To ganger er en vane av Dnise Rudberg

Denise Rudberg

To ganger er en vane Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 (norsk utgave) © 2011 Denise Rudberg ISBN 978-82-02-36587-5 1. opplag 2012 Originalens tittel: Två gånger är en vana Først utgitt av Norstedts, Stockholm 2011.

Published by agreement with Norstedts Agency.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Kirsti Vogt, MNO Omslagsdesign: Valentin & Byhr Forfatterfoto: Thron Ullberg Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia www.cappelendamm.no

Til min far, Åke, verdens beste pappa, som i mine øyne alltid kommer til å være sterkest i verden.

PERSONGALLERI

MARIANNE JIDHOFF: Nybleven enke som har gjenopptatt sin gamle jobb som statsadvokatsekretær og lever et rikt sosialt liv med mange venner.

TORSTEN EHN: Herdet og erfaren etterforsker hos Rikskriminalpolisen (det svenske Kripos), glad i både blomster og mat.

AUGUSTIN MADRID: Politibetjent. Hans skreddersydde klesstil og hans spesielle navn er like kontroversielle i politiets korridorer.

OLLE LUNDQVIST: Råbarket førstestatsadvokat som holder styr på sakene.

IRENE SUNDBERG: Stockholms nye politimester, som er rede til å gå over lik for å komme dit hun vil.

NINA LARSON: Mariannes eldste datter, som bor hjemme hos sin mor igjen etter en separasjon.

SIGRID LARSON: Mariannes nest eldste barn, som driver et fasjonabelt dameskredderi.

PEDER LARSON: Mariannes yngste barn, som nettopp har flyttet hjem etter å ha avsluttet økonomistudier i Australia.

7

NOAH EHN: Torstens tenåringssønn, som ikke bare går på ballettskolen i Stockholm, men også har begynt å fly ute om nettene.

LUNDSBERGS SKOLA: Fasjonabel og konservativ pensjonatskole i Värmland.

PROLOG

Hun visste at hun burde la være. Det kom bare til å bli verre, men likevel greide hun ikke å stanse seg selv. Det gikk på rent instinkt.

Hun hevet armen for å beskytte ansiktet da slaget kom. Lyden av raseriet hans skremte henne ikke lenger, men hun valgte å lukke øynene. Slik virket han lenger unna. Så grusomt stygg han ble når han var sint, rakk hun å tenke før neste slag kom, denne gangen rettet mot hennes høyre øre. Ørene var det verste, det gjorde henne alltid så ør. I tillegg var det de som ble leget saktest. Ringingen kunne vare i månedsvis etterpå. Hun opplevde ikke engang slagene mot nyrene som like ille. Å tisse blod i en uke var tross alt mindre smertefullt enn ringende ører.

Det aller verste slapp hun tross alt denne gangen. Han pleide å velge enten eller. Aldri begge deler på en gang. Det fikk hun i alle fall være takknemlig for.

Helt fra begynnelsen hadde han sagt at dersom hun gjorde motstand, kom det bare til å bli verre for henne. Det var best om hun bare tok imot. At hun hadde hevet armen for å verge seg, ga ham ekstra styrke. Han ga seg selv rett til å slå enda hardere, ettersom hun trosset ham. Da slagene gikk inn i fase to og hun seg sammen, begynte sparkene.

Hun ventet på bevisstløsheten og så frem til den.

Harry gikk bort til juletreet, stilte seg i elegant givakt og hevet glasset mot resten av familien, som lå henslengt og slappet av i sofagruppen hjemme hos Marianne Jidhoff. Marianne sukket over faren sin og hevet glasset motvillig. Alle tre barna så på henne og moret seg, og hun skjønte at hennes lett pubertale oppførsel ganske sikkert kom til å bli kommentert ved frokosten neste morgen. Men sannheten var at Marianne hadde problemer med å oppholde seg i samme rom som faren sin i lengre tid av gangen. Et par–tre timer gikk helt utmerket, men deretter var det som om hun begynte å klø av irritasjon. Hun lurte på om hun hadde den samme effekten på sine barn. Det var ikke slik at forholdet mellom Marianne og faren, Harry, var vanskelig. Tvert imot. De var mye mer sammen enn andre fedre og døtre, og det hadde de alltid vært. Men det måtte som sagt være i passe store doser. Ellers kom irritasjonen krypende.

Hun hadde vokst opp alene med Harry, ettersom moren hennes hadde dødd i barsel den januardagen i 1955. En handlingslammet Harry hadde vært nødt til å bære rollen som både far og mor for den vesle jenta, og hadde taklet det med bravur. I svært moderne stil hadde han greid å være enslig far og samtidig hatt en god karriere i flyvåpenet. Marianne hadde aldri opplevd oppveksten sin som utrygg eller kjærlighetsløs, og kanskje hadde hun fremdeles vanskelig for å forstå farens motvilje mot å snakke om hennes døde mor. Han hadde konstant nektet å gjøre det gjennom hele Mariannes barndom, og senere hadde han forklart at han hadde trodd det hadde vært altfor vondt for datteren å snakke om moren hun 11

aldri hadde lært å kjenne. Marianne hadde en mistanke om at det snarere handlet om en ubearbeidet sorg over å ha mistet sin kone, men klandret ham ikke. Å bearbeide sine næres død kunne ikke alltid gjøres etter regelboken. I Harrys tilfelle hadde det resultert i at han aldri hadde giftet seg på nytt og ikke engang hadde hatt et lengre forhold til en kvinne. Han hadde riktignok hatt venninner, men ingen av dem var blitt presentert for Marianne, og han hadde ikke hatt noen langvarige forhold som hadde vært synlige i dagslys.

– Tenk at jeg nok en gang får stå her med dere alle sammen samlet foran meg. Det har vært et turbulent år som har ført med seg store forandringer, men jeg må si at vi tross alt har gått sterke ut av det. Vi er her for hverandre, og jeg håper dere føler det på samme måte. Marianne, min kjære datter, du er et fantastisk menneske som har åpnet hjemmet ditt for oss alle sammen. Jeg er også veldig glad for at du har gått tilbake til arbeidet. Gudene vet om vi andre hadde orket å ha deg surrende rundt her hjemme.

