Carrie Ryan
Skogen av klør og tenner Oversatt av Jan Chr. Næss
til jp som ga meg verden
I
Moren min pleide å fortelle meg om havet. Hun sa at det var et sted der man ikke så annet enn vann så langt øyet rakk, og at det var i konstant bevegelse, at det kom mot deg og trakk seg tilbake hele tiden. En gang viste hun meg et bilde og sa at det var tipptippoldemoren min som sto i havet og var en liten jente. Det er mange år siden nå, og bildet ble borte i flammene for lenge siden, men jeg husker det fortsatt. Det var falmet og slitt. En liten jente omringet av tomhet. I havfortellingene til moren min – som hun hadde arvet gjennom mange generasjoner med oldemødre – hørtes havet ut som vinden som rasler i trærne, og det fantes mennesker som kunne ri på vannet. En gang, da jeg var eldre og landsbyen led av vannmangel, spurte jeg moren min hvordan det kunne ha seg at våre egne kilder holdt på å tørke ut hvis det virkelig fantes så mye vann i verden? Hun sa at havet ikke var drikkevann – at vannet var fullt av salt. Det var da jeg sluttet å tro på historiene hennes om havet. Hvordan kunne det finnes så mye salt i universet, og hvordan kunne Gud tillate at det fantes så mye ubrukelig vann? Men det hender at jeg står ved utkanten av Skogen av klør og tenner og kikker utover ødemarken som strekker seg i det 7
uendelige, og lurer på hvordan det hadde vært hvis det var vann, alt sammen. Jeg lukker øynene og lytter til vinden i trærne og forestiller meg en verden hvor det ikke finnes annet enn vann som lukker seg over hodet mitt. Det ville ha vært en verden hvor De uhellige ikke fantes, og heller ikke Skogen av klør og tenner. Moren min stiller seg ofte ved siden av meg og skygger for øynene med hånden for å beskytte seg mot sollyset. Hun stirrer forbi gjerdene og innover i trærne og kjerret for å se etter mannen sin. Hun er den eneste som tror at han ikke har skiftet – at han fortsatt vil vende hjem og være den samme mannen som da han dro. Jeg ga opp alt håp om faren min for flere måneder siden og gravde sorgen over å ha mistet ham så dypt inne i meg at jeg greide å fortsette med livet som før. Nå hender det at jeg er redd når jeg går bort til utkanten av Skogen og ser over gjerdet. Jeg er redd for å se ham der sammen med de andre. Med fillete klær og slapp hud, den fæle, tryglende stønnelyden og fingrene som er helt blodige av å skrape mot metallgjerdene. Moren min finner håp i det at ingen har sett ham. Hver kveld ber hun til Gud om at han skal ha funnet en trygg lomme et sted, i en annen landsby som denne. At han har funnet en trygg havn et eller annet sted i den tjukke Skogen. Men alle andre har sluttet å håpe. Søstrene sier at landsbyen vår er den siste i hele verden. Broren min, Jed, har begynt å melde seg frivillig til Vokterpatruljene som holder oppsyn med gjerdene. Jeg vet at han tror det samme som meg, nemlig at De uhellige har tatt faren vår, og at han håper han skal finne ham mens han er på patrulje, og rekke å drepe ham før moren vår ser hva som er skjedd med mannen hennes. 8
Det har hendt at folk i landsbyen har blitt gale av å se sine kjære blant De uhellige. Det var en dame – en mor – som ble så fra seg av å se sønnen sin bli smittet under en patruljering at hun tente på seg selv og brente ned halve landsbyen. Det var den brannen som ødela alle eiendelene til familien min da jeg var liten, og som ødela de siste forbindelsene våre til hvem vi var før Gjenkomsten. Men på det tidspunktet var det meste uansett så falmet og ødelagt at det bare vekket fragmenter av gamle minner. Jed og jeg fulgte godt med på moren vår nå, og hun fikk aldri lov til å gå bort til gjerdet alene. I begynnelsen hendte det at Beth, kona til Jed, var med og passet på. Men så ble hun sengeliggende med sin første graviditet, og nå er det bare Jed og meg. Og så en dag kommer broren til Beth bort til meg mens jeg skyller vasketøyet vårt i