4
Willy Ustad
Hevnen
© 2015 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-45138-7 1. opplag 2015 Fotoillustrasjon på omslag: Eline Myklebust Madsen Omslagsfoto: Eline Myklebust Madsen Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Slik sluttet forrige bok:
Eyvind senket stemmen. «Jeg vet det. Men se på de karene bak oss. Bønder med våpen. De er redde for den kampen som kommer. Går jeg foran og viser mot, øker motet deres også.» «Helt til du får en pil i brystet. Vi må sette vakter med bue oppe ved veien og bakom kollen. Det gjelder å holde dem der nå.» «Gjør det,» svarte Eyvind lavt. «Gjør det, Gorm.» Han ventet ikke på svar, men red sakte fremover mot kollen der Armands menn sto oppreiste og så ham komme. Han kunne se armbrøstmennene fikle med våpnene sine, se bueskyttere legge pil på strengene. Hvor nært? Hvor langt hold ville han selv treffe en mann på? 5
Lenger enn dette, avgjorde han. Men han var en ypperlig bueskytter, og få kunne spenne Eyvind Bolts bue. Men hesten var et stort mål, og hesten var dyrebar i den striden som kunne komme – måtte komme. Han steg av og snudde hesten, ga den et klaps og så den lunte tilbake. Nærmere, bare litt. Nok til at de sløser vekk pilene sine! Han kjente ingen større redsel, ikke for skytterne der borte på kollen. Men han hadde en forræder i flokken – og da Eyvind Bolt gikk sakte fremover mot fienden, var han redd for å få en pil i ryggen.
Kapittel 1
Eyvind kjente huden stramme seg over ansiktet. Skulle han gå rett mot bisp Armands skyttere som ventet der på den vesle kollen? Var det vanvidd å gjøre det? Skulle han dø her på det magre graset utenfor stranda ved Gjølme? Så nær Storjåren, men likevel så fjernt? Kanskje, men for hver gang de skjøt, med armbrøst eller bue, hadde de ett skudd mindre. Derfor fortsatte han å gå, tvang det ene benet foran det andre. De første skuddene fra armbrøstene ble skutt ut på likt og kom som en sverm mot dem. De korte jernboltene laget en egen, brummende lyd, ikke som susingen fra en pil. Det sprutet i grus og jord da en av dem slo ned tyve skritt foran Eyvind, men han fortsatte å gå fremover. Han måtte drive kroppen frem med viljen mens hver muskel spente seg og prøvde å gjøre 7
seg til et panser. Han kjempet mot tanken på hvordan det ville kjennes om en armbrøstbolt slo inn i brystet hans. Viljen tvang seg til en seier over kroppen, for han visste hvor nødvendig dette vågestykket var. Han hadde bare syv mann, biskop Armand hadde tolv eller fjorten. Men bispens menn var til fots, og hans egne hadde hester. De kunne flytte seg raskt som vinden, og de kunne låse fjorten fast på kollen og hindre dem i å krysse de halvannet hundre skrittene med åpen mark før skogbrynet. Men det var bare dersom skytterne slapp opp for bolter og piler, eller dersom de brukte så mange at de måtte spare. Ellers kunne mange av Armands menn bryte ut, beskyttet av et regn av skudd, og de kunne være nesten ved skogkanten før Eyvinds menn til hest kunne våge seg nær dem. En armbrøstbolt fra kloss hold kunne gå nesten tvers gjennom en hest – og hestene var den eneste fordelen Eyvind hadde. Den måtte bevares og voktes som en skatt. Oppe på kollen så han armbrøstskytterne sette våpnene sine mot bakken, holde dem fast med foten og trekke strengen tilbake. Godt, det var det Eyvind ønsket. Jeg setter livet på spill for noen hesters skyld, tenkte han. Det hadde jeg aldri trodd ville skje. 8
