Roy Jacobsen Seierherrene

SEIERHERRENE

ROY JACOBSEN

SEIERHERRENE

© J.W. Cappelens Forlag AS 1991 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-53046-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Sean Brewer Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Maria og Daniel

DEL 1

Martas sang

«Kvar gong nye klassar slo seg fram i samfunnsarbeidet, vart heile nasjonen vidare og rikare.»

Halvdan Koht

1 Det smalt verre enn i deres villeste fantasier.

– Det kuin ha vørre fa’le, sa gutten som hadde detonert ladningen, som hadde stjålet dynamitten, lederen for denne lille banden på tre fillete barn uten sko, selv om småsøstrene hadde hisset ham opp med å si at han ikke torde.

De reiste seg alle tre og stampet i bakken for å forsikre seg om at den ennå var der. De hadde ull i ørene og var hvite av varme i hodet, de var seks, sju og tolv år, to jenter i en klasse for seg nederst og en stor bror øverst til å passe på dem og ordne opp når faren var på havet og stemora vasket på gårdene i bygda. Etter et smell som dette var de ikke store noen av dem – vannflata utover lignet kokende seimølje, stein og grus falt og falt fra en utømmelig himmel, ekkoet lå som en buldrende ubevegelig sekk over landet, en veldig ørn med vingespissene i horisonten. Farens sprengstoff hadde ligget i en kasse som nesten ikke hadde noen spiker i lokket. Det var bare å plukke gubbene opp, bære dem over jordet i en bastkurv, ombord i båten, ro ned i havet og legge dem under Kjempen, den største steinen i verden, et fjell i fjæra som ikke engang orkanene kunne rikke, en merkestein og et méd for uergrunnene utenfor, grønnere av lys mose enn fjellet omkring og synlig fra flere sjømils avstand, fra bygda på den andre siden, som ikke var noen bygd, men bare en 11

lurvete ansamling knebøyde hus, strødd utover der væreieren hadde satt streken sin dengang han ga slavene fri fordi han ikke hadde råd til å ha dem i sitt brød lenger, ja, Kjempen, med sitt blasse, grønne lys, den var en hjelp i mørket for dem alle sammen.

– AAAA, skrek gutten.

Lyden skjøv en tett vott innover i øregangene hans.

– AAAA, sa jentene også, langt borte. De gjorde gjerne som storebror, disse to allerminste mennesker, Randi og Marta i pjekkert og ullskjørt. Nå sto de her og var tre forandrede barn, religiøse i hodet på veien hjem i båten, dagen etter, for alltid – for det er her de begynner når de skal huske tilbake og fortelle historien til sine egne barn, om en menneskealder eller så, for selv om havet la seg da grusen og steinene sank, fortsatte ekkoet sin ramlende eksistens mellom fjellene. Det forplantet seg til straffen fra farens hender, broren som begynte å stamme, Randi som nektet å gå i fjøset når det var mørkt, Marta som begynte å tenke på moren igjen, den egentlige moren som døde av tæring for tre år siden og som hun hadde glemt, nesten; hun husket så såre lengselsfullt hvor fint alt var dengang; skjørtene, maten, varmen, veden, senga, været – lenge før de hadde begynt å balansere på den smale økonomiske streken som faren risset inni sanda med en pinne når han beskrev de små livene deres med ord og mystikk fra bladene og avisene han rodde ut i været og hentet en gang i uka, eller en gang i måneden, alt ettersom vær og årstider og krefter tillot en opptatt mann å ro etter noen enkle blader.

Dynamitten kostet penger, sa han nå, enda det ikke var sant. Han befalte dem å hente kyra i utmarka hver dag i en hel måned; de måtte greie flere garn enn vanlig og vende graset på marka en ekstra gang før de la seg om kvelden, enda det bare lukket fuktigheten inne så han selv måtte 12

vende det tilbake når de ikke så det . . . Men han var sliten da han sa det; han slo dem giddesløst og uinspirert, de forbannede ungene, og det gikk ikke så mange dagene før han tenkte, ved siden av tapet av Kjempen og dynamitten, at det var bra de kom fra det med livet, og at det kanskje likevel bare var to spiker i lokket på kassa, som Gunnar hadde sagt, den oppløpne sønnen, snart tolv år nå, og at denne faren ikke hadde sprengningssertifikat heller, men ulovlig dynamitt med seg fra anlegget på Grong, i tillegg til at det er grenser for hvor lenge en fornuftig mann kan vende gras i ørska. Så han satt da endelig på kjøkkenet en morgen, en uke eller ti dager etter at det smalt, en evighet nesten, med de nakne, hvite armene liggende over bordplata som to bukninger i kryss, og sa at de måtte ikke greie så mange garn likevel, ihvertfall ikke alle sammen, og i dag skulle han hente kyra sjøl, for han hadde noe ved å se etter i marka. Og Marta så vel at han hadde et nytt blikk, det samme som han leste i bladene sine med, som assisterte raseriet over ordføreren, væreieren, politikerne, alvoret, maten og arbeidet. Stemora kom også på Kjempen, når det var tomt i spiskammerset eller når ei ku brøyt seg gjennom et gjerde eller tråkket over Martas bøtte i fjøset, når det ikke var vann i kjøkkenet eller når moltene de kom med var så røde og sure at de i dagevis måtte henge i spann oppunder taket i en stang som faren bandt små hampesnører i. Også i bygda snakket de om Kjempen. For hvor godt vant de enn var med katastrofer her ute, mystiske dødsfall, ubegripelige sykdommer og storm som rev taket av hus – dette var noe annet; tre unger som stjal dynamitt og sprengte et helt fjell som var méd for fiskerne som rodde med snik i bakken, for om den nå var borte, så var savnet etter den en påminnelse hver gang de skulle på havet og måtte bruke den grå flekken av knust stein uten mose som merke, en grå flekk som ville 13

bli oppspist av mose og forsvinne med årene og fordrive dem fra feltet og lenger ut i havet og forvillelsen. – Maten ja, det var til syvende og sist den det gikk utover, overalt hvor historien brente seg fram, ble fortalt og utvidet og ristet på hodet av, de tre ungene som ingen passet på, faren som hadde ulovlig dynamitt på låven fordi han arbeidet seg en personlig vei over fjellet og inn i marka, dynamitt han hadde stjålet på anlegg i Grong, gift med en kvinne som måtte vaske i bygda for én krone dagen som hadde med seg tre unger fra sitt første ekteskap som nå presset de tre som var der fra før ut og vekk og til å gjøre fattiggale ting som å sprenge et fjell – ja, var det rart at det smalt!

Det var fattigdommen som smalt.

Ungene på nabogårdene valfartet over straumen i flokk til restene av Kjempen og satt i såret i undring over at granitten hadde landet overalt i havet og i fjæra i flere hundre meters omkrets, i fjellet og i skogen ovenfor, bare ikke på de tre søsknene som hadde detonert ladningen og i tillegg hadde stått rett opp og ned ikke mer enn femti meter unna, i en tunnel uten stein, et mirakel i le av Jesu hånd, for det var selvfølgelig Herren som hadde beskyttet dem, som han beskytter alle fattige. – Fjellet løfter seg, trykker mot ørene og en hel øy skjelver som en båt under føttene på to tusen mennesker, Kjempen deler seg og fyller himmelen med en grå sky som synker tilbake i mørkt, hvitt skum, bare ikke på ungene! Nei, hvem kan glemme noe sånt.

– Hus’ du Kjempen? sier de. – Sommar’n 1927.

– Du e tolv år no, sa faren.

Sommeren 1927. Tolv år, og det var ikke få planer i tolvåringen Gunnar som hadde stjålet dynamitten. Han var et menneske uten grenser og kontroll. Han kunne ikke lenger gå rundt på gården med villskapen sin.

– Det e på tide du gjær noggo te gagns, sa faren.

14

«Å gjær noggo te gagns» er å fiske. Og en gang må man jo begynne. Så Gunnar begynte, en grytidlig morgen i juli med lav blå sol i nord og natt bare under bjerka på land, der de rodde nedover med sengegrøsset i kroppen, hans første sjøvær. Han så husene forsvinne i disen og jordkula, ro og lære og ikke stanse og hvile når man vil, begynnelsen på søvnløse døgn i en endeløs rekke med faren alene på havet i en tjue fots færing. Han hadde vært utpå før, med juksa og sildegarn, men det var inne i fjærsteina, med søstrene, godt vær og kort til land – ikke en straff, som dette, som Moholmen i Åsværet, åtte timer ut når været var høvelig, og det hendte det jo at det var, eller de kunne henge opp seglet og hoppe over noen timer, når vinden kom bakfra, men det hendte det ikke så ofte at den gjorde. Tolv år da lengselen startet altså, med tørr hud som sprakk i hendene, lengselen tilbake til land og søstrene og leken i bjerkeskogen bak huset, friheten og mørket i fjøsen, graset over den faste landjorda, vekk fra havet og alt dets ustyrlige vesen. Som om det hjelper å ha et ønske i hodet, nei, ønsker og lengsel er bare gift og forstyrrelser for en mann som skal holde opprett sitt skarve og overbefolkede hjem ved hjelp av rå handmakt og Herrens ubegripelige luner.

– Ikkje søv! skrek faren når guttungen sovnet, og det gjorde han i ett vekk. De dro juksa mens snikene sto i egga, dro juksa og sov, hodet ned på brystet, opp igjen, det kom vind og gutten måtte hamle, ja ja, det er ihvertfall noe å holde seg våken med, men det ble stille igjen og han sov, hadde drømt om å være fisker helt siden den første tanken tok til å blomstre i skallen hans, fisker med egen båt, hav og fangst, rikdom – en svart skipperlue på kaia i Åsværet. Nå var han – Herregud – kurert, så søvnløs at hodet drev med sine egne ting.

– Ja, no e det snart bærre oss igjæn då, sa faren.

15

Uten innledning, på denne kvelden som var så blank at de ikke trengte å ro inn til bua på Moholmen, men kunne egne snikene ombord – deres siste sjøvær også, seinsommer, kvartel og annen fløyt duppende på en blank og rød ørken, en siste sjanse til å få sagt dette antagelig. Det skulle være en naturlig fortsettelse på farens foredrag om politikk, Stalin og kommunismen, og særlig om Peder Furubotn, som var alle små menneskers store norske håp, men som nå akkurat var blitt arrestert under et møte i Oslo og således satt ut av drift, om valget til høsten, og alt mulig annet som skjedde under horisonten, streik, priser og krig, som om faren måtte stramme seg opp på disse store linjene som gjorde hans handlinger ufri.

