Tore Aurstad Fangarmer

Fangarmer

Tore Aurstad

Fangarmer

Necronomicon-sitatene fra innledningen til hver del er hentet fra Lovecrafts novelle «The Dunwich Horror». Norsk utgave: «Dunwich-redselen» i H.P. Lovecrafts Makabre historier, Bok og magasinforlaget, 1994, oversatt av Kolbjørn Mora.

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50382-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Anders Bergesen / Superultraplus Omslagsillustrasjon: Simon Nyhus Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

FØRSTE DEL: Sjømannen og skrinet (mars 1925–april 1926) . .

Kapittel 1: Onde drømmer (mars 1925). . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2: Trusselen (april 1925). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3: Mannen med det hvite håret (november 1925) . . . . .

Kapittel 4: Hvis frosker kunne snakke (februar 1926) . . . . . . . .

Kapittel 5: Krystallobelisken (februar–mars 1926). . . . . . . . . . .

Kapittel 6: Kapringen (Mars 1926) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 7: Skrin over bord (April 1926) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 8: Luftskipet Norge (14. april 1926). . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9: Redselen fra dypet (14. april 1926) . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10: Ukjente skikkelser (14. april 1926). . . . . . . . . . . . . .

13 15 21 25 31 35 41 46 50 55 59

ANDRE DEL: Dypets avkom (mai 1926–august 1927) . . . . . . . .

Kapittel 11: Et vondt år (våren 1926–våren 1927). . . . . . . . . . . .

Kapittel 12: En mystisk amerikaner (våren–høsten 1927) . . . . . .

Kapittel 13: Det vi hørte i skapet (13. august 1927). . . . . . . . . . .

Kapittel 14: Ekspedisjonen (13. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 15: Hvalbåten Ravn (13.–14. august, 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 16: Blindpassasjerer (14.–15. august, 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 17: Det havet skjuler (15.–18. august 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 18: Sannhetssøkerne i Scala Street (18. august 1927) . . .

Kapittel 19: Necronomicon (18. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 20: Overfall (18.–19. august 1927). . . . . . . . . . . . . . . . .

65 67 72 76 82 87 92 99 104 109 115

Kapittel 21: Yppersteprest Aleister Marsh (19. august 1927) . . . .

Kapittel 22: Marulken (19. august 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 23: Obelisken farer mot sør (19.–20. august 1927) . . . .

121 126 131

TREDJE DEL: Det mørke havet (august–oktober 1927) . . . . . . .

Kapittel 24: Hydra (20.–25. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 25: Henry Anthony Wilcox’ drømmer (25.–27. august 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 26: Funchal (28. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 27: Katastrofe (28. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 28: Ekvator (28. august–3. september 1927) . . . . . . . . .

Kapittel 29: Tekeli-li! Tekeli-li! (6. –22. september 1927) . . . . . .

Kapittel 30: Isfjell (22. september–2. oktober 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 31: Caleuche (2. oktober 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 32: På flenseplanet (3.–15. oktober 1927) . . . . . . . . . . .

Kapittel 33: Shoggoth (15 –16. oktober 1927). . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 34: Possession Bay (16.–17. oktober 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 35: Prins Olavs havn (17. oktober 1927) . . . . . . . . . . . .

Kapittel 36: I lufta (17. oktober 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 37: Mann over bord (17. oktober 1927) . . . . . . . . . . . .

140 141

FJERDE DEL: Jordas ytterste redsel (oktober 1927–juli 1928) . .

Kapittel 38: Drakestredet (17. oktober–2. november 1927) . . . . .

Kapittel 39: Krystallgjelet (2. november 1927). . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 40: Steinmonolitten (2.–9. november 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 41: Leviatan (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 42: Strandhogg (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 43: Likbyen R’lyeh (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 44: Irrganger (9. november 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 45: Cthulhus horder (9. november 1927) . . . . . . . . . . . .

Kapittel 46: Stjernenes mønster (9. november 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 47: Avgrunnen (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 48: Det som kryper i mørket (november 1927–juli 1928)

217 219 225 229 235 241 245 250 256 263 271 279

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

286

144 149 153 157 162 170 177 182 187 193 198 205 212

Innledning Under en loftsopprydning i Oslo gate 16 i Gamlebyen ble en bunke dokumenter funnet i en forseglet skoeske. Den inneholdt diverse avisutklipp, fotografier og tegninger, Elise Nordfjords skissebok, et manuskript uten tittel, skrevet av en viss Amund Nordfjord, pluss et brev med overskriften «Til den som leser dette». Her antydes det at Nordfjord på et tidspunkt ønsket å se teksten offentliggjort. Slik gikk det ikke, og vi kan bare spekulere på hvorfor. Ombestemte han seg? Ble han overtalt til å la teksten forbli skjult? Var det andre krefter som sto bak?

