Sett meg fri av J. Kenner

J. Kenner

Sett meg fri Oversatt av Miriam Claire Lane

© CAPPELEN DAMM AS, 2013 (norsk utgave) © 2012 by J. Kenner ISBN 978-82-02-41456-6 1. opplag 2013 Originalens tittel: Release me This translation published by arrangement with Bantam Books, an imprint of The Random House Publishing Group, a division of Random House, Inc. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Miriam Claire Lane Omslagsfoto: CF Wesenberg Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 www.cappelendamm.no Sett meg fri er oppdiktet. Navn, karakterer, steder og hendelser har enten sprunget ut av forfatterens fantasi eller er brukt fiktivt. Enhver likhet med faktiske personer, levende som døde, hendelser eller steder er helt tilfeldig.

Første kapittel

En kjølig bris fra havet stryker over de bare skuldrene mine. Jeg skjelver og angrer på at jeg ikke fulgte rådet fra venninnen jeg bor sammen med om å ta med meg et sjal i kveld. Jeg kom til Los Angeles for bare fire dager siden, og jeg har ennå ikke blitt vant til at sommertemperaturen faller når solen går ned. I Dallas er det varmt i juni, hett i juli og et helvete i august.

Sånn er det ikke i California, i hvert fall ikke ved kysten.

Første huskeregel for L.A.: Ta alltid med deg en genser hvis du skal være ute om kvelden.

Jeg kunne selvfølgelig ha gått fra verandaen og inn til selskapet igjen. For å menge meg med millionærene. Konversere med kjendisene. Stirre pliktoppfyllende på bildene. Det er tross alt gallaåpning av en kunstutstilling, og sjefen min tok meg med hit for å treffe, hilse på, sjarmere og konversere. Ikke for å beundre panoramaet som utfolder seg foran meg. Blodrøde skyer eksploderer mot den blekoransje himmelen. Blågrå bølger skimrer med flekker av gull.

Jeg støtter hendene mot verandarekkverket og lener meg frem, trukket mot solnedgangens intense, uoppnåelige skjønnhet. Jeg angrer på at jeg ikke tok med det slitne Nikon-apparatet jeg har hatt siden videregående. Ikke at det ville ha fått plass i den bitte lille, perlebesatte vesken min. Og en stor kamerabag som tilbe5

hør til den lille sorte ville helt klart ha vært en gedigen motetabbe.

Men dette er den aller første solnedgangen min ved Stillehavet, og jeg er fast bestemt på å dokumentere begivenheten. Jeg trekker frem iPhonen, tar et bilde og legger det ut på Twitter med det samme. Nå vet verden at Nikki Fairchild har en svakhet for storslått panoramautsikt.

«Det får nesten bildene inne til å virke overflødige, ikke sant?»

Jeg kjenner igjen den hese, feminine stemmen og snur meg mot Evelyn Dodge, en pensjonert skuespillerinne og nå kunstmesen, som er kveldens vertinne.

«Jeg beklager. Jeg virker sikkert som en håpløs turist, men i Dallas har vi ikke sånne solnedganger.»

«Du har ingenting å beklage», sier hun. «Jeg betaler for denne utsikten hver eneste måned når jeg overfører avdraget på huslånet. Så den bør virkelig være flott.»

Jeg ler, og slapper av allerede.

«Prøver du å gjemme deg?»

«Unnskyld?»

«Du er den nye assistenten til Carl, ikke sant?» spør hun og sikter til sjefen min, som jeg har jobbet for i tre dager.

«Nikki Fairchild.»

«Nå husker jeg det. Nikki fra Texas.» Hun mønstrer meg fra topp til tå, og jeg lurer på om hun er skuffet over at jeg ikke har en voldsom frisyre og cowboystøvler. «Hvem er det han vil at du skal sjarmere, da?»

«Sjarmere?» gjentar jeg, som om jeg ikke helt forstår hva hun mener.

Hun hever det ene øyenbrynet. «Hør her, vennen min, den mannen ville heller gå på glødende kull enn på en kunstutstilling.

Han fisker etter investorer, og du er agnet.» Hun lager en grov lyd langt bak i halsen. «Ikke vær redd. Jeg skal ikke presse deg til å fortelle hvem det er. Og jeg skjønner godt at du gjemmer deg.

Carl er kjempeflink, men han kan være litt av en drittsekk også.»

6

«Det er den kjempeflinke delen jeg takket ja til», sier jeg, og hun ler høyt.

Hun har faktisk helt rett i at jeg er agnet. «Ta på deg en cocktailkjole», hadde Carl sagt. «Noe sexy.»

