Sannhetens kår av Christian Borch

Christian Borch

Sannhetens kår Makt, medier og politikk i illusjonenes tid

© CAPPELEN DAMM AS, 2009 Forfatter har fått støtte fra Norsk Faglitterært Forfatterfond til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-30796-7 1. utgave, 3. opplag 2009 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2009 Satt i Stempel Garamond 10,35/13,5 pkt. og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord 7 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

Manipulatorenes storhetstid 13 Mennesker i forvandling 35 «Fordi jeg har fortjent det» 49 Fiksjonene og virkeligheten 61 Når ideene blir salgsobjekter 81 Neokapitalismens inntogsmarsj 101 «Makten gjør hva makten vil» 118 Spin, spam, krig 140 Farlige bortforklaringer 157 Retorikkens såpebobler 174 «En vettskremt kunde er en god kunde» 195 De lukkede rom 215 Sin tids metafor 234 I Guds navn 255

Etterord 271

Forord

I tegneserien Peanuts er Peppermint Pattie og Marcie en dag på vei til sommerskolen. Marcie lurer på om de bør ta historie tidlig på dagen, før lunsj. Til dette svarer Peppermint Pattie snusfornuftig: «History, Marcie, should always be read in the morning – before anything else can happen».

Omtrent slik har det vært å skrive denne boken. Den handler om ting som skjer, mens de skjer. Det er ingen spøk. Jeg har måttet forholde meg til at begivenhetene ustanselig innhentet prosjektet. Oppdraget var å beskrive trekk ved den neokapitalistiske perioden i Europa og USA. Omtrent da jeg konkluderte med at grådighetskulturen og moralens oppløsning kunne føre verden inn i krise, så gjallet fordundre meg domsbasunene, og verden ble rammet av nettopp det – en krise. Den var en åpenbar frukt av tidens nesten nevrotiske materialisme, i stor grad utløst av at milliarder av mennesker var manipulert til å tro på luftslott.

Det var en interessant opplevelse. På den ene siden følte jeg meg snytt. Utviklingen tok poenget fra meg. Samtidig var jeg ganske fornøyd. Jeg hadde i hvert fall ikke tatt feil.

Krisen kastet kaldt vann i ansiktet på de fleste. Den vestlige verden ble plutselig edru, omtrent som hos Jakob Sande: «Eg skal aldri gå på fylla meir …». Alle begynte 7

angerfullt å snakke om moral, et begrep som var veltet ned fra pidestallen under massenes løp mot materialistiske mål. Samtidig viste det seg at mange av dem vi var opplært til å se som idealer var rene bedragere.

Det er ikke umulig at vi akkurat nå, mindre enn et tiår ut i det 21. århundre, opplever at den utviklingen som snudde oppned på normer, handlingsmønstre og idealer de siste 30 årene, rett og slett har krasjet. Kanskje er reaksjonene på krisen et signal om at fornuften og den sunne moral går seirende ut av sammenbruddet. Vi skal heller ikke se bort fra at folk liker det som skjer. Det er noe i menneskenaturen som trekker mot det nøkterne. Men vi vil ikke vite det sikkert før vi kan se nåtiden med historisk distanse.

Så for sikkerhets skyld skriver jeg resten av dette forordet i historisk presens.

Når Margaret Thatcher, Kåre Willoch, Helmut Kohl og andre konservative ledere gjeninnfører kapitalismen tidlig på 1980-tallet, starter de en revolusjon. De vet hva de gjør. Sosialdemokratiene ser ut til å ha nådd målet med sitt etterkrigsprosjekt. Den økonomiske utviklingen har stoppet opp. Tiden er moden for forandring.

Det går etter planen. Veksten og velstanden øker. Men det viser seg snart at den nye versjonen av kapitalismen mangler sosial samvittighet. Derimot, eller kanskje nettopp derfor, får den en formidabel energi. Snart har den skapt sine egne vekstbetingelser.

Neokapitalismen som den etter hvert blir kjent som, viser seg å ha særtrekk som overdøver de fleste klassiske dyder. Den fjerner seg fra de moralske spilleregler som samfunnsøkonomiens store filosof, Adam Smith, så som en forutsetning. I stedet avler den frem en kultur som legitimerer grådighet og egoistisk individualisme. Neokapi8

talismen frigjør seg fra politisk kontroll. Den idealiserer materialismen, og skaper nye verdibegreper. Solidaritetsidealene fra tiårene etter krigen forvitrer. De blir erstattet av bortforklarende klisjeer, som – hvor finurlig de enn blir formulert – ikke kan skjule at markedsmekanismene etter hvert styrer mer og mer av politikken.

I materialismens kjølvann blir metodene for manipulering utviklet til enda sterkere maktfaktorer enn de allerede er. Reklamen erstatter Gud, øvrighet og selvkritikk, og kommer snart til å overstyre folks selvbilde og hverdag. Personligheter og handlingsmønstre blir skrittvis formet gjennom avanserte former for psykologisk manipulering. Det blir skapt idealer som hypnotiserer og skaper folk om til umettelige forbrukere – fortrinnsvis de oppvoksende generasjonene, manipulatorenes primære målgruppe, morgendagens big spenders.

Ingenting er lenger ment å skulle vare, verken ting eller rollemodeller. Enhver ny identitet kan, uten videre og når som helst, kastes og erstattes med en ny. Slik skaffer businessfolkene seg stadig nye kunder, som på sin side slipper ubehaget ved å bli lei av seg selv, slik man er. Selv kunst og kultur røres sammen i den kommersielle lapskausen. Tidens ideelle uttrykksform er den flyktige. Enkeltpersoner begynner mer og mer å speile seg mot kommersielt definerte idealer, mindre og mindre mot prinsipielle og moralske normer.

Det dukker opp en hærskare av nye profesjoner som skal hjelpe enkeltmenneskene med å finne sin stil. Det gjelder å få hjelp til å leve opp til rollemodellene som masseproduseres av underholdningsindustrien og en mer og mer kommersiell presse. De opptrer i forskjellige forkledninger og kaller seg forskjellige ting – stylist blir en av tidens store titler.

9

Tendensen forgrener seg. I bankvesenet finner vi etter hvert en hel flokk av noe som kalles «rådgivere», men som i praksis er selgere med fete provisjonsordninger. De selger «produkter», som kan være for eksempel lån som «kunden» kan bruke til å kjøpe andeler i bankenes egne fond.

