Stortingsliv av Olav Gunnar Ballo

Olav Gunnar Ballo

Stortingsliv

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-38495-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Tora Aasen Omslagsfoto: John Petter Reinertsen Omslagsidé: Olav Gunnar Ballo Redaksjon: Lene Evensen/Bokpilotene Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,2/12 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Tine og Frida

Innhold

Herfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

I. Fra Sameland til Stortinget (1993–2001) All makt i denne sal Møtet som vararepresentant i Stortinget i 1994 ga mersmak . . .

23

Mercedes ingen hindring Kanskje man blir mer ønsket hvis man ikke vil? . . . . . . . . . . . .

33

Urfolk og andre folk Finnmark SVs stortingsnominasjon var preget av ufred og lite fordragelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Ballo – en katastrofe for Finnmark Å snakke om like rettigheter for alle er å be om juling. . . . . . . .

47

Sareptas krukke Å tilby alt til alle er ikke rettferdighet, men dumskap . . . . . . . .

57

Kan du ikke finne deg et annet parti å ødelegge?

Museumsvokterne hadde nok å ta tak i på SV-landsmøtet i 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61

Forskjellen på revmatisme og Rema 1000 Spontanitet i en fjernsynsdebatt krever grundige forberedelser. .

67

Libresse med vinger Det måtte et fly til for å løfte SV over sperregrensen . . . . . . . . .

75

Det lykkelige valg Valget for SV i Finnmark var bedre enn motstanderne hadde håpet på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

Så samles vi på valen I SVs nye stortingsgruppe var ambisjonene mange og posisjonene få . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83

Nå må det bli slutt på dette tøvet!

Sosialkomiteens nye leder John Alvheim satte ikke av tid til tomprat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

88

36,9 SVs julebord er ikke som andre bord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

Det står skrevet i genene Var det riktig å lete etter mer sykdom, når så mye alt var funnet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

96

Olé, olé, olé Ferien med familien i Frankrike ga tid til avkobling og et under i Marseille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Vi er alle kommunister På kinareisen ble ginseng viktigere enn regimekritikk . . . . . . . . 109 Høytidsstemt besvimelse Ikke alle klarer å holde seg våkne under Stortingets offisielle åpning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 En fremmed banker på Det nye livet drev meg bort fra familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Børsnoterte katedraler Den som innlegges på sykehus, bør slippe å bli møtt av en klovn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Et annet liv Møtet med Heidi Sørensen forandret tilværelsen . . . . . . . . . . . 128 Trøbbel i paradis Hadde ikke Sri Lanka vært en krigssone, hadde det vært en bra plass å være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133

Bomber og granater Kosovo-vedtaket i SVs stortingsgruppe skapte rabalder i partiet 143 Den som ikke vil Norge fikk en ny lov om psykiatri, også for dem som ikke ville ha behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Så nært, så fjernt Eriks bok Nærmere skapte bølger i og rundt SV . . . . . . . . . . . . 157 Sortering eller hjelp?

Et forsøk med bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet skapte debatt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 I revolusjonens fotspor Sosialkomiteen dro til Cuba for å lære av Castro. . . . . . . . . . . . 173 Slipp Elian fri!

John Alvheims appeller til USA fra Havana vakte oppsikt. . . . . 181 Spurv med kanon Mange kunne fått bedre behandling i hjemkommunen enn på sykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Full gass Det sto respekt av regjeringen Bondeviks avgang . . . . . . . . . . . 191 Nye koster på gamle golv Med regjeringen Stoltenberg fikk jeg to nye statsråder å forholde meg til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Storebror behøver ikke å se deg Loven om helseregistre viste Stortingets evne til selv å ta beslutningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Unionen i våre hjerter EUs svakheter og andres svakheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 En milliard her og en milliard der Behandlingskapasitet er et tøyelig begrep . . . . . . . . . . . . . . . . . 208

Ingen vei tilbake Finnmark SVs årsmøte førte til ny nominasjon på topp, men ikke uten kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Det blir ikke hull i en tann som er ren Drømmen om en tannhelsereform ble nesten oppfylt. . . . . . . . . 215 Stiller du spørsmål ved min integritet?

Tore Tønne fikk ansvar for fastlegereformen og for å overføre sykehusene til staten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Helstekt same Selv i mitt eget bryllup lurte det urfolk i kulissene . . . . . . . . . . . 225 Gjenvalgt Valget gjorde at både Heidi og jeg ble stortingsrepresentanter . . 228

II. Innenfor – utenfor (2001–2005) Dagen derpå Terrorhandlingene i USA 11. september gjorde alt annet uvesentlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Grunn til bekymring Kajas sykdom forandret tilværelsen for hele familien. . . . . . . . . 243 Vi skal ta deg, du skal dø Min kritikk av USAs planlagte krig i Afghanistan medførte drapstrusler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 På vippen SVs framgang gjorde at det var slutt med å leke politikk . . . . . . 256 Styr klar Leger unngår helsevesenet hvis de kan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Lys i sikte Kajas sykdom preget familien, men gradvis gikk det bedre . . . . 266

Ingen ild uten røyk Samarbeidet med Dagfinn Høybråten ga SV innflytelse over helsepolitikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 Livet i egne hender Tore Tønnes dødsfall gjorde et sterkt inntrykk og ga grunn til ettertanke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Grunnen under mine føtter Forslaget om ny finnmarkslov provoserte både tilhengere og motstandere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Finnmark for folk flest Det er ikke genene, men minnene som skaper tilhørighet . . . . . 287 Hvor mye bør en tvangsinnleggelse koste?

Carl I. Hagen var en spennende person å diskutere helsepolitikk med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 Den som frykter ulven Norge trengte rovdyr, og Finnmark hadde plass til dem. . . . . . . 301 Når celler blir til liv Behandlingen av bioteknologiloven var full av utfordringer og fallgruver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Det var en gang – et menneske Mehmet-saken snudde standpunkter på hodet og endret mellommenneskelige relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Fra skanse til skanse Medienes makt ga fornuften trange kår i Mehmet-sakens siste fase . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 320 Framgang – og nye utfordringer Mens Kaja ble friskere, merket jeg at jeg hadde lite å gå på. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 329 Mann for sin tann Det er ikke alle angrep som bør besvares. . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 Gråt, elskede land Hvis du tror på noe, vil du helst bli trodd . . . . . . . . . . . . . . . . . 337

En reise til India Dalai Lama var en gud man kunne ta på. . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Takk for seg Åtte år var nok – synd jeg hadde sagt ja til fire til . . . . . . . . . . . 351 Inn i oljetåka Valgkampen 2005 handlet om én ting; å legge den bak seg . . . . 355 Villmarken kaller Valgnatten 2005 ble tilbrakt hos Sysselmannen på Svalbard . . . 361

III. Høye fjell og dype daler (2005–2009) Det forjettede land Selv om valgresultatet var skralt, var SV klar for regjering . . . . 367 Inn i maktens korridorer Iveren etter å få sitte i regjering var stor blant mange i SV. . . . . 376 Nye kort og nye sjanser Byttet til justiskomiteen og medlemskapet i presidentskapet ga meg nye og spennende arbeidsoppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . 382 På plenen SVs stortingsrepresentanter fikk massiv kritikk for å delta under demonstrasjonen mot bruk av norske jagerfly i Afghanistan . 389 Herfra har jeg ingen veier å gå Også ved John Alvheims begravelse var det plass til politiske markeringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395 Rollebytte Når noen ber deg om en tjeneste, forventer du ikke å møte statsministeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 401 Dager i presidentskapet Thorbjørn Jagland ville ha slutt på statsrådsprivilegier . . . . . . . 407

Jeg overlever ikke dette Jon Lilletun døde et knapt år etter at han ble medlem i presidentskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 413 Representasjon og løst snakk Medlemskapet i presidentskapet innebar mange spennende møter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 417 Snakk med advokaten min om det SVs partiskatt var en anakronisme noen likte å plage seg selv og andre med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Målrettet utilregnelighet Bør en person som har handlet med forsett, fritas fra skyld? . . . 425 Stortinget som reservebenk Regjeringen Stoltenberg hentet statssekretærer fra Stortinget. . . 430 Familien vokser Romjulen 2006 kom Oda til verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 Forbilledlig politiarbeid – arrestanten død Obiora-saken utløste sterke følelser, også hos justisministeren. . 437 På tide med et statsrådsskifte Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy burde byttes ut, og noen burde si det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 445 Nei, nei, gutt Hvis man skal si det man mener, bør man kanskje bare si det til seg selv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Ved veiskillet Kaja dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 462 Yes we can Som valgobservatør kunne jeg følge det amerikanske presidentvalget på nært hold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 469 På verdens tak Besøk i Kina og Tibet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 479

6. avdeling Innleggelsen ved Ullevål sykehus var lærerik og nyttig . . . . . . . 484 Ned med norske kommuner Viljen til endring er avhengig av sjansen til å bli gjenvalgt . . . . . 487 Nice Tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 497 Tilværelsens uutholdelige tretthet Ett år etter Kajas død var alt overskudd borte . . . . . . . . . . . . . . 498 Min tanke er fri Den står sterkt som står alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 503 Falling or flying Fotfestet glipper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 509 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 514 Hit. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 519 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 521 Bilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 531

I 1997 ble jeg valgt inn på Stortinget. Jeg satt der i tolv år. Dette er beretningen om hvordan jeg kom dit, og om hvordan det gikk, fortalt så sant som jeg klarer å huske det.

Herfra

Det regnet da Oda og jeg kom ut av Tøyenbadet. Vi hadde god tid og tøyset litt i den slake bakken ned fra bassenget.

Vognen begynte å bli liten til Oda, og hun var sterk og kvikk i beina nå som hun hadde blitt fire. Hun likte å hoppe og sprette rundt mens hun nynnet på en liten sang hun nylig hadde lært seg. «Her kommer Pippi Langstrømp, tjollahopp tjollahei, tjollahopsahei. Her kommer Pippi Langstrømp, her kommer faktisk jeg.»

Vi ble enige om at det ikke var noen vits i å kjøpe vafler oppe på hjørnet ved Sofienbergparken, slik vi gjerne brukte på søndager, siden kafeen der vi skulle treffe Tor Øivind lå like borti gaten.

