Nulltime av Lotta Lundberg

Lotta Lundberg

Nulltimen Oversatt av Cecilie Winger

Lotta Lundberg Originalens tittel: Timme noll Oversatt av Cecilie Winger Copyright @ Lotta Lundberg 2014 Published by arrangement with Partners in Stories Stockholm AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47176-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: © dbannie/Shutterstock, © HHStudio/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Cordelia Edvardson

I

BERLIN 1945

«Hva er klokken?»

Stemmen hennes var oppskaket, hes og våken.

Han gryntet. Forsøkte forgjeves å dra henne tilbake ned i søvnen, men hun flyttet bort armen hans: «Hva er klokken?»

Jeg vet ikke, ville vært hans ærlige svar, sov nå. Men han visste at hun ikke kom til å gi seg, stemmen hennes var altfor våken, svak, men våken, hadde det vært en lampe der, ville hun ha tent den. Men rommet lå i mørke, og hun hadde satt seg opp. En svak lukt av kull og brannrøyk svevde over sengen. Hvis han ikke svarte, ville hun aldri sovne igjen.

«Klokken er ni i Melbourne, seks i New York, og det er midnatt i Stockholm.» Han hørte på utpusten hennes at det var riktig svar. Og han dro den skarpe luften inn gjennom neseborene. Og fortsatte: «I Melbourne har de nettopp spist frokost. Phil står med skoleranselen i entreen.

Rachel henter brødskivene hans på kjøkkenet, nå bøyer hun seg over ham, spør om han har med seg matteboken, han nikker og hun rufser ham i håret, han er for stor til kyss.»

Hun satt fortsatt i helspenn, rett opp og ned i sengen, i månelyset kunne han følge silhuetten hennes med blikket, det grå håret lå i en flette over ryggen, han ville stryke den, holde henne inntil seg, men han visste at hvis han tok i henne nå, ville hun bare frese og spenne seg enda mer.

«Og i New York setter de seg nettopp nå i taxien, de er på vei til Metropolitan, Lea har tatt på seg både armbån9

det og øredobbene, kvelden til ære, det regner lett, men hun glitrer.»

Fortsatt ingen reaksjon.

«Ja, og i Stockholm, der sover de.»

Det var deres rendezvous. I flere måneder hadde de møttes slik. Midt på natten, mens skuddene avtok ute på gaten, brannene ble slukket og skrikene stilnet.

Det var over nå. De kalte det nulltimen. Berlin var årelatt, slik han tidligere hadde forestilt seg Kartago eller snarere Babylon. Alt var jevnet med jorden. Horder av sultne flyktningstrømmer dro gjennom byen. De fikk ikke lov til å bli, vandret bare videre, som sauer uten gjetere gjennom det umåkte skrotet. Han skjønte ikke hvordan de kunne orientere seg. Det fantes ingen gater mer, ingenting som skilte det ene kvartalet fra det andre. Bare ruiner. Et sjelløst frysende utsultet helvete.

Og overalt vaiet det hvite flagget.

«Jaså, sover de i Stockholm.» Hun sank ned på ryggen igjen og stirret i taket.

«Ja! Og det skal vi også gjøre,» sa han og la hånden forsiktig over hennes. Hun lot den ligge.

Han ventet. Lyttet til pusten hennes. Kjente de magre knokene hennes i håndflaten.

Han sa det ikke som det var. At han ikke visste hvor Lea, Rachel og David befant seg. Om det overhodet var mulig å komme tilbake fra Pirna, Ravensbrück eller Polen.

«Sov nå, Flora,» sa han.

«Jeg heter ikke Flora,» hvisket hun, «jeg heter Sarah.»

«Sov nå.»

«God natt da, Arthur.»

Jeg heter ikke Arthur, tenkte han. Jeg heter Israel. Og i Stockholm sover de.

Hedwig dro papiret ut av skrivemaskinen, reiste seg, og sto en stund med teksten i hånden som om hun ikke visste hva hun skulle gjøre av den. Et svakt ubehag kom over henne, 10

og hun la den raskt fra seg. Hun skulle kanskje ha skrevet noe annet? Hun hadde tenkt å skrive noe annet. Det fantes så mye å skrive. Brev, ikke minst. Men så var det slik det ble. I dag.

Nå måtte hun hente vann; ved draperiet som delte av hennes sektor av leiligheten, sto det et kullspann og en toalettbøtte, men også en bøtte til rent vann. Hun skulle vaske.

Skure bort all møkk som veltet inn over terskelen, fet skitt overalt, støv som dalte ned, kjølnet aske, sot og splinter.

Hun tok på seg koften og gikk raskt gjennom gangen der Frau Müller lå. Blikket bønnfallende. Hedwig nikket. Selvfølgelig skulle hun fylle Frau Müllers spann også.

Hun hev etter pusten. Øynene var blodsprengte. Hosten skarp.

Fortsatt ikke hørt noe?

Hedwig ristet på hodet.

Jeg er straks tilbake, sa hun og skyndte seg ut i trappeoppgangen, kjente blikket i ryggen. Øynene.

Trappen var full av mørtel, gelenderet borte, hun måtte gå forsiktig for ikke å snuble i grusen. Iaktta hvert skritt. En mus smatt foran henne, uredd og med floket pels, en grammofon spilte Offenbachs Cancan bak en av dørene. Men det var fortsatt en trappeoppgang likevel. Hun bodde ikke i noen bunker, hun vasset ikke opp til anklene i stinkende vann, hun sov ikke i en luftvernseng, hun delte ikke engang seng. Hun var alene.

I tredje etasje åpnet verden seg under henne, hele veggen var sprengt bort. Der nede i ubarmhjertig solskinn lå byen, forkullet, forvridd – alt i grelt lys: grushauger, bilvrak, splinter, utbrente, uformelige ruiner – revet opp. I hennes egen gate knapt noen mennesker. Bare den avkledde stillheten og en sulten kjellerunge som plukket sneiper i rennesteinen, mager og blek. Og Hedwig skyndte seg forbi. Kjellerjenta – gråblek i ansiktet, med forvridde bein i altfor svære støvler – hadde ingenting med henne å gjøre akkurat nå.

Hun skulle hente vann, og hun skulle skrive et brev, ja det skulle hun; selv om hun ikke hadde noen anelse om hvor11

dan brevet skulle klare å finne veien gjennom denne forbaskede avfallsdynga, skulle hun det. Ingen skulle få henne til så mye som å gruble over om det var skamløst.

Det var så merkverdig stille. Det eneste som hørtes, var hælene hennes som klapret mot den oppbrutte bakken. Sidegatene også så tomme. Om de i det hele tatt fortjente å kalles sidegater mer. Ingenting fortjente noen ting. Slik var situasjonen. Alt var søppel og hauger av stein.

De hvite kapitulasjonsflaggene var ikke flagg, de var laken, duker, skjorter, en lang underbukse. Alt som var hvitt og rent, var hengt over balkonger og ut av vindusåpninger.

