SIRKUS MAXIM
Siv Wyller
SIRKUS MAXIM
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51182-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
NOVOSIBIRSK JANUAR 1987.
Jeg er ikke så sikker på at det er synd på ham. Jeg har lyst til å slippe grepet, la det blodige bakhodet falle hardt ned gjennom skaren og den lette snøen begrave ansiktet. Jeg går baklengs. Cecilia forlengs. Hun har oversikten. Jeg sklir på den brøytede gangveien og forbanner tirsdagenes tur inn til sentrum. Jeg holder mannen under skuldrene og støtter opp hodet med albuene. Cecilia holder ham under knærne. Han har slitte jeans, grønn boblejakke, blå snowjogs. Mørkt hår og furet ansikt. Herjet. Vi fant ham i grøfta rett utenfor leiren. – Ivan, roper jeg når vi kommer inn på sirkusområdet. – Sergej! Arbeiderne er i full sving med å børste snø av sirkustelttaket. Det må gjøres daglig. Ellers risikerer vi at det revner. Haci Mutlu og tre andre arbeidere har bundet seg fast i teltets øverste spir og koster ned den florlette sibirske snøen. Campingvogner, biler og dyretransport står spredt rundt på plassen. Alt er nedsnødd. Ivan ruller langsomt ned vinduet på Ladaen. Skrur av radioen som spiller russisk pop. – Hvem er dette, spør han uengasjert. Drar lua godt nedover ørene. – Han lå i snøen, sier Cecilia. – Lukk opp døren på vognen min. Vi må legge ham inn. Sergej, hent legen. 5
– Den billige, sier jeg. Sergej drar seg langsomt ut av Ladaen på passasjersiden. Ivan går foran oss og brøyter vei bort til Cecilias campingvogn. Mannen ynker seg i armene mine. Frosne artister og arbeidere strømmer ut fra vogner og bobiler. Elefantmannen Janosh ser forferdet ut. Kanonkongen stirrer. Cecilia snubler og holder på å miste taket. Han er tung selv om han er tynn. Jeg balanserer baklengs opp den islagte trappen inn til Cecilia. Ivan står i døråpningen, holder meg i pelsen med en slapp hånd så jeg ikke sklir. Vi bærer ham inn og legger ham på den smale sofabenken. Lirker en klut under det blodige hodet. Jeg er fortsatt ikke sikker på at det er synd på ham. Men Cecilia får bare bre om seg med omsorg. Hun ber Ivan varme opp vann og finner fram en klut som om hun pleiet sitt eget barn. Jeg er hennes bror, men spør heller om hun kan låse ut en sigarett til meg fra boksen. Hun sier ja med en litt for myk stemme, som om hun egentlig svarer på noe annet. Sigarettboksen ligger i den øverste hyllen over kokeplatene. Fyrstikkene har hun i lommen. Hun gir meg en og tenner på. Ber meg gå ut. Jeg er ikke vanskelig å be. Drar frakken godt omkring meg og lukker døren. Cecilia, min søster, hun vokter meg som om jeg var et dyr. Kanskje er jeg det? Jeg klapper meg lett på pelsfrakken, lager lyse striper i pelsen ved å stryke noen partier nedover. Er jeg en bjørn er apekvinnen en binne. Nikotinen gjør meg nummen, jeg føler meg bedøvet og nesten lykkelig da Sergej kommer tilbake med legen. Den billige bleke. Artistene flokker seg om Sergej for å høre hva som har skjedd. Ingen spør meg. Jeg hører Sergej nevne navnet mitt, akrobatene ser mot meg, men lar ham 6
fortsette fortellingen. Ærefrykt, velger jeg å tolke det som. Og ærefrykt er bra, ærefrykt er det jeg vil ha. Jeg ønsker å være den utilnærmelige, den alle holder seg unna av frykt. Nå kjenner jeg ingenting og det er det som er viktig. At menn havner i grøfta påvirker ikke meg. Jeg holder blikket festet på vognen til apekvinnen – La Madre Grandiosa – jeg ser hun er inne for vognen rugger. Jeg går mot vognen med faste skritt, drar opp døren og river av henne klærne og skriker at hun er ufordragelig stygg. Hun sier ingenting, så jeg stjeler en pakke røyk og går hjem til meg selv.
