Harlan Coben
Savner deg Oversatt av Sissel Busk
Harlan Coben Originalens tittel: Missing You Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2014 by Harlan Coben Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-45127-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (forside) Benoit Daoust/Shutterstock (bakside) iStockPhoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Ray og Maureen Clarke
Kapittel 1
Kat Donovan svingte seg ned fra farens gamle krakk og gjorde seg klar til å gå ut av O’Malley’s Pub da Stacy sa: «Du kommer ikke til å like det jeg har gjort.» Tonefallet fikk Kat til å bråstoppe. «Hva da?» O’Malley’s hadde opprinnelig vært en bar for politimenn av den gamle skolen. Kats bestefar hadde sittet mye der. Det samme hadde faren hennes og kollegene hans ved NYPD. Nå var den blitt forandret til en jappebar for velutdannede herskere av universet og selvsentrerte jålebukker, full av unge menn med hvite skjorter under svarte dresser, todagers skjeggstubb og med hår så stylet at det virket overfrisert, samt ekstremt veltrente kropper som ikke skulle se veltrente ut. Disse myke mennene smilte ofte kunstig og bestilte Ketel One i stedet for Grey Goose fordi de hadde sett en TV-reklame som hevdet at dette var drinken for ekte mannfolk. Øynene til Stacy begynte å flakke rundt i baren. Lurte seg unna. Det likte ikke Kat. «Hva har du gjort?» spurte Kat. «Oi,» sa Stacy. «Hva da?» «En nesestyverkandidat klokken fem.» Kat snudde seg til høyre for å se. «Ser du ham?» spurte Stacy. «Å, ja da.» Interiørmessig hadde ikke O’Malley’s forandret seg stort opp igjennom årene. Jo da, de gamle TV-kabinettene var 7
blitt erstattet av en serie flatskjermer som viste altfor mange forskjellige kamper – hvem brydde seg om hvordan Edmonton Oilers gjorde det? – men bortsett fra det hadde O’Malley’s bevart den gamle politiatmosfæren, og det var det som hadde appellert til disse spradebassene, denne falske følelsen av ekthet. De flyttet inn og skjøv ut det som før hadde fått stedet til å vibrere, og gjorde det om til en slags Disney Epcot-versjon av det som en gang hadde vært. Kat var den eneste snuten som var igjen her. De andre gikk hjem når de var ferdige med skiftet, eller de gikk til AA-møter. Kat kom fortsatt hit og prøvde å sitte i fred på farens gamle krakk mens spøkelsene fra drapet på faren hennes hjemsøkte henne på ny, særlig i kveld. Hun ønsket bare å være her, føle farens nærvær og – så underlig det enn hørtes – samle styrke fra det. Men drittsekkene lot henne ikke få fred. Denne spesielle nesestyverkandidaten – kallenavn på hvem som helst som fortjente et knyttneveslag i ansiktet – hadde begått en klassisk nesestyversynd. Han gikk med solbriller. Klokken elleve om kvelden. I en bar med svak belysning. Andre nesestyverforbrytelser var å gå med kjede festet til lommeboken, tettsittende hodetørkle, oppknappede silkeskjorter, altfor mange tatoveringer (en egen klasse for dem som gikk med stammesymboler), dødsbrikker når du ikke var militær, og veldig store hvite armbåndsur. Solbriller smilte og løftet glasset mot Kat og Stacy. «Han liker oss,» sa Stacy. «Ikke avbryt deg selv hele tiden. Hva er det jeg ikke kommer til å like?» Stacy snudde seg mot henne igjen, og over skulderen kunne Kat se skuffelsen i Nesestyvers blanke, kremsmurte ansikt. Kat hadde sett det uttrykket tusenvis av ganger før. Menn likte Stacy. Det var sannsynligvis en grov forenkling. Stacy var skremmende, kneskjelvende, knokkel-tannog-metallsmeltende heit. Menn ble veike i beina og dumme i nærheten av Stacy. Mest dumme. Veldig, veldig dumme. 8