Freden var en nåde, den var da vel det?

Soldatene som hadde sunget og skrålt og skranglet, hadde forstummet. Hedwig hadde ikke bare hørt ryktene.

Hun visste. Hun pustet inn samme luft som alle andre, selv om hun ikke var en av dem, aldri hadde vært, aldri skulle bli, så var hun en av dem. Hun tilhørte okkupasjonsmaktene nå, alt tilhørte okkupasjonsmaktene, også kvinnene.

Hun så dem overalt, trøtte, lealøse filledukker, byttedyr i alle kjellerhull, hele Berlin en gratisbordell. Alt var en nåde, selvfølgelig var det slik.

Hun behøvde ikke lenger å dø. Hun behøvde ikke å snuble over de døde. Hun passerte store skilt etter likrydding. Advarsel: Infisert område. Hestene var spist. Selvmorderne begravd, eller i det minste flyttet. Det var fred. Kavringgrøt, kaos, men fred. Frau Müllers lungebetennelse, de store, anklagende øynene hennes var en realitet, men i Hedwigs hjørne av verden, en uskadd skrivemaskin.

Det fantes ingen snarveier. Bare små, opptrampede stier gjennom stein og søppel, skrekk og skrot. Hun gikk forsiktig, prøvde å unngå hullene i gaten, pyttene med stinkende gjørme, brannslukkervann, urin og avløpsvann.

Jo nærmere Røde Kors-pumpen hun kom, desto flere mennesker kunne hun se. Noen hadde stimlet sammen for å lese avisen på en vegg som ikke hadde rast sammen. Det fantes hus som sto, slik var det også. Uskadde, litt sotete, rake 12

rygger, som ledestjerner på en havarert himmel. Hvis man nå ville tenke slik. Det var ikke Hedwigs blikk på verden.

Himmelen hadde ikke ramlet ned. Men hun kunne ikke la være med å kaste lange blikk på det som fortsatt sto. Det som ikke hadde latt seg jevne med jorden.

Folkemengden leste alt, det var ikke lenger Goebbels’ ord som ble spikret til oppslagstavlene, det var meldinger og etterlysninger fra hele verden, stort og smått, til salgs, kjøpes, nyheter på fransk og engelsk, lapper og fotografier som flagret og ble slukt av den uthungrede massen, så sultne var de, så uttørket på informasjon og rapporter; hva som helst, alle leste alt. Evnen til å smiske underdanig utviklet seg raskt, de ville suge i seg alt og blande det med løgnene.

Hedwig syntes de proppet i seg, men skammet seg over tanken. Hun kunne faktisk skjønne hvorfor, det fantes faktisk en forklaring, hun ante hva de lengtet etter: forsoning, bot og forløsning.

Hva ellers? Hva i himmelens navn kan ellers føre oss videre?

Lydløst stilte hun seg inntil de andre og søkte med blikket over oppslagstavlen. Raskt, nesten rastløst, lette hun etter et livstegn, en beskjed. Navnet. Men da hun ikke fant noe, var det med en merkelig følelse hun løftet spannene og vandret videre. Hva ville ha vært en beroligende beskjed? Hvordan ville Navnet ha sett ut på en lapp – oppspikret – i vinden?

Det var ingen vits i å være grådig og fylle karene til kanten. Vannet skvulpet uansett over når hun balanserte bøttene tilbake gjennom ruinene. Og hørte fuglesang. Men hun så dem ikke. Svarttroster synger ikke fra panservogner. Så hvor bodde de, fuglene? Fra hvilke bord kunne de pikke i seg den maten som gjør at man fortsatt orker å synge? Alt levende var hogd ned og brent opp, ikke ett tre, ikke én busk; skjønt her hadde det vel vokst magnolia og syrin. Det var den tiden nå, når linden burde ha dryppet.

Hun møtte en kvinne med hvitt ansikt og en skitten bylt i armene, et huløyd barn stirret tomt fram fra fillene. Kvin13

nen tigget. Hedwig hadde ingenting å gi. Hun prøvde seg på et smil. Men satte seg fast i barnets blikk. Øynene. Og Hedwig satte opp farten så godt hun kunne.

Hun skulle skrive brevet sitt. Med en gang hun kom tilbake. Det første hun gjorde. Ja, det skulle hun.

Hun gikk mellom fjell av teglstein, brustne bjelker, medtatte husgavler der trøstesløse rekker av kvinnfolk sto i steinhaugene og sendte bøtter opp og ned i ruinene. Bøtte etter bøtte, fra hånd til hånd, blånende, frossen, tørr – opp og ned, opp og ned. Inn og ut av kvinners hender – sprekker, sår, reumatisme – og burde ikke hun også stå der, hun, Hedwig Lohmann, istedenfor å gå og lengte etter sin forbudte skrivemaskin? De hadde fått ordre om å gi fra seg all teknisk utrustning. Å eie en radio, en telefon eller en skrivemaskin var forbundet med livsfare. Men den faren var like relativ som alt annet. Alt var farlig. En skrivemaskin kunne byttes mot alt i verden, for alt var utbyttbart, alt var forgjengelig – alt.

I en trappeoppgang fikk hun et glimt av en soldat med buksen nede og et kvinneskjørt mellom beina. De sto oppreist. Kvinnen med ryggen mot en fuktig vegg. Hedwig kunne ikke la være, det var uunngåelig å ikke forestille seg pusten hans, tennene, kyssene. Hun vemmet seg.

Heller en russer på magen enn en kule gjennom hodet, hadde Frau Winkler sagt.

De vinner ikke krigen med bombene sine. De er nødt til å klatre inn i stuene og ta oss én etter én.

Hedwig så ned i gaten og gikk videre.

Når dette vel er over, kommer ingen til å ville snakke om det, tenkte hun. Det jeg opplever nå, kommer til å gi meg et nytt ansikt, en ny type overlegenhet, ingen andre kommer til å kunne se det, en lang stund kommer jeg til å bli overrasket når jeg ser meg i speilet, helt til jeg en dag har vent meg til aldri mer å være den samme.

Vel fremme ved trappeoppgangen hadde hun skvulpet ut nesten halvparten av vannet. Hun så seg om etter kjellerjenta. De rakittdeformerte knærne, blikket i rennesteinen, 14

på jakt etter en sneip, en treflis, en dag til. Men jenta var forsvunnet.

Hun skjøv døren opp og begynte ferden oppover den grusete, mørke trappen. Musa så hun heller ikke noe til. Vannet skvulpet. Hun måtte ikke miste mer nå. Om hun i det hele tatt lever, tenkte Hedwig, om hun i det hele tatt kanskje har overlevd – da skal hun lære meg alt om verden.

UPPSALA 1983

Hvis jeg skulle forsvinne og være borte så lenge at noen måtte ringe etter politiet, fordi de faktisk ble urolige, er det nesten ingen som ville vite hvor de burde lete.

