Transatlantisk av Colum McCann

Colum McCann

Transatlantisk Oversatt av Aleksander Melli

Colum McCann Originalens tittel: Transatlantic Oversatt av Aleksander Melli Copyright © 2013 by Colum McCann All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41804-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Artwork (på bind): © Lisa S. Goesling «Inside of an Iris» Design / Konsept: Anders Bergesen, Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 9,9/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen er tilegnet Loretta Brennan Glucksmann.

Den er også for Allison og Isabella.

Og, selvfølgelig, Brendan Bourke.

Forfatteren vil gjerne takke John Simon Guggenheim Foundation for stipendet som var til hjelp i skrivingen og forarbeidet til denne romanen.

Ingen historie er stum. Uansett hvor mye de eier den, ødelegger den og lyver om den, nekter menneskets historie å lukke munnen. Tross døvhet og uvitenhet fortsetter tiden som var, å tikke på innsiden av tiden som er.

– eduardo galeano

2012

Det lille huset lå ved kanten av viken. Hun kunne høre vinden og regnet piske over flaten av åpent vann: Den traff trærne og banet seg vei inn i gresset.

Hun begynte å våkne tidlig om morgenen, til og med før barna. Det var et hus som var verdt å lytte til. Merkelige lyder fra taket. Til å begynne med tenkte hun at det kunne være rotter som pilte over takskiferen, så oppdaget hun at det var måker som fløy oppe i luften og slapp østers ned på taket for å knuse skallene. Det skjedde for det meste om morgenen, noen ganger i skumringen.

Først plinget skallene, så var det stille et øyeblikk mens de spratt opp, etterfulgt av en klirrende rulling, helt til de tumlet ned i det lange, hvittekalkflekkete gresset.

Når tuppen av et skall traff rett på, sprakk skallet opp, men hvis det falt sidelengs gjennom luften, nektet det å la seg knekke: Det lå der som noe udetonert.

Måkene stupte akrobatisk ned på de knuste skallene. Når sulten var stagget for en kort stund, flagret de nok en gang mot vannet i blå og grå skvadroner.

Snart begynte rommene å våkne til liv, vinduer, skap og dører ble åpnet mens vinden fra viken beveget seg gjennom huset.

Bok en

1919 Skyskygge Det var et ombygd bombefly. En Vickers Vimy. Tre, linlerret og ståltråd over det hele. Hun var bred og klosset, men Alcock tenkte likevel på henne som en kvikk liten sak. Han klappet henne hver gang han klatret om bord og skled inn i cockpiten ved siden av Brown. En eneste, glidende kroppsbevegelse. Med hånden på gasshåndtaket og føttene på styrespaken følte han seg allerede høyt oppe i luften.

Det han likte mest av alt, var å stige opp over skyene og fly i rent sollys. Han kunne lene seg ut over kanten og se på hvitheten under, skyggespillet som videt seg ut og trakk seg sammen på skyenes overflate.

Brown, navigatøren, var mer reservert – det gjorde ham brydd å lage et så stort vesen. Han satt forut i cockpiten og fulgte intenst med på eventuelle tegn maskinen kunne gi. Formen på vinden kunne han fornemme intuitivt, likevel satte han sin lit til det han kunne ta og føle på: kompassene, kartene, vaterpasset nede ved føttene.

Det var på den tiden av århundret da ideen om gentlemanen nesten var blitt en myte. Den store krigen hadde skaket verden kraftig. Den uutholdelige nyheten om seksten millioner døde rullet ut fra avisenes store metallvalser. Europa var en knoklenes smeltedigel.

Alcock hadde fløyet jagerfly i luftvåpenet. Små bomber falt ned fra flyets understell. En plutselig letthet i maskinen.

Et løft oppover i natten. Han lente seg ut fra den åpne cockpiten og betraktet soppen av røyk som steg opp fra bakken.