Det var sannsynligvis derfor det var en tabbe å gå ut med en som så ut som Stacy – karer konkluderte ofte med at de ikke hadde kjangs når en kvinne så slik ut. Hun virket utilnærmelig. I motsetning til Kat. Solbriller vendte oppmerksomheten mot Kat og begynte å planlegge sitt neste trekk. Det var ikke akkurat slik at han gikk rett bort til henne, det var mer som om han gled i sitt eget slim. Stacy undertrykte et knis. «Dette kommer til å bli bra.» Kat håpet å stoppe ham ved å sende ham et avvisende og foraktelig blikk. Solbriller lot seg ikke stanse. Han danset bortover, som om han beveget seg til en melodi som bare ble spilt inne i hans eget hode. «Hei, baby,» sa Solbriller. «Heter du Wi-Fi?» Kat ventet. «For jeg føler at jeg har forbindelse.» Stacy brast i latter. Kat bare stirret på ham. Han fortsatte. «Vet du, jeg elsker sånne lekre småsneller som dere. Uimotståelige. Full fart, ikke sant? Vet du hva som vil ta seg godt ut på meg? Du.» «Fungerer disse replikkene noen gang?» spurte Kat. «Jeg er ikke ferdig ennå.» Solbriller hostet inn i neven, tok fram iPhonen sin og holdt den opp foran Kat. «Hei, baby, grattis – du har nettopp havnet øverst på listen over ting jeg må gjøre.» Stacy storkoste seg. Kat sa: «Hva heter du?» Han hevet et øyebryn. «Hva du vil, baby.» «Hva med Vaffelrass?» Kat åpnet blazeren og viste ham våpenet i beltet. «Nå kommer jeg til å gripe til våpen, Vaffelrass.» «Pokker til kvinnfolk, er du den nye sjefen min?» Han tok seg til skrittet. «For nå ga du meg nettopp forhøyelse.» «Forsvinn.» 9
«Min kjærlighet til deg er som diaré,» sa Solbriller. «Jeg klarer ikke å holde meg.» Kat stirret forferdet på ham. «For langt?» sa han. «Å, herregud, det er rett og slett motbydelig.» «Ja, men jeg skal vedde på at du ikke har hørt den før.» Det veddemålet kom han til å vinne. «Gå. Nå.» «Mener du alvor?» Stacy havnet nesten på gulvet av latter. Solbriller skulle til å gå. «Vent litt. Er dette en test? Er Vaffelrass en slags kompliment eller noe?» «Forsvinn.» Han trakk på skuldrene, snudde seg, fikk øye på Stacy og tenkte: Hvorfor ikke? Han betraktet den lange kroppen hennes opp og ned og sa: «Ordet for dagen er: Bein. La oss gå hjem til deg og spre Ordet.» Stacy likte seg fortsatt. «Ta meg, Vaffelrass. Her og nå.» «Mener du alvor?» «Nei.» Vaffelrass så på Kat igjen. Kat la hånden på skjeftet. Han løftet hendene avvergende og skled vekk. Kat sa: «Stacy?» «Hmm?» «Hvorfor tror disse fyrene alltid at de har kjangs hos meg?» «Fordi du ser lysten og søt ut.» «Jeg er ikke lysten.» «Nei, men du ser lysten ut.» «Ærlig talt, ser jeg virkelig i den grad ut som en taper?» «Du ser litt skadet ut,» sa Stacy. «Jeg hater å måtte si det. Men skaden … oser ut av deg som et slags sekret som drittsekker ikke klarer å motstå.» Begge tok en slurk av drinken. «Så hva er det jeg ikke kommer til å like?» spurte Kat. Stacy kikket bortover mot Vaffelrass. «Nå synes jeg synd på ham. Kanskje jeg burde muntre ham opp litt.» 10
