Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna
Operasjon Hydra
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47726-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Politisk motivert vold i form av ekstrem islamisme vil representere en alvorlig utfordring. Arbeidet med å forhindre at personer med tilknytning til Norge involveres i terroraksjoner, vil være den viktigste oppgaven til tjenesten det kommende året. Fremveksten av et aktivt ekstremt islamistisk miljø vil bidra til økt polarisering mellom ulike grupper i Norge, og kan etter hvert bli en av de viktigste årsakene til en mer alvorlig trussel fra høyreekstreme grupper her i landet. Fra Politiets sikkerhetstjenestes Trusselvurdering 2014
Kapittel 1
Isak Stockmann knep umiddelbart igjen øynene idet døra lukket seg bak ham. Den skarpe vårsola bakte behagelig mot ansiktet, og ble reflektert mot ham av skolebygningens store glassvegger. Noen små snøhauger lå igjen her og der hvor skyggen ga dem beskyttelse, og de siste, unnselige fonnene på taket på nordsiden lekket en sammenhengende rad av dråper som traff bakken med små, optimistiske plask. Ellers hadde snøen i Oslos bykjerne blitt borte i løpet av de siste par dagene med mildvær. Lufta anget pirrende av våt asfalt og råttent gress. Isak smilte svakt og rettet på brillene. Skolesekken hang tungt over skulderen. På toppen lå franskprøven de hadde fått igjen tidligere på dagen. Til jul hadde han fått kun én eneste femmer, i fransk. Ellers sto sekserne der som en rad av brede smil over hans arbeidsinnsats og begavelse. Til sommeren skulle han nok klare seks i fransk også. Men fransklæreren var en gammel knark med fordommene smurt tykt utenpå, og selv om Isak hadde klart toppkarakteren denne gang, var det ikke sikkert at læreren ville yte ham rettferdighet når årets siste karakter skulle settes. – Jævla jøde! Det var bare noen fra parallellklassene. De hadde samlet seg oppe ved krysset. En bukett av det nye 7
Norge: blonde, etnisk norske jenter, pakistanske gutter, en fra Somalia, og to østeuropeere, i skjønn forening. Trakasseringen av ham, Isak, fungerte som et minste felles multiplum. Isak brydde seg ikke. Ikke så mye, i alle fall. Ikke nå lenger. Da han var liten, hadde han spurt mor og far hvorfor de andre hatet ham. De hadde ikke noe godt svar, forklarte ham bare at jødene alltid var blitt forfulgt, med landflyktighet i Egypt, fangenskap i Mesopotamia, romersk invasjon og rivingen av tempelet, merking og forfølgelse gjennom middelalderen, pogromer og selvsagt Ha‘shoa under den andre verdenskrig. Men slik var det å være Guds utvalgte folk, fikk han høre. Dette var prøvelsene de måtte igjennom. Isak hadde ikke forstått logikken. Hvorfor skulle Gud plage dem gjennom andre mennesker? Hvorfor skulle Norge, dette landet som yndet å fremstille seg som fredselskende, som skydde konflikter og ulikhet, rette et hat mot nettopp Isak og hans lille folk som telte knapt 5000 individer her til lands? Det var nesten ingen aviser som ville trykke leserbrevene hans om hvordan det var å være del av en liten minoritet som tilsynelatende alle foraktet, som det var blitt helt legitimt å slenge dritt om. Hvorfor? Og hvorfor fikk han alle disse avskyelige kommentarene på bloggen? Men han hadde lært seg å leve med det. Neste år var han ferdig med videregående. Da lå veien videre åpen. Det sto mellom Universitetet i Oslo og utlandet. England, USA eller kanskje følge etter søsteren Rebecca og dra til Australia. Utlandet fristet uansett mest. Å gjøre som så mange andre norske jøder, reise, eller snarere flykte fra landet og aldri vende tilbake. Men da måtte Mirjam bli med. – Ditt svin! Noen i gjengen laget gryntelyder. Isak smilte svakt for seg selv. I motsetning til dem 8
