Ryan Graudin Byen bak murene

Byen bak murene

Ryan Graudin

Byen bak murene Oversatt av John Grande

Ryan Graudin Originalens tittel: The walled city Oversatt av John Grande Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44550-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Innkjøpt av Norsk kulturråd Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Byen forstummer når mørket faller, men havet, havet i mørket kaller – henry wadsworth longfellow

18 døgn

Jin Ling Det er tre regler man må følge for å overleve i Byen bak murene: Løp fort. Ikke stol på noen. Ha alltid med deg kniven.

Akkurat nå avhenger livet mitt helt og fullt av den første regelen.

Løp, løp, løp.

Lungene brenner, glefser etter luft. Tårene svir i øynene.

Sammenkrøllet papir, halvrøykte sigaretter. Et dødt dyr, så råttent at jeg ikke ser hva det har vært for noe. Et teppe av glasskår fra flasker knust av fulle menn. Alt farer forbi i bruddstykker.

Gatene er en labyrint. De snor seg rundt seg selv, smale, med lysende skilt og vegger fulle av graffiti. I døråpningene står mennene og skuler. Sigarettene gløder som monsterøyne i mørket.

Kuen og gjengen hans er etter meg som en hundeflokk: rabiate, raske, samlet. Hadde de brutt opp og prøvd å omringe meg, ville de kanskje hatt en sjanse. Men jeg er raskere enn dem alle, for jeg er mindre enn dem. Jeg kan smette inn i gliper de fleste av dem ikke engang får øye på. Det er fordi jeg er jente. Men det vet de ikke. Det er ingen her som vet det. Å være jente i denne byen – uten tak eller familie – er en dom.

En uunngåelig billett til et av de mange bordellene som ligger langs gatene.

Guttene bak meg roper ikke. Vi vet alle bedre enn å gjøre 7

det. Den som roper, tiltrekker seg oppmerksomhet. Oppmerksomhet betyr Brorskapet. Lyden av jakten er bare lyden av skrapende skritt og tung pust.

Jeg kjenner hvert hjørne jeg piler forbi. Dette er mitt område, den vestlige delen av Byen bak murene. Jeg vet nøyaktig hvilket smug jeg må forsvinne inn i. Jeg er der snart, bare noen få skritt unna. Jeg suser forbi restauranten til fru Pak og den varme, hjemmekoselige duften av kylling, hvitløk og nudler. Så er det stolen til Wong, dit folk går for å få trukket tenner.

Det neste er brukthandelen til Lam, med et solid metallgitter foran inngangsdøren. Lam selv sitter på huk på trappen med føttene flatt i bakken. Han murrer dypt nede i strupen idet jeg springer forbi. Føyer en ny spyttklyse til samlingen i blikkboksen.

På trammen på motsatt side av gaten sitter en gutt med skarpe øyne og pirker i et isoporbeger med sjømatnudler. Det rumler i magen, og jeg tenker på hvor lett det hadde vært å snappe det med seg og løpe videre.

Men jeg kan ikke stanse. Ikke engang for å få mat.

Jeg blir distrahert av nudlene og holder på å løpe rett forbi smuget. Plutselig er det der, og jeg må svinge så brått at det er like før anklene går av ledd. Men jeg løper fortsatt, sidelengs gjennom den smale glipen mellom to kolossale bygninger.

Betongblokkene presser mot brystet og skraper mot ryggen.

Hvis jeg puster for fort, klarer jeg ikke å lirke meg gjennom.

Jeg skyver meg lenger inn og prøver å late som om jeg ikke kjenner at jeg skrubber av huden på albuene mot de grove, rå veggene. Rotter og kakerlakker piler hit og dit i mellomrommene rundt meg, de er for lengst kommet over frykten for å bli most under føttene mine. Tunge, dumpe skritt gir gjenlyd mellom veggene og banker i ørene. Kuen og gateguttflokken hans har løpt forbi. Inntil videre.

8

Jeg kikker ned på støvlene jeg holder i hånden. Solid lær, tykke såler. De var et godt funn. Vel verd de hektiske minuttene jeg måtte løpe for å få dem. Ikke engang Chow – skomakeren ved vestgrensen av byen, han som alltid sitter bøyd over en benk som er full av stifter og lær – lager så solid skotøy. Jeg lurer på hvor Kuen fikk dem fra. Disse støvlene må være fra Utenforbyen. De fleste fine ting er det.

Noen sinte rop trenger inn til skjulestedet mitt og hoper seg sammen til en floke av forbannelser. Jeg rykker til, og det rister i søppelet jeg har under føttene. Har guttene til Kuen funnet meg allikevel?

