Nå ser du meg av S.J. Bolton

S. J. BOLTON

Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik

S.J. Bolton Originalens tittel: Now You See Me Oversatt av Pål F. Breivik Opprinnelig utgave: Copyright © S.J. Bolton 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43788-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsfoto: Steve Peet/Arcangel Images (dame) og Jacek Ostrowski/Arcangel Images (bygning) Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.sjbolton.com

Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang.

7

Prolog

For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker dempende på lyd. på skrik også. Dette vet jenta. Enhver lyd hun måtte lage, kan umulig bære de 400 meterne til frontlysene på bilene og til gatelysene, til de opplyste vinduene i de høye bygningene hun kan se bortenfor muren. Byen like i nærheten kan ikke hjelpe henne, og hvis hun skriker, vil hun bare bruke energi hun ikke har råd til å miste.

Hun er alene. For et øyeblikk siden var hun ikke det.

«Cathy,» sier hun. «Cathy, dette er ikke morsomt.»

Det er vanskelig å forestille seg noe mindre morsomt.

Så hvorfor er det noen som kniser? Deretter en ny lyd. En kvernende, skrapende larm.

Hun kunne løpt. Broen er ikke langt unna. Kanskje hun klarer det.

Hvis hun løper, lar hun Cathy være igjen.

Et vindpust får bladene til å rasle i trærne ved siden av henne, og hun oppdager at hun ikke klarer å slutte å skjelve. For noen timer siden kledde hun seg for en varm pub og en oppvarmet busstur hjem, ikke for denne åpne plassen ved midnatt. Hun vet hun kanskje må løpe når 9

som helst nå, så hun løfter først den ene foten, deretter den andre, og tar av seg skoene.

«Nå har jeg fått nok,» sier hun med en stemme som ikke låter som hennes egen. Hun tar et skritt forover, bort fra treet, litt nærmere den store steinblokken som ligger foran henne på gresset. «Cathy,» sier hun, «hvor er du?»

Steinene ser høyere ut om natten. Ikke bare større, men svartere og eldre. Likevel ser sirkelen de danner, ut til å ha krympet. Hun fornemmer at de som er like utenfor synsvidde, lister seg nærmere, i en slags katt og mus-lek, at om hun snurrer seg rundt nå, så er de der, nær nok til at hun kan ta på dem.

Det er utenkelig ikke å snu seg med en slik forestilling i hodet, ikke å klynke når en mørk skikkelse tydelig beveger seg nærmere. En av de høye steinene er delt i to, som en steinsplint som løsner fra en klippe. Splinten trer fram og kommer forover.

Da løper hun, men ikke lenge. En annen svart skikkelse stenger veien for henne og blokkerer ruten til broen. Hun snur seg. Enda en. Og enda en. Mørke skikkelser kommer mot henne. Umulig å løpe. Nytteløst å skrike. Alt hun kan gjøre, er å snu seg rundt der hun står, som en rotte fanget i en felle. De griper tak i henne og sleper henne mot den store, flate steinen, og nå står i det minste én ting klart for henne.

Lyden hun kan høre, kommer fra en knivegg som blir slipt mot stein.

del én

Polly «Mordets brutalitet er umulig å fatte og umulig å beskrive.» Star, 31. august 1888

1

Fredag 31. august En død kvinne lente seg mot bilen min.

Den døde klarte på en eller annen måte å stå rett opp og ned med utstrakte armer, med fingrer som holdt rundt kanten av passasjerdøren, en død kvinne det strømmet blod ut fra, blod som la seg på lakken, hver sprut la seg over den forrige til mønsteret begynte å likne et edderkoppnett.

Et sekund seinere snudde hun seg, og øynene hennes møtte mine. Døde øyne. Hun hadde et fryktelig kutt som fikk strupen til å gape; buken var en skarlagenrød masse.

Hun strakte ut hånden; jeg klarte ikke å røre meg. Hun grep tak i meg, hun var sterk til død å være.

Jeg vet det, jeg vet det, hun sto på beina og beveget seg fremdeles, men det var umulig å se inn i disse øynene og tenke på henne som noe annet enn død. Kroppen holdt fortsatt ved livet mekanisk sett, for det svekkede hjertet slo fortsatt. Men det var tekniske detaljer. Øynene visste at spillet var over.

Plutselig ble jeg varm. Før solen gikk ned, hadde det vært en varm dag, av typen der Londons bygninger og 13

fortau holder på dagens hete og sender en bølge av varm luft mot deg når du beveger deg utendørs. Men dette var noe nytt, denne pumpende, klebrige varmen. Denne varmen hadde ikke noe med været å gjøre.

Jeg hadde ikke sett kniven. Men jeg kjente skjeftet på den nå, der den presset seg mot meg. Hun holdt meg godt fast, og trykket bladet lenger inn i sin egen kropp.

Nei, ikke gjør det!

Jeg prøvde å holde henne unna, bare nok til å fjerne trykket fra kniven. Hun hostet, men hostet kom fra såret i halsen, ikke fra munnen. Noe sprutet ut over ansiktet mitt, og så begynte verden å spinne rundt oss.