Gorm hadde sagt at det ikke var klokt lederskap å bruke seg selv som åte. Det var sant, men ville det ikke være enda verre lederskap å bruke en av de andre? Og dette måtte gjøres, for han måtte minske trusselen fra de fem armbrøstmennene. Han var ikke i tvil. Fikk mennene hans hestene skutt under seg, ville de tape. Tape og dø. Han telte skritt mens han holdt øye med skytterne på kollen. De løftet armbrøster og buer nå. De siktet. Hvis en av dem traff ham, ville han ikke se det komme. Fra siden kunne du se en pil i flukt, og kanskje en armbrøstbolt. Men ikke rett forfra. En pil slo ned tre–fire steg til siden for ham. Brummingen av en armbrøstbolt sa ham at en av dem hadde sust forbi i høyde med midjen, men ikke særlig nært. Holdet var for langt til at de kunne være treffsikre. De nådde frem nå, men en ujevn vind kom inn fra sjøen og gjorde det vanskelig å treffe. Ville Armand forstå hensikten hans og be dem slutte å skyte? Eyvind skjøv vekk tvilen og fortsatte fremover. Tre piler kom på likt, piler fra vanlige buer. Bare én av dem gikk forbi ham, de andre slo ned foran ham. Fem armbrøstmenn, tre buemenn. Én av dem sterkere og bedre enn de andre. Han ble vàr en 9
pil i graset. Det var en kort, tykk en med jernskoning. En armbrøstpil av tre. Den var dårligere enn jernboltene og hadde mindre rekkevidde og mindre gjennomslagskraft. Godt! Eyvind stanset og visste at han var som en målskive nå, stillestående og oppreist. «Armand,» ropte han så høyt han kunne. «Armand! Kan du høre meg?» Kanskje det var dumt å rope. Kanskje Armand ville tro at han kom for å forhandle og be mennene sine slutte å skyte. Eyvind trodde ikke det, for Armand ville ikke forhandle med Bolt-arvingen. Han ville drepe ham. Men Eyvind trengte et påskudd for å vandre inn i skuddfeltet deres, et påskudd som hindret dem i å se den egentlige hensikten hans. Den blåkledde skikkelsen der oppe på kollen sto bredbent med hendene i siden. Ropet kom sterkt og syngende mot ham med en hånlige klang som fløt som gift. «Kommer du for å be om fred, Eyvind Bolt?» Skytterne holdt an. Eyvind skar tenner. Han måtte få Armand rasende, få ham til å hisse skytterne til det ytterste i stedet for å holde dem tilbake. «Jeg kommer for å be deg dra til helvete og la eiendommen min i fred! Vet paven at du har 10
tatt deg til rette som en simpel tjuv og røver her i landet?» Selv på åtti stegs avstand kunne han se rykket i mannen og hvordan skuldrene hans trakk seg opp. Så løftet han nevene mens han vendte hodet og sa noe … Skytterne løsnet en ny sverm av piler og bolter. Eyvind sto urørlig, ventet og telte mellom sammenbitte tenner. En, to, … på tre slo en armbrøstbolt ned til venstre for ham og laget en liten fure i graset, støtte mot noe og fløy et stykke videre. En vanlig pil kom bratt ned og ble stående i torven, på venstre side den også. Vinden fra sjøen, tenkte han. De merker den ikke, fordi den tar bedre her nede enn i krattet på kollen. Godt, godt. «Du kommer ikke levende herfra, Eyvind Bolt. Ikke du, og ikke resten av bøndene dine!» «Tosk!» skrek Eyvind tilbake. Han så ikke på Armand, men på skytterne. Han så dem rykke armbrøstene ned for å spenne dem igjen, løfte dem, ta sikte … Da han så de små rykkene i dem som røpet at skuddene gikk, tok han tre lange steg mot høyre. Det skrinne graset tok imot nye bolter og piler – alle til venstre for ham. Det gjentok seg én gang, så to. Den tredje gangen sneiet en armbrøstbolt kuften hans i høyde med midjen. Skytterne skjøt ikke på likt lenger, 11
men hver og en løsnet skudd så fort han bare kunne. Eyvind kunne ikke vike til høyre lenger, for han var alt nede ved stranda. Skulle han rømme unna? Ikke ennå. Slik de skjøt, måtte de fortsatt ha godt med piler der oppe. Han tok sats og løp rett oppover den slakke grasbakken, opp forbi det stedet han først hadde stanset. Mens han løp, så han at bakken var merket med piler og bolter. Det var som et belte av dem der han hadde flyttet seg nedover. Fire ganger mens han løp, slo piler ned rundt ham. Skytterne var gode, men vinden og et bevegelig mål gjorde det vanskelig for dem. «Du løper som en hare nå, Eyvind Bolt!» ropte Armand. Og du forstår fortsatt ikke hvorfor, tenkte Eyvind. Du er en slu djevel, bisp Armand, men noen klok leder i strid er du ikke. Stilnet pilestormen? Jo, det kom færre nå. Eyvind smilte beskt og gikk fem steg frem mot kollen – ti skritt, femten og tyve. Ingen skjøt. Begynte skytterne å slippe opp, eller hadde Armand bedt dem slutte å skyte? Det kunne være det samme, han hadde gjort det han kunne. Eyvind snudde ryggen til og begynte å gå tilbake, så rolig og likesælt han kunne, mens det brant som en glo mellom skulderbladene. En sverm av piler slo ned i bakken foran ham. 12
