Ole Kristian Ellingsen Endetid by Cappelen Damm AS

Endetid

Ole Kristian Ellingsen

Endetid

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52692-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: © Kjpargeter/Shutterstock, © Tony P/Shutterstock, © Andreas Weiss/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,6/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I Jeg våkner ved tretiden og lister meg ut av soverommet. Miriam er ennå ikke kommet hjem. Jeg vet det uten å sjekke rommet hennes. Lysene i gangen forteller det. De ville vært slukket om hun lå i sengen. Jeg rusler ut på badet, men lar være å skylle ned, så ikke Elisabeth våkner. Hun blir alltid urolig når vår atten år gamle datter ikke kommer hjem som avtalt. Begynner å ringe folk. Midt på natta. Jeg lar lyset i gangen være på og kryper tilbake under dyna. Miriam må jo ikke snuble i trappen når hun kommer, tenker jeg, og sovner. Miriam er ikke kommet hjem ennå, hører jeg Elisabeth si, når hun rister meg ut av søvnen en time senere, og spør hva vi skal gjøre. Hun skulle jo bare på kino. Jeg gjesper og innvender at hun skulle jo ut etterpå, for å feire muntligeksamen. Men tallene på klokkeradioen får Elisabeth til å overse innvendingen. 04:37 lyser mot oss når hun napper mobilen ut av laderen og ringer, men bare kommer til svareren. Hun ringer igjen, flere ganger, selv om jeg forsøker å dempe uroen med at hun sikkert sover, kanskje i russebussen. Det hjelper ikke. Elisabeth vil ringe Andrea, som hun var ute sammen med. Jeg forsøker å stoppe henne, uten at hun hører etter. Hun er allerede ute av soverommet. Jeg hører at hun 5

snakker nede i førsteetasjen. Først lavt, så høyere og høyere, før hun kommer opp trappene i et tempo som varsler våkenatt. Hun river opp døren og trekker fra gardinet, som for å understreke viktigheten av å starte dagen allerede. Jeg setter meg lydig opp i sengen mens Elisabeth forteller at Miriam visstnok forlot utestedet allerede ved tolvtiden, alene, før de andre dro hjem. Så ser hun på meg med det klandrende blikket, det som sier at hun ikke dro helt alene, og at jeg selvsagt skulle ha varslet henne da jeg var oppe ved tretiden, som jeg pleier. Som om det var en forbrytelse forteller hun at Miriam tok taxi sammen med en gutt. De skulle visstnok samme vei. Jeg spør hvilken gutt, for å vise at jeg deler uroen hennes, selv om jeg allerede er beroliget og håper på enda et par timer på øret. Jeg kjenner meg likevel litt ubekvem når Elisabeth forteller at det var en ukjent gutt hun dro sammen med, en de bare traff der. Men mest av alt kjenner jeg meg trøtt. For Miriam har kommet sent hjem før. Særlig nå i russetiden. Men hun kommer alltid før vi står opp, listende inn for ikke å vekke oss, selv om hun vet at vi ligger våkne. Vi har latt det være slik, som et stilltiende kompromiss, så lenge hun kommer. Men dette var da veldig sent. Jeg åpner det ene øyet mot klokkeradioen, 04:52, og vet at jeg ikke får sove mer.

II Miriam er ennå ikke kommet når vi må på jobb. Elisabeth er lærer og har første time allerede halv ni. Jeg har en dåpssamtale klokken ti. Den kan ikke avlyses. Magnus, min yngre kollega, er på langhelg i Stockholm. Det var jeg som hadde gudstjenesten på søndag. Jeg talte om lignelsen om talentene. Jeg syns det gikk fint, selv om jeg aldri har skjønt hvorfor Jesus fordømte tjeneren som lot være å spekulere med pengene han fikk, men i stedet sparte dem. Jeg kjenner meg litt urolig, selv om jeg har forsøkt å opptre normalt for Elisabeths skyld, spist frokost, om enn bare en tallerken frokostblanding og en yoghurt. Og to kopper kaffe. De unge foreldrene sitter utenfor kontoret mitt når jeg kommer. Helle, kontordamen som har vært der lenger enn altertavlen, som hun sier, vokter døren fra sin kontorplass mellom de to prestekontorene. «Kom inn,» sier jeg og henger jakken på hengeren innenfor døren min. Helle ser på klokken. Den har passert ti for noen minutter siden. «Har dere ventet lenge?» spør jeg. «Nei da,» sier paret og reiser seg. Barnet er ikke med. Da går det fortere, tenker jeg. Slipper skriking, amming og prat om fødsel og barneoppdragelse. «Så dere vil at hun skal bli døpt? Det er flott,» sier jeg. «Vi er ikke sikre,» sier den unge moren og kaster et kort øyekast mot mannen eller samboeren, før hun setter seg i stolen foran pulten min. Jeg burde egentlig hatt en liten sofagruppe her inne, for at samtalene skal bli mindre ovenfra og ned. Men størrelsen på kontoret mitt tillater det ikke. 7

