Talens makt. Maktens taler av Bjørn Magnus Berge

Bjørn Magnus Berge

Talens makt – Maktens taler

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41028-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsfoto: Einar Gerhardsen taler for 15 000 frammøtte på Youngstorget, 1. mai 1965. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Sats: Type-it, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,2/12,3 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Hanne Vilhelm Birgitte Caroline og Didrich

Innhold

Talens ambisjon Forord ved Jonas Gahr Støre

13

Innledning

17

EKSEMPELETS MAKT Den norske tradisjonen

21

17. mai-talen over alle 17. mai-taler!

HENRIK WERGELAND – «Borgeråndens Triumfstøtte», Christiania, 17. mai 1833

23

Høvdingen BJØRNSTJERNE BJØRNSON – Tale ved avdukingen av Wergelandstatuen, Kristiania, 17. mai 1881, og tale på Stiklestad, 4. juli 1882

27

«All makt i denne sal» JOHAN SVERDRUP – «Selvstyrelse på forfatningens grunn», valgkamptale, Lillestrøm, 4. juli 1882

37

«Et bål av vilje» MARTIN TRANMÆL – «De faglige kampmidler og organisasjonsformer», Kristiania Arbeidersamfund, 4. januar 1912

50

Polfareren FRIDTJOF NANSEN – «Hungersnøden i Russland», Genève, 7

innhold

30. september 1921, og tale ved tildelingen av Nobels Fredspris, 10. desember 1922

57

Løven Hambro CARL JOACHIM HAMBRO – «München og de små folk», Oslo, 9. oktober 1938

65

«Kongens nei» H.M. KONG HAAKON VII – «Alt for Norge» («Kongens ja»), København, 18. november 1905, og «Mine plikter» («Kongens nei»), radiotale fra London, 8. juli 1940

71

Englerøsten EINAR GERHARDSEN – «Kråkerøy-talen», Kråkerøy ved Fredrikstad, 29. februar 1948

78

Gjennomtenkning av historien med sikte på fremtiden KÅRE WILLOCH – «Parlamentarismen – 100 år», Stortinget, 30. september 1984

85

«Kursendring» JAN P. SYSE – Tale ved Høyres landsmøte i Haugesund, 13. april 1989

93

«Brundtland høstet applaus» GRO HARLEM BRUNDTLAND –Tale ved FNs konferanse om miljø og utvikling, Rio de Janeiro, 13. juni 1992, og avslutningstale ved FNs fjerde verdenskonferanse for kvinner i Beijing, 15. september 1995

102

Eventyrbryllupet GUNNAR STÅLSETT – «Tro, håp og kjærlighet», tale ved Kronprinsparets bryllup, Oslo Domkirke, 25. august 2001

113

Det store norske «vi» JONAS GAHR STØRE – Tale for dagen på Eidsvoll, 17. mai 2009

119

«Vi er alle AUF-ere» JENS STOLTENBERG – Fjernsynstale 22. juli 2011 og tale til 8

innhold

«Rosetoget», Rådhusplassen, Oslo, 25. juli 2011

133

«I kveld er gatene fylt av kjærlighet» H.K.H. KRONPRINS HAAKON – Kronprinsens appell på Rådhusplassen, Oslo, 25. juli 2011

143

«Nå er nesten alle ord brukt opp» H.M. KONG HARALD V – Tale ved Minnemarkering for 22. juli 2011, Oslo, 21. august 2011

147

I Ernas hage ERNA SOLBERG – «Nye ideer og bedre løsninger», tale ved Høyres landsmøte, Oslo, 4. mai 2012 151 Freden i Europa og EU THORBJØRN JAGLAND – Tale ved utdelingen av Nobels Fredspris, 10. desember 2012

EKSEMPELETS MAKT Det store utland

166

175

Ondskap satt i system ADOLF HITLER – Radiotale til det tyske folk, 30. januar 1933

177

«Blod, slit, tårer og svette» WINSTON CHURCHILL – «Vi skal slåss på strendene», tale til Underhuset, London, 4. juni 1940

184

«Jeg er Frankrike» CHARLES DE GAULLE – Radiotaler fra London, 18., 19. og 22. juni 1940

200

Slakteren fra Kaukasus JOSEF STALIN – Radiotale etter Tysklands angrep på Sovjetunionen, 3. juli 1941 210 «Mist ikke troen på mennesket» MAHATMA GANDHI – «Løsriv India», Bombay, 8. august 1942

219 9

innhold

Den hemmelige talen NIKITA KHRUSJTSJOV – Oppgjøret med Stalin, tale ved den 20. partikongress, 25. februar 1956

226

«Ich bin ein Berliner» JOHN F. KENNEDY – Tale ved Brandenburger Tor, Vest-Berlin, 26. juni 1963, og Innsettelsestale, Washington D.C., 20. januar 1961 241 «I have a dream» MARTIN LUTHER KING – Tale ved Lincoln Memorial, Washington D.C., 28. august 1963

253

«Politikk det er å ville noe» OLOF PALME – Tale i Gävle, 30. juli 1965 og radiotale 23. desember 1972

261

Arbeidet for fred er hans pyramide ANWAR SADAT – Tale til Knesset, Jerusalem, 20. november 1977

268

Jernladyen MARGARET THATCHER –Tale om Falklandskrigen, London, 26. mai 1982, og tale ved Europacolleget i Brugge, 20. september 1988

281

Den store kommunikatoren RONALD REAGAN – Tale ved Brandenburger Tor, Vest-Berlin, 12. juni 1987

297

«La friheten seire» NELSON MANDELA – Rivoniatalen, Pretoria, 20. april 1964, og tale ved tildelingen av Nobels Fredspris, Oslo, 10. desember 1993 308 «Forsøk å leve i sannhet» VÁCLAV HAVEL – Nyttårstale til nasjonen, 1. januar 1990

315

«Jenta som er analfabet har ingen framtid» BENAZIR BHUTTO – Tale ved den fjerde verdenskvinnekonferansen i Beijing, 4. september 1995 327 10

innhold

Cowboyen fra Texas GEORGE W. BUSH – «Krigen mot terror», tale til Kongressen, Washington D.C., 20. september 2001

333

«Diplomati er kunsten å la dem få det som du vil» KOFI ANNAN – «Veiskillet», tale til FNs Generalforsamling, New York, 23. september 2003, og «Gi ondskapen et navn», tale ved Trinity Institute, New York, 5. februar 2004

347

Kongens tale H.M. KONG CARL XVI GUSTAV – Tale etter Tsunamikatastrofen, Stockholm Rådhus, 12. januar 2005 358 Mannen med ordene TONY BLAIR – Tale til Europaparlamentet, Brussel, 23. juni 2005, og avskjedstale ved landsmøtet for Labour, Manchester, 26. september 2006

363

«Yes we can!»

BARACK OBAMA – Tale ved tildelingen av Nobels Fredspris, Oslo, 10. desember 2009 387

VERKTØYKASSEN

409

Innledning Å tale kunne de gamle grekere, men skihopping hadde de ikke greie på Norgesmesterskap eller Hoppuka?

Flat ut over kulen Vær fokusert!

Før du tar på deg skiene Steng bruset fra sletta ute Ha hoppet klart for deg i hodet Adrenalinpumpa må gå Kyss kjæresten På hoppkanten Ikke bli for høytsvevende Vær målbevisst Hold publikum våken under svevet

411 413 417 420 422 424 426 427 429 431 433 435 438 440 11

innhold

By på deg selv Som å hoppe etter Wirkola!

Alle gode ting er tre Bare kontrastene synes i tåka Rim i skjegget Ekkoet runger Ha et smil rundt munnen Å hoppe som en Duracell-kanin Høyballer og stråmenn På lag med de beste Sats på gode stilkarakterer En pust i bakken Sett et godt nedslag På den store dagen Utstyret må være i orden Ha tro på deg selv Frykten er din venn Barmarkstrening legger et godt grunnlag På seiersfesten Den ultimate takketalen Til slutt, noen ord om å skrive taler for andre

441 444 446 448 450 452 454 456 457 458 459 460 461 463 466 467 468 470 472 475 480

Noter

481

Bildeliste

496

Noen takkens ord

497

12

Talens ambisjon Forord ved Jonas Gahr Støre

Denne boken er en nyvinning.

Ikke fordi den samler mellom sine permer noen av verdenshistoriens mest berømte taler, og en del mindre berømte taler. Heller ikke fordi selve samlingen av taler formidler et særegent politisk budskap.

Bjørn Magnus Berge bruker mange taler for å formidle et budskap om talen som politisk kommunikasjonsform. Heller ikke det er nytt. I Norge har vi i de siste årene fått en rekke bøker om politiske taler, vi opplever et oppsving for faget retorikk, og vi har lest om taler og talekunst forfattet av akademiske kapasiteter og retorikk-eksperter.

Det nye i denne boken er at forfatteren respektfullt introduserer en ofte underkjent person – taleskriveren – og at han kaster lys over taleskriverens verktøykasse. Det er spennende.

Bjørn Magnus Berge har som embedsmann i Utenriksdepartementet og stabssjef i Europarådet selv skrevet taler for andre. Det finnes en krets mennesker som driver på med slikt. Noen av oss vet om hverandre og sender en referanse eller et tips når vi kommer over en god tale, noe viktig om talen som medium og arbeidet med å lage den. I USA og Storbritannia er den politiske talen fag, begjær og kunst. Her finnes det laug av taleskrivere. Flere av dem skriver bøker om sin innsats og sine erfaringer. Ted Sorensen, som skrev for Kennedy, er legendarisk. William Safire, som skrev for Nixon, ble en profilert språkskribent i New York Times.

Jeg lærte om taleskriving ved å sitte vegg-i-vegg med spesialrådgiver og senere statssekretær Morten Wetland gjennom flere år på Statsministerens kontor. Jeg fikk se hvordan Morten kunne formulere tanker og ideer for Gro Harlem Brundtland med ord han aldri ville brukt selv. Ord, setninger og budskap ble hennes, fordi de hørte hjemme i hennes politiske personlighet. Vi jobbet med å lytte, se og fornemme for å fange en vending som vi så 13

talens ambisjon

kunne skrive inn i en tekst. For å bruke et bilde fra fotokunsten; vi utviklet negativene som Gro så fremkalte i talen.

Jeg har skrevet taler for andre, og som Utenriksminister og Helse- og omsorgsminister har jeg jobbet med medarbeidere som har skrevet for og med meg. Jeg har sans for at taleskriveren er den usynlige. I produksjonen av en film får vi vite hvem som har skrevet manus og hvem som har ansvaret for regi. I langrennssporten kan vi få vite hvem som smurte skiene til Petter Northug. Slik er det ikke med opphavet til den politiske talen. Det står ikke i en parentes etter en tale av Churchill, Reagan eller Mandela hvem som førte pennen, eller hjalp til.

Talens mening er at lederen holdt den med sine egne ord. Da skal ikke taleskriveren i ettertid stå frem og si: «Det var jeg som hadde ideen til den elegante formuleringen alle husker.» Taleren kan nok alltid finne en annen taleskriver. Men for taleskriveren er det bare én taler. Taleskriverens største anerkjennelse er at talen ble holdt og husket. Noen, kanskje en taleskriver, sa en gang at «belønningen for å ha gjort en god jobb er å ha gjort den».

Godt sagt.

Det følger av dette at taleskriving kan være en ensom oppgave. Det er både rett og feil. Det er feil fordi prosessen som leder frem til den politiske talen, er åpen, søkende og til tider kaotisk. Mange vil ha sitt budskap, sin interesse og sin formulering inkludert. Taler som blir til via gruppearbeid, kan aldri bli gode. Men prosessen med å skrive skal være inkluderende i den innledende fasen, under research, når informasjonen hentes inn, ideer testes, formuleringer veies.