hadde han verden liggende åpen foran seg. Det lønte seg å være flink. Jødene var som regel flinke. Flinkere enn de fleste. Det visste toskene i gjengen der borte. Og hatet ham for det. Skjellsordene hadde tatt seg kraftig opp etter at Aftenposten endelig hadde trykket artikkelen han hadde forfattet. Den hadde rett og slett virket mot sin hensikt. Selv innad i det jødiske miljøet hadde han fått negative reaksjoner. Men foreldrene var stolte av ham. Mirjam også. Det var tross alt det viktigste. Han hoppet smidig unna snøballen som kom susende. Den var likevel så råtten at den gikk mer eller mindre i oppløsning før den nådde frem og traff asfalten med et bløtt klask. Han fortsatte forbi dem som om ingenting var skjedd. Snart var det påske. En ukes ferie skulle smake godt. Byen ble stille, kanskje dro de ut på Bygdøy og nøt den første softisen utenfor Sjøfartsmuseet. Kanskje de skulle på familiebesøk til Hadeland. Han skulle i alle fall helt sikkert møte Mirjam. Så ofte som mulig. En sommerfugl lettet fra mellomgulvet og kilte ham fjærlett rundt hjertet. I kveld ville de ha leiligheten for seg selv. Isaks foreldre skulle på konsert. Mirjam og han hadde ikke snakket om det, men Isak bare visste at det skulle skje i kveld. Noe i blikket hennes, måten hun pustet på, heftigheten i det siste kysset da de avtalte når hun skulle komme. Han puttet venstre hånd i bukselomma for å skjule den brå ereksjonen som kom med tanken. Å skulle få se Mirjam naken … Det var en Guds gave som gjengen i skolegården aldri ville få nyte. Og idet Isak rundet hjørnet av skolebygningen, visste han at Guds prøvelser likevel var verdt å utstå, så lenge belønningen var så fantastisk som var blitt ham selv til del. Han smilte og strøk den ledige hånden gjennom det mørke, krøllete håret. Det ble den siste viljestyrte beve9
gelsen Isak noensinne skulle utføre. En grå Mazda 626 ga gass bak ham, spratt opp på fortauet og traff Isak i lårbeina. De knakk som to tannpirkere før bevegelsesenergien kastet ham opp i lufta, slo ham rundt i en halv salto før den venstre siden av hodet hans traff øvre del av frontruta på bilen. Hodeskallen ble umiddelbart knust av sammenstøtet, samtidig som de to øverste nakkevirvlene brakk og umiddelbart skapte en blødning som begynte å presse på og ødelegge nettet av nervetråder som går fra hjernestammen og ut i kroppen. Han virvlet gjennom lufta som en tøydukke mens Mazdaen vrengte ut på veien igjen, og idet han traff bakken, knakk sju av ribbeina, den ene lungen ble punktert og bekkenet slått i stykker. Blære og endetarm tømte seg viljeløst. Isak kjente ikke noen ting. Det skulle han heller aldri gjøre igjen. Hjertet slo fremdeles, som i en trassig protest mot kvestelsen av den unge, atletiske kroppen, men det var da også den eneste muskelen nedenfor halsen som virket.