Flyet hans flatet ut og vendte hjemover. I slike stunder higet 13

Alcock etter anonymitet. Han fløy i mørket med flyet åpent mot stjernene. Så dukket rullebanen opp under ham, med den opplyste hindervaieren i enden, som alteret i en underlig kirke.

Brown hadde fløyet rekognosering. Han hadde anlegg for flyvningens matematikk. Han kunne omforme enhver himmel til en serie med tall. Selv på bakken fortsatte han å kalkulere, regne ut nye måter å styre flyene hjem på.

Begge mennene visste nøyaktig hva det innebar å bli skutt ned.

Tyrkerne tok Jack Alcock til fange under et langdistansebombetokt over Suvla-bukten, gjennomboret flyet med maskingeværild og slo av babordpropellen. Han og de to besetningsmennene nødlandet på havet og svømte i land. De ble ført bort nakne til stedet der tyrkerne hadde satt opp rader med små trebur til krigsfangene. Åpne mot elementene.

I buret ved siden av satt en waliser som hadde et kart over stjernebildene, slik at Alcock kunne øve opp navigasjonsferdighetene sine, utsatt og iøynefallende under den tyrkiske naglehodenatten: Han kunne bestemme det nøyaktige klokkeslettet med bare en rask titt på himmelen. Men det Alcock ønsket mer enn noe annet, var å kunne pusle med en motor. Da han ble overført til interneringsleiren i Kedos, byttet han Røde Kors-sjokoladen sin mot en dynamo, sjampoen mot traktordeler, og bygde en rad improviserte vifter laget av skrapmetalltråd, bambus, bolter og batterier.

Teddy Brown hadde også vært krigsfange. Han var blitt tvunget til å lande i Frankrike mens han var ute på flyfotorekognosering. En kule smadret benet hans. En annen laget hull i drivstofftanken. På veien ned kastet han ut kameraet, rev i stykker kartene og strødde bitene for vinden. Han og flyveren lot B.E.2C-flyet skli inn i en gjørmete hveteåker, slo av motoren og løftet hendene i været. Fienden kom løpende ut fra skogen for å dra dem ut fra vraket. En av tyskerne hadde en tent sigarett mellom leppene. Brown var kjent for å være reservert. Unnskyld meg, ropte han, men tyskeren fort14

satte å rykke fremover med den blussende sigaretten. Nein, nein. En liten sky av røyk sto ut av tyskerens munn. Til slutt løftet Browns flyver armene og brølte: Stopp, da, for svarte helvete!

Tyskeren stoppet opp midt i steget, lente hodet tilbake, nølte, svelget den brennende sigaretten og fortsatte å løpe mot flysoldatene.

Det var noe som fikk Browns sønn, Buster, til å le da han hørte historien like før også han gikk i krigen tjue år senere.

Unnskyld meg. Nein, nein. Som om det ene skjorteflaket til tyskeren stakk ut av buksa, eller han hadde glemt å knyte skolissene ordentlig.

Brown ble sendt hjem før våpenstillstanden, så mistet han hatten høyt oppe i luften over Piccadilly Circus. Jentene hadde rød leppestift. Skjørtekantene gikk nesten helt opp til knærne. Han vandret langs Themsen, fulgte elven helt til den rant sakte oppover mot himmelen.

Alcock kom seg ikke tilbake til London før i desember.

Han betraktet menn i svart dress og bowlerhatt som tråklet seg frem mellom murbrokkene. Han ble med på en fotballkamp i et smug like ved Pimlico Road, dundret en rund fotball av svinelær frem og tilbake. Men han kunne allerede fornemme svevet i kroppen igjen. Han tente en sigarett, kikket på røyken som slynget seg opp i luften og ble borte.