Bankkundene skjønner ikke stort, men stoler på banken.

De føler seg trygge når de blir tatt vare på av en «rådgiver». De blir lurt. Tilliten blir utnyttet. Poenget er å bli rik i en fei.

Etter hvert dukker salgsmetodene opp i politikken. På kort tid vokser det frem en horde proffe fiksere, kall det gjerne politikkens stylister. De har metoder for å gjøre klientene sine tiltrekkende, folkelige, troverdige, sjarmerende, veltalende – og gjenvelgbare. Politikken blir markedstilpasset.

De færreste reagerer. Folk er blitt vant til dette fra dagliglivet.

Utviklingen ser ut til å skape sin egen dynamikk. Departementer og direktorater fylles opp av politiske rådgivere og medierådgivere. Bit for bit tar de styringen over form og innhold i kommunikasjonen med omverdenen. I mange tilfeller er jobben deres å bygge opp sjefene som personlige merkevarer, utstyrt med salgbare trekk som skal gi gjennomslag på det politiske markedet. Med en del hederlige unntak, begynner politikere å snakke i forutsigbare klisjeer, tilpasset det kommersialiserte samfunnets språk og idealer. De opptrer etter hvert ganske likt. Metodene går igjen fra den ene medierådgiver til den andre.

Politikere begynner å ligne de glanspolerte finansfolkene.

De blir drillet i å bortforklare, ikke i å kommunisere.

Massen av manipulatorer i offentlig tjeneste eser ut.

Etter hvert blokkerer den innganger og utganger, luftehull og lyskilder. Velgernes innsikt blir mindre og stadig mer 10

forvirrende. Slik forsvinner mange av forutsetningene for et levende parlamentarisk demokrati. Den åpne debatten fortoner seg mer og mer som en skinndebatt.

Globaliseringen ser snart ut til å overstyre mange av de politiske prosessene. Den økonomiske krisen høsten 2008 avdekker at verden mangler et felles styringsorgan for den nye tids kriser. Stats- og regjeringssjefene opererer i et nasjonalt perspektiv. De dagsaktuelle egeninteressene har lett for å overskygge de globale utfordringene. Toppmøtet i G8 sommeren 2008 avslører at ingen av stats- og regjeringssjefene har oppfattet de rystelsene som kort etter utløser et verdensomspennende økonomisk jordskjelv. Perspektivet deres er for snevert, for preget av nasjonale særinteresser.

Mye av forklaringen er antagelig at kapitalen har fått utvikle seg i et politisk vakuum. Den blir mer og mer styrt av en ny generasjon rastløse eiere, stort sett på jakt etter kortsiktig gevinst – og lite styrt av samvittighet og samfunnsansvar. Men ingen tør røre dem. Frem til høsten 2008 blir dynamikken i neokapitalismen oppfattet som så bra for samfunnsøkonomi, sysselsetting, vekst og velstand, at den nærmest unndrar seg offentlig regulering. Det vokser til og med frem en stilltiende aksept om at beslutninger kan bli tatt i lukkete rom, i samspill mellom kapitalens forvaltere og folkevalgte ledere.

Smått om senn blir verden smeltet inn i markedsprinsippenes støpeformer. Image blir viktigere enn innhold.

Sannheten utvikler seg til en relativ faktor. Det viktige er at folk tror på de manipulerte versjonene av virkeligheten.

I mange land med en godt forankret demokratisk tradisjon, ser vi hvordan profesjonelle rådgivere former et markedstilpasset bilde som langt på vei setter denne tradisjo11

nen til side. De manipulerer fakta slik at velgerne gradvis mister forutsetning for å delta i samfunnsdebatten.

Når det hele så en dag rakner, kommer det som et sjokk på folk flest. Det alle manipulatorene har overbevist verden om er sant og godt og riktig, viser seg å være et korthus av illusjoner.

Mennesker som er født i vestlige land i 1980-årene og senere, er oppdratt i et verdensbilde preget av materialisme og egosentrisitet. De har med seg en annen type åndelig bagasje enn tidligere generasjoner. Derfor kan denne boken, for alt jeg vet, fortone seg forvirrende for mange. Det får stå sin prøve. Den er uansett et oppriktig forsøk på å beskrive sider ved en særegen epoke.

Selv om samtidshistorien, som Peppermint Pattie antyder, alltid står i fare for å bli overkjørt av noe nytt, så er det nødvendig å ta noen skritt til siden og gjøre opp status en gang i blant.

Denne boken er et forsøk på det.

1 Manipulatorenes storhetstid En vanlig dag på nyhetsdesken, tyve minutter før Dagsrevyen 21.00, stemningen er konsentrert og intens. Telefonene ringer i et stereofonisk kaos rundt om i lokalet. Noe er viktig, det meste ikke. Men en av oppringningene er fra en mann i et departement, og vaktsjefen tar den. Samtalen utvikler seg langsomt og rart. Etter hvert blir det umulig å ikke følge med. Vaktsjefen sier ikke stort. Men tonen gir seg til kjenne i et skiftende register av uttrykk i ansiktet. Jeg registrerer det som skjer med et hjørne av hjernen mens jeg fortsetter med mitt. Først er hun vennlig. Så strammer ansiktsmuskulaturen seg. Blikket blir mørkere.

Hun prøver å si noe, mange ganger, men blir kontant avbrutt hver gang. Det hjelper ikke at hun hever stemmen.

Personen i den andre enden har sin agenda og tordner uanfektet videre. Etter hvert gir vaktsjefen opp. Hun blir stille. Lenge. Hun sender meg blikk av typen her-har-videt-gående-igjen, setter en hånd under haken og resignerer. Til slutt renner begeret over. Hun legger på uten å si noe.

«Dette var,» forklarer hun, «en av infofolkene i regjeringskvartalet som lurte på hva i himmelens navn som feiler oss. Han hadde hørt om intervjuet med ambassadøren og sukket tungt i telefonen, mange ganger, vi hadde ikke forstått et skvatt av prinsippet om tilsvarrett, og hadde, 13

som vanlig, fulgt dårlig med i timen, for det var gammelt nytt at amerikanerne mente dette, sa han, og fant altså både grunn til å belære oss om god presseskikk og generell nyhetsvurdering.» Vaktsjefen ser et øyeblikk trett ut.