«Ikke prøv deg.» «Hva?» Stacy la de lange, lekre beina i kors og smilte til Vaffelrass. Han skar en grimase som minnet Kat om en hund som har vært etterlatt for lenge i bilen. «Synes du dette skjørtet er for kort?» «Skjørt?» sa Kat. «Jeg trodde det var et belte.» Stacy likte den. Hun elsket oppmerksomhet. Hun likte å legge an på menn, for hun trodde at et engangsligg med henne var noe som ville forandre livet deres. Det var også en del av jobben hennes. Stacy eide et privatdetektivbyrå sammen med to andre flotte damer. Spesialiteten deres? Å fange (egentlig avsløre) utro ektemenn. «Stacy?» «Hmm?» «Hva er det jeg ikke kommer til å like?» «Dette.» Mens hun fortsatt la an på Vaffelrass, rakte hun Kat et papirark. Kat så på papiret og rynket pannen: KD8115 HeitesteSexNoensinne. «Hva er dette?» «KD8115 er brukernavnet ditt.» Initialene og nummeret på politiskiltet hennes. «HeitesteSexNoensinne er passordet ditt. Å ja, og så må du være nøye med store og små bokstaver.» «Og dette er til hva?» «Et nettsted. YouAreJustMyType.com.» «Hæ?» «Det er en datingside på nettet.» Kat skar en grimase. «Vær så snill og si at du tuller.» «De holder et høyt nivå.» «Det er det de sier om strippeklubber.» «Jeg har kjøpt et abonnement til deg,» sa Stacy. «Det er for ett år.» «Du tuller, ikke sant?» «Jeg tuller ikke. Jeg jobber litt for dette selskapet. De er 11
dyktige. Og la oss ikke narre oss selv. Du trenger en. Du vil ha en. Og du finner ham ikke her inne.» Kat sukket, reiste seg og nikket til bartenderen, en fyr som het Pete og som liknet på en karakterskuespiller som alltid spilte irsk bartender – noe som faktisk var det han var. Pete nikket tilbake som et tegn på at han skulle sette drinkene på Kats regning. «Hvem vet?» sa Stacy. «Det kunne jo hende at du møtte Mr. Right.» Kat begynte å gå mot døren. «Men mer sannsynlig at det blir Mr. Vaffelrass.» Kat tastet inn «YouAreJustMyType.com», klikket på returtasten og fylte inn det nye brukernavnet sitt og det nokså pinlige passordet. Hun rynket pannen da hun øverst i profilen så det personlige kallenavnet som Stacy hadde valgt for henne: Søt og lysten!
«Hun hoppet over skadet,» mumlet Kat innbitt. Det var over midnatt, men Kat sov aldri særlig mye. Hun bodde i et område som var altfor dyrt for henne – West 67th Street ved Central Park West, i Atelieret. For hundre år siden hadde denne og nabobygningene, inkludert det berømte Hotel des Artistes, huset kunstnere – forfattere, malere, intellektuelle. De romslige, ærverdige leilighetene fra tidligere tider vendte ut mot gaten, de mindre maleratelierene mot baksiden. Med tiden ble de gamle maleratelierene ombygd til leiligheter med ett soverom. Faren til Kat, en politimann som så at vennene ble rike uten å gjøre noe annet enn å kjøpe og selge eiendom, prøvde å komme seg inn på markedet. En kar faren hadde reddet livet til, solgte ham leiligheten billig. Kat hadde først brukt den da hun studerte ved Columbia University. Hun hadde betalt for sin Ivy League-utdannelse med et stipend fra NYPD. Ifølge livsplanen sin skulle hun 12