De kom mellom ham og tryggheten! Han vek til siden, men pilene fortsatte å hagle ned. Pilene sperret veien bakover, det måtte bety … armbrøstmennene! Bueskytterne skulle tvinge ham til å holde seg på en liten flekk mens armbrøstmennene kunne finsikte. Armand var ingen tosk – han var slu, djevelsk slu! Det var Eyvind selv som var tosken. Han var fanget i en felle, og snart … Den første armbrøstbolten brummet forbi ham, og den kom nær, altfor nær. Eyvind kastet seg til siden, mens en ny bolt slo ned i bakken rett foran ham. Med ett visste han usvikelig sikkert at han kom til å dø her, dø som en tåpe. Hørte han hovslag? Jo, hestehover hamret i bakken. Noen kom, noen slakket fra galopp til trav. Eyvind så en hest som var skjult bak en vegg av kvister og vidjer som en matte. Den kom i en vid bue slik at den skjermede siden vendte mot Armands skyttere på kollen. En stemme ropte høyt og vilt: «Eyvind! Jeg kommer bak deg. Bak deg!» Hest, mann og kvistmatte sneiet bakom ham, saknet farten så han kunne hogge tak i salen og heise bena opp under seg. Sigurd Einarssønn tok tak i Eyvinds skulder med én hånd og styrte hesten med den andre. Eyvind kunne høre piler slå 13
inn i kvistmatten mens hesten satte i galopp og fullførte den vide buen som brakte dem utenfor skuddhold. Først da de var tilbake ved skogkanten der Gorm sto, stanset Sigurd hesten og Eyvind satte føttene på bakken. «De kan ikke ha mange piler igjen nå,» sa Sigurd. Eyvind kunne høre hvordan han strevde for å holde stemmen rolig, som om dette var en dagligdags hendelse for ham. «Du berget skinnet mitt,» svarte han. «Jeg kommer ikke til å glemme det.» Sigurd spente kvistmatten løs fra seletøyet til hesten. «Denne her lå oppå noen stokker over den lille bekken nedenfor huset. For at det skulle gå an å kjøre med kjerre uten at hjulene kom mellom stokkene, vil jeg tro. Jeg tenkte at fire tommer med hardbuntet bjørkekvist burde kunne stanse en hvilken som helst pil.» «Det står syv av dem i matten,» sa Gorm. «Og jeg vet ikke hvem av dere to som er galest.» Eyvind kjente knuten i musklene løsne, og han var nesten munter. «Du la livet på streken der,» sa Gorm. Eyvind så seg om, men så bare tre av mennene sine. «Hvor er de andre?» «Jeg sendte Staf, Einar og Asgeir rundt til den 14
andre siden av kollen. Da kan de se om noen prøver å slippe unna den veien.» Eyvind nikket. «Kommer noen av dem seg inn i skogen, må vi holde oss unna skogkanten. Vi kan ikke engang bruke veien uten å være redde for en pil i ryggen, for de må vel ha noen igjen ennå. Da blir det vanskelig for oss å skaffe mat fra bygda, og det blir vi nødt til dersom dette varer lenge.» Gorm smilte tynt. «Vi er bedre farne enn bispen og mennene hans. Det er neppe vann der oppe på kollen. Det verste som kan skje dersom noen slipper ut derfra, er at de kan snike seg frem og drepe hestene våre. Møter vi dem til fots, da taper vi. Hvor mange piler og armbrøstbolter kastet de vekk på deg, tror du?» «Minst hundre. Men ikke alle.» Sigurd Einarssønn hadde lagt ned kvistmatten og sto og strøk hesten. Nå brøt han inn i samtalen og sa at han ville lage seg et gjemsel bakom noen einerbusker litt lenger frem. «Det kan hende Armand får noen til å lure seg frem om natten for å plukke opp de bortskutte pilene,» mente han. «Det blir vel dårlig skytelys, men jeg kan vel i det minste skremme dem vekk. Jeg er ingen dårlig bueskytter.» 15