Hun har lang fartstid, vet det som er å vite om tilsvarrett og har sett regjeringer og rådgivere komme og gå på nærmere hold enn de fleste. Det er tilnærmet absurd å se henne måtte stå skolerett for en informasjonsmedarbeider som har oppnevnt seg selv til både pedant og dommer.

Det som har fått den offentlige tjenestemannen til å svinge svøpen, er en reportasje i Dagsrevyen tidligere på kvelden, der USAs Oslo-ambassadør rettet kritikk mot investeringspolitikken til det norske Pensjonsfondet. Fondet har trukket ut investeringer i amerikanske firmaer som driver i strid med den norske regjeringens moralske kriterier, og nå hevdet ambassadøren at beslutningen bygger på slette kunnskaper, dårlig skjønn og sviktende dømmekraft. Dessuten fant han grunn til å påpeke at tilbaketrekkingen var taktisk uklok. Bush-regjeringen kunne komme til å iverksette mottiltak. Det dreide seg altså både om et angrep på norsk vurderingsevne, og en advarsel, eller om du vil utilslørt trussel.

Vi var ikke i tvil om at dette hadde nyhetsverdi og offentlig interesse. Intervjuet gav et krystallklart bilde av hvordan Norges dominerende alliansepartner tenkte og reagerte. Bush-regjeringen var markedsorientert og businessvennlig, og hadde et vesentlig mer avslappet forhold til etikk i næringslivet enn den norske regjeringen. Dessuten var det et poeng for oss at det var USAs Oslo-ambassadør som målbar kritikken. Utspillet var et dårlig skjult forsøk på å påvirke regjeringen ved å spille på opinionen.

Og det er, for å si det forsiktig, ikke vanlig kost fra uten14

landske sendemenn. Følgelig var det et journalistisk poeng å kjøre saken som vi gjorde.

Informasjonspersoneni departementet har ikke fått med seg dette. Det kan skyldes at han ikke har sett intervjuet selv. Noen har ringt og fortalt ham om det, og det er denne ’noens’ referat som er bakgrunnen for hans oppringning. Det mangler åpenbart viktige nyanser. Men det hindrer ikke den offentlige informasjonspersonen i å reagere. Vaktsjefen vet at hun like godt kan legge på. Mannen fra departementet har en stor tromme å slå på og vil erfaringsmessig dundre løs på den så lenge han kan. Hans oppgave er å beskytte det offisielle Norges disposisjoner.

Det han har fått med seg av og om vårt intervju med den amerikanske ambassadøren oppfatter han som et angrep på sin arbeidsgiver. Vaktsjefen får ikke forklart at vi har forsøkt å få en kommentar fra finansministeren via våre egne kanaler.

Jeg arkiverer vaktsjefens samtale med informasjonspersonen i skuffen for daglige merkverdigheter bak i hodet og følger script og producer ned i Studio 5. Om syv minutter er vi på luften.

Dette er ingen uvanlig historie. Tvert imot. Det er en hverdagsepisode. Hvilket er mitt poeng. Den illustrerer hvordan forsøkene på å styre den offentlige debatt øker i omfang og profesjonalitet, dag for dag, hvordan operatører i politikkens skyggeland strammer grepet om den åpne meningsutvekslingen. I løpet av kort tid har en horde informasjonsfolk kravlet som maur inn i stokk og staur i det offentlige Norge. De formerer seg i et omfang ingen kunne forutsett for la oss si 20 år siden. De ser ut til å være overalt. Sitt mandat definerer de i stor grad selv. Informasjonsfolkene og medierådgiverne opererer i samspill med 15

statssekretærer og politiske og personlige rådgivere, som det også er blitt en uhorvelig mengde av. Til sammen har alle disse funksjonene kommet til å utgjøre en buffersone mellom politikk og folk som blir mer og mer ugjennomtrengelig. Ideelt sett sitter de der de sitter for å gjøre innviklete politiske saker begripelige, beskytte oppdragsgiverne, og trene dem til å snakke så de blir trodd. Formelt er mandatet å styrke flommen av informasjon og dermed fremme debatten. Men i praksis ender det ofte med at de styrer informasjonen og skjermer de ansvarlige fra et naturlig ansvar.

Det er gode grunner til å spørre om utviklingen tjener demokratiet. Og – minst like gode grunner til å spørre om den tjener oppdragsgiverne. Når alt kommer til stykket.

Det er i hvert fall en klar og nærværende fare for at tendensen overkjører budskapet og gjør det umulig for den presumptivt redelige politiker, byråkrat eller næringslivsleder, å bli forstått på sine egne premisser.

Tony Blair er blant dem som fikk oppleve hva det innebærer.

Mer enn to hundre år har gått siden Thomas Carlyle kom med sin berømte ytring om at «politikernes rolle alltid har vært å plastre sammen det sanne og det falske, og ut av dette produsere det troverdige». Ikke noe nytt under solen, altså. Men dagens profesjonelle nivå og bruk av vitenskapelig markedsføring, representerer likevel et paradigmeskifte.

Vi snakker etter alt å dømme om et biprodukt av en ny økonomisk orden. Stikkord er velstand, forbruk og egosentrisitet. Livsmønstre og verdier er forandret. Vi har levd gjennom en epoke der egoet og det personlige forbruk har fått tilnærmet guddommelig status. En amerikansk sosio16

log brukte tittelen The Corrosion of Character som tittel på en bok om neokapitalismens virkning på menneskene.

Det kan oversettes med noe sånt som Karakterens oppløsning. Som tittelen antyder, var konklusjonene hans at velstandsøkningen og den raske fremveksten av nye materialistiske verdinormer har ført til et sammenbrudd for tradisjonelle menneskelige idealer. Han dokumenterte en sterk økning i egosentriske holdninger, med det resultat av begrepet sosial samvittighet var i ferd med å forsvinne.

Det skyldtes at neokapitalismens politiske ideal har vært å bygge ned samfunnet, fremfor alt for å fjerne mekanismer som legger begrensninger på den økonomiske veksten. Dermed har klassiske karakteregenskaper svekket sin status som ideal for den enkelte. Forskningen hans viste at mange er blitt rastløse og ulykkelige over utviklingen, og at stadig flere tenderer mot å hengi seg til forbruk som substitutt for tapte normer.