En jente snubler og faller, ramler inn i enden av smuget mitt.

Hun puster tungt. Glasskårene og grusen hun har skrubbet inn i huden, har fått blodet til å renne i strimer nedover armene og bena hennes. Ribbena synes gjennom den glatte silkekjolen.

Den er blå og blank og tynn. Ikke noe folk har på seg i denne byen.

Pusten går ut av meg.

Er det henne?

Hun løfter hodet, og jeg ser at ansiktet er dekket av sminke.

Det eneste som er ekte der, er øynene; øynene flammer, som om hun er klar til kamp.

Jeg vet ikke hvem jenta er, men Mei Yee er hun ikke. Hun er ikke den søsteren jeg har lett etter så lenge.

Jeg kryper lenger inn i skyggene. Men det er for sent. Dukkejenta får øye på meg. Hun åpner munnen, som om hun vil si noe. Eller bite meg. Jeg vet ikke hva hun vil.

Og jeg får aldri vite det.

Mennene har henne. De kaster seg over henne som gribber, river i kjolen og forsøker å løfte henne. Flammene i blikket hennes blusser voldsomt opp. Hun vrir seg rundt og klorer den nærmeste av angriperne i ansiktet med krumme fingre.

9

Mannen rykker tilbake. Han har fire røde risp over kinnet.

Han vræler unevnelige ord. Griper henne i floken av lange fletter.

Hun skriker ikke da de løfter henne. Hun fortsetter å vri seg, kaste på seg, slå – fortvilte bevegelser. Det er fire menn som holder henne, men noen enkel kamp er det ikke. De er så opptatt med å forsøke å holde henne nede at ingen av dem legger merke til meg der jeg sitter dypt inne i sprekken. Der jeg sitter og iakttar dem.

De tar tak i hver sin arm eller fot og holder henne fast. Hun bukter seg, spenner ryggen i en bue og spytter dem i ansiktet.

En av dem gir henne et slag i hodet, og hun blir stille på en vemmelig måte som bare er feil.

Nå som hun ikke rører på seg lenger, får jeg sett bedre på mennene. De bærer Brorskapets tegn, alle fire. Svarte skjorter.

Våpen. Dragesmykker og dragetatoveringer. En av dem har til og med det røde uhyret festet til blekk i ansiktet. Det kryper oppetter kjeven på ham, opp i håret.

«Dumme hore!» Mannen med kloremerkene knurrer til den bevisstløse, mørbankede kroppen.

«Vi får se å få henne tilbake igjen,» sier han med tatoveringen i ansiktet. «Longwai venter.»

Først etter at de har båret henne vekk, med det svarte håret sopende i bakken under den livløse kroppen, går det opp for meg at jeg har holdt pusten. Jeg skjelver på hendene, som jeg fortsatt tviholder rundt støvlene med.

Den jenta. Med flammene i blikket. Det kunne ha vært meg.

Søsteren min. Hvem som helst.

10

Dai Jeg er ikke noe godt menneske.

Hvis noen tviler, kan jeg vise dem arret mitt, fortelle hvor mange liv jeg har på samvittigheten.

Allerede som liten gutt tiltrakk jeg meg problemer som en magnet. Jeg banet meg vei gjennom livet med volumet skrudd opp til elleve og la igjen et spor av ødeleggelse: vaser, neser, biler, hjerter, hjerneceller. Bivirkningene av et tøylesløst liv.

Moren min prøvde alltid å snakke meg til godhet. Frasene hun likte best, var: «Men Dai Shing, kan du ikke være litt mer som broren din?» og: «Du kommer aldri til å finne deg noen god kone hvis du fortsetter slik!» Hun snakket med hakk i plata, prøvde å holde rødfargen tilbake fra kinnene mens broren min sto bak henne med et kroppsspråk som skrek Det var det jeg sa: korslagte armer, rynket nese og brynene kroet sammen som valper. Jeg sa alltid at han kom til å bli sånn og ville måtte gå gjennom voksenlivet med ett øyenbryn. En forbannelse for å sladre. Det hjalp visst ikke.

Faren min brukte frykt som taktikk. Han satte fra seg stresskofferten, løsnet på slipset og fortalte meg om stedet hvor jeg er nå. Om Hak Nam, Byen bak murene. En oppskrift hvor menneskehetens mørkeste ingredienser – tyver, horer, mordere, morfinister – var knadd sammen på femogtjue mål. Helvete på jord, kalte han det. Et sted selv sollyset holdt seg unna for ikke å bli tilgriset.