Mens jeg trillet vognen og Oda skvatt hit og dit ved siden av, hørte jeg en kjent stemme i det fjerne. Den grøtete lyden kom fra en høyttaler et sted der framme. Da vi nådde miljøstasjonen ved Sofienberg kirke, kunne vi se at det sto en lang, svart buss inne i parken. Det hørtes ut til at høyttalerlyden kom fra et sted bak bussen.

En liten menneskemengde var samlet ved siden av bussen. Noen hadde slått opp paraplyer, andre sto under parasoller ved bussen. Nå kunne jeg dra kjensel på stadig flere av dem. Der var Bård Vegar og Inga Marte, Audun og Heikki, Silje og Kine, og gjengen med Rogerer som Kristin hadde plukket ut ved regjeringsdannelsen i 2005.

De sto i en tett klynge foran kvinnen som tok et fast tak om mikrofonen og oppildnet dem til kamp. «Nå skal vi stå på, helt til alle valglokaler er stengt!» sa hun, bestemt, energisk, insisterende til dem som hadde møtt opp.

Kristin var kledd i rødt, slik hun pleide. Statssekretær Roger Sandum holdt en paraply over henne og så til at hun hadde alt hun trengte, slik han hadde gjort hver dag siden SV ble et regjeringsparti i 2005.

17

Oda dro i meg og ville videre. Men jeg ble stående og se på dem, på den svarte bussen med bildet av de fire smilende ansiktene: Kristin, Bård Vegar, Audun og Inga Marte.

Det var fortsatt godt med tid. Hvis jeg ville, kunne vi krysse gaten og gå bort og hilse på, lytte til hva Kristin sa.

Oda kikket opp på meg. «Kom da, pappa,» sa hun. «Vi skal spise nå.»

Det var allerede gått to år siden jeg forlot Stortinget, og fjorten år siden jeg ble valgt inn dit første gang. Den gangen ville jeg vært en av dem som sto slik, kampklar og ivrig. Men ikke nå.

«Ja, vi skal spise, Oda,» svarte jeg. «Vi går nå.»

I.

Fra Sameland til Stortinget (1993–2001)

All makt i denne sal Møtet som vararepresentant i Stortinget i 1994 ga mersmak

I oktober 1994 fikk jeg en telefon fra Stortinget. De sa at jeg skulle møte der i to dager som vararepresentant. Reidar Johansen var på utenlandsreise, og første vara Kari Meløy skulle delta på en jubileumsmarkering i Vadsø.

Få dager senere dro jeg av gårde.

Det finnes beretninger fra gamle dager om stortingsrepresentanter fra Finnmark som tok farvel med familien på høsten, fylte reisekisten med klær og mat og dro av gårde, først med lokalbåten, og deretter med Hurtigruten til Trondheim. Der satte de seg på toget til hovedstaden. De kunne være på reise i en uke før de nådde fram.

For meg var det litt lettere. Etter endt arbeidsdag som kommunelege tok jeg ettermiddagsflyet til Oslo. Flyturen, med mellomlanding i Tromsø, var over på snaut tre timer, og fra Fornebu brukte drosjen et kvarter inn til Stortinget.

Jeg ringte på ved hovedinngangen og ble sluppet inn til resepsjonen, der jeg ble utstyrt med en nøkkel til hotelldelen, tidligere Savoy Hotell, på andre siden av Eidsvolls plass. Det viste seg at jeg ikke behøvde å gå ut igjen, for gjennom tunneler under bakken kunne man nå alle stortingsbygningene på kryss og tvers. Det var noe katakombeaktig over disse tunnelene. Kanskje stortingsrepresentantene ikke behøvde å bevege seg ute i det hele tatt? Kanskje hele liv kunne leves i og mellom disse byggene, frikoblet fra verden utenfor? Jeg håpet ikke det.

Neste morgen tok jeg på meg blådressen og prøvde å få slipsknuten til ikke å se altfor skjev ut, før jeg bega meg til stortingsbygningen gjennom tunnelen. Jeg var langt fra alene; det var bare å følge strømmen av representanter til heisen under parlamentsbygningen og ta den opp 23

til tredje etasje. Så befant jeg meg plutselig i vandrehallen rett utenfor stortingssalen.

Det var ennå tid til frokost og en kopp kaffe, så jeg fant veien til stortingsrestauranten vegg i vegg med salen. Etter kort tid kom Reidar Sandal fra Ap bort til meg. Han var kommet inn som fast møtende vararepresentant fra Sogn og Fjordane, siden Kjell Opseth satt i regjeringen som samferdselsminister. Det viste seg at Sandal i tillegg var blitt utnevnt til første varapresident i Stortinget, og i dag skulle han lede møtet fra presidentplass.

«Velkommen inn, Ballo!» sa han hjertelig og strakk fram hånden, enda vi ikke kjente hverandre. Han hadde tydeligvis sjekket varalisten.

Jeg senket skuldrene og slappet litt mer av.

Så begynte det å ringe i en klokke. Jeg skjønte at det var møtet som snart skulle begynne, og etter hvert som andre mennesker i restauranten begynte å reise seg og gå mot vandrehallen, gjorde jeg det samme.

Fra vandrehallen er det dører inn til stortingssalen for begge ender. Jeg valgte den som var nærmest restauranten, og fulgte strømmen over det røde golvteppet.

Det var første gang jeg satte mine bein i stortingssalen. Men det var ikke første gang jeg så salen fra innsiden. Jeg hadde vært oppe på galleriet nesten tjue år tidligere.

22. april 1977 ble landet rystet av en ukontrollert utblåsning av olje fra et borehull på norsk sokkel. Det var på Ekofisk B-feltet i Nordsjøen, på oljeplattformen Bravo. Saken førte til stor debatt om sikkerheten ved norsk oljeboring. Bjartmar Gjerde var industriminister på det tidspunktet og ble landets første olje- og energiminister året etter.

Jeg befant meg på mellomreise i Oslo, på vei tilbake til studiene i Tyskland, da debatten om konsekvensene av ulykken kom opp i stortingssalen. Jeg stakk innom Stortinget og fant meg en plass på galleriet, der jeg kunne sitte og høre på de ulike innleggene. Jeg ble sittende ganske lenge.

Statsminister Odvar Nordli så dradd ut i ansiktet. Han hadde en bekymret mine og store ringer under øynene. Bjartmar Gjerde satt på første rad med sveisen rett til værs, mens han så seg mistenksomt rundt, som om han forventet at noen skulle komme og angripe ham bakfra.

Mistanken var ikke ubegrunnet, for etter hvert dukket Berge Furre 24

opp på talerstolen. Han siterte industriminister Gjerde på noe han hadde sagt en stund tidligere: at en utblåsning i Nordsjøen var like usannsynlig som at et norsk foreldrepar skulle føde et kinesisk barn.

Dette hadde Gjerde sagt som et sleivspark til SV, som ifølge ham misbrukte statistikken til å overdrive faren for en blowout i Nordsjøen. Siden hvert tredje fødte barn i verden var kineser, måtte vel SV-erne mene at norske par som fikk tre barn, ville få en kineser, hånte Gjerde.

Nå kunne Berge Furre med et element av triumf konstatere at det var født en kineser i Nordsjøen.

Under en pause i debatten klarte jeg på forunderlig vis å komme meg fra tilhørerbenken på galleriet ned i vandrehallen uten å bli stoppet av sikkerhetsvaktene. Her hørte jeg Kjell Magne Bondevik spørre Bjartmar Gjerde om han hadde tenkt å ta på seg gummistøvler og dra ut og skyfle oljesøl når møtet var slutt. Industriministeren lo ikke av spørsmålet.

Nå var jeg altså selv på vei inn i den samme salen. Den gang, som nå, ble jeg slått av hvor flott den var. Arkitekten bak bygget, som sto ferdig i 1866, Emil Victor Langlet (1824–1898), hadde skapt et miljø som mer minnet om et sirkus enn et parlament, med klare, skarpe farger: rødt, hvitt og bladgull. Den gigantiske lysekronen som hang ned i midten av den halvsirkelformede salen, forsterket inntrykket.

Jeg satte meg til på det smale, polstrede tresetet. Det var da svært så kort seteputen var! Det var altså ikke sant, som Celius sier til sin kone i stykket Det lykkelige valg av Nils Kjær, at «på Stortinget, Lavinia, der er det godt å sitte». Nei, her var det ikke godt å sitte i det hele tatt.

Etter å ha tittet under setet oppdaget jeg imidlertid at det var montert på små hjul, og at det lot seg trekke fram. Det hjalp.

Parallelt med debatten i salen foregikk det høringer om statsbudsjettet i de ulike fagkomiteene. Reidar Johansen, som jeg nå møtte som vararepresentant for, satt i næringskomiteen. En betjent var vennlig og viste meg veien gjennom teppelagte ganger med store malerier langs veggene, til den delen av stortingsbygningen som vendte ut mot Akersgata. Her lå de ulike komitérommene i andre og tredje etasje.

Svein Ludvigsen fra Høyre, som var leder av næringskomiteen, ønsket meg velkommen og viste meg hvor jeg skulle sitte: ganske langt nede ved bordet, et godt stykke fra komitélederen. SV hadde åpenbart 25

en plass i baksetet i denne komiteen, og ikke akkurat noen hånd på rattet.

Før møtet startet, kom William Engseth fra Ap bort og hilste på meg. Som Ludvigsen var han stortingsrepresentant fra Troms. Engseth hadde jeg aldri møtt før, men jeg kjente godt til ham fra mediene.

Først hadde han vært kommunal- og administrasjonsminister og deretter samferdselsminister i Gro Harlem Brundtlands andre regjering.

Nå hadde han nylig gått av som leder for Norges Idrettsforbund.

Engseth kommenterte at det så vidt han visste ikke hadde vært noen fast valgte stortingsrepresentanter fra Alta på mange tiår, på tross av at kommunen var den desidert største i Finnmark. Det hadde han helt rett i. Selv om det hadde møtt vararepresentanter fra kommunen, måtte man faktisk helt tilbake til 1924 for å finne en direkte innvalgt representant fra Alten herred, Finnmarken.

