Stein Aabø
Sylvia Brustad I partiets tjeneste
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-34688-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Thomas Bjørnflaten Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,6 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I partiets tjeneste
«Vi glemte ofte hvor ung hun var. Hun hadde en så ansvarlig profil og opptreden, som var så voksen, at det ble glemt. I en alder av 45 år har hun bak seg en meget, meget lang politisk karriere, med stortingsverv og statsrådserfaring fra flere departementer, som normalt tilhører folk i 60-årsalderen. I så måte er hun en av de legendariske personene i norsk politikk.» Martin Kolberg Ap-veteran
Innhold
Tårene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Partikvinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barndom og oppvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stortingsrepresentant 22 år gammel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verden i forandring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lærenem novise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regjeringsskifte – nye oppdrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Større utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Leder i sosialkomiteen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . EU-striden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statsråd 29 år gammel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et år i storm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bua med feil navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36,9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbake på Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maktovertakelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stoltenbergs første regjering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livet som kommunalminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bløtkaka i Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Milliarden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vanskelig utvisning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye nestledere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Miljøpolitikeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kristine blir født . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helseminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Striden om sykehotellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Volvat-saken – den smale sti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helse – et klassespørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 11 14 29 35 40 45 50 53 58 61 68 72 79 83 86 89 93 98 102 104 115 118 123 129 139 145 150
Fra krise til krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statens dans med Røkke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Medietrykket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rollen som Sylvia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tomheten etterpå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fylkesmannsembetet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skriftlige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
157 164 173 179 182 188 191 194
Tårene
«Du får itte grine nå». Næringsministeren fra Engerdal har skrevet dette på en gul lapp, som hun har foran seg. Det er høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om Aker-saken. Sylvia Brustad har ikke for vane å gråte offentlig. Det skjer heller ikke denne gangen. Hun biter tenna sammen og gjør sin plikt som statsråd. Men den gule lappen er uttrykk for at det har røynet på og at livet i politikkens elitedivisjon er en lang hinderløype. Våren 2009 er hun 42 år, men har allerede 20 år som rikspolitiker bak seg. Hun var landets, til da, yngste kvinnelige stortingsrepresentant, da hun i 1989 overraskende ble nominert og valgt inn på Stortinget. Hun ble landets nest yngste statsråd, etter Sissel Rønbeck, da Thorbjørn Jagland utnevnte henne som barne- og familieminister i sin regjering i 1996. Hun var et modent statsrådsemne, i en alder av 33 år, da Jens Stoltenberg i mars 2000 dannet sin første regjering. Ingen ble overrasket da hun ble utnevnt til helseminister i Stoltenbergs andre regjering. Kanskje hadde politiske observatører regnet med at hun skulle tilbringe resten av stortingsperioden som stortingsrepresentant da hun gikk av som helseminister sommeren 2008. Men Stoltenberg og Brustad ville det annerledes. Hun overtok som næringsminister etter Dag Terje Andersen for å bestyre sitt fjerde departement. Ved nærmere ettertanke er ikke det det minste merkelig. Sylvia Brustad er en fullblods allround-politiker. En arbeidshest av de sjeldne. Pliktoppfyllende og oppofrende. En lagspiller uten påviselig trang til solospill. Slik sett en drømmestatsråd for enhver statsminister. Men likevel en som har opplevd opp- og nedturer som politiker. Hennes to første statsrådsposter ble kortvarige, simpelthen fordi 9
regjeringene hun var statsråd i, fikk et kort liv. De to siste ble preget av krevende saker og kraftige stormkast. Tårene, som hun klokelig holdt tilbake under kontrollkomiteens grilling i Aker-saken, kommer først på et møte i stortingsgruppa etter valget i 2009. Det har lenge vært klart at Sylvia ikke tar gjenvalg. Den nye regjeringen presenteres for gruppa. De som går ut, takkes av. Parlamentarisk leder Helga Pedersen framfører takketalen til Sylvia. Den etterfølges av langvarig, stående applaus. Da kommer tårene.
