Sinnet styrer din sunnhet av Lissa Rankin

Lissa Rankin

Sinnet styrer din sunnhet Vitenskapelige bevis for at du kan helbrede deg selv Oversatt av Benedicta Windt-Val

Lissa Rankin Originalens tittel: Mind over Medicine Copyright © 2013 by Lissa Rankin Originally published in 2013 by Hay House Inc. USA Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43227-0 1.utgave, 1. opplag Omslag og tittelside: C-Form, Cecilie Forfang Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige Satt i Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Informasjonen i denne boken må ikke brukes som erstatning for fagkyndig medisinsk behandling – man må alltid rådføre seg med en praktiserende lege.

All bruk av informasjonen i denne boken skjer på leserens ansvar og risiko.

Hverken forfatteren eller utgiveren kan holdes ansvarlig for noe som helst tap, krav eller skade som oppstår som følge av bruk eller misbruk av de forslagene som fremsettes, for unnlatelse av å følge medisinske råd eller for noe som helst materiale på tredjemanns nettsider. www.cappelendamm.no

I kjærlig erindring om David, min elskede pappa, den opprinnelige dr. Rankin

INNHOLD

Forord ………………………………………………………

9

Innledning …………………………………………………

13

del i

tro deg selv frisk

1 Den sjokkerende sannheten om dine holdninger til helse …………………………………………………

29

2 Den garantert beste måten å gjøre deg selv syk på og hindre at du blir frisk av sykdommen ……………

49

3 Den helbredende faktoren som kan utgjøre hele forskjellen …………………………………………

69

del ii

behandling av bevisstheten

4 Omdefinering av begrepet helse ……………………… 101 5 Ensomhet forgifter kroppen ………………………… 119 6 Dødsårsak: overarbeidet ……………………………… 141 7 Lykke er forebyggende medisin ……………………… 159 8 Hvordan motvirke stressreaksjonen ………………… 187

del iii

skriv ut resepten

9 Radikal egenomsorg …………………………………… 205 10 Seks trinn til å helbrede deg selv……………………… 223

Vedlegg A Åtte tips for hvordan du kan være i kroppen din ………………………………… 261 Vedlegg B Lissas personlige diagnose …………………… 263 Vedlegg C Lissas personlige resept ……………………… 267 Noter………………………………………………………… 275 Forfatterens takk …………………………………………… 295 Om forfatteren……………………………………………… 300

FORORD

M

ed denne innsiktsfulle boken fører dr. Lissa Rankin oss tilbake til en kilde av urgammel visdom som forteller hvilken makt du har over din egen helse. Hun bærer den kunnskapens fakkel som er blitt overrakt henne av noen av de største åndkropp-helbrederne i vår tid – personer som Bernie Siegel, Dean Ornish, Deepak Chopra, Candace Pert, Jon Kabat-Zinn og utallige andre pionerer før henne. Lissa er ganske enkelt den ledende skikkelsen i neste generasjon av medisinske foregangsmenn og -kvinner og nyskapere som smelter harde fakta sammen med hjertets innsikt. Sinnet styrer din sunnhet flammer som et blussende bål på det stille, fredelige stedet der vitenskapen og miraklene møtes.

Forbindelsen mellom kropp og sjel har stått i sentrum for skrivingen min i mer enn et tiår. Som en person med en kronisk sykdom, har jeg lett etter svar på noen av de vanskeligste helsespørsmålene vi kan stille oss, og det jeg har snublet over, har forvandlet livet mitt radikalt. Sinnet styrer din sunnhet er en solid forsterkning av alt jeg har lært.

Etter hvert som teknologi og vitenskap fortsetter å gjøre bemerkelsesverdige fremskritt, er det så mye vi har tilgang på – fordeler som forfedrene våre aldri har hatt. Og likevel er det vanlig å oppleve økt stress og mer angst. Mange av oss er helt utkjørt. Vi bekymrer oss for økonomien, forholdet til partneren og en usikker fremtid. Vi føler oss ensomme, redde og alene. Disse følelsene og flere av samme art fører til påtagelige fysiske forandringer i kroppen.

Stikk i strid med det vi tidligere har trodd, er ikke genene våre 9

fastlåst. Studiet av epigenetikk viser at genene våre faktisk er flytende og fleksible og i høy grad kan påvirkes av omgivelsene. Og her skal du få den aller beste nyheten: Selv om du har en genetisk disposisjon for x, y og z, betyr det ikke at disse genene nødvendigvis vil komme til uttrykk. Ytre påvirkning gjennom livsstil, for eksempel kosthold, miljø, mosjon, positive eller negative tanker og følelser, har en helt bokstavelig innvirkning på ditt DNA. Hva er det som går igjen i familien din – hjertesykdom og diabetes, eller smultringer og pølse? Hva med takknemlighet og anerkjennelse, eller fornedring og misbruk? Forandrer du tankene dine, vil du også endre adferd. Endrer du adferd, endrer du også biokjemien din.

Som Lissa forklarer, kan tankene våre gjøre oss syke, og de kan gjøre oss friske. Følelsene og holdningene våre påvirker hver eneste celle i kroppen. Måten vi snakker til oss selv på, har betydning. Hvis vi føler og gir uttrykk for kjærlighet, har det innvirkning på vårt velvære – hvis vi ikke gjør det, har det også betydning. Tanken på dette gjør et sterkt inntrykk på meg. Den fyller meg med håp og nysgjerrighet. Lissa trekker frem den nyeste vitenskapelige forskningen som foreligger, og gir oss dermed adgang til en skattkiste av nyskapende informasjon, et slags apotek, komplett utstyrt med en indre lege som alltid vet nøyaktig hva som bør foreskrives.