Kapittel 2
Varmen fra vårsola traff politispaner Axel Th. Munthe som en vegg idet han nådde bakketoppen. Nordmarka foldet seg ut som et mørkegrønt, duvende hav foran ham, stille, folketom og ren. Mellom bartrærne glitret det som om noen hadde drysset myriader av ørsmå diamanter over snøteppet. Idet han stoppet, lettet en granmeis fra en grein, krysset skisporet og forsvant i myke buer innover skogen. Axel hentet frem solbrillene fra rumpetaska, tørket svetten fra pannen og bannet. Han hadde bommet fundamentalt på smøringen. Værmeldingen hadde varslet overskyet himmel frem til klokka fire, men sola kom allerede to timer tidligere. Skiene fungerte så lenge han befant seg i skyggen, men i solhellingene var det håpløst. Armmusklene druknet i melkesyre ettersom han måtte bruke dem som hoveddrivkraft i stedet for beina. Kanskje det ble bedre når han kom høyere opp i terrenget, men han tvilte. Axel bannet igjen. Han fikk ta det som styrketrening og en skikkelig utblåsing. Tre kilometer og nesten en halv time senere var Axel like ved å gi opp. Han hadde forsøkt å legge på et lag klister, med det resultat at skiene nå også kladdet, i tillegg til å være bakglatte. Energilagrene var tomme, han 11
snappet etter luft som en astmatiker med anfall, og jakkeryggen var drivende våt av svette. – Er det mulig, gispet Axel til seg selv. Han hadde gledet seg til denne langturen siden snøen la seg over byen i desember. Men tidenes våteste, mildeste og merkeligste vinter hadde festet grepet over Østlandet på nyåret, dessuten hadde jobben og oppussingen av kjøkkenet tatt mesteparten av tiden. Han hadde så vidt klart å klemme inn to kjappe turer fra Sognsvann til Ullevålseter i løpet av vinteren, og nå gikk det med stormskritt mot våren også her oppe i Nordmarka. Han spyttet seigt i snøen og snøt seg. I vannflaska var det knapt et par desiliter igjen. Humøret ble ikke bedre da han hørte noen nærme seg bak ham. Ei ungjente gled uanstrengt og med finslepen teknikk opp bakken han nettopp hadde slitt seg til topps av. – Unnskyld, men kan jeg spørre hva du har smurt med, sa han brydd idet hun skulle passere. – Vet ikke, det er pappa som har ordnet med skiene, svarte hun med et unnskyldende smil og staket seg forbi. Vestkantjente, fastslo han. Blond og søt, med røde roser i kinnene og store, hvite tenner som sto til både smilet og perleøredobbene – en vandrende reklameplakat for den norske nasjonalsporten. Axel glodde etter den slanke skikkelsen som snart forsvant mellom trestammene, sparket vekk de verste kladdene og staket seg alt annet enn raskt og elegant etter. To timer senere satte Axel fra seg skiene i garasjen og subbet mot huset med det rødmalte tømmerpanelet. Det dryppet fra tak og renner selv om dagen var på hell og temperaturen sank i takt med sola. Fra furuene i hagen kvitret kjøttmeisen optimistisk dagens siste 12
strofer, og vanligvis ville Axel ha satt seg på trappa og nytt det hele. Nå var han for sliten. Den venstre albuen verket faretruende, og muskulaturen i beina dirret som om noen hadde satt strøm i den. Han låste seg inn, og kjempet seg forbi plasten han hadde lagt over den nye kjøkkeninnredningen mens taket ble malt. Oppussingen hadde tatt dobbelt så lang tid som han hadde anslått, og lå an til å bli minst tre ganger så dyr. Alt fordi Noor hadde krevd det. Fremdeles gjensto ett strøk på det hersens takpanelet. Før faren døde, hadde han prentet inn i den unge Axel at for det første gjorde en Munthe jobben selv, og for det andre så gjorde han den skikkelig. Så Axel hadde skrapt og pusset og sparklet og grunnet og pusset og sparklet igjen før han