Tina Trovik Hvileløs

Hvileløs

Tina Trovik

Hvileløs mellom levende og døde

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50595-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Superultraplus Omslagsfoto: Ørjan Ruttenborg Svendsen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2016 Satt i 10.2/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Jeg var på vei fra svømming første gang jeg la merke til ham.

Han hang utenfor trappen til T-banen med hendene i lommene og blikket festet i asfalten. Eller, det var det jeg trodde i alle fall, for solbrillene skjulte øyene under den lange luggen. Han så ut til å være omtrent like gammel som meg.

Klærne var ironisk nittitalls, med steinvasket denimjakke, rutete skjorte og lange shorts. Jeg burde vel ha tenkt det var rart han ikke var på skolen eller noe, men jeg glemte hele greia da alle ble opptatt med en som sparket beinkrok.

Han var der neste fredag også, og fredagen etter det. Høsten nærmet seg, men han stod der fremdeles, selv om regnet høljet ned, i ly under taket, lent mot den nedtaggede murveggen.

«Hva er det med han gutten ved T-banen, egentlig?» spurte jeg Ulrikke en dag etter at vi hadde dusjet. Hun var en av de mer vennligsinnede jentene i klassen. Jeg spurte egentlig mest for å ha noe å si. Hun hadde skapet ved siden av og holdt på å speile seg mens jeg kledde på meg.

«Hva mener du?» Hun klemte på en tube og klappet kremen inn i ansiktet. «Ai! Disse greiene svir!»

«Den gutten, du vet. Han som alltid ser ut som han skal på nittitallsparty? Solbriller, uansett vær – sånne militærshorts ned til anklene? Står rett til venstre når vi kommer opp fra T-banen?»

Ulrikke trakk på skuldrene. «Aner ikke hvem du snak5

ker om.» Hun studerte speilbildet sitt i et rundt lommespeil. «Hva gjør du med øyevippene? Burde jeg ta extensions?»

Jeg sukket. Det var ikke den verste klassen, men jeg begynte allerede å glede meg til å flytte. Jeg kunne omtrent alle de sosiale mønstrene utenat. Håndballjenter til venstre, de populære bakerst, streberne fremst … Av og til følte jeg meg som en menneskelig kameleon som skled teflonaktig gjennom skoledagen. Prisen var at jeg aldri satte spor etter meg. Ja da, jeg kunne like gjerne innrømme det. Bortsett fra «nettkompisene» mine, som mamma kalte dem, hadde jeg omtrent null venner.

Jeg droppet hårføningen og gikk ut for å ta på meg skoene før de andre jentene ble ferdige. Jeg orket ikke blikkene deres når de snakket om hva de skulle gjøre i helgen. Om det var av skadefryd eller medlidenhet, gadd jeg ikke å tenke på engang.

Jeg åpnet utgangsdøren og slapp ut en dampsky av hårspray og parfyme. Høstluften kjentes befriende kjølig og jeg trakk pusten dypt. Tankene kretset tilbake til den mystiske gutten.

Det var noe rart ved ham, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. Hvis jeg bare kunne fått sett litt nøyere på ham.

Neste fredag hadde jeg mobiltelefonen klar. Jeg holdt den skjult i hånden og passet på å henge litt etter når resten av gjengen presset seg gjennom dørene på T-banen. Jeg gikk sakte opp trappen. Idet jeg rundet hjørnet, holdt jeg nede utløserknappen slik at kameraet tok en serie med bilder. Fornøyd med meg selv løp jeg etter de andre jentene. Jeg smøg et blikk ned på displayet mens de andre diskuterte leppene til en eller annen kjendis.

6

«Nei!» «Hva er det?» spurte en jente som het Maja.

«Det er bare mobilen,» svarte jeg. Selv om det lille batterisymbolet hadde vist førti prosent, så var det typisk at telefonen skulle legge seg ned og dø akkurat nå. Fotograferingen hadde visst blitt for mye for den.

«Hater når det skjer,» sa Ulrikke med et blikk på den svarte skjermen. «Hvorfor kjøper du ikke bare en ny?»

Jeg sukket uten å svare. For meg var det litt mer komplisert. Mamma var bortreist for å merke grindhval på et forskningsskip utenfor Grønlandskysten. Ikke at det var noe nytt.

Hun jobbet som hvalforsker og pleide å være på oppdrag i ukevis. Men jeg ville ikke at hun skulle tro at jeg ikke klarte meg alene, så ny mobil fikk vente til jeg hadde spart opp nok penger.