Alle lo, og Marianne skar en grimase samtidig som hun hevet glasset for å skåle med faren sin.

– Spøk til side, Marianne, jeg er forferdelig stolt av deg og kan også se at det har gjort deg godt. Du har hatt et vanskelig år, og jeg er imponert over den styrken du har vist for å holde familien sammen. Vi vil også ønske Ralph, din venn fra studieårene i Lund, velkommen nok en gang. Ralph, jeg vil du skal føle deg hjertelig velkommen i familien. Skål, alle sammen, nå som vi har vår siste middag med juletema. Selv om jeg personlig aldri blir lei av julemat, ser jeg frem til at det nye året ringes inn om noen dager. La oss gå en lys fremtid og et nytt år i møte. Skål!

Alle hevet glassene og nikket til hverandre. Marianne på sin side gledet seg vilt til å kunne kaste de siste restene av julematen. Ikke fordi det var ting hun ikke likte der, men fordi hele julen og feiringen den innebar alltid fikk henne til å føle seg kvalt når annen juledag var omme. Hun var ivrig når hun julepyntet og tente lys rundt første søndag i advent, og hun var like fornøyd når hun ryddet vekk alt sammen etter annen juledag. Denne julen hadde faktisk vært eks12

tra krevende, og det hadde selvfølgelig noe med Hans’ bortgang å gjøre. Hennes første jul som enke, selv om hun vel ikke akkurat ville kalle seg noen sørgende enke. Bare det faktum at Ralph var der i kveld, invitert av henne og barna, var vel et tydelig bevis på at hun hadde gått videre. Men det hadde vært noe anstrengt over julefeiringen. Hun gledet seg til å legge julepynten tilbake i kjelleren og kjøpe tulipaner. Nyttårsaften skulle feires sammen med nesten de samme menneskene, men Marianne visste allerede at stemningen kom til å være helt annerledes, selv om det bare var noen dager til.

Hun hadde også bestemt seg for å jobbe noen dager førstkommende uke, og gleden over å skulle gå på kontoret var stor. Å komme seg hjemmefra og kunne drikke en kopp kaffe ved skrivebordet sitt virket fantastisk akkurat nå. Datteren Nina hadde flyttet hjem igjen tidlig på høsten etter at det ble slutt mellom henne og forloveden.

Like før jul hadde også sønnen Peder flyttet hjem etter et par års studier i Australia. Selv om Marianne ikke hadde lyst til å si det høyt, var det å ha to voksne barn boende hjemme noe av en påkjenning. Rutinene deres kolliderte, og selv om barna var voksne, ble de like fullt barn hjemme. Kjøleskapet måtte stadig fylles opp, og de kom ramlende hjem etter sene kvelder på byen med venner. Det var egentlig ingenting Marianne heller ønsket for barna sine, men det forstyrret både hverdagsvanene og nattesøvnen hennes, og da ble det umulig ikke å irritere seg. Hun var blitt glad i ensomheten og stillheten hun fant i den store leiligheten, selv om hun visste at det var både bortskjemt og barnslig. Nina skulle snart flytte til en leilighet i gården som ble ledig om kort tid, og for Peders del kom de antagelig til å kunne ordne en annen bolig lenger utpå våren.

Marianne reiste seg og smilte bredt til Harry.

– Tusen takk, pappa, det var en fin tale. Nå synes jeg vi skal gå ut på kjøkkenet, og jeg forlanger at dere spiser så mye dere bare greier, siden det kommer til å være et helt år til neste gang. Siste sjanse til å få julemat, med andre ord.

Alle reiste seg og gikk mot kjøkkenet. Ralph kom bort til Marianne, la armen rundt midjen hennes og ga henne et kyss på kinnet.

13

– Det var veldig hyggelig av dere å invitere meg i familieselskapet. Jeg synes virkelig det er en ære å få være her.

Marianne smilte.

– Barna var veldig opptatt av at du skulle komme. Og så lover du å spise opp all sylten, ok?

Nina kom bort og ga dem hver sin tallerken og lente seg mot Ralph.

– Mamma har fortalt at du elsker sylte, er det virkelig sant?

Ralph lo og ristet på hodet.

– Jeg skjønner at jeg blir ertet her. Og jeg skulle aldri ha fortalt din sladrehank av en mor om min traumatiske barndomsopplevelse med den råtne sylten jeg ble tvunget til å spise opp.

Nina smilte og ristet på hodet.

– Du får ta det som en måte å ønske deg velkommen i familien på at vi tar oss den frihet å tulle med deg. Har du ellers hatt en fin jul?

Ralph nikket.

– Det synes jeg absolutt. Riktignok ikke i samme klasse som dere, det virker som om dere har hatt en ordentlig Fanny og Alexanderjul, men likevel bra nok. Og du da, går det greit nå etter bruddet?

Nina nikket.

– Ja, det gjør det. Det var nok det beste som kunne skjedd for begge to. Vi passet faktisk veldig dårlig sammen nå som jeg ser tilbake på det. Men det er vel sånn det gjerne er, og så rasjonaliserer man vel litt i ettertid også.

– Så hvordan føles det å være singel? Er det like morsomt å være ung og enslig som det fremstilles i de amerikanske TV-seriene?

Nina lo.

– Bedre. Nå som Peder flytter hjem blir det enda morsommere, omgangskretsene våre har flytt mer og mer sammen de siste årene.

Så jeg har ingenting å klage på.

Ralph nikket.

– Du får nyte det mens du kan, for hvis jeg skal gjette, kommer ikke Stockholms giftelystne til å la deg være singel så veldig lenge.

Marianne snøftet brått.

14

– Giftelystne? Herregud, kan man i det hele tatt si det lenger?

Ralph dultet ertende til henne.

– Ja, det er klart, det er det samme markedet som det alltid har vært.

Marianne rynket pannen.

– Kjøttmarked, mener du?

– Jeg tenkte snarere på ekteskapsmarkedet, men det er kanskje ikke noen større forskjell på det lenger.

Nina kremtet.