bekken som går fra den store elven. Harold og jeg har vært venner så langt tilbake jeg kan huske. Han er en av de få i landsbyen som er på min alder. Han rekker meg en bukett med markblomster i bytte mot de klissvåte lakenene, og så sitter vi og ser på det rennende vannet mens han vrir lakenene i kompliserte mønstre for å presse vannet ut av dem. «Hvordan går det med moren din?» spør han, for er det en ting Harold er, så er det høflig. Jeg bøyer hodet og vasker hendene i vannet. Jeg vet at jeg burde komme meg hjem til henne, at jeg allerede har unnet meg selv for mye alenetid i dag, og at hun sikkert er begynt å vandre hvileløst frem og tilbake og se etter meg. Jed er ute på langpatrulje for å kontrollere ytterpostene, og moren min liker å tilbringe ettermiddagene i nærheten av Skogen og se etter faren min. Jeg må være der for å berolige henne, bare i tilfelle. For å holde henne vekk fra gjerdene hvis 9
hun ser ham. «Hun har fortsatt ikke gitt opp håpet,» sier jeg. Harry lager en medfølende smattelyd med tungen. Både han og jeg vet at det ikke er mye håp. Hånden hans finner min under vannflaten og legger seg oppå den. Jeg har i flere måneder vært klar over at dette kom til å skje. Jeg har sett hvordan han har begynt å se på meg, hvordan blikket hans har endret seg. Hvordan det er kommet en spenning inn i vennskapet vårt. Vi er ikke barn lenger, og har ikke vært det på flere år. «Mary, jeg …» Han nøler et øyeblikk. «Jeg lurte på om du ville bli med meg på Høstfesten neste helg.» Jeg ser ned på hendene våre i vannet. Jeg kjenner hvordan fingertuppene rynker seg i kulden, og huden hans føles som en myk pute. På Høstfesten er det tradisjon for at unge i gifteferdig alder erklærer sin kjærlighet til hverandre. Det er startpunktet for beileperioden, de korte vinterdagene da paret finner ut om de egner seg for hverandre. Så, om våren, avsluttes beilingen nesten bestandig med en ukelang feiring av bryllupsløfter og barnedåper som vi kaller Vigslevaken. Det er veldig sjelden at en beiling ikke fører frem. I landsbyen vår er ikke ekteskapet først og fremst et spørsmål om kjærlighet, men om forpliktelse. Hvert år undrer jeg meg over alle parene som finner sammen. Over hvordan de gamle barndomskameratene mine plutselig finner en partner å binde seg til og starte en beiling med. Jeg har alltid gått ut fra at det samme ville skje med meg når tiden var inne. At på grunn av den sykdommen som utryddet så mange av mine jevnaldrende da jeg var liten, ville det føles ekstra viktig for oss å finne en partner når vi kom i gifteklar alder. Så viktig at de ville slite med å finne jenter som kunne vie livet sitt til Søstrene i stedet. 10
Jeg håpet til og med at jeg kanskje kunne være så heldig å finne en som var mer en enn partner, at jeg ville finne kjærligheten sånn som moren og faren min gjorde. Og likevel … selv om jeg har vært en av de få tilgjengelige jentene i de siste par årene, er det ingen som har valgt meg. I de siste ukene nå har jeg måttet bruke all min tid på å takle konsekvensene av at faren min ble borte utenfor gjerdene. Jeg har måttet takle fortvilelsen og sorgen til moren min. Min egen sorg og mitt savn. Frem til nå har det ikke falt meg inn at jeg kanskje ville bli den aller siste som ble bedt på Høstfesten. Eller at ingen ville gjøre krav på meg i det hele tatt. Det er noe i meg som ikke klarer å la være å tenke på Travis, som er lillebroren til Harold. Det er hans oppmerksomhet jeg har prøvd å fange i hele sommer, det er hans vennskap jeg har villet gjøre til noe annet og mer. Men han har aldri besvart den nesten usynlige og klønete flørtingen min. Nå er det nesten som om Harry leser tankene mine, for han sier: «Travis tar Cassandra», og jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg hul og smålig og sur for at bestevenninnen min har greid det jeg ikke greide. At hun klarte å fange oppmerksomheten til