Utrustet med denne kunnskapen kan du velge sunnhet. Forestill deg hvor godt det ville føles virkelig å være glad i og verdsette det hylsteret du befinner deg i. Å gi slipp på blokkeringene som holder deg tilbake, og ta imot den unike skjønnheten som gjør deg til en så vital del av den menneskelige rase. Ta deg en liten pause. Se det for deg. Forestill deg at du er lykkelig, hel og avslappet. Kjenn på din egen verdi. Kjenn på styrken din. Kjenn på ditt helbredende potensial.

Tankene våre rommer mer medisin enn mange av de forbløffende gjennombruddene i vår tid, og i denne boken skaper Lissa en helt ny modell for velvære og lærer oss hvordan vi kan ta i bruk denne kraften. Hvis du følger hennes fremragende råd, vil du ikke bare forandre livet ditt – du kan til og med komme til å redde det.

10

Hvis du har glemt hvor bemerkelsesverdig du er, kan Sinnet styrer din sunnhet vise deg veien hjem. Jeg vet at jeg for min del bare så vidt har begynt å skrape på overflaten av den enorme visdommen som ligger lagret i den mirakuløse kroppen min.

Med alle gode ønsker til deg på din vei til helse, åndelig rikdom og bærekraftig lykke, fra Kriss Carr, forfatter, blomstrende kreftpasient og sunnhetsaktivist

INNLEDNING «Det finnes ingen annen sykdom i kroppen enn bevisstheten.» sokrat es

H

va om jeg hevdet at omsorg for kroppen er den minst viktige delen av sunnheten din … at det er andre faktorer som er langt viktigere hvis du virkelig skal bli livsfrisk? Hva om nøkkelen til helse ikke bare består i å spise sunt, mosjonere daglig, passe vekten, få åtte timers søvn, ta vitaminene dine, opprettholde hormonbalansen eller gå regelmessig til helsekontroll?

Alle disse tingene er vesentlige, til og med avgjørende, for at helsen din skal være best mulig. Men hva om det finnes noe som er enda viktigere?

Hva om du har evnen til å helbrede kroppen din bare ved å endre tankene og følelsene?

Jeg vet at det lyder nokså radikalt, særlig når det kommer fra en lege. Tro meg, jeg var akkurat like skeptisk første gang jeg kom over vitenskapelig forskning som antydet at dette kunne være tilfellet. Helsetilstanden i menneskekroppen kan umulig være så enkel at vi kan tenke oss friske eller bekymre oss syke, tenkte jeg.

Eller er den det?

Gjennom tolv års konvensjonell medisinutdannelse og åtte års klinisk praksis var jeg blitt grundig indoktrinert med de snevre prinsippene for skolemedisinen. Jeg tilba disse prinsippene som om de skulle være fastslått i Bibelen. Jeg nektet å tro på noe som helst hvis det ikke kunne bevises gjennom kontrollerte, kliniske forsøk med et tilfeldig utvalg av pasienter. Dessuten var jeg blitt oppdratt av min far, en meget konvensjonell lege som gjorde narr 13

av alt som smakte av New Age. Jeg var med andre ord så forutinntatt, avvisende og kynisk som man kan bli. Dette var min situasjon for noen år siden.

Den medisinen jeg var blitt opplært til å praktisere, støttet ikke tanken om at du kan tenke deg frisk eller påføre deg sykdom gjennom kraften i tankene og følelsene dine. Ganske visst hendte det at professorene ved universitetssykehuset diagnostiserte enkelte sykdommer som manglet biokjemiske forklaringer, som «noe som bare finnes i hodet på pasienten», men disse pasientene ble raskt og stillferdig overført til psykiaterne mens medisinerne ristet på hodet og himlet med øynene.

Det er ikke rart at forestillingen om at sinnet kan ha makt til å helbrede kroppen, kan virke truende på mange konvensjonelle leger. Vi tilbringer tross alt et tiår med å lære de redskapene som etter sigende skal gi oss herredømme over andre menneskers kropp. Vi vil gjerne tro at tiden, pengene og energien vi har investert i å bli leger, ikke er bortkastet. Vi er profesjonelt og emosjonelt forankret i tanken om at hvis noe fysisk bryter sammen, må folk oppsøke vår ekspertise. Som leger liker vi å tro at vi kjenner kroppen din bedre enn du selv gjør. Hele det medisinske apparatet er basert på denne oppfatningen.

De fleste mennesker er godt fornøyd med å fungere innenfor dette paradigmet. Alternativet – at du har større evne til å helbrede din egen kropp enn du noen gang har forestilt deg – vipper ansvaret for helsetilstanden din over på din egen banehalvdel, og mange mennesker mener at dette ansvaret faktisk er for stort for dem. Det er mye lettere å overrekke kraften din til andre som forhåpentligvis er klokere, mer innsiktsfulle og mer erfarne enn deg, og satse på at de kan «fikse» deg.

Men tenk om vi har tatt helt feil? Tenk om vi faktisk saboterer oss selv når vi fornekter det faktum at kroppen fra naturens side er koblet slik at den skal helbrede seg selv, og at bevisstheten styrer dette selvhelbredende systemet?

Som leger opplever vi at det skjer ting på vakten vår som vitenskapen rett og slett ikke kan forklare. Selv de mest fordomsfulle legene kommer ut for pasienter som blir friske til tross for at all 14

vitenskapelig fornuft tilsier at det ikke kunne skje. Når vi er vitne til slike hendelser, kan vi ikke unngå å sette spørsmålstegn ved alt vi tror vi vet og kan om moderne medisin. Vi begynner å lure på om det kan være noe mer mystisk som spiller inn.

Leger pleier som regel ikke å drøfte denne muligheten i pasientenes nærvær, men de hvisker om det i pauserommene på sykehusene og i konferanserommene på universitetene. Hvis du er nysgjerrig og følger godt med – slik jeg gjør – hører du historier som tar pusten fra deg.