Mye av den grunn har reklamebransjen hatt et oppsving uten sidestykke i denne epoken. Den har skapt en verden av nye, markedsstimulerende idealer, og bidratt til langt på vei å legitimere det som med et fremmedord heter hedonisme, eller nytelsessyke. I sin jakt på kvikk profitt, har så kommersielle medier kastet seg inn på markedet og lagt seg flate for tidens ånd og tone. Salgsklisjeene har blandet seg med journalistspråket. Umerkelig er sammensuriet av klisjeer og hippe banaliteter blitt en del av en samfunnstone.

I mer og mindre vellykkete forsøk på å være kule, har politikere fanget opp de samme frasene. Holdninger og programmer blir høvlet til, slipt og glanspolert for å gli friksjonsfritt inn i velgernes sinn. Ideer blir markedsført på linje med biler og merkeklær. Nye generasjoner godtar det. De er oppdratt i troen på at det er slik verden er.

17

Markedsførerne endrer virkelighetssansen. Det nye lauget av medierådgivere adopterer mange av teknikkene. Deres spesialitet er først og fremst metode, ikke sak. Oppdraget går ikke ut på å forme en mening, men å perfeksjonere teknikken med å fremme den.

Mens reklamen er til for å få folk til å kjøpe ting de egentlig ikke vil ha, er medierådgiverne til for å få folk til å tro på noe de primært ikke tror på.

Skyter jeg meg selv i foten? Det kan hende. Pressen kan ha blitt så barsk i formen at politikere har et helt legitimt behov for hjelp for å kunne møte trykket. Aviser og ukeblad tvinger seg ikke bare inn i dørsprekken med stadig større kraft. Fortjenestemulighetene gjør at det er blitt så mange, mange flere av dem også. De siste årene har det grodd frem en uryddig flora av nettaviser, samtidig som avisene overgår hverandre med stadig nye livsstils- og feelgood- og kjendisbilag. Kommersiell radio og fjernsyn pøser underholdning ut i eteren.

Rommet fylles med uvesentligheter, avsløringer og intime betroelser. Vrøvlet markedsføres som viktig og vesentlig for at folk skal kunne konsumere det med god samvittighet. I virkeligheten er det som oftest uten enhver verdi.

Problemet oppstår når politikeren blir rådet til å snakke seg inn mot tidens språk og tone, når markedsprinsippene får gjennomslag i utformingen av politiske taler og opptredener. Mens samfunnets ledere antagelig burde tatt mål av seg til å lede an i motsatt retning, går rådene fra markeds- og medierådgiverne ut på å jatte med.

En amerikansk professor i statsvitenskap forteller hvordan han en dag oppdaget at han nærmest hadde sluttet å lytte til politikere. Det kom som en overraskelse på ham 18

selv. Han lurte på hva som hadde skjedd. Plutselig gikk det opp for ham: «Det var det vage ubehaget, denne murrende følelsen av at situasjonene egentlig er temmelig pinlige. Politikerne er ment å skulle være ekte og virkelige, men så er de tvert imot så gjennomskuelig bundet til en rolledefinisjon og et manus. Denne sannheten tyter frem mellom linjene i deres nøye innstuderte roller. Det er som om jeg helt uforvarende kommer til å kikke inn på en person mens han sitter på do.»

Det skal gode dramatikere og gode skuespillere til for å lage overbevisende teater. Medierådgivere er sjelden store forfattere, og politikere er, med et og annet unntak, elendige skuespillere. I gamle dager endte slik kombinert talentløshet med pipekonsert og råtne egg på torget. Truppen ba om oppmerksomhet, men greide ikke å overbevise, følgelig heller ikke å engasjere. Publikum følte seg snytt.

Og reagerte. I prinsippet er det gjerne det samme som skjer nå. Slik dreier mistillitens onde spiral langsomt rundt, oppover og oppover, mens forutinntattheten bygger seg opp bak frontene.

Ennå lever nordmenn i et dårenes paradis. Men i andre land er problemstillingen blåst opp til bristepunktet. Velgerne føler seg skjøvet ut over sidelinjen. Det foregår et spill på demokratiets bane som de ikke greier å henge med i. Ikke gidder de heller. Måten politikken blir forklart, bortforklart, eller solgt inn til markedet på, får folk til å vende ryggen til, for de føler i økende grad at den ikke angår dem.

New Labours systematiske styring av debatten i Storbritannia er en nærmest grafisk illustrasjon på hva markedstilpasset politikk kan føre til. Mediestyringen ble først utviklet til perfeksjon, deretter ble den misbrukt som 19

maktmiddel, for til slutt å spinne fullstendig ut av kontroll. Den sikret Tony Blair seieren ved valget i 1997 – og knuste ham ti år senere.

Metodene og ideene var omtrent nøyaktig de samme som dem vi finner i Norge og mange andre land. Prosjektets skjebne bør stemme noen og hver til ettertanke.

Jeg fulgte Margaret Thatchers karriere på kloss hold, fra hun skapte historie ved å detronisere Edward Heath i 1975, via transformasjonen av det britiske samfunnet og hennes elleville konfrontasjoner med det kontinentale EU, til nederlaget og fallet i 1992. Skjønt fall – hun hadde gjennomført en revolusjon. Det britiske samfunn kunne aldri bli hva det hadde vært, og etterkommerne var langt på vei dømt til å styre på hennes premisser. Hun var en dynamisk selvmotsigelse, for egentlig talte alt imot henne. Hun var kvinne, født og oppvokst i enkle kår – begge deler stikk i strid med Torypartiets tradisjon og karakter – og hun sto for en politikk som strengt tatt ikke var konservativ, men snarere ekstremt liberalistisk. Men hun forandret verden.

Hun knuste fagbevegelsen og satte bom for den sosialdemokratiske innflytelsen på britisk samfunnsliv. Og fremfor alt, hun fjernet nesten alle restriksjoner på kreftenes frie spill. Det var noe av det samme Kåre Willochs regjering gjorde omtrent samtidig. Som Willoch, kunne Thatcher også konstatere at «Nu går alt så meget bedre». For det gjorde det. Den nye politikken skapte vekst og arbeidsplasser.

Men i større grad enn i andre konservative regjeringer, innførte Thatcher en pragmatisme som nærmest renset ut politikkens ideologiske innhold. Jeg husker det tok tid før jeg for alvor forsto hva hun holdt på med.