Faren min gjorde det han kunne for å skremme meg, men historiene hans var heller ikke nok til å banke godhet inn i meg. De var like nytteløse som advarslene jeg ga broren min om øyenbrynene hans. Det er så ironisk at jeg kunne ha ledd.

Men latter er noe som hører hjemme i livet før dette, blant skyskraperne og handlesentrene og drosjekaoset i Seng Ngoi.

11

730: Så mange dager har jeg vært fanget i denne menneskehetens kloakk.

18: Så mange dager har jeg på meg til å finne en utvei.

Jeg har en plan. En innfløkt og faen så risikabel plan. Men for at planen skal fungere, trenger jeg en løpegutt. En rask en.

Jeg er under halvveis i begeret med wonton mein da ungen fyker forbi trappen jeg sitter på. Han er borte på et blunk, raskere enn mange av løpestjernene på den gamle skolen min.

«Der er’n i gang igjen.» Lam harker opp den siste resten av slim fra halsen. Han lar skilpaddeblikket vandre nedover gaten. «Lurer på hvem han rappa fra denne gangen. Han har tatt ting fra halvparten av butikkene her. Men dette gitteret her har han aldri prøvd seg på. Bare kjøper ting hos meg.»

Jeg holder akkurat på å legge fra meg spisepinnene da de andre tumler forbi. Kuen fører an i flokken, med vrede og målbevissthet i blikket. Jeg strøk ham fra listen over mulige løpegutter for en stund siden. Han er ondskapsfull, hensynsløs og litt dum. Sånne folk vil jeg ikke ha.

Men denne andre fyren kan kanskje være akkurat det jeg ser etter. Hvis jeg bare klarer å huke tak i ham.

Jeg setter fra meg resten av nudlene på trappen, drar opp hetten på genseren og kaster meg etter dem.

Etter et par minutter stopper gjengen til Kuen opp. De ser seg storøyd omkring mens de puster og peser. Hvem det enn var de var ute etter, har de opplagt mistet ham.

Jeg setter ned farten og huker meg ned i veikanten. Ingen av de stakkåndede guttene legger merke til meg. De er altfor opptatt med å krympe seg foran en mektig forbannet Kuen.

12

«Hvor ble det av ham? Hvor faen ble det av ham?» hyler han og sparker til en tom ølboks. Den farer inn i en vegg med et metallisk brak, og en hel kakerlakkfamilie myldrer som en eksplosjon oppetter betongblokkene. Jeg får gåsehud av å se på. Pussig: Etter alt jeg har vært igjennom, alt jeg har sett her, synes jeg fortsatt det er ekkelt med insekter.

Kuen legger ikke merke til kakerlakkene. Han er rasende, han slår ut mot søppel og vegger og gutter. Gjengen hans trekker seg unna, hver og én av dem gjør sitt ytterste for ikke å bli den syndebukken som uvegerlig må bli utpekt.

Han snur seg mot en av dem. «Hvem var det som hadde vakt?»

Ingen sier noe. Jeg skjønner dem godt. Kuen knytter nevene så det dirrer i armene hans. «Hvem faen var det som hadde vakt?»

«Lee.» Gutten som står nærmest knyttnevene til Kuen, gir etter. «Det var Lee.» Gutten det er snakk om, løfter straks hendene for å gi seg.

«Unnskyld, sjef! Det skal ikke skje igjen. Jeg lover.»

Lederen deres skritter frem mot Lee, som står der og skjelver. Han holder nevene knyttet, lystne på kamp.

Jeg stikker hendene dypere ned i lommene på hettegenseren. Jeg synes litt synd på Lee, men ikke nok til å gjøre noe med det. Jeg kan ikke legge meg opp i andre folks problemer.

Ikke når jeg holder på å slippe opp for tid til å løse mine egne.

Det ser ut som om Kuen skal til å mose ansiktet på den stakkars gutten. Ingen av de andre prøver å stanse ham. De krymper seg, stirrer og venter mens Kuen løfter knyttneven til den er på høyde med nesen til Lee. Holder den der.

«Hvem var det? Hm?» spør han. «Regner med at du fikk sett ham.»

13

«Ja, ja, ja.» Lee nikker voldsomt, så ivrig at det er ynkelig.

Sånn som Kuen har kuet disse guttene. Hadde de bodd i den siviliserte verden – spilt fotball, sunget karaoke med vennene – ville de nok ha valgt en annen leder. En med mer hjerne og mindre muskler.

Men dette er Hak Nam, Byen bak murene. Her er det rå styrke og frykt som gjelder. Prinsippet om den sterkestes rett på sitt beste.