«Hallgeir er ikke medlem av statskirken, og han vil ikke døpe henne. Mener at Emma skal få bestemme selv når hun er stor nok. Men moren min sier vi bør døpe henne fordi Emma kommer til helvete ellers, hvis hun dør før hun er døpt. Er det sant?» «Vil dere ha noe å drikke,» spør jeg for å vinne tid. Jeg får dette spørsmålet iblant, og blir stadig mer usikker på hva jeg skal svare. Telefonen min ringer. Det vil si at skjermen blinker. Den er på lydløst. Det er fra Elisabeth. Jeg lar den ringe ut. Hun får vente. «Takk, vann er ok,» svarer kvinnen. Mannen sier ingenting. Jeg åpner døren og ber Helle komme inn med et par glass vann. Jeg hører hun lar kranen i kjøkkenkroken der ute renne lenge. Vi har ikke flaskevann på prestekontoret. «Kirken tror vel ikke lenger på det helvetet de snakket om i middelalderen. Med flammer, og djevler med spisse høygafler,» sier jeg og forsøker å smile. De smiler ikke. Helle kommer inn med vannet. Jeg venter med å fortsette til hun er ute igjen. «I dag pleier vi å si at helvete er atskillelse fra Gud. Men hva det vil si egentlig, vet vi ikke.» «Og for å unngå det må vi altså døpe Emma?» spør kvinnen. Jeg nikker. Kan jo ikke annet selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor. Telefonen blinker igjen. Tekstmelding fra Miriam! Lettet leser jeg den i øyekroken. «Sorry, pappa. Slapp opp for strøm. Jeg har overnattet i bussen. Sammen med jentene.» Jeg snur telefonen. Løgn, altså. Jeg er lettet likevel. Hva kan jeg si? Hun er altså redd for å innrømme at hun ble med en gutt hjem. «Dere er jo ikke sammen, fast,» vil Elisabeth si. Jeg må henge meg på. Jeg er jo prest. 8

Sex før ekteskapet … Det er kanskje best å la løgnen leve. «Jeg tror vi heller snur på det,» sier jeg til den unge moren. Jeg er atskillig mer til stede nå, etter at Miriam meldte seg, selv om hun løy. «Altså hva Emma kan oppnå ved å bli døpt. Dere har sikkert hørt Jesu ord om å la de små barn komme til ham, for Guds rike hører slike til. Det er det det handler om. Å få ta imot et tilbud. Ikke for å unngå en trussel. Så jeg syns dere skal ta imot dette tilbudet og la henne bli døpt.» De ser på hverandre. «Ikke noe helvete, altså?» spør kvinnen. «Ikke noe helvete,» svarer jeg og smiler. Jeg er ovenpå nå. «Da er det ok,» sier mannen. Det er første gang han åpner munnen. «Jeg liker ikke det jævla helvetespratet.» «Hysj,» sier kvinnen og rister på hodet av språkbruken hans. Jeg later som ingenting og henter opp kalenderen på pc-en. «Og hvilken søndag skal vi si?»

III Miriam har gått ut igjen når jeg kommer fra jobb. Hun og Elisabeth har kranglet. «Vi kan ikke la henne lyve til oss,» sier Elisabeth. «Hun overnattet hos en fremmed gutt.» «Hun er snart nitten,» innvender jeg. «Hva kan vi si? Vi får være glade for at hun bruker prevensjon, for det gjør hun vel, ikke sant.» 9