Seriøst? Jeg mener, seriøst?

Jeg burde ha bedt ham ta på seg den hersens cocktailkjolen selv. Men det gjorde jeg ikke. For jeg vil ha denne jobben. Jeg kjempet hardt for å få denne jobben. Selskapet til Carl, C-Squared Technologies, har lansert tre vellykkede, nettbaserte produkter i løpet av de siste atten månedene. Den rekorden hadde vekket oppsikt i bransjen, og Carl var blitt hyllet som en man burde holde øye med.

Det innebærer også at han er en man kan lære av, noe som for min del er mye viktigere, og jeg hadde forberedt meg så intenst til jobbintervjuet at det nesten grenset til det nevrotiske. For meg hadde det vært en stor seier å få jobben. Hva så om han ville at jeg skulle ta på meg noe sexy? Det var en lav pris å betale.

«Jeg må konsentrere meg om å være agn igjen», sier jeg.

«Søren heller, nå har jeg enten gitt deg dårlig samvittighet eller gjort deg forlegen. Ikke vær det. La dem der inne få seg noe å drikke først. Du slår uansett flere fluer med alkohol. Stol på meg. Jeg vet hva jeg snakker om.»

Hun tar frem en røykpakke og banker ut en sigarett før hun rekker meg esken. Jeg rister på hodet. Jeg elsker lukten av tobakk, den minner meg om bestefar, men å trekke inn selve røyken gir meg ingenting.

«Jeg er for gammel og inngrodd i vanen til å slutte», sier hun.

«Men gud forby at jeg skulle få røyke i mitt eget hus. Ærlig talt, jeg ville blitt kastet ut. Du har ikke tenkt å gi meg en lekse om farene ved passiv røyking, vel?»

«Nei», lover jeg.

«Har du fyr, da?»

Jeg holder opp den bitte lille vesken min. «Leppestift, kredittkort, sertifikat og telefon.»

7

«Ingen kondomer?»

«Jeg trodde ikke at det var den typen fest», sier jeg tørt.

«Jeg liker deg, jeg visste det.» Hun ser seg rundt på verandaen.

«Hva slags fest er det egentlig jeg holder, når jeg ikke engang har ett eneste, hersens stearinlys på ett eneste, hersens bord?

Faen heller.» Hun stikker den utente sigaretten i munnen og trekker inn, med øynene lukket og et henført uttrykk i ansiktet. Jeg kan ikke annet enn å like henne. Hun er nesten helt usminket, i motsetning til alle de andre kvinnene her, meg selv inkludert, og kjolen ligner mer en kaftan, med batikkmønstre som er like interessante som henne selv.

Hun er det moren min ville ha kalt et voldsomt kvinnemenneske – høylytt, stor, egenrådig og selvsikker. Moren min hadde ikke kunnet fordra henne. Jeg synes hun er fantastisk.

Hun slipper den utente sigaretten ned på flisene og trykker den flat med skotuppen. Så gir hun tegn til en av servitørene, en jente kledd i svart, som bærer et brett med champagneglass.

Jenta strever litt med skyvedøren ut til verandaen, og jeg ser for meg at glassene faller av brettet og knuses mot de harde flisene, at skårene som ligger strødd glitrer som en samling diamanter.

Jeg forestiller meg at jeg bøyer meg for å ta opp en knust stett.

Jeg ser den skarpe kanten skjære seg inn i det myke kjøttet nederst ved tommelen når jeg klemmer til. Jeg ser at jeg klemmer hardere, at smerten gir meg styrke, slik noen kanskje ville prøve å få hell fra en harelabb.

Fantasien flyter sammen med minner, og kraften den har, ryster meg. Den kommer raskt og sterkt og er litt foruroligende, fordi jeg ikke har trengt smerten på lenge og fordi jeg ikke forstår hvorfor jeg tenker på den nå, når jeg føler meg rolig og avbalansert.

Jeg har det bra, tenker jeg. Jeg har det bra, jeg har det bra, jeg har det bra.

«Forsyn deg, vennen min», sier Evelyn lett og rekker meg et glass.

Jeg nøler og leter i ansiktet hennes etter tegn på at masken 8

min har falt og at hun har fått et glimt av sårbarheten min. Men ansiktet hennes er åpent og vennlig.

«Nei, ingen protester», legger hun til og feiltolker nølingen.

«Jeg kjøpte tolv kasser, og jeg liker ikke å se god alkohol gå til spille. Nei, aldri i verden», legger hun til når jenta prøver å rekke henne et glass. «Jeg kan ikke fordra det skvipet. Gi meg en vodka. Bar. Kald. Med fire oliven. Og skynd deg. Vil du at jeg skal tørke inn som et løv og fly av sted med vinden?»