Ingen vet, og det er tvilsomt om vi noensinne vil få svaret.

Finneren av papirene, som helst vil være anonym, tok deretter kontakt med meg og ga meg frihet til å gjøre som jeg ville med dokumentene, men med et ønske om å se dem utgitt. Jeg har derfor gjort minimale endringer i teksten ut over å rette opp rent grammatikalske feil.

Undersøkelser i Byarkivet viser at det faktisk bodde en familie Nordfjord i Oslo gate 16 fram til 1931, da leiligheten ble solgt. Hvor det siden ble av familien har jeg ikke fått klarhet i.

7

Tilsynelatende forsvant alle sammen sporløst. Hvorvidt det har noen sammenheng med hendelsene som skildres i denne boka, kan jeg ikke si noe om, men jeg synes jeg må gjøre oppmerksom på at Amund Nordfjord selv var i tvil om det var klokt å offentliggjøre teksten. I et vedlagt notat skriver han: «I februar i år ble de etterlatte dokumentene til Francis Wayland Thurston publisert. Jeg tror at forfatteren selv heller ville ha sett dokumentene brent enn utgitt, men av en eller annen grunn har en landsmann av ham, Howard Philips Lovecraft fra Providence i Rhode Island, USA, valgt å utgi dem. Hvorfor kan jeg bare gjette. Antakelig trodde Lovecraft at beretningen bare var en skrekkhistorie om monstre, mystiske skulpturer og sunkne øyer i havet. En djevelsk konspirasjon med fangarmer som rekker rundt hele kloden – det høres jo unektelig ut som en røverhistorie. I februar ble vi som overlevde ekspedisjonen, enige om at det beste ville være å tie Lovecrafts utgivelse i hjel.

For har man først sett det ingen mennesker bør se, lar det seg ikke glemme.»

Derfor er det på sin plass med en advarsel til deg som leser denne beretningen.

Kanskje er det bedre ikke å vite. Kan hende går nattesøvnen tapt for bestandig. Kan hende risikerer du, som H. P. Lovecraft skriver, «aldri mer å seile i fred og fordragelighet på uvitenhetens hav.»

Herved er du advart.

Tore Aurstad

Fra Aftenposten 19. april 1925:

NORDMANN FUNNET SKIPBRUDDEN Forteller om redsler til havs.

Fraktskipet Vigilant, tilhørende Morrison Co, anløp tidlig i går sin losseplass i Darling havn med et annet fartøy på slep, den sterkt skadde og tungt bevæpnede dampyachten Alert fra Dunedin, New Zealand, som ble oppdaget den 12. april på 43 gr. 21 min. sørlig bredde, 152 gr. 17 min. vestlig lengde. Det ble funnet en levende og en død person om bord.

Vigilant hadde forlatt Valparaiso den 25. mars og ble den 2. april drevet betydelig ut av kurs i sydlig retning av en kraftig storm og store bølger. Den 12. april ble Alert observert, og tross at det virket forlatt, ble det funnet en sterkt forvirret overlevende og en annen person som hadde vært død i minst en uke om bord. Den overlevende knuget

seg fast til et steinbilde av ukjent opprinnelse. Steinskulpturen er omtrent en fot høy, og fra Sydney University, Royal Society og College Street Museum meldes det at de er fullstendig uten holdepunkter med hensyn til dens opprinnelse.

Ifølge Sydney Bulletin er den overlevende en nordmann, annenstyrmann Gustaf Johansen på den tomastede skonnerten Emma av Auckland. Hendelsesforløpet er fortsatt uklart, men det meldes at Johansen berettet en usedvanlig merkelig historie om sjørøveri og blodsutgytelse, forlis og en hittil ukjent øy i det sørlige Stillehavet.

Johansen beskrives som en edruelig og respektabel mann, og videre avhør vil forhåpentlig frembringe klarhet i hendelsesforløpet.

første del (mars 1925–april 1926)

Sjømannen og skrinet «Det er ikke dødt det som hviler evig. Og med underlige evigheter kan selv døden dø.» abdul alhazred, Necronomicon

K A P I T TE L 1

Onde drømmer (mars 1925)

Marerittet begynte våren 1925.