Da de møttes for første gang på Vickers-fabrikken i Brooklands, tidlig i 1919, kikket Alcock og Brown raskt på hverandre og forsto umiddelbart at de begge måtte begynne med helt blanke ark. Viske ut hukommelsen. Skape et helt nytt øyeblikk, rått, dynamisk, krigløst. Det var som om de ønsket å ta de eldre kroppene sine og sette inn yngre utgaver av hjertene. De ville ikke mimre om blindgjengerbombene, nødkrasjet og ilden, celleblokkene der de hadde sittet innelåst, eller hva slags avgrunner de hadde sett i mørket.

15

I stedet snakket de om Vickers Vimy-flyet. En kvikk liten sak.

De rådende vindene blåste østover fra Newfoundland og presset hardt og raskt frem over Atlanteren. To tusen ni hundre kilometer med verdenshav.

Mennene reiste med skip fra England, leide seg rom på Cochrane Hotel og ventet på at Vimyen skulle ankomme lastehavnen. Den kom pakket inn i førtisju store trekasser.

Sent på våren. Fortsatt frostsnert i luften. Alcock og Brown hyrte et mannskap til å slepe kassene opp fra havnen. De festet dem med seler til hester og kjerrer, og satte sammen flyet på et jorde.

Jordet lå i utkanten av St. John’s, på en lav ås med en jevn flate på nesten tre hundre meter, våtmark i den ene enden og furuskog i den andre. Dager med sveising, lodding, pussing med sandpapir, sømarbeid. Bomberommene ble erstattet av ekstra bensintanker. Det var dette som gledet Brown mest. Å bruke bombeflyet på en helt ny måte: ta krigen ut av flyet, ribbe hele greia for hangen til blodbad.

For å planere jordet skar de snitt i lunter og festet fenghetter til dem, så smadret de rullesteinsblokker med dynamitt, jevnet ut murer og gjerder, fjernet tuer. Det var sommer, men fremdeles var det et kaldt drag i luften. Fugleflokker beveget seg flytende over himmelen.

Etter fjorten dager var jordet klart. For folk flest var den bare en helt vanlig jordplett, men for de to pilotene var den en fabelaktig lufthavn. De gikk over gressrullebanen, fulgte med på brisen i trærne, lette etter spor i været.

Flokker av glanelystne stimlet til for å se på Vimyen. Noen hadde aldri kjørt i en bil før, langt mindre sett en flymaskin.

På avstand kunne formgivningen se ut til å være lånt fra en slags øyenstikker. Flyet var 13 meter langt og 4,5 meter høyt, med et vingespenn på 21 meter. Vekten var 5850 kilo når tankene var fylt opp med 3955 liter bensin og 182 liter olje. Lerretsskjelettet hadde mange tusen enkeltsting i søm16

mene. Bomberommene var erstattet av nok bensin til tretti timers flyvning. Makshastigheten var 165 kilometer i timen, og da var vinden ikke med i beregningen, med en marsjhastighet på 145 kilometer i timen og landingshastighet på 72 kilometer i timen. Flyet hadde to vannavkjølte Rolls-Royce Eagle VIII-motorer på 360 hestekrefter og en omløpshastighet på 1080 omdreininger i minuttet, med tolv sylindre i to sekssylindersrekker. Hver av motorene drev en firebladers trepropell.

Tilskuerne strøk hendene over stiverne, slo lett i stålet, stakk paraplyspissene prøvende inn i vingenes stramme linlerret. Unger skrev navnene sine med fargestift på undersiden av skroget.

Fotografer dro svarte hetter over linsene. Alcock geipet til kameraet, skygget for øynene med hånden som en fordums oppdagelsesreisende. Tally-ho! ropte han før han hoppet de nesten tre meterne ned til det våte gresset.

Avisene sa at alt var mulig nå. Verden var blitt gjort knøttliten. Folkeforbundet var under opprettelse i Paris.

W.E.B. Du Bois kalte sammen Den panafrikanske kongress med delegater fra femten land. Jazzplater kunne høres i Roma. Radioentusiaster brukte vakuumrør for å sende signaler over hundrevis av kilometer. En dag om ikke lenge ville det kanskje bli mulig å lese dagens utgave av San Francisco Examiner i Edinburgh, Salzburg, Sidney eller Stockholm.