Jeg låste opp døren til leiligheten og slengte nøklene på speilhyllen i entréen.

«Hallo!» ropte jeg, selv om jeg visste at ingen var hjemme.

Faren min døde da jeg var seks år gammel. Ikke at det ville ha gjort noen forskjell, siden han og mamma skilte lag lenge før det. Uansett, jeg liker ikke å snakke om det. Hvis noen spør, så sier jeg bare at han bor et annet sted. Noe som for så vidt er sant på en skrudd måte.

Leiligheten vår kommer aldri til å være med i et interiørmagasin. Men så lenge jeg har laptopen, og kanskje en TVskjerm, klarer jeg meg. Eneste pynt er kunsten til mamma som hun kjøper ute på reisene sine. Små og store rammer står på gulvet langs veggene i alle rom, bortsett fra badet. Vi har ingen familiebilder, men jeg kan jo se fotografier på telefon og laptop hvis jeg har lyst. Jeg vet jeg burde ha ryddet, men det er fordelen ved aldri å ha besøk.

7

Ikke at det gjør meg noe å være alene, men jeg hater stillheten. Derfor stakk jeg innom kjøkkenet og slo på radioen, før jeg gikk inn i stuen og tittet ned i glassburet til Medusa.

Jeg tippet at hun skiftet skall, for hun hadde ikke vært ute av hulen på dagevis. Her må jeg kanskje forklare at Medusa er en edderkopp. Taranteller er verdens enkleste kjæledyr og faktisk helt perfekte for alle som flytter mye. Det eneste de forlanger, er et fredelig, lite område hvor de kan vente på mat.

Jeg vurderte å lokke henne ut med en fersk siriss, men fikk øye på en pelskledd tå, og tenkte at hun fikk komme ut når hun ble sulten.

Apropos mat. Jeg nølte litt over stabelen med frossenpizza i fryseren, før jeg valgte en med pepperoni og løk. Jeg gravde fjernkontrollen ut av putene og kastet meg ned i sofaen med laptopen på fanget. På bordet lå noen gamle postkort fra mamma. Jeg sjekket håndskriften hennes før jeg signerte karakterrapporten fra skolen.

«Ikke dårlig,» mumlet jeg for meg selv mens jeg så over resultatet. Den eneste bunnkarakteren var i gym, men det var fordi jeg skulket for mye. Mamma kom uansett til å bli overlykkelig. Og ikke på en ironisk måte. Det var nesten så jeg ønsket at hun ville si noe negativt for en gangs skyld, men det var alltid samme, gamle «godt jobbet, jenta mi».

Pizzaen plinget, og jeg plukket med meg mobilladeren på veien. Jeg dyttet unna skolebøkene og tok en bit mens telefonen stod opp fra de døde.

Den glovarme osten brant i ganen. Jeg la fra meg pizzastykket med en grimase og tørket fingrene på buksene før jeg kastet meg over tastaturet.

Endelig lyste skjermen opp på mobilen. Med et skarpt portrettbilde kunne jeg kanskje gjøre et omvendt bildesøk.

Jeg bladde gjennom albumet. Alle bildene så helt fine ut.

8

Det eneste problemet var at han ikke var med på et eneste ett. * Ingen spor av ham. Hvordan var det mulig? Jeg zoomet inn på skjermen, som om han kunne ha krympet og gjemte seg blant de forstørrede pikslene. Jeg zoomet ut igjen. Bildet viste kun en skitten murvegg, en bulkete takrenne og en nedtagget glassdør mot T-banen.

Jeg stirret på bildene av T-banestasjonen til skjermen gikk i dvale. Kanskje han hadde sneket seg ned trappen i siste øyeblikk? Men han hadde jo vært der da jeg kikket over skulderen? Kanskje han var en slags vampyr som ikke syntes på fotografier? Jeg måtte nesten smile for meg selv. Nei, det måtte finnes en naturlig forklaring.

2

De neste dagene prøvde jeg å konsentrere meg om skolearbeidet, men jeg klarte ikke å la være å tenke på den mystiske skikkelsen utenfor T-banestasjonen. Da fredagen endelig kom, følte jeg en blanding av frykt og forventning.

Som vanlig hang jeg litt etter de andre. Hendene kjentes svette og hjertet banket fortere enn normalt da jeg gikk sakte mot utgangen.