«Det vet vel ikke jeg,» sier Elisabeth irritert. Hun er hissig nå. Har reist seg fra kjøkkenbordet. Neste skritt er å forlate kjøkkenet. Jeg kjenner spillet. Det gjelder å få siste ord. «Du er moren,» forsøker jeg. «Det er mer naturlig at du snakker med henne om slikt.» «Og det er visst en pakistaner,» sier hun, litt mer behersket nå. «Wenche så bilen hun ble kjørt hjem i da hun var ute med søpla i formiddag.» Jeg venter noen sekunder før jeg svarer, både for å unngå å kommentere nabokonas nysgjerrighet, og for å gi Elisabeth tid til å roe seg, før jeg presenterer min politisk korrekte innvending. «Hva så? Det må hun vel få velge selv, slik vi gjorde.» «Men en muslim? Tenk om hun konverterer? Muslimer kommer vel ikke til himmelen?» Jeg lar være å svare. Dels fordi Elisabeth vet at hun provoserer meg ved å si det. Men mest fordi jeg ikke har noe svar. «Komme til himmelen» er et uttrykk jeg bruker stadig sjeldnere. Jeg forholder meg mer og mer til det dennesidige, slik stadig flere statskirkeprester gjør, bortsett fra i begravelser og i andakter på sykehjemmet. «Vi får nå vente litt og se før vi bekymrer oss,» sier jeg bare, rolig. «De møttes i går. Vi vet ikke engang hvor de har vært i natt. Hvem vet, kanskje de var i bussen, helt uskyldig.» Det hjelper ikke. Elisabeth er allerede på vei ut av kjøkkenet. Tar bare en tur innom oppvaskmaskinen først. Hun skrangler tallerken og glass på plass og slår igjen døra. Hardere enn nødvendig. Jeg venter litt før jeg tar med avisen og går inn på arbeidsværelset. Boss, vår trofaste cocker spaniel, dilter logrende etter. 10

Han er sliten etter den vanlige ettermiddagsturen sammen med Elisabeth. Jeg legger meg på sofaen med Dagsnytt 18 i bakgrunnen. Jeg hører ikke etter. Men både Boss og jeg liker lyden, og kanskje får vi en liten dupp før Dagsrevyen. Miriam kan jeg snakke med i morgen. Natteranglingen hennes er sikkert ikke noe å bekymre seg over. Helt sikkert ikke.

IV Jeg har to begravelser i dag. Derfor trenger jeg ikke gå innom kontoret. Den første er klokken elleve. Det er en gammel mann. Det blir enkelt. En datter skal holde minnetalen. Dermed er det bare rutinen igjen til meg. Lese opp teksten, kaste tre skuffer jord på kisten. Se alvorlig ut. Hilse på de pårørende. Gå sakte ut av kirken foran kisten, før den kjøres til krematoriet. Vi burde endret teksten til: «Av jord er du kommet, til aske skal du bli.» «Vil man kunne oppstå like godt av aske som av jord?» spurte jeg en kollega en gang, med glimt i øyet, en gang for lenge siden, den gang teologiske problemstillinger opptok meg. Det var like etter studietiden, mens kampen om selvbestemt abort og kvinnelige prester fremdeles pågikk. Det var så mye vi tenkte på den gang. Særlig teologi som angikk vårt forhold til kvinner og rus. Kan kristne flytte samme uten å gifte seg? Hvor mange øl kan jeg drikke før det blir synd? Hva mener Jesus om hasj? Den andre begravelsen blir verre. Kreft. Kvinne på 37. Tre små barn. Jeg har møtt mannen. Forsøkte å trøste. 11

Klarte det ikke. For jeg hadde ikke store håpet å trøste med. «Himmelen?» Hvor er det? Hva er det? Vi vet ikke lenger. Gullgater og grønne enger er det definitivt ikke. Men Kirken har ikke klart å erstatte dem. «Evig samvær med Gud. Evig …» Frister det? Sammen med han som utryddet folkeslagene som holdt til i Kanaan, for å gi plass til Moses & co. Mannen fortalte om livet hennes. «Men du må tale,» sa han. Han klarte det ikke. Hun var tidligere håndballspiller. Elsket å lage mat. Nå var hun oppmann for jentelaget til to av barna. Det vil si før kreften ble oppdaget. Det var så sent som i fjor sommer. «Hun kunne vært reddet,» sa mannen, «hadde hun fått den nye medisinen. Men den kostet over en million. Staten vil ikke betale. Jævla politikere!» «Vi får prøve å se framover,» svarte jeg. «Vet du om noen sanger hun likte?» «Jag trodde änglarna fanns,» svarte han uten å tenke seg om. «Med Ole Ivars. Den vil jeg gjerne ha i begravelsen. Og helst til slutt, når vi bærer ut kisten.» «Ja vel,» sa jeg. «Det blir fint.» Den begravelsen blir den verste. Det blir så mye gråt. Og så tar den så lang tid. Mange som skal si noe, lese dikt, eller legge ned roser på kisten. Kanskje blir jeg også invitert med på minnestunden. Skjønt jeg tviler. De fleste er ferdige med prest og sorg når den begynner. Da vil de spise og minnes med glede. Ikke tenke på død og at slektningen deres samtidig spises opp av gassflammene i krematoriet. Det demper appetitten. Miriam sover når jeg drar. Hun kom sent hjem i går også. Gikk rett opp og la seg. Det tar sin tid for henne å bli venn med Elisabeth igjen. Og jeg kan ikke blande 12