I London hadde Lord Northcliffe fra Daily Mail lovet 10 000 pund til de første mennene som landet på den ene eller den andre siden av Atlanteren. Minst fire andre team ville gjøre et forsøk. Hawker og Grieve hadde allerede styrtet i vannet. Andre, som Brackley og Kerr, hadde tatt oppstilling på flystriper langs kysten og ventet på væromslag.

Overflyvningen måtte gjøres på syttito timer. Uten mellomlanding.

Det gikk rykter om en rik teksaner som ville prøve, en ungarsk prins, og verst av alt, en tysker fra Luftstreitkräfte som 17

hadde spesialisert seg på langdistansebombetokt under krigen.

Feature-redaktøren i Daily Mail, som var yngre enn Lord Northcliffe, hadde visstnok pådratt seg magesår bare ved tanken på en mulig tysk seier.

– En tysker! En jævla sauerkraut! Gud bevare oss!

Han sendte ut reportere for å finne ut om det kunne tenkes at fienden, selv etter nederlaget, kanskje lå an til å vinne kappløpet.

I Fleet Street, nede ved ombrekkerbordet der blysatsen ble satt, skrittet han frem og tilbake og tenkte gjennom mulige overskrifter, om og om igjen. På jakkens innerfôr hadde konen hans sydd fast en Union Jack, og han gned den som en bønneduk.

– Kom igjen, gutter, mumlet han for seg selv. – En-to-trefir. Hjem igjen nå, hjem til gamlelandet.

Hver morgen våknet de to flyverne på Cochrane Hotel, spiste sin frokost av grøt, egg, bacon og toast. Så kjørte de gjennom de bratte gatene og ut på Forest Road, til et gressbevokst jorde med en bord av is. Vinden blåste i bitende støt fra havet. De satte inn ledninger i flyverdraktene slik at de kunne få varme fra et batteri, og sydde ekstra pels inn i hjelmenes innerklaffer, hanskene, støvlene.

En uke gikk. To uker. Været holdt dem tilbake. Skyer.

Storm. Værmeldingen. Hver morgen var mennene nøye med barberingen. Et ritual de utførte i den borteste enden av jordet. De rigget opp et vaskevannsfat i stål under et lerretstelt, med en liten gassbrenner for å varme opp vannet. En hjulkapsel tjente som speil. I flyveroppakningen hadde de barberblader til når de landet: Skulle de nå frem til Irland, ville de forsikre seg om at det var som rene og pene, glattbarberte og presentable medlemmer av Det britiske imperiet.

I de stadig lengre junikveldene knyttet de slipsene sine, satte seg under Vimyens vingespisser og snakket i velformulerte ordelag med de kanadiske, amerikanske og britiske reporterne som var kommet for å dekke flyturen.

18

Alcock var tjueseks år gammel, fra Manchester. Han var mager, kjekk, djerv, en mann av den typen som ikke så seg til siden, men likevel var åpen for latter. Håret var rødblondt. Han var enslig, og sa at han elsket kvinner, men foretrakk motorer. Ingenting ga ham mer glede enn å plukke fra hverandre en Rolls-Royce-motor og sette den sammen igjen. Han delte sandwichene sine med reporterne, ofte med et oljete tommelfingeravtrykk i brødet.

Brown satt på trekassene ved siden av Alcock. Han var trettito og virket allerede gammel. Det dårlige benet tvang ham til å gå med stokk. Han var født i Skottland, men hadde vokst opp i nærheten av Manchester. Foreldrene var amerikanske, og han snakket med en lett yankee-brytning som han dyrket så godt han kunne. Han betraktet seg selv som en midtatlantisk mann. Han leste Aristofanes’ antikrigspoesi og innrømmet at han gladelig kunne ha levd hele livet sitt oppe i luften. Han isolerte seg fra andre mennesker, men hadde ikke glede av ensomhet. Noen sa at han så ut som en sogneprest, men øynene lyste dypblått, og han hadde nylig forlovet seg med en ung skjønnhet fra London. Han skrev kjærlighetsbrev til Kathleen og fortalte henne at han gjerne skulle ha slengt spaserstokken ut i stjernenatten.