Du hører folk hviske om den kreftsyke kvinnen som opplevde at sykdommen forsvant under strålebehandlingen. Etterpå oppdaget legene at behandlingsapparatet var ødelagt. Hun var ikke blitt bestrålt i det hele tatt, men hun trodde at hun hadde fått behandling. Det samme gjorde legene.

De snakker om kvinnen som fikk et hjerteattakk, gjennomgikk en bypassoperasjon og gikk i sjokk etterpå. Tilstanden førte til fullstendig nyresvikt, en diagnose som anses som dødelig dersom den ikke behandles. Da legene tilbød henne dialyse, nektet hun å ta imot behandling, for hun orket ikke enda flere omfattende prosedyrer. I ni døgn produserte ikke nyrene urin i det hele tatt, men den tiende dagen begynte hun å tisse. To uker senere, fremdeles uten noen form for behandling, var hun i full gang med å trene, og nyrefunksjonen var bedre enn den hadde vært før operasjonen.

Så har vi den mannen som fikk hjerteattakk, men nektet å gjennomgå en operasjon. I stedet åpnet de «uhelbredelige» kransarteriene hans seg etter at han la om kostholdet, begynte på et treningsprogram som også omfattet yoga, mediterte hver dag og deltok i gruppeterapi.

En annen pasient var innlagt på intensivavdelingen med organer som begynte å svikte som følge av aggressiv lymfekreft. Hun hadde en nær døden-opplevelse, opplevde å bli ett med ren, ubetinget kjærlighet, og visste momentant at hvis hun valgte å la være å gå over på den andre siden, ville kreftsykdommen forsvinne nesten øyeblikkelig. Mindre enn en måned senere ble det tatt en biopsi av lymfeknutene, og det fantes ikke lenger spor etter sykdommen.

15

En annen kvinne brakk nakken. Hun ble brakt til sykehus, og røntgenbildene bekreftet at nakken var brukket på to steder. Hun valgte å avstå fra kirurgiske inngrep og oppsøkte i stedet en troshelbreder, til tross for legenes iherdige protester. En måned senere var hun ute på joggetur, uten noen form for medisinsk behandling.

En historie som verserer, forteller om et forsøk med en type cellegift som kalles EPOH. Studien viste at man hadde oppnådd noen marginalt positive resultater, men én av onkologene kunne oppvise helt utrolig vellykkede tilfeller. Hvorfor? Ryktet vil ha det til at han byttet om på bokstavene i navnet på medikamentet når han snakket med pasientene om det. I stedet for å behandle pasientene med EPOH behandlet han dem med HOPE (håp).

Jeg skriver en populær blogg som følges av en stor gruppe engasjerte lesere fra hele verden, og derfor hører jeg slike historier hele tiden. Da jeg begynte å dele disse angivelig sanne historiene med leserne mine, flommet det inn stadig flere ufattelige historier til e-postadressen min. En kvinne med Lou Gehrigs sykdom oppsøkte healeren John of God, og etter dette besøket erklærte nevrologen at hun var frisk. En lam mann foretok en reise til den helbredende kilden i Lourdes og kunne gå igjen da han reiste derfra.

En kvinne med langt fremskreden kreft i eggstokkene «visste» rett og slett at hun ikke kom til å dø. Hun samlet støtte fra alle sine kjære og lever fremdeles i dag, ti år senere. En mann som fikk diagnosen blokkerte kransarterier etter et hjerteanfall, ble fortalt at han ville dø før det var gått et år, dersom han ikke ble operert.

Han takket nei til behandling og levde i tyve år til før han døde i en alder av 92 – vel å merke ikke av en hjertesykdom.

Etter hvert som jeg hørte disse historiene, kunne jeg ikke ignorere den inntrengende stemmen inne i meg. Alle disse menneskene kunne vel ikke bare lyve! Og hvis de ikke løy, måtte den eneste forklaringen være noe som lå hinsides det jeg hadde lært i konvensjonell medisin.

Det fikk meg til å tenke. Vi vet at spontan, uforklarlig bedring av og til kan inntreffe. Alle leger har opplevd det. Vi bare trekker på skuldrene og fortsetter med arbeidet vårt, som regel med 16

en murrende, plagsom følelse av utilfredshet fordi vi ikke kan forklare denne bedringen på en logisk måte.

Men bakerst i bevisstheten har jeg alltid grublet over om det faktisk kan være mulig at vi likevel har en slags kontroll over denne prosessen. Hvis det «umulige» skjer for én person, er det kanskje noe vi kan lære av det denne personen gjorde? Finnes det likhetspunkter mellom de pasientene som hadde hellet med seg?

Er det mulig å forbedre sjansene for en spontan tilfriskning, spesielt når det ikke finnes noen effektiv behandling i den skolemedisinske verktøykassen? Og hva kan legene gjøre for å legge til rette for prosessen? Kan de i det hele tatt gjøre noe?

Jeg kunne ikke la være å spekulere på om det kanskje gjorde meg til en uansvarlig lege som krenket den hellige hippokratiske eden, dersom jeg ikke i det minste vurderte muligheten for at pasientene selv kunne ha en viss kontroll over helbredelsen. Hvis jeg var en god lege, måtte jeg vel i hvert fall være villig til å være vidsynt og åpen til beste for de pasientene jeg hadde omsorg for.

Men de inspirerende historiene som ble fortalt i legenes pauserom eller dukket opp på Internett, var simpelthen ikke nok til å overbevise meg. Jeg er opplært til å tenke vitenskapelig, og jeg er skeptisk av natur, så jeg trengte håndfaste beviser, og da jeg begynte å etterlyse dem, ble jeg stående med tomme hender.

Jeg gjorde mitt beste for å undersøke de ryktene jeg hørte. Jeg begynte å be folk som fortalte slike historier, om å bevise dem.

Kunne de vise meg objektglass under mikroskopet? Kunne jeg få snakke med mekanikeren som hadde ansvaret for behandlingsapparatet som ble brukt under strålingen? Kunne jeg få se pasientjournalene?