Vi hadde falt. Hun sank ned på bakken, og jeg fulgte med, jeg traff asfalten hardt og skrapet opp skulderen. Nå lå hun på ryggen på fortauet, hun stirret opp mot himmelen, og jeg knelte over henne. Brystkassen beveget seg fortsatt – så vidt.

Vi har fremdeles tid, sa jeg til meg selv, i visshet om at det hadde vi ikke. Jeg trengte hjelp. Den var ikke å få.

Den lille parkeringsplassen var forlatt. Vi var omringet av høye bygninger med leiligheter i seks og åtte etasjer, og et øyeblikk syntes jeg at jeg så noe bevege seg på en av balkongene. Deretter ingenting. Skumringen ble stadig mørkere.

Hun hadde blitt angrepet for få øyeblikk siden. Den som hadde gjort det, måtte være like i nærheten.

Jeg strakte meg etter radioen min og klappet på lommene mens jeg hele tiden iakttok kvinnens øyne. Vesken hadde falt ned en meter unna. Jeg fomlet rundt i den, fant mobilen og tilkalte politi og ambulanse til parke14

ringsplassen utenfor Victoria House ved Brendon Estate i Kennington. Da det var gjort, oppdaget jeg at hun hadde grepet tak i hånden min.

En død kvinne holdt meg i hånden, og det var nesten umulig for meg å se inn i disse øynene og se dem prøve å fokusere på mine. Jeg måtte snakke med henne, holde henne ved bevissthet. Jeg kunne ikke høre på stemmen i hodet, som fortalte meg at det var over.

«Det går bra,» sa jeg. «Det går bra.»

Situasjonen var åpenbart svært langt fra bra.

«Hjelpen er på vei,» sa jeg, vel vitende om at hun var hinsides hjelp. «Alt kommer til å ordne seg.»

Vi lyver til døende mennesker, gikk det opp for meg den kvelden, akkurat idet de første sirenene kunne høres i det fjerne.

«Hører du dem? Folk er på vei. Bare hold ut.» Både hennes og min hånd var klebrig av blod. Metallbåndet på klokken hennes presset seg inn mot meg. «Kom igjen, ikke bli borte for meg.» Lyden fra sirenene ble høyere.

«Hører du dem? De er her nesten.»

Løpende fottrinn. Jeg kikket opp og fikk se blinkende blålys reflektert i flere av vinduene. En patruljebil hadde svingt inn ved siden av Golfen min, og en uniformert konstabel kom joggende mot oss mens han snakket i radioen sin. Han kom fram til oss og bøyde seg ned.

«Hold ut nå,» sa jeg. «Det er folk her, vi skal ta oss av deg.»

Konstabelen hadde en hånd på skulderen min. «Ta det rolig,» sa han, akkurat slik jeg hadde gjort få sekunder tidligere, bare at det var meg han sa det til. «Ambulansen er på vei, bare ta det rolig.»

15

Betjenten var midt i førtiårene, kraftig, og med grått, tynt hår. Jeg mente jeg kanskje hadde sett ham før.

«Kan du fortelle meg hvor du er skadet?» spurte han.

Jeg snudde meg mot den døde kvinnen igjen. Nå var hun virkelig død.

«Kan du snakke til meg? Kan du si meg hva du heter?

Fortelle meg hvor du er skadet?»

Ingen tvil om det. Lyseblå øyne med fiksert blikk.

Kroppen helt urørlig. Jeg lurte på om hun hadde hørt noe av det jeg sa til henne. Hun hadde ordentlig vakkert hår, la jeg merke til da, lys, lys askeblondt. Det spredte seg ut rundt henne som en vifte. Øreringene hennes gjenspeilet lyset fra gatelyktene, og det var noe ved måten de glitret gjennom hårstråene på, som virket velkjent. Jeg slapp hånden hennes og begynte å skyve meg opp fra fortauet.

Noen holdt meg varsomt der jeg var.

«Jeg tror ikke du bør bevege deg. Vent til ambulansen kommer.»

Jeg hadde ikke krefter til å motsi ham, så jeg fortsatte bare å stirre på den døde kvinnen. Blodet hadde sprutet utover den nedre delen av ansiktet. Halsen og brystet var badet i det. Det var i ferd med å danne en pøl under henne på fortauet, og fant fram til små sprekker i fortausteinene det kunne renne langs. Jeg øynet så vidt stoffet i skjorten hennes midt på brystet. Lenger ned på kroppen var det umulig. Såret i strupen var ikke den verste av skadene hennes, langt ifra. Jeg husket jeg en gang hadde hørt at en gjennomsnittlig kvinnekropp inneholder fem liter blod.

Jeg hadde bare aldri tenkt på akkurat hvordan det ville se ut når alt sammen fløt ut.

2

«Jeg har det bra, jeg er ikke skadet, det er ikke mitt blod.»

Jeg ville reise meg, men de lot meg ikke bevege på meg.

Tre ambulansearbeidere hadde stimlet sammen rundt den blonde kvinnen. Det lot til at de holdt kompresser mot buken hennes. Jeg hørte noen nevne trakeotomi.