Så må avslutningen, selve ferdigstillelsen, tilhøre den ene – taleskriveren – i samspill med taleren. I dette samspillet ligger etter min erfaring mye av nøkkelen til den gode talen. Det varierer hvor mye taleren selv kan og vil skrive selv. De to må forstå og respektere hverandre. Da jeg skrev taler for Gro Harlem Brundtland, på Statsministerens kontor og i Verdens helseorganisasjon, kjente jeg at målet ble nådd når hun hadde lest, rettet og filt på språket til hun kunne si at dette var hennes. At både hun og jeg ville ha ordene i behold om vi sa at dette hadde hun skrevet selv.

For at dette samspillet skal virke, må taleskriveren være tett på taleren.

Ikke bare over et arbeidsbord eller i et møterom. Taleskriveren skal gjøre sitt ytterste for å forstå talerens idé og prosjekt, hvordan hun fremstår i det offentlige rom, men også hvordan taleren formulerer seg i dagligtale, hvordan kroppsspråket fungerer, hvor i manus en pause kan formidle et budskap. Taleskriveren bør kjenne talerens stemmebånd, lungekraft, pus14

talens ambisjon

tefrekvens, temperament og emosjonelle register, slik at de riktige ordene framkaller det ektefølte i taleren selv. Øyvind Stokke, som ga meg uvurderlig hjelp med taleskriving i Utenriksdepartementet, sa at det ikke var nok å komme inn i hodet mitt, han måtte også inn i hjertet! Språket skal rime med talerens personlighet, selv om ord og vendinger ikke er hentet rett ut av læreboken for grammatikk eller rettskriving. Kort sagt; det må være troverdig.

Så kan vi stille spørsmålet: Trenger vi egentlig den politiske talen, eller har den elektroniske tiden løpt fra den? Jeg tror ikke det. Den politiske talen har vært med oss noen tusen år nå. Lederes ord gjennom taler har startet kriger, sluttet fred og skapt forsoning. Ordene har definert nasjoner og epoker. Ordene har sagt hvem vi er og hvor vi skal eller bør. Det er da de er effektive. Når de skaper oppslutning og bringer oss videre.

En god tale bør ha gode «sound bites», én-linjere som huskes. Men over nettets sosiale medier er det bare plass til én-linjerne, og knapt nok det (en melding på Twitter: 140 tegn). Hva da med talen?

Noen spådde at kinoen ville tape for nettets filmer. Men antall solgte kinobilletter øker. Jeg tror talen som medium står seg godt. I liberale demokratier velger politiske ledere fortsatt talen som medium. Talen, i sine mange ulike varianter, er fortsatt et grunnstoff i den politiske kommunikasjonen; den holdes for et publikum, den overføres, den stykkes opp og kan gjenbrukes i alle tenkelige elektroniske varianter. Gode taler blir referanser for en politisk kurs og et politisk program. Gode taler blir sitert og spredt, de spiller tilbake på taleren og former bildet vi har av hans eller hennes vilje og kraft.

Talen er et sluttprodukt. Taleskriving er kampen og strevet for å komme dit. Det er et gjenkjennelig strev fra alle forsøk på å formidle tanker, visjoner og ideer. En tale er i første rekke en tale, ikke en «lese». Den skal fungere ved at den blir lyttet til. Men fungerer den som tale, er den som regel også en god «lese». Taleskriving er sin egen genre, mellom det litterære, det journalistiske og det teatrale; den gode talen bør både ha en litterær himmel, en journalistisk nerve og en scenes dramaturgi. Taleskriveren skal ha mot til å formulere setninger ingen har sett eller hørt før, og samtidig ha ydmykhet nok til å stryke, forkaste, bli overprøvd – «kill your darlings», for så å gyve på igjen i et nytt forsøk. Og tykk nok hud til ikke å bli skuffet, fryktelig skuffet, når noe genialt blir avvist.

En god taleskriver må derfor like å skrive, gjerne elske det, selv om det er en kamp og et strev. Peggy Noonan, en legendarisk taleskriver fra Reaganadministrasjonen, og en av de første kvinnene i lauget av forhenværende 15

talens ambisjon

Hvite Hus-taleskrivere, håper at politikerne ville slutte med å bruke kommunikasjonsrådgivere til taleskriving. Hun ønsker at de henter inn talenter fra litteratur og historiefaget, «mennesker som kan oversette lederens impulser til litteratur som er levende og sann».

Intet mindre. Jeg liker tilnærmingen. Den sier noe om en stor ambisjon, for talen og for politikken.

16

Innledning

«Som en solgud stod han der og lyste med sitt blonde hode høyt løftet, og hans tale runget ut over den trollbundne forsamlingen» – slik fremsto dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.

«La oss få det avgjort straks, la oss ikke vente med å hevde at vi er et fritt og selvstendig folk, som selv bestemmer i egen sak» – dette var Fridtjof Nansens budskap til Studentersamfundets overfylte storsal midt under den bitre unionsstriden med Sverige.

«Så skrek han av sine lungers fulle kraft: ‘I dag myrder de våre sosialistiske kamerater! Blodet velter ned i rennesteinen i Budapests gater …’» – på talerstolen kunne den ellers tilbaketrukne Martin Tranmæl fremstå som både skremmende og uhyggelig.

«Mens en tale av Churchill var et produkt av artistens slit, var en tale av Hambro snarere en fri flyt, et oppkomme av inspirasjon» – Carl J. Hambro var en mann som grep ordet og siden beholdt det. Vel å merke uten manus.

Ikke rart at han satt nesten ti perioder på Stortinget, hvorav halvparten som stortingspresident.

Hva er det Bjørnson, Nansen, Tranmæl og Hambro har til felles?

Alle fire var glitrende talere som fenget og overbeviste sine tilhørere med klare og velformulerte budskap. De ville noe, og de benyttet sine talegaver for å nå sine mål.

Sant nok, vi har ingen lange tradisjoner for veltalenhet i vårt land. Men vi har noen få skinnende «juveler» som var til stor inspirasjon for sin samtid, og som har satt dype spor i vår historie. Med litt freidighet kan vi trekke våre stolte taletradisjoner helt fram til vår egen tid.

17

innledning

La meg nevne noen få eksempler: «Englerøsten» til landsfaderen Gerhardsen, «duellene» mellom Gro og Kåre, Syses ironiske formuleringer, biskop Stålsetts fantastiske tale under bryllupet til Kronprinsparet, Jonas og det store norske «vi», Ernas «nye ideer og bedre løsninger», og ikke minst ordene til statsministeren, Kongen og Kronprinsen etter terroren den 22. juli 2011.

Og det er i kjølvannet av 22. juli at mange igjen har fått øynene opp for betydningen av det talte ord. Et gjennomarbeidet og gjennomtenkt budskap nedfelt på et stykke papir, formidlet fra en talerstol. Som statsminister Jens Stoltenberg selv uttrykker det i denne boken: «En del av min fortelling om 22. juli er hvor stor betydning det talte ord kunne få, hvordan talen viste seg som en overlegen kommunikasjonsform. I en flyktig medietid er det verdt å stoppe opp ved.»

Men er så taler kun noe for de store, nasjonale anledninger?

Overhodet ikke. Å tale er å kommunisere. Å kommunisere er noe vi alle gjør hver eneste dag.

Er det egentlig noen vesensforskjell på det å samtale med et par medarbeidere og det å holde en tale til en større forsamling med kolleger?

Er det så stor forskjell på det å fortelle en god historie i lystig lag og det å fremføre den samme historien i en tale på avslutningsfesten for en kjær medarbeider?

Er det virkelig særlig annerledes å forklare for dine venner hvilken krevende studie- eller arbeidsoppgave du nå står nå midt oppe i, og å fortelle det samme til et publikum fra en talerstol?

Det å tale kan være svært lite lystbetont, og for mange er det noe vi helst unngår. I en spørreundersøkelse for noen år siden over hva mange fryktet mest her i livet, kom det å holde en tale på delt førsteplass sammen med det å bli rammet av en alvorlig trafikkulykke.

Men enkelte ganger er det ingen vei utenom. Det være seg i en barnedåp, konfirmasjon eller begravelse, eller på selveste 17. mai! Eller for den saks skyld ved en viktig begivenhet på jobben, eller i et lystig lag hvor noe skal markeres. Og det er med taler som med det meste her i livet – mer enn halve jobben ligger i grundig forarbeid.

Formålet med denne boken er å sette et fokus på gode taler, forstå talens uovertrufne gjennomslagskraft og gi råd og tips til hvordan skrive gode taler. Mange av verdens beste talere likte egentlig ikke å tale. De lærte seg imidlertid kloke grep og virkemidler, som også vi kan dra veksler på.

De aller fleste av oss har selvsagt ikke en taleskriver beleilig for hånden, men vi kan lære oss grepene.

18

innledning

Det er det denne boken handler om.

For å gi dybde og liv til rådene vil boken trekke fram noen av de viktigste talene fra vår umiddelbare fortid og samtid – norske som internasjonale – samtidig som de settes inn i sin historiske kontekst gjennom intervjuer med de som holdt talene, deres taleskrivere, rådgivere eller andre.

Du møter blant andre Mahatma Gandhi som slåss for et selvstendig India, demagogen Adolf Hitler og en desperat Josef Stalin. Og du får et gjensyn med «Den hemmelige talen» som innledet avslutningen på Den kalde krigen.

Det blir et nærmere bekjentskap med den unge forsvarsadvokaten Nelson Mandela og hans glitrende tale under Rivonia-rettssaken, og du får vite hvordan John F. Kennedy skrev talen som inspirerte en hel generasjon amerikanere. Også Margaret Thatchers brannfakkel av en tale om nøkkelen til et vellykket europeisk samarbeid blir behørig omtalt.

Når Benazir Bhutto talte om kvinnekamp og islam, lyttet en hel verden. Det gjorde den også når Olof Palme i en historisk radiotale angrep den amerikanske krigføringen i Vietnam. Dr. Martin Luther Kings «I have a dream» er en tale som vil bli stående som en av de beste i historien.

Og sist, men ikke minst, møter du en konge som med ærlige og kloke ord gir trøst til et helt folk etter tsunamiens voldsomme herjinger, og en amerikansk president som forteller et fullsatt Oslo rådhus om dilemmaer knyttet til krig og fred.

Denne boken handler om mer enn gode taler. Den er også ment å formidle historiske hendelser fortalt av personer som stod i sentrum for begivenhetene. Den er ment å gi en forklaring på hvorfor og hvordan viktige taler ble utarbeidet, og hvilke grep man bruker for å holde tilhørerne fanget. På den måten spiller boken på flere sjangere samtidig – historiefortellingen, biografien og fagboken. Slik sett kaster boken både kulturhistoriske og politiske streif over den offisielle talens historie.

Måten man uttrykker seg på har endret seg fundamentalt gjennom årene.

Det gir liten mening å referere til originalversjoner av taler fra 1800-tallet uten en språklig tilpasning til vår egen tid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å tilpasse talene til gamle storheter som Wergeland, Bjørnson og Sverdrup til et mer moderne språk. Språkforskere og filologer får ha meg unnskyldt for dette!

19

innledning

Det er mitt ønske at boken skal være spennende og lettlest, i tillegg til å gi fagkunnskap som kan gjøre leseren til en bedre taleskriver.

Lykke til!

Bjørn Magnus Berge Larkollen, 10. mai 2013

20

eksempelets makt: Den norske tradisjonen

17. mai-talen over alle 17. mai-taler!