– Ja, no e det snart bærre oss igjæn då.

Gutten så på sildetrevlene mellom fingrene sine og følte kvalme, og da det plutselig oppvåknede blikket begynte sin leting på faren, skjønte han endelig at de måtte sende jentene fra seg.

Det hjelper vel ikke stort at en far ser ned når han sier sånt – Marta skulle til nabogården, til onkel Oscar og tante Marit som ikke hadde mer enn tre unger fra før, og der den eldste allerede tjente på bygda; Randi skulle på yttersida, til farens eldste bror, onkel Olav, som var trandamper og skomaker og fisker, og til kona hans, Gunnhild som ikke hadde unger i det hele tatt, men saltet sild og tok inn konfirmanter fra småøyene og til og med drev en liten handel fordi hun ikke hadde unger å bruke kreftene sine på.

– Dogger ser jo kvarainner på skolen, sa faren. – De får det beire heller oss.

Som om det gjør det mer begripelig, nei, det måtte ha noe med dynamitten å gjøre, Kjempen og det grå holet i fjellet.

– Nei, sa faren.

For hvis det hadde det, så var gutten tretten nå og kunne 16

love aldri å gjøre det igjen. Han kunne ta jobb på bruket på yttersida og komme hjem i helgene med penger til ny dynamitt, og til mat også?

– Nei, sa faren.

Eller han kunne gå til basen og tilstå at det var han som hadde stjålet dynamitten og ikke faren som hadde rotet den bort, den kostbare dynamitten som skulle brukes til å sprenge Nordlandsbanen, eller en gruve i Grong, eller ei kai eller tomta til en guanofabrikk, og som faren hadde stjålet til en skarve gårdsvei over et uveisomt fjell.

– Idiot, sa faren.

Eller han kunne ta seg hyre i været, salte for Døsen og bo på bu, egne om kveldene og ikke bruke opp pengene på tobakk og brennevin og kanskje bo hjemme også, for egentlig ville han ingen steder, men bare være sammen med søstrene, selv om han kunne utenat de gamle reglene om at lånet bestefaren hadde tatt opp i jobbetida under Den Store Krigen for å bygge fjøs og uthus og dyrke opp teigen ved Holmen, nå skulle tilbakebetales med kroner som var mye mer verd enn de de lånte, som gjorde at de måtte jobbe mye mer og tjene mye mer enn bestefaren måtte, en pari krone, som også hørte til alt det han ikke skjønte noe av i bladene.

– Nei, sa faren. Gutten skulle passe gården når han sjøl var på anlegg, enten nå gutten ville være der eller ikke, alene med alle de nye ungene og den nye mora og uten Marta og Randi som han hadde levd sammen med hele livet og som han kanskje ikke likte så godt når sola skinte fordi de var små og bare jenter, men som han ihvertfall var vant til og enda mer vant til nå etterat mora døde, alt som her ute på havet var så fordømmade langt der inne på land.

– Vi ha’kje råd! sa faren. – Vi e ni, med ho bæssmor. Vi e før mange. Jeinten må bort.

17

Bestemor ja, som bare kunne være i første etasje og gå med stokk, som ikke gjorde noenting, men åt som en mann. Det var ikke det at gutten brydde seg noe om det, for bestemor kunne spinne, selv om hun ikke sa noe, og det låt fint i rokken hennes når hun lærte Marta og Randi mens han satt på benken i stuehjørnet og bandt snøre på en kavel og så på det grå hodet som nikket og den tannløse munnen som sa «ja ja, vesla», og sukket og som sov til alle døgnets tider, middag og nons og om nettene også, bestemor som bare kom ut så vidt det var med en rive i slåtta og som nesten ikke var på kjøkkenet lenger heller og la i ovnen som hun pleide, før de andre våknet så det var varmt – også dette hadde stemora overtatt. Det reiste gutten opp i båten, stiv og redd i den lyse kvelden, skjelvende av trøtthet, mora døde en gang til og enda mer ettertrykkelig; det hjalp ikke at faren visste alt og kunne forklare alt, den mektige eieren av hjemmet slik det sto for ham: stolene som han ennå kunne huske da de var hvite, de fire rommene, spiskammerset og gangen med trappa, hjemmet – for det var belånt, som den nye fjøsen, som møkkakjelleren, redskapen; han var en far uten makt, rasende på denne sønnen som nå satte seg imot ham og i tillegg plutselig ville bli bonde og ikke fisker fordi han trodde det gikk an å leve av bare jord i en verden som denne – her hvor man må være sterk nok til å sende bort jentene, når de må sendes bort.

– Ro, sa faren.

De rodde og fikk snikene i havet og rodde igjen, kveilet, krøkte onglan til brettet, sur agn og seige skinnfiller.

De dro juksa og sa ikke noe, mer vind, mens gutten hører lyden av skvalpet fra bordgangene og årene i tollegaflene, havhesten og krykkjene, snøret i vallbeinet og suset av brenning der ute ved Ytterholmen . . . Det lå en torsk på plektan mellom føttene hans med en matt død hinne over 18

øyet, han løftet høtten og kjente jernspissen mot nakkeskinnet – knuste den brede skallen med ett slag, to, tre . . . og faren sa ingenting, han satt, med snøret i vallbeinet, røkte.

– Sett deg, sa han bare og lempet den ødelagte fisken over ripa. Gutten fikk prøve å sove litt, hvis han ikke greide å styre seg, på kveilen der framme i baugen, det hadde jo stilnet igjen, jo, han sov, kastet seg hit og dit, våt, seinsommer, det var kanskje nok likevel, tre fire døgns drift i en åpen båt når man ikke var mer enn tolv.

– Du e vel ikkje sjuk? sa faren.

Han hadde utsatt dette i nesten et år, siden Ragnhild kom med de andre ungene som var blitt hans egne de også, langsomt, til han nå hadde seks nesten like unger i kamp med hverandre, altfor mange som ikke fikk nok. Han hadde tenkt det hver dag, snakket med brødrene Olav og Oscar, ikke av seg sjøl selvsagt, men de hadde jo bragt det på bane når de så hvordan det var fatt med ham. Gunnhild som så gjerne ville ha en jente på nordloftet i egen seng, noen å stelle for og ta vare på, de var jo nærmeste familie, bodde ikke lenger unna enn . . . som om han ikke visste at de ville komme løpende nedover fjærsanda og tigge ham om at det ikke var sant.

– Men dogger ha jo’kje sko på føten, ville han si, som planlagt, og ta i de skitne føttene, riste fornuft i dem. – Det e septæmber, ville han si, svinet. – Det ligg sny i Huken og dogger ha’kje eingong lugga på føten. Men nå skal det bli slutt på fattigdommen, dere skal til onkel og tante . . .

Ingen god forestilling nei, for unger vil være der de alltid har vært, å dra opp et barn er ikke som å bygge et hus, unger eser ut av seg selv og vokser fast i hodet ens, umulig å rette opp med linjal og vinkel når det går skeis, føye til mangler eller sage av det som er for mye, de er der og er mennesker fra første pip, skjønner ikke språk, 19

dumme og nakne, fremmede, sultne og fulle av vræl, men ens egne – satan.

– Ro dit, sa han og ristet liv i sønnen. De sløyde noen fisk, skamferte dem, brakk ørbeina for høyt opp og slengte like mye lever til måsen som i stampen, kjørte kniven i festet ved rekka og lot færingen drive mot snikene, korker og åttinger bortover havet. Han reiste seg i båten og begynte å hale i den første, svettet i de våte klærne, åtti favn, trykket ga seg gradvis, femti, ueren blåste seg opp og steg for egen kraft som røde bobler, jo lettere jo mer fisk, jo fortere jo mer, til de lå som tyttebær på den speilblanke flata og viftet med finnene, ikke bare uer, men også noen brosmer, en storsei, torsk . . . Og om guttungen var gåen, så ble det arbeid og glemsel i noen timer, snik etter snik, sløye, legg deg litt, gutt, så ror jeg til neste méd. Under en stor rød himmel, et bål som vokste fra havet og sved av dem håret og huden i ansiktet.

Det var en time og vel så det inn til bua på Moholmen; faren sto oppreist i båten – stirret sørover, vestover mot fjellet på øya og hjemmet, så gutten åpne et øye og lukke det igjen, og satte seg på den knirkende tofta og rodde med usløyd fangst mot Moholmen, med halvsløyd fangst på en blank kveld og en sverm av fugl på slep, en skam å komme på land med usløyd fisk, mot dønningene inne i steinene, den hvislende lyden av blafrende tare i suget, dreide rundt sørspissen av holmen og i le. Stavnen sokk i fjærsanda i holmens eneste vik. Han dro færingen opp, løftet den sovende gutten fra kveilen og bar ham inn i bua og la ham på køya, gikk ut igjen og strekte en presenning over fangsten før han krøp i hi sjøl, krøllet seg ned på den andre siden av ovnen og ville sove, for det gikk ikke lenger nå, han kjente det fra da han sjøl var tolv år og skårunge i Lofoten – at galskapen lurer i den andre enden av søvnløsheten, tre jevne døgn med jen20

tene i tankene, hvor mye hadde de på dette siste sjøværet – tre hundre kilo? Trehundreogfemti kunne han ta på øyemål, på bengfjølene mellom toftene, på naglene i båtborda – trehundreogførtiåtte, sløyd, hvis det ikke var tredve liter blod da, og vann, og hvor mye lever? Ikke verd å nevne engang, sommerlever, mager og rød grakse for en mann som ikke var mer enn femogtredve, med aksler som fylte børtreet helt ut til lenkene, som kunne løfte seg selv og ni andre . . . Jo da, om så noen drar beina unna en med ei krone som er mer verd i dag enn i går, om så en usynlig kraft tråkker fiskeprisene nedover og nedover og haler grynet og melet oppover og oppover – tjue mennesker, seksti, han tålte alt – tåler han å sende bort to jenter på seks og sju? Det tåler han ikke, om det så er til sine egne brødre, om de så vil få det bedre der, og man sovner da til slutt, når fanden endelig får gjort det av med en . . .