– Ralph har et poeng, mamma. I våre kretser dreier det seg dessverre fremdeles ganske mye om å bli gift. Men er det så rart, egentlig? At folk vil treffe noen de kan dele livet med? Få barn og stifte familie?

Marianne sukket.

– Nei, det er vel ikke noe rart med det. Det er bare måten å ordlegge seg på jeg ikke liker. At det er et marked. Og å gifte seg skal vel ikke være et mål i seg selv?

Ralph trakk henne inntil seg.

– Jeg tror ikke du trenger å være redd for at din datter kommer til å havne i et marked uten å ha muligheten til å påvirke sine egne valg selv. Denne unge damen har tilstrekkelig bein i nesen til at hun kan sette hvem som helst på plass.

– Inkludert sin mor. Nei, jeg er vel bare dum.

Nina smilte bredt og himlet konspiratorisk med øynene mot Ralph.

Marianne fnøs og dultet til Ralph i siden.

– Ærlig talt trives jeg godt som singel. Jeg og Robert hadde det ikke særlig bra sammen de siste årene, og av naturlige årsaker sto vi ved et veiskille, enten måtte vi få barn eller gjøre det slutt. At han valgte å være utro hadde kanskje ikke noen større betydning til syvende og sist. Jeg var ganske ferdig med forholdet, jeg også.

Ralph nikket ettertenksomt.

– Ja, sånn er det nok ofte.

Marianne syntes samtalen begynte å bli ubehagelig og følte slett ikke for å følge den retningen videre. Hun hørte seg selv si overdrevent raskt: 15

– Nei, hva sier dere? Er det på tide å lesse innpå resten av julematen?

Da Nina gikk fra dem og bort til det bugnende bordet, hvisket Marianne til Ralph: – Tror du vi kan snike oss ut og ta en sigarett før maten?

Ralph lo, og de smilte i gjensidig forståelse og smøg seg ut i hallen. Marianne nappet med seg kåpen sin, og Ralph tok med seg et skjerf.

Det var stille i trappeoppgangen, og bare stemmene til Mariannes familie kunne høres svakt i bakgrunnen. Døren til den bitte lille balkongen en halv trapp ned var treg, men Ralph greide å få dyttet den opp. Den vesle plassen der ute var dekket av et tykt lag is som fikk dem til å bevege seg ekstra forsiktig.

– Vi får ha døren åpen, så vi ikke låser oss ute her ved et uhell.

Ralph lo.

– Nei, det kunne kanskje bli vanskelig å forklare for faren din hvordan det har seg at vi sto her i tjueto minusgrader helt uten grunn.

For jeg tipper at han, til tross for at du har passert femti, ikke har den minste anelse om at du røyker.

– Men jeg røker ikke.

– Ikke det?

Marianne lente seg mot ham og dro inn et trekk mot lighteren han holdt opp for henne. Så viftet hun med den glødende sigaretten.

– Du, gi deg. Dette er ikke å røke. Det er å ta en blås av og til, bare.

De lo.

– Greit, men jeg går ut fra at faren din ikke vet om det heller?

– Nei, slett ikke. Han ville antagelig bli rasende. Ikke barna heller. Men de er mistenksomme, de slu rakkerne. De erter meg hele tiden, men jeg har ikke tenkt å røpe meg.

Ralph himlet med øynene.

– Nei, det ville jo vært helt forferdelig. At dine fullvoksne barn skulle oppdage at du har en last og ikke er deres fullstendig feilfrie forbilde.

16

Marianne nikket og tok enda et trekk.

– Ja, noe sånt.

De lo igjen, og Ralph trakk henne inntil seg.

– Du er helt skjønn, vet du det?

Han strøk henne over det mørkebrune håret og lente seg frem for å gi henne et kyss, men hun greide diskré å vende kinnet til.

Det smakte ikke noe særlig å kysse rett etter at man hadde tatt en sigarett. Ralph smilte skjevt.

– Det var en subtil avvisning. Er det ikke moralsk korrekt å kysse en mann under familieselskapet heller?

Marianne stumpet sigaretten mot balkongrekkverket og holdt sneipen mellom tommelen og pekefingeren. Hun nikket og gjentok smilende det samme som hun hadde sagt før.

– Ja, noe sånt.

De gikk tilbake til leiligheten, og Marianne grunnet over det hun hadde gjort. Det var en god stund siden hun hadde hatt lyst til å kysse Ralph, enten det var sigaretter inne i bildet eller ei. Og nå hadde han gått hen og blitt en del av familien.

Amy Burehorn snek seg forsiktig ut av soverommet og tok med seg klærne hun hadde lagt frem kvelden i forveien. Når barna var hjemme ved juletider, ville hun ikke fly rundt i morgenkåpen, for det føltes ikke som om det passet seg.

På badet benyttet hun anledningen til å børste håret og tok en rask runde med tannbørsten. Hun fikk gjøre det litt grundigere etter frokost. Det kom små skrapelyder fra underetasjen, og hun skjønte at hun måtte slippe ut Gino. Den seks år gamle springer spanielen våknet alltid samtidig som matmoren sin.

– Hei, Gino, god morgen! Kom da, så skal mamma slippe deg ut.

Hun lokket hunden med seg ut på kjøkkenet og åpnet kjøkkendøren.

– Sånn, vær så god!

Hunden spratt fornøyd ut i snøen, og Amy skyndte seg å lukke døren bak ham. Hun skvatt til av en lyd like bak seg.

– Men lille venn, hva gjør du oppe så tidlig? Sover mamma og pappa?

Det to år gamle barnebarnet nikket alvorlig og tok tak i beinet hennes. Hun smilte, løftet ham opp og kysset ham forsiktig på det myke kinnet. Han sukket og lente seg mot henne.

– Oi, du virker varm.

Hun la leppene mot pannen hans, og den var glovarm.

– Jeg skal se om vi har et termometer.

De feberblanke øynene så på henne. Den lille stakkaren virket helt utslått.

18

– Kom, så går vi og ser i medisinskrinet.

Hun bar ham med vante bevegelser til anretningen, der hun oppbevarte det røde skrinet.

– Se! Her har vi både termometer og Alvedon. Nå skal vi se at feberen snart forsvinner. Dette ordner farmor.