Ved Wergeland begynte vi vår oppstandelse fra de døde.

KNUT HAMSUN, 17. JUNI 1908 Henrik Wergeland

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland (1808–1845) var ikke bare en stor poet, men også en formidabel taler. Da han holdt sin berømte tale ved Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, trollbandt han publikum enda han var i tung bakrus fra kvelden før.

Markeringen hadde sin bakgrunn i at stortingspresident Christian Krohg hadde fått nasjonal heltestatus under stortingssesjonen i 1824, da han fremsto som Grunnlovens fremste forsvarer mot unionskongen Carl Johan.

Samtidig var «grunnlovens redningsmann» satt under et veldig press for å avlevere et utkast til ny sivillov for Norge, noe han ikke maktet å gjennomføre og som han måtte tåle kraftig kritikk for. I november 1828 valgte Krohg å ta sitt eget liv. Det kom som et sjokk på det politiske Norge, og Wergeland skrev et minnedikt som ble trykt og solgt til inntekt for fattige.

Innsamlingen til minnestøtten og avdukingen i 1833 ble en viktig politisk markering.1 Men timene før ble dramatiske for hovedrolleinnehaveren: Ved midnattstid befant Wergeland seg på et hotell og en stor fest med venner og uvenner, hvorav sistnevnte la an på å drikke ham under bordet så grundig at han ikke kunne holde den planlagte 17. mai-talen. Planen var nær ved å lykkes. Festen oppløste seg i to-tiden. Det oppstod et veldig slagsmål, der man rev tøyet av Wergeland. Venner kom ham til hjelp, så han til slutt gikk av med seieren. Men etter dette var han ikke lenger i presentabel stand. Klokken fire skal han ha nådd fram til stortingsmann Tønsagers hjem, der han falt i søvn på en sofa. Avdukingen skulle finne sted klokken åtte, fem tusen mennesker var møtt fram. Først nærmere klokken ni lyktes 23

eksempelets makt: den norske tradisjonen

det ett av medlemmene i festkomiteen å finne «den bortkomne taler». Man fikk ham i oppreist stilling, og gikk i gang med å lete etter klær av passende størrelse. Stortingsmann Haagenstad fra Gudbrandsdalen hadde en bondedrakt av hjemmevevd vadmel, den fikk duge. Wergeland inntok «et morgenmåltid mestendels bestående av Cognac», og skred så til verket. 2 Utkledt som bonde, og alt annet enn edru, holdt han en storslått tale som «rev de tålmodig ventende skarer med seg til de høyeste tinder av nasjonal og annen begeistring, inntil han trådte ned under endeløs jubel». Resten av dagen kunne man høre hurra for Kongen, 17. mai og Henrik Wergeland over hele Christiania.3 Det var patriotisk retorikk på sitt beste. Høystemt og kunstferdig. Deklamasjonskunst av ypperste klasse. Men virkelighetsfjernt, pompøst og komplett uforståelig sammenlignet med naturlig dagligtale. Men slik skulle det være den gang, og Wergeland var en sann mester til å utnytte stemningen og følelsene i tiden.

Vi må huske at 1814-generasjonen bestod av menn som behersket latin.

Under skolegangen var gresk og latin de eneste språkfagene, og klassisk retorikk var et viktig dannelsesfag. Man lærte først og fremst å skrive, tale og deklamere etter mønster fra oldtidens Roma. De patriotiske talene var fulle av utrop, med en forkjærlighet for et kunstig og blomstrende billedspråk – en storslått mønstring av metaforer og allegorier. Ofte druknet selve saken i en flom av abstrakte idealer og poetiske bilder, samt et utall av referanser til historie og mytologi. Det gjaldt bare å innta den rette heroiske positur, så ble man selv, og dermed publikum, revet med til de store høyder.

Det kunne til tider minne om en italiensk såpeopera. Samtidig var talerens fag svært krevende. Talefør var bare den som virkelig hadde tilegnet seg den klassiske kulturarven.4 Peter Jonas Collett, som var vitne til begivenhetene ved Krohgstøtten og utsendt som spion for myndighetene, ble mektig imponert over Henrik Wergeland, og fremhever i sin rapport at det var noe «meget oppløftende ved å se en noen og tyve år gammel yngling fremtre blant flere tusen tilskuere, herunder nesten hele Stortinget, og det med en beundringsverdig kraft og fasthet».5 Når talen er bevart for ettertiden, skyldes det at Wergeland ikke var snauere enn at han sørget for å få den mangfoldiggjort og publisert.

I all sin forunderlige bilderikdom var det en følelsesladet og oppildnende tale. Wergeland understreket sterkt at æreminner og hyllester var en nødvendighet i tiden, og utledet av «menneskets indre guddommelighet». Dels skapte man en følelsesmessig og rent religiøs forbindelse mellom de levende 24

henrik wergeland

og døde, mente han: «i denne handlingens storhet» var det nemlig noe som rørte «de lifligste og ikke klareste evner i vår sjel til et tryllende håp, til en innbilning vi ikke kan gi slipp på eller alene kan tilskrive fantasien, men som vi utleder fra samme hellige dybde som vår religiøse tro».6 Dermed ble det skapt en slags magisk kontakt mellom den døde (Krohg) og de levende: «han selv er her imellom oss i denne stund, den forevigede og omsvevende, denne sitt minne,» sa Wergeland. «Hvilende på denne krans, innåndende vår kjærlighet, delende i vår fryd – innåndende i oss denne tempelfølelse, denne det helliges høytidelighet». Denne mystiske opplevelsen ble heller ikke hemmet av at minnesmerket var reist av folket «med de viktigste hensyn til seg selv og sin etterslekt» og til Norges ære.7 For samtid og ettertid skulle Krohgstøtten stå som en bauta og vitne om «en norsk allmennhets kraftige tilstedeværelse» – som et selvstendighetsmerke, som en støtte til grunnloven og et minne om folkets hengivenhet til denne. I kraft av å være et minnesmerke over Norges beste borger skulle det oppmuntre til å fortsette hans arbeid for fedrelandets heder og ære. Støtten fikk da lenge en slik funksjon og ble det faste samlingspunktet for 17. mai-feiringen i hovedstaden i årene som fulgte.8 Avdukingen av Krohgstøtten var for øvrig den første offentlig godkjente 17. mai-feiringen i Norges hovedstad, etter det berømte Torvslaget fire år tidligere, i 1829. Under Torvslaget var Wergeland blitt stanset av en patrulje kavalerisoldater i Kirkegaten, og en av de ivrigste soldatene hadde gitt ham et sabelrapp over skulderen. Militæraksjonen, som rammet opp mot 1000 feststemte nordmenn, ble det kraftigste angrepet på enkeltborgernes frihet som man hadde opplevd etter 1814. Men det ble samtidig et viktig vendepunkt i markeringen av grunnlovsdagen. Feiringen av 17. mai var en nasjonal kampsak for Wergeland så lenge han levde.

For å se Wergeland i et historisk perspektiv kan det være nyttig å lytte til Knut Hamsun, som var hovedtaler ved feiringen av Henrik Wergelands minne på hans 100-årsdag i Kristiania i 1908. Talen ble holdt fra Nationaltheatrets balkong. En stor folkemengde var møtt fram.

Her følger et lite utdrag, og det er en ærlig Hamsun vi møter: «Det sømmer seg at vi farer mindre rundhåndet frem med uttrykkene: denne store folkemasse er heller ikke kommet hit for å høre på et liksmigreri. Men Norge har nu en gang fostret denne gudesønnen hvis minne vi ærer i dag, og vår glede over ham er nok vel så stor som de største ord.

Men den aller største betydning for oss det har han dog som nasjonal vek25

eksempelets makt: den norske tradisjonen

ker, det kan i en rund sum uttrykkes så at ved ham begynte vi nasjonalt vår oppstandelse fra de døde.

Hvordan kunne denne gale sanger alltid synge rett? Han var en enestående herre i vers og han sløste med dem som en konge, og aldri så skrapet han bunnen i seg.

Især i yngre skribentår huserte Wergeland vilt med språkets skjønneste og høyeste ord og gjorde dem til tider innholdsløse; senere da han ble eldre, innså han dette selv og rettet på mange smakløsheter. Men dette igjen – hans utuktede form – har hindret oss i å lese og lære ham som vi skulle.

Hans skjønne panteisme – at alt er i Gud og Gud er i alt – den vil så lenge verden står ha sine dyrkere og bekjennere. Hans lyse evolusjonshåp – at alt beveger seg fremad og oppad til det bedre – det vil være selvødeleggende for menneskeheten å kravle seg bort fra.

Han var høyt og lavt, han steg opp og vugget om i Melkeveien og dalte ned igjen for å være i 17. mai-fest, eller for å arbeide for mer frisinn i Grunnloven – høyt og lavt var han, i livet og universet var han, og atter igjen i livet.

Wergelands liv var hele veien en troskapsbekjennelse mot livet.

Han skrev om barna, menigmannen, arbeiderne, fangene i fengslene, jødene, dyrene, blomstene – med unntagelse av en mann, Bjørnson, denne veldige unntagelse i alt vårt åndsliv – regner vi ifra denne mann, så kan ingen vise en så vidtforgrenet skribentvirksomhet hos oss som Wergeland.

Han så videre enn sin samtid, Eidsvolls-nordmennene iberegnet. Hans syn var visjonært, han forutante – ikke et bondestyrt Norge, det fører bare til skinnbuksevesen og underjordiskhet, men et Norge styrt av folket, arbeiderne iberegnet og kulturklassen iberegnet. Den vei har utviklingen gått i alle land, hvorfor skulle den da ikke gå slik i vårt?

Om Wergeland hadde bestilt sin etterfølger, så kunne han aldri fått en rikere og riktigere utrustet herresjel enn Bjørnstjerne Bjørnson. Nevner man en av dem i Norge, så er den annen nevnt – å Gud, hvor de karer er etter mitt sinn! I hele vår nyere historie har de leiet hverandre ved hånden, og det skulle bare mangle at vi ikke gjorde plass for de to når de kom!

Det er Wergeland og det er Bjørnson som mer enn noen annen enkeltmann har skapt selvstendighetsånd i Norge.»

26

Høvdingen Hans liv var hans beste diktning.

HENRIK IBSEN Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) var en større taler enn dikter. Dette til tross for at han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903, og i dag regnes som en av våre fire største forfattere gjennom tidene.

En av de få og tidlige læremestre i politisk retorikk i Norge, Aksel Zachariassen, sa det slik: «På sin samtid virket imidlertid Bjørnson utvilsomt i første rekke gjennom sine taler. De nådde lengre ut og dypere enn hans diktning, de fengslet og tente lidenskaper som intet skuespill kunne sette i sving, de tvang menneskene til å lytte og følge den nye, uimotståelige tid. Bjørnson hadde også alle ytre betingelser for å bli den store taler.»1 Til tross for Bjørnsons ruvende politiske rolle i en tid som ble helt avgjørende for vårt land, er denne siden ved hans liv i liten grad påaktet.