2 Uvær.

Faren lå på siden med trøya under hodet og stirret over den kalde ovnen, på en mørk flekk på plankeveggen, på tobakksreklamen med den piperøykende fiskeren i gul oljehyre, reklameplakaten som fiskerne tegner på med sot fra ovnen når de har landligge, de har fjernet to av tennene hans, føyd noen rynker til ansiktet og gjort det skjevt. Han så lenge på det, kjente at han var varm og 21

tørr, i balanse igjen; ved siden av sov sønnen med lette, stø åndedrag.

Faren kastet av seg teppet og gikk ned i støa og dro båten så langt opp lunnene rakk, la enda en presenning over fangsten for å holde oter og fugl unna, la stein på, bar årene, plektan og bruket inn i bua, stirret utover mot skjærene ved Ytterholmen som nå var hyllet i skumsprøyt, innover mot fiskeværet som var sugd opp av grå vestavind. Han bar inn matbommen også, satt i vanvare en stund før han bikket overende igjen og sov lenge og tungt til det var kommet mer lys på det skjeve ansiktet på veggen – hvor mange ganger hadde han ligget her sammen med brødrene og naboene, sittet ved bordet og spilt kort i lyset fra tranlampa? De hadde i mange år tenkt at Moholmen lå for utsatt til, men hytta sto, sto og sto.

Det var ikke lyder i huset lenger, bare måkeskrik, en fjern torsdag ettermiddag. Han fikk hodet brått opp fra trøya og så at sønnen var forsvunnet. Fra det lille glaset kunne han se ham sitte på en stein i støa og spikke på noe rekved. Faren gikk ut og så at fisken var sløyd og ti nye sniker egnet; sønnen er en voksen mann som står opp og gjør noe av seg sjøl, han nevner det ikke engang, kaffe på kjelen, som faren drikker stående, ser at agnet kanskje ikke er skåret helt rett, men påpeker det ikke, gir isteden gutten kjeft for at han har latt ham sove så lenge, rolig og varm nå, ser utover felt og arbeid, et fag, man kjenner forholdene, man løfter verdiene ut av havet, seg selv, familien og en hel gård, man ser utover og vet hva man ser, hvem kan rose seg av noe sånt? En prest? En kjøpmann? Nei, denslags skapninger ser utover og ser ingenting, de ser uvær eller pent vær, ingenting. Flør det? Åte?

Hval utfor skjæra, bøkslet som skjærer gjennom bårene, det henger fugl over Sandsundvær, de ser ikke fisk, de ser ikke uvær før det er der, ikke strøm, ikke flo – stimene 22

kommer og driver forbi, noen står der de står og beveger seg aldri, det forandrer seg men er sikkert som landjorda når man legger én bevegelse til en annen, når man ser det gjennom erfaringen – et fag. Jo, faren nikker. De spiser litt, nevner ikke jentene nå, skyver båten ned og ror, sønnens knoker så vidt berørende farens ryggmuskler, gjør en bue utover de glatte tunge dønningene til de har fyret på Andersholmen i rett linje med Ytterholmen.

– Vi sætt’ her, sier faren.

– Lite længer væst, sier sønnen.

– Kor mange tura ha du no? spør faren over skulderen.

– Trætten, sier gutten og legger en hånd på rekka der sjøværene hans er skåret inn som en straffanges år.

– Ja ja, som du vil.

De strør åtte kvartel i stripa på det blanke havet, en bølgende perlerad i halv bue, fortsetter nordover og inn mellom de ytterste skjærene i Åsværet, inn til Døsen der de andre båtene, færinger og motorskøyter, ligger i fortøyningene eller ved bruket der faren var på feitsildfiske sist høst og tjente til vinteren, der det for tida er full drift med isdammen som Døsen får skutt ut et stykke inne på øya.

I krambua kjøper faren tobakk til seg og sønnen, faren som skal kvitte seg med to døtre når de kommer til land, han har ikke noe med å nekte en sønn tobakk, tolv år og tretten sjøvær, en liten mann som sitter bak ham ved årene, dunker ham i ryggen med de små knokene sine, i utakt, som ror svakere med venstra, men ikke mye, holder ut i flere timer når han er kvil. Nå treffer han noen kamerater fra skolen som også er her med fedrene på sommerfiske, halvt bønder de også, fiskarbønder, begge deler, så mye begge deler at de bare unntagelsesvis har større og motoriserte farkoster, skryter av hvor mye de har hengende på den provisoriske hjellen der ute på Moholmen, 23

mens faren kommer seg unna og snakker kjenning med folk på kaia, kolleger fra Lofoten og anlegget, snakker om isdammen som det går framover med og Døsen som blir større og større . . . Det er liv i været, et teppe av båter, fangst og ungdom som sperrer, det blir saltet og hengt på hjell her året rundt når det ikke er for varmt, jentunger som koker, det er noe å se på i ørkenen, en oase av mennesker og hus, godt for en mann å komme hit og kjenne støvlene ta mot flatt, stillestående treverk, hendene i lomma.

– Ja ja, det e min, eldsten, sier han til en kollega.

– Du ha bærre den eine, ha du’kje?

Jau, hvis han ikke skal regne med Ragnhilds, og det skal han nå, mer og mer, en jente der også, og to smågutter, i reserve. Og så hans egne døtre da, skal regnes de også, hvor gamle er de?

– Seks og sju.

Han ser sønnen gå ustø og lattermild over kaia etter så mange timer i bevegelse, han sov ikke lenger i iledungen mens faren leverte, som først på sommaren, nei, han er med og veier nå, passer vekta og levermålet. Det var lavere priser igjen, de krympet og ble snart til ingenting, til gratis arbeid og et meningløst liv, sønnen så det også.

Bare Døsen, mannen som betaler de krympede prisene, går fram og tilbake på kaia og rister på det store, rike hodet sitt og ler og sier at det er ikke han som har gjort seg til uvenner med portugiseren og spanjolen, det er ikke han som er skyld i at tørrfisklagrene hoper seg opp og ikke kommer ut av landet fordi vi ikke vil importere hetvin . . .

Døsen følger bare reglene, og reglene sier at «jeden e sæks øre og auoren fire» – de kunne ro til Samuelsen i Sandsundværet med morten «og sjå ka hain betalt, ha ha». Det var ille med silda, men enda verre med torsken; brennevinsforbudet var opphevet for år og dag siden, men det 24

forplanter seg, det blir i næringen, slagg og uenighet som bremser utviklingen i år etter år.

Guttungen ser faren blant kjente, kamerater fra martnan og skolen, er med i båten der det er brennevin etter levering, og det snakkes høyere og høyere om at det snart er valg da kommunistene og Arbeiderpartiet skal ta makta og rette opp både prisen på «jed» og slette de elendige gjeldsbrevene fra før krigen og under den, det kan Døsen ta seg faen på . . . Men sønnen går lei og reker isteden litt rundt, liker seg i været, hører farens stemme opp gjennom kappa på skøyta til Hans Heitmann fra Tomma, det første høstmørket som faller, måsen som lander, det korte mørket, noen timer bare, hendene i lomma han også, sammen med Markus fra Skaga som er her med faren, de hører kokkejentene synge, og det er mye som skal utredes for to guttunger, mens natta synker og går og mennene igjen kan stige opp fra båtrom og lugar, røde i fjeset, rope over den blanke havna, klyve i leidere, spillvåkne menn.

– Nå glunt, har du fådd dæ noggo søvn, ikke det, det får ikke hjelpe, vi ror med en gang. Og gutten ser Markus på kaia med skipperlua til faren idet de glir utover i en ny dag, tilbake til Moholmen, ikke for å sove men rett til snikene, avgjør faren idet de er halvveis; han har en følelse, hodet høyt, ser fugl i store skarer, åte kanskje, ingenting er spikret her ute, husk det.

Det er like stille og like blankt idet de tar i bruket. Det er tungt. Faren retter ryggen og ser på neste snik der kvartellet ligger høyt i havet som en kork, ikke strøm altså, det må være noe annet, fisk, storsei? – en snik kledd med storsei er det ikke stort å gjøre ved, han gjør fast i fremre tofte og lar båten drive, den driver ikke, den er fortøyd.

– Ka det e? sier sønnen.

– Kval, ler faren og heiser opp en flik seil for å legge tyngde på sniken. De siger i den slakke vinden, seglet litt 25

høyere. De sitter på hver sin tofte og ser telna få vinkel, ser fangsten stige, ikke sei, men torsk og brosme, hvite buker, brystfinner som propellvinger opp gjennom grønne havet, hele vekter. De må korte av sjøværet og gjøre vendereis, tre drag og båten har last. Faren sløyer på tur innover og gutten ror. De leverer alt ferskt, fri for råvedstenger som de snart er der ute på holmen, mens Døsen tråkker forbi med sine hundre kilo i oljestøvler og lurer imponert på hvor fangsten kommer fra?

– Ja, hain far din kain det, hain, glunt.

Men faren sier ikke mye, han lemper fisken i vekta og mumler, vet at Døsen selvsagt ikke er imponert over noen hundre kilo i en torommer, selv om han skyver formannen til side med venstre hånd og skriver seddelen sjøl, rører ikke bismeren, ser bare overdrevent nøye etter at ikke en spole eller to ligger på kanten av karet og gjør vekta lettere, for fiskernes skyld, en ærlig mann og ikke noe rovdyr, Døsen. Underlig, tenker gutten, Døsen som hersker over levende og døde i alle himmelretninger, et vell av penger og makt, ubegripelig og ekkel av fett og mistenkelige bryggesedler uten dato. Og nå står han her og prater kjenning med guttungen, lytter og ler og vil vite om agn og hvor de har satt: – På same plassen?

– Nei, sier faren.

De har sula opp og skal på land, det er fredag og gårdsarbeidet venter, som om gårdsarbeid har noe med ukedagene å gjøre. Og Døsen nikker, rekker gutten seddelen og smiler med de skrå øynene som alltid får med seg det som foregår i den andre enden av været samtidig som han ser et menneske rett inni trainten, ønsker dem velkommen tilbake, for det stabiliserer seg nok – prisene, nå er det jo snart valg også, ikke at det betyr noe. Lykke eller Mowinckel, det er det samme for både han og fiskerne 26

– man sitter likevel ikke her hjemme på berget og rår med noe så internasjonalt som prisen på tørr og salt torsk . . .