Det er favorittfantasien min. At jeg forsvinner og politiet parkerer i Björkbacksvägen og går gjennom hullet i hekken forbi postkassen og opp stien og ringer på. Og ingen vet noe.

Jeg vet ikke hvorfor det er så deilig å tenke på hvordan de står der i entreen og ingen vet noe. De vet kanskje hva jeg hadde på meg da jeg sist ble sett og hva jeg skulle gjøre den kvelden, muligens hvor mange centimeter høy jeg er og hårfargen min, men ingen ville vite hvem jeg er, hva jeg lengter etter eller hva som foregår inni meg. Ingen ville vite hvor mye jeg veier. Det er det aldri noen som har visst. Jeg vet bare at jeg alltid har vært for tung til å sitte på fanget.

De ville stå der blant totempælene og reseptblokkene og ingen ville være i stand til å gi politiet noen opplysninger av verdi.

Ikke engang med en kniv mot strupen ville politiet klart å lure fram en eneste detalj som ville kunne lede etterforskningen videre. Og det er forferdelig å tenke på at de ikke vet. Likevel fantaserer jeg om det om og om igjen, for der og da med huset fullt av politi ville de ha skjønt det jeg har visst hele tiden; at de ikke tenker på meg. Politiet ville bli nødt til å tvinge ut av dem at jeg ganske enkelt ikke foregår inni dem. Og kanskje ville de begynne å gråte, men ikke fordi de er urolige for meg, men mer fordi de er urolige for hvor16

dan det ville sett ut om det virket som om de ikke brydde seg.

Historien min handler om at jeg ikke kjenner noen som har en lengsel etter å sammenfatte meg – bortsett fra politifolkene i denne fantasien. Jeg vet ikke om man kan lengte etter noe man aldri har opplevd. Iblant forestiller jeg meg kjærligheten som et elektrisk sjokk, en strøm som farer gjennom hodet og rister jordskjelv i alt som holder ting på plass. Men stort sett tenker jeg at kjærligheten overhodet ikke kommer utenfra, men heller er mer som forskning, en smygende nysgjerrighet der man lar seg skje.

Helt til jeg vet det sikkert, fantaserer jeg om at ingen kan gi politiet beskjed om hvem som var meg, hva som skjedde – holder på å skje. Og hva som er for sent.

Hvis man ikke har noen på listen over personer som kan gi politiet opplysninger, er man ensom. Og høyst sannsynlig gal. Det er derfor det er så viktig at man finner noen som forstår før det er for sent. Det kan holde med én. Nøye utvalgt. Og jeg tror at jeg har funnet henne. Hun var nærmere enn jeg kunne tro.

Jeg har hørt henne i radioen helt fra jeg var liten.

Stemmen i Radioen er ikke redd for politifolk og gevær.

Det blir skutt hele tiden der hun er. Og bombes. Mennene har krøller. Damene roper i kameraet på tv-en. Jentene må i forsen. To år. De som ikke rømmer – eller forsvinner.

Stemmen i Radioen er hes. Hun snakker en dialekt som ikke finnes på kartet. Vi lærer ikke dialekter på skolen. Vi lærer alle landskapsblomster i Sverige og alle sjøer i Finland. Men ingen dialekter. Til tross for at det er veldig mange konsonanter i Finland, lærte jeg meg sjøene utenat i ett jafs. Jeg mistenker at det er en del av diagnosen. Det er bedre å ikke lære seg alt i ett jafs. Man bør heller lære seg sakte. Og helst glemme det meste igjen slik at de kan mase om det mange ganger. Det er ikke aldersadekvat å kunne for mye på én gang, sier de. Man kan bli sprø.

Dialekter må man lære seg på fritiden. For eksempel fra radioen. Det var et av mine første forskningsprosjekter. Jeg 17

var kanskje ti år og begynte om morgenen. Sjörapporten var det ingen vits i å høre på, det var den samme gubben hele tiden, ikke Radioteateret heller, etter å ha hørt på i fem minutter visste jeg hvem som kom til å snakke. Men i Ringså-spelar-vi kom dialektene. Nesten ubegrenset mange. Jeg kunne knapt nok gå på toalettet under selve grunnforskningen. Jeg skrudde opp så det gjallet. Pappa holdt på å bli gal. Jeg hørte uendelig mange måter å snakke på. Men likevel kom aldri dialekten hennes. Det tok flere uker før jeg skjønte at man har størst sjanse – statistisk sett – på nyhetene. Der er hun av og til, men ikke så ofte som jeg hadde trengt.

Jeg var nødt til å gi slipp på min første kilde og fortsette forskningen på byen.

Det er et dialektarkiv i von Kraemeres allé. Der finnes hun kanskje, tenkte jeg og dro dit, men jeg fikk ikke komme inn. En stemme i porttelefonen sa at de bare holder på med papir. Så da måtte jeg dra hjem igjen.

En dag skrev hun i avisen. Da så jeg bilde av henne. Hun så egentlig ut som en vanlig dame. Men jeg visste at hun ikke var det. Det høres nemlig øyeblikkelig når mennesker kan slåss. Jeg ba pappa si fra neste gang landet hun bor i, kom på tv.

Jeg hadde hjerteklapp første gang han ropte at nå var Israel på tv. Jeg så henne selvsagt ikke, likevel håpet jeg at hun skulle stå der på skjermen og røre på seg. Jeg så bare en masse andre mennesker. De sto lett bøyd og gynget. I evigheter kunne de gynge og legge stein oppå andre steiner.

Andre løftet hendene og så ut som om de skulle synge Små grodorna, men det gjør de selvsagt ikke i Israel, de var barføtt og gjorde «idioten» isteden. Opp og ned. Slik vi gjør i gymmen.

Gjør tjue «idioten», sier gymlæreren og så holder man på akkurat sånn – opp og ned, opp og ned. Men vi får ikke være barføtt. Da får man fotvorter. Jeg var helt målløs da jeg hadde sett hvor hun bodde. Jeg orket ikke å forske på henne på flere år.

18

Nå gjør jeg det igjen. Men ikke med samme intensitet. Jeg er eldre nå. Man kan nok ikke engang kalle det forskning.

Jeg tenker på henne. Grubler over henne. Hun kan dukke tilfeldig opp hvor som helst. Ikke bare på nyhetene. Helt plutselig er hun i radioen og snakker. Jeg lytter nøye. Det kan handle om luciatog eller Hitler. Men oftest snakker hun om de som står og gynger.

Her om dagen sa hun: Fordi kontrasten mellom himmel og helvete er for stor, trenger vi skjærsilden for å tilvenne oss.

Og plutselig visste jeg.

Når jeg hører stemmen hennes i radioen, vet jeg at hun også har vært i underverdenen. Hun har også sett ilden. På nært hold.