De satte seg ved kjøkkenbordet, og Amy lot termometeret være i øret hans til det pep. Trettini komma åtte.

– Hvis farmor hadde hatt så høy feber, ville hele rommet ha snurret. Vi kan knuse en halv tablett i syltetøy, det pleide jeg å gjøre da pappaen din var like liten som deg og hadde feber. Han syntes medisin smakte blæ.

Hun rørte det hvite pulveret inn i litt syltetøy på en skje. Han åpnet den lille munnen og fikk i seg alt sammen.

– Så flink gutt! Nå skal du se at du føler deg bedre snart.

Han lente seg mot henne og sukket igjen.

– Sånn, ja. Farmor passer på deg.

– Å, han er her! Herregud, så redd jeg ble. Jeg våknet, og Knut var borte.

Svigerdatteren hennes kom inn på kjøkkenet og så takknemlig på Amy. Linn hadde på seg morgenkåpe og pysjamas, og Amy var glad for at hun i alle fall hadde rukket å kle på seg. Så godt kjente de hverandre ikke.

– Ingen fare. Han sto plutselig bare her på kjøkkenet og kremtet.

Han våknet sikkert da jeg sto opp. Jeg forsøkte å liste meg, men gulvene knirker sånn. Men du kan gjerne gå opp og legge deg en stund til, jeg passer på ham. Han har feber, forresten, så jeg ga ham en halv Alvedon.

– Alvedon? Hvorfor spurte du ikke meg først? Vi pleier aldri å gi ham smertestillende.

Amy så nervøst på svigerdatteren.

– Unnskyld, det var ikke meningen å gjøre noe galt. Jeg tenkte bare at når han har feber …

– Jo, men vi vil ikke at han skal få smertestillende når han er så liten.

– Han hadde trettini komma åtte.

19

– Så mye? Ja, da var det vel kanskje bra. Men Theodor liker det ikke. Han synes ikke at barn skal få i seg noe kjemisk.

– Du, det der er bare tull. Man må vel få ned feberen på barn?

Hvor har han fått alt det der fra?

Linn sukket. – Nei, du har sikkert rett. Men du vet hvordan han kan være.

Linn så trøtt på sønnen som satt så fredelig på fanget til farmor. Øynene til Linn så triste ut, og Amy lurte på hvor mye søvn hun fikk om nettene. Hvor mye Theodor hjalp henne. Linn var magrere enn vanlig, og hendene hennes skalv. Amy la hånden bekymret på dem.

– Hvordan har du det?

Linn blunket og svelget. Så reiste hun seg og trakk morgenkåpen tettere rundt seg, men rykket til midt i bevegelsen, som om hun fikk et smertestøt. Hun smilte unnskyldende, og mens hun gikk ut av kjøkkenet, sa hun: – Uff, jeg må ha ligget på en nerve.

Det vred seg i magen til Amy. Panikken og den velkjente bekymringen spredte seg oppover mot brystet, og hun presset den lille tettere inntil seg og vugget ham sakte. Det var ytterligere en ting som talte for beslutningen hun hadde tatt. Noe måtte gjøres.

Sigrid sank ned i den myke lenestolen med et glass champagne og sparket av seg de høyhælte skoene. Hun var en rev på å gå med høyhælte sko, og gjorde det uansett om det var hverdag eller fest.

Marianne misunte omtanken hun la i utseendet sitt. Sigrid oppfylte ikke de gjengse kriteriene på Östermalm når det dreide seg om utseende og stil. Hun hadde vært rund allerede da hun ble født. De myke kinnene hadde alltid nydelige roser, perfekt plassert på de høye kinnbeina. Hun hadde runde, fyldige former og lot klærne fremheve det vakre ved dem, noe hun for øvrig hadde lykkes fint med allerede som tenåring, selv om det da for det meste hadde vært noe hun sukket over. Sigrid hadde hatt problemer med å finne klær som passet, og til slutt var hun blitt lei av det og hadde begynt å sy klær selv. Da det nærmet seg avslutningen på videregående skole, sydde hun kjoler til omtrent alle venninnene, og så hadde det fortsatt langs samme vei. Hun hadde utdannet seg til syerske, og arbeidet for flere av de store navnene i motebransjen i Paris før hun flyttet hjem igjen og startet atelieret i bygården. At hun til og med greide det kunststykket å ha to ansatte, imponerte Marianne voldsomt. Det hadde også imponert Hans, som ellers var så kritisk til andre former for utdannelse enn de klassisk akademiske fagene. Det skyldtes kanskje Sigrids lidenskapelige forhold til yrket sitt og at det var tydelig for alle at hun hadde et stort talent.

For anledningen var Sigrid iført en rød strikkejakke i kasjmir og et smalt, skotskrutet skjørt som endte like under knærne, og lakkskoene hun nettopp hadde sparket av seg var like skarlagensrøde 21

som strikkejakken – Marianne hadde en mistanke om at hælene var minst ti centimeter høye. Det tykke, kornblonde håret var satt opp i en høy hestehale som førte til at hun så yngre ut enn sine tjueåtte år. Marianne kom nok uansett aldri til å venne seg til at noen av barna hennes hadde passert tjue. Hun hadde satt grensen ved tjue og sluttet å telle der. De kom jo alltid til å være barna hennes og hennes ansvar, på en eller annen måte. Og det hadde hun ingenting imot.

Sigrid strakte seg etter en pute i beige plysj og trakk sakte i de små frynsene på puten mens hun gjespet stort. Nina halvveis lå i sofaen, lent mot Peder, som satt med hendene bak hodet og så sløvt inn i det sprakende peisbålet. Det mørke, blanke håret til Nina lå glatt utover de spede skuldrene hennes. Det var ikke mulig å se at Sigrid og Nina var helsøstre. Ingenting ved kroppene eller fargene deres avslørte det, og hvis Marianne ikke hadde gått gravid med begge, ville hun nok ha lurt litt selv også. Det eneste de egentlig hadde felles, var føttene, som var like lange og pene – med perfekte tær – hos begge. Marianne var svært stolt over at i det minste ett av hennes penere trekk hadde gått i arv til begge døtrene.