Så er Døsen plutselig sint, raser mot utakknemlighet og oppvigleri. Gutten forstår ikke, men det gjør nok faren, for han smiler, det er ikke her hos Døsen, men hos handelsmannen i Nordvika inne på øya at han har gjeld til opp over ørene og ikke bør vise seg med for stor fangst. Han trenger forresten litt mer tobakk også, og noen kveiler line, fire kilos.

– Det ha ailler vørre noggo problem med kreditten, sier jordens hersker. – Ta ka dogger vil ha, ta ailt.

De ror ut og trekker de to siste snikene, og det er det samme når de kommer tilbake. Her har man kunnet låne og selge og kjøpe med samme mann i alle år, siden dette stedet vant sin styrke og størrelse gjennom storsildeventyret i attensekstiårene, gjøre alle motstridende ting i en handel og sette seg godt fast, «skite i eget reir», som faren kaller det «og kveles som en svart slave i en åker av bomull på den andre siden av kloden», og nå står han i krambua og tar ut mer enn noengang; margarin, hermetikk, kaffe, line, ongel og utstyr . . . som om det allerede er betalt, bærer det ombord, stabler og ror fra været.

– Kofør va hain så rar? spør gutten der de endelig siger innover mot øya og heimgården med varene.

– Hain e redd før Dammen sin, sier faren. – Hain trur æ ha noggo med det.

– Ka då?

– Arbeieran kain streik. Ro no. Ikkje sett dar og vas.

Seks timer innover med nytt bruk og proviant, de heiser segl en liten bit gjennom Slapøyvær, men det stilner igjen og årene må i havet. De ror forbi Skagaodden, inn på Hølen og opp i vannet med floa, som faren har beregnet, og ser jentene idet de passerer den skogkledde åsen med hegrekolonien og kjenner jordlukta, gutten snur seg og 27

ser jentene, kjenner jordlukta, jentene, lave strå på bredden i tusmørket, strå som vokser, han snur seg og snur seg, holder bare årene i gang for ikke å rote til takten; faren ror, har ikke snudd seg en eneste gang, mørkere og hardere, og der står de, jentene i støa – båten har vært synlig fra lenge før mørket. De har sett den fra loftet og gått ut bakveien. De har ikke lov til å være ute i mørket, men de har gått ut bakveien og er der likevel, som de alltid er der når mannfolkan kommer fra havet, far og sønn, med en nyhet som ingen av dem får over de svidde leppene, som blir liggende diger i brøstet mens de bærer varer og kokfisk på land, årer og snikbrett og klaver, mens de vasker og drar færingen opp i naustet. Så sier sønnen det, som jo er voksen, mens faren er på knærne i fjæra, ja, sønnen sier det, mens faren skrubber bengfjøler istedenfor å ta dem i føttene, som planlagt, og si at «Dogger ha jo ikkje eingong sko på føten».

Nei, han skrubber, feier dem unna, gærne jenter som river i de våte klærne hans og vil høre at det ikke er sant.

– Jau, det e nok det, sier han.

3 Fattigdommen er et viskelær. Den utsletter ikke bare en manns stolthet og estime og bøyer hans rygg, fjerner hans vomfyll og gnager i stykker det morkne seletøyet hans – som det sikkert står skrevet et sted. Den sender ham også mystiske sykdommer på nakken, røver hans kvinner 28

og barn i utide, og setter til slutt bare et skarve trekors på hans ettermæle, som vær og vind gnir navnet og hukommelsen av i løpet av noen få tiår, de samme to tre tiår det tar det samme været å bryte ned de skjeve og umalte husene hans, som det tar den gjenstridige naturen å gjenerobre jorda og engene hans, de grunne spor han har klart å ripe i klodens harde skalle i løpet av den tid vår Herre i sitt vanvidd har funnet på å tilmåle ham. Den fattiges ettermæle finnes – som kommunisten sier, og som kommunisten har rett i – i palassene og i bankene, forkledd som resultatet av en rikmanns utsøkte smak, hans kultur og bordviner, strategier i styrerom og i børslokaler; det finnes i hans ansvarsfølelse og kunnskap, i hans sans for malerier og i hans velfødde barns frisyrer. Det er bare det at her oppe på norskekysten finnes verken smakfulle viner, børser eller økonomisk strategi, ingen ansamling av verdier, her finnes Døsen i svære støvler og noen produksjonsmidler, men ingen palasser og heller ingen kultur stolt å prakke på fattigdommens barn. Bare et jevnt og lavt slit i vannkanten der grøden henger til tørk en kort stund på sin forunderlige reise fra dypet i Nordatlanteren til det italienske kjøkken, fisken som gjør en kort pause nettopp her i denne smale stripa av grå sand mellom havet og fjellet for å legge igjen de to ørene av sin verdi, de usle to ørene som nettopp skal til for at mannen i vadmel som haler den opp, skjærer hodet av den, henger den og pakker den, ikke skal dø helt ut – verken han eller hans slavedriver i gummistøvler. Kultur ja, ikke engang en sang for den fattige; det bodde en prest her en gang, som alle husker og minnes med bautaer og stedsnavn fordi han diktet den fattige salmer så han skulle ha noe å trøste seg med når Guds jernhånd klemte ham mot marka, når han tvang ham til å se sine barn sykne hen i tæring før de kom skikkelig i gang med det samme triste 29

og utviskbare livet. Og her finnes historier, en uendelighet med historier, men ikke av det slaget som hoper seg opp i bøker og biblioteker, som leses og består, fra generasjon til generasjon, nei, her rives ordene bort med vinden idet de uttales, og takk Herren for det, for de er fulle av sladder og nedrighet og misunnelse og overdrivelser og forbannelser og skryt og drama – ikke engang streiken i Åsværet og tallene på bryggesedlene til Døsen blir en historie å etterlate seg uten skamrødme – en glemselens kultur er det, tilgivende og døyvende. Nei, først når rikdommen og skolene og kunnskapene og bibliotekene setter inn seinere i århundret, først når den fattiges barn og barnebarn har tatt steget over i borgerskap og lærdom, blir det en sentimental og gjeldsbetynget nødvendighet å huske lovottene og skitten og tranlampene og sykdommene, for selv den nyrike gjøkungen har sine problemer, om de ikke er knyttet til bestrebelsene med å hale graset og ungene opp av jorda, så til hans evne til samvittighetsløst å forbruke de verdiene han selv ikke har skapt, men som Herren og sosialdemokratiet i sin aparte allianse på tampen av det tjuende århundre har klart å denge opp i fanget hans likevel. Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid – en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere. Men det er lenge til ennå, foreløpig er vi beskjeftiget med å rote fast til papiret vår overbefolkede og bortglemte familie der i det lave huset, i et forsøk på å spille viskelæret ihvertfall et lite puss, for der står lille Marta i lyset fra den dvaske solskiva som vår Herre eller fanden har hengt over Nordnorge, blek og evindelig om sommeren og helt død i vinterhalvåret, Marta som drar 30

slipesteinen for faren, knirk, knirk, surkler fettet i sporet på de to høyreiste propsene der akslingen ligger blankslipt og fin. Én ting er å jage ungene sine bort, en annen er å nekte dem å komme på besøk, og Marta kommer på besøk, hver dag, ja, hun bor der nesten, for gården til de nye foreldrene, Oscar og Marit, ligger ikke mer enn femhundre meter lenger vest, en fradelt bit av hovedbruket fra dengang faren og onklene gjorde opp arven og alle åtte ble åtte ganger fattigere enn den mannen som tok opp lånene for dem før Den Store Krigen – det var ikke mulig å få henne unna.

– Kem ha gjedd dæ de luggan? spør faren og vender øksa, det burde naturligvis ha vært han som ga henne lugger, og ikke svigerinna, Marit, som hadde tre unger sjøl, selv om Liljan, den eldste, var gammel nok til å tjene på bygda.

– Mor, sier Marta og husker ikke engang sin egen mor, kaller isteden alle som gir henne mat for mor, mat og kjeft, rømt hjemmefra og hit, fra pliktene i tantas fjøs for å dra slipesteinen for faren og vise ham de nye plaggene som han skulle ha gitt henne dersom han hadde vært noe til mann. Og han legger mer tyngde på øksa, mer og mer, og sveiva går saktere, saktere og saktere, til hun ikke får den rundt i det hele tatt.

– Du e før liten, sier han.

Samler henne opp og bærer henne bort på hesten mens han ser inn i det brede, åpne ansiktet hennes, på de blå øynene og det blonde håret i fletter med brun ulltråd, brun i huden ennå etter sommeren, og knoklete knær og ankler. Hun roper hypp og river tagl av hesten mens faren legger skjækene i klaven og spenner for vogna. Hun har en tragedie over seg, Marta, den yngste og svakeste av jentene, og det er ikke rart at hun er som hun er, for hun er som han, det svake punktet som alltid har stått i veien 31

for realpolitikk og styrke og hindret en mann i å gjøre sitt ytterste; hennes måte å se skrått ned gjennom smilet på, langs en linje inn mot gråten, barnet som tapper ham for krefter og mot.

Han går ved siden av hesten over jordet mot åsen, oktober med bladverket allerede blåst av sommeren, på vei mot vedskogen, klapper ungen på kneet, legger tommelfingeren på den ene siden av det spinkle låret, pekefingeren på den andre, og klemmer til så hun ler, får henne til å le i dag også, for barn skal le. Han setter albuen i siden på hesten og styrer den unna en grøft mens han hører henne fortelle om kakene Marit bakte kvelden før, om de to fetterene, de nye brødrene som nå passer på henne, som hjelper henne med veden og har gitt henne sine kaker også fordi hun alltid er sulten – hva er det egentlig med henne, et smilende barn som aldri blir mett, et gap som ikke kan fylles?

– Veft åt hain Gunnar, sier han, og hun setter seg opp på kne, vridd halvt ut mellom skjækene, løsner en hånd fra manen og vinker nedover mot storebroren som så vidt er synlig nederst på jordet der han har åpnet en grøft med spett og hakke, der grus og gjørme holder på å danne en demning, grus og gjørme, løv og småkvist som de siste ukers tunge regn har ført fra åsen. Nei, han har ikke tid til å være med og leke i vedskogen, vinker bare tilbake og bøyer seg igjen, et vrient arbeid og nesten ikke lys heller der nede i det overgrodde hølet.