Møtet startet, og komitéleder Ludvigsen inviterte den første delegasjonen inn til høringen om statsbudsjettet. Han ga en kort innføring i hvordan det hele foregikk: Delegasjonene hadde femten minutter til rådighet. De gjorde lurt i å sette av tid på slutten til spørsmål fra komitémedlemmene. «Og spørsmål bruker det å være mange av,» la han til med et smil, «for dette er en forsamling som heller snakker enn lytter.»

Den første delegasjonen var fra Rederiforbundet og besto av fem menn og én kvinne. Mennene satte seg på stoler for enden av rommet, bak komitélederens rygg. Kvinnen stilte seg foran dem og henvendte seg til oss. «Jeg må berømme komiteen for å ha bidratt til å iverksette ordningen med tilskudd til norske sjømenn på skip i utenriksfart,» sa hun.

De fem mennene bak ryggen hennes var kledd i svarte dresser, hvite skjorter og stripete slips. På beina hadde de svarte, nypussede sko. De så uniformskledde ut der de satt med beina i samme stilling og så rett framfor seg. De sa ingenting.

Kvinnen fortsatte: «De 200 millionene har ført til at en rekke nordmenn som ellers ville ha arbeidet på utenlandske skip, nå i stedet er i norsk tjeneste og skatter til Norge. Rederiforbundet vil, ut fra de gode erfaringer tilskuddsordningen har hatt, anbefale at man forsterker effekten ved å doble innsatsen på dette feltet. Da vil ringvirkningene for norsk skipsfart, og for norske arbeidsplasser på norske skip, ventelig kunne bli en enda større suksess.»

Hun trakk pusten akkurat lenge nok til at William Engseth rakk å 26

få inn en kommentar: «Her har dere allerede fått 200 millioner i gave fra den norske staten, og nå vil dere pinadø ha 200 millioner til. Dere har sannelig frekkhetens nådegave. Det må jeg si!»

Kvinnen virket fullstendig uaffisert, hun smilte fortsatt like blidt.

Men Ludvigsen så på sin kollega fra Ap og repliserte: «Så så, William, nå må ikke du legge deg ut med fagbevegelsen.»

Engseth lot ikke det stå uimotsagt: «Æ har et bedre forhold til fagbevegelsen enn du nån gang kan drømme om å få, Svein.»

De fem mennene i svarte dresser forble tause mens andre rundt bordet stilte spørsmål om hvordan nesten en halv milliard fra staten til søkkrike redere kunne bidra til å tjene noen andre enn rederne selv.

«Her må det åpenbart foreligge en misforståelse,» sa kvinnen. «Det er ikke rederne som skal berike seg på dette, men tvert imot mannskapet på skipene som skal få ivaretatt sine arbeidstakerrettigheter.»

Det ble nok en gang mumlet noe langs bordet om «frekkhetens nådegave», men ingen flere ba om ordet.

Idet seansen var over, ringte det fra salen. «Votering,» erklærte Ludvigsen og hevet møtet. Fra alle komitérommene strømmet det nå dress-, drakt- og kjolekledde representanter til vandrehallen og stortingssalen innenfor, noen med tykke papirbunker under armen, andre i livlig diskusjon om spørsmål voteringen akkurat hadde hindret dem i å få svar på.

Voteringen i salen gjaldt hvorvidt Fredrikstad skulle forbli en storkommune eller ikke. Det var SV som hadde fremmet et forslag om at kommunene Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy skulle få sin selvstendighet tilbake, etter å ha tapt den ved sammenslåingen med Fredrikstad 1. februar samme år.

Stortingspresidenten leste opp en rekke forskjellige formuleringer som jeg hadde store problemer med å henge med på. Ved voteringen som fulgte, antok jeg at jeg fikk trykke på den grønne knappen, som vel måtte bety et ja til at kommunene på ny skulle få puste i sin egen luft, frigjort fra storkommunens klamme grep. Overraskende nok, siden SV var alene om å fremme forslaget, viste det seg at det lyste i grønne knapper på nesten alle pultene.

Nei, jeg hadde stemt feil! Hva nå? Jeg gjorde gode miner til slett spill, og så til min lettelse at de avslørende pultlysene ble slukket straks voteringsresultatet kom opp på skjermene ved utgangene. Det viste 100 27

stemmer for å holde kommunene samlet, og bare 6 for å la dem gå hver til sitt.

Jeg skulle til å snike meg ut da jeg så at Børre Rønningen, som hadde ført saken for SV, bestemt gikk fram til presidenten og pekte ned på min plass. Presidenten nikket, og så forandret tallet på skjermene seg fra 6 til 7. Jeg var tilbake i folden. Selv om jeg ikke hadde gjort det med vilje, skjønte jeg at heller ikke i SV gjorde man som man ville. Det fantes noen lenger oppe som passet på.

Fra stortingssalen bar det rett tilbake til høringen. Nå var det Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon som skulle klage sin nød. Lederen fortalte oss hvilken katastrofe som ville ramme handelsnæringen dersom Norge sa nei til EU og Sverige sa ja. Hans utlegninger var maleriske. Hele svenskegrensen kom ifølge ham til å bli en gigantisk handledisk: «Hvis Sverige får åpen tilgang til hele Europa, og vi ikke får det, vil turist- og handelslekkasjen bare gå en vei,» sa denne representanten for dagligvarebransjen.

I den påfølgende redegjørelsen forklarte han at turistene garantert ville forlate den norske fjellheimen. Det kom fortsatt til å bli røkt og drukket i de tusener av norske hjem, men med sigaretter kjøpt på rea og vodka hamstret inn på Systembolaget i Strømstad. Svenskefylla kom til å få et nytt meningsinnhold, og lungekreften kom til å bli en svensk eksportartikkel.

Komitéleder Ludvigsen lyttet oppmerksomt. Var det noen spørsmål?

Han tittet nysgjerrig bort på meg. Også førstereisgutter var velkomne til å ta ordet. «Jeg har vel egentlig ikke noe spørsmål,» sa jeg, «mer en kommentar. Det må foreligge en misforståelse dersom HSH har oppfattet at næringskomiteen bestemmer hvorvidt Norge blir medlem av EU eller ei.»

Nei, selvsagt trodde ikke Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon at næringskomiteen satt og avgjorde norsk EU-medlemskap (hva tok jeg dem for, idioter?). De trengte bare noen å dele sine sorger og bekymringer med.

Anne Enger Lahnstein hadde advart mot svenskesuget – altså at vi ikke måtte la oss lede inn i EU bare fordi Sverige ble med. HSH advarte også mot svenskesuget, men det var svenske sigaretter de snakket om.

Mens jeg satt og hørte på, tenkte jeg på hvor trøblete demokratiet måtte fortone seg for de mest ihuga EU-tilhengerne. Jeg tenkte også på med hvilken glede jeg skulle legge nei-stemmen min i urnen 28. no28

vember. Denne stemmen alene, tenkte jeg, ville nøytralisere Gro Harlem Brundtlands ja. Hun hadde bedt meg og vel tre millioner andre stemmeberettigede nordmenn om råd, og det skulle hun sannelig få.

Høringene gikk videre, og på kort tid kunne jeg hente ny innsikt om både kjøtt og fiskebåter, om handelslekkasje og om prisen på tobakk og brunt brennevin. Flere av representantene behersket temaene til fingerspissene. Lars Gunnar Lie fra KrF korrigerte flere ganger tall fra fjorårets budsjett i møte med ulike delegasjoner, som om han satt med budsjettet foran seg. Men han gløttet ikke i et dokument.

Gang på gang ble høringen avbrutt av nye voteringer i salen. Jøss, tenkte jeg, det var da upraktisk at de ikke kunne samle avstemningene til slutten av dagen, i stedet for å fly fram og tilbake sånn som dette?

De hyppige voteringene førte til at tidsrammen for høringen sprakk ganske ettertrykkelig, og på gangen utenfor komitérommet hopet det seg opp med ventende delegasjoner.

Endelig var det tid for lunsj. Jeg slo meg ned ved et bord der Børre Rønningen og noen andre SV-ere satt, og fikk beklaget tabben min i salen tidligere på dagen. Jeg fikk ingen kritikk.

Diskusjonen gikk ivrig blant mine partifeller rundt bordet. Jeg fikk høre at flere var lei av partileder Erik Solheims ulike soloutspill. Nå var det på tide å få ham erstattet. Børre Rønningen fortalte at han hadde tenkt å stille som motkandidat på neste års landsmøte, noe som så ut til å møte velvillighet fra de andre rundt bordet.

Jeg lyttet forbauset. Var Erik så upopulær blant sine egne? Jeg hadde møtt ham noen ganger nå, blant annet på et valgmøte i Alta kort tid før stortingsvalget året før. Erik hadde trukket fulle hus, og talen hans ble møtt med stor begeistring også av folk som vanligvis ikke stemte SV. Erik hadde vært partileder fra 1987, og under hans ledelse hadde SV gjort to av sine beste valg. Vi hadde fått inn hele 17 representanter ved stortingsvalget i 1989, partiets høyeste antall noensinne. Mitt inntrykk av Erik fra han overtok som partileder etter Theo Koritzinsky i 1987, var at han ganske raskt hadde klart å skape ny oppmerksomhet om SV langt utenfor de tradisjonelle kjernevelgerne. På fjernsynsskjermen hadde jeg opplevd Erik som en pragmatisk partileder, som hadde tatt et oppgjør med gamle sannheter og argumentert for at venstresiden langt fra hadde hatt rett i alt.

Den interne uroen i partiet var noe den jevne velger ikke hadde noe 29

forhold til. Den motstanden som kom til uttrykk rundt bordet under denne lunsjen, ville dermed, dersom den førte til at Erik ble avsatt som partileder på landsmøtet i 1995, bare skade SV, slik jeg så det. Men selv om jeg ble bekymret, ble jeg bare sittende og lytte, uten å ta Erik i forsvar.

Etter hvert dukket Kristin Halvorsen og Stein Ørnhøi opp. Samtaletemaet ble endret. Stein fortalte historier om Finn Gustavsen og SVs første landsmøte i 1975 da brannalarmen hadde gått sent om kvelden og rommene måtte evakueres. Ifølge Stein var det ikke mange av delegatene som hadde befunnet seg på sine egne rom da de parvis kom ut i nattøyet.