Peder, derimot, var en salig blanding av begge to. På mange måter var han en tro kopi av Hans som ung, med det mellomblonde, krøllete håret og de kantete trekkene. Han var like høy som faren, men hadde litt kraftigere kroppsbygning, noe som førte til at han så atletisk ut selv når han ikke trente. Hans hadde vært mye spedere og virket magrere, og det hadde i stedet Nina arvet i sin helhet. Men Peder hadde også arvet morens mørke farger, og takket være de brune øynene kunne man se at han var hennes sønn.

Marianne visste at det var tåpelig, men hun greide ikke å la være å føle seg stolt av de tre svært pene barna sine, som lå og slappet av i stuen hennes. De var trette og mette, men de var sammen, alle sammen, og hadde det faktisk forholdsvis bra. Hun hadde lykkes med dem, til tross for at det innimellom hadde vært både tungt og vanskelig å være mor til tre barn uten større støtte fra faren deres.

Men det hadde gått.

Ralph hadde gått hjem. Han hadde oppført seg uklanderlig og 22

vært både underholdende og sympatisk overfor barna. De hadde riktignok truffet hverandre før, men under betraktelig mer uformelle omstendigheter enn julefeiring.

Sigrid sukket.

– At man alltid må spise så mye i julen. Kan vi ikke bare blåse i alt sammen neste år og reise bort? Det gjør jo alle andre.

Nina og Peder nikket samtykkende, og Marianne så på alle tre etter tur.

– Ville dere hatt lyst til det? Å reise bort?

Peder lo.

– Må du se så forferdet ut? Du ser ut som om vi akkurat foreslo å slakte et lam her i stuen.

Marianne ristet på hodet.

– Dere får bare kalle meg konvensjonell, men jeg ville faktisk synes det var vanskelig. Ikke fordi jeg er en slags juledyrker, men kan dere virkelig se oss for dere der vi sitter ved et eller annet svømmebasseng og ønsker hverandre god jul? Eller ligger på en sandstrand og utveksler julegaver?

Alle tre lo og svarte i kor: – Ja! Marianne sukket oppgitt.

– Synes dere virkelig julen er så forferdelig at dere må flykte fra Sverige for å komme vekk fra den? Er det takken for at man har stått og strevd med juleskinke og riskrem og gud vet hva? Hva? – Ja, det er akkurat det det dreier seg om. Du har gjort julene våre traumatiske, og derfor har vi behov for å reise til et varmt land der det ikke er toogtyve minusgrader og sørpe, der man kan få seg en drink under en parasoll. Gi deg, da, du har gjort alt for oss med hele dette julestyret, men hvor står det at det alltid må være sånn?

Det er faktisk ganske mange som reiser bort nå for tiden.

Marianne knep munnen sammen.

– Ja, da får dere dra alene. Det er greit for meg, men jeg drar ingen steder.

Hun følte seg som et furtent barn, og kjente hvordan alt ved kroppsspråket hennes signaliserte motstand.

23

Sigrid slo ut med hendene i en avvergende gest.

– Ta det med ro, mamma. Vi trenger ikke reise bort. Det var bare en tanke.

– Men jeg skjønner likevel ikke hvorfor dere plutselig begynner sånn. Har dere ikke hatt det koselig her i julen?

Barna så på hverandre, og Peder kremtet.

– Mamma, alvorlig talt. Du har slitt som et dyr for at alt skal være på plass, akkurat sånn som det alltid har vært. Du har vært sliten, og man kan ikke akkurat si at du har slappet av og hatt fri. Synes du egentlig dette er så utrolig fantastisk, eller handler det bare om å holde seg krampaktig fast i noe? Noe du kanskje ville ha mer godt av å slippe? Ingen av oss har barn, og det er liksom ikke noen grunn til at vi skal sitte her hjemme når vi faktisk kan forsøke å gjøre noe annet. Hvis det ikke føles bra, kan vi bare gå tilbake til å feire jul sånn som vi alltid har gjort. Verre er det ikke.

Sigrid nikket.

– Og om noen år har vi kanskje massevis av barn og annet som gjør at vi ikke kan dra noe sted. Hadde det ikke vært hyggelig å prøve, i alle fall?

Marianne så opp, og plutselig slo det henne.

– Dere har snakket en del om dette, ikke sant?

Alle tre så litt skamfullt på henne og nikket. Sigrid kremtet.

– Men det er faktisk mest fordi vi har vært bekymret. For at du skal holde på og overkompensere for at pappa er borte og liksom tro at vi er nødt til å ha det på samme måte som det alltid har vært.

Vi har følt det litt som om du har gjort det mer for vår skyld enn for din egen. Og da tenkte vi at det kanskje kunne være deilig å slippe å føle det sånn.

– Og det skulle ordnes ved at vi reiste bort, alle sammen?

De nikket til henne.

Marianne svelget en slurk av champagnen og så inn i peisilden.

Hun strøk hånden over det myke pleddet som lå over armlenet og konstaterte at Peder trengte en hårklipp. Men han holdt vel fast på den australske surferstilen. Hun hadde likevel ikke tenkt å legge seg opp i det, uansett hva hun mente om saken. Dessuten fremsto det 24

som en bagatell, og det var det da virkelig også, sammenlignet med dette med julefeiringen. Det føltes som om en stor klump i magen var i ferd med å vokse seg stadig større. Noe var i ferd med å forandre seg, og Marianne likte det ikke. Hun likte det ikke i det hele tatt.

Til tross for at det føltes som om det fremdeles var midt på natten, sto Amy opp og dro på seg morgenkåpen. Tærne var kalde og stive da de lette seg inn i de myke tøflene med vante bevegelser. Nils kunne ikke fordra tøflene hennes, og hun hadde dem aldri på seg når han var i nærheten. Han stilte krav til pene innesko, noe moren hadde innprentet i ham siden han bare var en smårolling. Da guttene var små, hadde han forlangt det samme av dem. Til og med før de hadde lært å gå.