– Korsen går det? brøler faren uten å snu seg.

– Ah! brøler sønnen tilbake, vannet stiger og vil ut over jordene . . .

– No må du kom, roper faren.

– Ja . . . næ . . ., han var ikke ferdig . . .

– Bli med, roper Marta og hopper opp og ned på hesteryggen.

De går, faren og hesten, dattra og hesten, det knirker 32

i skjæker og lær der vognhjul på rustne akslinger gnager seg fram over tuer og stein han ikke har rukket å ta unna ennå, til sauegjerdet og grinda der han slipper bisselet og går fram for å åpne.

– Ri gjønno.

Og hun rir gjennom.

– Ta med ei øks! roper han over jordet, mot sønnen som har gitt seg og kommer etter, mot sønnen som hever den ene armen og viser at han allerede har en øks, løper den siste biten og setter seg i vogna så faren kan gi ham tømmene og selv gå ved siden av, eller litt bak, uten noe i hendene, med hendene dinglende tomme langs de kraftige lårene.

De kryper oppover en serpentin av en vei som han og brødrene har satt sammen som et puslespill av mange små timer, én nå, én da, under opphold i onnene, fisket eller anlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg og blir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, litt fastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et for bratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkurat av den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, men så er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her, men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torv fra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høy fra myrslåttene, kanskje også med et lite menneske på toppen, uten at det skulle stå om livet. Ja, gården var blitt utvidet av dette smale tråkket, blitt dobbelt så stor, hvis man da ikke igjen skal være svartsynt og ta med det som forsvant i arveoppgjøret, for gjennom hele utmarka hadde bestefaren hans på Coldevins tid plantet gran og gitt åsen et grønnskjær også om vinteren, et lite løfte om at her ga menneskene ikke opp – hvor skulle de forresten gjøre av seg hvis de ga opp? Bjerka måtte ned, gradvis og i takt med det som brente unna i ovnene, i takt med granas gjerrige 33

vekst, og noen måtte ta den ned. Det skulle også plantes videre her, forfedrenes arbeid fortsettes i Coldevins ånd, Coldevin godseier, idealist og tullebukk som hadde prøvd seg med Ayrshire-fe og mistet halve bølingen av tuberkulose, men som også var eier av stedets første traktor – en engelsk Ivel, de største rorbuene i Åsværet, stedets mest eksplosive pioner egentlig, inspirator til meieribygget i Steinsvika og som lå i forhandlinger med selveste kong Haakon om offentlig støtte til all galskapen. Det fikk han selvfølgelig ikke, gikk konkurs isteden og måtte forlate både godset og landet, som enhver annen med fantasi, og gjøre amerikaner av seg, som enhver annen med fantasi, dog ikke før han hadde klart å innføre kraftfôr og også beplante store arealer med sitkagran, lerk, furu og andre eksotiske nåletrær her ute hvor ingenting høyere enn tre meter vokser av seg selv. Men det gikk, granene kom opp når man først satte dem ned, ga dem litt lys og litt møkk, litt le; de ble én meter og to, de ble tre og enda høyere, de nederste greinene var brune og knudrete, de øverste for få og spinkle, tre meter som brukte like lang tid som femten sørpå, hva så, Johan Strand skulle fortsette, hadde bare ikke gjort så mye ennå, prisene . . . Og sønnen skulle fortsette etter ham igjen – kle fjellet, om det så krevde litt mer enn et dikt, noen bunter tilsendt hver vår fra skogplantingselskapet i Nordland fylke, til trærne en gang også kunne gi inntekter og ikke bare råvedstenger til å henge fisk på, for vekstkraftig og økonomisk gran vokste det naturlig så langt nord som til Dunderlandsdalen.

– Va forsjekti med toppan, roper han når de kommer i gang.

Som han alltid roper. De lysegrønne toppene av glass, livet balanserer jo på en knivsodd her ute. Han er riktignok ingen skogsarbeider å skryte av, håper bare på bedre tider, som da han sammen med Martin Grønnevik var 34

tåpen nok til å lede en streik i fjor, stanse isdammen til Døsen noen dager, legge forskalingene ned og få arbeiderne til å sitte rundt i rorbuene sammen med fiskerne og øke presset på Døsen, men bare noen dager. Og det ble ingen forhandlinger ut av det heller, det smuldret opp, folk trengte arbeid, ikke lediggang, de trengte Døsen, ikke Zahl i Nesna eller Samuelsen i Sandsundvær, og de snakket etterpå om at han og Martin hadde hatt hemmelige ordninger med Døsen, kreditter som det ikke var så nøye med, for de må alltid ha noen å skylde på, en syndebukk, den svake fiskarbonden. Nei, verken han eller Martin kunne overtale disse menneskene til å ha det enda tyngre i den tiden man trenger å ha det enda tyngre for at det skal bli litt bedre, stå imot og vinne; de hadde faktisk mer enn lenkene å miste, nemlig ungene og gårdene – og nå oppdaget de det. Døsen oppdaget også noe, at dumheten selv kan ta knekken på værets subversive elementer, bare det riktige ryktet kommer i omløp, og så var det da heller ikke spor av hevn i den glatte fasaden hans da den miserable forestillingen var over, bare flere kreditter – selvfølgelig, ingen nekter Johan og Martin kreditter, og alt ble ved det samme, nøden verken større eller mindre, bare mannen ørlite mindre, både i egne og andres øyne.

De arbeidet i skråningen noen hundre meter ovenfor gården og kunne se utover bygda og øya når de hvilte, og sønnen begynte så smått å angre på at han hadde forlatt bekken og vannet og viktigere ting og pådratt seg den lavhet det er å ligge her på alle fire og bunte ris etter farens avvirkning, til opptenning for stemora. Det er lenge siden faren har hørt sønnen snakke nå, de vokser opp og blir tause. Han ser jentungen bunte ris, ikke taus ennå, små bunter, legger dem pent på vogna som en dekorasjon, nynnende, gir hesten mose, ler – jo, han hørte sønnen også, gjennom rytmen fra øksa, han var bonde, sa han, til 35

nød fisker, to somre på havet allerede, og en høst, mens dette her oppe i åsen var arbeid for unger. Den nye stebroren hans for eksempel, Arvid, han var en passelig undersått, en bortskjemt skitunge på fem som kunne trenge en omgang for føden. Ja, Gunnar hadde tenkt mye på ham i det siste, Arvid som este ut og ble større og tok mer plass og mer mat for hver dag som gikk. Han var ikke aleine heller, over ham kom Berte som snart var sju og som ikke hadde fått skikkelige tenner ennå, men som ellers egentlig var til å være i hus med – når man altså ikke hadde sine egne lenger. Men hun var for mye hun også – lys og kritthvit og ulik de andre svartingene til stemora, og minstemann Sigurd, som var halvannet og ikke ville stå opp av vogga, svart av sot og sigøynerblod, som mora, mens Arvid, som sagt, ikke bare var han pesende mett til alle tider, han hadde også tatt plassen til Marta og Randi, ikke at Gunnar savnet dem direkte, for han var jo så mye borte, men det var dem han savnet når han var borte. Han hadde derfor planlagt, sammen med søstrene, å ta livet av de nye, særlig denne forspiste Arvid, lure ham ut på isen for eksempel, når de seilte på flakene, eller ned i en brønn; de kunne gjemme en svans i høyet på låven når tjukken skulle hoppe og leke. Og når det ikke ble noe av, så var det jentenes skyld; de var blitt redde etter eksplosjonen og hadde også begynt å like de nye, ihvertfall Berte. Det var jo en viss fare for at uvesenet skulle gå igjen og spøke om nettene også, sånn som Bonsakk på nabogården etter at han hadde hengt seg opp på låven, enda han hadde det bedre enn alle andre, og det var nettopp det som var gåten, nervene hans; de gikk nemlig igjen og spøkte, de som ble myrdet eller døde uten grunn av nerver. Det var forresten også noe annet med Arvid, han lå i samme seng som Gunnar og var ikke tørr ennå, hain tytje, nå som de nærmet seg vinteren og enda kaldere netter.

36

Faren lo.

– Så det e darfør? sa han.

– Så det e darfør? sa søstra.

– Æ må sjå å få meg ei ny sæng, hadde han slått frampå en gang før, og faren hadde gått i gang med en seng, ingen himmelseng, snarere en kasse av uhøvlede bord på fire rette bein og en skjev akantus i hodegjerdet, men likevel, den var halvferdig og lys i treet der borte på låven, bare tælet og halmen manglet, og det kunne vel gutten ordne sjøl?

– Jau, men kuin ikkje faren gjær det?

– Kafør . . .

– Jau, det e ikkje berre da.

– Ja. Ka det e då?

– Nei, ingenteng . . .

Johan hadde selvfølgelig sett at den nye kona gjorde forskjell på ungene, på hans og hennes, ikke at det var så mye å gjøre forskjell med, men kvinnfolket hadde fantasi, samt en karakter som var usynlig før de giftet seg, den at hun var kone i dette fattige hjemmet av barmhjertighet og ikke av nød, og absolutt ikke av lyst! Hun hadde jo hatt sitt eget hus etter den første mannen, en velhavende høvedsmann som omkom på havet, og hun trengte ikke en ny mann. Men Johan lot seg ikke avvise, kom kveld etter kveld og banket på vinduene og i veggene hennes, vekket ungene, og han hadde da land, ikke så mye dyrket, men ei utmark på over femhundre mål, for det meste stein og sure myrer, men det var bjerk og gran der og dyrkningsmuligheter, og selv om det heller ikke var vei fram til gården og de måtte ro over vannet eller gå rundt ved siden av hesten, så arbeidet han med saken, hadde allerede skutt en begynnelse, en skjæring i fjellet langs sørenden av vannet og stablet en fylling av den utskutte steinen, en langsiktig investering, muligens 37

det rene eventyr, men så var hun da heller ikke mer enn noenogtredve, énogtredve, hvis hun jevnet ut for de to årene hun så godt som ikke hadde vært i bruk. Dessuten hadde hun Skriften å styre seg etter, Herren, og han sa «ja», at hvis hun solgte huset etter den første og la seg sammen med den nye, så ble det nok slik hun ville ha det.