En stund etter lunsj tok høringen slutt, og jeg satte meg i stortingssalen for å følge debatten der. Det var utdanningskomiteen som diskuterte læreplaner og ressursfordeling til de videregående skolene.

Jon Lilletun hadde ordet da jeg kom inn. Han sa: «Med henvisning til de spørsmål statsråden stiller, får jeg lyst til å trekke fram et sitat fra Bibelen. Her er det slik at en vis kan spørre mer enn ti dårer kan svare.»

Utdanningsminister Gudmund Hernes fikk umiddelbart anledning til å parere: «Når jeg nå hører Lilletun, vil jeg velge å gå over i rollen som kirkeminister. Og jeg må da få lov til å korrigere Lilletuns bibelsitat. For det riktige sitatet er at en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare.»

Lilletun fikk ordet igjen til en ny replikk. Han svarte: «Jeg er fullstendig klar over at statsrådens sitat er det korrekte, men jeg ville nødig selv komme i skade for å karakterisere statsråden som en dåre.»

Det var tilløp til latter i salen, en latter jeg aldri ville kunne observert ved å følge debattene på fjernsyn hjemme. Dette var i det hele tatt ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble sittende.

En meget opphisset Jan Tore Sanner ga deretter utdanningsministeren det glatte lag. Så langt jeg kunne forstå av det han sa, var Hernes nå i ferd med å legge privatskolene i ruiner, og spesielt ille sto det til med montessoriskolene.

Utdanningsministeren samlet opp kommentarer fra salen. Han skulle ikke ha ordet på en stund, noe som førte til at Sanner fikk anledning til å holde nok et innlegg. Nå virket det som om han hadde fått ridd av seg det verste agget, for tonen denne gangen var mildere og mer forsonlig.

30

Etter litt debatt var det Hernes’ tur. «Jeg kjenner godt til montessoriskolene,» sa han, «for jeg har selv sittet i styret for en av dem. Undervisningsprinsippet for disse skolene er at man skal intensivere undervisningen overfor den enkelte elev når intellektet er på topp, og slappe mer av når det ikke er det. Og at prinsippet om at intellektet kan være sterkt varierende, er Jan Tore Sanners to innlegg gode eksempler på.»

Det var tilløp til latter i salen igjen, men Sanner var ikke blant dem som lo. Han virket tvert imot ganske fortørnet. Da Hernes forlot talerstolen, gikk han forbi Sanner og klappet ham vennskapelig på armen, uten at det så ut til å hjelpe.

Etter en middagspause var det tid for nye saker og nye debatter i salen. Det overrasket meg at flere av sakene var så jordnære at jeg godt kunne kjenne meg igjen i dem. Én slik sak var en diskusjon om nødmeldesentralene, som Sosial- og helsedepartementet planla å sentralisere til én eller bare noen få i hvert fylke, i stedet for stort sett én i hver kommune.

Jeg tenkte på hvordan det var i min egen hjemkommune. At nødmeldesentralen lå hos legevakten i Alta, hvor sykepleierne hadde god kjennskap til nærmiljøet, sikret at personellet visste hvor ambulansene til enhver tid skulle sendes. Det ville ikke fungert like bra om nødmeldesentralen hadde ligget i nabokommunen eller enda lenger unna.

Det var fristende å kaste seg inn i diskusjonen, men jeg torde ikke, og ble sittende. Men engasjementet som representantene viste, fikk meg til å lytte interessert. Helt uavhengig av parti tok hver representant til orde for nærhet til disse tjenestene. Planer om å nedlegge en rekke nødmeldesentraler ble møtt med stor skepsis, men helseminister Werner Christie virket forbausende lite opptatt av meningene fra salen.

Også miljøvernminister Thorbjørn Berntsen og samferdselsminister Kjell Opseth hadde saker i salen denne ettermiddagen. Berntsen så ut til å kunne tillate seg å si hva som helst og slippe unna med det.

RVs Erling Folkvord rettet krass kritikk mot Opseth for veier som aldri burde vært bygd, for penger som heller burde vært brukt på trikker og jernbaner. Folkvord hadde på seg en ustrøket bomullsskjorte og noen dongeriaktige bukser. Den krøllete kragen var åpen, og på beina hadde han sandaler.

Da Opseth entret talerstolen for å svare på kritikken, var det som å se en bamse i skogen tømme bikuben mens en enslig liten bie svermet rundt og prøvde å hindre ham. Statsråden møtte kritikken fra Folkvord 31

med noe som, hvis man så godt etter, kunne minne om en skuldertrekning.

I to dager fulgte jeg debattene i stortingssalen. Jeg trivdes godt i legeyrket, men det var ingen tvil om at det virket forlokkende å drive med politikk på heltid.

Mercedes ingen hindring Kanskje man blir mer ønsket hvis man ikke vil?

Etter at jeg hadde fått oppleve Stortinget fra innsiden, benyttet jeg enhver anledning til å stikke innom Reidar Johansen og slå av en prat når jeg var i Oslo.

Men i hverdagen hadde jeg andre ting å tenke på. Jeg fortsatte i arbeidet som kommunelege i Alta, og hadde i tillegg halv stilling som rådgivende overlege for Fylkestrygdekontoret i Finnmark. Jeg hadde ansvar for å veilede trygdekontorene i Alta, Loppa, Kautokeino og Hasvik i medisinske spørsmål.

Tove og jeg hadde vært sammen siden studietiden i Tyskland. Vi var begge fra Alta, men møttes første gang i Würzburg i mai 1980. Jeg hadde studert medisin i byen i tre og et halvt år, mens Tove kom ned for å starte på medisinstudiene da jeg møtte henne. Vi ble raskt et par, og sommeren 1983 giftet vi oss i Alta. Tove hadde da valgt å avslutte medisinstudiene og i stedet studere økonomi i Oslo. Høsten 1996 hadde vi vært gift i vel tretten år.

Vi hadde tre barn: Tine var blitt åtte i august, mens Kaja var seks.

Frida var blitt født i september 1994, så det var nok å ta fatt i med spebarn i huset ved siden av legearbeidet. I tillegg møtte jeg i kommunestyret for SV. Bare én gang hadde jeg møtt på fylkesårsmøtet i Finnmark SV, i 1993, da jeg ble valgt på tredjeplass på stortingslisten til SV. Selve nominasjonsmøtet i 1993 ble avviklet i Honningsvåg. Valgene til første- og andreplass skjedde ved akklamasjon. Det var ingen diskusjon om Reidar Johansens kandidatur. Han hadde sittet på Stortinget fra 1989 og hadde markert seg som en solid næringspolitiker, med 33

særlig interesse for fiskerispørsmål. Reidar var fra Sørøya, men hadde bosatt seg med familien i Hammerfest. Vi kjente hverandre godt fra skoledagene på Alta gymnas, da vi begge hadde vært aktive i SFs ungdomsorganisasjon.

Kari Meløy, som ble valgt på andreplass, kjente jeg mindre til. Hun var en god del eldre enn Reidar og meg, og hadde hatt førsteplassen for SV i Finnmark ved stortingsvalgene både i 1977 og 1981. Men med en oppslutning på rundt fem prosent begge ganger fikk ikke SV noe mandat i Finnmark ved noen av de to valgene.

I 1993 var situasjonen en ganske annen. SVs stortingsgruppe var større enn noensinne. De største optimistene så for seg et brakvalg der SV ville havne i regjering og Reidar ville bli fiskeriminister.

Før nominasjonsmøtet startet, holdt Reidar den politiske innledningen, og deretter var det debatt. En av delegatene fra Alta argumenterte for at manglende beite for reinsdyr nødvendiggjorde utkjøring av fôr. Jeg merket meg at flere av delegatene støttet dette. Det var ganske mange med samisk bakgrunn på årsmøtet, og de markerte seg særlig i spørsmål knyttet til samisk kultur og samiske næringsveier.

Det var overraskende for meg at ingen syntes å argumentere mot at rein skulle fôres på vidda. Forskerne hadde for lengst fastslått at reintallet var altfor høyt og at bestanden burde reduseres kraftig, særlig i Vest-Finnmark. I enkeltår sultet tusenvis av reinsdyr i hjel fordi de ikke fikk tilgang til lav når det la seg is på bakken etter mildværsperioder fulgt av sprengfrost.

Både avisene og NRK hadde vist bilder av utmagrede dyr som led på grunn av matmangel, og det var igangsatt tiltak for å redusere antall reindriftsutøvere, for på den måten å få reintallet ned. Men tiltakene hadde så langt vært en fiasko. Flere utøvere som hadde mottatt millionbeløp for å avvikle sine hjorder, var tilbake i reindriften straks omstillingsperioden var over, fordi myndighetene ikke hadde stilt krav til at de måtte avvikle på permanent basis.

Jeg mente at fôring var gal vei å gå, og at det i verste fall ville forsterke problemene, fordi det bare ville bidra til å holde oppe en kunstig høy bestand. I stedet burde størrelsen på flokkene reduseres, slik myndighetene hadde bestemt.

Til min overraskelse var det ingen på møtet som støttet dette. Tvert imot ble det møtt med ganske krasse motinnlegg. Senere på kvelden kom imidlertid en del av delegatene bort til meg og hvisket av de delte 34

mitt syn, men at spørsmålene var så følsomme at de var forsiktige med å si det høyt.

På nominasjonsmøtet ble Reidar og Kari valgt uten motkandidater.

Nominasjonskomiteen fremmet forslaget om meg på tredjeplass. Jeg vant plassen med noen stemmers overvekt, men nominasjonsmøtet var ganske delt.

Utover våren 1993 gikk SV kraftig fram på meningsmålingene. En av målingene i Finnmark ga oss en oppslutning på 35 prosent, og vi lå inne med to mandater fra fylket. Altaposten spekulerte på om jeg kunne bli fast møtende representant hvis Reidar Johansen ble fiskeriminister.

Da Reidar kommenterte meningsmålingen, sa han at dette bare var begynnelsen. Slike overdrivelser hadde jeg absolutt sans for, selv om jeg ikke delte den voldsomme optimismen. Likevel ble valgkampen en morsom opplevelse. Vi ble møtt med stor velvillighet der vi dro, og folk stoppet opp ved valgstanden vår og kastet seg inn i diskusjoner.