Eyvind innså at tanken var god, til og med klok. «Vent til det mørkner, Sigurd. De bør ikke se deg.» Sigurd nikket. Han sto og så ut mot Armands skip med smale øyne. «Det holder seg utenfor skuddhold,» mumlet han. «Jeg står og tenker på tjæret treverk og en brannpil. Det skulle vært noe, det.» Skipet hadde holdt seg på fjorden siden Armand og mennene hans steg i land. Eyvind trodde ikke det hadde flere stridsmenn om bord. Men det var Armands skip, og Armands raskeste reisemåte. Det hadde sikkert gode forråd om bord. Mat, øl og kanskje gull – det ville vært et stort tap for Armand om de kunne greie å senke det. Eyvind skjøv tanken fra seg. Her og nå, for denne striden, betydde skipet ingenting. Likevel fulgte han det med øynene ut over kvelden da han satte menn på vakt. De måtte følge med på om noen forsøkte å snike seg vekk fra kollen. Han lot dem sitte to og to, slik at de kunne sove en blund etter tur. Tre slike vaktsteder var nok til å holde oppsyn med alle sidene av kollen. Mat måtte de ta med seg ut på vakt, for annen råd var det ikke. «Det er slik det er,» sa Ulf Bårdssønn like munter som alltid. «De er mange 16
og kan skifte på vaktene, men vi har maten. Og slik i lengden vil jeg heller ha lite søvn og greit med mat, enn fullt av sultne og sure folk omkring meg.» Mens kvelden ble til natt, satt Eyvind i skogbrynet og så ut mot Armands skip. Halvmånen ga lys nok til at han kunne se det godt selv om han ikke skjelnet detaljene. En hansakogg, bredbygget og med høyt fribord, men lett kjennelig på det firkantede oppbygget bak som var Armands kahytt. Hva kunne den tyske bispen ha der inne i sitt eget rede? Armand var pavens egen utsending. Han skulle øke pavestolens inntekter i her i nord, men han var også en røver som slo under seg døde stormenns eiendommer med falske kjøpsbrev. Den store manndauden hadde gitt Armand nesten fritt leide – kongsmakten var svak, bondeadelen nesten utdødd, og riksstyringen var i fullkomment ulage. Lover og domsrett hadde bare kraft der ikke alle de utnevnte mennene var døde, og det var ikke mange steder. Manndauden hadde virkelig endret landet. Eyvind så ut på skipet. Det hadde ikke kastet anker, men seilte sakte først én vei, dreide så av med knirking fra rigg og tauverk og blafring av seil, og seilte så den andre veien. 17
Mens han så på det, forsto Eyvind brått hvorfor han ikke greide slippe det med øynene. Han hadde undret hva Armand kunne ha der inni kahytten som lignet en kasse, men selve grunnen til undringen hadde vært begravd langt bak i skallen hans og ikke vist seg. Ikke før nå da natten gikk over i en grå morgen. Farens kiste. Den lille kisten av hvit eik som alltid hadde stått under Erik Bolts seng. Kisten med farens kjøpsbrev, med brev som fortalte om kjøp og eiendomsrett til mer enn to hundre gårder, gårdparter, fiskeretter og jaktretter – hele Eyvinds store, rike arv var beskrevet i det som lå i den kisten. At det lå gull og sølv der, det betydde mindre. Den virkelige rikdommen fantes i dokumentene som ga eiendomsrett. Da Eyvind kom tilbake til Storjåren etter flukten sin og var herre på hjemgården for en kort ettermiddagsstund, hadde ikke kisten vært under farens seng lenger. Han hadde håpet det, og skuffelsen hadde rammet ham som et neveslag. Armand hadde tatt den, og det fantes ingen tvil om det lenger. Armand hadde funnet den og stjålet den – det mest verdifulle av alt som hadde vært i Bolt-ættens eie. Med den i hånden ville Armand vite alt om Bolt-ættens eiendommer og alt om hvilke dokumenter han måtte forfalske for å ta alt sammen. 18