For det meste ble jeg skuffet. Når jeg ba om pasientjournaler eller studier, trakk folk flest seg. «Det er så lenge siden.» «Det var så avgjort en studie, men jeg har ikke referansene.» «Legen har gått av med pensjon, så jeg kan ikke få tak i ham.» «De kastet journalen min.»

Selv de tilfellene av egenhelbredelse som jeg vagt husket at jeg hadde vært vitne til i begynnelsen av min egen tid som lege, befant seg nå utenfor rekkevidde. Jeg hadde ikke notert noe. Jeg husket 17

ikke navnene. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme i kontakt med disse menneskene. Jeg møtte veggen hele tiden.

Men jo flere spørsmål jeg stilte online, desto flere historier fortsatte å flomme inn. Da jeg begynte å røpe nysgjerrighet overfor mine legevenner, fikk jeg høre de mest utrolige historier om uforklarlige spontane helbredelser fra hver eneste lege jeg snakket med. De fortalte om pasienter som ble helbredet for «uhelbredelige» sykdommer og fikk legene som hadde erklært dem for «dødsdømte», til å fremstå som idioter. Men fremdeles var det ingen som hadde noen beviser.

På dette tidspunktet var jeg så fascinert at det grenset til besettelse. Nysgjerrigheten ledet meg til å grave enda dypere. Etter hundrevis av e-poster og flere titalls intervjuer kom jeg frem til at det virkelig måtte ha skjedd noe med disse pasientene hvis historier ble en slags populærkultur i metafysiske bøker og på Internett. Fortellingene om personer som hevder at de har helbredet seg selv, kan ofte høres nokså usannsynlige ut, og det kan være fristende å avvise dem. Men hvis du er en lege som ønsker å hjelpe andre mennesker til å bli friske, kan du ikke bare ignorere det du hører. Jo mer du lytter, desto mer begynner du å lure på hva kroppen egentlig er i stand til.

Hvis du får lirket en lege vekk fra kolleger som ofte kan være kritiske og fordomsfulle, vil han som regel innrømme at han innerst inne tror at helbredelsesprosessen er en slags krysning mellom det mystiske og det fysiologiske, og at det som forbinder de to, er den kraftfulle og enestående bevisstheten. Men det er ikke mange som tør si det høyt, av frykt for å bli stemplet som kvakksalver.

Forbindelsen mellom bevissthet og kropp har vært fremhevet av medisinske pionerer i mange tiår. Men til tross for dette har den ikke klart å åle seg inn i det medisinske etablissementet. Som ung lege fikk jeg lisensen min lenge etter at kjente leger som Bernie Siegel, Christiane Northrup, Larry Dossey, Rachel Naomi Remen og Deepak Chopra hadde skapt økt blest om forbindelsen mellom bevissthet og kropp, og man skulle kanskje tro at deres teorier ville ha vært inkludert i den medisinske utdannelsen. Men jeg 18

var stort sett ukjent med arbeidet deres i lang tid etter at jeg hadde gjort meg ferdig med studiene. Jeg leste ikke engang bøkene deres før jeg begynte på min egen forskning.

Da jeg omsider gjorde det, ble jeg sint. Hvordan var det mulig at jeg ikke visste hvem disse fordomsfrie, åpenhjertige legene var?

Og hvorfor sto ikke bøkene deres på pensumlistene for medisinstudenter og førsteårs turnuskandidater?

Etter hvert som jeg lærte mer, ble jeg fryktelig opprørt, og disse stormfulle følelsene forvandlet seg til et kall som utløste flere års forskning og skrivearbeid. Jeg leste hver eneste bok jeg kunne oppdrive om bevissthetsmedisin. Jeg begynte også å blogge, twitre og legge ut meldinger på Facebook om alt jeg oppdaget, og dermed økte antallet historier jeg fikk inn fra mennesker som hadde opplevd noe som bare kan beskrives som medisinske mirakler. Jeg var trollbundet. Bevisene hopet seg opp. Men ingenting av det jeg hørte, kunne klassifiseres som «vitenskap». Jeg forlangte vitenskapelig bevis på at dette ikke bare var tøv.

Så jeg fortsatte mine undersøkelser og tvang meg til å møte emnet med et åpent sinn, og hele tiden lærte jeg mer og mer om hvordan bevisstheten kunne påvirke kroppen. En del av meg var positiv til hele forestillingen om bevissthetsmedisin. Rent intuitivt følte jeg at det virket logisk. Men en annen del av meg protesterte iherdig. Hvis jeg skulle tro det jeg hørte og leste, måtte jeg gi slipp på mye av det jeg hadde lært før, både av min egen tradisjonelle legefar og av foreleserne under medisinstudiet.

En av de første bøkene jeg studerte, The Cure Within av Harvard-professor Anne Harrington, gjorde meg fysisk svimmel og dypt urolig. I boken omtaler hun fenomenet bevissthetsmedisin som «kropper som oppfører seg dårlig», i den betydning at kropper av og til ikke reagerer slik som de «burde», og den eneste måten vi kan forklare slike mysterier på, er ved hjelp av bevissthetens kraft. 1 Som eksempler på kropper som oppfører seg dårlig, forteller Harrington om barn som levde i institusjonelle omgivelser, og som fikk alle sine materielle behov oppfylt, men som ble utviklingsmessig og mentalt hemmet fordi de ikke fikk nok kjærlighet.

19

Hun henviser også til 200 tilfeller av blindhet hos en gruppe kambodsjanske kvinner som ble tvunget av Røde Khmer til å overvære tortur og drap på familiemedlemmer. Medisinske undersøkelser viste ikke noe galt med øynene til disse kvinnene, men selv hevdet de at de hadde «grått til de ikke lenger kunne se». 2 Det var tydelig at jeg var på sporet av noe. Sommerfuglene i magen min tvang meg til å grave dypere, og mens jeg gjorde det, ble jeg oppslukt av tanken på å prøve å forstå hvordan slike ting kunne skje. Hva slags beviser hadde vi på at kraften i bevisstheten kunne forvandle kroppen? Hvilke fysiologiske krefter kunne forklare slike tildragelser? Og hva kunne vi eventuelt gjøre for å få kontroll over disse helbredende kreftene?