Partikvinnen
Sylvias omdømme er preget av hvem som betrakter henne. Hun ble aldri noen medieyndling. Men i partiledelsen, blant nære medarbeidere, regjeringskolleger og venner har hun en høy stjerne. Fortellingen om hennes politiske historie flytter perspektivet mot den politiske konteksten hun har virket innenfor. Om hun ikke var direkte aktør i alle de store sakene i partiets historie de siste 20 årene, var de ofte viktige betingelser for hennes bemerkelsesverdige karriere. Derfor vil boka om Sylvia Brustads politiske liv også fortelle sentrale sider ved Arbeiderpartiets senere historie som går utover den personlige biografien. Sylvia er tillitskvinne i ordets rette betydning, rotfestet i Arbeiderpartiet. Hun fikk politikken inn med morsmelka. Det var aldri tvil om hvor hun hørte hjemme. Hun har, ifølge sin gode venn og regjeringskollega Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, partiets ideologi integrert i kroppen. Det innebærer blant annet at hun alltid opptrer lojalt i forhold til de vedtak som partiet eller regjeringen har gjort. Hun setter alltid partiets interesser før sine egne. Om hun hadde blitt bedt av sin partileder om å gå av som statsråd, ville hun neppe motsatt seg det. Men Sylvias lojale linje gjør henne mindre spennende som medieobjekt. Hun går ikke i åpen konflikt med mindre det er enighet om at hun skal gjøre det. Og da bare overfor aktører utenfor partiet. Mediene er opptatt av konflikter, særlig slike som kjempes under overflaten. Når slike avsløres er det godt stoff, og nyttig viten. Da får offentligheten innblikk i interessemotsetninger som kan få betydning for mange. Men Sylvia har aldri brukt mediene bevisst for å fremme sine egne interesser eller sin egen person hvis det har vært i strid med partilinja. Hun lekker ikke. Og mediene har heller ikke fått sin viten om interne konflikter fra henne. Dette har gjort henne til en større 11
helt innad enn utad. Det er ikke uten grunn at hun ble den som, ved siden av Andreas Cappelen, har vært statsråd i flest departementer, hvorav tre av fire ansees som tunge. Det er ikke nok å være lojal for å få slike verv. Man må ha usedvanlige personlige egenskaper i tillegg. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen mener Sylvia Brustad har «den nødvendige holdning». Den har de som forstår fullt og helt hvem de representerer. Når man blir valgt som stortingsrepresentant for et parti, er det ikke personen som blir valgt, men partiets representant, på den ene eller andre plass. Noen ser seg selv som en gudegave for partiet. Sylvia ser det ikke slik. Hun mener hun har mye å takke partiet for. Hun ble nominert av Hedmark Arbeiderparti, og var klar over at hun ble det for best mulig å representere Hedmark Arbeiderparti. Denne bevisstheten har hun hatt med seg hele tida. Man blir vist tillit, gitt fullmakter og må vise seg tilliten verdig, og helst få resultater. Det er politikkens kunst og de tillitsvalgtes utfordring. Denne forståelsen og bevisstheten er sterk i Arbeiderpartiet. Under Soria Moria-forhandlingene visste statsminister Jens Stoltenberg og Schjøtt-Pedersen at de hadde partiets tillit til å forhandle og inngå kompromisser. Det de kom fram til under intense forhandlinger, ville bli ansett som det beste partiet kunne oppnå. De hadde ryggdekning i partiapparatet. I de samme forhandlingene hadde SV en såkalt referansegruppe. Den ble konsultert underveis og skulle representere en sikkerhet for at partiledelsen ikke forhandlet seg bort. Forhandlerne i SV hadde ikke like vide fullmakter. Det har utvilsomt sammenheng med at Ap har en hundreårig tradisjon som sentralistisk styrt parti, mens SV nærmest er bygd opp som en motsats til dette. Med større takhøyde, mer rom for diskusjon, sterkere trang til protest. SV er himmelstormere, mens Ap er et tankskip med stø kurs. Men i Ap vet de tillitsvalgte hva de kan og særlig hva de ikke kan. Når de klassiske tillitsvalgte innenfor denne tradisjonen går inn i et møterom for å forhandle, er de trygge på sin egen rolle og trygge på hva partiet vil. Det trauste og kjedelige har en funksjon, ifølge Schjøtt-Pedersen, som medgir at han nok er blant de trauste og grå, han også. 12
Statsråder er tillitsvalgte i særklasse. De er ikke valgt av noe landsmøte, men utnevnt av regjeringssjefen. De representerer regjeringen, som igjen representerer partiet. De skal forvalte regjeringens og partiets politikk på beste måte. Det er deres jobb og deres plikt. Det var Sylvias jobb og Sylvias plikt. Hun skjøttet sine verv slik at hun stadig fikk nye oppgaver. Om Ap er arbeidshesten i norsk politikk, som Jens Stoltenberg har sagt, så var Sylvia en av arbeidshestene innad i partiet.