Slapp av. Han er jo bare en vanlig gutt, sa jeg til meg selv.

Med en litt sær klessmak, kanskje.

Et varmt gufs fra T-banen dyttet meg framover. Det var sjelden jeg anstrengte meg for å bli kjent med folk, men jeg bare måtte vite hvordan han hadde klart å unngå å bli med på de bildene.

Jeg skubbet opp den tunge glassdøren.

Han stod der med mørke solbriller som vanlig.

Alle spørsmålene jeg hadde planlagt så nøye, forsvant.

De nakne underarmene hans lyste nesten blålig i den kalde vinden. Jeg la merke til at han hadde et armbånd av flettet hamp rundt det ene håndleddet. Han hadde jammen gjennomført nittitallsstilen.

«Hei …» begynte jeg, men kremtet satt fast i halsen og de neste ordene forsvant i host og hark. Jeg fokuserte på ham med rennende øyne, men det virket ikke som han la merke til meg engang.

10

Var han ruset? Mammas moralprekener om ungdommer som sniffet alt fra lim til hårspray, gjenlød i hodet mitt. Jeg kremtet på nytt og fikk endelig stotret fram noen ord: «Hei … Hvilken skole går du på?»

Gutten tok av seg solbrillene og stirret på meg med åpen munn. Øynene var grå.

«Hei?» Stemmen var lysere enn jeg hadde forventet.

«Snakker du til meg?»

«Unnskyld,» sa jeg rødmende. «Jeg trodde kanskje vi gikk på samme skole.» Jeg dro bagen med svømmetøy opp på skulderen og skulle til å snu meg vekk.

«Nei, ikke gå,» sa gutten fort og sperret veien med en avvergende hånd. «Det er bare så utrolig lenge siden.»

«Hva mener du?» Jeg rygget et skritt bakover. Øynene hans lyste litt for ivrig.

«Unnskyld, det var ikke sånn ment,» utbrøt han. «Men du aner ikke hvor lenge jeg har prøvd å få kontakt.»

Nå ble jeg helt sikker på at han var enten sprø eller narkoman. Jeg passet på å holde blikk-kontakt mens jeg sakte dro mobilen ut av jakkelommen for å ringe etter hjelp. Hvem det skulle være, ante jeg ikke. Men det var noe trygt i å kjenne den glatte skjermen mot fingrene.

«Jeg har tenkt så lenge på hva jeg skal si i tilfelle noe sånt skulle skje en dag,» fortsatte han. «Men nå husker jeg så klart ingenting.» Ansiktet hans strålte opp i et smil. «Jeg kan nesten ikke tro det. Det er første gang jeg har snakket med en av dere på lenge.»

Nå var det min tur til å stirre. Irritasjonen blusset opp inne i meg.

«Hva mener du med ‘en av dere’?»

Det var bare så utrolig typisk. Med en mørk far var jeg vant til spørsmålet om hvor jeg «egentlig» kom fra, men de 11

fleste pleide i hvert fall å vente til litt ut i samtalen før det temaet ble nevnt.

«Nei, nei! Det var ikke sånn ment,» sa gutten fort. «Jeg mente bare at du er jo et vanlig menneske.»

«Unnskyld, men nå må jeg stikke. Ha det!» Jeg snudde meg vekk og begynte å gå. Tenk at jeg hadde kastet bort så mye tid på dette tullet.

«Ikke gå!» ropte han bak meg, men jeg fortsatte uten å snu meg. Jentene var forsvunnet rundt svingen, men jeg visste at de pleide å gå ned mot byen etter skolen. Jeg begynte å løpe.

Noe iskaldt traff meg bakfra og rev gjennom kroppen som hundrevis av bitte små fiskekroker. Jeg gispet. Gutten stoppet opp et par meter foran meg.

«Var det du som gjorde det der?» spurte jeg skjelvende.

Kalde nålestikk prikket i fingre og tær. «Å, det. Jeg måtte løpe igjennom … Beklager.» Han smilte unnskyldende. «Men vær så snill, ikke gå. Jeg har ikke snakket med noen på årevis, og …»

«Vent. Hva var det du sa? Løp du igjennom meg?» Jeg følte meg svimmel.

«Ja, det var ikke meningen å sjokkere, men siden du kan se meg, trodde jeg du visste det.» Han dro en hånd gjennom håret og satte solbrillene på hodet.

«Jeg skjønner ikke,» avbrøt jeg. «Visste hva da?»