«Det var Jin. Han har stjålet masse greier fra oss før. En presenning. En trøye,» fortsetter Lee. «Det var han som dukket opp for et par år siden, ikke sant? Han med katten …»

Kuen knurrer. «Jeg driter vel i katta hans. Jeg vil bare ha tilbake støvlene mine!»

Støvlene hans? Jeg kikker ned og ser at den røslige gutten går barbent. Han har blod på føttene etter å ha løpt gjennom de møkkete gatene. Småsår fra glasskår og grus. Kanskje brukte sprøytespisser også.

Ikke rart han er så forbannet.

Lee står med ryggen opp mot en vegg nå. Stiv som en pinne.

Med en grimase i ansiktet som om han skal til å gråte. «Jeg skal få tilbake støvlene dine. Jeg lover!»

«Det klarer jeg selv.»

Kuen lar neven ramme. Det kommer en høy og fæl lyd idet knokene treffer kjeven. Kuen fortsetter å slå. Igjen og igjen.

Helt til ansiktet til Lee blir nesten like mørkt som det fettete håret hans. Det er vanskelig å se på. Mye mer forstyrrende enn noen skarve insekter.

Jeg kunne ha hindret det: trukket våpenet mitt og sett gjengen til Kuen pile av sted som kakerlakker. For hvert slag kjenner jeg at det rykker og svir i fingrene, men jeg holder dem dypt nede i lommene.

Hver dag dør barn i disse gatene; sult, sykdom og kniver 14

gjør det av med dem altfor tidlig. Og hvis jeg ikke ligger lavt og gjør det som må gjøres, før det er gått 18 døgn, kommer jeg ikke til å klare å redde meg selv engang.

Det er det jeg sier til meg selv, igjen og igjen, der jeg sitter og ser på mens gutten får ansiktet most til det bare er blod og blåmerker igjen.

Jeg er ikke noe godt menneske.

«Ta av deg støvlene,» snerrer Kuen da han omsider slutter å slå.

Lee ligger på bakken og klynker. «Vær så snill …»

«Ta dem av deg før jeg grisebanker deg igjen!»

Lee skjelver på hendene mens han knytter opp skolissene, men han klarer å få av seg støvlene. Kuen napper dem til seg og stikker de blodige føttene i dem. Den kraftige gategutten begynner å snakke til de andre guttene mens han tar på seg de nye støvlene.

«Noen av dere som vet hvor denne Jin-fyren holder til?»

Alt han får til svar, er hoderisting og tomme blikk.

«Ka Ming og Ho Wai, dere finner ut hvor han sover. Jeg skal ha tilbake støvlene mine.» Den siste setningen til Kuen lyder mest som et knurr.

Brått runger det av skrik i gaten. Jeg tror først det er Lee, men den barføtte, mørbankede gutten er like overrasket som de andre. Som én bråsnur de på hodet, strekker hals og stirrer bortover gaten, som surikatene i naturprogrammene broren min alltid så på.

Ropingen kommer annetsteds fra, borte ved trammen der nudlene mine står og blir kalde. Når så mange voksne menn roper i munnen på hverandre, kan det bare bety én ting: Brorskapet.

På tide å komme seg av gårde.

Kuen og gjengen hans tenker visst det samme, for de styrter 15

av sted med det samme. Vekk fra skrikene. Vekk fra Lee. Vekk fra meg.

«Vær så snill! Ikke gå fra meg!» klynker Lee ynkeligere enn noen gang og strekker ut hånden.

«Ikke vis deg i leiren mer.» Kuen spytter på gutten som nå er utstøtt, før han forsvinner for godt. Jeg kan ikke unngå å spørre meg hvordan det kommer til å gå med den rundjulte gutten. Hvis han ikke er helt ulik de andre guttene til Kuen, er nok sivilstanden foreldreløs eller foreldrene for fattige til å gi ham ris å spise. De som har tak og varm mat, har bedre ting å finne på enn å leke den råestes rett. Uten foreldre, uten sko, mørbanket i ansiktet, midt på vinteren. Riktignok er det en mild vinter (det er det alltid), men selv småkjølig luft biter når man ikke har sokker.

Det ser ikke så bra ut for Lee. Jeg begynner å gå. Med hetten over hodet og hendene i lommene prøver jeg å gjøre meg så lite iøynefallende som overhodet mulig. Jeg forsvinner inn i et mørkt sidesmug akkurat idet mennene fra Brorskapet kommer forbi. Man ser mer blod enn hud på jenta de drar på. Håret er løst og sleper i bakken. Kjolen er av skinnende blank silke; hun er en av bordelljentene.