Han spilte en ledende rolle i norsk politikk i over fire årtier (1860–1905), en periode preget av liberale og nasjonaldemokratiske idealer, som til slutt så fremveksten av et fritt og selvstendig Norge. Bjørnson var sant nok en erklært republikaner, men kjempet aldri for republikk i Norge. Det var et klokt trekk. Bjørnson visste at en slik strategi ville gjøre det enklere å vinne gehør for norsk selvstendighet i de ledende europeiske monarkier. Til tross for sin nærhet til Sverige inntok han under unionstiden en fast holdning mot svenske storstatsdrømmer og understreket nordmenns rett til å bestemme over sin egen skjebne.2 Bjørnstjerne Bjørnson var trolig like viktig som Johan Sverdrup for den folkelige mobiliseringen og partiet Venstres seier, som ledet til innføringen av det parlamentariske styresett som en del av vår statsskikk i 1884. Videre gikk han i bresjen for at stemmeretten også skulle gjelde fullt ut for arbeiderklassen. Dikterhøvdingen fremhevet at «allmenn stemmerett ville gjøre samfunnslivet rikere og lære alle opp til samfunnssolidaritet og ansvar».3 27

eksempelets makt: den norske tradisjonen

Han inntok fremtidsrettede og modige standpunkter og talte ofte de undertryktes sak. Holdningene var bygget på en utpreget rettferdighetssans, kombinert med en historisk innsikt og realisme, som få andre norske kunstnere og politikere.

Utbrenthet må ha vært et fjernt begrep for Bjørnson; han hadde et engasjement som ville tatt pusten fra de fleste. «Alltid lyder alle vegne røsten fra hans bryst», het det om Bjørnson.

«Det finnes et utall av historier om Bjørnson, og om flesteparten av dem kan det vel sies at de tjener til å bekrefte det bilde av ham som de fleste nordmenn under hans samtid hadde levende i seg. Han var så hel og sann og gav seg selv så fullt ut i enhver situasjon, at det aldri ble noen indre motsigelse mellom historiene, bare en henrivende variasjon i forhold til dimensjonene av det han i øyeblikket var opptatt av», forteller Francis Bull.4 Bjørnson hadde også fiender. «Ingen har levd ut sine livskriser og erkjennelsesfaser så offentlig. Og få er blitt så personlig angrepet og anklaget som han. Han var mannen som ville være Norge».5 Bjørnson var en glitrende folketaler, kanskje uten sin likemann i norsk historie.

Allerede som ung gutt moret Bjørnson seg med å holde taler til sine skolekamerater. «Og det var ikke om tull og tøys, men emner fra datidens politiske strid i Europa. Allerede hans første offentlige festtale – 17. mai på Engen i Bergen – som han holdt da han var 26 år gammel, vakte stor oppmerksomhet. En av hans samtidige, som den gang var i gutteårene, forteller: Som en solgud stod han der og lyste med sitt blonde hode høyt løftet, og hans tale runget ut over den trollbundne forsamlingen. Det var stilt som i en kirke, ja meget stillere».6 Bjørnson kunne samle tusenvis av tilhørere. Han brukte både anekdoter og metaforer i sine taler, som i stor grad artet seg som en dialog med engasjerte tilhørere.

«Bjørnsons taler var nøye utarbeidet og innstudert under vandringer fram og tilbake på Aulestads prektige altan», fremholder Haakon Lie. «Her inngikk dikteren, taleren og skuespilleren – teatermennesket – en lykkelig forening. Vi får tro at hver betoning, hver pause, hver håndbevegelse ble nøye innstudert. Bjørnson var og ble en skuespiller som lærte sin rolle.»7 Bjørnson var opptatt av retorikk, og leste også gjerne gjengivelser i media av andre store politiske taler.

«Men det er noe som slo meg så i går. Jeg leste en tale av en av verdens største talere. Han er for tiden i Paris. Det var mange som ville treffe ham, 28

bjørnstjerne bjørnson

så både studenter og professorer på universitetet i Sorbonne gav ham en fest. På festen talte tre av de største talerne i verden, og han til sist. Han raget over de andre. Det var Emilio Castelar. Og så sa han: Troen på idealene er den høyeste kraft i et folk. Da Christoffer Columbus oppdaget Amerika, så gjorde han det fordi han trodde på fremtidens land. Og så sa han med den overdrivelsens kraft, som sydeuropeerne har – nemlig billedspråket; Columbus trodde nemlig at om det ikke fantes noe Amerika, så måtte Gud ha latt det skylle opp ett, for å imøtekomme hans tro.

Nå – vi skal, vi nordboere, innskrenke oss til det som er sant og riktig for oss. Vi skal si at det er i vår tro vi har fremtiden. Vi skal tro på det gode i folket; vi skal tro på at hjertelaget møtes når det blir kaldt; vi skal tro at det sanne vil seire; vi skal tro på den fredelige forandring; vi skal tro at retten er sterkere enn uretten; vi skal tro, at selv de som trosser oss i dag, er med i oss morgen.

Det skal vi!

Takk skal dere ha!»8 Denne avslutningen til en av Bjørnsons taler er glitrende retorisk og høstet naturlig nok et dundrende bifall blant tilhørerne. Talen ble holdt ved et arrangement for de streikende kvinnelige fyrstikkarbeiderne i Kristiania, 3. november 1889. Kvinnene streiket for å hindre lønnskutt og for å få innført vernetiltak på bedriften.

Tre dager tidligere – 31. oktober 1889 – hadde Bjørnson deltatt for første gang på et stort møte med de streikende kvinnelige fyrstikkarbeiderne, og gjort et mektig inntrykk. I sin viktige Bjørnson-biografi beskriver Edvard Hoem stemningen i detalj: «Det var dødsstille i forsamlingen. Mange kunne ikke holde tårene tilbake. Bjørnson holdt en av sine store taler, hvor han appellerte til folks samvittighet og nærmest erklærte seg som sosialist: ’Denne streiken og streikene etter den’, sa Bjørnson, ’skal tvinge arbeidsgiverne til å gjøre det rette. Nå bankes det på ganske forsiktig med en fyrstikkpekefinger, men neste gang blir det med en manns knyttneve, og neste gang igjen med en slegge’!»9 1889 var for øvrig et år preget av uro og en rekke streiker i Norge. Men streikene førte kun til nederlag for de streikende. Overmakten var for stor og arbeiderne var ennå for dårlig organisert, men den uredde og bevisste Bjørnson stod også her på de svakes side.

29

eksempelets makt: den norske tradisjonen

Bjørnson var også meget tydelig på den sentrale rollen til ikonet Henrik Wergeland. 17. mai 1881, under avdukingen av Wergelandstatuen i Studenterlunden, holder Bjørnson en av sine mest ruvende taler.

Tidligere kulturredaktør Ragnar Vold i Dagbladet beskrev omstendighetene på følgende måte:10 «Eidsvolds Plass og Karl Johan var svart av folk ved totiden, da folketoget skulle komme. Bønder og håndverkere hadde møtt opp, arbeidere og disponenter med floss. En vogn kjørte Bjørnson fra Apotekergården i Storgaten, hvor Karoline og han hadde overnattet hos gamle fru Thaulow, til Studentersamfundet i Universitetsgaten, hvor en deputasjon skulle hente ham når festtoget kom dit. Da toget kom og stanset utenfor, gikk Bjørnson ut på balkongen. Derfra kunne han høre folkemassen synge Ja, vi elsker. Så gikk han ned, og toget satte seg i bevegelse på nytt. Først i toget gikk den storvoksne Frits Thaulow med et stort, rent flagg, så kom Bjørnson og Sophus Schandorph. Deretter kom studentene. En flokk på 700 unge menn.

Bak studentene kom kunstnerne, tobakkspinnerne, malerne, snekkerne, mekanikerne, murerne og kanskje så mange som 1700 bønder.

1200 mann kom under Arbeidersamfundets fane, og 600 av handelens menn var også med. Toget kom inn på festplassen og ble møtt av et musikalsk brus: Johan Svendsens Festkantate.

Så gikk Bjørnson, som nettopp hadde kommet tilbake fra Amerika, opp på talerstolen.»

Han har en strålende innledning. Han bruker en rekke bilder og et blomstrende språk – en dikterhøvding verdig.

Bjørnsons stil var imidlertid enkel, direkte og levende. Engasjementet heftig og personlig, og tonen utfordrende. Han kunne til tider være overdådig uttrykksfull og mektig teatralsk. «Mer enn noen annen bidro han til å endre det politiske ordskiftets form og temperatur.»11 Her følger et lite utdrag fra talen i Studenterlunden 17. mai 1881: «Hurra for 17. mai 1814 – er det første bud som det norske folk får fra Henrik Wergeland. Når vi nå står og roper det, har vi lyst til umiddelbart å rope: Hurra for Henrik Wergeland. Disse to – Grunnloven og ham, vokste opp sammen der på Eidsvold, som to kamerater. Det ender med at de står ansikt til ansikt her.

De vokste opp som to underbarn, den ene et menneskebarn, det andre 30

bjørnstjerne bjørnson

et Valkyriebarn. Det ene synlig, det andre usynlig. Henrik var tilfangetatt av dette hele sitt liv, like til dødsleiet. Midt mellom dagligdagse gjøremål hadde han det høyere, lysere, freidigere – og grensene mellom endelig og uendelig fløt alltid sammen for han. På samme måte som for grensene mellom planter, dyr og mennesker (han trodde alt hadde en sjel, og han ville på dødsleiet ha både blomstene og Veslebrunen med til Himmelriket).

Saken var at Frihetens Valkyriebarn hadde der på Eidsvold gitt ham et kyss på munnen og på hans øyne, så alt ble synlig for ham i en sammenhengende livskjede, hvor til en viss grad alt – det minste som det største, ble like viktig, like kjært. Derfor, etter hvert som han utvidet sin kunnskap, utvidet han sin kjærlighet, slik at det fullkomne var for ham å elske.

Han døde i en åndsfrihet så smilende av forståelse og kjærlighet, at aldri har det over Nordens Åndshimmel vært sett et vakrere syn enn Henrik Wergeland på hans dødsleie.

At han i barndommen gikk og snakket fortrolig med Friheten der på Eidsvold, gjorde også at hans liv ble en streng Frihetstjeneste. Det er på mange måter likeså poetisk som hans største dikt, og mye av det han gjorde og sa, hadde i øyeblikket en fyldigere virkning enn det meste av hva han diktet. Dere vet alle at han holdt talen ved avdukningen av vårt første frihetsmonument – Støtten over Christian Krohg.12 Dere har vel alle hørt at han ved den anledning møtte opp i en vadmelsskjorte, som attpå til var for kort for ham, og en vest. Årsaken til dette var at han ikke hadde noen skikkelige klær igjen, da han hadde gitt dem alle til de fattige, som levde under harde kår den gangen. Han fikk ikke lånt klær hos kameratene, da de visste av erfaring at også de klærne ville kunne gå samme veien. Men så forbarmet en Stortingsbonde seg over ham og lånte ham sin vadmelsskjorte og vest. Dermed trådte Henrik Wergeland freidig frem og talte om hvordan fedrelandet skal elskes.

Men nå tenker jeg at trådene i vadmelsskjorten tvinnet fram et vakrere dikt, enn noe som på den dagen ble sagt og sunget. Og jeg tenker videre at Henrik Wergeland i vadmelsskjorten var det mest innflytelsesrike som skjedde i Norge den dagen.

La oss overlate til en upartisk ettertid å analysere hva som var i hans kilder, og hva som gjorde marken så frodig og frisk etter ham. Og når man av og til snakker om hans stormfulle ungdomsliv – ja, om det vil jeg si dette – at når hans livstre tross alt fikk noen skrammer i barken og kanskje også noen grener knakk, ble det allikevel skogens rakeste og største tre, med den frodigste kronen, så vil vi være fornøyde.

31

eksempelets makt: den norske tradisjonen

Derfor sier vel også nå tusener på tusener med meg: Wergeland var i vår barndom vår eneste litterære kjærlighet, og siden vår dypeste, og det var av ham vi først lærte å elske fedrelandet og friheten, og det igjennom å elske ham.