tok første strøk. Visst ble resultatet bra. Om det var verdt det, var en annen sak. Han skrittet inn i stua og slengte fra seg drikkeflaske, hansker og lue på bordet. De hadde måttet sette opp et midlertidig tekjøkken her inne. De første dagene hadde det vært både morsomt og romantisk med alt kaoset. Det var det ikke lenger. Den slitte, røde chesterfieldsalongen tittet så vidt frem fra eskene, servisene og klærne som lå strødd rundt omkring. Den ellers så trivelige stua så ut som et overfullt loppemarked. Brummende kjempet han seg frem til trappa, gikk stivt opp trinnene og inn på badet – etter Noors mening neste prosjekt i oppussingen av Axels barndomshjem. Han stønnet, vred av seg de svettevåte klærne, tisset mørkegult før han gikk inn i dusjen. Under den varme strålen innså han at han aldri kom til å bli noe mer enn en gjennomsnittlig god langrennsløper. Det var for sent. Teknikken var for dårlig. Han hadde nylig passert 40 år. Det var for sent for så mangt. Han ignorerte de verkende musklene, rettet opp den slanke, 187 centimeter høye atletiske krop13
pen og fastslo at om ikke annet, så ville i alle fall ikke den forfalle med det første. Axel begynte å føle seg som menneske igjen da han hadde stekt et lass med eggerøre, skåret seg en dugelig bunke med fenalårskiver og åpnet en boks med favorittølet sitt: Frydenlund fatøl, som endelig var i salg igjen. Det var fremdeles flere timer til Noor var ferdig med kveldsvakten på Rikshospitalet. Axel skulte mot jobben som ventet ham ute på kjøkkenet. Jo da, han skulle nok ta det siste strøket i dag. Men først var han nødt til å slappe av litt. Han reiste seg stølt, gikk bort til bokhylla og bøyde seg ned foran platesamlingen. Pekefingeren lette bortover albumryggene, før den stoppet ved Pink Floyds Dark side of the Moon. Axel hadde lyttet til den hundrevis av ganger, men det måtte være flere år siden sist. Han smilte skjevt og satte på vinylplaten. Det knitret i høyttalerne før vellyden fra de begavede engelskmennene strømmet ut i rommet. Snart begynte David Gilmour å synge mykt: Breathe, breathe in the air. Don’t be afraid to care.
Hva var det med syttitallet, som medførte all den fantastiske musikken? Var det opprørstrangen, følelsen av å ha noe å kjempe mot, kampen mot det bestående, den kalde krigen, velstandsveksten, eller var det rett og slett narkotikaen som musikerne hadde i seg? Han visste ikke. Men boksmusikken dagens ungdom lyttet til, var bare søppel i forhold. Eller så holdt han bare på å bli gammel. Det kunne være det samme. Pink Floyd var uansett tidløst bra, ferdig med det. Han lukket øynene og lyttet. Da sekvensen med slipesteinen og helikopteret brøt 14
inn, dempet han lyden og sjekket mobilen. Noor hadde ikke ringt. Krangelen kvelden i forveien var en av disse som gjør fysisk vondt og lokker opp det verste i en. Det var uunngåelig, ingen par går gjennom livet uten å krangle, men Axel hatet det likevel. Intenst. Moren og faren hadde elsket hverandre over alt, men de hadde kranglet – ofte, heftig og lidenskapelig, mens han og søsteren Linn lå på barnerommet med store, redde øyne i mørket. I Axels forrige forhold, med Alis, hadde de kranglet, vondt og sårende, til tider på randen til galskap. Noe slikt orket han ikke en gang til. Men kanskje var det derfor det rant over i går, fordi han altfor lenge hadde unngått å ta konfrontasjoner? Han hadde uansett sprukket. Til gangs. Han gremmet seg, dempet lyden på anlegget ytterligere og hadde akkurat bestemt seg for å ringe henne, da telefonen brått lyste opp i hånden og begynte å kime. – Hei, kompis, sa Axel og smilte skjevt. – Hvordan