Hun må ha prøvd å flykte. En mislykket flukt.

Det vrenger seg i magen på meg. Jeg kommer meg vekk, lenger inn i dypet i byen. Lar jenta møte skjebnen på egen hånd.

Jeg kan ikke redde alle.

Jin. Han med katten. Det er ikke mye å gå etter i en bikube hvor 33 000 mennesker er presset sammen, men det virket som om Lam kjente ham igjen. Det er den første ledetråden min.

Jeg blir nødt til å handle fort, finne ham før Kuen snuser seg frem til presenningen hans. Han må være en ensom ulv. Og med tanke på hva som skjedde med Lee nå nettopp, betyr det at han må være intelligent. Intelligent og rask. Og dessuten har 16

han overlevd et par år på gaten – noe som er tøft nok i Seng Ngoi, for ikke å snakke om inne i dette helvetet.

Han er akkurat en sånn som jeg ser etter. Nok et skritt på veien mot billetten vekk herfra.

Jeg krysser fingrene for at han vil påta seg rollen.

Mei Yee Du kan ikke flykte.

Det var de første ordene bordellmesteren sa til meg den natten sankerne dro meg ut av varebilen – etter mange timer i vindusløst mørke på humpete veier. Jeg hadde fortsatt på meg nattkjolen jeg hadde dratt over hodet kvelden før og så mange andre kvelder, et tynt bomullsplagg med mer enn en håndfull hull. Noen av de andre jentene gråt. Jeg – jeg følte ingenting.

Jeg var en annen. Jeg var ikke jenta de nettopp hadde dratt ut av sengen. Det var ikke jeg som sto oppstilt på rekke og ventet mens mannen med det lange, røde arret på kjeven undersøkte oss. Jeg var ikke Mei Yee. Da mesteren kom til meg den natten, stirret han og undersøkte meg fra alle kanter. Jeg kjente hvordan blikket krøp over huden på meg, som insekter som kravler inn hemmelige steder.

Steder hvor de ikke har noe å gjøre.

«Hun her,» sa han til lederen for sankerne.

Vi så på mens pengene skiftet eier, mer penger enn jeg noen gang hadde sett i løpet av mitt korte liv som datter av en risbonde. Over ti ganger så mye som faren min hadde fått for meg av lederen for sankerne.

«Du kan ikke flykte. Glem hjemstedet ditt. Glem familien.»

Mesteren snakket med uttrykksløs, likegyldig stemme. Like død som de tunge opiumsøynene hans. «Du er min nå.»

17

Det er disse ordene jeg anstrenger meg for ikke å huske idet Mamma-san roper: «Jenter?»

Jeg sitter på sengen. Redselen sprer seg gjennom hver åre i kroppen, og jeg ser på de andre. Nuo sitter i fotenden av sengen med et broderi mellom fingrene. Wen Kei sitter på teppet, og bak henne sitter Yin Yu på kne og fletter det mørke, silkebløte håret hennes. Yin Yu er den eneste som ikke stivner til da hun hører stemmen til Mamma-san. Hun fortsetter å bevege fingrene og smette hårlokkene inn og ut og rundt hverandre.

Wen Kei sitter med åpen munn etter å ha blitt avbrutt midt i en av de uendelige, fantastiske skildringene av havet. Jeg prøver å se for meg hvordan bølger ser ut, da Mamma-san stiller seg i døren.

Mamma-san – vokteren vår. Hun som gir oss mat og klær.

Hun som ringer legen når vi er syke. Hun som tar seg av driften av bordellet og sender kunder til sengene våre. Noen av jentene tror hun havnet her på samme måte som vi: i lasterommet på en av sankernes varebiler. Det må i så fall ha vært en gang for veldig lenge siden, da hun var glatt i huden og rett i ryggen.

Hun ser i hvert fall ikke ung ut nå lenger. Ansiktet er snurpet sammen på merkelige steder, og hun er fjern i blikket.

«Mesteren vil at dere skal komme til ham, jenter. Nå med én gang. Han har stengt salongen.» Mamma-san piler vekk fra døren like brått som hun kom, for å hente jentene i de tre andre gangene.

«De har tatt henne,» sier Wen Kei, den yngste og minste blant oss, med spinkel, bevrende stemme. Hun høres ut som en fugleunge.

Yin Yu strammer håret hennes så hardt at hun klynker.

«Ingen sier noe. Hvis mesteren og Mamma-san finner ut at vi 18

visste hva Sing planla … kommer det til å bli stygt.» Hun ser på meg idet hun sier dette, i håp om noen støttende ord.