Jenta rister på hodet og ligner litt på en skvetten, skremt hare.

Muligens en som har ofret labben for en annens hell.

Evelyn snur seg mot meg igjen. «Hvordan liker du deg i L.A.?

Hva har du sett? Hvor har du vært? Har du kjøpt et kart over stjernene ennå? Herregud, si at du ikke har latt deg lure av alt det turisttullet.»

«Jeg har for det meste sett milevis av motorvei og innsiden av leiligheten min.»

«Men det er jo bare trist. Da er jeg enda gladere for at Carl slepte den magre skrotten din ut hit i kveld.»

Jeg har lagt på meg sju kjærkomne kilo siden årene da moren min overvåket hver minste ting jeg puttet i munnen, og selv om jeg er strålende fornøyd med «skrotten» min i størrelse trettiåtte, vil jeg ikke beskrive den som mager. Men jeg vet at Evelyn mener det som en kompliment, og derfor smiler jeg. «Jeg er også glad for at han tok meg med. Bildene er virkelig flotte.»

«Nei, ikke gjør det, ikke gli inn i den høflige samtaletralten.

Nei, nei», sier hun før jeg rekker å protestere. «Du mener det helt sikkert. Herregud, bildene er nydelige. Men du får det tomme uttrykket som hos en jente som oppfører seg pent, og det kan vi ikke ha noe av. Ikke nå som jeg virkelig holdt på å bli kjent med deg.»

«Unnskyld», sier jeg. «Jeg lover at jeg ikke skal blekne helt.»

Fordi jeg liker henne, lar jeg være å fortelle henne at hun tar feil – hun har ikke truffet den ekte Nikki Fairchild. Hun har truffet Sosiale Nikki, som i likhet med Malibu Barbie leveres med et fullt 9

sett tilbehør. I mitt tilfelle er det ikke bikini og kabriolet. I stedet har jeg Elizabeth Fairchilds Guide til sosiale sammenkomster.

Moren min er glad i regler. Hun hevder at det skyldes sørstatsoppdragelsen hennes. I svake øyeblikk er jeg enig, men som regel synes jeg bare hun er en kontrollerende bitch. Helt siden første gang hun tok meg med for å drikke te på The Mansion på Turtle Creek i Dallas, da jeg var tre år, har jeg fått reglene innprentet.

Hvordan man skal gå, hvordan man skal snakke, hvordan man skal kle seg. Hva man skal spise, hvor mye man skal drikke, hvilke vitser man skal fortelle.

Jeg kan alt sammen, hvert knep, hver nyanse, og jeg bruker det innøvde scenesmilet som en rustning mot verden. Resultatet er at jeg sannsynligvis ikke hadde klart å være mitt virkelige jeg i et selskap om det så hadde stått om livet.

Det trenger imidlertid ikke Evelyn å vite.

«Hvor bor du, egentlig?» spør hun.

«I Studio City. Jeg deler leilighet med bestevenninnen min fra videregående.»

«Rett ned motorvei 101 til jobb, og så hjem igjen. Ikke rart at du bare har sett betong. Var det ingen som fortalte deg at du burde ha valgt en leilighet på vestsiden?»

«Det ble for dyrt å leie på egen hånd», innrømmer jeg, og jeg ser at det overrasker henne. Når jeg tar meg sammen og gidder å gjøre en innsats, som for eksempel når jeg er Sosiale Nikki, ser jeg alltid ut som om jeg kommer fra en familie med penger.

Sannsynligvis fordi jeg gjør det. Kommer fra, altså. Men det betyr ikke at jeg tok dem med meg.

«Hvor gammel er du?»

«Tjuefire.»

Evelyn nikker tankefullt, som om alderen min avslører en hemmelighet. «Du kommer til å ønske deg en egen leilighet ganske snart. Ring meg når tiden er moden, så skal vi finne et sted med utsikt til deg. Ikke like bra som dette, selvfølgelig, men vi finner nok noe som er bedre enn en påkjøringsrampe til motorveien.»

10

«Det er ikke så ille, altså.»

«Selvfølgelig er det ikke det», sier hun i en tone som sier det stikk motsatte. «Når det gjelder utsikt», fortsetter hun og peker mot havet som nå er mørkt, og mot himmelen som begynner å dekkes av stjerner, «er du velkommen tilbake for å dele min når som helst.»