Det første hintet om det som var i vente, kom den første mandagen i mars. Det hadde begynt å snø. Store filler flagra i lufta og la seg på gater og hustak. Elise og jeg var på vei til skolen. Begge med ransel på ryggen og søstera mi med den skisseboka hun bestandig drassa rundt på. Vi kalte den Oslo skole, selv om den i januar det året var blitt omdøpt til Gamlebyen skole, siden byen vår hadde bytta navn fra Kristiania til Oslo.

«Du, jeg har drømt så rart,» sa Elise mens vi gikk over St. Halvards plass. «Fæle drømmer.»

Jeg så bare spørrende på henne. Siden hun var tre år eldre enn meg, pleide hun ikke å si noe som helst til lillebror.

«Først så jeg fullmånen i vannet,» sa Elise. «Men etter en stund var det plutselig ikke lenger månen, men et stort ansikt som stirra opp av havet. Så kom det en slags øy eller noe til syne. Fisk og sjøstjerner lå strødd overalt. Det var en by der.

Jeg kom til en dør. Det rant søle fra den, og jeg skjønte at det ansiktet jeg hadde sett, var bak den døra. Et øye som bare glodde på meg. Og så gikk døra opp og noe kom ut.»

15

«Skumle drømmer har jeg også stadig vekk,» sa jeg. «Det er sånn drømmer er, det. Har du aldri hatt mareritt før, kanskje?»

«Jo, så klart!» sa hun høyt. «Men ikke sånn som det her. Det var så livaktig. Det var nesten så jeg var der.»

«Hva slags uhyre så du, da?» spurte jeg.

Elise ville ikke svare, samme hvor mye jeg maste.

Elise og jeg var mildt sagt ulike. Jeg likna kanskje mest på fatter og var flink i geografi og språk, særlig engelsk. Fordelen med å være flink i språk er at det er lett å reise rundt i verden.

Det går an å gjøre seg forstått overalt. Foreldra mine kalte meg Amund etter polfareren Roald Amundsen. Det var fordi jeg bestandig prøvde å komme meg ut av barnesenga og legge ut på ekspedisjoner da jeg var liten. Mutter og fatter trodde nysgjerrigheten min ville ta knekken på meg. De sa at jeg en vakker dag ville klatre opp i vinduskarmen og ramle ut eller bli overkjørt av trikken.

Søstera mi tok mest etter mutter. Begge to var veldig kunstneriske av seg. Da mutter var yngre, hadde hun visst tenkt å bli maler, selv om det ikke ble noe av. Hun var veldig stolt av Elise, som hadde arva evnene hennes og var veldig flink til å tegne. Fatter, derimot – og disse modelltogene hans. Hvis han hadde kunnet bestemme, ville han nok ha fylt stua med skinneganger og miniatyrhus, men han måtte nøye seg med å samle på alskens lokomotiver fra hele verden.

Vi bodde i en brukbar leilighet i Oslo gate 16, i tredje etasje. Det var bare oss fire. Fatter, som var funksjonær i jernbanen, mutter, som styrte huset, storesøstera mi, Elise, som gikk siste året på folkeskolen, og jeg. Den gangen var jeg bare tretten.

Ekebergtrikken skramla forbi ute i gata. Rommet mitt 16

vendte mot St. Halvards gate, men fra stua hadde vi utsikt over Nylands verksted, Paulsenkaia og Akershus på den andre sida av Bjørvika. Jeg likte å følge med på det som skjedde på havna: kjerrer som skrangla over brostein, vaiere som hvinte, en vegg av tauverk, master og skorsteiner og sjauere som lossa sekker og kasser. Jeg drømte ofte om å få reise med ei skute som skulle til den andre sida av jorda, til et sted så langt ute at land ikke syntes i noen retning, være omgitt av bare vann på alle kanter.

Da hørte jeg bestandig havet synge lavt inne i hodet mitt, bølger som brøyt og bruste.

Hviska.

Neste natt drømte jeg også.

Jeg så kystsletter, strender og ei øy med spir og skjeve tårn.