Hvis jeg kunne besvare disse spørsmålene, kunne jeg begynne å finne mening, ikke bare i de ufattelige historiene folk fortalte meg, men også i hensikten med mitt eget liv og min rolle som helbreder.

I den perioden jeg forsket på forbindelsen mellom kropp og bevissthet, var det nokså uklart for meg hva min plass i medisinens verden egentlig var. Etter tyve år som medisiner var jeg desillusjonert over det nedkjørte helsevesenet vårt, som krevde at jeg skulle arbeide meg gjennom førti pasienter om dagen, ofte med bare syv og et halvt minutt på hver, og med nesten ingen tid til virkelig å snakke med dem, for ikke å snakke om å etablere kontakt.

Det var så vidt jeg ikke sluttet da en av pasientene som jeg hadde hatt på listen min i lang tid, fortalte at hun hadde samlet mot til å snakke med meg om et følsomt helsespørsmål som hun hadde holdt skjult for meg. Hun øvde på det hun skulle si, i flere dager, med støtte fra mannen sin. Men da hun oppsøkte meg og skulle til å legge kortene på bordet, kom jeg visstnok aldri så langt som til å slippe taket i håndtaket på døren til undersøkelsesrommet.

Hun sa at håret mitt var bustete, og at jeg var kledd i skitne operasjonsklær. Hun hadde en mistanke om at jeg hadde vært oppe hele natten for å ta imot babyer – og det hadde hun antagelig rett i. Selv om hun visste at jeg sannsynligvis var sliten og trett, ba hun hele tiden til høyere makter om at jeg skulle ta på armen hennes, sette meg ned på stolen ved siden av henne og gi henne tilstrekke20

lig oppmuntring og oppmerksomhet til at det skulle kjennes trygt å snakke om det som plaget henne.

Men hun sier at blikket mitt var fraværende. Jeg var en robot som hadde det så travelt at jeg ikke engang kunne slippe dørhåndtaket.

Da jeg leste det brevet, fikk jeg en stor klump i halsen. Det knøt seg i brystet på meg, og jeg visste at det ikke var denne måten å praktisere medisin på som hadde trukket meg til legeyrket. Jeg hadde hatt et kall til medisinen på samme måte som enkelte blir kalt til presteyrket, ikke for å sitte som en automat og skrive ut resepter eller feie gjennom fysiske undersøkelser som en maskin, men for å bli en helbreder. Det som gjorde at jeg valgte å praktisere som lege, var ønsket om å røre ved hjerter, holde i hender, gi trøst og lindring til dem som led, hjelpe folk til å bli friske igjen så sant det var mulig, og mildne ensomhet og fortvilelse når helbredelse ikke var mulig.

Hvis jeg mistet dette, mistet jeg alt. Hver eneste dag som lege undergravde integriteten min. Jeg visste hva slags medisin sjelen min ønsket å praktisere, og likevel klarte jeg ikke å opprette den doktor-pasient-forbindelsen jeg lengtet etter. I stedet følte jeg at jeg ble overkjørt av det offentlige helsevesenet, den farmasøytiske industrien, advokater som spesialiserte seg på søksmål i forbindelse med feilbehandling, politikere og andre faktorer som truet med å utvide kløften mellom meg og pasientene mine.

Jeg følte meg som en bedrager, en forræder, en billig plastkopi av en doktor. Jeg drømte om å komme tilbake dit jeg hadde vært som entusiastisk medisinstudent. Men hva var alternativene? Jeg var den eneste i familien som tjente penger, jeg skulle håndtere min egen studiegjeld, min manns studiegjeld, huslånet og universitetsfondet til den nyfødte datteren vår. Det var ikke snakk om at jeg kunne si opp jobben min.

Så døde hunden min, den friske, sterke lillebroren min fikk leversvikt som følge av en ytterst sjelden bivirkning av et helt vanlig antibiotikum, og min elskede pappa døde av en hjernesvulst – og alt dette skjedde i løpet av bare to uker.

Det var den siste dråpen.

21

Jeg forlot medisinen uten noen klare fremtidsplaner og uten sikkerhetsnett, og tanken var at jeg aldri skulle se meg tilbake. Jeg solgte huset, innkasserte pensjonsfondet mitt og flyttet på landet for å leve et enkelt liv sammen med familien min. Jeg avskrev hele doktorjobben som et eneste stort feilgrep og planla å livnære meg som kunstner og forfatter på heltid.

På dette tidspunktet hadde jeg mistet enhver fornemmelse av hva som var oppgaven min her på jorden. Jeg tilbrakte noen år med å blogge, skrive bøker og produsere kunst, men det var ingenting som føltes så viktig for meg som det kallet som hadde trukket meg til medisinstudiet. Fremdeles var det noe i sjelen min som lengtet etter å stå til tjeneste. Maling og skriving kjentes for ensomt og til og med for egoistisk. Ganske visst ga jeg fritt utløp for den kreative energien som fylte meg, men det skjedde på bekostning av kallet mitt.

Jeg sov fryktelig dårlig i flere måneder, og når jeg sov, drømte jeg om å hjelpe syke pasienter, sitte ved sengekanten deres og lytte til historiene deres uten å holde øye med klokken og la hånden ligge på dørhåndtaket. Jeg våknet av at jeg gråt, og det kjentes som om jeg sørget over et stykke av sjelen min.