«Det kan det hende jeg takker ja til», innrømmer jeg. «Jeg har veldig lyst til å ta med meg et skikkelig kamera opp hit for å ta et bilde eller to.»

«Det er en stående invitasjon. Jeg stiller med vin, så kan du stå for underholdningen. En ung kvinne løs på byen. Blir det et drama? En romantisk komedie? Ikke en tragedie, håper jeg. Jeg er like glad i å gråte som andre jenter, men jeg liker deg. Du trenger en lykkelig slutt.»

Jeg stivner til, men Evelyn vet ikke at hun har truffet et ømt punkt. Det var tross alt derfor jeg flyttet til L.A. For å få et nytt liv. En ny historie. En ny Nikki.

Jeg kjører på med Sosiale Nikki-smilet og løfter champagneglasset. «Skål for en lykkelig slutt. Og for denne flotte festen.

Jeg tror jeg har lagt beslag på deg lenge nok.»

«For noe tull», sier hun. «Det er jeg som legger beslag på deg, det vet vi begge to.»

Vi går inn igjen, og summingen fra den alkoholdrevne samtalen overtar for havets behagelige ro.

«Jeg er egentlig en helt forferdelig vertinne. Jeg gjør som jeg vil, snakker med hvem jeg vil, og hvis gjestene føler seg oversett, så får de bare takle det.»

Jeg måper. Jeg kan nesten høre min mors forskrekkede utbrudd helt fra Dallas.

«Dessuten», fortsetter hun, «skal ikke denne festen handle om meg. Jeg stelte i stand denne lille sammenkomsten for å presentere Blaine og kunsten hans for omverdenen. Det er han som bør snakke med folk, ikke jeg. Selv om jeg ligger med ham, har jeg ikke tenkt å være barnevakten hans.»

11

Evelyn har fullstendig ødelagt forestillingen min om hvordan en vertinne for helgens store hendelse skal oppføre seg, og jeg tror nesten jeg er litt betatt av henne på grunn av det.

«Jeg har ikke hilst på Blaine ennå. Det er han der borte, ikke sant?» Jeg peker på et høyt skaft av en mann. Han er skallet, men har rødt fippskjegg. Jeg er ganske sikker på at det ikke er den naturlige hårfargen hans. Rundt ham summer en liten gruppe, lik bier som suger nektar fra en blomst. Antrekket hans er i alle fall like fargerikt som en.

«Der er festens lille midtpunkt, ja», sier Evelyn. «Hedersgjesten. Begavet, ikke sant?» Hun slår ut med hånden mot den enorme stuen. Hver eneste vegg er dekket av bilder. Med unntak av noen benker, har alle møbler som må ha vært her inne blitt flyttet ut og erstattet av staffelier med enda flere bilder på.

De er vel teknisk sett portretter, antar jeg. Maleriene er aktbilder, men de ligner ikke noe du ville få se i en bok om klassisk kunst. Det er noe underlig ved dem. Noe utfordrende og rått. Jeg kan se at de er dyktig iscenesatt og utført, og likevel gjør de meg urolig, som om de avslører mer om den som betrakter portrettet enn om maleren eller modellen.

Så vidt jeg kan se, er jeg den eneste som reagerer på denne måten. Gruppen rundt Blaine ser i alle fall ut til å gløde. Jeg kan høre den overstrømmende rosen helt herfra.

«Jeg har valgt en vinner i han der», sier Evelyn. «Men vent nå litt. Hvem har du lyst til å hilse på? Rip Carrington og Lyle Tarpin? De to kan garantert gi deg dramatikk, det er bombesikkert, og hun du bor sammen med kommer til å bli fra seg av misunnelse hvis du sjekker dem opp.»

«Blir hun?»

Evelyn hevet øyenbrynene. «Rip og Lyle? De har kranglet i ukevis.» Hun myser mot meg. «Fiaskoen med den nye komiserien deres? Det er overalt på nettet. Har du virkelig ikke hørt om dem?»

«Beklager», sier jeg, og føler at jeg må unnskylde meg. «Ti12

meplanen min på universitetet var ganske intens. Og du kan sikkert forestille deg hvordan det er å jobbe for Carl.»

Apropos …

Jeg ser meg rundt, men får ikke øye på sjefen min noe sted.

«Det er et stort hull i utdannelsen din», sier Evelyn. «Kultur – og ja, populærkultur teller også – er like viktig som … hva var det nå du sa at du studerte?»

«Jeg tror ikke at jeg nevnte det. Men jeg har dobbel master i elektroteknikk og informatikk.»