Det snør. Det har snødd i flere dager, flere uker, flere måneder. Vi kommer ingen vei. Planen var å reise videre i oktober, men snøen kom tidligere enn forventet. Kulda la seg over Novosibirsk som en glasskuppel. Elven Ob frøs til is, all transport på elven ble avbrutt i løpet av en uke. Kulda satte inn og kulda ble værende. Det som var et kaldt høstvær ble et isende vintervær som ikke ville slippe. Veiene snødde igjen fort. All transport ut av Novosibirsk og over tundraen måtte kjøres i kolonner. Men vi var for mange til å kunne loses bak en måkebil. Iberegnet alt av lastebiler, dyretransport, biler og campingvogner var vi 32 kjøretøy totalt. Vi tok ikke sjansen på å reise. Vi ville risikere å bli stående hjelpeløse langs de endeløse hvite slettene og høre den transibirske jernbanen ule i det fjerne. Vi måtte overvintre. Overvintre i utkanten av byen, langs innfartsåren ved høyblokkene i øst, hvor vi hadde fem fantastiske forestillinger før snøen kom. Sirkusteltet står enda. Vi fryser. Vi puster inn eksos fra Ladaer og Skodaer og hutrer inne i våre respektive campingvogner eller bobiler. Det er lite mat. Lite penger. Flere av dyrene har begynt å miste pels, de har skabb og lus og får rester av dårlig mat. Jeg sitter pal ved gassovnen, apatisk, forsøker å lufte tærne, det er noe veldig klaustrofobisk over å måtte kle seg som et dyr i månedsvis, min favoritt er underbukse 8
og sigar, men resultatet er alltid en forverring av bronkitten, en stygg hoste som gir meg støle magemuskler. Vognen min er dårlig opplyst. Lysstoffrøret i taket blinker, det er like før det tar kvelden. Jeg har en brun sofa som kan gjøres om til seng. En kokeplate, pulverkaffe, røde gardiner med rysjer, fars urne under kjøkkenbenken. Cecilia er mørk og vakker med ravnsvart hår. Hestedressør. Sirkusprinsesse. Spør du meg ville det vært enklere for henne å prostituere seg enn å følge sirkuset da jeg overtok. Jeg er Gregor Maxim, sirkusdirektør, han som overtok pisken i 69 i Antwerpen, Belgia og nå må ta ansvar for gjensnødde artister og dyr i utkanten av Novosibirsk, Sovjetunionen. Helvete heller.
Rolando Maxim var andre generasjon sirkusdirektør. Spanjol. Født 1921 i en campingvogn utenfor Barcelona. Maria var portugisisk. Opprinnelig danser. Født 1925. Hun forlot dansekarrieren ved statsoperaen i Lisboa til fordel for et liv i manesjen med Rolando Maxim. Garderobeskapet hans var plassert mellom vognens toalett og sovealkove. Det var en halv meter bredt og rakk helt opp til taket. Dresser, skjorter, slips, kapper, smykker, hansker, hatter og sko hang tett. Kleshengerne var nummerert og i en notatbok sto nummerets klesplagg nedskrevet. Orden skulle være enkelt, mente far. På utgangsdøren hang det fire knagger med navn påskrevet. Rolando. Maria. Gregor. Cecilia. Vi hengte jakkene der. Plasserte skoene på hylla. Vi vokste opp med nulltoleranse for rot og slurv. Og alt interiør var i nyanser av brunt. Jeg hadde gredd sidesleik. Cecilia fletter. Jeg hadde kortbukser. Cecilia foldeskjørt. Mor holdt klærne våre rene og tennene våre hvite. Hun hadde en vaskebalje av sink. Hun varmet vann på vår lille propankomfyr, la klær i bløt over natten og skylte dem opp neste morgen. Vi sovnet og våknet til lukten av vaskepulver og rent tøy. Vi hadde ikke mye, men det lille vi hadde var i den skjønneste orden. Fars hår var mørkt, krøllet, vilt – men ikke på en rufsete måte. Han var mørk i huden, stram i kroppen, rak i ryggen, klesstilen var 10