BLIDHOLMEN 2004

Hannas hus lå lengst borte i veien, bak trelastlageret. Det fantes ingen naboer som hadde innsyn. Nærmeste nabo var Økse-Lasse, og om vinteren kunne han ikke se Hannas veranda i det hele tatt, fordi det var hundre meter skog i veien, barskog. Hvordan de kunne vite hvem som gikk inn og ut der, var en gåte. Men de visste det uansett. Ryktene gikk.

Huset hadde flere navn. Den intellektuelle bordellen var et av dem.

Det var onde tunger, men det var ikke sommerdamene som var verst, heller ikke mennene deres, som man kunne se virrende nedover gressplenen fra verandaen. Det var de fastboende. De som ble værende om vinteren når den siste krepsemånen hadde sluknet og alle sommergjestene hadde tatt båten hjem til byen.

Ingrid hørte det første gang av Sture. Han tilhørte sosialgruppe én, de som hadde bodd på Blidholmen i mange generasjoner, slektninger og barnebarnsbarn av fiskere og bønder, de som hadde sett russerne som gjemte seg i skogen etter revolusjonen, estlenderne som druknet i Abborrvass under krigen, og smuglerne, stormene og ubåtene.

Sosialgruppe én hadde definisjonsmakt, de tok seg retten til å si hva de ville. Sture var et godt talerør. Selvironisk var han også. For alle visste at Sture selv gjerne tok seg en sving forbi huset hvis han hadde tid til overs, for å sitte en stund under nåletrærne og drikke begavet konjakk, som han sa.

Sture var belest. Takk og pris for det, hva gjorde man ellers i skjærgården om vinteren?

20

Ingrid var selv fastboende, men siden hun først kom for et par år siden, ville hun aldri havne i det øvre sjiktet. Hun måtte pent finne seg i en plassering ett knepp under. Hun bodde i prestegården. I sjiktet under henne kunne alle selveierne med bekvemme leiligheter i Stockholm sole seg, de som tilbrakte hele vinteren med å bygge om kjøkkenet i byen, for deretter, når sommeren kom, å stå og vaske opp over en balje i et myggfylt syrinlysthus. Det laveste sjiktet var de som bare leide. Som bodde på ufri grunn uten servitutt og brygge. Der hørte Hanna til. Og så turistene, så klart, de som kom ut på dagsbesøk. Tyskere eller svensker, nordmenn. Ja til og med et par japanere hadde funnet veien til øya. Men de hadde ikke noe de skulle ha sagt. Turister har bare penger.

Ingrid hadde ærlig talt aldri tatt veien forbi Hannas hus. Det lå i feil retning i en egen avkrok. Til å begynne med hadde hun forestilt seg det som et pepperkakehus der eføyen hang som sukkerglasur langs vannrennene. Hun hadde sett for seg nougatfargede vindusglugger med utmeislede hjerter, rustne hasper, jordkjeller, knirkete trappetrinn og en stor, svart kakkelovn. Men i det siste – måtte hun erkjenne – hadde hun nok heller tenkt seg smakløs kunst, fløyelsgardiner med frynser og en rød lampett under mønet.

Her hun nå sto foran huset, var hun skuffet. Her så det ikke ut til å finnes verken budoar eller hvite småstein. Det var en enkel hytte fra sekstitallet. Ingen lysende fluesopp i mosen. Eller rød lykt over ytterdøren. Men en velklippet gressplen. Sykkelskur. Et skinnende nytt søppelspann. Ikke engang postkassen hang på halv tolv. Den virket innbruddssikker. Ytterdøren så derimot ut som om man kunne sparke den inn med et eneste støt. Tomme vinflasker tjente som lysestaker i verandavinduet. Sliten saueskinnsull i sofaen og fulle askebeger.

Ingrid var alene i skogen. Det var rett før advent, en surkald høst som aldri ville bli vinter. Som ved en tilfeldighet hadde hun gått denne veien, og hun hadde ikke tid til å stå 21

her og glo, hun skulle straks gå hjem igjen. Men en liten stund ble hun uansett stående.

Her bodde altså Hanna.

I begynnelsen så Ingrid henne bare nede ved bryggen eller når hun syklet forbi på en militærsykkel. Men de hadde sjelden vekslet mer enn et hei eller et nikk. Hanna var ikke den som gikk i kirken. Hun hadde sine egne guder og så overhodet ikke ut som en forfatter. Hun så ut som de bofaste kvinnene gjorde i hennes alder, dem man så hoppe i og ut av motorbåter. De som verken betakket seg for å slakte elg eller tømme dasstønner. Værbitte og fregnete. Ja, sunne syntes Ingrid at de var. Korte skjørt, flytevest og regnjakker som hang ned til støvelskaftet. Det var ikke kledelig, men det så friskt ut. Ikke virket det som om de sminket seg heller.

Alltid solbrune, med eplekinn og hvite tenner. Men Hanna var ikke en av dem heller, hun var ikke fastboende, hun var heller ikke sommergjest. Hun kom og gikk – uten forvarsel. Ble et par uker eller bare for en dag. Og siden en stund tilbake hadde hun begynt å dukke opp hos Karl Erik. For å samtale. Ingrid var like tatt på sengen som ham. Muligens kunne hun forestille seg Hanna i en stol vis-à-vis en terapeut som fikk forbud mot å rette opp noen kreativ angst, men sjelepleie? Ikke Hanna. Hun gikk sine egne veier.

Man visste aldri, helt plutselig hoppet hun opp fra en båt eller hang nede ved grinden til prestegården. Hvis hun ikke like uventet sto hos landhandleren og ventet på sprit.

Det lå en perm ved disken der alle skrev inn bestillinger til Systembolaget. Hvis man ikke ville slepe med seg flasker fra byen, gjorde man det. Uten diskresjon. Og når man likevel fylte inn sin egen bestilling, kunne man bla forsiktig og se hvem som var på inngående. Det ville aldri falle Ingrid inn å bla i bestillingene. Men hun visste at det var en måte for å få overblikk over hvem som kom og hvem som gikk.

Hvem som skulle ha fest eller bare handlet til husbehov.

Man kunne sikkert også tolke hvem som hadde problemer med det sterke. Men, som sagt, Ingrid blandet seg ikke i det.

22

Ingrid hadde familien, fremdeles noen pasienter og venner.

Folk flest hadde med årene sluttet å interessere henne.

Derfor var hun overrasket over at hun hadde blitt stående her. Det var en rå ettermiddag, den lille snøen som hadde falt, var smeltet. Solen nådde med nød og neppe opp over nåletrærne, det elektriske gjerdet hang slapt – på denne tiden av året sto kyrne tjoret. Hun var alene i lysningen. Og så seg over skulderen. Raskt. Ikke én, men to ganger.

Hun begynte på baksiden. Med ørene i helspenn kunne hun høre om noen kom opp veien. Det første vinduet var som hun gjettet, kjøkkenet. Det var romslig, skapene var blå, det store bordet hadde patina, egentlig var det vakkert, men her og der så Ingrid en brun kasserollering. Det sto ingen oppvask i kummen. Hun var overrasket over hvor ryddig det var.