«Vi sier ingenting.» Jeg prøver å høres like gammel ut som jeg burde være med mine sytten år, men jeg føler meg sant å si akkurat som de andre; jeg skjelver og er blekere enn risnudler.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så opprørt. Jeg skjønte at dette kom til å skje. Det gjorde vi alle sammen. Det var derfor vi prøvde å få Sing til å bli.

Du kan ikke flykte. Du kan ikke flykte. Vi hvisket mesterens ord til henne i kor. Sammen med et titall grunner. Her hadde hun klær, mat, vann, venner. Og der ute? Hva ventet henne der? Sult. Sykdom. Nådeløse gater som glefser med ulvetenner.

Men hun var ikke til å stanse. Jeg hadde sett det flere måneder i forveien, raseriet som først kom til syne i øynene når hun snakket om livet før dette. Det spredde seg til hele kroppen, satte henne i brann. Når hun gikk forbi rommet mitt, stirret og stirret og stirret hun alltid ut av vinduet mitt – det eneste i hele bordellet. Hun var aldri noe god til å stenge alle følelsene inne slik vi andre gjør. Yin Yu tror det er fordi familien til Sing ikke solgte henne. De var glad i henne, ga henne mat, lærte henne å lese. Og så døde de. Sankerne kom og tok henne fra barnehjemmet.

Da vi kommer ned i røykesalongen, ligger Sing på gulvet med håret i en vill, opprevet floke og armene bøyd tilbake i en forferdelig vinkel. Det glinser i ildrødt blod på armene og bena. Hun har blod i ansiktet også, smurt varmt utover kinnene og innover på leppene. Kjolen hennes – en nydelig himmelblå silkekjole med broderte kirsebærblomster – henger i laser.

Vi andre stiller oss opp på rekke mens mesteren uende19

lig langsomt kretser om fosterskikkelsen på gulvet. Da han omsider stanser, peker tuppene på salongtøflene hans rett mot oss.

Han skriker ikke, men det gjør bare ordene desto mer forferdelige. «Er det noen av dere som vet hvordan det er å bo på gaten der ute? Å være gatepike?»

Ingen sier noe, selv om vi alle kan svaret på rams – det svaret Mamma-san innprenter oss hver eneste gang hun ser at vi blir tomme i blikket. Det vi anstrengte oss sånn for å få Sing til å huske.

«Smerte. Sykdom. Død.» Han slynger ordene ut som knyttnever. Da han er ferdig, stikker han pipen i munnen. Røyken strømmer ut av neseborene og minner meg om den røde dragen han har på armen, under huden. «Hvordan tror dere dere hadde klart dere der ute på egen hånd? Uten min beskyttelse?»

Han vil ikke egentlig ha noe svar. Spørsmålet er mer som et stille rop, samme slags spørsmål som faren min pleide å stille før det første begeret med risvin. Før han fløy i flint.

«Jeg gir hver og én av dere alt dere trenger. Det beste som er å få. Det eneste jeg ber om til gjengjeld, er at dere får gjestene våre til å føle seg velkomne. Det er så lite. Så lite å be om.»

Det at mesteren snakker til oss, burde alene være nok til å få blodet til å fryse i årene. Det er alltid Mamma-san som straffer oss med den skarpe tungen og den hardbarkede håndbaken. Når mesteren en sjelden gang sier noe til oss, passer han alltid på å minne oss på hvor mye bedre vi har det enn andre gledespiker. Vi har våre egne rom, silkekjoler, brett med te og røkelse. Vi får spise hva vi vil. Vi får maling til å pynte ansiktet med. Vi har alt, for vi er utvalgt. De beste av de beste.

«Men Sing» – han sier navnet hennes på en måte som kryper innunder huden på meg – «har nettopp spyttet gavmild20

heten jeg har vist henne, i ansiktet. Jeg ga henne trygghet og overflod, og hun kastet det fra seg som om det var ingenting.

Hun har ærekrenket meg. Krenket navnet mitt.»

Sing sitter bak ham. Hun blør fremdeles, skjelver fremdeles.

De svartkledde mennene puster tungt. Jeg lurer på hvor langt hun kom før de knep henne.

Mesteren knipser. Alle de fire håndlangerne tar Sing mellom seg og drar henne opp på bena. Hun henger og slenger som en dukke i armene deres. «Hvis dere gjør skam på gjestfriheten min, hvis dere bryter reglene, kommer dere til å bli straffet. Hvis dere er så oppsatt på å bli behandlet som alminnelige horer, er det nettopp sånn jeg kommer til å behandle dere.»