går det? – Strake veien til helvete, snøvlet Tobben i den andre enden. Axel knep igjen øynene. Makkeren hans i SO, Oslopolitiets avdeling for spesielle operasjoner, hadde vært langt nede siden skuddvekslingen i skogen oppe i Romeriksåsen. Det hadde endt med et dødsfall og en vond internetterforskning. Digre, gamle Tobben kunne virke hard og truende nok, men Axel kjente ham etter hvert så godt at han visste om makkerens myke kjerne. Å ta livet av noen, selv om det var for å hindre at en kollega ble drept, var ikke noe Tobben ville komme over med det første. Hvis han noen gang kom over det. Sykemeldingen hadde i hvert fall virket mot sin hensikt. Snøvlingen antydet hvor det bar. – Kommer du tilbake snart, eller? – Æsj, det er ingen som har bruk for meg lenger. 15
– Så, så, gammer’n. Selvmedlidenhet kler deg ikke. Det beste for deg er å tørke opp og komme i tjeneste igjen, jo før jo heller. – Det var da faen til psykolog du er blitt, da. Det ble en ørliten pause, før Axel åpnet munnen. – Jeg vet litt om å drepe folk, ok? Og det hjelper ikke en dritt å grave seg ned for å grine over seg selv. Når du topper det med å gripe til flaska, da … – Nei, det her gidder jeg ikke å høre på, freste Tobben. – Det er da ikke å gripe til flaska bare du tar deg en liten hikkas til kvelds! – Nei, men å være dritings klokka fem er noe ganske annet. Axel satte fra seg den halvfulle ølboksen før han fortsatte. – Hva sier Else til å ha deg gående sånn? Å skulle ta seg av en deppa, full ektemann er vel ikke akkurat det en kreftpasient trenger mest. – Hu driter da i meg! Axel rettet seg opp og rynket pannen. Det lå en sårhet under knurringen til Tobben som ikke lovet godt. – Du, kompis … Hva er det som skjer? – Ikke tenk på det. Jeg slo på tråden fordi dattera mi ringte tidligere i dag. – Fra Australia? – Ja. Broren til venninna som hu reiste sammen med, er kvesta i en bilulykke. Lam fra halsen og ned, omfattende hjerneskader. Han vil mest sannsynlig ende opp som grønnsak. Faen, gutten er bare sytten år, og så blir han kjørt ned bakfra like utafor skolen. Hit and run. Ingen vitner. – Ja-ha. – Nei, og så tenkte jeg at … Kan ikke du holde øra litt på stilk, Munthe? Og grave litt hvis du … Faen, jeg veit ikke hvorfor jeg plager deg med det her. Påkjørsler er jo ikke vårt bord. 16
– Skjønner. Så klart, jeg skal si ifra hvis jeg hører noe. Men det beste ville være om du kom tilbake. Vi savner deg, Tobben. Skal forresten hilse fra alle på Orgkrim. – Ja, jøss. Gutten er forresten jøde, hvis det skulle bety noe. Isak Stockmann heter han. Tobben la på. Axel ble sittende og glo på skjermen, som om telefonen skulle ringe makkeren opp igjen av seg selv. – Gamle tosk … Han tok en slurk av ølen. Den smakte ikke like godt lenger. Axel lente hodet mot nakkestøtten på sofaen og lukket øynene. Albuen verket. Det var en dårlig dag. Enkelt og greit. Axel visste ikke hvor lenge han hadde sovet da han våknet med et rykk. Han hadde glemt å låse. Noen var på vei inn. Han kom seg på beina og sto med armene klare i kampstilling, da fornuften begynte å fortrenge søvntåka. Han senket nevene akkurat før skrittene til Noor lød ute fra kjøkkenet. De stoppet. Han lukket øynene. – Ai, ai, skituren tok på, skjønner jeg? Han åpnet øynene igjen. Den ertende tonen fikk ham til å senke skuldrene. Han tok to skritt frem, så han fikk henne inn i synsfeltet. Han smilte og strakte seg så det knakte i leddene. – Jeg sovnet, gitt. Men nå skal jeg ta resten av dette hersens taket. – Sovnet du? Begynner helten min å bli gammel, eller? Slått ut av en skarve skitur? – Gammel? Han gikk bort til henne og slo armene rundt den slanke kroppen. – Jeg skal vise deg hvor gammel jeg er, jeg. Han klemte henne varsomt mot seg og ga henne et kyss. Hun besvarte det. Stridsøksen fra i går var tydeligvis blitt gravlagt. 17