deretter gå videre til jusstudiet og så gå inn i et finere advokatfirma i New York City, og dermed endelig bryte familiens nedarvede forbannelse med å være i politiet. Men akk, slik var det ikke blitt. Det sto et glass rødvin ved siden av tastaturet. Kat drakk for mye. Hun visste at det var en klisjé – en snut som drakk for mye – men noen ganger er det en grunn til at klisjeene er der. Hun fungerte fint. Hun drakk ikke på jobben. Drikkingen hadde egentlig ingen merkbar direkte innflytelse på livet hennes, men hvis Kat ringte til noen eller tok beslutninger sent på kvelden, hadde de en tendens til å bli, hm, litt slurvete. Hun hadde lært opp gjennom årene å slå av mobiltelefonen og holde seg unna e-post etter klokken ti om kvelden. Og likevel, her satt hun, sent på kvelden, og sjekket ut tilfeldige mannfolk på en datingside. Stacy hadde lastet opp fire fotografier på Kats side. Kats profilbilde, et brystbilde, var et utsnitt av et gruppebilde av brudepiker fra et bryllup for ett år siden. Kat prøvde å betrakte seg selv objektivt, men det var umulig. Hun kunne ikke fordra bildet. Kvinnen på fotografiet virket usikker på seg selv, smilet var for slapt, nesten som om hun ventet å få en ørefik eller noe. Hvert fotografi – nå som hun gikk gjennom det smertefulle oppdraget å måtte se på dem – var blitt klippet fra gruppebilder, og på hvert eneste ett av dem så Kat ut som om hun delvis krympet seg. Ok, nok av egen profil. På jobben traff hun bare menn som var ansatt i politiet. Hun ville ikke ha en politimann. Snuter var bra karer, men forferdelige som ektemenn. Det visste hun så altfor godt. Da bestemor ble dødssyk, var bestefaren hennes ikke i stand til å takle det. Han stakk av, tja, til det var for sent. Han tilga aldri seg selv for det. Det var i alle fall Kats teori. Bess var ensom, og mens han hadde vært en helt for mange, var han feig når det gjaldt som mest, og det klarte han ikke å leve med, og tjenestepistolen lå rett der, på den samme øverste kjøkkenhyllen der den alltid hadde ligget, 13
så en kveld tok Kats bestefar den ned fra hyllen og satte seg ved kjøkkenbordet og … Pang. Pappa kunne også ha sine fyllekuler og forsvinne i flere dager om gangen. Mamma var ekstra munter når dette skjedde – noe som gjorde det enda mer skremmende og nifst – for enten lot hun som om pappa var på et hemmelig oppdrag, eller så overså hun fraværet hans fullstendig, bokstavelig talt ute av øye, ute av sinn, og så, kanskje en uke senere, kunne pappa komme valsende inn, nybarbert og smilende og med en stor bukett roser til mamma, og alle oppførte seg som om dette var normalt. YouAreJustMyType.com. Hun, den lystne og søte Kat Donovan, var på en datingside på Internett. Å herregud, snakk om planer som gikk i vasken. Hun løftet vinglasset, skålte mot dataskjermen og tok en stor slurk. Verden lå dessverre ikke lenger så åpen når det gjaldt å finne en livspartner. Sex, jo da. Det var lett. Det var faktisk forventningen, elefanten i datarommet, og selv om hun var like glad i kjødets lyst som alle andre, var sannheten den at hvis du gikk til sengs altfor raskt, enten det var rett eller galt, fikk sjansen til et langvarig forhold seg en real knekk. Hun la ikke noen moralsk dom inn i dette. Det var bare slik det var. Det sa pling i datamaskinen. En melding dukket opp. Vi har noen som passer for deg! Klikk her for å se en som kan være perfekt for deg!