Travis, og ikke jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tenker på hvordan det føles som om solen skinner i ansiktet til Travis når han smiler, og jeg ser inn i øynene til Harry og prøver å se det samme der. De er tross alt brødre, født med under ett års mellomrom. Men jeg føler ikke annet enn trykket av huden hans under vannet. I stedet for å svare smiler jeg litt, lettet over at noen endelig har bedt om meg, samtidig som jeg lurer på om det livslange vennskapet vårt kan vokse til noe annet i løpet av noen mørke vintermåneder med beiling. Harry flirer og senker hodet mot meg, og det eneste jeg greier å tenke på, er at jeg aldri ville at Harry skulle bli den 11
første jeg kysset, og så – før leppene hans treffer mine – hører vi den. Sirenen. Den er så gammel og blir så sjelden brukt for tiden at den knirker og hveser før lyden endelig vokser seg stor. Blikket til Harry møter mitt. Ansiktet hans er bare en hårsbredd unna. «Har du hørt noe om noen øvelse i dag?» spør jeg. Han rister på hodet, og øynene hans er like store som mine sikkert er. Faren hans er sjef for Vokterne, så han ville ha visst om en øvelse. Jeg reiser meg og skal til å spurte tilbake til landsbyen. Det kribler i huden, og hjertet krøller seg sammen i en vond klump. Jeg klarer bare å tenke én ting: mor. Harry griper meg i armen og trekker meg tilbake. «Vi burde vente her,» sier han. «Det er tryggere. Tenk om de har brutt seg gjennom gjerdene? Vi må finne en plattform.» Jeg ser skrekken som lyser ut av øynene hans. Fingrene hans graver seg inn i håndleddet mitt, de klorer nesten i meg, men jeg fortsetter å dytte ham unna og vri meg til jeg kommer meg løs. Jeg løper korteste vei opp haugen mot landsbyen i stedet for å følge den krokete stien. Det er så bratt at jeg må hale meg opp etter greiner og kjerr. Idet jeg når opp til kanten, kaster jeg et blikk bakover og ser at Harry fortsatt står igjen nede ved vannkanten. Han har lagt hendene over øynene, som om han ikke orker å se på det som skjer her oppe. Munnen hans beveger seg, som om han roper etter meg, men jeg hører ikke annet enn sirenen – den skjærende lyden etser seg inn i ørene og fyller luften rundt meg. Jeg har trent på den sirenen så lenge jeg har levd. Allerede før jeg hadde lært å gå, visste jeg at den sirenen varslet død. Den betydde at gjerdene på en eller annen måte var brutt ned, og at De uhellige var blant oss. Den var et signal om å gripe til 12
våpen, komme seg opp på plattformene og trekke stigene opp – selv om det innebar å etterlate seg levende. Da jeg var liten, pleide moren min å fortelle meg om hvordan sirenen i begynnelsen, da tipptippoldemoren hennes fortsatt var et barn, pleide å ule nesten hele tiden mens De uhellige veltet inn over landsbyen. Men så hadde man greid å forsterke gjerdene, og de hadde dannet Vokterne, og med tiden hadde De uhellige blitt færre og færre, sånn at det nå hadde gått mange år uten at sirenen hadde ult, bortsett fra når det var øvelse. Jeg vet at jeg har opplevd inntrengninger, men jeg vet også at jeg er ekstremt flink til å stenge ute minner som ikke tjener noen hensikt. Jeg klarer fint å frykte De uhellige selv uten de minnene. Jo nærmere jeg kommer landsbyen, desto saktere beveger jeg meg. Jeg ser at plattformene oppe i trærne allerede er fulle. Noen har til og med trukket opp stigene allerede. Det er fullstendig kaos rundt meg. Mødre som haler på barn, gjenstander som hører hverdagen til, slengt omkring på bakken og i gresset. Og så stopper sirenen brått. Det blir fullstendig stille, og alle står som frosset fast. En baby begynner å gråte igjen, en sky glir foran solen. Og jeg ser en liten gruppe med Voktere som sleper noen mot Katedralen. «Mor,» hvisker jeg, og inni meg raser hele verden sammen. For det er noe i meg som bare vet det. Som bare vet at jeg ikke skulle ha somlet nede ved bekken med Harry, at jeg ikke burde ha latt ham holde meg i hånden mens moren min ventet på at jeg skulle følge henne til gjerdet. Katedralen er en gammel steinbygning som ble bygd lenge før Gjenkomsten. Jeg går mot hovedinngangen med stiv og rett rygg. Den kraftige tredøren er åpen, og naboene mine skritter til siden når de ser meg, men det er ingen som vil møte 13