Han kom nærmere og holdt fram hånden som om han ville hilse.

«Her, så skal jeg vise deg,» sa han.

Jeg tok ham i hånden. Det vil si, jeg forsøkte å ta ham i hånden, for fingrene grep i løse luften. Kun kald prikking i huden markerte en forskjell i lufttemperatur.

«Men hvordan?» stammet jeg.

12

«Ikke spør meg hvordan det funker. Men du aner ikke hvor lenge jeg har hatt lyst til å snakke med noen …»

Jeg rakk ikke å høre resten. Jeg løp alt jeg orket. Vekk fra T-banestasjonen og vekk fra ham, hva han nå enn var. * Jeg var fremdeles skjelven da jeg kom til gågaten hvor folk vagget rundt med store handleposer.

Jeg strøk en svett hånd over pannen for å kjenne etter om jeg hadde feber. Hva var det som hadde skjedd egentlig? Hadde han lurt meg på en eller annen måte? Var han et slags 3D-hologram? Jeg kikket meg usikkert rundt. Kunne det være skjult kamera noe sted?

Jeg følte meg mer paranoid enn noensinne, og da jeg fikk øye på Ulrikke og tre andre jenter fra skolen, måtte jeg tvinge fram et smil.

«Hvor ble det av deg i sted?» spurte Ulrikke og rettet på bagen slik at de små gullbokstavene i veskelogoen vendte utover.

Jeg glante på henne med åpen munn. Det vil si, jeg glante på et punkt over den høyre skulderen hennes. For der, rett bak henne, var gutten jeg nettopp hadde snakket med. Han smilte forsiktig og vinket.

«Vi er snart ferdige med shoppingen. Blir du med på biblioteket etterpå, eller?» spurte Maja da jeg ikke svarte på Ulrikkes spørsmål. Hun samlet håret over den ene skulderen. Den lysluggede gutten bak Ulrikke gjorde akkurat det samme med tilgjort trutmunn, bortsett fra at håret hans var for kort.

Jeg kvalte et knis, men det unnslapp som et grynt. De fire jentene så rart på meg.

«Du må ikke være med hvis du ikke har lyst,» sa Ulrikke 13

sakte, med en undertone av at jeg burde si ja til invitasjonen, ellers ville det bli lenge til neste gang.

«Jo da, jeg blir med,» sa jeg fort. «Bare gå i forveien, så kommer jeg.» Jeg prøvde desperat å fokusere på Ulrikkes ansikt, men den snåle gutten lagde grimaser bak ryggen hennes. Han hoppet fram mellom oss og var snart midt i et slags dansenummer som inkluderte moonwalk og robotimitasjon.

«Ser dere ham ikke?»

Fire par øyne fokuserte skeptisk på meg.

«Hæ?» Maja rynket pannen. «Ser hvem da?» Alle fire kikket seg rundt, som om den robotdansende gutten rett foran nesen deres ikke eksisterte.

«Trodde jeg så en fra skolen,» hvisket jeg. Gutten svingte rundt på ett bein, så nært at jeg kunne ha tatt på ham. Han måtte være ekte. Jeg kunne jo til og med se nuppene på flanellsskjorten hans!

«Vet du hva?» sa Ulrikke og grep rundt armen til en av de andre. «Jeg kom plutselig på at vi egentlig har andre planer.

Ikke sant, jenter? Kom!» Hun slepte dem med seg før de rakk å svare. Jeg hørte dem fnise «hun må være rusa eller noe», før de forsvant ned en sidegate.

«Så,» sa jeg sakte og snudde meg mot gutten. Han lente seg mot en benk i samme henslengte positur som utenfor T-banestasjonen. «Det er virkelig bare jeg som kan se deg?» Det var mer en konklusjon enn et spørsmål. Gutten nikket ivrig og tok et par steg mot meg.

«Til å begynne med prøvde jeg å få kontakt …» Han tok av seg solbrillene og snurret dem i den ene hånden, «… men jeg ga opp etter en stund. Klarte bare å gi folk grøsninger,» la han til med et skuldertrekk.

«Til å begynne med?» gjentok jeg.

14

«Ja. Etter at jeg døde, mener jeg,» svarte han.

Jeg sank ned på benken.

«Døde? Jeg skjønner ikke …» begynte jeg, og ble oppmerksom på at folk så på meg. Jeg virket vel helt sprø der jeg satt og snakket for meg selv.