Amy trakk morgenkåpen tettere rundt seg og listet seg ned trappen. Gino våknet da hun kom inn på kjøkkenet, og hun skyndte seg å slippe ham ut. Kvelden i forveien hadde Nils sagt at han måtte være i Stockholm senest syv, og det betydde at han hadde dratt allerede. Hun hadde ikke hørt noe, men visste også at hun sjelden gjorde det når hun sov med hjelp av tablettene sine. Da våknet hun ikke engang av høylytt bråk.

Med vante hender satte hun på vannkokeren og fant frem en kopp fra skapet. Hun hadde tenkt å unne seg en kanelbolle til frokosten, slik hun hadde begynt å gjøre hver dag de siste månedene.

Hun hadde jobbet bevisst for å gå opp i vekt, og det hadde gitt resultater. På mindre enn tre måneder hadde hun lagt på seg nesten ti kilo, og det skremte henne. Tidligere hadde mat vært en måte å beholde kontrollen på. Å spise stadig mer uhemmet fikk henne til å innse hvor vanskelig det kom til å være å gå ned de kiloene igjen, dersom hun skulle ønske det. Hele livet hadde Amy Burehorn vært en mager kvinne med smale skuldre og sart utseende. Høyden hen26

nes var beskjeden, og vekten hadde aldri vist mer enn førtisyv kilo, bortsett fra når hun hadde vært gravid, og da hadde hun bare lagt på seg fem kilo hver gang. Hun hadde vært svært omhyggelig med ikke å la hormonene få herje. De harde formaningene til Nils hadde bidratt til å holde henne unna kaloriene. Kalorier og karaktersvakhet var blant alt det som gjorde ham rasende, noe han ikke hadde problemer med å formidle til omgivelsene i tide og utide. Blant annet hadde han gitt Linn streng ordre om hvordan hun skulle forholde seg da de hadde fått vite at hun var gravid med Knut. Men Linn var av samme slag som Amy, og Nils hadde ikke trengt å bekymre seg for den saken. Amy, derimot, syntes Linn var for mager med tanke på tilstanden hun var i.

Hun hadde mange ganger undret seg over at nettopp mat og vekt var noe Nils la ned mye energi i. Det var noe han virkelig engasjerte seg for, og en av de få tingene han hadde kjempet for under barnas skolegang – at de skulle spise riktig og trene mye. Amy hadde en gang dristet seg til å spøke om at det ikke lå veldig langt unna den tyske førkrigsmentaliteten, tanken om å skape sterke og atletiske individer med de beste fysiske forutsetningene. Hun hadde angret i samme øyeblikk som ordene slapp ut av munnen hennes, men til hennes store forbauselse hadde Nils nikket og sett imponert på henne, og sagt at nettopp det antagelig var mye viktigere for fortsatt eksistens enn man kunne forestille seg. Deretter hadde han holdt et lengre foredrag om hvordan hans foreldre hadde sett på saken.

Amy hadde aldri tatt opp temaet på nytt, men det var tydelig at Nils ikke innså at de nazistiske tonene han var oppdratt etter, ikke var helt stuerene. Det var verdier som skremte henne mer jo eldre hun ble.

Kaffen smakte bitrere enn vanlig. Hun varmet kanelbollen i ovnen, og smurte samtidig ekstra smør på brødskiven. At hun bevisst hadde lagt på seg kom kanskje ikke til å gjøre noe fra eller til når det gjaldt planene hennes, men den ga henne muligens en annen trygghet. Vissheten om at hun faktisk satte planene sine ut i livet, at hun ikke lenger utsatte det hun i alle år hadde tenkt å gjøre. Hun tok en stor bit av kanelbollen, men så rykket hun skrekkslagent til 27

da Nils plutselig kom inn på kjøkkenet. Han stirret på henne med avsky i blikket og spyttet ordene ut.

– Hva er det du driver med? Står du og spiser kanelbolle til frokost?

Han gikk mot henne, slo den ut av hånden hennes og fortsatte mot vannkokeren, men etter et kort blikk på armbåndsuret satte han den ned igjen.

– Jeg tar meg av deg senere. Nå må jeg dra, jeg er forsinket allerede.

Han gikk ut i hallen, og hun hørte at han bannet da frakken falt i gulvet. Han stakk hodet inn gjennom kjøkkendøren samtidig som han knyttet skjerfet omhyggelig.

– Du gjør meg kvalm. Fy faen!

Inngangsdøren slo igjen, og Amy sank ned på stolen sin. Hun blunket og hørte sitt eget hjerte galoppere på den velkjente måten.

Hun sukket og forsøkte å trekke pusten dypt inn, for det pleide å hjelpe. Det måtte ta slutt.

Marianne dyttet porten irritert opp og gikk ut på gaten. Svetten rant nedover korsryggen, og hun trakk pusten dypt inn. Hun hadde gledet seg til å gå på kontoret, men noe hadde plaget henne om natten.

Som regel fant hun ro i å gå gjennom Stockholm og kvartalene hun var så glad i. Bortsett fra på dager som denne. Hun ergret seg over at hun ikke kom raskt nok frem. Var det ingen som strødde gatene lenger?

Hun hadde vært irritert allerede da hun hadde gått og lagt seg kvelden i forveien, og hadde hatt problemer med å sovne. Deretter hadde hun våknet av at Nina og Peder kom ramlende inn rett etter fire, og da var det klin umulig å få sove på nytt. Tankene på forslaget barna hadde slengt ut av seg, om alternativ julefeiring, lå og skurret. Like før halv seks hadde hun gitt opp og kommet seg opp av sengen. Fire timers søvn var altfor lite til at hun fungerte normalt, og det ergret henne at hun ikke kom til å føle seg opplagt på jobben. Hun hadde hatt lyst til å gå dit og levere noe, føle seg litt flink. I stedet var hodet grøtete, og hun så alt annet enn pigg ut.