Kat tømte vinglasset. Hun vurderte om hun skulle fylle det opp igjen, men ærlig talt, det var nok nå. Hun gjorde opp status med seg selv og erkjente en innlysende, men uuttalt sannhet: Hun ønsket noen i livet sitt. Vær modig nok til å innse det, ok? Hvor mye hun enn strevde for å være uavhengig, ønsket Kat seg en mann, en partner, en å dele seng med om natten. Ikke det at hun var plaget av det eller prøvde å forsere det eller i det hele tatt anstrengte 14
seg noe særlig. Men hun var ikke egentlig skapt til å være alene. Hun begynte å klikke gjennom profilene. Vil du være med, så heng på, ikke sant? Patetisk. Noen menn kunne strykes etter bare en rask titt på profilbildet deres. Det var nøkkelen, når du tenkte over det. Profilbildet som hver mann hadde plukket ut med omhu, var på nesten alle måter et svært kontrollert førsteinntrykk. Det var veldig avslørende. Så: Hvis du tok et bevisst valg om å gå med stramtsittende hodetørkle, ble det automatisk nei. Hvis du valgte å ikke ha på deg skjorte, uansett hvor fin kropp du hadde, automatisk nei. Hvis du hadde en Bluetooth i øret – jøss, er ikke du viktig? – automatisk nei. Hvis du hadde en «soul patch» eller gikk med singlet eller blunket eller gjorde håndbevegelser eller hadde solbrillene oppe på hodet, automatisk nei, nei, nei. Hvis profilnavnet ditt var Man-Stallion, SexySmile, RichPrettyBoy, LadySatisfier – du skjønner. Kat klikket for å lese mer der fyren så … brukbar ut, antok hun. Det var en trist, deprimerende likhet over alle beskrivelsene. Hver eneste person på nettstedet likte å gå tur på stranden og spise ute og trimme og delta på eksotiske reiser og vinsmaking og teater og museer og være aktiv og ta sjanser og være eventyrlysten – og allikevel var de fornøyd med å være hjemme og se en film, drikke kaffe og prate, lage mat, lese en bok, nyte de enkle gleder. Alle påsto at den viktigste kvaliteten de søkte i en kvinne, var humoristisk sans – jo da, særlig – til de grader at Kat lurte på om «humoristisk sans» var en eufemisme for «store pupper». Og selvfølgelig var den foretrukne kroppstypen slank, atletisk og formfull. Akkurat det var nok sannferdig beskrevet, om ikke ren ønsketenkning. Profilene gjenspeilte aldri virkeligheten. I stedet for å vise hvem man er, var de en herlig, om ikke nytteløs, øvelse i 15
hva man tror man er, eller hva man ønsker at en potensiell partner skal tro at man er – eller mest sannsynlig reflekterte profilene (og, jøss, her kunne psykologene hatt en festdag!) rett og slett hva man ønsker å være. De personlige mottoene dukket opp overalt, men hvis hun skulle bruke ett ord for å beskrive dem, ville det sannsynligvis bli kliss. I den første sto det: «Hver morgen er livet et tomt lerret som venter på å bli malt» – klikk. Noen understreket viktigheten av ærlighet ved å gjenta at de var ærlige. Noen var tilgjort seriøse. Noen var pompøse eller utagerende eller usikre eller klengete. Akkurat som i det virkelige livet, tenkte Kat. Men de fleste anstrengte seg rett og slett for mye. Dunsten av desperasjon steg opp fra skjermen som virrende bølger av dårlig eau de cologne. Den evinnelige praten om sjelevenner var mildest talt frastøtende. I det virkelige liv, tenkte Kat, finner ingen av oss en vi gjerne vil gå ut med mer enn én gang, og likevel tror vi at YouAreJustMyType.com øyeblikkelig vil finne fram til en person som vi ønsker å våkne ved siden av resten av livet. Selvbedrag – eller er det slik at håpet er en evig flamme? Dette var medaljens bakside. Det var lett å være kynisk og gjøre narr, men når Kat tenkte over det, var det noe som stakk henne