– Nei, lo hun og vred seg løs. – Den energien der skal du bruke på noe helt annet enn meg. Men kanskje når du er ferdig … Axel gryntet og skulte mot himlingen. Han festet et solid grep i den ene rumpeballen hennes idet han passerte henne for å ta på seg malingsklærne, og hun dasket ertende etter ham som svar. Ok, denne jobben skulle gå unna noe faderlig fort! – Hvordan har dagen din vært, spurte Axel da han litt etter åpnet malingsspannet. – Grusom, svarte det inne fra stua. – Fikk blant annet inn to gutter som hadde lekt med sprayboks og lighter. Den ene hadde fått svidd bort store deler av ansiktet. Og så er det nye runder med omorganisering, for å få endene til å møtes. Vi blir pålagt mer administrasjon, mindre overtid, færre ressurser, flere pasienter – i det hele tatt. Axel grøsset. – Har du spist, forresten? Det ligger eggerøre til deg i kjøleskapet, og noe fenalår. – Jeg har spist. Ellers takk. Hvitmalingen sugde seg fast til kosten. Han kikket opp mot taket. 19 planker. Armen begynte å dirre da det gjensto 17. Skituren hadde på ingen måte vært noen god idé. Da han endelig kunne dekke de siste centimeterne med hvitmaling, følte han likevel en tilfredsstillelse som fikk ham til å smile skjevt. Resultatet var overraskende bra. – Ferdig, ropte han fornøyd. Da ingen svarte, kikket han inn på stua. Noor lå i sofaen og sov. Han ryddet opp etter seg, vasket hendene og skiftet, før han satte seg ytterst på kanten ved siden av henne. Hun pustet rolig og lydløst. Han strøk bort noen hårstrå som lå foran 18
ansiktet hennes. Kysset henne forsiktig på kinnet. Hun slo opp øynene. – Vil du se et fint tak? – Gjerne, men det kan vel vente litt, mumlet hun smilende og strakte armene dovent og krevende etter ham. – Det kan vente, ja, sa han og bøyde seg over henne.
Kapittel 3
Pusten til Karin Skulerud roet seg langsomt. Hun hadde hektiske, røde flekker på kinnene og ned over halsen. Ektemannen hadde lagt seg på siden med et lykkelig smil om munnen, og var allerede i ferd med å sovne. Sæden hans piplet ut av henne, som en varm, liten bekk. Hun satte seg opp og fant frem et papirlommetørkle, la seg ned igjen og ventet. De kunne ikke akkurat skryte av å ha sex så ofte, men i kveld hadde hun rett og slett vært ordentlig kåt. Kanskje det var våren. Eller en reaksjon på alt som hadde skjedd disse dagene. Fortsatt murret det deilig, men krevende i underlivet, så da pusten hans gikk tungt og regelmessig, grep hun fatt i det venstre brystet, mens den ledige hånden fant veien ned mellom lårene. Det hadde vært så deilig, men likevel ropte kroppen på mer. Hun smilte dovent og skjelmsk ved tanken på tingene de nettopp hadde gjort sammen, og lukket øynene. Hånden hennes beveget seg stille og rytmisk, som om en liten, hemmelig elsker var på besøk under dyna. Brått dukket partisekretæren opp på netthinnen, ung, høy, slank, med det farlige glimtet i øynene som alltid festet seg på brystene hennes når de snakket sammen. Han sto naken foran henne, struttende, stiv og bankende av attrå, etter henne, Karin. 20