Barndom og oppvekst
Vi er alle produkter av våre omgivelser. Sylvia Brustads bakgrunn, sosialt og geografisk, har formet henne. Få har vokst opp i en så stor familie på et så lite sted. Få har fått ansvar for mange små søsken i så ung alder. Sylvia var storesøster fra hun var to år. Slikt preger et menneske. Engerdal kommune er omtrent like stor i utstrekning som Vestfold fylke, men har i dag bare drøyt 1400 innbyggere. Da Sylvia ble født den 19. desember 1966, var tallet om lag 1800. Og de 1800 hadde det kaldere enn de fleste andre nordmenn. Drevsjø er kjent for sin kulderekord på 47 minusgrader, og vinteren varer fra oktober til april. Ryker oljekaminen ei nyttårshelg er det naturligvis krise. Til gjengjeld kommer naboer raskt til unnsetning. På et slikt sted er avstanden mellom folk stor i meter, men forbausende kort når vi snakker om samhold. Folk blir mer avhengige av hverandre enn i tettbygde strøk. De kjenner hverandre. De vet de kan be om hjelp hvis de trenger det og er parat til å yte sitt når andre trenger bistand. De er seg bevisste at de til sammen utgjør et samfunn. I kommunen hvor Sylvia vokste opp, er samfunnshusene reist på dugnad. Og mange føler et slags eierskap til dem. Et kollektivt eierskap. Men veven som binder folk sammen på et lite sted gjør også at de fleste vet alt om alle. Det er ingen steder å gjemme seg bort. Slikt styrker lojaliteten innad i de respektive familier. Arbeiderpartiet har stått sterkt i Hedmark siden trettiåra. Der ble folk minnet om klassemotsetningene daglig. Avstanden mellom storbønder og arbeidsfolk var som en avgrunn og skapte bitterhet og sår som det tar generasjoner å lege. 14
Fylkets mest markante Ap-politikere gjennom tidene, tidligere statsminister Odvar Nordli og finansminister i flere regjeringer, Sigbjørn Johnsen, kjenner forholdene godt. De peker på at livsforholdene og næringsgrunnlaget har variert i det vidstrakte fylket. I typiske jordbruksområder gikk motsetningene mellom storbønder og landarbeidere. Andre steder kunne konfliktene stå mellom skogsarbeidere og skogeiere. Det kunne også være konflikter mellom skogsarbeidere og kirken, som ved siden av å være det religiøse samlingspunkt også var en stor eier av landeiendommer. Også utlendinger kunne komme på kant med arbeidsfolk i Hedmark. Ljørdalskonflikten som startet i 1930-åra og som varte i sju år, var en strid mellom skogsarbeidere og det svenske skogbolaget. Skulle forholdene bli bedre for dem som solgte sin arbeidskraft, måtte de organisere seg, enten de var i konflikt med storbønder, skogeiere, kirken eller svenske bolag. Organisering lå i utgangspunktet verken helt for landarbeidere eller skogsarbeidere, spredd rundt som de var på mange gårder og over svære skogsområder. De var få eller aleine i sitt daglige arbeid. Det er vanskeligere å stå sammen der enn på et fabrikkgulv. Lærdommen kom, ifølge Nordli, fra anleggsarbeiderne. Rallarene lærte arbeidsfolk to ting: «Det ene var å spelle poker. Det andre var organisert samhold», forteller Nordli. Johnsen, som selv er fra en annen del av Hedmark, har merket seg engerdølenes kvaliteter og lynne: – De er et fantastisk folkeslag. De er solide og rotfaste. De har en ro som mange kan misunne dem. Småkarrig natur, en lang og kald vinter, langt mellom folk, alt dette gjør noe med folk som bor der. Det karrige næringsgrunnlaget og de store forskjellene på landsbygda gjorde noe med forholdene for fattigfolk