rett i hjertet: Hver profil var et liv. Enkelt å si, men jo, bak hver klisjéfylt, vær-så-snill-å-bli-glad-i-megprofil var det et menneske med drømmer og ambisjoner og ønsker. Disse menneskene hadde ikke meldt seg inn, betalt medlemsavgiften eller fylt ut skjemaene for ingenting. Tenk over det: Hver eneste av disse ensomme personene kom til denne nettsiden – logget inn og klikket på profiler – i håp om at det ville være annerledes denne gangen, at de utrolig nok endelig ville finne det ene mennesket som til syvende og sist skulle bli den viktigste personen i deres liv. Jøss. La den erkjennelsen skylle inn over deg et øyeblikk. Kat hadde vært fortapt i disse tankene mens hun klikket seg gjennom profilene i et stadig hurtigere tempo, mens ansiktene til disse mennene – menn som hadde kommet hit 16
i håp om å finne «den ene» – flimret forbi i en hudfarget strøm, da hun oppfattet bildet av ham. Et par sekunder klarte ikke hjernen hennes helt å tro det øynene hadde sett. Det tok enda et sekund før fingeren klarte å stoppe museklikkingen, og enda ett før profilbildene klarte å saktne farten og stoppe. Kat satte seg og trakk pusten dypt. Det kunne ikke være mulig. Hun hadde surfet med så høy hastighet, tenkt på mennene bak fotografiene, livet deres, ønskene deres, håpene deres. Hennes egne tanker – og dette var både Kats styrke og svakhet som politi – hadde vandret uten at de nødvendigvis konsentrerte seg om det som lå rett foran øynene hennes, men ga henne likevel en oppfatning av hele det store bildet. Innen politiarbeidet betydde det at hun var i stand til å se mulighetene, fluktrutene, alternative scenarioer, skikkelsen som lurte bak hindrene og forvrengningene og tåkeleggingen og fellene. Men det betydde også at Kat noen ganger overså det mest iøynefallende. Hun begynte langsomt å trykke på tilbaketasten. Det kunne ikke være ham. Bildet hadde ikke vært noe mer enn et glimt. Alle disse tankene på ekte kjærlighet, sjelevenn, den ene hun hadde lyst til å dele livet med – hvem kunne klandre fantasien hennes for å spille henne et puss? Det hadde gått atten år. Hun hadde googlet ham i fylla noen ganger, men hadde bare funnet noen gamle artikler som han hadde skrevet. Ikke noe av fersk dato. Det overrasket henne og hadde pirret hennes nysgjerrighet – Jeff hadde jo vært journalist – men hva mer kunne hun gjøre? Kat hadde vært fristet til å foreta en grundigere undersøkelse om ham, det ville ikke ha vært så vanskelig i hennes stilling. Men hun likte ikke å bruke sine politiforbindelser i privat øyemed. Hun kunne ha spurt Stacy også, men hva ville ha vært vitsen ved det? Jeff var borte. Det å snoke på en ekskjæreste, eller bare google, for den 17
saks skyld, var mer enn patetisk. Ok, Jeff hadde vært mer enn det. Mye mer. Kat berørte fraværende ringfingeren på venstre hånd med tommelen. Ingenting der. Men det hadde ikke alltid vært slik. Jeff hadde fridd, og han hadde gjort alt det riktige. Han hadde bedt om farens tillatelse. Han hadde gått ned på kne og fridd. Ikke noe fjollete. Han hadde ikke gjemt ringen i en dessert eller fridd til henne på scoretavlen i Madison Square Garden. Det hadde vært stilig og romantisk og tradisjonelt fordi han visste at det var akkurat slik hun ville ha ønsket det. Tårene begynte å velle fram i øynene. Kat klikket seg tilbake gjennom et potpurri av ansikter og hårfrisyrer, et veritabelt FN-utvalg av tilgjengelige ungkarer, og så stanset fingeren. Et øyeblikk satt hun bare og stirret mens hun holdt pusten og var redd for å røre seg. Et lite skrik unnslapp henne. Den gamle hjertesorgen kom tilbake med full kraft. Det