«Så du har både utseende og hjerne. Der ser du. Det er noe annet vi har til felles. Men med en sånn utdannelse skjønner jeg ikke helt hvorfor du takket ja til å jobbe som sekretær for Carl, må jeg si.»

Jeg ler. «Det er jeg ikke heller, det lover jeg. Carl var på utkikk etter en med teknisk erfaring som kunne jobbe sammen med ham på forretningssiden, og jeg var på utkikk etter en jobb der jeg kunne lære om forretningssiden. Der jeg kunne få prøve meg.

Jeg tror han først nølte litt med å ansette meg, for erfaringen min ligger definitivt innenfor det tekniske, men jeg overbeviste ham om at jeg lærer raskt.»

Hun kikker på meg. «Jeg lukter ambisjoner.»

Jeg trekker lett på skuldrene. «Dette er Los Angeles. Er det ikke det det handler om i denne byen?»

«Ha! Carl er heldig som har deg. Det blir spennende å se hvor lenge han får beholde deg. Nå skal vi se … hvem av gjestene kunne være interessante for deg … ?»

Hun ser seg rundt i rommet og peker til slutt på en mann i femtiårene som underholder en gruppe i et hjørne. «Det der er Charles Maynard», sier hun. «Jeg har kjent Charlie i årevis. Skikkelig skremmende, helt til man blir kjent med ham. Men det er verdt det. Klientene hans er enten kjendiser med store navn eller politiske lobbyister med haugevis av penger. Uansett har han de beste historiene.»

«Er han advokat?»

13

«Hos Bender, Twain & McGuire. Et ordentlig prestisjefirma.»

«Jeg vet det», sier jeg, glad for å kunne vise at jeg ikke er helt uvitende, selv om jeg ikke kjenner til Rip og Lyle. «En av mine beste venner jobber for dem. Han begynte her, men nå jobber han på kontoret deres i New York.»

«Kom igjen, da, Texas, så skal jeg presentere deg.» Vi tar et skritt i retning av gruppen, men så stopper Evelyn meg. Maynard har tatt frem telefonen og roper instrukser til en eller annen. Jeg overhører noen velformulerte forbannelser og kaster et blikk på Evelyn. Hun virker forbauset. «Han er myk på innsiden. Stol på meg, jeg har jobbet sammen med ham før. I min tid som agent fikk vi i stand flere filmavtaler enn jeg har tall på. Og vi kjempet også innbitt for å unngå noen store avsløringer på lerretet.»

Hun rister på hodet som om hun gjenopplever storhetstiden, så klapper hun meg på armen. «Vi venter til han har roet seg litt.

Og i mellomtiden …»

Hun stopper tankefullt opp, med munnvikene trukket ned og et konsentrert uttrykk i ansiktet, mens hun gransker gjestene igjen.

«Jeg tror ikke han har kommet ennå, men, å! Ja! Der har vi en du bør treffe. Og når vi snakker om utsikt, har huset han holder på å bygge en utsikt som får min til å se ut som, ja, som din.»

Hun peker mot entreen, men det eneste jeg ser, er hoder som dukker opp og ned og haute couture. «Han takker nesten aldri ja til invitasjoner, men vi er gamle bekjente», sier hun.

Jeg kan fremdeles ikke se hvem det er hun snakker om, men så deler folkemengden seg, og jeg ser mannen i profil. Jeg får gåsehud på armene, men jeg er ikke kald. Plutselig er jeg faktisk veldig, veldig varm.

Han er høy, og så kjekk at ordet nesten er en fornærmelse.

Men det er mer enn det. Det er ikke utseendet hans, det er tilstedeværelsen. Han dominerer rommet bare ved å komme inn i det, og jeg oppdager at Evelyn og jeg ikke er de eneste som ser på ham. Hele folkehavet har lagt merke til ankomsten hans. Han må kjenne alles øyne på seg, og likevel er han helt uberørt av 14

oppmerksomheten. Han smiler til jenta med champagnen, tar et glass og begynner å snakke avslappet med en kvinne som kommer bort til ham med et fjollete smil i ansiktet.

«Pokker ta den jenta», sier Evelyn. «Hun kom aldri med vodkaen min.»

Jeg hører henne knapt. «Damien Stark», sier jeg. Stemmen min overrasker meg. Den er nesten ikke hørbar.

Evelyn skyter øyenbrynene så høyt i været at jeg ser bevegelsen fra øyekroken. «Ser man det», sier hun megetsigende. «Det virker altså som om jeg gjettet riktig.»

«Det gjorde du», innrømmer jeg. «Mr. Stark er akkurat den mannen jeg vil treffe.»