Det er derfor mer enn tilfeldig at det ble strid om ham på nytt, nettopp som det var strid om hans barndomskamerat Grunnloven – om den riktige forståelse av den ene og om den rette forståelsen av den andre. Derfor kan vi si at begge – både Grunnloven og han, ennå er på en reise fra Eidsvold og hit. Hvor langt de har kommet – hvor de i øyeblikket befinner seg – er ikke så lett å avgjøre, som at det er hit de vil, hvor vi foreløpig reiser hans statue.

Så har jeg nå den store ære og uendelige glede på det norske folks vegne, å la teppet falle fra bildet av den i folkekjærligheten gjenoppståtte Henrik Wergeland.

Det falle!»

Bjørnsons tale på Stiklestad den 4. juli 1882 var ifølge Francis Bull «et av høydepunktene i all politisk veltalenhet i Norge». Folkemøtet på Stiklestad var, ifølge Dagbladet, det største som til da var holdt i Norge. Trolig var det opp mot 5000 som møtte fram for å høre Bjørnson denne sommerdagen. Fedrelandssanger ble sunget og et musikkkorps spilte. I telt omkring hovedplassen kunne man få forfriskninger, og på gårdene rundt Stiklestad ble folk tatt imot med ekte norsk gjestfrihet.13 Det er unionen og forholdet til Sverige som står i sentrum for Bjørnsons tale. Han understreker at det som det norske folk savner, er «Selvstendighetens ære». I over 400 år har vi vært uten selvstendighetens ære, og mange har dessverre blitt vant til det. Bjørnson, på sin side, beskriver æren som en kraft og et stort fortrinn. «Den er altså mer enn et smykke, den er et styrkebelte. Og om man ikke har den, vil man savne en viss kraft, et visst fortrinn. Men den kraften som selvstendighetens æresfølelse gir, er den høyeste; den er så stor at den multipliserer alle andre krefter i oss», understreker han.

Bjørnson taler ved foten av Olavsstøtten, en av nasjonens største minnesteder: «De er i vårt eie, de har vært med på å skape oss, ved dem er vi blitt til, hva vi er, de har lagt sitt alvor i dette folkets sinn.»

Talen gjør et voldsomt inntrykk. Her følger ytterligere noen utdrag:

32

bjørnstjerne bjørnson

«Velkommen er oss sagt av kvinner og menn, som til fest. Men vi føler det også sagt av den natur som her viser oss sin storhet. Det er et høytidelig velkommen. Det maner oss til å huske stedet og stunden for 852 år siden.

Den gangen var det ikke bøndene, men kongen som bar fram den nye tiden. Nå er ingen i tvil om at det er bøndene, som bærer fram den nye tiden. Ikke for å få tilslutning til sine krav – ingen enkel slekt formår så mye – nei, for å få løst en liten dels del, nemlig en del av de nye krav i statsordningen – Folkets selvstyre!

Stedet vi står på gjør en langsynt. Historien løfter seg av denne marken i slik klarhet at vi ser folkets åndsveier langt tilbake og langt fram.

Jeg ser en stråleglans over fremtidens Norge av vår kamp i dag.»

Han får en rungende applaus under talen. Mange tramper i bakken og roper høyt: Ja! Det er nasjonalskalden på sitt beste. Han nærmer seg det retoriske høydepunktet og blir stadig avbrutt av hurrarop og bravorop fra de tusen som er til stede.

Ved avslutningen kommer signalet til opprør – selve marsjordren14: «Så vær med du også! Vær modig, vær sann. Er du en mor, så lær ditt barn at det ikke er nok å ha borgerlig frihet – den er ikke engang trygg – uten Selvstendighetens Ære er over den for alle folks øyne. Er du en far, da husk, hva du med skam savnet hver gang du sammenlignet ditt land med dine brødres.

Ja, Selvstendighetens Æresfølelse over vår kamp.

På Stiklestad, vår gamle selvstendighets største sted, et leve for det til Selvstendighetens Ære atter oppvoksende norske folk!»

Mange har minner fra talene til Bjørnson. Etter et møte i Arbeiderforeningens store sal i Trondheim ble følgende satt ned på papiret: «Han lot vente på seg. Han lot folk få rimelig tid til å pusse nesen og skrape halsen ren. Og endelig steg han inn og gikk stor og verdig mot kateteret. Han var den herligeste jeg har sett av mannkjønn.

Nettopp slik som en konge måtte en stor dikter se ut, rank i reisningen, ørneskarp i øynene bak brillene og med en slik hårvekst at det var mer enn nok for både to og tre mann. En løvemanke akkurat. Og så bar det løs med en røst som høvde både til øynene, reisningen, løvemanken og hele den stolte, vakre karen. Han rystet på halve kroppen og hele hodet 33

eksempelets makt: den norske tradisjonen

på en gang, så løvemanken falt fremover og dekket ansiktet helt ned på haken.

Vi klappet så lenge og iherdig og skrek bravo til han måtte frem og bukke pent. Og så fulgte vi ham hjem. Vi ble ved å hylle ham med hurra for Bjørnson og med å synge sangene hans.»15 Det siste tiåret av sitt liv viet han mer og mer tid til å hjelpe undertrykte nasjonale minoriteter i Europa. Det være seg blant annet finner, polakker og slovaker. En virksomhet fylt av Bjørnsons lyse tro på at «de gode gjerninger redder verden».

Den legendariske stortingspresidenten Carl Joachim Hambro forteller følgende om denne svært viktige siden ved Bjørnsons arbeid: «Den første tsjekkoslovakiske minister som tok opphold i Oslo, begynte sitt virke med å legge en krans på Bjørnsons grav med en takk til Bjørnson fra det tsjekkoslovakiske folk. Han gjorde en pilegrimsferd til Aulestad for å hilse på fru Karoline. Selv hadde han gjort sin inntreden i det politiske liv den gang hans far, som var redaktør, blev fengslet uten lov og dom for å ha publisert Bjørnsons artikkel om undertrykkelsen av tsjekkoslovakene.

Og det er kanskje ikke av veien å minne om i denne tid at det engang var en mann som het Bjørnson, og som torde tale fra det lille land. Han skrev i sin artikkel fra 1907 om undertrykkelsen av minoritetene blant annet: ’I prøyssisk Polen forbys det polske barn å bekjenne Gud i sitt eget språk. Små barn straffes for det, og foreldrene for barnas skyld. Ja, en eldre bror ved gymnasiet vises bort fra dette, fordi hans yngre søster i folkeskolen ikke kunde be på tysk. Prøysserne spytter etter barn på gaten, fordi disse taler polsk. De fordriver polakkene fra deres jord; de prøver på alle måter å drepe deres levende sjel …

Magyarene undertrykker hjemme hos sig selv tre millioner slovaker.

De forbyr dem å bruke sine fedres, sin sjels tale, de håner deres kjærlighet til historiske minner. De stenger muséene, de konfiskerer midler som skulle forene dem med deres fedres liv. De skjeller dem ut i Riksdagen for ‘svin’, de kaster dem ned ad trappene, og de spytter etter dem i parkene.’

Og Bjørnson sa i sin store artikkel den gang noe mere, som har en nesten profetisk klang når vi leser ordene i dag. Han sa: ‘Og dog er de store Folkeforbund det eneste som kan redde de små stater; utvilsomt også det 34

bjørnstjerne bjørnson

eneste som fører til verdensfreden. Initiativet tilhører de små folk, ti deres liv er i fare.’

Og han sa videre: ‘Alt fredsarbeide må begynne med å bekjempe ikke så meget krigen, som krigsmoralen, dens årsak.’»16 En samtidig av Bjørnson, maleren Fritz Thaulow, karakteriserte ham på følgende måte: «Din tale var som flytende metall. Når du knyttet neven mot vold og urett, stivnet metallet til stål.»17 Bjørnsons engasjement for undertrykte i Europa var brennende og ekte.

I Roma, to år før sin død, tok han et tilbakeblikk: «Jeg skjønte at det var min plikt til å si i fra. Og så sa jeg i fra. Denne kamp har kostet meg meget tid, som jeg ellers kunne ha viet litteraturen. Jeg lever bare av min penn, men jeg oppgav alt arbeid som kunne bringe meg fortjeneste, for å ofre meg helt for de undertrykte folk i deres interesse og for fredens store sak. Jeg er glad for at jeg brakte dette offer, for jeg tok meg av en rettferdig sak.»18 Henrik Ibsen sa følgende betegnende ord om Bjørnson: «Hans liv var hans beste diktning.»

Ved budskapet om hans død i 1910 føltes det over hele Norges land at nå var en epoke over. Toget som tok båren fra Paris til København, stoppet akkurat hvor det ville, så folk fikk se kisten. Titusener viste Bjørnson den siste ære langs gatene i København. Da båren ankom Honnørbryggen i Kristiania med panserskipet «Norge», ble den møtt av et folkehav, og fra Akershus festning drønnet 21 skudd fra kanonene i en kongesalutt.

«Nå er en fjelltopp borte! Landet er blitt flatere (… ) Aldri mer løftes ditt mektige snehvite hode over folket», konkluderer Fridtjof Nansen.

«Jeg har ikke opplevd mange øyeblikk av en så gripende virkning som 1. mai 1910, da jeg stod mellom de mange tusener nede ved Piperviken og så panserskipet ‘Norge’ sakte gli inn på havnen med Bjørnsons kiste om bord, hilst av kongesalutt fra Akershus», forteller Francis Bull.

«I Trefoldighetskirken stod hans kiste på lit de parade i et par dager, og titusener på titusener passerte tause forbi. Fra selve begravelsen minnes jeg hvor beveget Fridtjof Nansens ord lød, da han begynte: ‘Å, for en sorg!’ Den svenske forfatter og Nobelprisvinner Verner von Heidenstams tale ved Bjørnsons begravelse ble dagens store begivenhet, ikke bare fordi det var en nasjonalt betydningsfull ting at han var med, men især fordi hans tale var åpen og ærlig og munnet ut i diktet ‘Norges fader’. ‘Når vi som svenske var sure, var vi sure på Bjørnson’, sa Heidenstam, idet 35

eksempelets makt: den norske tradisjonen

han pekte på at for Sverige stod Bjørnson som selve inkarnasjonen av det norske folk.»19 «Bjørnstjerne Bjørnson bygde dette landet med ord», fastslo Utenriksminister Jonas Gahr Støre. «Med store bokstaver og romslige tanker, med vidsynte visjoner og tydelige idealer. Bjørnson skrev og talte, skildret og appellerte. Som dikter, debattant, politiker – og tidvis som ‘bråkmaker’.

Han ledet an å gi nasjonen Norge identitet, før landet vårt ble en selvstendig stat.» 20 Bjørnson vil bli stående som en av våre største gjennom tidene. En mann og et virke som betydde så mye og inspirerte så mange, og som vi den dag i dag ikke helt ut forstår rekkevidden av. Hans liv var i sannhet hans beste diktning.

«Det var brödraland, det blev främlingsland, Det var hand i hand, det blev slitna band.

Men djupt i folkens själ, i det förtegna, Där susar ändå evigt brödrasången.

Här står vi kvar och ser mot solnedgången, och sörja Dig som en av våra egna.»

Verner von Heidenstam, 1. mai 1910

36

«All makt i denne sal» Når hans tur kommer reiser han seg heftig, åpner munnen, og siden hverken ser eller hører man annet enn hva Johan Sverdrup sier. Ordene farer fra hans tunge som lyn, ofte hvasse og bitende.