Det ble nødvendig å nullstille alle inngrodde forestillinger om hva politikk er for noe først. Skjønt hun hjalp oss 20

med spissformuleringer som There’s no such thing as society.

Det Blair og hans folk gjorde i begynnelsen, var antagelig både logisk og fornuftig. De sto foran en umåtelig utfordring. Sosialdemokratiet hadde forvitret i thatcherismens skygge gjennom 18 sammenhengende år. Det var ingen vei tilbake til førthatcherske tilstander, intet jordsmonn som gjorde det mulig å dyrke frem det som en gang hadde vært. New Labour, Blair-generasjonens plattform, var et nytt politisk konsept. Velgerne måtte læres opp til å tenke nytt. Blair skulle for enhver pris ikke lide samme skjebne som den tidligere partilederen Neil Kinnock. Fem år før Blair hadde også han utfordret en konservativ regjering med et modernisert parti. Det gikk rett i grøfta. Forsøket ble nærmest latterliggjort. Blairs støttespillere så faren for at den karismatiske unge skotten skulle bli utsatt for det samme. Dessuten forsto de at folk kanskje ikke ville oppfatte hva det var for slags program han gikk til valg på.

Derfor utviklet de en informasjonsstrategi med enkle, fengende forklaringer, spritet opp med følelser. Masse følelser. Det gjorde susen. Strategien var formet for å møte en ny velgerskare, en hel generasjon som var vokst opp med det frie markedets mantra som sannhetskriterium. Poenget var å treffe folk i hjerte og hjerne i samme bevegelse, tenne entusiasmen, vekke fantasien og dyrke frem begeistring.

Nye problemstillinger, gripende historier og fengende metaforer ble smeltet sammen til et politisk narrativ. Det nedfelte seg i folks underbevissthet. Ingen hadde sett det gjort på den måten før.

Men et sted i prosessen gikk det galt. Det ble for mye av det gode. Metodene skapte sin egen, heftige motreaksjon.

21

Hestene begynte å sparke bakut, først i pressen, så i opposisjonen, til slutt i embetsverket. Det dramatiske vendepunktet kom under oppspillet til Irak-krigen i 2003. Blair hadde bundet seg fast til masten med George W. Bush.

Han argumenterte for krig i samme retoriske toneleie som Det hvite hus og Pentagon. Det slo ikke an blant britene.

De har en annerledes kalibrert politisk tradisjon enn amerikanske velgere. Da det gikk opp for folk at regjeringen jukset med fakta for å selge krigsideen, rant begeret over.

Det skulle ikke mye til. For det var allerede fylt nesten til randen. Pressens skepsis og direkte fiendtlige holdning til the spin doctors i 10 Downing Street, hadde endt i åpen stillingskrig flere år tidligere. Statsministerens mektige kommunikasjonsdirektør, Alastair Campbell, hadde umerkelig fått endret sin status til motspiller, ikke lenger medspiller og kommunikator.

Fem år etter at Tony Blair og New Labour kom til makten, gikk Campbell i seg selv. I 2002 vedgikk han at forsøkene på å kontrollere media hadde sporet helt av og fått negative virkninger for demokratiet. «Det var nok,» innrømmet han, «vår mediepolitikk som var mye av årsaken til den tiltagende apatien blant velgerne. Vi var blitt mer opptatt av folks følelser for regjeringen enn innholdet i politikken. Vi ville sette regjeringen og regjeringsmedlemmene personlig i et fordelaktig lys. Det var det viktigste.

Målet var å øke den personlige populariteten og holde begeistringen ved like. Men resultatet var at journalistene forsto at vi skjønnmalte virkeligheten. De ble helt besatt av å grave frem avsløringer om politikernes skjulte liv og levnet. Etter hvert var det ingen som brød seg om politikkens faktiske innhold.»

Blair-teamet kjørte en bevisst offensiv. Den opprettet hundrevis av stillinger som statssekretærer, politiske og 22

personlige sekretærer, for ikke å snakke om medierådgivere. De tok for seg alt som skjedde, fikk gjemt det bort hvis det ikke var bra, men presenterte det med pauker og basuner hvis det var salgbart. Og alt det var verdt å skryte av fikk de knyttet til politikerne i frontlinjen.

Vi kan bare forestille oss hvordan frustrasjonen har bredt seg i embetsverket. Det består av anonyme, til fingerspissene lojale fagfolk. En dag innser disse trofaste tjenerne at de blir overkjørt av en gjeng bråkjekke og ambisiøse politiske kommissærer, som arrogant former det ytre bilde av deres faglige virksomhet, ofte med tvilsom forankring i fakta, ofte med bruk av grove fortegninger og banale salgsmetoder. Men de kan intet si, intet gjøre.

Gode byråkrater skal være lojale og holde kjeft. Så de holdt kjeft. Så lenge de måtte.

Det er ikke vanskelig å forstå den salige fryd en av departementsrådene må ha følt da han omsider ble pensjonist og kunne ta bladet fra munnen. I et etsende utspill sammenlignet han Blair-regjeringen med Adolf Hitlers Tredje Rike: «Når noe gikk galt, fikk departementene og embetsverket skylden. Når det gikk bra, innkasserte statsministeren hele æren personlig, eller utropte det til en seier for den regjeringen han var sjef for.» Han kunne like godt trukket sammenligningen videre til Sovjettidens politiske kommissærer.

Han sto ikke alene. Lord Robin Butler, sjef for regjeringens sentrale embetsverk i en årrekke, sa offentlig at byråkratiets upartiskhet var direkte truet av utnevnelsene av alle rådgiverne de siste årene, ikke minst medierådgiverne. «Det har rystet departementsstrukturen og konsentrert mer og mer makt i sentrum. Det har oppstått en overlapping av ansvarsområder. Ingen kan ha klart for seg hvor ansvaret faktisk ligger. Det er grupperingene i sent23

rum som har statsministerens øre. For dem som befinner seg i periferien, de alminnelige velgerne, vil det hele tiden måtte se ut som noe er galt med det departementale ansvarsområdet. Hvis noe går bra, leser de i avisene at alt var statsministerens idé. Hvis det går galt, er det embetsverket som har skylden.»