«Betyr det at du er et … et spøkelse? Et gjenferd?» hvisket jeg i munnviken. «Beklager, jeg aner ikke hvordan du får det til, men du spøker – og da mener jeg ikke på uhu-måten.

Gjenferd finnes bare ikke.»

«Tja, jeg går kanskje ikke rundt og rasler med kjettingene akkurat.» Gutten satte seg på benken ved siden av meg. «Klarer ikke å få ting til å fly rundt i luften heller. Jeg bare er her.

Skikkelig skuffende, egentlig.» Han slo litt oppgitt ut med armene. «Men, ja. Det er vel det jeg er. Et gjenferd.» Han smilte usikkert, hvis da gjenferd kan være usikre.

«Nei, det er umulig.» Bilder fra gamle mareritt glitret kaldt i tankene. Monstrene som virket så ekte, selv om jeg hadde følt meg lys våken. «Du må være en slags hallusinasjon,» sa jeg og studerte ham. Ingen tarmer eller hjernemasse veltet ut.

Han så ut som en helt vanlig gutt. Øynene var så lysegrå at de virket nesten sølvaktige. Solbrillene hadde etterlatt to søkk i den fregnete huden over nesen. Han åpnet munnen for å si noe, men ombestemte seg, og jeg så at den ene hjørnetannen hans hadde et lite hakk.

«Men du ser jo så vanlig ut … Du er jo ikke engang gjennomsiktig.» Jeg motstod fristelsen til å fjerne en løs tråd fra sømmen på jakken hans. Var det virkelig fantasien min som fant på alle disse detaljene?

Han trakk på skuldrene. «Ikke for deg, tydeligvis. Men for alle andre kan jeg like gjerne være luft. Noen grøsser hvis de kommer borti meg ved et uhell, men det er alt.»

«Men hvordan kan jeg se deg da?» Jeg reiste meg fra ben15

ken. Var jeg i ferd med å bli gal? Snakket jeg for lite med vanlige folk og dette her var straffen?

«Jeg kan ikke stå her og bable ut i luften for meg selv. Folk kan tro jeg er sinnssyk.» Jeg dro med meg den tunge bagen med vått svømmetøy.

«Du har rett. Og hvis du blir innlagt på sinnssykehuset, så kan du ikke hjelpe meg heller,» svarte gutten lett. «Hvor bor du?»

«Hvordan det?» utbrøt jeg. «Og når ble det egentlig lurt å invitere med seg gjenferd hjem? Hvis det er det du er, da.»

En forbipasserende eldre dame sendte meg et bekymret blikk og holdt krampaktig på vesken.

«Jeg tenkte bare vi kunne bli litt bedre kjent. Jeg heter Alex, forresten.» Et øyeblikk så det ut som han skulle rekke fram hånden igjen, men tok seg i det.

«Flott, Alex,» svarte jeg. «Hyggelig og alt det der, bortsett fra at du er et gjenferd,» sa jeg med trykk på det siste ordet.

«Jeg vet ikke hvordan du får det til, om du er med i noe slags skjult kamera eller hva det er, men hele dette opplegget blir bare litt for sykt for meg.» Jeg begynte å gå oppover gaten med raske skritt. «Ikke følg etter meg, hva du nå enn er for noe. Finn deg noen andre du kan plage,» ropte jeg over skulderen.

«Men det er nettopp det som er problemet.» Han kom ruslende opp ved siden av meg uten tegn til anstrengelse. «Jeg har ingen andre å plage.»

Jeg så meg rundt. Alt virket kjedelig normalt, bortsett fra at et usynlig, innpåslitent gjenferd klenget seg innpå meg.

«Er dette en av spøkelsesgreiene dine? Fly gjennom luften?» hvisket jeg med minimal leppebevegelse.

Alex skjønte tydeligvis ikke sarkasmen, for han så oppriktig forbauset ut.

16

«Antar det. Jeg bare fokuserer på noe, så nærmer jeg meg målet.» Han fortsatte da jeg ikke svarte; «Jeg kan gå gjennom vegger også. Så jeg har kanskje noen flere evner når jeg tenker meg om. Det er bare litt kaldt – med tykke steinvegger, mener jeg. Jeg begynte å gå gjennom en fjellvegg en gang, sånn bare for å teste. Jeg ble nesten redd jeg skulle fryse fast der inne til evig tid.» Han stakk hendene i lommene.