I 2009 begynte jeg å blogge om hva jeg savnet ved medisinen, hva jeg likte ved medisinen og hva som opprinnelig hadde fått meg til å begynne å studere medisin. Jeg skrev om min oppfatning av medisinen som en åndelig praksis, og om hvordan man praktiserer medisin på samme måte som man praktiserer yoga eller meditasjon, som om man aldri kommer til å kunne beherske det fullt ut. Jeg skrev om forholdet mellom doktor og pasient, som er hellig når det blir behandlet med den ærbødighet det fortjener, og om at jeg lengtet etter å gjenerobre det. Jeg skrev om hvordan medisinen hadde såret meg, og hvordan jeg på min side ufrivillig hadde kommet til å såre andre.

Pasienter og alle typer healere begynte å sende meg e-post. De fortalte sine historier og postet kommentarer på bloggen min, og da var det noe i meg som flammet opp, noe som kjentes som en anledning til å stå til tjeneste. De menneskene jeg tiltrakk meg, begynte å heale meg.

22

Det var omtrent på denne tiden at de utrolige historiene om pasienter som hadde helbredet seg selv for uhelbredelige og dødelige sykdommer, begynte å sive inn fra hele verden. Til tross for min opprinnelige motvilje mot å la meg trekke inn i medisinens verden igjen, merket jeg at jeg begynte å bli oppslukt av de samtalene som fant sted på bloggen min.

Jeg lette ikke etter en vei tilbake til medisinen. De første årene etter at tegnene fra universet begynte å lede meg tilbake til mitt kall som helbreder, ristet jeg bare på hodet og skyndte meg i motsatt retning.

Men et kall er en forunderlig opplevelse. Du får ikke anledning til å velge ditt eget kall. Det er kallet som velger deg. Og selv om du kan si opp jobben din, kan du ikke si opp kallet.

Det ene sammentreffet etter det andre førte meg bortover en vei jeg ikke hadde planlagt og ikke hadde noe kart over – det var nesten som om fuglene slapp ned smuler og trakk opp en sti som førte til min personlige hellige gral. Bøker falt ned fra hyllen.

Leger krysset min vei med budskap til meg. Folk jeg hadde kontakt med på Internett, sendte meg artikler. Når jeg gikk tur, dukket det opp spontane visjoner som spilte seg av som film i bevisstheten min. Jeg drømte. Lærere ringte til meg.

Langsomt våknet jeg opp fra den dype narkosen som den medisinske utdannelsen og årene i praksis hadde påført meg, og gjennom tåken og ørsken begynte jeg å se lyset. Det ene spørsmålet førte til det andre, og før jeg visste ordet av det, var jeg halvt begravet i artikler fra medisinske tidsskrifter og forsøkte å sile ut sannheten om hva som skjer i kroppen når bevisstheten er sunn, og hvorfor vi blir syke når bevisstheten er usunn. Det gikk opp for meg at jeg ikke trengte å bestille laboratorieprøver, foreskrive medikamenter eller operere for å gjøre tjeneste som lege. Jeg kunne hjelpe enda flere mennesker ved å avdekke sannheten om hvordan man kan hjelpe folk til å helbrede seg selv.

Det som nå fulgte, var et dypdykk i den moderne medisins evangelier, den fagfellevurderte medisinske litteraturen i tidsskrifter som The New England Journal of Medicine og The Journal of the American Medical Association, der jeg lette etter vitenskape23

lige beviser på at du kan helbrede deg selv. Det jeg fant, forandret livet mitt for alltid, og mitt håp er at det også vil forandre ditt liv og livet til alle du er glad i.

Denne boken er en skildring av oppdagelsesreisen min, og den presenterer deg for de vitenskapelige dataene jeg avdekket, data som endret hele mitt syn på hvordan medisin bør leveres og mottas. I det øyeblikket jeg leste disse dataene, visste jeg at jeg aldri mer kunne lukke øynene for det jeg hadde funnet ut.

Finnes det vitenskapelige data som støtter de tilsynelatende mirakuløse historiene om selvhelbredelse som er i omløp? Gjett om! Det finnes beviser på at du kan forandre kroppens fysiologi radikalt bare ved å forandre sinnstilstand. Det finnes også beviser på at du kan gjøre deg selv syk når du tenker usunne tanker. Og det er ikke bare mentalt. Det er fysiologisk. Hvordan skjer dette?

Ikke vær engstelig. Jeg skal også gi en grundig forklaring på hvordan usunne tanker og følelser forvandles til sykdom, og hvordan sunne tanker og følelser hjelper kroppen din til å reparere seg selv.

Men jeg har flere gode nyheter også. Det finnes beviser på at leger kan legge til rette for at du skal bli frisk, ikke så mye gjennom den behandlingen de foreskriver, men på grunn av den autoriteten du tilskriver dem. Det finnes også beviser på at én overraskende faktor kan være mer gunstig for helsen din enn å slutte å røyke, at noe du kanskje ikke anser for å ha betydning for helsen din, kan øke livslengden din med mer enn syv år, at én morsom hendelse kan skjære dramatisk ned på det antall legebesøk du har behov for, at én positiv endring i din mentale innstilling kan gi deg ti år mer å leve, at én arbeidsvane kan øke din risiko for å dø, og at en hyggelig aktivitet som du antagelig aldri har forbundet med et sunt liv, i overveldende grad kan redusere risikoen for at du skal bli rammet av hjertesykdom, slag og brystkreft.

Dette er bare noen få av de vitenskapelig underbygde faktaene jeg legger frem i denne boken, fakta som har snudd opp ned på alle mine tanker om medisin.

Denne boken er delt i tre deler. I del I skal jeg argumentere for at bevisstheten har kraft til å forandre kroppens fysiologi ved hjelp av en effektfull kombinasjon av positiv overbevisning og 24

nærende omsorg fra de rette helsearbeiderne. I del II skal jeg vise deg hvordan bevisstheten kan forandre kroppens fysiologi basert på de livsvalgene du foretar deg – inklusive de mellommenneskelige forholdene du velger å pleie, sexlivet ditt, arbeidet du utfører, de økonomiske valgene dine, hvor kreativ du er, om du er optimist eller pessimist, hvor lykkelig du er, og hva du bruker fritiden din til. Jeg skal også gi deg et verdifullt redskap som du kan bruke overalt – et redskap som kan redde livet ditt.