dype stikket føltes på ny, som om Jeff nettopp hadde gått ut av den samme døren, akkurat nå, i dette øyeblikk og ikke atten år tidligere. Hånden skalv da hun løftet den mot skjermen og faktisk berørte ansiktet hans. Jeff. Han var fortsatt så utrolig pen. Han var blitt litt eldre, litt grå ved tinningene, men å, det var så kledelig. Det kunne hun ha gjettet seg til. At Jeff ville være en av disse mennene som bare blir penere med årene. Hun kjærtegnet ansiktet hans. En tåre rant fra øyet hennes. Å, herregud, tenkte hun. Kat prøvde å ta seg sammen, prøvde å ta et skritt tilbake og få litt perspektiv, men rommet snurret rundt, og hun klarte ikke på noen måte å få det til å stå stille. Den fortsatt skjelvende hånden fant musen og klikket på profilbildet for å forstørre det. Skjermen blinket over til neste side. Der sto Jeff, kledd i flanellsskjorte og jeans, med hendene i lommen og øyne så blå at en feilaktig kunne tro han brukte kontaktlinser. Utrolig kjekk. Så forbannet pen. Han så veltrent og sprek 18
ut, og nå begynte en annerledes følelse å røre seg dypt inni henne. Kat tillot seg å kaste et lynkjapt blikk mot soverommet. Hun hadde bodd i denne hybelleiligheten da de var sammen. Det hadde vært andre menn innom det soverommet etter ham, men ingenting hadde kommet i nærheten av den ekstasen hun hadde opplevd med sin forlovede. Hun visste hvordan dette hørtes ut, men når hun var sammen med Jeff, hadde han fått hver bit av henne til å nynne og synge. Det var ikke teknikk eller størrelse eller noe sånt som utgjorde forskjellen. Det var – så utrolig det enn kunne virke – tillit. Det var det som hadde gjort sexen så himmelstormende. Kat hadde følt seg trygg sammen med ham. Hun hadde følt seg tillitsfull og uredd og fri. Han kunne pirre henne, kontrollere henne, få det som han ville noen ganger, men han fikk henne aldri til å føle seg sårbar eller sjenert. Kat hadde aldri klart å slippe seg løs på den måten med noen annen mann. Hun svelget og klikket for å få fram hele profilen. Hans personlige motto var kort og, slik Kat oppfattet det, helt perfekt: La oss se hva som skjer. Ikke noe press. Ingen glamorøse planer. Ingen betingelser eller garantier eller ville forventninger. La oss se hva som skjer. Hun leste seg fort fram til sivilstatusdelen. I løpet av de siste atten årene hadde Kat undret seg utallige ganger på hvordan livet hans var blitt, så det første spørsmålet var det mest opplagte: Hva hadde skjedd i Jeffs liv som hadde gjort at han nå var på et nettsted for single? Og hva hadde forresten skjedd med henne selv? Sivilstatus: Enkemann. Oi. Hun prøvde å forestille seg Jeff gift med en annen kvinne, at han bodde sammen med henne, elsket henne og til slutt mistet henne. Hun fikk det ikke til. Ikke foreløpig. Hun fortrengte det. Greit nok. Gå videre. Ingen grunn til å dvele ved det. 19
Enkemann. Under der kom enda et støt: Ett barn. Det sto ingenting om kjønn og alder, og det spilte selvfølgelig heller ingen rolle. Hver avsløring, hver opplysning om mannen hun en gang hadde elsket av hele sitt hjerte, fikk enda en gang verden til å vippe. Han hadde levd et helt liv uten henne. Hvorfor skulle det være noen overraskelse? Hva hadde hun ventet seg? Bruddet deres hadde vært både plutselig og uunngåelig. Det var muligens han som hadde gått ut gjennom døren, men det hadde vært hennes skyld. Han var borte med et knips, i likhet med hele det livet hun hadde kjent til og planlagt. Nå var han tilbake, som én av hundre – kanskje to hundre – menn hun hadde klikket på for å lese profilene deres. Spørsmålet var: Hva kom hun til å gjøre med det nå?