på 1920- og 30-tallet. Sylvias mormor Henny, som ble født på Hernes i 1921, måtte begynne å jobbe på gårder i distriktet fra hun var sju år gammel. Der overnattet hun av til på hemsen eller på loftet. Henny Eriksen fikk et langt liv. Hun døde i 2008 og fulgte engasjert med på barnebarnets politiske karriere. Hun var opptatt av alt Sylvia holdt på med og støttet henne til det siste. Henny mente mye om mange saker, og var helt til det siste engasjert og interessert i norske og internasjonale nyheter. Hun var naturlig nok engasjert ar15
beiderpartitilhenger og stilte alltid pent kledd på 1. mai. Og da hun på eldre dager hadde problemer med å ta seg til valglokalet, bestilte hun drosje for å stemme. Henny syntes generelt det var svært mye syting og klaging i mediene. «Det er mange som har eti seg for mette. Derfor klager de på alt», sa hun til Sylvia. Henny hadde alt da Sylvia var ganske liten fortalt henne om sin egen oppvekst. Om det å begynne å jobbe som sjuåring, om fattigdom, om ulikhet. Om den gang hun plukket bær og mose for å selge det. Om hvilket slit det var for fattigfolk i mellomkrigstida å skaffe seg inntekter. Henny giftet seg med Peder Eriksen og fikk seks barn med ham. Han ble skadet av en granatsplint under bombingen av Elverum under andre verdenskrig og fikk epilepsi som følge av det. Det var ikke like lett å få trygd i de dager. Peders søster i Oslo, Marit, ga seg ikke og gikk fra kontor til kontor og lyktes til slutt i å få en liten krigsinvalidepensjon til broren. Peder døde av hjertesvikt i 1973. Mannens tidlige sykdom ble naturligvis en ekstra utfordring i en barnerik familie. Et av Henny og Peders barn var Paula Kristine. Hun kom til verden i 1944 og var det eldste av seks barn. Hun ble 22 år seinere Sylvias mor. Paula gikk på husmorskole og handelsskole før hun giftet seg med den fire år eldre Per Brustad. Kokkekunsten har hun hatt god bruk for enten hun har vært hjemmearbeidende eller i jobb for andre. I skrivende stund har Paula 16 barnebarn. Når det rigges til juleselskaper og konfirmasjoner og andre store selskaper teller den nærmeste slekt over 50 personer. Det er alltid mange med god appetitt i hennes hjem. Og det er alltid nok mat. Sylvia var knapt født før hun ble med på møter i det lokale arbeiderlaget. Paula hadde henne med i barnevogn og måtte sitte bakerst i lokalet. Ikke av frykt for at ungen skulle skrike og forstyrre møtet. Nei. Den gang satt mennene lengst foran, også blant arbeiderne. Faren, Per, var på de samme møtene og satt følgelig lenger framme i lokalet. Det ble naturligvis opplevd som urimelig. Derfor bidro Paula til 16
at «Drevsjø arbeiderkvinnegruppe» ble dannet i 1967. De ville mer enn å koke kaffe. – Det er viktig at damer bidrar med sitt. Vi ser ofte litt annerledes på tingene, forteller Sylvias mor. Hun har opp gjennom årene hatt ulike verv for Ap i Engerdal og Hedmark. Blant annet har hun sittet i Engerdal kommunestyre for Arbeiderpartiet. Paula har også sittet i det lokale e-verkstyret og i styret i Ap’s kvinnebevegelse i Hedmark. Paula tok vervene på alvor og satte sin ære i å møte punktlig opp når det var innkalt til møter. Men det var ikke alltid naturen bidro til at det kunne skje. En gang hun skulle på et møte i Hamar, måtte hun ringe og si at hun ble litt forsinka. Det var så kaldt at rattet på bilen hadde fryst fast. Så hun kom ingen vei. Fikk ikke vridd om rattet. Det politiske engasjementet ble