Han bretter opp ermene på slåbroken. Fung, han med den røde dragetatoveringen i ansiktet, gir mesteren noe jeg ikke kan se ordentlig.

Men Sing ser det, og det får henne til å sette i et skrik som kunne ha vekket gudene. Hun livner til igjen, og hun sparker og kaster på seg så voldsomt at mennene som holder henne, ikke kan stå stille.

Hun klarer å forme skrikene til ord. «Nei! Vær så snill!

Unnskyld! Jeg skal ikke rømme!»

Så hever mesteren hånden, og jeg ser hvorfor Sing er så redd. Der, i et fast grep under de lubne fingrene, holder han en sprøyte fylt med en skittenbrun væske.

De andre jentene ser den også. Selv Mamma-san blir stiv der hun står ved siden av meg. Det er ikke godt å si hva som lurer i dette plastrøret. Smerte. Sykdom. Død.

Sing kjemper imot og fekter med armene, og skriket stiger høyt så ordene forsvinner. Men til slutt blir mennene for sterke for henne.

Jeg orker ikke å se på at den spisse nålen forsvinner ned i armen hennes. Da hun slutter å skrike – da jeg omsider ser opp 21

igjen – er sprøyten borte, og Sing har gått i gulvet og ligger og skjelver. Skyggene i salongen flokker seg rundt den sammenkrøkede skikkelsen, og hun ser knust ut.

Mesteren gnir seg lett i hendene. Han snur seg mot oss.

«Den første heroindosen er alltid den beste. Den andre gangen er ikke rusen like sterk. Men man må like fullt ha den. Man må ha mer og mer og mer, helt til man ikke bryr seg om noe annet. Helt til man ikke er noe annet.»

Heroin. Han skal gjøre narkoman av vakre, intelligente Sing. Jeg kjenner at det velter seg i magen.

«Dere er mine.» Mesteren ser bortover rekken av silkekjoler i alle regnbuens farger. Han smiler. «Alle sammen. Hvis dere prøver å flykte, er dette skjebnen som venter dere.»

Jeg lukker øynene, prøver å ikke se på jenta som ligger på gulvet som en ødelagt dukke. Prøver å ikke tenke på ordene mesteren sa den natten for så lenge siden. De strekker seg gjennom tiden, binder meg som rep: Du kan ikke flykte.

Jin Ling To år har det gått. To år siden sankerne tok fra meg søsteren min. To år siden jeg dro etter dem til Byen bak murene for å finne henne. I løpet av de to årene har jeg lært å bevege meg som en skygge, bruke sansene til det ytterste. Det er bare slik man kan overleve her: ved å bli noe annet enn det man er. Eller bare bli usynlig.

Jeg var ofte usynlig da jeg var liten. Det er bare tre år som skiller meg og storesøsteren min, men det var alltid Mei Yee folk la merke til. Hun hadde et rundt og mykt ansikt. Som en måne. Håret var slett, blankt som natten.

Men det hjelper ikke å være pen på en risgård. Det gjør det 22

ikke lettere å vasse i gjørmevann i timevis mens man skjærer radene med buktende korn, å bøye ryggen under solsteken.

Jeg har alltid vært sterkere enn Mei Yee. Jeg visste godt at jeg ikke var pen: Jeg hadde træler på føttene. Huden var for mørk, nesen for stor. Når moren min samlet håret mitt i en knute i nakken og sendte meg ned til tjernet etter vaskevann, var det alltid en gutt jeg så i speilbildet.

Noen ganger skulle jeg ønske det var sant. Det ville ha vært enklere hvis jeg var gutt. Jeg ville ha vært sterkere og kunnet overmanne faren min når alkoholen gjorde ham gal. Men for det meste skulle jeg bare ønske jeg hadde hatt en bror. En bror som kunne stå bøyd over de endeløse radene av risplanter. En bror som kunne sette seg opp mot faren min når han drakk seg rasende.

Og dypt inne i hjertet ønsket jeg å være pen. Sånn som Mei Yee. Så jeg løsnet alltid håret fra den knuten. Lot det falle fritt.

Håret var det andre jeg mistet da faren min solgte Mei Yee til sankerne. Fra historiene jeg hadde hørt, visste jeg at jeg ikke kunne overleve i denne byen som jente. Kniven jeg brukte, var sløv. Det ble en forferdelig frisyre, full av merkelige snitt, og håret var lengre på den ene siden enn på den andre. Jeg så ut akkurat som jeg ville: som en halvt ihjelsultet, skitten gategutt.

Og siden den gang er det det jeg har vært.