Hun pustet raskere, men brått gryntet Arild og veltet seg over på ryggen. Hun stivnet, og da han begynte å snorke igjen la hun seg på siden vendt bort fra ham. Snart skalv hun forsiktig, og slapp pusten hvinende ut gjennom nesa. Sånn, det gjorde godt. Dette hadde hun jommen fortjent, etter uka som hadde gått. Tenk at et leserinnlegg i Vårt Land kunne forårsake så stor ståhei! Dagsnytt hadde fanget det opp, senere ringte P4, og deretter ble hun kalt opp til TV2s nyhetsstudio for å intervjues. Telefonen hadde ikke stått. De fleste var vennlige, men et par av innringerne hadde truet både henne og familien. Det fantes altså så mange rare folk der ute, at det ikke var til å tro. Hun tørket seg en siste gang, brettet sammen det klisne papirlommetørkleet, dro ned nattkjolen og reiste seg lydløst fra senga. Ute i gangen skinte det fra en enslig lampe på kommoden. Det hadde den gjort hver natt siden de fikk barn, og av gammel vane sto den fremdeles alltid på, selv om ungene ikke trengte noe nattlys lenger. Døra inn til Hege sto på gløtt. I forbifarten tittet hun inn til henne, selv om hun visste at datteren overnattet hos kjæresten. Karin sukket. Tanken på hva de to sannsynligvis gjorde sammen, kanskje i dette øyeblikk, skar henne i hjertet. De var altfor unge til slikt! Det var bare å se på rommet hennes, det bar fremdeles preg av at en umoden ungpike bodde der. Hege hadde ikke funnet veien til Gud. Da var det annerledes med Lukas. Gode, snille Lukas som hadde så mye av faren i seg. Selv snorkingen. Det durte fra rommet til tolvåringen, som et ekko fra dobbeltsenga. Karin ristet på hodet og smilte, gikk inn på badet, tisset og vasket hendene. Hun ble stående og betrakte seg selv i speilet. Hvor kom denne plutselige, lidderlige tanken på Arnfinn fra? Partisekre21
tæren var en slesk snik, en som så på seg selv som en kommende stjerne – noe han nok også var, dessverre – en flørtende broiler som hun ikke likte. Visst var han flott, moderne og liberal, med dame- og mediatekke, men nei, Karin likte ham så definitivt ikke. Det var ikke slik Kristelig Folkeparti skulle redde stumpene. Det var ved å fremme det kristne kjærlighetsbudskap, å få samfunnet på rett vei ved å bygge på de gamle, velprøvde tufter, som var den riktige kursen. Og den rette personen til å stå ved roret i stormen når lederen en gang i fremtiden takket av, var henne! Karin gransket seg selv med blikket. Kinnene brant som om hun hadde vært ute i sprengkulde. De grå øynene i speilet var fremdeles blanke og uklare. Hun så penere og yngre ut enn hun hadde gjort på lenge. Brått låste hun døra og dro av seg nattkjolen. 41 år, kanskje litt vel lubben, spesielt over hoftene og rundt livet, men hun holdt seg ikke så verst. Rumpeballene var riktignok blitt flatere, brystene som Arild satte så høyt var blitt tunge, men med bh så de fremdeles imponerende ut. I alle fall syntes de fleste menn det. Også Arnfinn. Karin rødmet og skrudde på springen. Hun plasket lunkent vann i ansiktet, tørket seg og dro nattkjolen over hodet igjen. Det var på tide å få seg litt etterlengtet søvn. Idet hun tok i dørhåndtaket, kjente hun lukta av røyk. Hun stivnet. Kunne det være brann i nabolaget? Folk lå jo og sov, det ville bety katastrofe hvis et av husene var overtent! Nei, det var sikkert bare noen som fyrte i peisen. Men hvem kunne det være, nå midt på natten? Kanskje det unge paret to hus bortenfor, de var jo oppe til alle døgnets tider. Så gikk brannalarmen. Men den øredøvende pipingen klarte ikke å overdøve at det singlet i glass, etterfulgt av et dempet, truende boff! ute fra gangen. 22