AVISEN HAMAR STIFTSTIDENDE, 1869 Johan Sverdrup

Johan Sverdrup

Johan Sverdrup (1816–1892) var en bemerkelsesverdig mann. Ved siden av Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson var han den største taler og retoriker i Norge under hele den lange unionstiden med Sverige. Allerede i 1882 fikk han som den første nordmann talene utgitt i utvalg.1 Som ung var Johan Sverdrup inspirert av den franske revolusjonens grunnteser: frihet, likhet og brorskap. Allerede som 13-åring var han med på det berømte Torvslaget i Kristiania, 17. mai 1829, som Henrik Wergeland deltok i.

I tillegg til jus studerte Sverdrup historie, geografi og filosofi, noe han skulle nyte godt av som politiker og debattant. Han hadde et meget bredt politisk engasjement, som favnet fra norsk språk og kultur til allmenn stemmerett og verneplikt, samt folkeopplysning. Og han var ofte talsmann for de svake i samfunnet.

Sverdrup ble første gang valgt til Stortinget i 1850. Han så tidlig den politiske betydningen av bondebevegelsen, og i 1859 er han med på å etablere Reformforeningen, som blir viktig for å sikre et nærmere samarbeid mellom liberale bystyrerepresentanter og bøndene. Et samarbeid som bereder grunnen for etableringen av partiet Venstre i 1884.

Stortinget blir Sverdrups maktbase, og hans politiske innflytelse blir meget stor i siste halvdel av 1800-tallet. Det er ikke først og fremst politiske enkeltsaker som opptar ham, men det politiske system og hele politikkens innretning. Datidens humanistiske ideer får en begeistret talsmann i Johan Sverdrup. Han blir den viktigste forkjemperen for innføringen av 37

eksempelets makt: den norske tradisjonen

parlamentarismen i Norge, dvs. at Regjeringen utgår fra flertallet i Stortinget, eller rettere sagt – Regjeringen er avhengig av ikke å få flertallet mot seg i form av et mistillitsforslag. «Det sentrale her er at enhver regjering lever på stortingsflertallets nåde – regjeringen kan ikke oppløse Stortinget, men Stortinget kan ‘oppløse’ regjeringen», understreker Hans Brattestå, Stortingets direktør i en årrekke.2 Sverdrup gir for øvrig også viktige bidrag til at Norge blir en fri og selvstendig nasjon i 1905.

I 1872 vedtar Stortinget for første gang prinsippene for innføringen av parlamentarismen. Sverdrup holder da en av sine viktigste taler om forholdet mellom Stortinget og kongemakt / regjering, der han uttaler: «I det øyeblikk all makt og kraft samles i denne sal for avgjørelse av samfunnets viktigste spørsmål, vil det gå en vekkelse over hele landet.» Og han fastslår: «Det kan ikke lenger regjeres uten Stortinget, men det må regjeres med Stortinget. Dette vil bety at hele folket blir medinteressert, medhandlende og medansvarlig.»

Dette er politisk retorikk av ypperste klasse.

Sverdrup var kunnskapsrik og velformulert, og til tider nærmest teatralsk. Imidlertid lot ikke alle seg blende av hans talekunst. Professor Ernst Sars, som i 1898 ga ut boken Johan Sverdrup, beskrev talene til Sverdrup blant annet på følgende måte: «De var ofte lysende, en dog glimrende. Men på den annen side, noe flate, upersonlige, og ofte likefrem banale – med forslitte talemåter, forslitte historier, eller den reneste ordbrann.»

Bjørnstjerne Bjørnson skal ha vært inne på noe av det samme da han karakteriserte Sverdrup på følgende måte: «Den gamle mann kan ikke tale til daglig uten å sette seg i positur og si åndrikheter.»3 De kan nok ha rett i dette, både Bjørnson og den godeste Sars, men deretter kommer professoren til det særegne og unike ved taleren og politikeren Sverdrup: «For å danne seg en noenlunde riktig vurdering av Sverdrups veltalenhet, må man ha hørt og sett ham. Hva som gjelder så mange andre store talere, gjaldt i særdeleshet ham: hans styrke lå først og fremst i utførelsen. Bare synet av ham, når han sprang opp som en stålfjær og nærmest slynget sine formuleringer ut i forsamlingen, og kastet hodet bakover og ristet, som han var fylt av en følelse av uendelig kampglede og selvsikkerhet. Det måtte virke elektrifiserende. Maken til dette har aldri før eller senere vært sett eller hørt i Norges Storting, og har heller ikke vært hørt eller sett siden.»

38

johan sverdrup

Det er ingen tvil om at Sverdrup vakte stor oppmerksomhet med skarpe, formfaste og logisk oppbygde taler. Som nyvalgt stortingsrepresentant ble han imidlertid kritisert for å være altfor heftig og intens. Mange oppfattet ham også som svært sint når han talte – og altfor gestikulerende. Han la ikke fingrene imellom, og de mange personangrepene gjorde ham også upopulær hos mange. Men over tid modnes Sverdrup som taler og politiker. «En rekke av de store talene hans – Jurysaken i 1857 og 1863, Stattholdersaken i 1860, Hærsaken i 1866, samt Kirkesaken, Marinedebatten og spørsmålet om årlige Storting i 1869, hadde grunnleggende betydning for den politiske tenkningen i landet. Og alle de mange innhuggene hans i ordskiftet om små og store saker fylte liksom den politiske atmosfæren med stadig knitrende elektrisitet», fremholder tidligere utenriksminister Halvdan Koht i sin biografi om Johan Sverdrup.4 Det kan her være interessant å se litt nærmere på hvordan en historisk personlighet som Sverdrup arbeidet med sine taler. Koht gir i sin biografi følgende gode beskrivelse: «Han skrev aldri opp talene sine på forhånd, men arbeidet seg således inn i emnet, så han var fullkommen herre over det, og han la det til rette etter de hovedbolker han ville ta opp, med korte notater til ledetråder for tanken. Utformingen i enkelthetene overlot han til øyeblikket, og det kunne han trøstig gjøre, for han hadde et ypperlig og veløvd minne, tanken hans spente i et lynglimt over vide sammenhenger, og ordene nesten fløy til ham.

Hans talekunst ble rikere og fastere år for år, og han bygde opp talene sine etter klare linjer med stigende betydning. Helt fra 1853 hadde han gjort seg den vane å notere i særskilte notatbøker alle slags sitater, fyndtanker eller merkelige fakta som han i sin utstrakte lesning kom over i bøker eller blad, og alt slikt gjorde han stadig bruk av når han talte. Rammende motsetninger, bitende utrop, lystige innfall krydret hvert øyeblikk tankeføringen, og samtidig kunne han, særlig mot slutten av de store talene, løfte seg opp til en høystemt patos av inderlig styrke. Han appellerte både til forstand og til følelser. Han egget til latter og skapte ild i hjertene.

Røsten hans eide ingen musikalsk klang, men var skarp og klar. Den liksom hjalp argumentene til å skjære igjennom. Det mektige hodet dro uvilkårlig interessen til seg; de glansfulle brune øynene, de markerte ansiktsdragene i et stadig skiftende spill av uttrykk etter talens gang, og hånden, ja hele kroppen fulgte med i bevegelsen. Alle følte uvilkårlig at 39

eksempelets makt: den norske tradisjonen

hele mannen var med i talen med kropp og sjel. Og til syvende og sist er det dette som gir forklaringen på den makt han hadde som taler, at det var hans sjels lidenskap som brøt fram ordene – en mektig lidenskap, en tro og en vilje som la ild i hvert ord.»5 Det skulle imidlertid gå mange år til maktkampen mellom Konge og Regjering, på den ene siden, og Stortinget, på den andre, ble sluttført med innføringen av parlamentarismen i Norge.

Først 17. mars 1880 blir lovendringen vedtatt av Stortinget for tredje gang i uendret form. Mens Sverdrup holder sitt hovedinnlegg i Stortinget denne dagen, skribler Høyre-representanten Solberg ned noen ord på en lapp, inspirert av filosofen Tacitus, som han sender rundt i salen: «Magna eloquentia sicut flamma: materia alitur, motibus axcitatur, urendo clarescit – Stor veltalenhet er som ilden, den næres av emnet, den egges av bevegelsen, den klarner ved forbrenning.»

I mai samme år blir det kjent at unionskongen Oscar II, etter råd fra den norske regjeringen, nekter å sanksjonere stortingsvedtaket av 17. mars.

Under den viktige debatten 7. juni samme år må Stortingets flertall ta stilling til hvordan man skal takle Kongens avslag. Den avgjørende debatten krever at Sverdrup mønstrer all sin retoriske ild. Han avviser ulne kompromissformuleringer og insisterer på konfrontasjon, men samtidig må han vise til at det er motstanderne som opptrer urimelig og steilt. Han må også gjøre det klart at han står på grunnlovens trygge grunn, og gi mot til alle, slik at man sammen tar det historiske spranget. Talene hans blir en herlig blanding av patos og juridisk finurlighet.6 I tre dager drøfter Stortinget saken, og avstemningen finner sted 9. juni 1880. Et stort flertall, som i lange tider skulle bli husket som 9. junimennene, gir Sverdrup hans største og viktigste seier. Beslutningen – som innebærer at grunnlovsvedtak er gyldige uten Kongens sanksjon – blir en svært viktig seier på vei mot innføringen av parlamentarismen i Norge.

Nærmere midnatt denne junikvelden, da resultatet er klart, samler tusener seg utenfor Stortinget for å hylle Sverdrup. «Da han kom – for en jubel!

For en stormende, varm og hjertelig hilsen! Det lå en slik takk, en slik kjærlighet i denne jubel, at han måtte kjenne det – den gamle – der han stod», skrev avisen Fedraheimen.

Konservative hovedstadsaviser sparer imidlertid ikke på kruttet, og erklærer at Sverdrup nå har brutt med «alle skikkelige folk, og spår at hans vanvittige ærgjerrighet, hans ukontrollerte fantasi, og hans kunstige forestillinger om all den makt som finnes samlet i den sal, hvor han selv 40

johan sverdrup

fungerte som Stortingspresident, er vel egnet til å føre oss ut på et farlig skråplan».7 Men kampen er langt fra over med 9. juni-vedtaket i Stortinget.

Dagene etter viser det seg at regjeringen nekter å godkjenne og offentliggjøre Stortingets beslutning. Sverdrup innser raskt at stortingsvalget i 1882 vil bli avgjørende, for ved å sikre seg et nødvendig flertall både i Lagtinget og Odelstinget vil man kunne gå til riksrett mot regjeringen og deretter, om nødvendig, få de sittende statsrådene fjernet fra sine stillinger. En ny regjering som har Stortingets tillit, vil deretter kunne utnevnes. Dette er planen som Sverdrup er fast bestemt på å gjennomføre, og stortingsvalget i 1882 blir avgjørende for om han skal lykkes.

Den 4. juli 1882 holder Sverdrup en fantastisk tale på Lillestrøm. Han spiller på hele sitt register. Talen krydres med retoriske spørsmål, tirader og utrop. Som alltid når Sverdrup taler, er engasjementet og intensiteten til å ta og føle på. Dikteren Jonas Lie var øyenvitne til begivenheten på Lillestrøm denne sommerdagen, og han skal ha beskrevet taleren Sverdrup på følgende måte: «Men når så en stor sak kommer fore, når den lille mann reiser seg med en hastighet, som han ville gjøre et voldsanfall, når hans skarpe blikk lyner av kraft og liv, når ordene strømmer fra hans lepper så raskt, at man nesten ikke kan følge dem, når de store tankene kommer braskende slag i slag, når argumentene slår ned i salen som lynstråler, når de frimodigste sannheter gir ørefiker rundt ham og høyt oppe, da forstår man, at her er en kraft som kan rive verdener ned – en sannhetens, overbevisningens og begeistringens makt, som man skal lete lenge etter for å finne maken til.»8 Det er god underholdning og fascinerende å lese den detaljerte beskrivelsen fra møtet, der Sverdrups tale gjengis i sin helhet.9 Man kan nesten høre bifallsytringene og klappsalvene, og man ser at det er en åpen og inspirerende dialog mellom taleren og tilhørerne. En seanse i talen viser dette med all tydelighet: «Den bevegelse i nasjonen, av hvilke de senere Storting har fått sitt preg, vedvarer fremdeles. Den er tiltaget i styrke og omfang, og vi nærer den urokkelige overbevisning at den har fremtiden foran seg. (Bravo! Bravo!