Blairs barske mediesjef var støpt i tabloidpressens enkle form. Han behersket overskriftsteknikkene. I startfasen gjorde han en viktig og nødvendig jobb. Han fikk folk til å forstå hva New Labour ville. Flertallet likte det. Men registret av virkemidler viste seg å være for banalt da det kom til stykket. Alastair Campbells reklameaktige overskrifter og pompøse forenklinger favnet ikke Blairs mer prinsipielle og filosofiske tanker. Tvert imot vil jeg tro at det har bidratt til en urettferdig forflatning av både mannen og hans verk.

Blairs styrke lå i hans oppriktighet. Han snakket ut fra en visjon snarere enn et gjennomtenkt, taktisk program.

Biografen Andrew Norman Wilson trakk frem Tony Blairs forhold til språket, da han skrev en politisk epilog om ham i 2007. «Det er karakteristisk at det Blair for all fremtid vil kunne skrive på listen over suksesser er fredsavtalen i Irland. Kanskje ligger forklaringen i irlendernes språk.

James Joyce’, Samuel Becketts, Oscar Wildes, Ian Paisleys og Gerry Adams’ språk danser og flyr og synger, og ordene betyr mange ting på en gang, eller kanskje betyr de ingenting. Dette passer Tony Blairs psyke. Han har vært helt hjemme i den irske politikkens merkelige verden, der ordene kan bety hva du til enhver tid måtte ønske at de skulle bety.»

En annen spaltist skriver i et annet post scriptum, at Blairs forhold til krigen i Irak antagelig sprang ut av 24

hans visjoner om at nasjoner og kulturer lever i et intenst avhengighetsforhold til hverandre. I motsetning til den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntingtons teori om Clash of Civilizations, mener han oppriktig at verden bare kan utvikle seg positivt gjennom et internasjonalt samfunn, bygget på universelle verdier. Han er med andre ord en utpreget globalist.

Ifølge David Brooks i New York Times, begynte Blairs verdensbilde å ta form allerede da han var 11 år og faren holdt på å dø av hjerteinfarkt. Da tok han de første skrittene på sin intellektuelle oppdagelsesreise, som til denne dag er sterkt influert av den skotske teologen og moralfilosofen John Macmurray. Blair var besjelet av ideen om en gang for alle å fjerne klasseskillene og de politiske barrierene som splittet det britiske folk. I et internasjonalt perspektiv mente han at verden må utvikle et felles verdigrunnlag.

«Vi er vitne til begynnelsen på en helt ny doktrine for det internasjonale samfunn,» sa Blair i en tale i Chicago i 1999. Det internasjonale samfunnet har en plikt til å intervenere der de globale verdiene er truet. Han oppfattet aksjonistene bak angrepene den 11. september 2001 som ekstremister med en grunnleggende ond og destruktiv drivkraft. Og bare det. De ville splitte menneskeheten.

«Dette er ikke et sammenstøt mellom nasjoner eller kulturer,» sa han med adresse til Huntingtons teori. «Det er en kamp mellom fremskritt og tradisjon, mellom de som ser mulighetene i den moderne verden og de som nekter for at det finnes utvikling.»

Saddam Hussein var en trussel mot en harmonisk verden, sett i dette perspektivet, og dessuten en hån mot enhver moralsk verdensanskuelse. Tony Blair oppfattet det både som nødvendig og legitimt å fjerne ham. Det kan 25

være forklaringen på at han spilte på lag med Bush-teamet så lenge som han gjorde. «Men å si at Blair var en talentfull leder av New Labour hvis karriere ble tragisk overskygget av Irak, er en absurd oppfatning. Det er som å si at elefanten er et talentfullt dyr, hvis egenskaper er tragisk overskygget av det faktum at den er stor og har snabel,» skriver David Brookes. En pussig metafor, kanskje, men den illustrerer i hvert fall ett poeng, nemlig at det filosofiske og idealistiske perspektivet ikke lot seg formidle gjennom det register av ord og virkemidler medierådgiverne rådde over. De var engasjert for å selge en politikk til et marked de hadde definert som brukere av politikk, eller om man vil – kunder. Det fordret to ting, nemlig at man analyserte markedet og deretter leverte det som undersøkelsene viste at folk ville ha.

I et slikt tankeunivers blir verden flat. Oscar Wilde sa det slik: «De som insisterer på at en spade er en spade bør snarest settes til å grave et hull med den, det er antagelig det eneste de duger til.»

Beklager om jeg tråkker på en tå eller to. Men jeg kan ikke fri meg fra at forklaringen på medieapparatets svikt ligger i tidens hang til det banale. Alt som skal selges til publikum gjøres først gryteferdig etter markedets gjeldende oppskrift. Vi snakker om proffe og helt kyniske vurderinger av hva som selger. Den som måtte ønske å få i gang en debatt av mer ideell karakter med et slikt utgangspunkt, vil straks måtte innse at budskapet er uforenlig med formen. For det blir uunngåelig skurr i de menneskelige kommunikasjonene når kommersielle fiksfakserier blir overført fra markedssektoren til idéplanet. Det er ikke til å unngå. Med sine kjappe agendaer og glorete klisjeer, vil mange av informasjonsfagets utøvere nødvendigvis bli stående i veien for ny26

ansene. Det fremmer verken engasjement eller forståelse.

Blairs medieteam forholdt seg først og fremst til den delen av pressen som treffer brede folkegrupper – de som selger på rå, bastante overskrifter om sensasjonelle avsløringer, ekkelt sladder, og kommentarer som virker som de er skrevet med øks. Altså «tabloidpressen». Der traff man de store velgermassene. Vi snakker her om den delen av pressen hvor såpe- og realityserienes menneskebilde blandes inn i vulgærjournalistikkens galleri av virkelige mennesker, eller vice versa, altså en integrert del av tidens kommersielle helhet. Årsaken var enkel nok. Der nådde man massene, der nådde teamet de sjeler som kunne frelses og fiskes over til New Labour, der var det muligheter for å utvikle en sympati som kunne motvirke tendensen til ondsinnet politikerforakt.

Problemet, viste det seg igjen, er at bordet fanger. Alastair Campbell og hans folk behersket teknikken, miljøet og formen. Den kommersielle delen av pressen ble dyrket og prioritert. Men den slo hardt og nådeløst tilbake da den forsto at den ble manipulert. Den krøp under dører og løftet dyner, den raljerte og moraliserte. Campbell og hans folk tok igjen. Det var som om de to leirene drev hverandre fra skanse til skanse. Taperne var alle de som (antagelig uten å vite det) har behov for en nøktern stemme, en røst i ørkenen som kan vise vei og stimulere tanken.