Lukas begynte å skrike. Karin trengte ikke å åpne døra for å skjønne hva som skjedde. Noen tente på huset deres! Truslene var reelle. Hun hadde neglisjert dem, slik Arnfinn hadde rådet henne til. Og nå ble de brent inne, alle tre. Hun forsøkte å trykke ned dørhåndtaket, men hånda lystret ikke. Den var vissen av frykt, isende kald og kraftløs som resten av kroppen hennes. Hun klarte bare å presse en lav, klynkende lyd opp fra halsen, støtvis og stadig høyere, helt til Arild begynte å brøle. Da svarte hun. Et skingrende skrik. Endelig våknet kroppen til live. Hun røsket i døra uten at den lot seg rikke, men kom snart på at hun hadde låst den. Ute i gangen slo flammene mot henne. Varmen var intens og skremmende. Hun kjente huden i ansiktet krympe seg, nattkjolen begynte å svi, og på den andre siden av ilden kunne hun skimte Arilds lubne, nakne skikkelse. Han sto rådvill i enden av gangen, hadde ingen mulighet til å komme bort til henne, men ropte et eller annet hun ikke oppfattet gjennom det truende brølet fra flammene, som begynte å slikke oppunder taket. – Redd Lukas, hylte hun. – Få ham ut herfra! Arild forsvant, men dukket snart opp igjen med dyna over seg. Det lød en fresende lyd, og en sky av hvitt skum fikk flammene borte hos ham til å dempe seg et øyeblikk. Deretter forsvant han inn på gutterommet. Karin trakk seg hikstende tilbake gjennom gangen. Det eneste stedet hun kunne gjøre av seg, var på badet. Hun lukket døra, hostet, skalv ukontrollert og vondt, det sved som besatt i ansiktet og på forsiden av kroppen. Hun måtte komme seg ut! Vinduet. Selvsagt. Klatre ut, i kald, klar luft, redde mann og barn. Karin begynte å klynke igjen. Det lille, rektangulære vinduet oppe på veggen ble sjelden åpnet, avtrekkssystemet de 23
hadde installert, gjorde gammeldags luftting overflødig. Hun vred om haspen, dyttet hardt og hamret med håndflatene til vindusramma motvillig slapp taket i karmene og svingte opp og ut. Var det i det hele tatt mulig å komme seg gjennom den trange åpningen? Og ville hun overleve et hopp fra andre etasje? Karin ble stående og stirre med store, redde øyne mot refleksen i vinduet. Hele veggen var overtent. Ildtungene slikket oppover mot henne som dansende røde djevler fra Helvete. Men hun måtte klare det, hun fikk heller dø i forsøket enn å bli brent i hjel her inne. Det var bare det at vinduet var plassert så høyt oppe på veggen for å hindre innsyn fra naboene. Noe så idiotisk og trivielt! Hun stønnet, hoppet til, forsøkte å heve kroppen etter armene, men det gikk bare ikke. Karin slapp seg ned igjen og måtte straks legge seg på gulvet for å få puste. Røyken drev inn gjennom dørsprekken som om noen sto i gangen med en blåsebelg rettet mot badet. Flammene brølte stadig høyere der ute, et grådig uhyre på jakt etter henne. Karin så seg fortvilet rundt. Dusjen! Hun krøp på alle fire inn i kabinettet, skrudde på vannet og satte seg under strålen. Like etter syntes Karin hun hørte sirener utenfor. Hun begynte å strigråte. Redningen var på vei! Vannet avkjølte den sviende huden, hvor enkelte vabler hadde begynt å vokse frem. Deler av håret kjentes ut til å ha blitt brent bort, men det brydde hun seg ikke om. Spørsmålet var om Arild hadde klart å redde Lukas og seg selv. Hun ville aldri klare å leve hvis de to hadde omkommet. På grunn av henne og hennes meningers mot. Eller overmot. Karin foldet hendene, begynte å be om at de andre hadde klart seg, og om at Jesus skulle tilgi syndene hennes. Hun ble avbrutt av et dypt smell fra etasjen under. 24
Vannet sluttet brått å renne. Hun ble sittende urørlig og stirre gjennom glassveggen i dusjkabinettet. Baderomsdøra var innhyllet i røyk. Hun hostet stadig sterkere, men hver gang trakk hun bare røyken lenger ned i lungene. Verden omkring henne ble barmhjertig nok stadig mer uklar. Svarte flekker danset for øynene. Karin Skulerud gled ned på de ennå våte flisene, og besvimte av oksygenmangel før flammene brøt igjennom og begynte å spise opp baderommet og alt som var i det.