Morgenavisene hadde sittet fast i brevsprekken, og da hun strevde med å få dem løs, ble halve forsiden og hovedoverskriftene sittende igjen. Ute i hallen lå yttertøyet til Nina og Peder slengt i karmstolen i stedet for å være hengt opp ved siden av hennes eget under hattehyllen. Hun snublet selvfølgelig også i de enorme skoene til Peder, størrelse førtifem, som han bare hadde tråkket av seg rett innenfor dørterskelen. Nina og Peder hadde vært på samme fest etter familieselskapet. Riktignok hadde de juleferie, begge to, men Ma29

rianne syntes nok det var blitt vel mange sene netter i det siste. Men det var jo desember, festmåneden. Egentlig var det spesielt godt for Nina å komme seg litt ut, og det samme gjaldt for Peder, som sikkert hadde savnet vennene sine i årene i Australia. Marianne var i bunn og grunn glad for at de kunne være sammen med hverandres venner, men ikke på bekostning av hennes egen nattesøvn.

På kjøkkenet oppdaget hun at ingen hadde satt på oppvaskmaskinen kvelden før, og all den skitne oppvasken sto der og stinket da hun åpnet døren. Ingen av yndlingskrusene hennes var rene, og hun ble nødt til å vaske opp et for hånd. Marianne kunne ikke fordra å vaske opp. Det var antagelig et barndomstraume, ettersom det hadde vært hennes oppgave å vaske opp i oppveksten. Selv om de hadde hatt hushjelp, hadde Harry alltid forlangt at Marianne skulle ta oppvasken, ettersom han ikke godtok at hun la til seg noen uvaner. Hvis hun protesterte, hadde han sagt at han tok seg av søppelet og sørget for at det var mat på bordet. Som voksen hadde Marianne skaffet seg oppvaskmaskin så fort hun bare kunne. Å vaske opp gjorde hendene hennes tørre og fikk huden til å sprekke. Det var klart hun kunne bruke oppvaskhansker, men det var tilfeldigvis slik at hun ikke hadde den slags hjemme.

I kjøleskapet var ikke plastposen rundt osten blitt godt nok lukket, noe som hadde ført til at den ene siden av osten hadde tørket og fått en trist, mørkegul farge. Da hun var ferdig i dusjen, hadde hun forsøkt å få litt skikk på seg selv ved å sminke seg litt ekstra, men det førte bare til at hun følte seg klissen, og øynene så enda mer trøtte og tunge ut enn før. Dråpen var likevel at da hun tok frem melken til kaffen, oppdaget hun at kartongen var satt nesten tom inn i kjøleskapet. Det var bare noen ynkelige dråper igjen, og dermed var morgenkaffen ødelagt. For Marianne var kaffe uten melk som å spise ukokt spaghetti – fullstendig avskyelig.

Hun gikk langs Storgatan og svingte ned på Nybrogatan. Hun hadde tenkt å unne seg en frokost fra Fabrique som kompensasjon.

At hun hadde vært våken og på beina en god stund uten å drikke kaffe var litt av en prestasjon, og hun var redd for at hun kom til å eksplodere når som helst. Bakeriet mellom Riddargatan og Dramaten var 30

viden kjent for sitt fantastiske surdeigsbrød. Utenfor sto det to lykter og brant innbydende. Lokalet var tomt da Marianne kom inn, og hun ba om å få en spesialfrokost, som besto av surdeigsrundstykke med valnøtter, latte og yoghurt. Og det var ikke noen kjedelig, vannete yoghurt, men en fransk, fet og virkelig kremet variant. Siden det ikke fantes sitteplasser i det lille bakeriet, spiste Marianne frokosten sin stående rett foran vinduet ut mot Nybrogatan. Det kom folk forbi i en stri strøm på vei til jobb. Det var tydeligvis ikke bare Marianne som gikk på jobb i romjulen, da det ellers virket som om Sverige stanset opp, på samme måte som i noen uker i juli.

Midt i en bit gikk det plutselig opp for henne at å stanse for å spise frokost innebar at hun måtte skynde seg til Kungsholmen, men det fikk være verdt det. Hun hadde ikke kunnet gå en meter til uten kaffe i kroppen. Sakte, men sikkert begynte irritasjonen å forlate kroppen, og hun trakk pusten dypt inn noen ganger. Å ha barna boende hjemme var en mye større påkjenning enn Marianne var villig til å innrømme for seg selv. Det hadde vært en selvfølge at Nina skulle komme hjem da hun flyttet fra Robert, slik det hadde vært det at Peder skulle flytte inn hos henne etter tiden i Australia.

Men i praksis var det utrolig vanskelig for mor og voksne barn å bo under samme tak. De hadde egentlig ikke snakket om det, siden det så ut til at det ville bli en ledig leilighet i bygningen i løpet av kort tid. Som eiere av bygården i Banérgatan 8 satt de godt i det, alle sammen, og Marianne visste at hun virkelig ikke hadde noe å klage over. Men det var like fullt en kjensgjerning at hun hadde vent seg til å bo alene og trivdes med det. De gikk hverandre ganske enkelt på nervene. Hun hadde også en mistanke om at barna heller ikke var spesielt fornøyde med ordningen. Det var kanskje vanskeligst for Nina, det var med henne konfliktene oppsto, og Marianne hadde for lengst innsett at det skyldtes at Nina var et speilbilde av henne selv, og å møte det var ikke alltid det enkleste.

Hun drakk opp de siste restene i pappkruset og snudde seg mot jenta bak disken, hun som hadde den nydelige norrlandsdialekten.

– Unnskyld, kan jeg bry deg igjen? Jeg vil gjerne ha med meg noe på kontoret.

31

Torsten hadde våknet av at Noah forsiktig listet seg gjennom stuen.

Klokken hadde så vidt vært fem om morgenen, og Torsten lurte på om han skulle gå inn og sjekke om sønnen luktet alkohol. Kanskje til og med be om å få se pupillene hans. Men noe sa ham at det ikke var en fest gutten hadde vært på. En tur på byen var også umulig i Noahs tilfelle, ettersom han så mye yngre ut enn sine seksten år.

Ikke engang en svært velvillig dørvakt ville slippe inn et så ungt menneske. De siste årene var regelverket blitt strammet solid inn, og det skjedde stadig sjeldnere at politiet fant ungdommer som ikke var gamle nok på utestedene.

Siden uken før jul hadde Noah begynt å komme hjem på denne ukristelige tiden på døgnet. Kvelden før hadde han sagt at han bare skulle hjem til en kamerat og se på film.