Jeg møtte ikke på årsmøtene verken i 94, 95 eller 96, for selv om møtet med Stortinget hadde vært morsomt, tenkte jeg at med Reidar som fortsatt toppkandidat til stortingsvalget i 97 ville jeg uansett ikke kunne havne høyere enn på tredjeplass. Det var ikke en plass jeg tenkte å bruke mye krefter på å forsvare.

Men våren 96 ringte journalisten Magne Kveseth fra Altaposten meg og fortalte at Reidar Johansen hadde kunngjort at han ikke ville ta gjenvalg til Stortinget året etter. Nå ville journalisten vite om ikke dette gjorde meg til en aktuell kandidat på toppen av SV-listen fra Finnmark.

De siste månedene hadde det vært store diskusjoner og mange artikler i finnmarksmediene om Samerettsutvalgets arbeid. Dette utvalget hadde blitt nedsatt av Regjeringen Brundtland etter utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Mange oppfattet utvalgsarbeidet som et plaster på såret for den samiske befolkningen i Finnmark, fordi beiteland var blitt neddemmet.

På midten av 70-tallet hadde det til og med vært snakk om å neddemme hele samebygda Masi i Kautokeino kommune. Da hadde miljøvernminister Gro Harlem Brundtland besøkt Masi iført en samedrakt hun hadde fått i gave. Det vakte sterke reaksjoner, fordi det virket som et billig forsøk på å vise at hun var «en av dem».

35

Mens striden om byggingen av en demning i Sautso i det dype elvedalføret sør for Alta var på sitt mest intense, studerte jeg i Tyskland.

Det hindret meg ikke i å delta i flere av fakkeltogene mot utbyggingen mens jeg var hjemme på ferie. Men selv om jeg var motstander av demningen i Alta-Kautokeino-vassdraget, avbrøt jeg aldri studiene for å delta i de sivile ulydighetsaksjonene som skjedde ved Stilla i 1979 til 1981.

I 1989 ble Sametinget åpnet i Karasjok, og året etter vedtok Stortinget å slutte seg til ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk. I Finnmark tok særlig den samiske organisasjonen Norske Samers Riksforbund (NSR) til orde for en forståelse av denne FN-konvensjonen som langt på vei ga den samiske befolkningen eiendomsrett til fylket.

96 prosent av grunnen i Finnmark var statsgrunn og ble forvaltet av Statsskog. Men Sametinget, der NSR hadde rent flertall, bestred at staten hadde rett til grunnen, idet de mente at staten hadde røvet til seg området fra dem som bebodde det da de norske grensene ble trukket opp på 1700-tallet.

Etter min mening ville gammel urett bli som ny dersom man skulle prøve å gjøre fortid til framtid i Finnmark.

Finnmarks historie var full av eksempler på alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen. Et av de alvorligste var hekseprosessene, der et stort antall personer i Finnmark, stort sett kvinner, ble dømt til døden og brent på bål eller druknet for å ha utført trolldomskunster. Dette skjedde gjennom flere århundrer, fra ca. 1420 til 1750.

Så vanvittige disse handlingene enn var, hadde de likevel mest historisk interesse. Dette synet ville jeg fastholdt også om det hadde vist seg at noen fra min familie hadde blitt utsatt for slike overgrep. Dette var da heller ikke noe særfenomen for Finnmark, men hadde også skjedd nedover i Norge og Europa, og i USA. Det var heller ingenting som tydet på at den samiske befolkningen hadde vært mer utsatt for urett under hekseprosessene enn resten av Finnmarks befolkning. Tvert imot: På den tiden representerte ikke den samiske befolkningen noen trussel for øvrigheten, slik mange av de dømte hadde gjort.

Skjønt, hvem kan si sikkert om det var samer som var særlig utsatt? Hvem som var og er same i Finnmark, framstår som høyst uklart, siden samer og nordmenn har vært inngiftet på kryss og tvers gjennom århundrene, både med hverandre, med finske og svenske inn36

vandrere, og etter hvert også med mennesker fra helt andre himmelstrøk.

I 1996 argumenterte jeg i leserinnlegg i finnmarksmediene for at statlig eierskap av grunnen i Finnmark var en styrke, siden det sikret tilgang til det meste av områdene for hele den norske befolkningen. Finnmark var tross alt en del av Norge. Reindriften var dessuten uansett sikret bruksrett gjennom reindriftsloven, og trengte dermed ikke noe sterkere vern enn den allerede hadde.

Det var tydelig at debatten engasjerte mange, for i kjølvannet av mine innlegg i avisene fulgte nye. Temperaturen var høy, og spesielt en del medlemmer av NSR ga meg det glatte lag.

Nå ringte altså Altaposten og lurte på om jeg kom til å satse på en stortingskarriere for SV. Jeg befant meg ute i Hasvik på møte med trygdekontoret der da journalisten ringte. Det blåste friskt inn fra havet mot Sørøya og det karrige landskapet med de værblåste husene.

Jeg svarte som sant var at jeg ikke ante at Reidar hadde trukket seg, og at jeg ikke hadde noen ambisjoner i retning Stortinget. Så la jeg til: «Dessuten kan jeg ikke tenke meg at SV nominerer noen på førsteplass som kjører rundt i en mørkeblå Mercedes, og som mener at samene bare skal ha de samme rettighetene som andre som bor i dette fylket.»

En stund etterpå var jeg i Vadsø på jobb som trygdelege. I Finnmarken leste jeg til min overraskelse at Kari Meløy, som hadde hatt andreplassen på listen, klagde over at hun ikke var blitt spurt om å stå på førsteplass ved valget året etter. Hun mente det var hennes tur nå.

I samme artikkel svarte leder for nominasjonskomiteen, Vadsøs varaordfører Rolf Arne Hanssen, at de nesten måtte spørre lokallagene før de lagde et listeforslag.

Selv om jeg ikke drøftet dette oppslaget med noen, syntes jeg at Kari Meløys uttalelse virket som en særdeles slett søknad om å bekle toppen av listen. Hennes tur? Hun hadde stått på toppen to ganger tidligere, og hadde vist at hun i liten grad var i stand til å rekruttere nye velgere til partiet.

Under valgkampen i 1993 hadde hun også uttrykt misnøye over at det var Reidar og jeg som fikk oppslag i mediene, ikke hun. Den valgkampen hadde vi all grunn til å være fornøyd med: Resultatet ble en 37

kraftig framgang for SV i Finnmark, mens partiet gikk tilbake i resten av landet.

Misnøyen hennes virket ganske selvsentrert, syntes jeg.

22. oktober 1996 fylte jeg førti år, og Tove og jeg bestemte oss for å feire dagen i Roma sammen med et vennepar. Da vi dro, gikk bølgene høyt i Finnmark SV om den forestående nominasjonen, og de ulike lokallagene avholdt møter for å sette opp sine kandidater.

Alta SV hadde spurt om de kunne sette meg på førsteplass, noe jeg hadde sagt klart nei til. Etter diskusjon i familien hadde Tove og jeg blitt enige om at det ville bli en for stor belastning, med tre små barn i huset, og med mitt arbeid som lege i tillegg, som langt fra var noen åtte-til-fire-jobb.

Mens vi var i Roma, gikk Gro Harlem Brundtland av som statsminister, og Thorbjørn Jagland overtok regjeringsansvaret. Straks vi kom hjem, kastet vi oss over avisene for å finne ut hva som hadde skjedd.

Samtidig hadde det skjedd noe i nominasjonsprosessen i Finnmark.

For på tross av at jeg hadde sagt nei, var jeg foreslått på topp av flere lokallag i Kyst-Finnmark, og Alta SV hadde vedtatt at de gikk for en plass for meg «høyest mulig på listen».

Jeg bestemte meg for å sitte i ro i båten, og svarte lokalmediene det samme som tidligere, at jeg ikke var kandidat til topplassen, men kunne tenke meg en plass lenger ned. Turen til Stortinget i 1994 hadde gitt mersmak, og jeg ville gjerne møte som vararepresentant en og annen gang. En andreplass på listen ville derfor ikke være av veien.

Da lederen i Alta SV, Sven Sønvisen, noen dager senere gikk ut og sa at jeg hadde bekreftet at jeg var villig til å gå for førsteplassen, ble jeg tvunget til å gå ut med et dementi. Sven var en trivelig fyr, men noen ganger tok iveren hans overhånd.

Urfolk og andre folk Finnmark SVs stortingsnominasjon var preget av ufred og lite fordragelighet

Da Finnmarks SVs nominasjonskomité sendte ut sitt listeforslag i januar 1997, hadde de plassert Kari Meløy på topp, mens jeg var ført opp som nummer fem. Eva Josefsen, som av enkelte ble oppfattet som ekstrem i samepolitiske spørsmål, var ført opp på fjerdeplass, til Alta SVs store overraskelse.

Overskriften i Altaposten 6. januar 97 lød: «SV satser på ’sameprofil’». Avisen lurte på hvordan jeg så på forslaget. Jeg svarte at jeg tok det med stor ro, siden jeg ikke hadde hatt ambisjoner om førsteplassen.

Sven Sønvisen var imidlertid ikke like rolig. Han uttalte at han var provosert over forslaget, ikke minst fordi Eva Josefsen var plassert foran meg på listen selv om hun ikke hadde vært en av Alta SVs foreslåtte kandidater. Sønvisen karakteriserte nominasjonskomiteens forslag som en «katastrofe» og «helt latterlig.» «Rydd brettet, og still opp brikkene på nytt,» var hans krav på vegne av Alta SV. Han la til at dersom listeforslaget ble stående, ville det bety en garantert fiasko ved det forestående stortingsvalget. Han påpekte, som sant var, at hver fjerde innbygger i fylket bodde i Alta, og at SV var helt avhengig av Alta-stemmene for å berge stortingsmandatet i fylket.

Finnmark skulle sende fire representanter til Stortinget etter valget, og siden Ap nok ville få minst to av plassene, måtte SV minst bli tredje største parti i fylket for å sikre seg ett av de to øvrige stortingsmandatene.

Men det var ikke bare i SV at ordbruken var sterk. Heller ikke i Ap blåste det Altas vei. Det var bare i KrF at en Alta-politiker var på vei 41

mot listetoppen. Men KrFs Randi Karlstrøm ble regnet som sjanseløs, siden partiet aldri hadde vært i nærheten av å nå noe mandat i fylket.