av spansk eleganse. Dresser, skjorter, skjerf i halsen, mye silke. Alltid hvite hansker under forestilling. Kroppsholdning av klasse. Pisk og konfetti. Mor var vakker med langt svart hår, mandelformede brune øyne, gyllen hud. De som måtte tro at sirkusartister kan slurve med påkledning og hygiene hadde ikke sett Rolando og Maria Maxims sirkus. Far barberte seg alltid utendørs og samlet uønsket skjegg og bartevekst i en egen liten boks, som han igjen tømte i søppelspannet. Å tisse ute var nærmest en dødssynd. Artistene, som reiste med oss den gang, var også drillet i dette. Det var særdeles rent, hyggelig og lunt hos alle. Også utendørs. For ved hver nye leir satte arbeiderne opp et langbord med benker og mor hengte opp små lykter festet på snorer – som igjen var festet i hver sin faste knagg på hver sin faste campingvogn. Uansett hvilket land, hvilken by, hvilket sted vi skulle holde forestilling, sto campingvogner og biler oppstilt i lik formasjon. Vi barn visste alltid hvor alle bodde, ingenting forandret seg i vår lille verden – bortsett fra landskap, språk og folket utenfor sirkusleiren. Og på nesten hvert eneste sted vi holdt forestillinger kom lokale bønder eller kjøpmenn kjørende for å selge oss melk, kjøtt og grønnsaker. De var nysgjerrige på oss og ofte var det barn med. Franske jenter med mørke fletter eller tyske gutter med kortklipte sveiser satt på lasteplanet sammen med poteter og døde høner hengt på stang og sugde til seg inntrykk av oss omreisende folk. De stirret på elefantene eller kanonkongen, og kanskje fikk de et glimt av sjongløren for han trente ofte foran det perfekt oppsatte sirkusteltet i gult, rødt og lilla med en blafrende vimpel i toppen. Mor handlet bestandig inn 11
gode råvarer og hver kveld lagde vi felles måltider utendørs. Ofte sovnet jeg i kanonkongens fang. Kanskje var det han som beskyttet meg da. For jeg kan ikke huske eksakt når det begynte.
Rolando og Maria Maxim overtok driften av sirkuset i 1950 etter fars foreldre; Sebastian og Angela, som brått omkom i en trafikkulykke i Frankrike. Under disses ledelse hadde Sirkus Maxim hatt et langt opphold under 2. verdenskrig på Krimhalvøya ved Svartehavet. Sirkuset var på turne i Sovjetunionen i 1939 og krigen gjorde det vanskelig å returnere til Europa. Så Maxim ble værende på Krim i flere år. De lagde en stabil leir sør på øya i det subtropiske klimaet hvor det vokste oliven, eukalyptus og sypresser. De livnærte seg ved å underholde lokalbefolkningen med stadig nye sirkusnumre. Klovner, linedansere, alt av artister og dyr jobbet hardt for å overleve. Sirkusleiren lå noen hundre meter fra strandlinjen. Alle knyttet seg til det frodige, grønne landskapet og til havet som forbandt Europa og Lilleasia gjennom elveløp til Middelhavet og Azovhavet. Flere artister døde under oppholdet og Sebastian lagde en egen kirkegård med avkuttede elefanttenner som gravstøtter. Men så snart krigen var slutt i 1945 satte Sebastian og Angela kursen mot Europa og fortsatte å turnere. De var spanske, men torde ikke å bygge opp sirkuset igjen i Francos Spania. Frankrike ble derfor base i årene etter krigen, før Angela og Sebastian forulykket. Rolando Maxim samlet på dverger. På femtitallet, i 13
etterkrigs-Europa, bygget han opp sirkusets varemerke – dvergorkesteret. Cecilia og jeg var barn. Dvergorkesteret var et sjakktrekk. Maxim holdt auditions for dverger i alle land vi turnerte. Tyske dverger. Spanske dverger. Franske dverger. Til og med finske dverger var på auditions. Rolando brukte noen år på å rekruttere. Ikke bare måtte de være korte av vekst, de måtte også ha en viss musikalitet. De fikk opplæring og musikkundervisning, kost og losji og en respektabel lønn mot at de dro fra familie og hjem for et liv i manesjen. For de utvalgte dvergene var dette gjerne en god løsning. Ofte bodde dvergene hjemme hos aldrende foreldre, var arbeidsløse og få hadde egen familie. Sirkuslivet gav dem en sjanse til å leve et verdig liv, til tross for at deres handikap var attraksjonen. Jeg var fem år og Cecilia tre da dvergorkesteret offisielt var dannet. Det var spennende med disse korte menneskene. De lignet på oss i størrelsen. Men ansiktene var voksne, alvorlige og de ville sjelden leke. Hver uke ble de badet sammen med oss. De så ut som onde babyer der de satt med såpe i håret. Maria Maxim var vakker. Kledd i lange utringede silkekjoler, smykker, sminke. Alltid røykende på sigarillos med munnstykke. Hun tronet på enden av langbordet hver kveld, uansett hvor vi var. Hennes hese stemme og latter runget gjennom natten, hun var dronning, alltid et tydelig midtpunkt. Cecilia og jeg kunne ikke unngå å legge merke til de mange blikkene våre mannlige artister og arbeidere sendte henne. Men de holdt seg på avstand, nærmet seg aldri, for far var like hjertelig nærværende på kveldstid, de var konge og dronning, ledere av klasse. Artistene behandlet far med respekt og han viste dem gjensidig tillit. 14