– Gode Gud, sa Alcock. – Skrev du virkelig det?

– Jeg gjorde det, ja.

– Og hva svarte hun?

– Du kan kvitte deg med stokken, sa hun.

– Aha! Hun svermer for deg.

På pressekonferansene var det Alcock som tok styringen.

Brown navigerte stillheten ved å fikle med slipsklemmen.

Han gikk med en brandyflaske på innerlommen. Fra tid til annen vendte han seg bort, åpnet klaffen i uniformsjakken og tok en slurk.

Alcock drakk også, men på en høyrøstet, offentlig og lykkelig måte. Han lente seg mot baren inne på Cochrane Hotel og sang Rule, Britannia! så falskt at stemmen ble ladet av bisarr munterhet.

Stamgjestene – fiskere for det meste, et par tømmerhog19

gere – slo nevene i trebordene og sang sanger om å miste sine kjære til sjøs.

Syngingen fortsatte til langt på natt, lenge etter at Alcock og Brown hadde lagt seg. Selv fra fjerde etasje kunne de høre de triste rytmene som brøt opp i bølger av latter, og, enda senere, Maple Leaf Rag som ble hamret løs på pianoet.

Oh go ’way man I can hypnotize dis nation I can shake de earth’s foundation with the Maple Leaf Rag.

Alcock og Brown sto opp ved daggry, så ventet de på klar himmel. Vendte ansiktene mot været. Gikk over jordet.

Spilte gin rummy. Ventet litt til. De trengte en varm dag, sterk måne, en velvillig vind. De regnet med at de kunne klare flyturen på under tjue timer. Nederlag var uinteressant, men Brown skrev testamente i hemmelighet, der han ga alt han eide til Kathleen, og gikk med konvolutten i innerlommen på uniformsjakken.

Alcock brydde seg ikke med å skrive testamente. Han husket krigens gru, og ble fremdeles forbauset iblant over at han overhodet klarte å våkne om morgenen.

– Det er jammen ikke stort mer de kan slenge til meg nå.

Han klasket Vimyens side med håndflaten og kikket opp i skyene som hopet seg opp langt borte i vest.

– Bortsett fra enda mer forbaska regn, selvfølgelig.

Ett øyekast nedover får med seg en rad av skorsteinspiper, gjerder og spir, vinden som kjemmer gresstustene i sølvskimrende bølger, elver som hvelver seg over grøftene, to hvite hester i vilt firsprang over et jorde, asfaltveier lik lange skjerf som glir over i grusvei – skog, krattskog, fjøs, garverier, skipsverft, fiskerskur, torskefabrikker, allmenning, vi flyter på et hav av adrenalin, og – Se! Teddy, der nede, en vrikkeåre i bekken, et teppe i sanden, ei jente med bøtte og spade og en kvinne som bretter opp skjørtekanten, og se der 20

borte, den unge karen i rød jersey som rir på eselet langs kysten, kom igjen, da, frue, en liten brett til for å glede gutten, gi ham litt skygge å titte på …

Kvelden den 12. juni tar de en ny øvelsestur, denne gangen om natten for at Brown skal få prøvd Sumner-kartene sine.

Tre tusen tre hundre meter. Cockpiten er åpen mot himmelen. Kulden er intens. Mennene huker seg ned bak vindskjermen. Selv hårtuppene begynner å fryse til is.