Det er farlig å generalisere. Men det er ikke mulig å lukke øynene for parallellene. Kommersialiseringen av media vasker som en tidevannsbølge over alle europeiske land, også Norge. Eierne har felles interesser med all slags folkelig underholdnings- og forbruksvirksomhet. Det er om å gjøre å få folk til å tenne, bli underholdt og føle seg vel, 27

feelgoodsyndromet. Og det er om å gjøre å definere enkle, allmenngyldige idealer. Dermed er det nærmest uunngåelig at reklamens enkle, manipulative virkemidler sniker seg inn overalt. De som vil nå ut til alt folket, gjør seg stor umake med å tilpasse seg medienes språk- og begrepsverden. De stemmer sin røst inn mot en tone som er slått an av krefter hvis altoverskyggende motiv er profitt. Bevisst og ubevisst tar politikere i bruk samme salgsmetoder som næringslivet. De spiller et høyt spill og legger – ofte uten å se det – sin egen troverdighet i potten.

Ikke alle ser når de trår over grensen. Tony Blair kom til å overspille sin bruk av politisk salesmanship. Andre beveger seg farlig nær, i hvert fall når de påberoper seg høyere prinsipper. Men noen gjør ikke engang forsøk på å skjule hva de egentlig driver med. Slik sett er Silvio Berlusconi en artig aktør på vår tids politiske arena. På mange måter er han det ekstreme ytterpunkt når vi snakker om kommersialisert politikk. Han trådte også ut av en gammel form. Men hans tilbud til de italienske velgerne, hans visjoner og ideer, er utilslørt knyttet til materialistiske verdier. Han har ikke engang giddet å late som noe annet.

I større grad enn noen annen politisk leder i Europa, må han sees som et helstøpt produkt av den neokapitalistiske ånd og kultur.

Berlusconi har tatt politikkens kommersielle element helt ut, frekt, freidig og helt skamløst. Vi pressefolk anklages ofte for politikerforakt, men er det noen som virkelig har gjort seg fortjent til det, må det være den italienske statsministeren. Hans vei til makten gjør nærmest narr av det parlamentariske demokrati. Da han bestemte seg for å ta styringen, gav han sine kløktigste reklamefolk et oppdrag som de, og bare de, hadde alle forutsetnin28

ger for å løse: «Bruk deres kunnskaper om folks innerste drivkrefter, lag et parti italienerne vil ha.» Det gjorde de. Forza Italia ble skapt i markedsanalysenes ånd. Reklamefolk vet hva som selger og hvordan det skal selges.

Og vet de det ikke, sørger de for å få vite det, med profesjonell grundighet. Partiet ble tømret opp rundt grunntesen som hadde gjort sjefen til Italias mest vellykkete forretningsmann, nemlig slagordet «Folk vil ha det moro».

Berlusconi var blitt milliardær på folkemoro. Enkle quizprogrammer med store pengepremier, lett popmusikk og nesten nakne jenter, samler seere. Det hadde han bevist hinsides tvil. Han førte suksessen med seg over i politikken.

Jeg kjenner forretningsfolk i Milano som trykker Berlusconi henrykt til sine bryst. De ser ham som en av sine.

Få politikere av den klassiske typen er noen gang blitt slik heder til del. Begeistringen deres er tent av løfter om skattelette og investeringer, slikt som får pengene til å rulle. En ekstra bonus ved Berlusconi er samtidig at han har spart dem for vanskelig politisk teori. Han er kort sagt en av gutta, businessgutta. Han snakker tidens språk, pengetjeningsspråket. Endelig en politiker som forstår hva som er viktig i livet.

Nå og da, gjerne litt utpå kvelden, kommer jeg kanskje til å antyde at deres begeistring også kan henge sammen med Berlusconis tvilsomme snarveier …? Han har vært satt under etterforskning for urent trav i forretningslivet mer enn en gang. Kanskje det gjør ham enda mer til en av gutta? Kanskje tror de at han føyer en slags legitimitet til fiksfakserier som ikke er helt ukjent i deres egen virkelighet? Når jeg snakker slik tar samtalene ofte interessante vendinger. Idet jeg vender ryggen til, sier de vel det samme om meg som Berlusconi alltid har sagt når han blir møtt 29

med kritikk: «Jeg er offer for en bevisst svertekampanje satt i verk av en presse som er gjennomsyret av sosialister og andre venstreorienterte.»

Berlusconi er et ektefødt barn av det politiske jordskjelvet som rammet Italia i begynnelsen av 1990-tallet. Korrupsjonskampanjen Mani Pulite (Rene Hender) raserte partiapparatet og diskreditterte nesten alle etterkrigstidens makthavere. Fra den ene dag til den andre ble alt snudd på hodet. Folk mistet respekten for det meste. Alt det kjente ble lagt i grus. Da var det at Berlusconi steg frisk og fargerik opp av ruinene og lovet velgerne mye moro. Han presenterte seg som selve antitesen til gårsdagens politikertype. Og det holdt så det monnet. Han vant tre valg.

«Ilden varmer så lenge isen bærer bålet,» heter det i et kryptisk ordtak. For Berlusconis vedkommende har det vart forbløffende lenge. Han er den statsminister som har regjert desidert lengst i Italias kaotiske politiske etterkrigshistorie. Det kan gå litt tid før han – eventuelt – overspiller metodene og ender i samme uføre som Blair og New Labour. Utgangspunktet og omstendighetene gir ham et visst spillerom.

En annen som uten tvil hadde et nesten ubegrenset spillerom for profesjonell manipulering av velgerne, men som likevel presterte å kjøre seg og sitt rett i veggen lenge før han nådde mål, er George W. Bush. Han bygget opp den samme konspirasjonsteori om venstreorienterte landssvikere i presse og akademia som Berlusconi. «Med meg eller mot meg,» sa Bush i oppkjøret til Irak-krigen, en enkel og grei spissformulering som fikk det til å se ut som et valg mellom heltedåd og forræderi. Det ble pisket opp en atmosfære av høystemt patriotisme. Mange kommentatorer i amerikansk presse opplevde at artiklene deres ble for30

kastet. «Vi har ikke råd til å trykke dem,» sa redaktørene.