Når du har lest alt dette, er du klar for del III, der jeg presenterer deg for en helt ny velværemodell som jeg selv har skapt, og veileder deg gjennom seks trinn til å helbrede deg selv. Når du er ferdig med å lese denne boken, har du stilt din egen diagnose, skrevet ut din egen resept og laget en tydelig handlingsplan som vil hjelpe deg til å gjøre kroppen din klar for mirakler.

Husk at de rådene jeg gir deg, ikke bare er myntet på syke personer, men også på sunne mennesker som er interessert i å forebygge sykdom. Jeg vil ikke at du skal vente til kroppen begynner å skrike til deg gjennom livstruende sykdommer. I stedet vil jeg lære deg å lytte til hviskingen fra kroppen din – den er et viktig signal på veien til optimal helse og fører deg vekk fra det som gjør deg mottagelig for sykdom, og i retning av noe som beviselig resulterer i bedre helse og et langt, aktivt liv.

Det jeg nå kommer til å legge frem for deg, vil muligens overraske deg og kanskje til og med virke truende på deg. Men vær så snill å gjøre kroppen din den tjenesten å lese denne boken uten fordommer, med et åpent sinn, og vær villig til å tenke helt nye tanker om kropp og helse. Det jeg nå skal dele med deg, vil antagelig utfordre rotfestede holdninger og oppfatninger, vippe deg ut av komfortsonen og få deg til å lure på om alt dette bare er noe jeg finner på. Men jeg sverger på at det ikke er det. Gjennom hele denne boken gjør jeg alt jeg kan for å underbygge det som kan virke som ytterliggående påstander, med vitenskapelige referanser.

Siden jeg er klar over at det jeg nå har tenkt å lære deg, er ganske oppsiktsvekkende, har jeg skrevet denne boken nettopp for de personene som er skeptiske, slik jeg selv var. Jeg har lagt 25

op boken slik at jeg kan følge deg gjennom argumentasjonen min på samme måte som hvis en jury av mine egne legekolleger skulle bedømme meg. Men det er ikke så mye legene jeg er ute etter å overbevise. Likevel håper jeg selvfølgelig at de også vil høre på meg, for hvis de gjør det, vil den moderne medisinen slik vi kjenner den, bli forandret for alltid.

Men egentlig skriver jeg denne boken til deg – til alle mennesker som noen gang har vært syke, til alle som har opplevd sykdom hos noen de er glad i, og til alle som ønsker å forebygge sykdom.

Du er den jeg lengter etter å hjelpe, for det er mitt inderlige ønske å gjøre slutt på lidelse og hjelpe deg til å optimere dine sjanser til å leve et langt, vitalt, sunt liv. Dette er den oppgaven som kalte meg til medisinen i første omgang.

Alt jeg ber deg om, er å lese boken med et åpent sinn. Gi meg en sjanse til å utvide bevisstheten din på samme måte som min er blitt åpnet. La meg hjelpe deg til å helbrede tankene dine så kroppen kan følge etter. Og la deg selv få lov til å gi slipp på utdaterte forestillinger om helse og medisin. Medisinens fremtid er over oss.

Kom og ta hånden min. La oss utforske den sammen.

DEL I

TRO DEG SELV FRISK

1

DEN SJOKKERENDE SANNHETEN OM DINE HOLDNINGER TIL HELSE «Det vi er i dag, stammer fra gårsdagens tanker, og det vi tenker i dag, bygger morgendagens liv: Livet vårt er skapt av bevisstheten vår.» dhammapa da

E

n kasusstudie gjennomført i 1957 av dr. Bruno Klopfer (som er kjent som en av pionerene som tok i bruk Rorschachmetoden med blekkflekkene) omhandler dr. Philip West og pasienten hans, Mr. Wright. Dr. West behandlet Mr. Wright for en fremskreden kreftsykdom, lymfosarkom. Ingen av behandlingsformene hadde virket, og tiden var i ferd med å renne ut. Mr. Wright hadde store svulster i halsen, brystet, armhulene og lysken, lever og milt var forstørret, og sykdommen gjorde at brystet hans ble fylt av nesten en liter melkeaktig væske hver dag. Denne væsken måtte tappes ut for at han skulle klare å puste. Dr. West regnet ikke med at han ville klare seg så mye som en uke til.

Men Mr. Wright hadde et sterkt ønske om å leve, og han satte sin lit til et nytt medikament, Krebiozen. Han bønnfalt legen om å behandle ham med det nye medikamentet, men det ble bare brukt i kliniske forsøk og gitt til pasienter som hadde minst tre måneder igjen å leve. Mr. Wright var for syk til å være kvalifisert.

Men Mr. Wright ga ikke opp. Han visste at dette legemiddelet eksisterte, og han var overbevist om at det ville være en ren mirakelkur for ham, så han maste på dr. West helt til han motstrebende ga etter og ga pasienten en dose Krebiozen. Dr. West gjen29

nomførte denne prosedyren på en fredag, og innerst inne trodde han ikke at Mr. Wright ville overleve helgen.

Men da dr. West kom for å se til pasienten mandag morgen, oppdaget han til sin store forbauselse at Mr. Wright var oppe av sengen og ruslet rundt. I henhold til dr. Klopfer hadde svulstene til Mr. Wright «smeltet bort som snøballer på en varm kokeplate», og nå var de bare halvparten så store som de hadde vært. Ti dager etter den første dosen av Krebiozen kunne Mr. Wright forlate sykehuset, tilsynelatende kreftfri.