Eyvind stirret hatsk på skipet som krysset der ute på fjorden. Så nært, kanskje bare et par hundre skritt, men det var to hundre skritt over vann. Selv om han kunne få tak i en båt, og selv om det kanskje var bare tre–fire sjøfolk om bord, kunne han ikke dele den lille styrken sin for å prøve å ta det. Som et svar på tankene hans førte den nye kursen skipet lenger ut fra land. Eyvind snudde seg vekk fra sjøen og tvang blikket inn i skyggene i krattskogen på kollen. Han måtte vente en stund før han kunne skille de mørke skikkelsene av vakter fra skyggene i krattet. Fire mann, fire overkropper som raget over buskene. De skjulte seg ikke. Kanskje så de hans egne vakter og visste at de var utenfor skuddhold. Måtte djevelen ta Armand! «Det er et ønske det er lett å enes om,» sa Gorm bak ham. Eyvind skvatt, for han hadde ikke skjønt at han sa det høyt. «Jeg har vært rundt hos vaktene,» fortsatte Gorm. «Alt er stille. Månelyset er godt nok til å skyte i, og det er nok derfor ingen har sneket seg frem for å samle opp piler. Sigurd Einarssønn har en seig og uvirksom natt der fremme i einerbusken sin.» Han nikket ut mot de brysthøye buskene et stykke foran dem. De kunne så vidt se bena til Sigurd. Han lå flat og speidet under og gjennom 19
buskene, ikke over dem, slik mindre erfarne jegere ofte gjorde. De kunne ikke se Staf som lå bak de samme buskene, antagelig lå han helt skjult under dem. «De er lenger fra hestene sine enn de andre,» mumlet Eyvind. «Bryter mennene til Armand ut, vil de komme langt før Staf og Sigurd er i salen.» «Ja, Einar og Asgeir på den andre siden er nærmere sine. Men du kan ikke skjule to hester bak en einerbusk,» svarte Gorm. «Jeg vet det,» sukket Eyvind. «Armands menn gikk i land fra skipet ved dugurdstid. Jeg ville tro de skulle gå rett opp til Storjåren og få mat der. De bar ikke med seg noe. Nå har de vært uten middagsmålet og kveldsmålet. De vil kjenne seg slunkne i morgen tidlig.» «Og stridslystne,» sa Gorm. «Ja,» svarte Eyvind. «Greier vi stanse dem dersom de bryter ut alle på en gang?» Gorm skar en stygg grimase. «Vi stanser vel knapt et besluttsomt stormløp. Men jeg tror ikke det kommer.» «De vil ikke bare bli sittende, Gorm. Armand vil sende bud på hjelp.» «Tanken har streifet meg, ja.» De tidde. Begge saumfór sletta foran dem med øynene. Til venstre lå grasknollen som halvveis skjulte Asgeir og Einar. Like ved sto hestene de20
res godt synlige. Rett frem, på den andre siden av et uttørket bekkefar, var selve kollen der de kunne se to av Armands menn stå vakt. Til høyre for kollen var einerbuskene som skjulte Staf og Sigurd. Sigmund og Ulf Bårdssønn kunne de ikke se, for de var et sted bakom kollen. Hvor tynt og skrøpelig det blir, tenkte Eyvind, når åtte menn omringer tolv eller fjorten. Vi er mer spredd enn dem, mer sårbare enn dem. Og det vet de. «Bekkefaret,» mumlet Gorm. «Hysj, vær helt stille.» Nå hørte Eyvind det også, en skrapende, langsom lyd som brått ble borte, men så kom tilbake. Noen ganger sterkere og liksom raskere, andre ganger svakere. Klær som skrapte mot grus i bunnen av bekkefaret! «To menn,» hvisket Gorm. «De rører seg hver sin gang.» Eyvind fulgte bekken med øynene. Den førte inn i skogen bare noen skritt til venstre for ham. Hvor lenge hadde mennene krøpet i bekkefaret, uendelig varsomt forbi Einar og Asgeir? Kanskje siden natten var på det mørkeste. Nå var det nesten lyst, og de hadde bare noen skritt igjen til skogbrynet. Gorm reiste seg sakte og lydløst, og like stille begynte han å spenne av seg sverdet. Eyvind 21
gjorde som ham og var livredd for at noe skulle klirre. «Du tar den fremste,» mumlet Gorm nesten uhørlig. Flatt på magen begynte de å krype under underskogen, over duggvått gras og fuktige gamle blad. De krøp når raslingen fra bekkefaret hørtes og lå urørlige når den døde bort. Da Eyvind kjente sand under fingrene og at det gikk skrått nedover, akte han seg et halvt skritt bakover og trakk kniven lydløst ut av sliren.