Og han fikk frem det beste i alle. Både de nevrotiske klovnene som hang med oss en femårsperiode, trapesartistene og flammeslukerne fra Madrid blomstret opp. Janosh fikk boltre seg fritt og lagde elefantmagi. Mor og far inviterte derimot aldri artister og arbeidere inn i vognen vår. Der inne regjerte hverdagslivets rituelle orden. Alt av avtaler med artister og arbeidere ble gjort utendørs ved et sammenleggbart campingbord. Mor snakket lite inne – en kontrast til den rødvinsdrikkende bohemen utendørs. Inne var hun stille, usminket, med håret i hestehale, kledd i ettersittende, behagelig tøy. Like vakker, men lavmælt. I vårt lille rede. Far kalte ofte hjemmet vårt nettopp for det. Et rede. Med sinkbalje. Propankomfyr. Rene klær. Kaffe. Orden. Som en kontrast til glamour, fest, show og sagmugg utendørs. Når Cecilia og jeg hadde lagt oss for kvelden i alkoven som huset en køyeseng, kunne vi spionere på mor og far som satt tett sammen på benken ved bordet. De pleide å småprate, spise oliven, kanskje spille et slag sjakk eller se på kart, planlegge neste dag. Jeg lå øverst. Cecilia nederst. Et lite vindu gjorde det levelig i alkoven. Far la seg alltid først. Sovnet og snorket seg glad gjennom natten. Men Cecilias og mine netter var ofte søvnløse. Frisk luft sev inn mens hun gjorde de nødvendige ritualene. Lenge etterpå lå vi og lyttet til lyder fra stedene vi bodde – rautende kyr eller storbyers sus – alltid akkompagnert av blafring fra vimpelen som var festet i toppen av teltet.
Jeg står bak gardinen og holder utkikk mot Cecilias vogn. Den er nedsnødd som alle de andre, men snøen på vinduet er børstet av og jeg kan se profilen av legens bleke ansikt. Ivan står på trappen og inhalerer sine daglige winnertip. Sergej er der inne fremdeles og fungerer som tolk. For det er de som kan russisk. Ivan og Sergej. Cecilia og jeg kan nok til å turnere her. Rolandos opphold ved Svartehavet under krigen førte til at Sirkus Maxim har overvintret der hvert eneste år inntil i fjor. For far ville gjerne gi det vidunderlige frodige landskapet videre til oss. Det har gitt oss tilgang til de slaviske språkene og nå også drøssevis med radioaktivitet etter Tsjernobylulykken. Vi må finne et annet sted å overvintre neste år. Kanskje Spania. Morsmålet vårt er spansk, men det går i engelsk, spansk, russisk og indisk om hverandre i leiren. Grammatikken er alltid feil, men jeg bryr meg ikke, poenget er at vi forstår hverandre. Jeg er likeglad med hva den skadede idioten har å fortelle. Håper legen tar ham med seg når han går. Men han er såpass billig at jeg har mine tvil. Og jeg får rett. Jeg ser legen komme ut av vognen, han drar en slitt lue over den pistrete skallen, det fargeløse rotteansiktet nikker til seg en winnertip av Ivan. Legekofferten er brun, frakken lang, legelisensen utgått på dato. Vi oppsøker ikke det 16
offentlige helsevesenet i Sovjet. Orker ikke bli en del av det overvåkede systemet. Ivan gir legen en flaske hjemmebrent som takk. Klovnene brenner sprit under en presenning i baksetet på Ladaen. Selger det i mørke bakgater. Det hjelper på vår slunkne reisekasse. Vi lever på melrasjoner, tran, kokt snø og harskt selkjøtt. Sigaretter og sprit fikser klovnene. Legen takker, veksler noen ord med Sergej før han går. Jeg sniker meg ut, går raskt gjennom den opptråkkede stien over plassen bort til henne. – Hvorfor er han her fremdeles, spør jeg. Sergej står lut i ryggen og ser på mannen som nå har åpnet øynene. De er mørke. Brune. Håret hans er nesten