Altaværingene var misfornøyde med at ingen fra kommunen var blitt valgt til Stortinget på fast plass på svært lang tid. En høy listeplassering for en Alta-politiker ville ventelig gi mange stemmer her, også fra personer som vanligvis stemte på andre partier.

Omtrent samtidig med dette forelå Samerettsutvalgets utredning (NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur). Den forrige utredningen, fra 1984 (NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling), hadde bidratt til et grunnlovsvern for den samiske befolkningen, som innebar vern og utvikling av samisk kultur og samfunnsliv samt etablering av sameloven og Sametinget. Den hadde også bidratt til at Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i 1990, slik at samene ble anerkjent som urfolk.

Straks utredningen ble tilgjengelig, begynte jeg å lese gjennom de flere hundre sidene. Jeg merket meg særlig at statens grunn i Finnmark skulle overføres til noe som ble kalt Finnmark Grunnforvaltning, som skulle styres av et organ bestående av et likt antall representanter fra Finnmark Fylkesting og Sametinget.

Dokumentet la vekt på at Norge gjennom internasjonale avtaler, og da særlig ILO-konvensjon nr. 169, hadde forpliktet seg til å gi samene spesielle rettigheter for å ivareta deres kultur, språk og næringsveier.

Dette lød sikkert plausibelt for utenforstående som ikke ble berørt av endringene. I kjølvannet av Alta-utbyggingen, med demonstrasjoner og sultestreik foran Stortinget, var det skapt et generelt inntrykk av at samer led overlast i Finnmark.

Men for meg hadde motstanden mot demningen først og fremst vært begrunnet i miljøvern, ikke i at den truet den samiske kulturen. Selv om arealet som ble neddemmet, hadde vært beiteareal for rein, var hovedproblemet på vidda at reintallet var for høyt i forhold til beitegrunnlaget. Det høye reintallet påførte naturen store skader gjennom nedtråkking og nedbeiting, og var ut fra et miljøvernperspektiv i seg selv et problem. Siden området som skulle neddemmes inneholdt helt unike plantearter, var også høye reintall i området en belastning for naturen.

Nominasjonsmøtet til Finnmark SV skulle finne sted siste helgen av februar, og det skulle foregå i Alta, i tilslutning til fylkesårsmøtet. Sty42

ret i Alta SV kontaktet meg stadig vekk på denne tiden, og orienterte om at de hadde hatt kontakt med flere lokallag langs kysten som var misfornøyde med nominasjonskomiteens innstilling. Mange trakk fram spørsmålet om særskilte samiske rettigheter som særlig brennbart. Én grunn til dette var at det i fiskeriavhengige kommuner rådde usikkerhet om hvilke konsekvenser en endret rettstilstand i Finnmark ville ha for fiskerispørsmål. Folk var engstelige for at økt innflytelse fra Sametinget kunne frata fiskerne rettigheter langs kysten. Flere trodde det ville bli vanskelig for SV å få et mandat fra fylket hvis den som sto på førsteplass, ikke var tydelig i disse spørsmålene.

Den foreslåtte førstekandidaten på Finnmark SVs liste, Kari Meløy, som nå bodde i Vadsø, var vokst opp i Karasjok og hadde gjennom lang tid markert seg som tilhenger av at samiske interesser i Finnmark burde styrkes.

Det var liten tvil om at mange SV-medlemmer med tilknytning til indre Finnmark, der størstedelen av befolkningen var samer, delte hennes syn, mens støtten var mer delt i de største kommunene, som Alta, Hammerfest og Sør-Varanger. Også i Vadsø var det kritiske røster til hennes kandidatur.

De siste ukene før nominasjonen skulle avgjøres, merket jeg et økende trykk fra mitt eget lokallag. Sven Sønvisen hevdet at jeg ville vinne nominasjonen hvis jeg stilte som kandidat til førsteplassen. Men jeg holdt fast på at jeg ikke ønsket det.

Da det kun var få dager igjen til den endelige nominasjonen, ringte Sven meg og fortalte at han hadde kontaktet Tove, gitt henne en stor bukett roser og klart å overtale henne til å akseptere at jeg stilte som kandidat til førsteplassen. Da jeg kom hjem fra jobb, sto det ganske riktig en stor bukett roser fra Alta SV til kona mi på bordet. Tove og jeg snakket sammen, og det viste seg at det Sven hadde sagt, var riktig. Hvis det var så viktig for lokallaget å få meg til å si ja, skulle ikke hun være til hinder for det.

To dager før nominasjonsmøtet satte lokallagslederen og jeg oss sammen og snakket grundig gjennom situasjonen. Jeg mente det ville være dumt å lansere andre kandidater på nominasjonsmøtet hvis Kari Meløy var ønsket blant et flertall av medlemmene. Det ville bare svekke den videre prosessen i partiet fram mot valget.

Hvis det derimot tidlig viste seg at Kari Meløy ikke var ønsket, og det 43

ble reist forslag til andre kandidater, var jeg åpen for at Alta SV også kunne foreslå meg. Men jeg følte meg ganske sikker på at Kari ville bli valgt uten motkandidater. Det trodde nok lokal- og fylkesmediene også; de viste liten interesse for selve nominasjonsmøtet og oppfattet nok valget som avgjort på forhånd.

Da lørdag 22. februar kom og års- og nominasjonsmøtet skulle begynne, merket jeg en nervøs stemning i møtelokalene ved Alta Hotell, der nærmere femti SV-ere fra hele fylket var samlet. Ikke alle var nådd fram, på grunn av dårlig vær i ytre strøk.

På møtet lørdag fremmet Alta SV et lengre forslag til uttalelse fra årsmøtet om Samerettsutvalgets utredning. Essensen i uttalelsen var at alle i fylket måtte sikres like rettigheter, uavhengig av etnisk tilhørighet.

Uttalelsen argumenterte mot en desentralisert forvaltning ned på bygdenivå. Den støttet også at Finnmark fylkesting måtte ha flertallet i styret for den nye forvaltningsmodellen, og Sametinget mindretallet. Begrunnelsen for dette var at et klart flertall av befolkningen ikke hadde samisk bakgrunn, og ut fra demokratiske prinsipper for et flertallsstyre ville det dermed være urimelig at et flertall i befolkningen skulle underlegges et mindretall.

I debatten som fulgte, ga et klart flertall av delegatene uttrykk for støtte til uttalelsen, mens en del argumenterte like sterkt imot.

Da Alta SVs uttalelse til Samerettsutvalgets utredning dagen etter ble vedtatt enstemmig med noen mindre rettelser, virket det som om delegatene fra indre Finnmark ble tatt fullstendig på sengen. Men de klarte ikke å komme opp med noen alternative forslag, og fikk dermed problemer med å begrunne hvorfor de ikke kunne støtte uttalelsen.

Rett etter at nominasjonsmøtet hadde startet, gikk en av delegatene opp på talerstolen og foreslo en motkandidat til Kari Meløy på førsteplass: Gudmunn Vevang fra Lebesby. Vevang var fisker og hadde lang fartstid fra lokalpolitikken i hjemkommunen. Han var også medlem i fylkestinget. Han var rappkjeftet og velformulert, men så langt jeg hadde kunnet registrere, uten sterke synspunkter i spørsmål om samiske rettigheter. Det gjorde ham mindre kontroversiell i forsamlingen enn meg, og sjansene hans for å nå helt til topps anså jeg som gode.

Alta SV fulgte opp med å fremme mitt kandidatur på den samme plassen. Det var tydelig at forslagene kom helt overraskende på svært 44

mange av delegatene. Særlig Kari Meløy virket ikke forberedt på at det ville bli foreslått motkandidater til henne.

Det var ikke lenger mulig for noen å kontrollere forsamlingen. Nominasjonsmøtet hadde med ett fått samme dynamikk som et snøskred i en bratt åsside. Å be om ordet her og si «hold an!» ville være som å prøve å stanse et skred med en spade.

Det fulgte til dels harde utfall fra talerstolen, spesielt mot mitt kandidatur. Stemningen var riktig hissig. Jeg var ikke delegat til nominasjonsmøtet, så jeg valgte å sette meg utenfor lokalet og følge med på VM i skiskyting i stedet. Men debatten dro ut, og ifølge flere tilstedeværende steg temperaturen kraftig etter hvert. Særlig delegatene fra indre Finnmark anså meg som en uegnet kandidat.

Da det ble klart for votering inne i årsmøtesalen, gikk jeg inn igjen.

I første avstemningsrunde fikk Kari Meløy ni stemmer, mens Gudmunn Vevang fikk ti og jeg fjorten. I pausen som fulgte, klarte Alta SV å overtale Hasviks representant Målfrid Rasmussen til å skifte side og støtte mitt kandidatur. Det viste seg å bli avgjørende, for i den siste avstemningen vant jeg over Vevang med 17 mot 16 stemmer.

Deretter skulle det velges fylkesleder. Tor Bjørnar Henriksen, som hadde markert seg som en sterk forkjemper for Kari Meløy, ba om ordet og kunngjorde at han ikke lenger ønsket å være fylkespartileder nå som jeg sto på toppen av listen.

For de av oss som hadde lest Altaposten to dager tidligere, var dette overraskende. Der hadde Henriksen oppfordret til krangling og debatt om kandidatene. Nå hadde delegatene fulgt opp. Henriksen hadde også understreket at man ville stå samlet om kandidaten på førsteplass når partiet hadde fattet en avgjørelse. Det gjaldt visst ikke lenger nå som voteringene ikke hadde gått hans vei.

Dermed gikk spørsmålet om å bli ny fylkesleder til Bjørg Larsson fra Alta, som påtok seg oppdraget etter cirka ett minutts betenkningstid.

Stemningen var alt annet enn gemyttlig. Noen foreslo at årsmøtet burde avsluttes med allsang, og dermed stemte vi alle i på «Internasjonalen». Aldri har setningen «… og samlet vet vi at vi står» hørtes mer hul ut. Samlingen vi hadde hatt på valen, innebar at mange lå slagne igjen, mens andre gjorde seg klare til å dra hjem for å samle troppene til kamp mot egne partifeller.

45

Til Altaposten uttalte jeg etter nominasjonsmøtet: «Man får ikke mer moro enn man lager selv.»