meg. Da blir det bare verre. Best å holde seg taus og nøytral inntil sinnet glir over, ellers kan det bli rettet mot meg. Det liker jeg ikke. Blir godt når hun starter på sommerjobben, tenker jeg. Gartner på kirkegården, som i fjor og forfjor. Disse fridagene etter eksamen har vært en prøvelse. Som en forlenget russetid. Den gikk vel for så vidt greit. Kun et par utrykninger til Tryvann, det var alt. Det kunne vært verre. «Los Babes», som jentene på russebussen kalte seg, holdt sammen og passet på hverandre. Ringte hvis en av dem hadde bedre av å sove hjemme enn i bussen. Elisabeth aksepterte det også, så lenge Miriam ringte og sa ifra. «Uansett hvor du er og hvor full du er, så henter vi deg.» Hun er snill sånn, Elisabeth. Nesten dumsnill. Jeg er trøttere om nettene. Har jeg først lagt meg, er det Elisabeth som får kjøre. I natt slapp hun. Miriam kom hjem før tolv. Men jeg likte ikke bilen hun ble kjørt hjem i. Jeg så den fra stuevinduet selv om den stoppet utenfor innkjørselen. En BMW. Sort og med spilefelger. Var det pakistaneren fra i går?

V Bilen kommer også neste dag. Og neste etter der igjen. Så er det slutt. Jeg sier ingenting. Men merker at Miriam er urolig. Får mange meldinger som hun leser i øyekroken før hun stikker seg bort for å svare. Hun får telefoner også, som hun ikke tar, eller tar et annet sted. Hun vil ikke at vi skal høre. «Det ble visst ikke noe mer med han muslimen,» sier 13

Elisabeth lavt når Miriam reiser seg fra bordet og forsvinner ut midt under middagen. Kylling, ris og ferdigkjøpt tikka masala-saus. Det er det vi har rukket. «Heldigvis,» føyer hun forsiktig til og smiler fortrolig. «Hun burde begynne i ’Kuffen’ igjen, forresten. Der er det mange kjekke gutter.» «Hun er for gammel til det,» svarer jeg. «De eldste guttene der er seksten.» Elisabeth heller mer saus over risen på tallerkenen min selv om jeg ikke har bedt om det. «Du liker jo tikka masala,» ville hun sagt om jeg påpekte det. Men det gjør jeg ikke, og unngår dermed en lang runde om mine spisevaner og hennes gode vilje. I stedet spør jeg henne om hvordan dagen på skolen har vært, og leder dermed samtalen bort fra pakistanere og kirkens ungdomsklubb. Miriam kommer tilbake da det er min tur til å fortelle, om begravelsene. Hun legger telefonen på bordet, bak vannkaraffelen, slik at vi ikke ser skjermen som blinker og varsler en ny telefon som hun ikke tar. Hun prøver å se uberørt ut, men jeg ser at hun er urolig. Jeg legger ned gaffelen og ser på henne. «Er det noe galt?» «Nei da,» svarer hun overdrevent muntert og konsentrerer seg om maten igjen. «Vil du har mer saus?» spør Elisabeth og heller over en skje før Miriam rekker å svare. Hun vil det bare vel, men Miriam reiser seg så brått at stolen slår mot veggen bak. «Mer saus? Hold kjeft med den jævla sausen. Har du ikke annet å si?» Hun grafser med seg telefonen og forsvinner ut. Slår kjøkkendøren hardt igjen etter seg før Boss rekker å bli 14

med. Han står slukøret foran den stengte døren og ser på oss. Elisabeth måper. «Hun bannet. Miriam bannet. Hørte du det ikke. Og du sa ingenting?» «Hva skal jeg si?» svarer jeg. «Hun forsvant jo.» «Du kunne løpt etter henne.» Jeg hører ytterdøren slå igjen. Jeg reiser meg og går ut i entreen. Kikker ut av vinduet. BMW-en står utenfor innkjørselen. Jeg ser Miriam løpe mot den. En hånd skyver passasjerdøren opp fra innsiden. Hun hopper inn uten å hilse på sjåføren, kaster et kort blikk opp mot vinduet mitt før hun slår igjen bildøren. Så blir de borte.