svart. Tykt. Ansiktet bredt, Han ser intetsigende på meg. – Han sier han heter Andrej, sier Cecilia. – Han sier han ble slått ned. Han husker ikke hvor han var på vei eller hvor han kom fra. Han husker heller ikke hvor han bor eller om han er gift eller hvor han arbeider. Han må ha blitt frastjålet både penger og identitetspapirer. Legen sier han har hjernerystelse og kortvarig hukommelsestap. Jeg har tilbudt ham å bo hos meg til han er bedre. Hun ser uforskammet opplagt ut. Sergej kikker på meg. Gliser. – Hva er det med deg, sier jeg og slår neven i miniatyrkjøkkenbenken. – Kan du ikke bare la ham være? Vi har nok munner å mette. Hvordan vet du om han ikke lurer deg? – Hvorfor er du alltid så negativ, svarer hun. – Se på oss, sier jeg. – Vi er værfaste i Novosibirsk. Og nå vil du ta til deg en papirløs fremmed med hukommelsestap. – Det kalles medmenneskelighet, sier hun. 17
– Det kalles idioti, svarer jeg. – Du vet hva som skjer hvis jeg ikke får det som jeg vil, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg visste det ville komme. Hvor lenge skal hun bruke det mot meg? Hun vet uansett ikke hva hun snakker om. Hun lever i en verden som ikke er min, samtidig har vi alltid vært sammen. Men det var meg far gav pisken på dødsleiet i Antwerpen. Det var meg han betrodde sitt livsverk til. Planen var å senke urnen hans verdig ved Svartehavet, men den står fremdeles nedstøvet i skapet med vaskemidler. Han var en lystig mann, Rolando, jeg har ikke arvet hans gode lynne, jeg har arvet hans fraværende pessimisme, for et sted i ham må det jo ha bodd en liten jævel som sa at alt går til helvete. Og også det forteller jeg Cecilia – at å ta inn en hjerneskadd pusling må gå til helvete. Hun bryr seg ikke. Hennes nøysomme og rutinepregede vesen har fått et oppdrag, et kall, en livsgjerning (hun overdriver alltid) – for skal vi skape noen mening i å sitte værfast, sier hun, kan det være å vise medmenneskelighet. Denne Andrej kan være vårt symbol for håp, et symbol på at håpet kan komme iført blå snowjogs, ligge i grøfta i kommunismens Sovjet og vente på den rette. Kanskje fører Andrej med seg en bedre fremtid? Jeg tror ikke på henne. Hun står og messer som en annen predikant, jeg kjenner at det svartner for meg og ber om en sigarett. Hun henter en og tenner den for meg. Jeg ser på henne, hard i blikket, men hun vet at jeg ikke har en sjanse. – Da lar jeg ham bli, sier hun. – Ivan og Sergej kan hjelpe meg med det praktiske. 18
Jeg går min vei uten å svare. Suger inn sigarettens siste nikotin før jeg lar glørne fra sneipen antenne noen hår på pelsfrakken. Det lukter deilig svidd og jeg nyter sekundet det varer mens jeg ser på vårt nitriste fellesskap. Vognene våre står vilkårlig spredt utover plassen, dørene vender ikke samme vei, vi har verken lykter eller langbord, vi kler det grå kommunistiske fellesskapet vi er værfaste i. Jeg går inn i vognen og tar ut pengeskrinet fra skuffen under benken. Budsjettet har holdt fram til denne vinteren. Nå er det derimot slutt på alt. Men jeg har aldri vært av den spandable typen. Jeg har aldri villet lage en fest kun for hyggens og samholdets skyld. Under mitt styre råder usikkerhet og skepsis i hele leiren, jeg har ikke den nødvendige tillit, jeg har det i manesjen, men etter at lysene er slukket, er det tilbake til null. Jeg vet at de skylder på meg for været også. At jeg skulle vært forutseende nok til å forstå at vi måtte reise herfra i september og ikke oktober. Men jeg ville melke den sovjetiske lommeboken for hver eneste rubel. For russerne elsker sirkus. Sirkus Moscow er en egen institusjon. Alle våre attraksjoner slår bedre an her enn i noe annet land. Vi er en av få aktører som får lov til å opptre og reise fritt rundt. Men visst må vi søke om visum, visst må vi gjennom strenge grensekontroller, og nå som vi er værfast har jeg måttet søke om forlenget opphold, det er en papirmølle uten like. Jeg oppbevarer alles pass og papirer i en slitt plastboks under sengen.