Kapittel 2
«Jeg må til Orkdalen! Nå, fort!» Lidvard hadde aldri sett Kolrun slik. Ikke med så oppspilte øyne, ikke med en slik blekhet i ansiktet. Fortvilelsen hennes smittet over på menneskene rundt dem, og … Et annet følge var på vei for å bosette seg på Eyvind Bolts gårder – Kolrun hadde kommet med det verste budet reisefølget fra Jernadalen kunne få. Verre enn bud om brann eller om at røvere hadde plyndret i Verran. Verre enn alt, fordi det kunne gjøre den lange reisen, slitet og farene forgjeves. Rett imot dem, på den andre siden av Skarnsundet, lå bygda de skulle bosette. Rett imot, bare en fjerdingsvei eller mindre unna, men den fjerdingsveien var salt sjø og stri strøm. Lidvard var lederen nå som Eyvind ikke var der. Han måtte få folket fra Jernadalen over, og 23
ifølge Kolrun og sjøbonden Asbjørn, som hun kom i følge med, måtte det skje fort. «Folket fra bygda ved Høldinvatnet trenger vel en snau uke fra det stedet vi så dem,» sa Asbjørn. «Kanskje så lite som fire eller fem dager.» Han sto rett foran Lidvard, og Kolrun sto ved siden av ham. Bak dem lå Asbjørns båt med baugen trukket opp på stranda. «Da Skarphedin ikke greide å drepe Eyvind eller hindre oss i å dra, sendte han de mennene han hadde igjen etter oss for å sinke og plage oss,» sa Kolrun hardt. «Så dro han selv rett til bisp Armand, og Armand sendte ham til bygda ved Høldinvatnet. Slik må det være,» tenkte hun høyt. «Og lovte dem billig bygsel på Eyvinds gårder i Verran,» la Lidvard til. «En god bygd ved sjøen i bytte for skrale gårder i fjellet. Det samme byttet som Eyvind bød oss.» «Nå, det er én forskjell,» skjøt kona hans, Eline, inn bakfra. «Eyvind eier gårdene i Verran, og han er i live. Bisp Armand løy for dem om at Eyvind var død, og bispen eier ikke en tomme jord i Verran.» Det falt en stillhet over flokken, fordi så mange tenkte det samme. Eyvind Bolt hadde dratt med syv menn i følge for å ta tilbake farsgården; Stor24
jåren i Orkdalen. Dersom han mislyktes, kunne han dø, og Armands løgn ville bli sann. Og i så fall døde kanskje seks menn fra Jernadalen også. Lidvard kunne lese tanken i ansiktene rundt seg, i ansiktene til kvinner som kunne bli uten menn. Disse menneskene hadde begynt å elske Eyvind Bolt, tenkte han. Elske ham fordi han vokste til en leder på ferden – helt til denne Gorm kom med et bud som fikk ham til å forlate følget og ta seks gode menn med seg. Vil de begynne å hate ham nå? «Vi må få Eyvind hit,» sa Kolrun stedig. «Han og mennene hans. Fort!» «Vi må komme oss til Verran og få bosatt oss på gårdene,» sa Eline, som fremdeles sto bak ryggen til mannen. «Det er det viktigste nå, tror jeg. Vi må være der før folket fra denne Høldingrenda når frem dit. Når de kommer, må vi være bøndene på Bolt-gårdene!» Lidvard så ut over sundet der en liten vindbyge jaget av gårde og skapte en grå, ruglet stripe i sjøen. Aldri hadde en fjerdingsvei syntes så lang for ham. «Vi står her med kyr og hester, Eline. Det blir ikke lett. Ikke raskt heller.» Asbjørn brøt inn, kort og fyndig: «Folket fra 25