I mitt stille sinn tenkte jeg at listen vår til slutt ble ganske slagkraftig.

Ballo – en katastrofe for Finnmark Å snakke om like rettigheter for alle er å be om juling

Nominasjonen kom som en stor overraskelse på mediene og fikk store oppslag i lokalpressen.

En meningsmåling for Polarfakta offentliggjort i Altaposten 12. mars viste økt oppslutning om SV i fylket sammenlignet med tidligere målinger. Meningsmålingen ga oss 15 prosent, noe som medførte at vi var nest størst i Finnmark etter Ap. Men avstanden ned til SP og Høyre var kort, og med bare fire mandater å kjempe om var det lite som skulle til før fordelingen så annerledes ut.

Medienes interesse for Finnmark SV og meg denne våren var betydelig. En dag ringte Johs Kalvemo fra NRK Sameradioen meg. Han ønsket å lage en reportasje fra Sautso, der han ville intervjue meg ved demningen. Jeg kjente ikke Kalvemo fra før, men ble med ham og en NRKfotograf opp til demningen. Idet intervjuet startet, fikk jeg spørsmål om jeg aksepterte samene som et urfolk etter ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk, noe jeg svarte ja på.

Derimot ga jeg uttrykk for at jeg mente at særlig NSR mistolket konvensjonen i retning særrettigheter, mens konvensjonsteksten i realiteten bare tok til orde for å utligne forskjeller mellom urfolk og den øvrige befolkningen. Jeg la til at i dagens Finnmark var det vanskelig å se slike forskjeller, siden urbefolkningen levde som den øvrige befolkningen og allerede hadde de samme rettighetene.

Kalvemo spurte hvor jeg hadde oppholdt meg under Alta-aksjonen.

Jeg sa som sant var at jeg hadde vært i Tyskland og studert medisin mesteparten av tiden. Jeg tror han syntes det gjorde meg til en nokså suspekt person at jeg ikke hadde begått sivile ulydighetsaksjoner, eller på andre måter hadde søkt å sette meg opp mot vedtak Stortinget hadde fattet.

47

Kalvemos innslag, inkludert intervjuet med meg i Sautso, havnet på Dagsrevyen. Det var et strålende eksempel på «krøssklepp». Samtidig med mine svar rullet deler av ILO-konvensjonsteksten over skjermen, og innimellom fikk man se bilder av reinsdyr, av samer på plenen utenfor Stortinget, og av Stein Ørnhøi og Berge Furre, begge fra SV, som tok dem i hånden.

Bildet som ble skapt av meg, var av en sviker og en blindgjenger som hadde forvillet seg inn i feil parti, og som brakte skam over partiets stolte tradisjoner.

Hva var det med mine uttalelser som framsto som så provoserende?

Det jeg hevdet, var tuftet på vanlige demokratiske prinsipper – prinsipper som må ha gyldighet begge veier.

Jeg husket hvor fascinert jeg hadde vært da vi leste Animal Farm på gymnaset. Gården der dyrene gjør opprør mot den totalitære bonden for så selv å overta gårsdriften, var en åpenbar allegori over Stalins Sovjetunionen, der det under skinn av å skapes like rettigheter for hele befolkningen ble skapt et diktatur. Det var særlig én setning i boken jeg merket meg: «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.»

Overføringsverdien av dette utsagnet til den debatten som foregikk i Finnmark, fra lenge før Samerettsutvalgets utredning forelå, var åpenbar. Selv om jeg var mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget og fant tanken om å legge hele Masi under vann uhyrlig, hadde jeg reagert på den retorikken som ble tatt i bruk av demonstrantene foran Stortinget i 1980 og 1981. Noen av dem bar plakater med påskriften «Vi kom først».

Jeg likte ikke denne typen utsagn. Hvem som faktisk kom først, var høyst usikkert, og svært vanskelig å fastslå, siden det har bodd folk i Finnmark i hvert fall i 10 000 år. Men det burde uansett ikke spille noen rolle. Det viktigste var nettopp å akseptere at uavhengig av hvem som kom først, skulle alle som bodde i området, ha de samme rettighetene.

For meg var det like politisk uspiselig å snakke om at Finnmark skulle være for finnmarkinger som at Norge skulle være for nordmenn.

I forlengelsen av dette reagerte jeg på samme måte når det, slik det ble foran Stortinget i 1980, ble argumentert for et Sameland for samer.

48

Men det var under bannere med overskriften «Vi kom først» at Stein Ørnhøi og Berge Furre hilste på sultestreikende demonstranter. Det jeg lærte av dette var at hvem som sier noe, er langt viktigere enn hva som faktisk sies. Dersom du kan plassere deg i en minoritetsrolle og påberope deg å ha blitt diskriminert, kan du tillate deg å si nesten hva det skulle være, uten å få negative reaksjoner fra myndighetene. Spesielt ikke hvis de samme myndighetene har et behov for å gjøre opp for gammel urett.

Ny Tids forside 11. april lød: «SVs stortingskandidat en katastrofe for Finnmark. Sentrale samepolitikere trekker seg i protest.»

I artikkelen framgikk det at et enstemmig årsmøte i Karasjok SV hadde vedtatt å melde seg ut av Finnmark SV og i stedet be om å bli tilsluttet SV sentralt. Lederen av lokallaget i Karasjok, Eilif Norvang, uttalte til avisen: «Med de holdningene som Finnmark SV nå står for, vil det være en katastrofe for Finnmark og den samiske befolkningen om Ballo kommer inn …» I artikkelen kom det fram at Karasjok SV hadde vedtatt å oppfordre velgerne sine til ikke å stemme SV ved stortingsvalget.

Også den nye lederen i Finnmark SV, Bjørg Larsson, var intervjuet: «I Finnmark SV har vi kranglet i syv−åtte år om den samiske befolkningen skal få eksklusiv eiendomsrett eller bare ha bruksrett til jord og vann … Nå er situasjonen i ferd med å tilspisse seg, nå inntar medlemmene standpunkt, for eller mot.»

Hun la til: «Mange av delegatene ønsket Olav Gunnar Ballo som partiets førstekandidat på stortingslisten, og han sa seg ikke bare villig, han tok mål av seg til å skjære igjennom denne gamle saken. Hans offensive avvisning av at den samiske befolkningen skal ha en eksklusiv eiendomsrett, har nok satt skredet i gang.»

Hun ble spurt om hvordan det kunne ha seg at et enstemmig årsmøtevedtak kunne utløse så stor strid i ettertid. Fylkeslederen svarte: «Vedtaket kan tolkes på forskjellige måter, og det er det som nå skjer.

Josefsen, Vevang og Meløy stemte for forslaget. I dag sier de at de var for slitne og uoppmerksomme da voteringen fant sted.»

Som 17-årig elev ved Alta gymnas hadde jeg deltatt på årsmøtet til Norges Gymnasiastsamband i Trondheim vinteren 1974. Det var en spennende opplevelse, der de fleste spørsmålene som ble tatt opp førte 49

til heftige debatter, helt ned til hvor mange blyanter og viskelær per elev det var rimelig at det offentlige burde dekke.

Store deler av møtet ble ledet av John Olav Egeland, som hadde vært leder av organisasjonen fra 1971 til 1972, og som nå var hentet inn for å holde styr på debattene. Det gjorde han for øvrig på en imponerende måte, som ingen opponerte mot uten å risikere irettesettelser fra ordstyreren.

Under møtet i Studentersamfunnet ba delegaten fra Tana om ordet.

Han inntok talerstolen kledd i samedrakt og holdt innlegget sitt på samisk. Da han var ferdig, ble han møtt med stående applaus.

Siden jeg ikke kan samisk, ante jeg ikke hva han hadde sagt, og lot derfor være å klappe. Delegaten framførte så en kortversjon på norsk, som munnet ut i at landsmøtet burde vedta at det skulle etableres et eget samisk gymnas i Tana.

Dette ble på ny møtt med heftig applaus.

Jeg hadde problemer med å forstå grunnlaget for begeistringen.

Tana hadde omtrent 3000 innbyggere. Ingen av Finnmarks tjue kommuner med så få innbyggere hadde eget gymnas.

Hva var det med Tana som tilsa at akkurat den kommunen burde ha det? Den eneste forklaringen jeg klarte å komme opp med, var at delegaten hadde brukt samedrakt og framført talen på et språk som nesten ingen andre av delegatene forsto.

Denne strategien skulle senere vise seg å være effektiv, ikke bare overfor medelever på 16 til 18 år, men også overfor landets storting og regjering.

Ikke lenge etter Finnmark SVs årsmøte ble jeg spurt av journalisten Ragnhild Enoksen i Nordlys om hva jeg mente om ILO-konvensjonen om urfolk. Jeg sa at Stortingets forståelse av at konvensjonsteksten allerede var oppfylt, gjorde det naturlig å støtte opp om den, siden det fantes urfolk i en rekke land som trengte støtte også fra Norge for å oppnå full likestilling med øvrige innbyggere i landene.

Men Enoksen, som selv var same, ville vite hvordan jeg så på konvensjonen dersom den medførte at man måtte gå vesentlig lenger for å støtte samenes rettigheter i Finnmark.

Til dette svarte jeg at jeg antok at juristene i Justisdepartementet hadde visst hva de gjorde da de hadde hevdet at Norge hadde oppfylt sine forpliktelser overfor urbefolkningen i 1990. Men hvis konsekven50

sen av å ratifisere FN-konvensjonen innebar at resten av befolkningen måtte diskrimineres, burde Norge ha gjort som sine naboland Sverige, Finland og Russland og latt være å ratifisere konvensjonen.

Etter intervjuet ba jeg om å få se gjennom teksten som skulle trykkes. På en god del områder gjorde jeg endringer, fordi hun framstilte det som om jeg ville at Norge skulle si opp ratifiseringen.

Det ble en ubehagelig form for skyggeboksing med journalisten, der jeg følte at formuleringene mine ble dratt i en retning de ikke var ment, for å stille meg i et dårlig lys. Men til slutt var hele teksten gjennomgått, og jeg aksepterte at den kunne trykkes.

Neste dag, 24. mars, kunne jeg til min forbløffelse lese over hele førstesiden av Nordlys: «Si opp urfolksavtalen!»