Gode kunder stanset annonser hvis avisene kjørte stoff som inneholdt kritikk mot Bush’ militante prosjekt. Kritiske kommentatorer ble anklaget for å gå fiendens ærend.

Debatten ble kvalt. Når det ikke blir stilt spørsmål lenger, dør demokratiet.

Amerikanske presidenter har erfaring med å selge kriger. You have to scare the hell out of them, sa senator Arthur Vandenberg til Harry S. Truman i 1947. Regjeringen hadde innsett at Josef Stalin bare kunne stanses med en reell trussel om bruk av makt. Det krevde svære overføringer av penger til det militære, og det var ikke lett å få støtte for det i en tid da røyken ennå steg fra ruinene etter andre verdenskrig. Vandenbergs råd var enkelt og greit.

Hvis Truman skulle ha noe håp om å få Kongressen med seg, måtte han overbevise nasjonen om at Stalin var en dødelig trussel.

Truman tok i så det monnet. Og han fikk det til. Siden den gang har begrepet selling the threat hatt høy status. Det bygger på reklamens basale prinsipp om at folk påvirkes til kjøp ved spill på følelser, ikke fornuft. Oversatt til medierådgiverspråk: Det er de politiske og følelsesmessige formuleringer av trusselen som spiller hovedrollen, ikke fakta.

En europeisk diplomat fortalte meg en gang i dyp fortrolighet, om et middagsselskap hjemme hos Karl Rove, mannen som har mye av æren for George W. Bush som politisk fenomen, på godt og vondt. Sent på kvelden hadde Rove tatt diplomaten med inn på sitt hjemmekontor og vist ham opplegget for kongressvalget høsten 2006. Kampanjen bygget på Vandenbergs råd om å skremme the hell out of them, og det til de grader at diplomaten knapt trodde det han så. Rove var synlig stolt over opplegget.

31

Det var ikke bare det at det utnyttet terrortrusselen for alt den var verdt. Det omfattet også en snedig plan om å henge ut politiske motstandere og plante historier om svik og fiendtlige sympatier. Slik ville Rove male et bilde av Bush som frihetens og fredens sanne forsvarer, samtidig som han gjorde alt han kunne for å skremme vettet av velgerne. Den galante, uselviske lederskikkelsen var truet av skjulte fiender og overløpere. Friheten var i fare. Rove var helt åpen om hvem han ville henge ut.

Diplomaten kjørte rystet hjem. «Slikt kan heldigvis ikke forekomme hos oss,» sa han. Mon det?

Til tross for Karl Roves enorme reservoar av kløkt og oppfinnsomhet gikk opplegget rett på dunken. Bush ble så vingeklippet etter Kongress-valget høsten 2006, at han knapt greide å lette igjen. Han flakset videre fra hjørne til hjørne i sitt politiske bur uten at noen så ut til å bry seg.

Verdens mektigste mann på toppen av «verdens største demokrati» hadde falt for eget grep. Verdt å merke seg, kanskje: Fusk med fakta og omskrivninger av virkeligheten har begrenset levetid, selv i et land der reklamen har status som en av tilværelsens forutsetninger.

Politikernes tendens til å selge seg og sitt budskap ved hjelp av reklame og moderne markedsføring er en refleks av samtiden. Den vokser rett ut av sosiale forutsetninger som er forskjellige fra det som dominerte etterkrigstiden frem til ca 1980. Gjennom et kvart århundre har den industrielle verden gått gjennom en velstandsøkning uten sidestykke. Verdier og normer har skiftet karakter. Den kollektive samvittighet er svekket, selvopptattheten styrket. Det vestlige mennesket definerer seg selv gjennom sitt forbruk. Tingene skaper selvbildet. Samtidig har teknologi og globalisering gjort at den nasjonale økonomiske styrin32

gen er endret og svekket. Velferdsinstitusjoner, helsetjeneste og utdannelse er blitt mindre fiksert i form, mindre i omfang. Forestillingene om den frie markedsøkonomien er tidens credo. Det er et anerkjent mål å bygge ned stivbeinte byråkratier.

Men innsatsen har ikke produsert mer samfunn. Snarere tvert imot. «Det siste halve århundret har vært en tid preget av en velstandsbygging uten sidestykke i historien,» skriver Richard Sennett i The Culture of the New Capitalism. «En ny generasjon i velstand er utviklet parallelt med nedbyggingen av statlige og korporative byråkratier. Men slik vekst er kostbar. Den fører til stadig større økonomiske ulikheter og sosial ustabilitet.»

Den nye kapitalismen stimulerer latente trekk som i alle livets faser vil være en drivkraft for å skaffe seg noe nytt og kaste det gamle. Jakten på rikdom og nytelse har fått stjernestatus. På denne måten har profitørene på det moderne markedet skapt nye betingelser for å bli sett og hørt.

Metodene gir gevinst på kort sikt. Men i et annet perspektiv blir de for banale. Hvor gloriøse de nye idealene enn måtte fortone seg, så ser nemlig den menneskelige karakter ut til å trekke i motsatt retning. I alle samfunn finnes en massiv sosial kjerne av middelklassemennesker som føler at den nye kapitalismen har ført livet deres ut i drift på åpent hav. Det bygger seg opp en reaksjon. De overflatiske idealer i det kommersielle og reklamedefinerte samfunnet, utløser ofte konflikt i møtet med menneskets naturlige instinkter.

Mannen bak disse tankene er en aparte plante i den internasjonale samfunnsforskningens hage. Richard Sennett er professor i sosiologi. På underfundig vis skriver han seg selv inn i sine forskningsresultater. Det gir bøkene en egen 33

nerve. Ytre sett dreier hans forskning seg om trekk i tiden, om hvordan samfunnene utvikler seg. Men deres innerste, bærende budskap handler om mennesker.

Slik jeg har lest ham, er Sennett kanskje den av nåtidens tenkere som har best forutsetning for å forstå hva som har formet vår tid og vår tone. Jeg har tenkt som så, at om noen skulle kunne forklare hvordan velgermassene – det «vannet politikerfiskene skal svømme i» (sitat Mao) – har utviklet seg, så må det være Richard Sennett.

Følgelig dro jeg for å snakke med ham.