Innenfor neste vindu så hun en altfor bred seng, hun så den uskarpt gjennom myggnettet, den gjorde at rommet virket lite, døren til garderobeskapet sto halvåpen, i mørket ante hun et knippe kleshengere. Og tapetet var mønstret med en slags blomst som ikke hadde noe latinsk navn, og som bare finnes nettopp på tapeter.

Hun gikk rundt huset og opp på verandaen. Den knirket.

Det kom ikke noen på veien. Hun la pannen mot vindusruten. Listene ville hatt godt av å bli høvlet og malt om. Det var et stort rom. Det måtte være her hun arbeidet. Ingrid dro etter pusten. Skrivebordet var stort som hos en arkitekt.

Og rødt! Ingrid hadde aldri sett et rødt skrivbord i hele sitt liv, enda så gammel hun var. Bokhyllene dekket to av veggene. Hun kunne se hva Hanna leste. Og skulle gjerne blitt stående og lese på ryggene. Men hun følte seg plutselig som en tyv, som en av de grenseløse pasientene sine. Hun kjente hvordan fargen steg i ansiktet. Hva skulle hun svare hvis noen kom opp langs veien og så prestefruen stå og kikke inn gjennom vinduet?

Ingrid kunne selvsagt si at hun var der på besøk, av omsorg. Uro til og med. Det inngikk i menighetens oppgaver å se til lammene sine, det kunne hun si, men det var ren 23

og skjær løgn. Hanna var ikke forsvunnet, det fantes ingen grunn til uro. Ingrid visste nøyaktig hvor Hanna befant seg.

Hanna var hos Karl Erik. Så det var ikke mulig å forsvare.

Man står ikke på tå og spionerer.

Det var bare sånn. Uansett om folk er hjemme eller ikke.

Hun satte opp farten og skyndte seg ut på veien, gikk raskt ned mot Økse-Lasse og kjente at hun fortsatt var rød i kinnene.

Han sto ved trelastlageret og gliste. Økse-Lasse hørte heller ikke til dem som gikk i kirken. Karl Erik hadde forsøkt å komme på et hjemmebesøk, men han smelte igjen døren midt i fleisen på ham. Det gikk en masse forvirrende rykter om ham også, men Ingrid likte ikke rykter. Ingrid var den typen som faktisk gjorde seg umake med å sette en stopper for rykter. Men hun kunne ikke la være å lure på hvordan det føltes for Hanna å bo så nær en som folk sa at ikke var helt ved sine fulle fem. Om han lot henne være i fred? Om Hanna nå ville være i fred?

Hun løftet hånden til en hilsen, satte opp farten enda mer, men han vinket ikke tilbake. Han bare så etter henne. Som om han visste.

BERLIN 1945

Hedwig stilte bøttene ved Frau Müllers seng. Ved siden av satt Frau Winkler og heklet. Det var merkelig hva som hadde forblitt uskadd etter måneder med luftangrep, hva som lå på gulvet helt intakt etter netter med bombenedslag; en kortstokk, to suppeskåler i hvitt porselen, et gjøkur, en stol her, en barnevogn der, heklenåler. Et garnnøste. Små mirakel. Hedwigs skrivemaskin.

Fortsatt ingen nyheter?

Frau Winkler vekslet et blikk med Frau Müller, og Hedwig kjente nok en gang ubehaget stikke i huden. Blikkene deres, som om hun skyldte dem et svar, som om hun hadde ansvar for at hun ikke visste noe.

Nei. Hun svarte kort, uten å nøle, kanskje til og med litt for fort. Håpet er det siste som forlater oss, la hun til og angret seg i samme minutt.

Frau Winkler stakk blikket i Frau Müllers, og Frau Müller begynte å hoste, Hedwig vendte seg bort, og Frau Winkler la fra seg hekletøyet og tørket Frau Müller om munnen, mens lommetørkleet ble farget rødt, og Offenbach fortsatte å strømme inn gjennom vinduet fra grammofonen under dem. Cancan var også en slags motstandshandling.

Jeg setter på litt kaffe, sa Hedwig og gikk ut på kjøkkenet. Å kalle det kaffe var like mye løgn som alt annet, tenkte hun. Og kanskje er håpet den største bedrageren av alle.

Likevel – da hun vel hadde satt fra seg koppene med sikori i den trange passasjen og nok en gang tok fram skrive25

maskinen, kjente hun hvordan det stakk lett i magen – likevel er det vel det drømte som bærer?

Jenta var blitt til i et gullregn. Hun tenkte at det var som Danaes møte med Zeus. Om det hadde hun fortalt mange ganger, også til det nyfødte barnet, mens Jentas bunnløse brune blikk hadde sett rett inn i munnen hennes. Av og til var det nok å slikke seg om leppene for å tvinge blikket bort, men like ofte var det ikke nok. Hun følte seg tvunget til å riste henne litt. Bare lett. Som for å vekke henne. Øynene, som små edderkoppbein over ansiktet hennes hele tiden, klødde, krøp, kilte.

Hun ville ha Jentas blikk festet i sitt eget blikk. Ikke til munnen eller tennene, eller hvor Jentas øyne nå enn vandret. Bare slik kunne hun fortsette å fortelle: om et underjordisk kammer av kobber, et gyllent fengsel, dit han hadde kommet og lagt seg overalt. Den forbudte. Gullregnet som glitret og forsvant. Og hvordan de fløt omkring på havet innestengt i en kiste, før han vendte tilbake, forbarmet seg igjen. Og igjen. Hun ville prente det inn i Jenta, at det hadde vært godt, at det hadde vært vakkert. Hun ville si: Din far var en Gud. Du er utvalgt.

Herre, jeg er ikke verdig, hadde hun bedt da hun forsto at hun ventet barnet, si blott ett ord, så blir jeg helet.

Men hun hadde vært verdig.

Hun satt i sitt gylne regn, gravid ikke bare med barnet, men også med vissheten om at han ville komme tilbake.

Hun visste det. En gud med intellekt og innflytelse. Det var en modig mann. Han ville velge henne, som skrev, som kunne tenke, som var ung, sterk og engasjert.

Ukene gikk. Kåpen strammet, og hemmeligheten begynte å røre på seg.

Hun kjente til dommen, det ville bety avskjed på grått papir. Det fantes ingen som kunne tenke seg å fortsatt ha barna sine hos en lærerinne i omstendigheter, enda mindre hos en mor til et uekte avkom.

26

Han kom tilbake. Flere ganger sto han der og påsto at han ikke kunne bli i gullregnet. Han var for gammel. Han var ikke bra for henne. Han ville bare være ærlig. Han hadde en kone som behøvde ham. Han hadde egne barn å tenke på. Og fremfor alt hadde han sin mosaiske arv.

Han måtte komme seg av gårde. Og hun måtte umiddelbart fjerne barnet og sørge for sin egen sikkerhet.

Hedwig hørte ikke etter.