Det svir i de oppskrapte albuene mine da jeg kommer tilbake til leiren. Jeg tok en omvei på tilbakeveien og gikk i sirkler gjennom smugene som er fulle av vannrør og mugg, for å være sikker på at ingen fulgte etter meg. Lenge nok til at det kom skorpe på sårene, som så ble revet opp igjen. Hvis jeg ikke får lagt på bandasje snart, kommer de til å hovne opp og bli røde og ikke gro på mange uker.

Jeg smetter inn gjennom åpningen i presenningen jeg har 23

krypinnet mitt under, og ser gjennom eiendelene mine. Det er ikke rare greiene. Et fyrstikkhefte med én fyrstikk igjen. Et vannskadet, halvbrukt arbeidshefte med skrifttegn jeg rappet fra ranselen til en uoppmerksom skoleelev. To appelsiner og en mangostan stjålet fra et forfedrealter. Et pledd som stinker av mugg og kattetiss. En lurvete, grå katt som maler og mjauer og gjør sitt beste for at jeg ikke skal føle meg så ensom.

«Jeg var heldig i dag, Tsjma.» Jeg setter fra meg støvlene.

Katten kommer luskende gjennom teltet. Gnir værhårene mot det slitte læret. Legger den lodne kroppen ned på lissene med et mjau som sier mine.

Jeg strekker meg etter pleddet. Det får bare duge. Jeg drar kniven frem fra tunikaen og begynner å skjære stoffet i strimler. Prøver å ikke legge merke til hvordan det stinker, og hvor fuktig det er.

Det var alltid Mei Yee som la bandasjer for meg. Før. Hun undersøkte sårene faren min hadde gitt meg, med snille øyne.

Triste. Med fjærlette fingre surret hun på bandasjene. Hun måtte bruke stoffremsene om igjen så mange ganger at de ble rustrøde i fargen. Men hun passet alltid på at de var rene. Festet dem alltid godt. Tok alltid godt vare på meg.

Men nå er jeg alene. Og det er mye vanskeligere å legge bandasje på seg selv. Til slutt må jeg bruke tennene, og jeg brekker meg av den ramme, stramme smaken. Mei Yee ville ha blitt forferdet hvis hun så at jeg brukte dette råtne, gamle pleddet til å forbinde sårene med. Forferdet over at jeg i det hele tatt er her.

Da jeg dro etter Mei Yee, var det egentlig ikke et valg jeg tok. Hun var alt jeg hadde. Uten henne hadde jeg ingen grunn til å bli på gården og la faren min banke meg. Se på at moren min visnet i takt med risavlingene våre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det kom til å bli lett å finne 24

søsteren min. Jeg tenkte egentlig ikke i det hele tatt da jeg kastet meg på den rustne sykkelen og tråkket etter den store, hvite varebilen. Jeg tenkte ikke da jeg skar av meg håret. Eller da jeg først kom til Utenforbyen og begynte å stille spørsmål på det langsomme bondemålet mitt.

Nå skjønner jeg hvor ung og dum jeg var da jeg trodde jeg bare kunne spankulere rett inn hit og finne henne.

Byen bak murene dekker ikke noe stort landområde – den er ikke større enn tre–fire rismarker. Men den tar det igjen i høyden. Skurene står stablet oppå hverandre som skjødesløst plasserte byggeklosser, så høyt at de stenger sollyset ute. Gatene som en gang var fulle av dagslys og frisk luft, er nå bare trange kanaler overhengt med ledninger. Iblant føler jeg meg som en arbeidsmaur der jeg løper rundt og rundt i disse mørke, buktende smugene uten ende. Har alltid øynene åpne. Får aldri øye på noe.

Men jeg gir ikke opp før jeg finner henne. Og jeg skal finne henne.

Tsjma avbryter kosingen med den nye støvelsengen. Han fester de gule øynene på inngangen til krypinnet – og sperrer dem opp. Spisser ørene. Reiser bust. Jeg holder pusten og forsøker å høre gjennom byens evige sang. Motorduren i det fjerne. En mor som roper til barna sine gjennom tynne vegger.

Hunder som uler i en bakgate langt borte. Hvert femte minutt lyder brølet av et fly over byen.

Det er en annen lyd der. Lavere, men nærmere. Skritt.

Noen har fulgt etter meg.

Jeg strammer grepet rundt kniven. Lister meg bort til teltfliken med hjertet i halsen. Spenner lårmusklene mens jeg venter.

Lytter. Jeg skjelver på knivhånden, og den er blek som ris.

Det kommer et opphold i skrittene. En hes og tvilende stemme roper: «Hallo?»

25