Klapping) Den bærer sin lov i seg og vil være bestemmende for fedrelandets skjebne. (Bravo! Bravo!)

41

eksempelets makt: den norske tradisjonen

Men herved, mine herrer, er mitt og mine meningsfellers politiske verv gitt. Vi må benytte all vår evne og vår hele kraft på å grunnlegge folkets selvstyre for alle kommende tider. (Bravo og Klapping)» Sverdrup taler varmt om kall, folkevilje, æresfølelse og selvstendighet, og tilhørerne responderer med bifallsrop. Han bruker en lang rekke virkemidler, slik som repetisjoner, sitater og metaforer, men ikke minst spiller han på følelser og grunnholdninger hos tilhørerne.

Han harselerer med regjering, Konge og trontale: «Så meget aktelse, mine herrer, har Hans Majestets regjering hatt for det norske folks tanker, følelse og vilje! De har ikke vurdert så meget som en eneste statsrådstaburett.

Regjeringen forteller oss, at Kongen er alvorlig bekymret (stor munterhet), fordi han har måttet erfare – ja, det er jo uhørte ting – at Stortinget vil gjøre gjeldende, at det har rett til å forandre grunnloven uten Kongens samtykke (munterhet og bifall), og at Kongen nærer den urokkelige overbevisning, at Stortinget her har urett. (Stor munterhet) Trontalen er vedtatt i statsråd, selvfølgelig altså en statshandling. Etter Grunnlovens paragraf 100, er frimodige ytringer om statsstyrelsen og enhver annen gjenstand tillatt for enhver. Jeg stoler på dette, skjønt – hvem vet, hva som kunne skje? Visstnok har jeg ikke brakt i erfaring at man har søkt å bortfortolke § 100: Trykke- og Talefrihetens paragraf i grunnloven. Men jeg gjentar: hvem vet, hva som kan hende? Hadde man det i sin makt å stanse alle penner og lukke alle munner i dette land, som kunne bli ubehagelige, så var man i besittelse av et absolutt veto, som ingenlunde var å forakte. (Meget munterhet) Det vil gå selv vetoet i grunnlovssaker en høy gang, mener jeg. Det er jo sagt av en stor mann i et stort og fritt land, og, jeg tror, med rette: ta alle våre institusjoner, som vi elsker, fra oss, men la oss beholde tale- og skrivefriheten, og vi har alle institusjoner igjen om kort tid! (Ja, Ja! Bravo!)»

Naturlig nok står striden om innføring av parlamentarismen i Norge helt sentralt i Sverdrups tale. Men i tillegg benytter Sverdrup anledningen til å tale varmt for to andre viktige saker i hans politiske virke: en utvidelse av stemmeretten og innføringen av et forsvar basert på verneplikt i Norge.

Sverdrup og Venstre får et knapt, men tilstrekkelig flertall i Stortinget etter valget i 1882. Johan Sverdrup blir statsminister i 1884, og han får gjennomført viktige reformtiltak, slik som utvidelsen av stemmeretten og 42

johan sverdrup

innføringen av obligatorisk folkeskole for alle. Men viktigst av alt – parlamentarismen blir innført i Norge samme år. «Eller rettere sagt, Riksrettsdommen i 1884 la grunnlaget for innføringen av det parlamentariske styresett som en del av vår statsskikk», poengterer Hans Brattestå, før han avslutter: «Selv om det var flere tilbakeslag fram til 1905, og parlamentarismen ikke ble grunnlovsfestet før vel 120 år senere. Man kan like fullt med rette snakke om Sverdrup som parlamentarismens far i Norge, og 1884 var uten tvil det avgjørende året.»10 Sverdrup hadde store deler av sitt liv betydelige økonomiske bekymringer, og det satte uten tvil sitt preg på ham. År etter år levde Norges mektigste mann på randen av økonomisk sammenbrudd. Allerede i 1869 gikk det rykter om at hans fiender satset alt på å slå ham konkurs og deretter få satt ham i gjeldsarrest, slik at de på den måten kunne tvinge ham ut av politikken. Samtidig blir de politiske motsetningene tydeligere og skarpere.

Den konservative avisen Morgenbladet karakteriserer Sverdrup som «folkeforderveren» og den som mest av alt bidrar til «å føre landet lenger og lenger ut i en vill og farlig radikalisme». I september 1869 utgir Henrik Ibsen komedien De unges forbund, der han tar et oppgjør med de liberale, og i stykkets sakfører Stensgaard samler Ibsen trekk fra både Sverdrup og Bjørnson, for så å latterliggjøre disse. Bjørnson skriver mange år senere at Ibsen med dette søkte «å gjøre vårt unge frihetsparti til en flokk ærgjerrige spekulanter, hvis fedrelandskjærlighet kunne bæres bort med deres fraseologi».11 Sverdrup svarte aldri på disse anklagene og forsøkte ikke å rettferdiggjøre seg selv. Han så nok på det hele som en del av den politiske kampen.

Til sin bror skriver Sverdrup i 1867 følgende: «Om mitt eget liv har jeg intet nytt å meddele; det er ved det gamle. Jeg lever som en eremitt og arbeider som en hest. Det er det hele. At jeg blir lønnet som en arbeidshest, som mer og mer sliter seg ut, sier seg selv.»12 Etter et langt liv i politikken dør Johan Sverdrup 17. februar 1892. Han dør som en ensom og bitter mann, og Sigurd Ibsen gir følgende karakteristikk av Sverdrup samme år: «Av den personlighet der i sin tid rev tusener med seg, er der nå kun tilbake en psykologisk gåte.»

Det blir en trist sorti for en av våre største politikere gjennom tidene.

43

eksempelets makt: den norske tradisjonen

JOHAN SVERDRUP «Selvstyrelse på forfatningens grunn», valgkamptale (utdrag) på Lillestrøm, 4. juli 1882 Jeg ønsker å tale noen ord til Akershus Amts velgere om vår frihetsarv og vårt virke for folkets sak. Den første synes man at ville fornekte, og den andre bekjemper man med alle de våpen man har til rådighet. Vil dere høre meg, mine herrer? (Ja! Ja! Bravo og klapping) Ved egen kraft gjenvant det norske folk sin selvstendighet, og av egen makt tok det sin frie forfatning til eie. Man priser dette som våre fedres storverk, og det med rette. Det gav oss rang som nasjon, og det åpnet for oss en fri og folkelig utvikling. Folkets skjebne – merk det vel! – ble lagt i dets egne hender. (Bravo!)

Vi vet alle, at det kall, der utgikk til oss som folk, ikke har vært forgjeves.

Med frie menns selvfølelse kunne vi vise tilbake på et stort arbeid, som har vært til velsignelse for fedrelandet.

Men det lå i forholdene selv, at i den nye grunnloven var meget å ordne og innrette for de nærmeste behov, som la beslag på tid som på evner, og, hva som var viktigere, folket kunne først etterpå erverve en politisk vekst, som satte det i stand til med full bevissthet og klar erkjennelse å lede forfatningslivet og føre det mot alle dets store formål. (Bravo!)

Det var vilkårene, som ble oss gitt. Ettersom der skjedde dem fyldest, var det folkerepresentasjonens forfatningsmessige plikt i kraft av eget initiativ i stigende grad og på utvidet område å fremme utviklingen, å hevde folkets frihet og rett, å ivareta dets interesser og verne om dets heder, så visst, mine herrer, som det er sanne ord, at det konstitusjonelle kongedømme under den nyere tids forhold i virkeligheten kun er en styrelse av landet ved landet. (Bravo og klapping) Vi har sannelig ingen overflod; men vi har meget å innhente. Derfor må vi ikke trøste oss med hva tidens gunst allerede kan ha skjenket oss, men alltid huske at fedrenes gjerning stiller en inntrengende henvendelse til oss om å virke for, at det verk de har grunnlagt, fra slektledd til slektledd må utfolde seg kraftigere, rikere og skjønnere. (Bravo!)

Det vil være til landets gavn og folkets ære, at vårt nasjonale liv er betegnet ved uavbrutte fremskritt. Så er den grunnlov, som vi har sverget, ikke sant, mine herrer, det er til den grunnlov, vi har sverget? (Jo, Jo! Bravo!)

Storting etter Storting har inntatt dette standpunkt. Stortingets bestrebelser er gått ut på å opprettholde og gjennomføre forfatningen i den ånd, hvori den er gitt, og således som den forstås av det norske folk og av det 44

johan sverdrup

omfattes med kjærlighet. Samtidig har Stortinget i overensstemmelse med den oppgave, det har som representativ forsamling, søkt å virke for, at hva man utretter for landets vel måtte fremstille sig så fyldig som mulig for allmenheten og erkjennes å være til gavn. (Bravo!)

Alt det, som er skjedd, det er dog kun et uttrykk for hva som under mer fremskredne politiske forhold med styrke lever og rører seg i folket, det er et utslag av dets stigende innsikt og kraft. Et hvert nytt stortingsvalg har derfor vært et nytt tillitsvotum. (Bravo og klapping) Idet jeg her er ved grunnlovens forståelse, ved Stortingets standpunkt og velgernes virke, la meg så få lov til å innflette noen ord til nærmere forklaring. Den bevegelse i nasjonen, av hvilke de senere Storting har fått sitt preg, vedvarer fremdeles. Den er tiltaget i styrke og omfang, og vi nærer den urokkelige overbevisning at den har fremtiden foran seg. (Bravo! Bravo! Klapping) Den bærer sin lov i seg og vil være bestemmende for fedrelandets skjebne.

(Bravo! Bravo!)

Men herved, mine herrer, er mitt og mine meningsfellers politiske verv gitt. Vi må benytte all vår evne og vår hele kraft på å grunnlegge folkets selvstyre for alle kommende tider. (Bravo og klapping) Å unnlate dette vil være en stor pliktforsømmelse og pådra oss et uberegnelig ansvar. En forstandig og fast ordnet selvstyrelse på forfatningens grunn er det, hvor det for oss kommer an på, det er betingelsen og garantien for en sann og jevn fremadskriden. Det er umulig å overvurdere dens betydning eller måle dens bærevidde. Den første blant Englands nålevende statsmenn, lederen av dette stolte folks politikk, har sagt: «Selvstyrelse er grunnlaget for den engelske stats velstand og forfatningsmessige trivsel.»

Kan jeg fremholde et mer talende vitnesbyrd? (Nei!) På den vei, Stortinget har gått, er det blitt hindret i sitt virke for folkets vel ved brytninger i vårt offentlige liv, sterkere og mer gjennomgripende enn noensinne. Alle vil kunne huske at det gjennom en lang rekke år ved viktige anliggenders drøftelser og avgjørelser for landet har vist seg, at det råder en vesentlig meningsforskjell mellom regjeringen og Stortingets flertall. Det vil også være allmennheten bekjent, de skritt Stortinget har tatt for å fjerne et så uheldig forhold, like så som velgernes gjentagende tilkjennegitte vilje, som – la meg si det – i landet, hvor forfatningen og æreshensyn respekteres, er avgjørende dom (Bravo!), har maktet å fremkalle en bedre tingenes tilstand. Så meget aktelse, mine herrer, har hans Majestets regjering hatt for det norske folks tanker, følelse og vilje! De har ikke vurdert så meget som en eneste statsrådstaburett. (Bravo! Bravo!) [-] 45

eksempelets makt: den norske tradisjonen

Men tilbake til systemet! Jeg vil ikke bruke bilder, ellers ville jeg si: det er den magreste hest, som en ridder noensinne har besteget for å svinge en lanse. (Stor munterhet) Jeg vil da raskt betone, at systemet er der, og at det hviler som en stor og hemmende tyngsel over landet. Er der noen, som ennå tviler, så vil han, det anser jeg for «opphøyet over all tvil», ved å lese Hans Majestet Kongens tale ved siste Stortings avslutning oppnå full klarhet i saken.