blikket mitt. I utkanten av mengden hører jeg noen som mumler: «Hun gikk for nær gjerdet og nektet å la seg føre bort.» Inne i kirken føles det som om steinmurene tapper varmen rett ut av dagen, og hårene på armene mine står rett opp. Det er halvmørkt der inne, og jeg ser Søstrene samlet rundt en kvinne som gråter og jamrer, men ikke er Uhellig. Moren min visste bedre enn å gå for nær gjerdene – bort til De uhellige. Altfor mange landsbyboere er gått tapt på den måten. Hun må ha sett faren min utenfor gjerdegrensen, og jeg lukker øynene mens smerten over å ha mistet ham skjærer gjennom kroppen min på ny. Jeg burde ha vært der sammen med henne. Jeg har lyst til å krølle meg sammen og skjule meg for alt som har skjedd. Men i stedet går jeg bort til moren min og setter meg på kne og hviler hodet i fanget hennes og løfter en av hendene hennes og legger den i håret mitt. Hvis jeg kunne koke mitt eget liv ned til det aller mest essensielle, ville det se slik ut: mitt hode i min mors fang, hendene hennes i håret mitt mens vi sitter foran peisen og hun forteller meg historier fra tiden før Gjenkomsten. Historier som kvinnene i vår familie har overlevert gjennom slektsledd etter slektsledd. Nå er hendene til moren min klebrige, og jeg vet at de er dekket med blod. Jeg lukker øynene for å slippe å se det, for å slippe å se hvor omfattende skadene er. Moren min er roligere nå. Hendene hennes drar instinktivt i håret mitt og løser opp pannetørkleet mitt. Hun vugger frem og tilbake og snakker så lavt at jeg ikke oppfatter hva hun sier. Søstrene lar oss være i fred inntil videre. De klumper seg sammen i hjørnet, med de fremste medlemmene av Vokterne – Lauget – og jeg vet at de avgjør mors skjebne. Hvis hun bare er blitt klort, kommer de til å holde henne under oppsikt, selv 14
om det er umulig å bli smittet på den måten. Men hvis hun er blitt bitt og dermed smittet av en av De uhellige, er det bare to muligheter. Å drepe henne nå, eller fengsle henne til hun vender, og så skyve henne ut gjennom gjerdet. Hvis moren min fortsatt er ved sans og samling, kommer de til å la henne avgjøre det selv. Å dø en rask død og redde sin sjel, eller dra og eksistere blant De uhellige. På skolen har vi lært at i den første tiden, rett etter Gjenkomsten, fikk ikke de som ble angrepet, dette valget. De ble drept nesten umiddelbart. Det var på den tiden det så ut til at de levende ville tape slaget, før situasjonen snudde seg. Men så var det en Besmittet – en enke – som vendte seg til Søstrene og ba om å få lov til å slå seg sammen med mannen sin, ute i Skogen. Hun tryglet og argumenterte for at hun hadde rett til å holde sine ekteskapsløfter overfor den mannen hun hadde valgt og elsket. De levende hadde da allerede grunnlagt dette stedet og gjort oss så trygge og beskyttede som det er mulig å være i en verden av Uhellige. Og enken hadde et meget godt poeng: Det eneste som virkelig skiller de levende fra De uhellige, er evnen til å velge, den frie viljen. Hun ville ha frihet til å velge å være hos mannen sin. Søstrene argumenterte mot Vokterne, men til syvende og sist er det Søstrene som har det endelige ordet. De ble enige om at en Uhellig fra eller til ikke ville utgjøre noen fare for samfunnet vårt. Og dermed ble enken ført bort til gjerdet, der tre Voktere holdt henne fast til infeksjonen overmannet henne, og så skjøv de henne ut gjennom porten rett før hun døde og kunne Gjenkomme som Uhellig. Jeg fatter ikke hvordan noen kunne overlate en gammel dame til en sånn skjebne. Men det er vel poenget med fri vilje, antar jeg. 15