Grønn røyk steg opp fra sprekker på øya. Jeg prøvde å se et mønster, men hver gang jeg skimta en figur, ble den til noe annet. Alt var i konstant bevegelse. Det minte meg om maneter som driver i vannet, om uklare åndefotografier eller kanskje om mønstrene trekkfuglene danner når de samles over Sørenga i midten av august. Mest av alt fikk det meg til å tenke på nordlyset. Det lysende, blafrende forhenget som en sjelden gang syntes på stjernehimmelen selv her nede i Oslo. I drømmen løp jeg gjennom en labyrint av fuktige grotteganger. Jeg fornemma at noe slepte seg langsomt etter meg med slurpende skritt. På begge sider åpna mørke huler seg, og jeg så formasjoner i tussmørket, gjenstander som fikk meg til å tenke på gjengrodde skipsvrak på fem hundre favners dyp. Fottrinnene kom stadig nærmere. Jeg skjønte at hvis jeg snudde meg nå, ville jeg få se den tingen som fulgte etter meg. Til slutt klarte jeg ikke å la være. Over skulderen så jeg omrisset av en massiv 17

skikkelse, buktende og kveilende. En uklar silhuett av skuldre og vinger som folda seg ut.

Jeg prøvde bare å glemme det. Alle vet jo at drømmer er tullete, men det rare var at jeg drømte det samme hver eneste natt de neste par ukene. Én gang syntes jeg å kunne skimte noe annet bak det blafrende forhenget jeg så i drømme – en skygge – et vesen som prøvde å klore seg gjennom sløret og gripe meg.

Heldigvis våkna jeg like før skapningen kom, men bildet av det jeg hadde sett, satt fremdeles på netthinna da jeg våkna.

Der ble det sittende hele dagen.

Tentakler – ikke åtte eller to som hos en blekksprut – men hundrevis, ja, tusenvis av fangarmer som famla seg fram på jakt etter meg.

Det var tydelig at noe plaga Elise også. I løpet av kort tid ble hun tynnere. Kinnbeina stakk fram i ansiktet hennes, og hun fikk mørke ringer under øynene.

På veien til skolen knuga hun bestandig skisseboka tettere mot brystet, og hun var tausere enn vanlig. Om nettene hendte det at jeg våkna av at hun skrek. Jeg skjønte ikke hva hun skrek, men det var det samme hver gang. Det var ikke godt å si hva slags språk det var. Det kunne like gjerne ha vært gresk baklengs for alt jeg visste.

«KHTLU!» hørtes det ut som hun ropte ut der inne, hes og fortvilt i stemmen. «KTHLFTGHN!» Natt til tirsdag 24. mars var Elises skrik verre enn før.

Ved frokostbordet hviska mutter og fatter bekymra sammen.

Fatter mente hun kanskje reagerte på de fæle skildringene om tornadoen i USA den 18. mars, da flere hundre hadde mista livet. Men Elise sa bestemt at nei, det hadde hun knapt 18

fått med seg. Mutter og fatter hadde uansett avgjort at det var best om Elise ble hjemme fra skolen den dagen.

Jeg var på vei hjem sammen med Jens fra klassen. Han snakka bestandig om at han ville bli skulptør når han ble voksen, og han var også veldig flink i sløyd og sånt.

Elise kom ut for å hilse på da vi sto og snakka sammen på hjørnet av Oslo gate og St. Halvards gate. Hun virka friskere.

Jeg tenkte at hun sikkert hadde hatt godt av å være hjemme en dag, og håpa at det var bedre med henne nå.

«Har dere hatt forming?» sa hun.

Hun ville se det vi hadde laget.

Først hadde jeg prøvd å snekre et tog til fatter, men det ble helt mislykka. Så hadde jeg prøvd å lage en leirskulptur av en katt, en enkel figur med en stor kule til kropp og et lite, rundt hode med ører, men ikke engang det hadde jeg fått til, så jeg kasta den.

Jens tok skulpturen sin fram fra sekken.

Stolt viste han den fram til Elise. Først sperra hun opp øya.

Så rygga hun bakover og tok seg til munnen. Pupillene forsvant opp i hodet på henne. Jeg måtte kaste meg fram for å støtte henne, så hun ikke skulle knekke sammen.

Leirfiguren til Jens forestilte et fantasiuhyre: en skjellet dragekropp med flaggermusvinger på ryggen og et digert hode med en masse tentakler på.

Den var ekkel, jeg var enig i det, men det fikk da være måte på reaksjon.

Plutselig snudde Elise seg og gikk inn i bakgården. Jeg skyndte meg etter.

«Går det bra?» sa jeg.

Til svar bare mumla hun for seg selv. De samme lydene jeg hadde hørt tidligere: «Khtlu kthlftghn khtlu kthlftghn. Rleh!

Rleh! Khtlu kthlftghn …»

19

Hun forsvant rett inn på rommet sitt. Skisseboka lå oppslått igjen på stuebordet. Tegningen hennes ga meg en ordentlig støkk.

Hver eneste tegning forestilte et uhyre med tentakler.

Det samme uhyret som skulpturen til Jens.