Men hun angret allerede da hun satte sin første fot på gården, en dyp anger som presset prisen hennes litt i været og aldri forsvant; det gjorde derimot pengene, i kreditter og unger. Den nye mannen var så veik i hjernen at han kjøpte kandissukker og rødt kjoletøy til jentene sine og ville ha henne til å sy for dem, siden hun hadde maskin, den medbragte medgift fra hennes første lykke. Nå bygde han også seng til den bråmodne gutterampen som måtte bes tre ganger før han bar inn vann, hentet et fange ris eller skar opp en fisk til koking. Etter den siste sesongen på havet var han ikke til å få i fjøsen heller, der kom hun forresten på et lite tillegg til kjoletøyet, nemlig avdragene på den nye møkkakjelleren som mannen hadde bygd for et lån han ikke klarte å underholde på toppen av det han hadde i arv etter faren og som han ikke hadde nevnt med en stavelse under frieriet. Ja, hun kom vitterlig i grevens tid og reddet dem hele hopen fra sultedøden om hun ikke også skulle blande sine egne unger med hans, en liten forskjell måtte det ihvertfall være; hun var jo bare romantisk og énogtredve og ville ha et minne, en svak margin til å huske hvem hun var før hun kom, før hun fylte alle disse tredve årene og slavet for alle disse fremmede ungene i denne nye heimen; Sigøyneren, kalte de henne, bare fordi hun var inne fra Vefsn og svart i håret og i huden, egentlig en ravn, og så hadde hun dette lyse barnet da, et hvitt snefnugg blant to svarte, Berte, også kalt Snefnugget, og ikke fordi hun hadde flydd på bygda som ei taterkjerring mens mannen var på Finnmarka med lina, nei, ungene var 38

hennes, og Berte var tvertimot et mirakel av miskunn fra Herren, et talglys i mørket – hadde noen sett maken til øyevipper? Svarte øyevipper over det lyseste og blåeste blikk. Svigermora måtte hun også ta seg av . . . Og mannen skjønte det da til slutt, at de to jentene måtte bort.

Men så ble sønnen igjen, og faren syntes vel de måtte stå sammen, siden han nå altså lagde seng til voksne gutten istedenfor å ta seg av hennes unger.

– La de sett i fanget då, sa hun når han unngikk dem.

Jo, han lot dem sitte i fanget. Han forsto at noe var blitt borte for henne, som noe hadde gått tapt for ham under streiken, gjennom lettelsen han følte, svikeren, da det gikk galt og han kunne ta fatt på arbeidet igjen, den evige svakhet – medfølelsen. Hun var jo så altfor flott til å sitte her under fjellet og gå på bygda og vaske, selv om det ikke var noen unnskyldning for at hun lot Marta gå i fjøset alene uten mat mens de andre fikk være inne. Og når han nå så Marta der borte i den fillete ulljakka, Marta bøyd, Marta som gir mose til hesten, hesten som rister seletøyet i lett duskregn, ungen som ler og drar riset sammen i dekorasjoner, så må han igjen støtte seg til at det er det store og det er det lille, si til seg selv at for det store rår man ikke, for det lille rår man, forklare for sønnen at det har vært nødvendig å sende jentene bort, at denne avgjørelsen hører hjemme i det store – det hadde vært Stortingsvalg i fjor, et jordskred i avisene, med Arbeiderpartiets 59 representanter, som det utpå vinteren også var blitt en regjering ut av, regjeringen Hornsrud, spydspissen i partipolitikken og kampen mot tukthuslovene og nødsarbeidet og forsvarsutgiftene, for kornmonopol og korntrygd. Og så ble den ikke mer enn elleve dager gammel før Mowinckel fikk den overende på en fillesak som bankenes innskuddssentral; ministersosialistene oppdaget at paripolitikken deres holdt på å ta livet av folk, 39

og overlot mer enn villig ansvaret til Høyre og Nicolai Rygg, der det rettelig hørte hjemme, Norges Bank i egen person og paripolitikkens forfatter, harde tider ja, og det var ikke blitt bedre av disse optimistiske krumspringene; arbeidsløshet, prisfall, tvangsauksjoner og enda dyrere avdrag – i tillegg til at kommunistene var blitt redusert, fra seks til tre representanter. Revolusjonen var altså satt på legd enda en gang, og da gjenstår bare håpet om at Stalin skulle få rett i at den nettopp blir framskyndet når de borgerlige sitter med tømmene og overdriver sitt begjær og sin blinde tro på massenes tålmodighet. Stalin fra Georgia, pleide fiskarbonden å lese opp for sønnen fra det nye Arbeidermagasinet, eller etter hukommelsen, prestesønnen som forhåpentlig visste noe om tålmodighet, det menneskelige jernverk og de store løft som skaper verdiene, bredden i bryst og skuldre på de som drar lasset, den endelige og rettferdige sannhet som står skrevet bom fast som en dommens dag også i Bibelen – skulle det alt sammen smuldre hen i støv og evig lidelse?

Nei, veien er bare ikke så bred her i Norge som den er i Sovjetunionen; massene velter ikke fram som en flodbølge, den er skrinn og fordelt på små flekker jord i god avstand fra hverandre; men den beveger seg, sniker seg rundt på små og krøkkete stier, omveier som kan få en til å miste både retningen og besinnelsen av og til: arbeiderne som ikke vil tape ansikt når de kjemper mot Døsen; herredsstyret som nylig har ansatt skatteoppkrevere til 3 % i egen lomme av det de klarer å inndrive hos sine egne; sønnen hans som ikke hører etter, men drømmer om senger og fridager, litt mer alburom, som tenker på en liten harmløs stebror og forteller at det akkurat ligger en frakter i været med props og råvedstenger fra Murmansk når faren snakker om de store linjer fra Sovjetunionen, at russerne er kledd i skinn og selger ulovlig brennevin, at 40

de synger sanger som ljomer mellom holmene i stilla og også har kastet en nordmann i havet, Kristoffer på Myra som ville ro forbi og se til teinene sine, de var litt av et folk, russerne – det snakket sønnen om.

– Det heiter Sovjetunionen, sa faren.

Han ble aldri lei av å si det: seierherrene. Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet, det er vi som er Guds stemme på jorden, Herrens og Stalins rungende røst: det er vi fattige jævler som skal arve bruket – skjønna du dæ?

– Ja ja, æ skjønna.

– Nei dæ gjær du faen ikkje. Men ein dag skjønna du det. Det va berre det æ ville sei, at det står skrevve, både her og dar.

De hogg seg innover mot Vassbotten, la bjerka i fanger som foldede hender med en reist mast til å stikke opp over snøen og være synlig når de kom tilbake i januar, februar . . . De kappet de minste greinene og la dem på risdungen til jentungen som hadde begynt å fryse og måtte låne farens trøye som det luktet så godt av; det luktet som hjemme, et telt, et hus med en ovn og en seng her oppe i marka, mens faren var i bare armer og dampende varm av alle kreftene sine. Broren også, ikke så varm kanskje, han hadde heller ikke noen trengende å låne trøya si til, nei, han hadde ikke engang trøye, bare en ullgenser som han kunne vrenge av seg og slenge over en busk når den klødde og irriterte ham på halsen; far og sønn etter hverandre i den lille gata, en bekk av hvite ski i den mørke glenna, en til å etterligne og en til å gå foran. Hun så på brorens armer med blodårer og de brede håndleddene. Hun ropte at han skulle bære henne over et myrhøl, hun sang og maste, det ble mørkt; faren slo tau over riset i vogna, og den ble et lavt grått pinnsvin på stille hjul gjennom den løvbare skogen; det la seg skodde i senk41

ningene og skygger under trærne. Men så ville jentungen ikke «hjem» der hun satt med tømmene, og styrte hesten av veien. Faren rev dem fra henne og trakk henne ned.

De fikk vogna opp igjen, men da var hun forsvunnet. De måtte rope, leite etter henne, finne henne og høre henne si at hun ikke ville «heim», hun ville gå langs åsen vestover og ned til Straumen, til tante Marit. Han tok fra henne trøya, og hun forsvant igjen, de måtte finne henne på ny og sette henne på lasset, med trøye, og presse tømmene inn i hendene hennes. Så ville hun heller ikke inn da de kom hjem, hun hadde vært der tidligere på dagen og lekt hus og bondegård med Snefnugget mens Sigøyneren var i bygda og vasket, og til en skikkelig gård hører skikkelige måltider med alt det som er å oppdrive i spiskammerset som de hadde låst opp med en nøkkel som Marta hadde vist Snefnugget; tran og salt og gjær og mel hadde de blandet og satt i ovnen, fyrt og servert det til Arvid som åt opp alt sammen og måtte sitte på do utover ettermiddagen, ett mål tran. Og nå sto Sigøynermora på trammen og så på lasset med ris, vurderte størrelsen, men kanskje helst passasjeren, Marta som sa hun ville «heim», Sigøyneren som sa at nå hadde hun fått nok av disse ungene; de ville ha hatt det mye bedre her – dersom Marta ikke var til.

Marta så ned fra riset på faren som sto der med en taushet som vel skulle holde en sprikende familie sammen, selv om han nok kunne tenke seg å si et og annet til Gunnar med det anklagende blikket; selv om han nok kunne tenke seg å ta drepen på dette nye kvinnemennesket som han hadde fridd til så ydmykende mange ganger og som han trodde var en annen enn den hun forvandlet seg til da hun kom innenfor veggene hans og pakket ut tingene sine og plasserte dem der det sto noe fra før, en skål med blomster på, etter hans første kone som døde av tuberkulose bare to år før han kunne lese i de forbannede bladene 42

sine at en lege hadde funnet opp en medisin mot tæring . . .