Etter kort tid ringte telefonen. Det var Reidar Johansen fra Stortinget. Han sa: «Hvis du virkelig har sagt dette, Olav Gunnar, så kan jeg ikke støtte deg i den videre valgkampen.»

Jeg hadde alltid hatt et godt forhold til Reidar. Jeg hadde stor respekt for ham, som også hadde markert støtte til meg gjennom flere intervjuer og artikler etter nominasjonsmøtet i Alta. Manglende støtte fra ham i valgkampen ville skade meg alvorlig, og gjøre det langt vanskeligere å vinne mandatet ved valget i september.

Heldigvis trodde han meg med en gang da jeg forklarte ham hva jeg faktisk hadde sagt. Han rådet meg til å kreve at det ble tatt inn et dementi, og jeg sendte et leserinnlegg der det jeg faktisk hadde sagt, kom på trykk. Dermed ble den saken lagt død. Den lærte meg imidlertid hvordan journalister selv blir aktører når de omtaler saker der de selv har klare standpunkt.

Min kontakt med Ragnhild Enoksen var ikke slutt med dette. Litt senere arrangerte Norske Samers Riksforbund sitt årsmøte i Alta, i de samme lokalene der SV hadde avviklet sitt årsmøte måneden før.

Enoksen var godt orientert om programmet på årsmøtet, som hun skulle dekke for Nordlys. Hun lurte på om jeg kunne tenke meg å være til stede under en egen sesjon av årsmøtet som var åpen for besøkende, og som gjaldt diskusjonen om Samerettsutvalgets utredning.

Jeg svarte ja til å delta, og satte meg i salen og lyttet til de ulike innleggene. Til å innlede hadde NSR invitert juristen Jens Edvin Andreassen Skoghøy. Jeg visste ikke mye om ham fra før, men sjekket publikasjonslisten etterpå og så at han hadde engasjert seg ganske tungt 51

i samiske spørsmål, som forkjemper for eksklusive samiske rettigheter.

I innlegget sitt sa Skoghøy at ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk, som Stortinget hadde sluttet seg til, fastslo at den samiske befolkningen hadde eiendomsrett til 96 prosent av grunnen i Finnmark (som ifølge norsk lov var eid av staten). Bare hvis den samiske befolkningen ga avkall på denne retten, kunne resten av befolkningen også få rettigheter til grunnen.

Mens jeg hørte på dette, gikk det kaldt nedover ryggen på meg, særlig fordi utsagnene fra Skoghøy ble møtt med jubel av resten av forsamlingen. Dette var skremmende fanatisme. Hvordan kunne en FNkonvensjon fortolkes til å ekskludere 90 prosent av befolkningen i det området den gjaldt for?

På denne grunnen sto og gikk Finnmarks befolkning hver eneste dag.

Skulle vi reduseres til leilendinger i det fylket vi var født og oppvokst i? Selv familier som hadde bodd her i hundrevis av år, skulle ikke medregnes dersom de ikke kunne påberope seg å tilhøre urbefolkningen.

Dette var en åpenbart urimelig fortolkning av en FN-konvensjon som skulle utligne forskjeller mellom befolkningsgrupper.

Et tilleggsspørsmål som umiddelbart meldte seg i mitt hode, var hvordan Skoghøy så entydig kunne definere begrepet «samisk». I forsamlingen var svært mange koftekledd, og dette ga dem utvilsomt et samisk uttrykk. Men hvis jeg hadde kledd meg i samme drakt, ville jeg også framstått som same. Hva var det som kunne skape dette entydige skillet mellom dem og meg? Jeg var også født i Finnmark. Og på farssiden hadde min familie bodd her siden 1870-tallet. Så vidt jeg visste, var det på samme tid som de kjente samiske familiene Keskitalo og Olli hadde innvandret til Norge. De kom fra det samme området i Tornedalen, fra begge sider av grenseelven Torne å, som utgjør skillet mellom Sverige og Finland.

Min tippoldefar hadde reist fra Øverkalix i Nord-Sverige i 1870, og slått seg ned ved Kobberverket i Kåfjord i Alta sammen med familien sin. Dersom han i stedet hadde slått seg ned i Kautokeino og ikke i Alta på 1800-tallet, ville altså også jeg ha endt opp som del av urbefolkningen.

På mystisk vis hadde altså familiene Olli og Keskitalo samt en rekke andre familier som kunne definere seg som samiske, fått en eierrettighet til grunnen under mine føtter. Og en jurist med møterett til landets 52

høyeste domstol nærmest ropte til de frammøtte at det ikke hersket noen tvil om at de hadde den retten.

Jeg ba om ordet.

På vei opp til talerstolen la jeg merke til at flere av delegatene virket tvilrådige til at noen skulle snakke på møtet deres. «Hvem er han der?» hørte jeg noen mumle. «Jeg vet ikke,» svarte en annen. «Det er han der Ballo,» kom det fra en tredje. Blikkene avslørte at jeg tuklet med idyllen deres, at denne stunden var for dem og for Jens Edvin Andreassen Skoghøy, og ikke noe jeg hadde noe med.

Fra talerstolen sa jeg at budskapet fra Skoghøy virket pussig, men at responsen på det var enda mer besynderlig. For hver dag kunne vi lese i finnmarksmediene at den nye loven som skulle gjelde for grunnen i Finnmark, ikke skulle skape skiller basert på etnisitet. Og de som hevdet dette med størst tyngde, var de som nå jublet høyest over at det skulle skje.

I juni ringte Dagbladets Lars Tonstad meg og stilte en del spørsmål.

Jeg prøvde å svare så tilforlatelig jeg kunne, også på hvorfor jeg mente at rettigheter var noe som ikke burde knyttes til etnisitet, men til statsborgerskap og bosted.

For meg var det stadig like overraskende at slike standpunkter vakte oppsikt, for de fleste vil være enige når det gjelder forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Får du norsk statsborgerskap, spiller det ingen rolle hvorvidt du har hatt det i ett år eller hele livet, for i så fall sidestilles dine rettigheter med den øvrige befolkningens.

Nøyaktig slik mente jeg at man burde utforme lovgivningen i Finnmark også. Det betød at ingen skulle diskrimineres, verken samer eller øvrige nordmenn.

«Surfer til Tinget på antisamisk bølge.» lød Dagbladets oppslag 8. juni 1997. I artikkelen sto det blant annet: … SV i Finnmark er revet i stykker av samedebatten. Flere lokallag og framtredende medlemmer boikotter SVs valgkamp fordi de oppfatter listetopp Olav Gunnar Ballo som hærføreren for de antisamiske kreftene. − Fylkespartiet har samefiendtlige holdninger, og Ballo sår mistro til det samiske folk og det samiske demokratiet, sier leder Eilif Nordvang i Karasjok SV. Men om Ballo får pepper av sine egne, om53

favnes han av andre krefter. Og på meningsmålingene stiger han til værs. … Karasjok SV har samlet alle Ballos samepolitiske uttalelser siden 1995. Hvis han ikke beklager disse uttalelsene, vil ikke dette og flere andre lokallag delta i valgkampen.

Oppslaget inneholdt også et intervju med Kristin Halvorsen. Av intervjuet, med overskriften «Samemotstand bekymrer SV», framkom det at Kristin avviste at jeg hadde antisamiske holdninger.

«Den forklaringen er altfor enkel,» sa hun.

Avisen viste til at SVs oppslutning i Finnmark hadde økt fra 10 prosent før årsmøtet til 18 prosent etter. Journalisten spurte henne: «Men listetoppen i Finnmark blir beskyldt for å være samefiendtlig?»

Kristin svarte: «Debatten er svært følelsesladd. Olav Gunnar vinner oppslutning fordi han er profilert og respektert, og folk i Finnmark skjønner at Ap trenger en utfordring fra venstre …»

Jeg oppfattet oppslaget som ubehagelig. Kanskje reagerte jeg for følsomt, men inntrykket mitt var at det jeg sa, ikke ble forstått, og at motivene mine ble trukket i tvil. Det var som om jeg ytret mine samepolitiske holdninger fordi det ville gi økt oppslutning ved valget. I realiteten var forholdet motsatt: Dette var noe jeg hadde ment lenge, uten å stille til valg. Grunnen til at jeg ble nominert, var nettopp at jeg hadde ment det på forhånd.

Jeg kunne ikke la Dagbladet-saken stå uimotsagt. Under overskriften «Antisamisk politikk?» kom svaret mitt på trykk 10. juni: I Quebec søker den fransktalende befolkningen løsrivelse fra Canada.

Provinsen, og befolkningen, ble underlagt britene da disse erobret Canada på 1700-tallet. Separatistene framstår i manges øyne som mørkeblå og erkereaksjonære.

I Finnmark har debatten om land og vann sin parallell gjennom spørsmålet om økt samisk selvstyre. Dagbladet har i liten grad beskjeftiget seg med problemstillingen, inntil de den 8. juni gir en presentasjon av undertegnede under overskriften «Surfer til Tinget på antisamisk bølge».

Jeg skulle ønske at også riksmedia gikk aktivt, åpent og søkende inn i den debatten som nå foregår i Finnmark, i stedet for å velge side gjennom lettvint retorikk. Det finnes ikke noe entydig «samisk syn» på løs54

ningene knyttet til Samerettsutvalgets utredning. Det er også vanskelig å forstå at en argumentasjon som går på like rettigheter for hele befolkningen i et område (selvsagt også samer!) skal kunne utlegges som «antisamisk».

I Stortingsmelding 41 (1996−1997) «Om norsk samepolitikk», uttrykker Kommunal- og arbeidsdepartemenetet på side 10: «Formålet (med ILO-konvensjonen) er ikke å gi urbefolkninger en særstilling, men å motvirke diskriminering og oppnå reell likebehandling.» Dette er også essensen i mitt syn. Framstår dermed også departementet som «antisamisk»?

Fylkesleder Bjørg Larsson ringte en dag etter alle disse oppslagene.

Hun sa: «Olav Gunnar. Jeg klarer ikke mer. De ringer fra alle kanter. Gi meg tid. Gi meg fred. Kan du ikke la være å skrive mer på en stund?»

Hun virket ikke sint. Hun virket bare trett. Men utsiktene til fred var små.