styrket av synlige og merkbare klasseforskjeller. Paula husker fra sin ungdomstid hvordan de fine i bygda delte inn festlighetene etter klassetilhørighet. Det ble arrangert A- og B-fester. På A-festene gikk legen, tannlegen, presten, lensmannen og læreren. B-festene var for funksjonærsjiktet. «Vi yngre ble lut lei denne formen for ekskludering. Så vi startet C-lag og arrangerte C-fester på Drevsjø. Men de skulle være for alle, så alle ble invitert.» Disse festene var naturligvis de hyggeligste og mest inkluderende. Etter hvert kom alle dit, enten de var slik eller slik. Alle forsøk på å dele innbyggerne inn etter stand ble forlatt, pinlig som det var. Lenge før Arbeiderpartiet fant opp mottoet «Alle skal med», ble oppskriften fulgt i Engerdal. Gjermund Eggens tre gull i Ski-VM i 1966 står fortsatt høyere i innbyggernes bevissthet enn at Paula gled på trappa i desember samme året og på den måten framskyndte fødselen til Sylvia med 3 uker. Barnet skulle etter planen ikke ha kommet før i januar 1967, og således blitt en enda yngre stortingsrepresentant og statsråd enn det hun faktisk ble. Paula og Per fikk åtte barn i løpet av 12 år. Etter Sylvia kom søsknene som perler på ei snor. Anita kom til verden i 1968. Lisbeth ble født i 1970. Tvillingene May Torild og Gro Hilde ventet til 1973. Anne Lena fulgte etter seinhøstes i 1974. Siv Monika kom i 1976. 17
På 60- og 70-tallet var det uvanlig med så store ungeflokker. Det var ofte forbundet med sterk religiøsitet og en oppfatning om at det var synd å bruke prevensjon. I ekteparet Brustads tilfelle er forklaringen rett og slett at de var glad i barn, og dessuten så gjerne ønsket seg en gutt. Per Arne stilte seg bakerst i køen. Etter sju jenter kom han til verden i 1978, da Sylvia var nesten 12 år. Det var selvsagt en glede for alle i familien. Men Sylvia kunne betakket seg for oppmerksomheten dette ga henne på skolen, da lærerinna litt ubetenksomt forkynte: «Nå har Sylvia endelig fått en bror». Med en slik ungeflokk var det naturlig at mor var hjemme, i hvert fall til Sylvia var så stor at hun kunne avlaste mora med ungepass. Mange munner å mette og bare en av foreldrene i arbeid gjorde at det var nødvendig å leve nøkternt. Klær ble arvet fra den ene til den andre. Plagg ble sydd om til ulike formål. Det Sylvia fikk, tok hun vare på. En gang hadde hun fått et par støvletter som hun var redd for. Hun ville ikke sparke fotball med dem. Ville ikke at de skulle bli slitt. Da ble hun ertet i skolegården og kalt «Sylvia med gullstøvlettene». Sylvia ble naturligvis tidlig bevisst på å holde orden i økonomien. Som eldste barn hadde hun ansvaret for å dele godene blant barna, for eksempel lørdagsgodtet. Like mye til hver. De hadde ikke overflod av noen ting, men nok. Det skortet aldri på mat og klær. Men Sylvia måtte bidra til fellesskapet. Sin første ordentlige sommerjobb hadde hun da hun var fjorten, på Femund feriesenter hvor mora arbeidet. Sammen tok de seg av gjester og serverte vått og tørt. Paula måtte selvsagt ta hovedansvaret for servering i baren. Det var Sylvia for ung til. Mange år etter sørget hun imidlertid for at flere bygder og steder i Norge fikk sine egne avdelinger av Vinmonopolet. Farens økonomiske læresetninger til Sylvia fra den gang sitter som spikret: «Du må alltid tjene pengene før du bruker dem. Du må ikke bruke mer enn du har. Og du må alltid sørge for å ha en buffer». Faren var skogsarbeider, musiker og fotballdommer. Han var opprinnelig odelsgutt til småbruket Brustad, men overlot odelsretten til en av sine tre brødre. Sylvias farmor, Oddveig Signy, og farfaren, Peder, hadde gjennom hardt strev arbeidet fram gården til et drivver18