I Jeg drar til kontoret neste morgen selv om Miriam ikke er kommet hjem. Elisabeth har ringt alle venninnene hennes allerede, før hun gikk på jobb. Ingen visste noe i dag heller. De trodde hun var hjemme. Elisabeth trodde hun var hos dem. Jeg har ikke fortalt om BMW-en. Da blir det bare verre. Hun kommer nok hjem som sist, bare litt utpå dagen, sammen med en hvit løgn, tenker jeg og går inn i møtet med mine kolleger. Vi har alltid felles morgenmøte på fredagene. Helle har med kake, eller en stabel vafler. Så leser vi søndagens tekst sammen, synger en salme, ber og snakker litt om hva prekenen kan handle om. Det er Magnus som har gudstjenesten på søndag. Heldigvis, tenker jeg, så slipper jeg å jobbe med prekenen i dag. Det har jeg ikke ro til, selv om det bare er fire netter siden sist Miriam overnattet borte uten å si fra. «Skal jeg lese?» spør Magnus. «Ja, vel bekomme,» svarer jeg med munnen full av Helles sjokoladekake. De ler. Både Helle, Magnus, organisten og klokkeren. «Det er den om Lasarus,» sier Magnus. «Den er det ikke lett å få noe vettugt ut av. Men du har sikkert noen gamle prekener jeg kan låne,» sier han og smiler mot meg. Han er ung, Magnus. Bare et par og tretti. Kapel16

lanstillingen er hans første, etter at han var ferdig som feltprest, i Afghanistan. Men det snakker han ikke så mye om. Jeg har skjønt at han opplevde litt av hvert der, av måten han snakker om det på, eller unngår å snakke om det. «Det har jeg sikkert, flere årganger,» smiler jeg tilbake. «Men la oss først høre hva skriften har å si.» Alle legger hendene i fanget og gjør seg klare til å lytte. Jeg spiller min vante rolle nå. Sogneprestrollen. Den trygge rollen, den som jeg kan på autopilot etter snart tjue års prestetjeneste, i fire menigheter, og som både Helle og de andre forventer av meg. De vet ikke at jeg er urolig for Miriam. Det har sikkert en naturlig forklaring, som alltid, tenker jeg mens Magnus begynner å lese historien om det halvråtne liket som blir vekket til live igjen av Jesus, takket være Lasarus’ søsters sterke tro. «Amen,» sier jeg når han er ferdig. «Det er vel oppstandelsen som blir tema for prekenen din, da?» åpner jeg. Helle og klokkeren smiler fromt og er enige. Organisten følger ikke med. Han er ikke personlig kristen, som han sier. Men han møter opp til møtene likevel, for å få salmenumrene han må øve inn til søndagen. «Jeg syns dette er litt vanskelig,» sier Magnus, «det med oppstandelsen, altså. Mener Kirken virkelig legemlig oppstandelse, slik som Lasarus? Hva i så fall med soldatene jeg så bli sprengt i biter i Afghanistan, og den kreftrammede oldingen jeg besøkte på sykehjemmet i går. Eller guttungen som ble drept i trafikken i forrige uke. Hvilken kropp skal de i så fall oppstå i? En standardkropp som en veltrent tjueåring? Eller tilstanden de forlot jorda i? Jeg tror mange lurer på dette. Men hva kan vi si?» 17

Helle skjenker kaffe og kremter. Organisten blir plutselig interessert. Klokkeren ser på meg. «Ja, dette er vanskelig. Jeg er enig,» sier jeg. Jeg misliker egentlig temaet, og de fleste lignende hvor logikken og fornuften utfordrer troen. «Men som i så mange andre slike spørsmål, kan vi overlate dette til Gud,» fortsetter jeg. «Han har nok en tilfredsstillende løsning, til beste for alle.» Helle nikker enig og byr på mer kake. Jeg føler meg hyklersk. Jeg har valgt klisjéen, den lette utveien, den som Magnus’ ungdommelige oppriktighet utfordret. «Men hvordan skal vi da kjenne hverandre igjen?» Magnus gir seg ikke. Han er ung, og lurer på så mye, som ikke professorene på Menighetsfakultet kunne svare ham på. «Vi sier jo noen ganger at vi skal møte våre kjære igjen i himmelen? Ikke sant? Du sa det vel i går du også, som trøst i begravelsene du hadde? Det er litt av et dødsregister Vårherre i så fall skal holde orden på. Det er ikke alle som har en gravstøtte som huskelapp.» Magnus smiler. Jeg smiler tilbake og ler litt. Det letter den litt brydde stemningen. Vi liker ikke tvilsspørsmål på fredagssamlingene. Det skal være oppbyggelig, som Helle ville sagt. «Nei, det kan du si,» sier jeg bare for å si noe. «Men her strekker nok ikke fornuften vår til. Vi må nok bare slå oss til ro med at dette skjønner vi ikke.» «Men vi tror altså på en personlig, kroppslig oppstandelse? ’Legemets oppstandelse’ som vi sier i trosbekjennelsen hver søndag. Vi må da kunne si noe mer om hva vi tror dette betyr. Må vi ikke?» Jeg blir taus. Jeg klarer ikke svare. For noen år siden, kanskje, ville jeg kunne hentet opp et skriftsted eller to 18