Hun hadde vel også en mosaisk arv. Og så da? Det var ikke noe som behøvde å skygge for utsiktene deres. Av den enkle grunn at hun faktisk var døpt, hun var blitt nedsenket i evigheten og hadde et navn. Hun vegret seg for å legge seg under kniven, det spilte ingen rolle hvilke kontakter han hadde. Hun gikk ham ikke i møte om han så kalte henne hardnakket eller innbilsk. Hedwig hadde innordnet tingenes tilstand rundt den overbevisning som sier at vi aldri kan falle dypere enn at noen tar oss imot. Det var ikke ungjentevanvittig eller dumdristig. Overbevisningen sprang ut av en større vilje enn hans. Hun skulle føde sitt barn og skrive sine bøker.

En vennlig lege med små hender og en merkelig, men ikke helt uvanlig, menneskekjærlighet sykemeldte henne for galleblærebetennelse, og Jenta ble født uten at Hedwig behøvde å se bebreidelsen i arbeidsgiverens ansikt. Det skjedde tjue mil hjemmefra og skånet dermed ikke bare kolleger og rektoren på skolen – men også hele småbyen.

Allerede dagen etter forløsningen ble hun døpt. Hun ville beskytte den lille. Ikke bare mot sladrespeil, jugebenker og stambord. Men mot ondskapen. Fallet. Syndene.

Jenta var perfekt, med et velformet hode, brunt hår, nese som en knapp i det lille, skrukkete ansiktet. Og fingrene var som en prinsesses, de små rosa neglene så ut som om de hadde fått manikyr i ni måneder. Vievannet glinset på pannen. Presten var mild, Jenta var reddet og Hedwig overbevist om at det verste var over.

Hun hadde ingen problemer med å amme. Jenta fant fram, og det gikk små støt av nesten syndig tilfredsstillelse 27

gjennom Hedwig. Hun skulle klare dette, og hun skulle ikke bli overrasket om han likevel en dag sto på trappen hennes, fylt av anger. De hadde hatt så mye mer til felles enn bare de hete omfavnelsene, de hadde jo delt tanker. Samtalene de førte, kunne han ikke erstatte med noen annens. Det var umulig. De hadde jo skapt et univers. Et eget språk.

Den dagen han kom tilbake, skulle hun ikke kaste ham ut, hun skulle åpne døren og seg selv igjen. Og de skulle bygge en fremtid sammen. Alle tre. Men ikke her blant kviger og møkkgreip, det var hun klar over, hun måtte til byen. Hun måtte ta sine kjæreste eiendeler, Jenta i barnevognen og skrivemaskinen i kofferten, og flytte til hovedstaden.

Er ikke alle disse mulighetene nok et bevis på at Gud holder hånden over oss? tenkte hun. Nei, hun ikke bare tenkte det. Hun sa det høyt til seg selv mens hun så seg i speilet.

Der var pannen hennes høy. Blikket klart. Kroppen begynte langsomt å få tilbake sine normale proporsjoner. Skrittene hennes var lette, barnet var døpt, og naturligvis ville han komme tilbake. Før eller senere ville han selvfølgelig stå der.

Moren hennes var ikke like sikker, men hun hadde ikke støtt henne fra seg. Hun ristet bare på hodet og ga henne penger, tilstrekkelig til å klare den første tiden. Hun påpekte til og med omhyggelig at hun måtte titulere seg Frau Hedwig Lohmann, på alle forsendelser måtte hun skrive Frau, ikke Fräulein.

Leiligheten i Solmstraße var trang og fuktig. Det var en såkalt nødbolig. Tusentalls av familier trengte seg sammen på liten plass, men man hadde i det minste annet å bekymre seg om enn hvem som var far til alle barna.

Hun delte rom med en forvirret, melankolsk berlinerinne som ikke engang dugde som barnevakt: når hun ikke satt og røykte og lyttet til naboenes tretter og Jentas gråt, lå hun bare langflat og stirret på oppvasken som vokste, eller på Hedwig som beveget seg gjennom det mørke rommet som 28

et dyr i bur. Det var sånn hun følte seg. Ikke bare innestengt i situasjonen, men også i tanken. Plutselig hadde den sluttet å røre på seg. Om hun noensinne igjen skulle kunne tenke, måtte hun ut av dette rottereiret. Og med et barn på armen var hun tvunget til å ha en mann ved sin side. Han måtte komme tilbake. Han – eller en annen.

Allerede etter en uke hadde hun bestemt seg for at hun hatet byen. Det flyktige, det raske og ureflekterte. Hvorfor vil ikke menneskeheten finne ut av hvem de er? Hvorfor gjør menneskene alltid som alle andre, når det i hvert eneste menneske finnes noe nedsenket, et kall, en gave? Menneskene her hadde aldri våget å røre ved sitt innerste, dype og hemmelige, de minnet Hedwig om de engelske viktorianerne – de som ikke kunne befatte seg med visse tekstiler fordi de mente at det var syndig og forbudt. Hvordan kunne man tro at man noensinne skulle forstå verden hvis man aldri hadde støtt på sin sanneste stemme? Hvordan kunne det bli annet enn tarvelig da? Stygt og kjærlighetsløst.

Det var hensynsløst mot de høyere makter. For Guds skyld måtte hun ta forfattergjerningen på alvor, og det gikk ikke med Jenta gråtende like ved. For hun gråt. Og gråt. De der øynene klødde og klorte, det der blikket ropte, og munnen sugde all saft ut av Hedwig. Hun sov ikke om nettene, hun så i kryss på dagtid. Det fantes sikkert ikke noen forfatter i hele verdenshistorien som hadde lyktes i å skrive med en tåkelur ved siden av skrivebordet.

Det fantes dem som dyppet sukkerbiter i brennevin for å få ungene til å være stille, det fantes dem som rett og slett bandt barna fast i sprinkelsengen når de gikk for å arbeide, lot dem skrike til de stilnet og begynte å vugge i mørket.

Det fantes barn som bare forsvant. Sånn var ikke Hedwig.

Hun ba ikke engang samboeren, som lå i sengen ved siden av og stirret i taket, om å passe Jenta mer enn i korte stunder når hun rent faktisk måtte gjøre noen ærender. Hun stolte ikke på henne, hun var sær, rett og slett uansvarlig.

Hedwig vandret fram og tilbake over gulvet, sang for Jenta, bysset, klemte, ristet, koste, leste høyt. Aftenbønn, morgen29

bønn, bordbønn. Ingenting hjalp. Det var fåfengt. Det var meningsløst. Hun ble ikke hørt.

Et annet bosted var utelukket. I avisen kunne hun lese at nærmere en million mennesker i Berlin sto i ulike boligkøer. Her hadde hun tak over hodet. Dit ville gråten følge med.