dig bruk. Sylvias far var imidlertid ikke interessert i å drive gårdsbruk. Han valgte livet som skogsarbeider isteden. Sylvia var ofte med ham i arbeidsbrakka, hvor hun spiste medbrakt niste i lag med barske skogsarbeidere, kjente lukta av granbar og kvae og hørte en og annen historie hun ikke skulle ha hørt. Per var sekretær i Skog og Land som seinere ble en del av Fellesforbundet. Han hadde også flere verv i partiet lokalt. Etter hvert ble faren arbeidsformann i Femund Skogforvaltning. Seinere begynte han i Samvirke forsikring, som i dag er en del av Sparebank 1-gruppen. Med utdanning og alder gikk han fra å være arbeider til å bli funksjonær. Men partiboka og fagforeningsmedlemskapet hadde han i orden. Selv så seint som på 1970-tallet var det ikke en selvfølge at alle hadde tv. Det vil si, de fleste hadde det, men det var fortsatt en kostbar sak. En farge-tv kostet like mye i kroner den gang som en flatskjerm gjør nå. I samme tidsrom har lønnsnivået tidoblet seg. Men både forhandlere og kunder fant råd. Avbetaling gjorde en slik investering mulig for de fleste. I familien Brustads tilfelle, og i mange andres, var det plassert en myntboks på tv-en, knyttet til avog på-funksjonen. Dersom de putta på ei krone, virket apparatet. Ellers ikke. Sylvias mor mener det var praktisk på mange måter og mener mange kunne vært tjent med noe liknende i dag. Så en dag, om lag tre måneder etter at lillebror Per Arne var født, var foreldrene borte en liten stund for å hente ei kransekake til dåpen. Sylvia hadde oppgaven med å passe på barna mens de var borte. De minste søsknene lå og sov etter at Sylvia hadde lest for dem. Selv satt hun og så på tv. Plutselig begynte tv-en å flimre. Sylvia merket en rar lukt og så at det kom små flammer fra baksiden av tv-en. Hun skjønte at den brant. Hun løp bort til apparatet, trakk ut kontakten og vekket de største av søsknene. Sylvia ba tvillingene Gro-Hilde og MayTorild løpe til naboen og varsle. Selv tok hun med seg de andre, Per Arne, Siv Monika og Anne Lena ut av huset. Ute fra veien så de flammene stige opp i stua. Flere naboer kom til. Noen ringte brannvesenet. Andre dro og hentet foreldrene. De var opprørte over brannen, 19
men sjeleglade over at alle ungene hadde kommet seg velberget ut av huset. Tankene på hva som kunne ha skjedd dersom Sylvia selv hadde sovet da tv-en tok fyr, var nesten uutholdelig. Men det hadde gått bra. Sylvia hadde tatt det nødvendige første grep om situasjonen. Venner og familie hjalp til med de praktiske vanskene som brannen hadde skapt. Selskapet etter dåpen fikk familien holde hos gode venner. Midlertidig bopel hadde de i en skogsbrakke som farens kolleger hurtig skaffet til veie og plasserte på tomta. Og fellesskapet i familien ble om mulig enda tettere under slike forhold. De hadde opplevd et drama de ikke ville glemme. De snakket om hendelsen der de lå to og to i brakkekøyene, og mens de spiste på omgang i det lille kjøkkenet. Det hadde gått bra. Og livet skulle snart gå som før. I Brennaveien, hvor hjemmet lå, var det til sammen 20 unger, som sprang og lekte, kastet på stikka, noterte bilnummer, hoppet paradis og gjorde slikt som eldre folk enn Sylvia vil huske fra