Alcock prøver å føle flyet, vekten, stupet, tyngdepunktet, mens Brown jobber med matematikken. Nede på bakken venter reporterne på at flyet skal vende tilbake. Stearinlys i brune papirposer danner konturene av en rullebane på jordet. Når Vimyen lander, blåser stearinlysene over ende og brenner flyktig i gresset. Guttunger fra stedet løper ut med bøtter for å skvette vann på flammene.

Flyverne klatrer ned fra flyet og tar imot spredt applaus.

Det overrasker dem å oppdage at en reporter fra stedet, Emily Ehrlich, er den mest seriøse av dem alle. Hun stiller aldri et eneste spørsmål, men står i nærheten i strikkelue og hansker og skribler i notatboken. Liten av vekst og ufasjonabelt kraftig. I førti- eller femtiårene et sted. Hun beveger seg med tungt ganglag over den gjørmete rullebanen. Går med trestokk. Anklene er forferdelig hovne. Hun ser ut som den typen kvinne som kunne ha jobbet på konditori, eller bak skranken på landhandelen, men de vet at hun har en skarp penn. De har sett henne på Cochrane Hotel, der hun har bodd i mange år sammen med datteren, Lottie. Syttenåringen håndterer kameraet med forbausende letthet og stil, en flørting. I motsetning til moren er hun høy, tynn, livlig, nysgjerrig. Hun har lett for å le og hviske i morens øre. Et besynderlig team. Moren forblir taus; datteren tar bildene og stiller spørsmålene. Hun gjør de andre reporterne mektig irritert, en ungjente på deres territorium, men spørsmålene er skarpe, kvikke. Hva slags vindtrykk tåler stoffet? Hvordan føles det når du ikke lenger ser havet under deg? Har du kjæreste i London, mr. Alcock? Mor og datter liker å gå 21

over jordene sammen på slutten av dagen, Emily til hotellrommet der hun sitter og skriver artiklene sine, Lottie til tennisbanene der hun spiller i mange timer i strekk.

Emilys navn figurerer over flere spalter i torsdagsutgaven av Evening Telegram, og artiklene ledsages nesten alltid av et av datterens bilder. En gang i uken har hun mandat til å dekke hva hun vil: fiskeulykker, lokale tvister, politisk kommentar, skogdriftsnæringen, suffragettene, krigens redsler.

Hun er berømt for sine merkelige, brå digresjoner. En gang, midt i en artikkel om en lokal fagforening, sporet hun av med en to hundre ords oppskrift på fruktkake. En annen gang, i en analyse av en tale holdt av Newfoundlands guvernør, forvillet hun seg ut i iskonserveringens vanskelige kunst.

Alcock og Brown er blitt advart og bedt om å være på vakt, siden mor og datter etter alt å dømme har en hang til nostalgi, og hissige, irske temperamenter. Men de liker dem begge, Emily og Lottie, anstrøket av særhet de tilfører folkemengden, morens rare hatter, de lange kjolene, de merkverdige anfallene av taushet, datterens høye, raske gange gjennom byen, tennisrekkerten som dunker mot leggen.

Dessuten har Brown sett Emilys reportasjer i Evening Telegram, og de er blant de beste han har lest: I dag har himmelen skulket over Signal Hill. Hammerslag kimer over rullebanen som kirkeklokker. For hver natt som går, ser den synkende solen mer og mer ut som månen.

De satser på å komme av gårde fredag den trettende. For en flyver er det en måte å lure døden på: Man velger seg en illevarslende dag, så trosser man varselet.

Flyet dreies rundt for å sjekke kompassene mot himmelretningene, flyets tverrstabilitet beregnes, radioen gjøres klar, støtdemperne monteres rundt akslene, spantene skjellakkeres, tekstilsmøringen tørkes, radiatorvannet renses.

Alle naglene, låsesplintene og sømmene sjekkes, så sjekkes de på nytt. Håndtakene til pumpekontrollen. Tennmagnetene. Batteriene som varmer flyverdraktene. Skoene pusses.

22