Torsten hadde sukket og innsett at det ville være nytteløst å forsøke å få sove igjen. I stedet hadde han tatt en lang og sårt tiltrengt dusj – sovesofaen han sov på føltes ikke lenger like behagelig som den hadde gjort i begynnelsen. Det begynte å bli på tide at han skaffet seg en ordentlig seng. Og sitt eget soverom også, tydeligvis, dersom Noah skulle fortsette å fly ute om nettene på denne måten.

Torsten var ordentlig irritert på sønnen. Han likte ikke at han var ute så sent uten å gi konkret beskjed om hvor han skulle. I tillegg var det veldig ulikt Noah å være så unnvikende. Tidligere hadde de hatt en taus overenskomst om at han skulle gi lyd fra seg dersom han hadde tenkt å være ute etter midnatt. Det ga også Torsten mu32

ligheten til å tilby seg å hente ham. Han visste altfor godt hvor risikabelt det kunne være å være ute i byen om natten.

Når han og kollegene av og til snakket om barna sine på pauserommet, hadde de andre sagt at han var altfor beskyttende, at han burde la guttungen være i fred. Men Torsten tenkte ikke slik. Moren til Noah hadde aldri vært spesielt nøye på tider eller med hva Noah holdt på med, og var blitt enda mindre nøye etter at hun hadde flyttet til Oslo med sin nye mann.

Torsten, derimot, hadde alltid vært av typen som bekymret seg.

Han ville vite når Noah hadde tenkt å komme hjem, hvor han skulle og hvem han var sammen med. Så langt hadde det aldri vært noe problem. Men hvis Noah hadde tenkt å fortsette å komme hjem klokken fem om morgenen, hadde de fått et.

Torsten hadde ikke lyst til å spise frokost hjemme, han ville bare skynde seg ut av leiligheten og ut i frisk luft. Han måtte se morgenens grubling i nytt lys.

Marianne gikk forbi Stockholms postterminal ved Kungsgatan og måtte holde skjerfet tettere rundt seg for at den bitende vinden ikke skulle finne veien inn under kåpen. Den svenske vinteren hadde nådd nye bunnivåer, og Marianne kunne ikke begripe at det var mulig at kulden holdt seg så lenge. Det kom til å bli vanskelig for henne å la være å ta bussen hvis vinteren fortsatte slik.

Kungsholms strand var dekket av enorme mengder snø. Plutselig tok vinden tak i snøen og lot den virvle utover isen. Brått tilga Marianne kulden og at den fikk henne til å hutre og smilte for seg selv. Til og med det redselsfullt stygge syttitallshuset i begynnelsen av Flemminggatan så ut som det skimret av den vakre frosten.

Da hun var kommet til Scheelegatan, var irritasjonen som blåst bort, og hun nynnet på en sang hun hadde hørt på radioen. Posen med brødet og kanelbollene hun hadde tenkt å spandere på kollegene svingte i takt. Med langt gladere skritt nærmet hun seg statsadvokatens kontor, der hun arbeidet som statsadvokatsekretær, og gikk inn gjennom glassdørene. Hun nikket blidt til vakten i resepsjonen og trakk frem inngangskortet sitt. Det kunne kanskje bli en ganske god dag, den dårlige starten til tross.

Torsten dro opp mobiltelefonen og gryntet over at han måtte trekke av seg vottene midt på Västerbron for å kunne ringe. Med fingre som var stive av kulde slo han nummeret og pustet ut kalde røykskyer mens han satte fart på føttene.

– Jidhoff!

– Torsten her, er du på plass?

– Jeg kom faktisk akkurat inn. Vi har møte med Olle om en halvtime, han sendte en e-post om det nå i morges.

– Jeg så det, og jeg er på vei. Vet du hva det dreier seg om?

– Aner ikke, faktisk. Hvordan har du det, forresten? Og fortsatt god jul, får vi kanskje si. Hvordan har julen vært?

– Hva skal jeg si? Den har vel vært som vanlig. Den faste lidelsen, med andre ord. Hvordan har du hatt det? Du er vel en sånn som elsker det der, kan jeg tenke meg. Pynter og holder på.

– Ja, men nå fikk jeg skjenn av barna så sent som i går. Det passer dem tydeligvis ikke, så de synes vi skal reise bort neste år. Utakk er verdens lønn og så videre.

Torsten lo.

– Hører jeg plutselig en liten martyr? Så de satte ikke pris på alt du stelte i stand for deres skyld? Nei, det er vel det som er den store krisen for alle foreldre, når man plutselig innser at det man har forsøkt å formidle, noe man synes er en viktig tradisjon eller verdi, plutselig vrakes.

– Det høres ut som om du har fått en solid dose kritikk, du også.

– Tja, det er ikke noe farlig. Jeg er bare i ferd med å innse at jeg 35

faktisk har en tenåring hjemme. Jeg har på en måte greid å fortrenge det hittil.

– Oi sann. Så da snakker vi om sene våkenetter og dårlig søvn?

Det er akkurat som det er i småbarnsårene, og det verste er at man glemmer det så fort.

Torsten sukket.

– Jeg vet det. Men jeg hadde vel en eller annen illusjon om at akkurat jeg skulle bli forskånet fra alt det der.

Marianne lo.

– Jeg kan dessverre rapportere om at det er akkurat på samme måte selv etter at de er blitt voksne. Jeg har jo to stykker boende hjemme for tiden, og jeg kan love deg at vi er tilbake ved start. Det er i alle fall deilig å høre at det finnes en annen som også lider på samme måte.

– Fantastisk. Så det er med andre ord ikke bare jeg som sutrer?

– Langt ifra, det har jeg patent på. Det og martyrskap. Skynd deg hit, det blir frokost på møtet. Jeg har kjøpt med masse godt som jeg vet du kommer til å like.

Torsten kjente at ansiktet sprakk opp i et bredt smil, til tross for kulden.

– Du er en perle. Tenk at du alltid vet akkurat hva jeg trenger.

De la på, og Torsten gikk enda raskere. Morgenens irritasjon begynte å forsvinne, og han kjente at han fikk opp varmen i kroppen til tross for den sterke vinden på Västerbron.