sin barndom. Den moderne tid var ikke helt kommet til Drevsjø og Engerdal i syttiåra. Mødrene var stort sett hjemmearbeidende selv om kvinners yrkesdeltakelse på denne tida økte voldsomt i byene. Ungene lekte i veien. Det var ennå ikke altfor mye trafikk i den. De måtte reise med buss til skolen som lå om lag 10 kilometer unna. Der gikk de i store klasser, tilpasset antallet unger som var født i deres kull. Det var vanlige klasser, men ikke paralleller. Sylvia husker godt sine egne lærere, og de husker utvilsomt henne. Det er neppe noen overraskelse at hun stort sett var en flink og pliktoppfyllende elev. Den ene gangen hun ble tatt på fersken for en liten ugjerning, hadde hun og ei venninne falt for fristelsen til å herme etter noen uskikkelige gutters rampestreker. Guttene hadde ved flere anledninger griset til veggen bak skolens svømmebasseng med å skrive med vått, grønt gras. På denne uoffisielle «veggavisa» ble det på klassisk vis røpet hemmeligheter om hvem som var sammen med hvem, hvem som var teite og dumme og liknende. Gutta ble imidlertid aldri oppdaget. Men Sylvia og hennes venninne fikk en overhaling. Som straff 20
måtte de skrubbe ren bassengveggen for grønske. Mens gutta, som var vitne til avstraffelsen, flirte i det fjerne. Refsen var unntaket som bekreftet regelen. Sylvia var ansvarlig og ordentlig. Hun utførte sine plikter slik det var forventet av henne. Tida i Trysil ble utviklende på mange måter. Hun var for lengst aktiv i Engerdal og AUF i Hedmark. De helgene hun ikke jobbet sammen med mora på Femund Feriesenter, var hun på møter og kurs i Hamar eller andre steder. Eller hun var på dans over svenskegrensen eller i kommunene rundt. Sylvia er nesten altetende når det gjelder musikk og har i alle år hatt sans for danseband som Sven-Ingvars og Vikingarna. Nesten alle i familien Brustad spilte et eller annet instrument. Faren spilte i gammeldansorkester og mora lærte ungene å danse på stuegulvet til farens musikk. Sylvias søster, som bodde i rommet ved siden av, bak en tynn vegg, spilte fele. Det syntes ikke storesøster noe særlig om. Hun likte ikke felegnikkinga. Det førte til at Sylvia begikk sin første bestikkelse. Hun betalte søsteren for å la være å spille. Og søsteren lot seg kjøpe. Derimot bet søsteren i seg Sylvias høyst spesielle musikksmak. «Røde buss»-kassetter med arbeidersanger fra en lokal gruppe i Hedmark. Det er ingen overdrivelse å si at Sylvia var mer enn middels interessert i arbeiderkultur. Det avtalte forbudet mot fele var ikke ødeleggende for søsterens musikalske utvikling. I flere år har hun vært engasjert som musiker på den norske paviljongen på Epcot-senteret i Walt Disney World i Florida. Og Sylvia tok etter hvert med seg sin sans for arbeidersanger til større lokaler, som Folkets Hus i Oslo. Som barn var Sylvia med i Framfylkingen, arbeiderbevegelsens barneorganisasjon. I vår tid ser mange med skepsis på slike miljøer. I borgerlige kretser oppfattes det som en form for politisk indoktrinering av barn. På bygda representerte Framfylkingen en form for barne- og ungdomsklubber. Men den bidro utvilsomt til å så sosialdemokratiske verdier i unge sinn. Det var ikke bare Sylvia og foreldrene som var aktive politisk. Det har også de fleste av Sylvias søsken vært i større eller mindre grad. Alle i Arbeiderpartiet. Ingen har latt seg friste av SV eller Rød Valgallianse. Det har vært politisk orden i rekkene i familien Brustad. 21