for å forklare, eller bortforklare. Men nå … Helle ser på meg. Jeg må svare. Rutinen redder meg. «Jo, ifølge trosbekjennelsen kan vi love de troende en kroppslig oppstandelse, i et herlighetslegeme, som det står andre steder.» Jeg vrir litt på meg før jeg fortsetter. Miriams urovekkende fravær gjør det ikke akkurat fristende å grave seg ned i mysteriet omkring den legemlige oppstandelsen. «Men jeg tror ikke du skal rote deg for mye inn i dette, Magnus,» sier jeg og høster bifallende nikk fra Helle. «Da skaper du bare uro og tvil. Hold deg til Lasarus og søsterens sterke tro. Snakk så om Jesu undere i stedet for død og oppstandelse. Jeg tror det er best. Jeg har sikkert en gammel preken du kan få låne. Men nå tror jeg nesten vi må snakke litt om hvilke salmer vi skal ha. Har du noen forslag?» Jeg ser mot organisten. Han henter opp salmeboken fra veska si. Noen gule lapper stikker ut. Vi blir raskt enige. Så ber vi sammen, takker for alt det vi har fått, og plusser på et ønske om god helse, fred på jord og hjelp til å veilede de troende. Vi sier amen i munnen på hverandre før vi reiser oss og går hver til vårt. Helle rydder bordet. Jeg ser på telefonen, om Miriam har ringt. Det har hun ikke. Hun vet at vi har andaktsmøte fredag morgen, fram til ti. Fem minutter over ti ringer telefonen, men det er Elisabeth. «Har du fått tak i henne?» spør jeg håpefullt. Det blir først stille i den andre enden. «Hva skal vi gjøre?» sier hun så. «Jeg er så urolig. Dette ligner da ikke Miriam.» «Det er ikke lenger siden enn mandag,» svarer jeg og forsøker å høres positiv ut. «Hun kommer nok snart. Har du ringt henne?» 19

«Selvsagt. I hvert friminutt. Det ringer også, men hun tar den ikke. » «Sikkert slått over på lydløs fordi hun sover.» «Jeg stikker hjemom i midttimen. Er hun ikke hjemme da, ringer jeg politiet.» sier Elisabeth som om hun ikke hører meg. Setningen hennes høres rar ut. Det har hun aldri sagt før. Politiet? Hvorfor det? «Elisabeth,» sier jeg. Litt mer bestemt enn jeg egentlig føler for. «Nå må vi ta det litt rolig. Miriam var sint på grunn av et eller annet. Hun er myndig og snart nitten, husk det. Hun kan egentlig gjøre som hun vil. Politiet vil bare si vent og se noen timer. Nittini prosent av savnede jenter kommer tilbake innen ett døgn fra de er meldt savnet.» Elisabeth bryter meg av. «Jeg drar hjemom likevel. Jeg kjenner på meg at noe er galt.» «Jeg tror nok hun er tilbake da,» sier jeg, uten å fortelle om BMW-en. Da ville hun ha ringt politiet med det samme, og kanskje blitt mistenkt for å opptre rasistisk. Det kan vi jo ikke. Jeg er prest. Hun kommer nok snart, tenker jeg. Det er jo snart gått et døgn siden hun forsvant, og hun er sikkert sulten.

II Jeg har vanskelig for å konsentrere meg. Tanken på Miriam og BMW-en slipper ikke taket. Burde jeg fortalt Elisabeth om den og eieren? Uroen driver meg ut. Først en tur hjem for å se om hun sover. Men sengen er tom. 20