Han bet det i seg som han skulle, men det er en manns skjebne at han ikke kan være sterk og diplomat samtidig, så han tippet over likevel og kalte henne en «troillkjerring», løftet så jentungen ned fra lasset og fulgte henne til det nye hjemmet hos broren og tenkte underveis at det kanskje måtte være noe galt med en sjuåring som stjeler mel. Ikke at de hadde så mye annet, lever selvsagt, og gryn, poteter i kjelleren i bakken, noen kaffebønner og tørrfisk, og hun stjal det også, nå sammen med Snefnugget. Snefnugget hadde ihvertfall en forklaring, godt vant som hun var i det forrige hjemmet og derfor aldri mett i det nye, men Marta, det var da ikke dårligere nå enn det hadde vært, hvis hun da ikke vokste fra de små porsjonene. Og for at hun skulle få noe annet å tenke på fortalte han om Sandsundværet der femogtredve mann hadde gått med i storflo og storm da han var barn, balanserte henne helt til døra med disse dramatiske begivenhetene og ble også med inn for å hilse på svigerinna.

– Nå, kor det går?

Mannen i huset, Oscar, var på betalt arbeid i en kran på kaia inne i byen og hjemme bare en helg nå og da, når det gikk båt. Og mens svigerinna fortalte at skatteoppkreverne hadde vært på gårdene på den andre siden av vannet, så han seg rundt og slo fast – som han alltid gjorde når han var her – at det var ikke noe galt med dette hjemmet, det var bare ikke hans. Det var nok fylt opp på forhånd av Oscar og Marit og deres tre barn, samt en gamling på kår, Bertram, som levde av luft og som ingen riktig visste hvor kom fra, men som hadde vært til i en liten stue i skillet mellom de to gårdene så lenge noen kunne huske og som det derfor ikke bare var å jage bort heller når han ble gammel og vissen; glad i ungene var han også, selv om de ikke skjønte hva han sa. Nei, de behandlet ikke Marta 43

dårlig. Hun sov sammen med Liljan, når hun var hjemme, og arvet klærne hennes, og det var ikke vondt; det vonde var at hun ikke kunne være der hun skulle være, at hun ikke så Randi lenger og at de få gangene hun så henne så hadde søstra fått finere klær og nye lugger og hadde til og med spekulasi i lommene – hadde steget oppover og lært nye ord og visste hva som foregikk i bygda og på kaia og i krambua, var mett og underholdt av to barnløse steforeldre som hadde lengtet etter henne i mange år og brydde seg mer om henne enn om seg selv. Det ga Randi en liten hovenhet kanskje, så Marta hadde bare faren, en gang hadde hun bitt ham i hånden så han blødde.

– Ja ja, berre bit du, hadde han sagt.

Og når han nå gikk hjem i mørket, visste han der hun sto i vinduet at hun kom nok i morgen også, for å dra slipesteinen eller for å være med i grøftene eller i støa.

4 Og Marta kom. Når Sigøyneren var på bygda, lot faren henne gå ut og inn som hun ville, sammen med Snefnugget – så hadde Marta likevel noen; en ny søster som hun lærte å gå på isen når kloppa over Straumen var tatt av floa, hun lærte henne å styre kalvene, viste henne potetene i kjelleren. Det hendte også at de kledde på seg skaut og gikk på besøk til en tilfeldig gård i nabolaget og satt på vedkassa innafor døra og fniste av de fremmede skikkene og de merkelige tingene som hang på veggene og sto 44

på bordene, til de ble kastet ut og fikk sitte på sykkelen til Karle isteden, Karle som skulle i butikken i motvind og bare kunne trille, dumme Karle som aldri sa nei, som trillet i motvind med to jenter på sykkelen.

– Det e artig med småjenten, sa han og ga dem til og med kamferdrops, enda alle visste at Karle var like fattig som Bertram på legd. Om Bertram het det forresten, i halve bygda, at han var plassert av Gud i den lille stua, at han talte i tunger og var en av dem som skulle arve jorden.

Den andre halvparten mente han var levert av sjøormen som bodde i Nervatnet som hadde et dyp helt ned til Kina; sjøormen hadde plukket Bertram opp på en rismark der nede, fraktet ham gjennom kloden og satt ham her, og det var grunnen til at ingen forsto hva han sa. Og enten man nå trodde på det ene eller det andre, så var man idiot – i Johan Strand sine øyne, Johan som for tida sto i et jobsk forhold til Herren – og leverte dermed også en rimelig forklaring på hvorfor det gikk som det gikk både med streiker og priser og framskrittet forøvrig. Marta stilte seg litt annerledes til alt dette, hun trodde både på sjøormen og på Gud; en dag kom hun for eksempel på en hel bolle med vaffelrøre i spiskammerset – under en stråle av sol fra Gud, ubevoktet, ettersom Sigøyneren var blitt ropt i fjøsen til en ku som var sjuk. «Kjære lille Marta,» sa Herren, «bare forsyn deg med vaffelrøre.» Så hun åt opp hele bollen, delte ikke engang med Snefnugget, drivende sulten som hun var. Men så satte røra seg fast og ble som en gjenstand midt i henne, en angrende synd som ikke kom verken opp eller ned, og da hun skulle ha juling, var hun ikke i stand til det, ikke engang av Sigøyneren, så elendig så hun ut, hvit og grønn og matt i blikket. Sigøyneren sa det var Herrens fortjente straff, men så viste det seg å være en uransakelig benådning, for Marta måtte overnatte der, i Arvids seng der det nok luktet piss av halmen, men det 45

gjorde ikke noe for hun var hjemme igjen. Og hun var ikke frisk neste dag heller, men brakk seg og fikk bli, fikk mat når hun orket og tillatelse til å bli enda en natt. Hun kastet opp den andre morgenen også, og var miserabel selv uten grønnfarge og det døende blikket. Faren klappet henne på hodet og mumlet at nå fikk det være nok, men heller ikke det hjalp. Da klappet han henne ikke på hodet lenger, men rev og slet i henne og kalte henne tullåt, slik at Sigøyneren kom på at hun hadde hørt henne synge der oppe på loftet, og man lå ikke i en sykeseng og sang – hun måtte ut igjen. Gunnar brøt inn og sa at hun kunne ligge i hans seng, den nye som nå var ferdig, men det nyttet ikke, for selv om han var voksen, så var han spak i forslaget her ved siden av den rasende Sigøyneren, men da ville plutselig heller ikke Arvid at hun skulle ut igjen, han likte å ha selskap i senga, han var redd i mørket alene, sa han, hørte lyder, sjøormer, engler . . .

– Du e en rar glunt, sa mora og hadde forskjellig tale til forskjellige mennesker. – Ka ska det bi a en sånn så dæ?

Det var ikke godt å si hva det skulle bli av en sånn tælp nei, han kunne ingenting, ikke engang spikke på en pinne, han bare åt og sleit ut klær og lugger og begynte å sutre for den minste ting, i motsetning til Marta, som bare gråt når det var nødvendig og ingen så det. Det gjorde hun nå også, gikk og gråt så ingen så det, av nødvendighet, til et pent sted der hun pleide å sitte når hun hadde dyttet mose i kubjellene så Sigøyneren ikke skulle høre at kyrne sto like bak sommerfjøsen, men tro at Marta måtte langt inn i marka for å hente dem, en times gange fram og tilbake kanskje, som måtte belønnes med store dunger mat. Hun så sola gå ned over Lia og gråt fordi det var så pent, og hun kom på den ene triste historien etter den andre; når de slaktet for eksempel og hun måtte piske blod i bøttene som sto på rad og rekke i fjøsgangen og luktet søtt og 46

ostestoff og vev og død i en sverm av fluer som kom til live igjen enda det var langt på høsten, pisket og gråt, og tårene rant ned i blodet til Morgenros og Lita og Fredag og Laura og hva de nå het alle hennes eneste venner på jord, og blandet seg til et hav av sorg og fortvilelse.

– Fortar! sa Sigøyneren og hadde mer mel i bøttene, for det måtte ikke stivne for fort, Herregud, de stakkars kyrne og kalvene og sauene som faren slo i hjel etter tur med en hammer, mens det var så pent når sola gikk ned over gården og jordene og det var stille på vannet og dogg i graset, når tjelden og gåsbuen kom om våren, løvsangeren og trosten, vår og sommer uten netter; det var ikke til å leve med det vonde og det pene så tett innpå hverandre.

Ja, når hun skulle være ekstra trist, tenkte hun seg at også hesten døde, Paulus, som hadde vært hos dem bestandig og ga fra seg en lukt som gjorde hele verden trygg; hun gråt fordi Randi var borte og fordi moren var død, selv om hun ikke engang husket hvordan hun så ut før hun ble syk og innhul i ansiktet der oppe på det mørke loftskammerset som de aldri fikk gå inn i, men som de snek seg inn i likevel, det pene og det triste, morens fremmede ansikt på puta med de bleke leppene og de svarte munnvikene og de lukkede øynene – det lå i landskapet, i regnværet og tåka; lukta av votter og lugger som hang til tørk over ovnen i kjøkkenet, malingen på veggene i loftsrommet som hadde tilhørt henne og søsteren, og som Arvid hadde overtatt og levde i som en gris, det fine, bjerkeved og ris i stabler, kaffebønner i ovnen og brød og lefse og tranlampene som oste i et lite hus der de skulle være hele livet alle sammen og ikke bli slitt ut av det med røtter og følelser og hukommelse og alt og delt over på midten og strødd hit og dit på hver sin kant og se hverandre bare på skolen og bli mer og mer forandret, hver sin vei, for hver dag som gikk og til slutt ikke være som noen av dem en 47

gang var, men to fremmede som ikke kjente hverandre igjen for bare annerledeshet i klær og farger og ord og skikker, tenkte hun når hun satt her på et pent sted, at hun pisket blod foran øynene på hver eneste ku og kalv, øyne som aldri lukket seg, hvor døde de nå enn var; for det verste man kunne gjøre med dem, var å skuffe dem, drepe dem, røre ut blodet deres og spise dem og koke såpe av fettet deres. Hun husket at den kua hadde hun gitt sot da den var kalv og sjuk og et helt kufôr å ligge på i båsen, den hadde hun ridd på, den var lettest å melke, den med den svarte flekken i panna var snillest; de var alle snille, de bøyde nakken og sto stille mens hun stappet mose i bjellene, de bøyde hodet like saktmodig enten man ga dem høy, stappet mose i bjellene eller slo dem i skallen med en hammer, og hun spiste aldri blodpølse og klubb, for øynene var åpne og blanke og så alt, selv om Sigøyneren kalte henne kresen og ufordragelig og sa at hun ikke fikk mat der mer, nei, hun ga det til Arvid som ikke visste bedre, klubb med hvite fettøyer og kandissukker – nå måtte han heldigvis spise for Snefnugget også, for hun hadde lært om de triste øynene av Marta og ville ikke drikke blodet til vennene sine hun heller – alt dette tenkte hun på . . .