Høldin må rundt hele Verrasundet, og landskapet er ille. Svært ille. Dere burde rekke å være der i god tid før dem.» «Kyr og hester …» begynte en av kvinnene å si, men Asbjørn bet henne av: «Skit i kyr og hester nå! De kan vente. Dere selv og sauene er nok. Da bor dere der, for svarte. Krøtterne skal vi alltids få over med tiden.» Lidvard så skrått på ham. Asbjørn var bredvokst og tettbygget, med rødbrunt hår og store hender med træler. Han var kort, men uten tvil veldig sterk. Han og Eline hadde rett, fullstendig rett. De måtte få folk over, ta gårdene i besittelse, få dem til å se så bebodde ut som det gikk an på noen få dager. «Båter,» sa han. «Asbjørn, kan du sette oss over?» «Juta kan gjøre det. Hun har båt, og jeg har to, og noen av dere kan vel ro? Jeg seiler til Orkdalsfjorden for å hente Eyvind Bolt. Det kan bli ufred av dette, og slik jeg forstår det, er det seks stridsføre karer i følge med ham. Og Kolrun blir med. Drar vi nå, kan jeg klare det på fire dager. To dager hver vei.» «Du får ikke alle i den vesle båten, Asbjørn!» «Nei, men jeg kan få med Eyvind og en mann til. Resten får ri det de klarer.» 26
«Men …» Lidvard ville innvende at han hadde bruk for Kolrun her, at hun ikke gjorde noe fra eller til for å hente Eyvind Bolt. Asbjørn kunne til og med få med to mann utenom Eyvind, om Kolrun ville bli igjen. Asbjørn avbrøt ham før han rakk å si det: «Det er en lang tur for én mann når han ikke har tid til å sove. Og jeg kan trenge en bueskytter – ingen vet hvem som tar imot oss på Gjølmesstranda. Juta får greie med båtene her, Lidvard. Hun var taus på Jåsetet lenge, hun kan både ro og seile.» Uten å si mer snudde han på hælen og småsprang nedover mot de små husene sine. Kolrun fulgte i hælene på ham. Lidvard sto igjen og kjente at jorden brant under føttene hans. Han hadde vært en slags leder på veien hit etter at Eyvind forlot følget. Men det hadde ikke vært noen alvorlige problemer, og han hadde hatt god tid til å tenke seg om. Kolrun hadde vært en så god hjelper at hun kanskje hadde vært like mye høvedsmann som ham selv. Nå måtte han ta i kast med ting han ikke kjente, ting han ikke hadde forstand på, og den han måtte støtte seg på var den rødhårete kvinnen Juta som han ikke kjente. Hun sto bakerst i flokken, og ansiktet hennes var merkelig uttrykksløst, mutt, som om det stengte noe inne 27
med lås og bom. Hun hadde fått dette uttrykket da navnet Skarphedin ble nevnt, da hun viste dem veien ned til Asbjørns hus ved den lille bekken inne i Saltbuvika. Det er noe med henne og Skarphedin, tenkte Lidvard. Noe jeg ikke vet, og det kan bli et hinder, eller en spore som driver henne til å hjelpe oss. Hvilken av delene vet jeg ikke. Og nå har jeg bare henne å stole på, for ikke engang Eline vet noe om båter. Over tredve mennesker sto rundt ham og ventet på en løsning. På at han skulle få ting til å skje. Han så på dem og tenkte at hadde det enda vært bare menneskene som måtte over Skarnsundet, men det var kyr, hester, storoksen, kjerrer, sauer … «Juta,» sa han tungt, «hvor mange kan du få med i den største båten til Asbjørn?» «Det er rolig vær, så ni eller ti går greit,» svarte hun. «Kan noen av dere ro?» Det kom tre–fire armer i været, nølende, kanskje var de ikke riktig sikre på om det var det samme å ro en liten eike i et fjellvann som å ro på salt sjø. «Det greier seg,» sa hun. «La oss bare få den på sjøen.» «En fra hver huslyd,» ropte Lidvard, «husk at …» 28