«Redd?» spurte jeg, nysgjerrig mot min vilje. «Du er jo død. Hva er egentlig du redd for? Andre gjenferd?» Jeg gjorde en feiende bevegelse med hånden, og glodde grettent da en barnehageansatt dro barna unna «den sprø jenta».

«Alle gjenferd er mer eller mindre redde.» Han trakk på skuldrene igjen.

«Mener du det er flere av dere? Eller, jeg skjønner så klart at hvis du er ekte, så finnes det sikkert flere gjenferd – men ikke rundt her, vel?» Jeg så nedover handlegaten. Bortsett fra de vanlige ungdomsgjengene og barnevognfamiliene var det et par stykker fra Frelsesarméen som samlet inn penger og en gatemusikant som overdøvet gitaren med falsk synging.

«De er overalt,» svarte han kort. Smilet hadde sluknet.

«Hvor da, liksom?» Jeg var fremdeles sikker på at hele greia måtte være et slags triks. «Hvis det er sant, så har kanskje gamle fru Hansen i rullator på matbutikken egentlig vært et gjenferd hele tiden? Har jeg stått helt alene ved frysedisken og lidd meg igjennom lange historier om gikt og barnebarn?»

«Jeg tror ikke du helt skjønner alvoret,» sa Alex sakte.

«Jeg kan vise deg de andre gjenferdene hvis du vil.»

«OK, hvorfor ikke?» svarte jeg. Jeg ville helst vite om det hvis jeg vasset rundt i gjenferd til daglig.

«Hvis du virkelig mener det …» Alex kastet seg mot meg.

17

Jeg gispet etter pusten. Det var som å falle ned i et iskaldt dyp. Leddene stivnet og musklene fortrakk seg smertefullt.

Alt var mørkt. Jeg åpnet øynene, selv om jeg ikke kunne huske å ha lukket dem. Himmelen over meg, reklameskiltene, utstillingsvinduene … Alle farger var vasket bort, bare gråtoner var igjen. Lyden av biler, snakking og roping, musikken fra butikkene … Alt lød dempet, som om jeg befant meg under vann.

Men hvor var det blitt av alle menneskene? Gågaten var folketom. Hvite lys bevegde seg langsomt i alt det grå. Ett av dem nærmet seg i full fart.

Føttene mine var som limt fast. Med en kraftanstrengelse løftet jeg hånden og skjermet øynene mot det skarpe lysskjæret.

Et puff i skulderen dyttet meg ut av balanse.

«Se deg for!» ropte en ullen stemme.

Plutselig forstod jeg. Når jeg så nærmere etter, kunne jeg skjelne silhuetter inne i lyspunktene. En barnevogn med et flammende lys i setet foran og et større, blassere lys bak var lett å kjenne igjen som mor og barn. En flokk duer lettet fra butikktaket som flyvende lyspunkter. Til og med trærne hadde en svak glød. Men hvor var alle gjenferdene?

Jeg skulle til å spørre Alex, da jeg så det. En utmagret skikkelse ved inngangen til burgerrestauranten. Gulfarget hår lå i pistrete klumper rundt det tynne ansiktet, men en antydning av sjokkrosa var synlig i treningstoppen som satt stramt over utstikkende ribbein. Gjenferdet holdt øye med en restaurantkunde på vei ut med en dryppende burger i hendene. For hver bit mannen slafset i seg, knuget det hendene foran munnen og gnagde på fingrene til blodet sildret.

Jeg følte hverken frykt eller avsky, bare en inderlig tristhet.

Men det var som om det ene gjenferdet hadde utløst noe, 18

for nå kunne jeg se flere av dem. Langs butikkvinduene, i døråpningene, sittende på benkene, hengende ved fontenen – overalt steg gråfargede skikkelser fram fra bakgrunnen.

Noen var ikke mer enn skygger, men de fleste ble tydeligere når jeg først hadde fått øye på dem.

En eim av råtten tang rev i neseborene idet en mann i badebukse tråkket forbi på en usynlig sykkel med stive bevegelser, og jeg unngikk så vidt å kollidere med en liten gutt løpende etter en fotball.

Det var som om jeg var fanget i en fremmed kropp. En soldat i tysk uniform kom marsjerende med riflen slepende etter seg. Jeg prøvde å gå unna, men musklene nektet å adlyde.

Med en kraftanstrengelse vridde jeg hodet mot ham. Soldaten bukket til meg og smilte. Tungen hang ut mellom avrevne sener og knuste tenner. Halve ansiktet var skutt vekk.

Jeg hylte.