Uansett hvilken stjerne vi lever under, tenkte Hedwig, eller i hvilken atmosfære vi beveger oss, ja, til og med de ytre vilkårene må man gi avkall på, for en ekte kunstner gjennomfører sin oppgave og gir etter for sitt kall. En ekte kunstner er ikke utskiftbar, men betingelsesløs. Alle forfattere ofrer noe av normaliteten.

Hun måtte overlate Jenta til noen hun kunne stole på.

Eneste vei ut av rottereiret gikk over denne prosaiske snarveien. Å sette bort Jenta for en tid og få orden på det praktiske. For å få mat på bordet var hun nødt til å fortsette å undervise. For å få skrivero om kvelden måtte hun være i stillheten.

En stor nesten høytidelig ro innfant seg da hun vel hadde fattet beslutningen.

Det var en solfylt dag, kald februar; skyene av kullstøv som ellers la lokk på himmelen over Berlin om vinteren, svevde høyere enn takene, og i den glatte gaten smeltet vannet i pyttene. Til og med Jenta var blid, hun sov stille i barnevognen, Hedwig hadde kjøpt en ny hatt dagen til ære og bar hodet høyt hele veien gjennom Kreuzberg til spedbarnshjemmet. Hun hadde uten større problem vent henne av med brystet i løpet av et par døgn.

Selve avskjeden var smertefri. Jenta forsto jo uansett ingenting. Hun bare gurglet på barnepleierskens arm da Hedwig vinket. Før barn lærer å gå, har de ingen utviklet følelse av fysisk smerte. Og den mer psykologiske kommer først langt senere, det sto i hver eneste bok Hedwig hadde kommet over om emnet.

Hun hadde fått lov til å besøke henne på søndagene. Det var ukens høydepunkt. Hun gledet seg i flere dager i for30

veien. Det føltes som om den lille ga audiens, barnepleiersken som holdt henne opp bak glassruten, fikk henne til å le, og hun vokste, for hver uke var det en enda trinnere unge som ble vist fram i pleierskens favn. Og når Hedwig la hånden mot vinduet, kunne hun nesten røre ved det lille hodet – bare et par tynne centimeter imellom.

På vei hjem fra spedbarnshjemmet var skrittene lettere, det som iblant føltes så tungt og urettferdig, ble til en oppfriskende erfaring, tvilen forsvant. Det var så uendelig mye bedre for Jenta å være der hun var, i rene, trygge hender, bonede gulv uten sigarettrøyk og krangel i trappeoppgangen, uten Hedwigs utålmodige blikk skjelende mellom klokken og skrivemaskinen. Jeg elsker henne, tenkte Hedwig. Jeg elsker henne så hjertet brister.

Kanskje jeg ikke hadde vært like hysterisk glad i barnet mitt hvis jeg hadde hatt henne hos meg hele dagen, sa hun til Katarina. Jeg gjør det faktisk for hennes skyld også.

På konditoriet ved Mehringdamm traff hun barndomsvenninnen hver søndag, og fortalte henne at den brede nesen fikk Jenta til å se mer ut som en bondekone enn et spedbarn. Hedwig lo.

Hun er så … Hun lette etter ord … sjarmerende, jeg mener … Jenta er kanskje ikke verdens søteste, men hun er absolutt … sjarmerende.

Katarina satt med hendene rundt den varme koppen, alltid så stille og håret allerede da kortklippet, ikke i et moderne snitt, men et målbevisst et. Hun trengte ingen krøller når hun skulle ikles nonneslør og kappe. Katarina lyttet oppmerksomt og rørte i sjokoladen, og et øyeblikk fikk Hedwig det for seg at blikket hennes var unnvikende, ja nesten strengt, helt til hun løftet koppen – og smilte. Til tross for alvoret hadde Katarina så lett for å le. Noen mennesker har det. Lyser, og finner alltid en råd. Kanskje hang det sammen med at også Katarina var kallet, hun visste også hvor hun var på vei. Det hadde de til felles.

De hadde uttalt det for lenge siden, det at det handlet om spørsmålene, ikke svarene. Allerede når de som tenårings31

jenter om ettermiddagene forlot bygdas skole og hånd i hånd tok omveien over banen, hadde de vært sikre på det. Å få stille de ytterste spørsmålene var å stå i nærheten av sitt innerste og på den måten forandre livet.

Katarina hadde skrevet til et kloster utenfor Berlin, og etter mange om og men hadde hun endelig fått ja fra abbedissen på sin forespørsel om å få forsøke seg som postulant, og Hedwig skrev. Det var to veier til samme mål. Hvis det virkelig ble krig, så var de rustet.

Hun kommer til å få brune øyne, fortsatte Hedwig. Det er vanskelig å se sånt der bak glassruten, men de kommer nok til å bli brune. Og jeg kan ta henne med hjem så fort jeg har kommet i orden, så fort jeg har kommet videre med romanen min. Når man skriver, er det alltid verst i begynnelsen, man er ikke helt seg selv da, man trenger så mye fred og samtidig bekreftelse, det er en komplisert tid, nesten som feber, men snart er romanens stemme og retning meislet ut, da går det lettere. Jeg må skrive dette, Katarina. Jeg brenner som ild, det er en slags lyst …

Hun kjente hvordan det brant i kinnene. Hedwig var ikke den som rødmet, men hun senket likevel blikket et øyeblikk før hun fortsatte: Jeg skriver en barndomsfortelling. Min eller kanskje heller alles. Jeg vet at det kan bli noe som …

Hun tidde brått, og Katarina la en hånd over hennes. Den var tørr. Leppene hennes fuktige og røde. Det var noe hun hadde tenkt å si. Men som hun ikke sa. Og Hedwig rakk å tenke: Hvorfor føles det som om hun ikke vil vite hva jeg virkelig vil, hva jeg tenker på?

Hun stoppet seg selv, tok en slurk og fortsatte: Uansett, vinteren er lang og kald, og så lenge det er is på innsiden av vinduene hver morgen når jeg våkner, så har hun det bedre der hun er. Ikke sant det er slik, Katarina? Ikke sant at alle barn har det bedre med en mor som er glad og orker å leke?

Istedenfor en som bare har bekymringer og tenker på hvordan hun skal få mat på bordet samtidig som hun må forvalte sitt pund?

32

Da sommeren kom, hadde hun ganske riktig hentet hjem Jenta, rund som en pattegris. Og Katarina hadde gått i kloster. Det var fjorten år siden nå. En verdenskrig senere.

Men barndomsvenner slipper ikke taket så lett. Naturligvis hadde Katarina blitt værende i klosteret sitt. Hun var standhaftig.

Hun ville aldri svikte verken sin beste venn eller sitt kall.

De tjente begge to en dypere sannhet. De tok ikke hensyn til det vemmelige maskineriet som sysselsatte verden. Ingen Hedwig kjente, hadde så sterk selvaktelse. Det spilte ingen rolle hvor mange intellektuelle hun traff på i løpet av sin korte tid på parnasset, ingen hadde en så dypt forankret integritet som Katarina.