Trontalen er vedtatt i statsråd, selvfølgelig altså en statshandling. Etter Grunnlovens paragraf 100, er frimodige ytringer om statsstyrelsen og enhver annen gjenstand tillatt for enhver. Jeg stoler på dette, skjønt – hvem vet, hva som kunne skje? Visstnok har jeg ikke brakt i erfaring at man har søkt å bortfortolke § 100: Trykke- og Talefrihetens paragraf i grunnloven.

Men jeg gjentar: hvem vet, hva som kan hende? Hadde man det i sin makt å stanse alle penner og lukke alle munner i dette land, som kunne bli ubehagelige, så var man i besittelse av et absolutt veto, som ingenlunde var å forakte. (Meget munterhet) Det vil gå selv vetoet i grunnlovssaker en høy gang, mener jeg. Det er jo sagt av en stor mann i et stort og fritt land, og, jeg tror, med rette: ta alle våre institusjoner, som vi elsker, fra oss, men la oss beholde tale- og skrivefriheten, og vi har alle institusjoner igjen om kort tid! (Ja, Ja! Bravo!)

Jeg tør da trøstende uttale, at, etter at trontalen er holdt, må vår stilling ligge fullt åpenlyst for allmennheten. Talen inneholder ingen utvikling av en meningsforskjell, som tillater å feste tanken ved utjevning, forsoning og samvirke. Nei, den er et opprop, som skal samle og skille, som setter dem, mot hvem det er rettet, det store flertall i Norges Storting og Norges folk intet annet vilkår enn seier eller underkastelse. (levende bifall; «vi skal seire!») – Underkastelse, det vil si: fornektelse av egen overbevisning, underkjennelse av egen virken og uverdig hyllest av det, som står for oss som folkets dyrebareste interesser og hvortil vår fedrelandsfølelse drar oss med makt. (Sterkt bifall) Den kjensgjerning, at en sådan tale er blitt rettet til Norges Storting, en tale, hvor regjeringen har funnet det nødvendig å minne Stortingsrepresentantene om sin ed til konstitusjonen, å advare dem mot å gjøre noe ulovlig mot Kongemakten og mot å rokke ved grunnvollen for samfunnsordenen, og så høytidelig be om bistand til Kongen alle opplyste og fedrelandskjære menn, denne kjensgjerning, mine herrer, tillater ikke vel noen annen forklaring. (Bifall) [-] Regjeringen forteller oss, at Kongen er alvorlig bekymret (stor munterhet), fordi han har måttet erfare – ja, det er jo uhørte ting – at Stortinget vil 46

johan sverdrup

gjøre gjeldende, at det har rett til å forandre grunnloven uten Kongens samtykke (munterhet og bifall), og at Kongen nærer den urokkelige overbevisning, at Stortinget her har urett. (Stor munterhet) Kun Kongen og Stortinget i forening, heter det, har makt til å forandre grunnloven. Enhver varm tilhenger av forfatningen og av det konstitusjonelle liv må med dyp beklagelse lese disse ord, ikke minst av lojalitetshensyn – av hensyn mot Kongen selv.

Kongens personlige overbevisning kan være all ære verd. Men det strider mot det konstitusjonelle system å oppstille den som ubetinget bestemmende ved viktige statsanliggenders avgjørelse. (levende bifall) Har folket tilkjennegitt sin vilje i lovlige former og dets vilje er tilstrekkelig konstatert, for eksempel ved gjentatte valg, da er det Kongens plikt å underordne sin overbevisning under allmennviljen. (stormende bifall) Dette er ikke en fortolkningssak, det er en nødvendighet for frie samfunns bestående og trivsel. Det er derfor heller ikke annen oppgave, enn det som har vært og er gitt for enhver regent i en virkelig konstitusjonell stat. Jeg sier i forfatningens navn: gid de ord aldri var talte! (Bifall) [-] Jeg tror, og jeg vet, at det er mange, som deler min tro, at det norske folk med ubøyelig fasthet vil holde på rådigheten over sin forfatning. (Ja! ja!)

Rådighet over forfatningen – hva er det, mine herrer? Det er ensbetydende med folkets selvstendighet, frihet, fremgang, lykke og ære! (levende bifall) [-] Jeg kan ikke ta en eneste stavelse av det, jeg nettopp sa, tilbake; det er dets selvstendighet, frihet, fremgang, lykke og ære! (langvarig bifall) Jeg kan ikke fatte, jeg forsikrer, jeg kan ikke fatte, at noen sann nordmann kan tenke annerledes. (levende bifall) Har jeg rett til å si det? (Ja! ja! langvarig bifall) [-] Jeg vil ikke lenger dvele ved Trontalen. Den har kun betydning for oss, fordi den bekrefter, at Regjeringen står i en avgjort motsetning til alle dem, som ønsker frihet og fremskritt for vårt land, at den har inntatt en kampstilling, fra hvilken den ikke vil vike tilbake. Men derfor bør også denne tale leses flittig av oss og alle våre meningsfeller landet rundt. Jeg skal si hvorfor. Den vekker, den samler, den stålsetter (bifall) og kaller til vern om folkets høyeste goder, de beste krefter som Norge eier (ustanselig bifallsrop og klapping).

Vi kunne derfor – så mener nå jeg – vi kunne derfor egentlig ikke ha noe videre imot det, at talen, som der sies, i titusener av avtrykk spres rundt om i landet (latter og bifall). Avtrykkene retter til alle landets velgere den uhørte tiltale, som ble gitt til Stortinget. Det er nok å gjøre i politikk det! Vi får se, om affæren blir briljant. – Jeg for min del sier: jo flere avtrykk som flyr 47

eksempelets makt: den norske tradisjonen

ut over landet med regjeringens budskap, desto bedre! (levende bifall) Ja, i forbigående sagt, råder jeg enhver til å anskaffe sig talen, hvis han ikke har den før (latter og bifall).

Men nok om det! Jeg ber om tillatelse til å si min mening om stillingens krav til oss. Om oppgaven er vi enige: selvstyrelse og på selvstyrelsens vei fremskritt i alle retninger (levende bifall). Der må vernes, befestes og bygges.

Til erkjennelsen av vår oppgave må imidlertid slutte seg en klar og bestemt faststillelse av de politiske formål, hvis oppnåelse er oppgavens løsning, så vidt vervet kan betros oss. Visselig vil det fremkomme mange vektige bidrag i denne sak, hvor alle landets velgerdistrikter er så dypt interessert. Men gjenstanden er høyviktig, og et omhyggelig valg må treffes. Jeg lover derfor å yte mitt bidrag til den. Det hviler på erfaring og ettertanke grunnfestet i overbevisning. (varme bifallsrop) Det første jeg vil feste oppmerksomheten ved, det sier seg selv: opprettholdelsen av Stortingsbeslutningen av 9. juni 1880 (stormende bravorop og klapping).

Behøver jeg å forklare, hva dette handler om? Tusener av ganger er det sagt og gjentatt hele landet rundt. Det gjelder folkets ufortapelige rett til å forsvare og selvstendig å gjennomføre og utvikle forfatningen, som hviler på folkesuvereniteten og er utgått i dens navn (sterkt bifall).

Det er det første og det største. Det gjelder også, at man ved statsrådenes deltakelse i Stortingets forhandlinger får innarbeidet i forfatningen en institusjon, som gir folket gjennom dets representanter en bestemmende innflytelse på statsrådens konstitusjonelle holdning, gjør samvirke mellom regjering og Storting institusjonell og sikrer for, at kun dyktige og med allmenn tillit hedrede menn kalles til medlemmer av Hans Majestets Råd (bifall).

Jeg håper – og jeg anholder om å få si: vi håper en god løsning av alle de store spørsmål, som folkets utvikling har satt og vil sette på dagsordenen; men vi plikter også straks å si, at vi er her ved fredsvilkår, hvor intet kan eller må ettergis (bifall).

Vi kunne ikke motta noen annen fred, enn en hederlig og for landet lykkebringende. Har jeg rett i det? (Ja! ja! Bravo og klapping) Ennå fordrer et stort forfatningsanliggende plass på ethvert valgprogram.

Jeg sikter til utvidelsen av stemmeretten, således at alle selvhjulpne menn blir valgbare og valgberettigede (bifall). Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det: selvstyrelse kan ikke bli til sann virkelighet, de institusjoner, hvor igjennom den skal virke kan ikke få tilstrekkelig fasthet og makt, med mindre alt det, som er myndig i folket, blir medberettiget, medinteressert, medhand48

johan sverdrup

lende og medansvarlig (sterkt bifall). Utvidelsen av stemmeretten er en rettferdighetshandling og – det bør ikke tiltale oss minst – en maktutfoldelse av det folkelige (levende bifall).

En sammenhengende tanke. Hadde vi årlige Storting, en til alle selvhjulpne menn utvidet stemmerett og sann ministeransvarlighet ved statsrådenes deltagelse i Stortingets forhandlinger, da er veien åpnet for alle fremskritt i politisk, sosial og økonomisk henseende, som vi ifølge vår stilling og vår evne kunne etterspørre (bifall).

Den slekt, som kan se vår forfatning kronet med disse institusjoner, dens gjerning vil, som det står i sagaen, «minnes, så lenge landet er bebygget». (levende bifall) Tross grunnlovens bud om alminnelig verneplikt har vi ennå den dag i dag intet landforsvar, som fyllestgjør den tanke, hvor på budet hviler. Det kan ikke lenger drives utsettelsespolitikk med denne landsviktige sak. For vår egen skyld og av hensyn til vår plikt overfor broderfolket må vi skape oss en sterk hær, et folk med våpen. Jeg tør si, det vil være det beste vern og festning for gamle Norge! (langvarig bifall og klapping) Etter vårt tenkesett som folk og vår evne kan dette kun hensiktsmessig skje ved å ordne all vår vernekraft på grunnlag av milits-systemet og kalle på folkets fedrelandskjærlighet og æresfølelse til hjelp. Deri vil kilden ligge til en gang å få utført den store gjerning å skaffe oss et sant og kraftig nasjonalvern, ett som omfavner alt, hva som er dyktig og kraftig i folket i den alder, hvor det kan kreves, at man skal verne om den fedrene Arne, og som vil forestille nasjonen i sin kraft, beredt på å fyllestgjøre enhver oppgave, som folkets høyeste interesser måtte stille til det. Jeg tenker, det vil si meget, mine herrer! Måtte verket lykkes og lykkes snart! [-] Jeg har i dag av et beveget hjerte takket Akershus’ velgere for den tillit, de har vist meg. Jeg takker dem nå, fordi de har villet høre mine ord, og jeg uttaler det håp, at valget i Akershus Amt vil vise, at den streben, som nå gjennom det hele land gjør sig gjeldende for en sann, lykkelig og fri folkeutvikling, også må få sine djerve representanter innen Akershus Amt (langvarige og begeistrede bifallsrop og klapping).13

49