Mr. Wright var selvfølgelig jublende glad og priste Krebiozen som den rene mirakelmedisinen. Men to måneder senere begynte det å komme rapporter i medisinske tidsskrifter om at Krebiozen tilsynelatende ikke hadde noen virkning likevel. Mr. Wright ble overbevist av det han leste, og sank ned i en dyp depresjon. Så kom kreftsykdommen tilbake.

Dr. West hadde et oppriktig ønske om å redde pasienten sin, og denne gangen bestemte han seg for å bruke list. Han fortalte Mr. Wright at noen av de første forsyningene av medisinen var blitt svekket under frakten og derfor var mindre effektive. Han sa at han nå hadde fått tak i en ny forsyning av høyt konsentrert, helt ren Krebiozen, og at han ville bruke den i behandlingen. (Dette var selvfølgelig blank løgn.)

Det dr. West gjorde, var å behandle Mr. West med destillert vann.

Og så skjedde det tilsynelatende et mirakel – igjen. Svulstene forsvant, væsken i brystet likeså, og Mr. West følte seg helt på topp igjen i nye to måneder.

Da ødela American Medical Association hele eksperimentet ved å utbasunere at en landsomfattende studie av Krebiozen beviste at medikamentet var helt uten virkning. Denne gangen mistet Mr. Wright all tro på behandlingen. Kreften kom tilbake med en gang, og han døde to dager senere. 1 Da jeg leste dette, tenkte jeg: «Ja visst, ja.» Denne kasusstudien kunne bare ikke være sann. Hvordan kunne kreftsvulster bare «smelte bort som snøballer» etter en injeksjon med destillert vann? Hvis denne kasusstudien var pålitelig, og noe så 30

enkelt kunne få kreft til å forsvinne, måtte man lure på hvorfor ikke onkologene vandret gjennom avdelingene og behandlet alle pasienter med langt fremskreden kreft med vann. Hvis de ikke hadde noe å tape, kunne det jo ikke skade heller.

Hele historien virket usannsynlig, så jeg fortsatte å lete. Hvis det var det minste snev av sannhet i en slik historie, måtte det garantert finnes lignende kasusstudier omtalt i litteraturen.

En annen pasient som ble beskrevet i Journal of Clinical Investigation, led av voldsom kvalme og oppkast. Sammentrekningene i magen ble målt ved hjelp av instrumenter som viste et kaotisk mønster som stemte med diagnosen. Så fikk hun tilbud om et nytt, magisk, svært effektivt medikament, og legene sa at det utvilsomt ville kurere kvalmen.

I løpet av noen minutter forsvant kvalmen, og instrumentene registrerte et helt normalt mønster. Men legene hadde løyet. I stedet for et effektivt, nytt medikament hadde hun fått en dose brekkrot, en substans som ikke er kjent for å forebygge kvalme, men tvert imot fremkalle den.

Da denne hardt plagede pasienten trodde at symptomene hennes ville forsvinne, forsvant både kvalmen og de unormale sammentrekningene i magen, selv om brekkroten burde ha forverret dem. 2 Jeg satt der og klødde meg i hodet. Det var underlig, men det beviste ingenting.

Den helbredende kraften i fingerte operasjoner Kort tid etter snublet jeg over en artikkel i New England Journal of Medicine. Den omhandlet dr. Bruce Moseley, en ortopedisk kirurg kjent for operasjoner utført på personer med hemmende knesmerter. Han utarbeidet en svært godt kontrollert studie som skulle bevise hvor effektive disse kneoperasjonene var.

Pasientene i den ene gruppen i studien gjennomgikk dr. Moseleys berømte kirurgi. Den andre gruppen av pasienter fikk bare en etterligning av en operasjon – de fikk bedøvelse, det ble foretatt tre innsnitt på samme sted som under en virkelig operasjon, 31

og pasienten fikk se et opptak av en annen persons operasjon på videoskjermen. Dr. Moseley plasket til og med i vann for å etterligne skylleprosedyren. Så sydde han sammen kneet igjen.

Som forventet opplevde en tredjedel av pasientene som virkelig ble operert, at knesmertene deres forsvant. Men det som virkelig sjokkerte forskerne, var at de som bare hadde fått en etterligning av operasjonen, oppnådde samme resultat! På et tidspunkt i undersøkelsen hadde de som ikke ble operert, faktisk færre smerteproblemer enn de som ble operert – antagelig fordi de ikke hadde gjennomgått traumene ved inngrepet. 3 Hva mente dr. Moseleys pasienter om resultatene av studien?

En av veteranene fra annen verdenskrig, som ble frisk etter en placebooperasjon, sa det slik: «Nå er det to år siden operasjonen, og kneet har ikke plaget meg siden. Det er like bra som det andre kneet nå.» 4 Denne studien traff meg midt i magen.

Mr. Wright og damen som fikk brekkrot, var bare kasusstudier, og kasusstudier, som ofte har mangler og feil, regnes ikke med til den gylne standarden når man skal fortolke medisinsk litteratur. Den gylne standarden som jeg ble opplært til når det gjelder å granske vitenskapelige data, er de tilfeldige, placebokontrollerte dobbeltblindforsøkene som er publisert i et fagfellevurdert tidsskrift.

Dr. Moseleys studie var et tilfeldig, placebokontrollert dobbeltblindforsøk, publisert i et av de mest ansette og respekterte medisinske tidsskriftene i hele verden, og den viste at en betydelig prosentandel av pasientene opplevde bedring av knesmertene sine utelukkende fordi de trodde at de var blitt operert.

Dette var det første virkelige belegget jeg fant som stadfestet at en overbevisning – noe som utelukkende finner sted i bevisstheten – kunne lindre et reelt, konkret symptom i kroppen. Det var dr. Moseleys studie som førte meg til placeboeffekten, den mystiske, kraftfulle, pålitelige, reproduserbare behandlingseffekten som enkelte pasienter opplever når de får narrebehandling som en del av en klinisk studie.

32