Selv hadde Hedwig fått yrkesforbud, bare ett år etter maktovertagelsen hadde hun fått beskjed om at fra hennes hånd fikk ingen tekst komme. På den ene siden var hun stolt over innsikten at det hun skrev, spilte en rolle, ja, til og med ble ansett som undergravende, på den andre siden var hun skuffet, fortvilet.

Hun rakk akkurat bare å debutere. De neste elleve årene ble hun ikke publisert noe sted. Ikke en setning. Men skrevet hadde hun gjort. Til tross for at det var landsforræderi – ja, kanskje til og med på grunn av det – hadde hun fylt sidene i hemmelighet, lagt dem til hverandre og oppbevart dem bak kjøkkenskapet. Hun hadde vært grepet av panikk, hun hadde vært søvnløs, hun hadde vært rasende og frustrert. Men hun hadde aldri vært redd for at kraften hennes skulle avta.

Første gang Gestapo kom, hadde hun først trodd at de var ute etter de forbudte tankene og manuskriptet hennes.

Hun hadde vært overbevist om det.

Men det var ikke manuskriptene hennes de ville ha da de dundret på døren. Det var noe annet. De ville ha Jenta. Men med Guds hjelp, en rekke fornedrende retorikk og dåpsattesten lyktes Hedwig i å overbevise dem om at her bodde det ingen landsforrædere.

Jenta våknet selvsagt, men roet seg ved hjelp av en halv 33

sovetablett, så da Hedwig låste døren etter dem, sov hun søtt i sengen sin, og manuskriptet lå fortsatt bak kjøkkenskapet. Urørt. Det var begynnelsen på en stor roman. Og den skulle gå i trykken. Hun visste det, så fort det ble noen orden på helvetet der ute, skulle den til et forlag. Når krigen vel var slutt, skulle hun skrive igjen og fortelle også det som ikke passet herrene. Hun skulle bli lest.

Nå når kapitulasjonens lange underbukser hang ut gjennom alle vinduer og hull, kunne ingenting lenger stoppe de planene. En stor nåde, den uoppløselige beseglingen, hadde reddet henne: Manuskriptet hennes hadde ikke brent opp i flammene. Det måtte kunne gå å overliste et byråkrati som var langsommere enn døden.

Frau Müller hostet. Solen stekte haugene av stein og pulverisert tegl nede på gaten, men hosten tinte ikke, den var skarp og kald. Pep og hveste.

Hun kunne ikke bli i Berlin. Alt som hadde brent, var forsvunnet. Tilbake lå bare de smertefulle duftene, skittentøy, apati og den smakløse kjøpslåingen. Hun måtte gi seg i vei.

Og hun visste hvor hen. Det fantes et sted der hun i ro og mak kunne avslutte boken sin.

Hun skulle skrive til Katarina. Det fantes rimelige grunner til at kontakten var blitt brutt. Ikke bare krigen. De første sju årene som novise, før det evige løftet var avlagt, var en ordenssøster skjønnsom i sin korrespondanse. Hun skrev bare de aller mest nødvendige brevene. Det var lang forberedelsestid til det som skulle komme. Tilbaketrukkethet, kyskhet og standhaftighet.

Avskjeden hadde vært øm, men uten noen løfter. Vi er forbundne i bønn, sa Katarina, og Hedwig hadde lent hodet sitt mot brystet hennes. Lyttet til hjertet. Lekt med fingrene hennes. En liten stund i sofaen deretter, rosenrøde kinn, hete åndedrag, hjertets harde slag – og så plutselig svale kyss på kinnene.

Hvis Katarina levde, ville hun ta imot henne. I klosteret ville hun få fred. Hun ville kunne skrive ferdig boken.

Der ville ingen hoste eller insinuerende hviskinger forstyrre 34

henne. Hedwig bøyde seg over skrivemaskinen, forsøkte å drukne stemmene fra den trange passasjen i sine egne tanker og satte papiret i valsen.

Sarah og Israel Joshower lå i sengen og så måneskiven vandre.

«Sov nå,» sa Israel.

Han hadde begynt å forstå at barna kanskje ikke ville komme tilbake, men hvordan skulle han kunne fortelle henne det? Hva ville det gjøre med ham hvis han også ga opp? Hvis Sarah – der inntil ham under det stive teppet – skulle miste all fornuft?

Han måtte lyve. Han måtte dikte og finne på, hjelpe henne til å håpe, til hun fikk hentet krefter, bare med løgnens hjelp ville hun på lengre sikt ha en sjanse til å overleve sannheten.

Det er Israels måte å forholde seg på, tenkte Hedwig. Hva er det som gjør at han forstår, men ikke Sarah? Hvilke egenskaper har de som vil finne ut hva som har skjedd, og hva mangler den som heller forblir i uvissheten? Er det en kognitiv kraft, eller handler det om den blinde kjærligheten?

Elsker Sarah mer? Elsker mødre mer? Er kjærligheten et begavelseshandikapp? Eller et skjold?

Hedwig stirret på teksten sin. Ble forstyrret av stemmene bak forhenget, presset pekefingrene mot ørene for å slippe å bli forstyrret.

En troverdig heltinne har alltid en skyggeside, tenkte hun. Besværligheter foredler ikke menneskene, besværligheter besudler sjelen og kveler handlingene. Det er noe Sarah ikke kan tilgi seg selv, derfor lar hun seg dras med i løgnene. Sånn måtte det være. Sånn skulle hun skrive fram Sarah. For innerst inne vet man.

Hun kunne ikke stenge stemmene ute. Det var som om pratet bak Frau Müllers forheng sufflerte henne rett inn i fortellingen.

35

Som om hun ikke hadde noe viktigere fore.

Det tar ikke lange tiden før den derre skrivemaskinknatringen drukner i sannhetens hvitøye.

Det finnes ingen sannhet mer. Å jo.

Har hun fortsatt ikke hørt noe?

Det kommer alltid beskjed tidsnok.

Det kommer ingen levende derifra.

Man ser jo en og annen nede på Hauptbahnhof. Det er forferdelig.

Men hvor skal de gjøre av seg – alle sammen?

Ja, det er spørsmålet: Hvor skal de gjøre av seg? Her er det jo ikke plass til oss engang.

Hedwig tok en slurk av det beske kaffesurrogatet, slo enda hardere på tastaturet, stolte på hensikten, på det som var større enn henne.

Jeg skal tale i lignelser, tenkte hun. Jeg skal rope ut det som har vært skjult. Lazarus vendte tilbake fra de døde.

Sarah skal langsomt nærme seg evangeliene. Kanskje må vi alle møte oss selv i underverdenen. I alle betydninger kan vi gjenoppstå.

Hun sluttet å skrive, stirret ned i skrivemaskinvalsen.

Jeg elsket henne, hvisket hun. Jeg valgte å bære henne fram, til tross for alle omstendigheter valgte jeg å føde henne, danne henne, ruste henne.

Det som var å gi, det ga jeg.