Det var forresten godt å ha fått Snefnugget å være trist sammen med. Snefnugget ble egentlig en ny Randi, hun var mindre av vekst og ikke mer enn så vidt begynt på skolen. Hun gikk hver morgen, også når de ikke skulle på skolen – de gikk jo bare annenhver dag – og stilte seg under rogna og kastet kvister på vinduet til Marta, Marta som aldri våknet før kvistene traff glaset, eller ihvertfall ble liggende og vente på dem, hvis hun allerede var våken, lå og kjente hvor godt det var å vente på noen, tenke at nå var det bare å stå opp og kle på seg de fine klærne, gå ned i det nymalte kjøkkenet der det luktet gomme og lefse, 48

ned til sin egen mor som hadde åpnet øynene og løftet hodet fra puta og så ut slik hun gjorde før tæringen, og få frokost med kakao som på plakaten på krambua, og så mye brød og smør hun ville ha før hun skulle ut og leke med faren og Randi og broren, men sånn var det ikke.

– Sånn e det ikkje, sa hun, klærne hennes var ikke fine, de var fra igår, kalde og fuktige i en haug på golvet. Men tante Marit var snill og tvang henne i fjøsen bare om kvelden, var for det meste ute av huset og på bygda hun også, for å vaske eller salte sild, og det var mer mat her enn hjemme, mel, rødsei, flatbrød, potet, og den som sto ute og ventet på henne var kanskje ikke Randi, men det var Snefnugget som var ensom der hjemme fordi Arvid ikke var noe å leke med og fordi Sigurd var kjedelig å passe, en vits der nede i trevogga som var altfor liten til ham. Marta kledde på seg og gikk ned på kjøkkenet der Snefnugget satt ved bordet og spiste sin andre frokost, for tante Marit var ikke så nøye på det. De fikk skjør og flatbrød, og ble deretter jagd opp på hovedgården for å se til Sigurd. De ga ham en rødsei å kose seg med og gikk ned til faren i naustet, faren som bøtte garn og ikke ville ha dem der!

– Hut dogger ut!

Det var en av de dagene han hadde vært oppe siden midnatt og gått til fots over øya til broren Olav på yttersida, der Randi bodde, for å dra svarte sildegarn, for dette var en død høst, ikke engang på Hølen var det sild i år. Om bare noen dager skulle han inn i landet på anlegg og være borte til jul, 1927 hadde han skåret inn med kniv i bjelken over de store naustdørene som måtte slås opp når færingen skulle settes eller når lyset skulle slippe inn på arbeidet med bruk og garn, et latterlig år; 1928, de neste tegnet ikke til å bli stort bedre. Den vestlige verden holdt på å rase sammen, mens Sovjetunionen innførte fem dagers arbeidsuke – skulle ikke jentene se til Sigurd forresten, 49

så han ikke åt opp halmen sin? Det var mannen en sann pine at kvinnfolket ikke kunne ta med seg ungen når hun var på arbeid. Han var riktignok ikke noe spedbarn lenger, men han ville verken snakke eller gå, og burde helst tas vare på av en mor istedenfor å ligge her på ryggen og glane opp i takbjelkene eller til nød krabbe litt rundt på golvet når de uansvarlige søstrene tvang ham til det, svart i hud og hår forresten, som om høvedsmannens gjenferd hadde skapt ham.

Jentene gikk opp på gården igjen og vugget ham. De store øynene var alltid våkne. De tok ham opp og la ham på golvet, men da skrek han og ville tilbake; de ga ham vått mel, og han spiste og hostet. Så lot de ham ligge igjen og tok Arvid med seg nedover mot havet for å se på hullet etter Kjempen, steinen de hadde skutt til værs for lenge siden, satte seg i hullet og kastet småstein i vannet, og Marta fortalte om eksplosjonen, husket hvordan det hadde vært, opplevde det nesten en gang til. Snefnugget foreslo at de skulle gå inn i marka, men Martas øyne hadde glidd fram og tilbake over det rolige vannet mens hun snakket, de høstlige åsene i bakgrunnen og gårdene på den andre siden, og hun måtte tilbake til naustet og være ved siden av faren som skulle forsvinne på anlegg enda det stundet mot vinter og han vanligvis bare var der vår og høst.

– Hut dogger opp i huset, sa han igjen og enda sintere, han bannet og rev noen årer overende, det hadde skjedd noe med et av sildegarna hans, og det var umulig å bøte et sildegarn når det bare var ei lørve, visste Marta, for det hadde så små masker og så dyr tråd, mens Snefnugget ikke visste hvor mye et sildegarn kostet, og heller ikke hadde sett faren så sint før, så hun begynte å gråte.

Han var forresten den eneste faren hun hadde hatt, den gamle var alltid hjemmefra og bare historier, fra Lofoten 50

eller Finnmarka, og da han døde var han i grunnen bare på Finnmarka for godt. Arvid begynte også å skrike, og faren måtte følge dem opp til Sigurd igjen. Været var godt, sa han, de kunne ha glunten på et teppe i graset mens de stablet ved bak skjulet der store deler av bjerka ennå lå spredd; de kunne også bære inn vann til «ho mor» kom av bygda.

– Sætt i gong.

De lot Sigurd krabbe og stablet ved. Det var slitsomt, men de kunne snakke og tenke mens de arbeidet. Når de ikke nådde opp lenger, måtte de fortsette bortover veggen, først legge strø, visste Marta som snakket i vei når hun ikke tenkte på en tegning i leseboka, på klassen i det gamle skolehuset på Breistrand med den store ovnen med figurer der vottene til de fine hang til tørk på skjermbrettet – der skulle hennes henge en gang også, for Randi hadde allerede sine der, og Martas skulle være større enn de andres, og dyktig våte så de måtte henge der hele dagen.

Da de var lei av veden, låste hun opp døra til spiskammerset med nøkkelen som lå gjemt på lista under trappa.

Det var også sirup der i dag. De blandet sirup og brød og mel og havregryn og surmelk og spiste. Da kom faren inn.

– Ka dogger balæ med? sa han, i godlune nå, og satte seg. – Kok kaffe åt me.

Ja, de var akkurat den familien de skulle være, midt på dagen og uten Sigøyneren; Marta malte på kverna og kokte kaffe, og Snefnugget satte kopper på bordet mens Sigurd var tilbake i vogga og klukket.

– Det va god kaffe, sa faren og lot som han var mannen til Marta. – Kor ha du kjøft en så god kaffe?

Og Marta sa at hun hadde kjøpt den i byen, og at den var veldig kostbar i pris for en mark umalte bønner som hun hadde brent sjøl i ovnen på svak varme, og faren spurte 51

hvor i byen nøyaktig, for det interesserte ham å vite det, og Marta som aldri hadde vært i byen, men visste mye om den, mer enn de fleste, ettersom hun alltid hørte godt etter når onkel Oscar snakket om den, kunne fortelle at hun hadde vært i Sørra sin handel i Torolv Kveldulvssons gate, som var et så innviklet navn fra vikingetida at hun nesten ikke kunne si det, og faren spurte hvordan man kom dit, for det interesserte ham å vite det, og Marta som hadde det hele på et usynlig tegnebrett inni hodet sitt kunne fortelle at man gikk av melkeruta ved dampskipskaia og oppover den første gata mellom gjestgiveriet til Nille og tørrfisklageret, og så var Torolv Kveldulvssons gate den første man kom til, og da gikk man til høyre, og faren spurte nøyaktig hvor langt man måtte gå, for det interesserte ham å vite det, og da lukket Marta øynene og så på brettet og talte skrittene høyt og så fort at hun ikke kunne snakke for bare latter, og faren måtte legge en hånd på hodet hennes og stanse henne . . . De hadde til og med hver sin stol, hun og faren, mens Arvid og Snefnugget var de som måtte stå og ikke høre hjemme der, Marta fikk også ha sirup i kaffen.

– E då det noggo goidt? spurte faren og interesserte seg for det også, som om sirup ikke var for kostbart, men bare et spørsmål om hva man likte, og Marta sa at nei det var ikke godt, men det var sunt mot tuberkulose og malaria.

– Malaria?

Ja, det var den arabiske sykdommen Bonsakk døde av, Bonsakk som eide mer enn de fleste, men som ikke brydde seg verken om jorda eller båtene sine, men lånte det bort og bodde alene i en liten stue i utkanten av formuen uten verken kone eller barn og gikk rundt på øya og var slåttkar og leikar og hjelp for andre som hadde mye mindre, før han altså en dag hengte seg opp på låven.

– Nei, sa faren og forklarte at Bonsakk ikke døde av 52

malaria, men at han hengte seg uten grunn. Ja, de hadde en lang nons der mens de diskuterte om det gikk an å dø av ingenting; etterhvert ble da også faren enig med Marta, for Bonsakk var den eneste mannen han kjente, ved siden av Døsen og Coldevin og noen få andre, som fikk ønskene sine oppfylt, og da trengte man minst en sykdom for å dø. Så måtte han gå igjen og fortsette med garna, men det ville ikke Marta, hun syntes det allerede var et lite tegn på at han skulle på anlegg og være borte, men da hun dro ham i dongerien, var han plutselig sint igjen, kom vel på det råtne sildegarnet eller noe politisk, som han pleide, kanskje syntes han også at ingen mann hadde en datter som henne. Han hadde sendt henne bort for at hun skulle få det bedre, og så hadde han isteden fått henne klistret på seg som et frimerke, som en hindring en mann i hans marginale stilling ikke kunne tåle – de som ikke har noe å regjere med, må regjere desto hardere, og da hun begynte å sutre, begynte de andre også, både den snehvite jentungen og de to guttene.

– Hain tytje, her e jo’ke væranes længer?

Nå så han også at spiskammersdøra var åpen, og hvor hadde de fått kaffen fra? – Ka dogger tru ho mor vi’ sei?

De måtte stable ved igjen og legge strø og fortsette bortover veggen der de ikke var for små til å nå opp, så langt veggen og veden rakk, så høyt de rakk.