Det han sa druknet i larmen da båten skurte og skumpet over stokkene i støa. Iveren var stor, for de skulle se den bygda de var lovet, og de måtte komme først, ta den i besittelse og se til at ingen andre gjorde det før dem. Iver og hastverk arbeidet imot dem, og de trakk skjevt, så båten for først til én side ned mot sjøkanten, så til en annen. Før de fikk båten ut, var Asbjørn og Kolrun alt av gårde. Midt ute på sundet var vinden sterkere, og de kunne se båten legge seg over og skyte fart. «Ta ut seil og mast, det er bare i veien. To på hver tofte – resten får sitte i bunnen av båten. En i hver ende også.» Det var mye plasking og styr før de var om bord. Kvinner med våt stakk kavet seg over ripa og landet på tiljene med stakken over hodet. Menn bikket på båten så andre falt overende når de skulle finne seg en tofte å sitte på, og årer viftet hit og dit. Lidvard hadde ikke styring eller føring på noe som helst. Men på den andre siden av sundet lå målet, han kunne se kirken og noen av husene herfra. «Ro i takt, dere fjellbønder!» Menn svor så smått, og kvinner lo. Årer slo sammen, og båten var alt på tvers av kursen. «Du og du, bytt plass. Det bærer i ring dersom 29
to store karer ror på én side og to små jenter på den andre. Det begriper dere vel!» De begrep det, i alle fall så de det. Med en mann og en kvinne på hver side gikk det bedre. Juta så etter en åre å styre med, fant ingen og måtte passe kursen med tilrop. «Ta i litt mer på den siden. Hold igjen litt på den andre. Nei, ikke så mye, for h …» De som ikke rodde satt og stirret fremover, de strakte hals og knep øynene sammen. Landet der på den andre siden vokste foran blikkene deres, viste dem hus og veier, kirken og store åkrer, naust nede ved sjøen – en bygd. Deres bygd! Midt i sundet blåste det friskt, og små bølger fikk båten til å gynge. En og annen tviholdt i det nærmeste de kunne få tak i. De uvante roerne laget sprut og glipptak, men det gikk i alle fall fremover. Verralandet var nært nå, og de kunne se hvor gode åkrene hadde vært. Folk begynte å peke og snakke i munnen på hverandre. Lidvard satt med kartet Eyvind hadde tegnet på et kalveskinn, men jo mer han så på det og jo oftere han så over mot landet som kom nærmere og nærmere, jo mer vokste knuten i brystet hans. Han greide ikke å få kart og landskap til å stemme. Kartet viste andre gårder, andre stier … 30
og ingen kirke. Det kunne ikke gå an. Det kjentes aldeles umulig. Og hva skulle han gjøre dersom Eyvind Bolt var en bedrager og gårdene de var lovet ikke fantes? Han våget ikke rope det høyt, men lente seg over mot Juta og hvisket stille: «Dette som Eyvind tegnet for oss, det rimer ikke. Gårdene ligger ikke slik han har tegnet dem!» Juta svarte ikke med det samme. Hun ropte til roerne på den ene siden at de skulle løfte årene og la båten dreie. Først da de rodde langsmed land i stedet for mot det, svarte hun: «Bolt-gårdene ligger ikke ved kirka, men lenger innover. Du ser bare én av dem herfra.» Hun så ned på kalveskinnet hans, snudde litt på det, så mot land og nikket. «Jeg har bare vært på én av de gårdene én eneste gang, men jeg har sett dem mye fra sjøsiden. Husbonden brukte fiske innover denne leia, og jeg rodde for ham. For meg ser det noenlunde rett ut.» Lettelsen var like sterk i Lidvard som om noen hadde rullet en stor stein ned fra brystet hans. På samme tid ergret det ham. Han hadde vist seg som en tosk, men han hadde heller aldri sett en slik tegning som ble kalt et kart før. En kunne da ikke forlange at en smed skulle kunne alt! 31