Deretter noe om en fjern puls.

Skal vi avslutte? Jeg tror det, hun er borte.

Nå vendte de seg mot meg. Jeg kom meg på beina.

Kvinnens blod var klissent mot huden, allerede i ferd med å tørke i den varme luften. Jeg kjente at jeg svaiet, og så noe bevege seg. Leilighetsblokkene rundt plassen hadde lange balkonger langs etasjene. For noen minutter siden hadde de vært tomme. Nå var de stappfulle av folk. Jeg tok fram politilegitimasjonen og holdt den fram mot den nærmeste betjenten.

«Kriminalbetjent Lacey Flint,» sa jeg.

Han leste den, og så meg inn i øynene for å få det bekreftet. «Syntes det var noe kjent ved deg,» sa han.

«Stasjonert i Southwark, ikke sant?»

Jeg nikket.

«Kriminalpolitiet,» sa han til ambulansearbeiderne 17

som sto der og trippet, de hadde skjønt at det ikke var noe de kunne gjøre for den blonde kvinnen, så nå rettet de oppmerksomheten mot meg. En av dem tok et skritt forover. Jeg rygget.

«Du bør ikke ta på meg,» sa jeg. «Jeg er ikke skadet.»

Jeg kikket ned på de blodflekkede klærne mine og kjente alles øyne på meg. «Jeg er bevis.»

Jeg fikk ikke lov til å luske meg bort til anonymiteten i den nærmeste politistasjonen. Kriminalbetjent Stenning, den første etterforskeren på åstedet, hadde fått en telefon fra den ansvarlige førstebetjenten. Hun var på vei, og ville ikke at jeg skulle dra noen steder før hun fikk sjansen til å snakke med meg.

Pete Stenning hadde vært en kollega av meg i Southwark før han begynte i områdets Drapsavsnitt, eller MIT, stasjonert i Lewisham. Han var ikke så mye eldre enn meg, rundt tretti, kanskje, og var en av disse heldige typene som er velsignet med nesten allmenn popularitet.

Menn likte ham fordi han arbeidet hardt, men ikke så hardt at noen rundt ham følte seg truet, han likte jordnære arbeiderklasseidretter som fotball, samtidig som han fint kunne føre en samtale om golf eller cricket, han snakket ikke altfor mye, men det han sa, var alltid fornuftig. Kvinner likte ham fordi han var høy og slank, med krøllete, mørkt hår og et frekt smil.

Han nikket mot meg, men var for travel med å holde publikum tilbake, til å komme bort. På dette tidspunktet hadde politiet satt opp en skjerm rundt liket av den blonde kvinnen. Siden tilskuerne ble nektet det mest spennende synet, vendte alle seg mot meg. Nyheten hadde 18

spredt seg. Folk hadde sendt tekstmeldinger til venner, som hadde strømmet til for å være med på moroa. Jeg satt i baksetet på en patruljebil, unngikk nysgjerrige blikk og prøvde å gjøre jobben min.

De første seksti minuttene etter en stor begivenhet er de viktigste, der bevisene er ferske og sporet etter gjerningsmannen fortsatt varmt. Vi har strenge prosedyrer å følge. Jeg jobbet ikke med et drapsteam, den daglige jobben min besto i å spore opp eierne av stjålet eiendom og var mye mindre spennende, men jeg visste jeg måtte huske så mye som mulig. Jeg var flink med detaljer, noe jeg ikke alltid var takknemlig for når de kjedelige jobbene uten unntak fant veien til meg, men nå burde jeg være glad for det.

«Jeg har en kopp te til deg, miss.» Politikonstabelen som hadde utpekt seg selv som omsorgspersonen min, var tilbake. «Det er best å drikke den fort,» tilføyde han og ga meg koppen. «Førstebetjenten er her.»

Jeg fulgte blikket hans, og så at en sølvgrå Mercedes sportsbil hadde svingt inn ved siden av bilen min. To personer steg ut. Mannen var høy, og selv på avstand så jeg at han var en flittig bruker av treningsstudio. Han var iført jeans og en grå tennisskjorte. Solbrune armer. Solbriller.

Kvinnen gjenkjente jeg øyeblikkelig fra fotografier.

Hun var slank som en modell, med skinnende, mørkt hår i en bobfrisyre, og hadde på seg jeans av typen som kvinner betaler over hundre pund for. Hun var den nyeste overordnede rekrutten til de 27 store etterforskningsteamene stasjonert rundt omkring i London, og ansettelsen hadde blitt dekket offisielt i interne rundskriv, og uoffisielt i forskjellige politiblogger på nettet. Hun var ung for rol19

len som førstebetjent, men hadde nettopp jobbet med en høyprofilert sak i Skottland. Det gikk også rykter om at hun visste mer om HOLMES 2, det største datasystemet for etterforskning, enn praktisk talt noen annen polititjenestemann. Det skadet selvfølgelig ikke, hadde en eller to av de mindre begeistrede bloggene bemerket, at hun var kvinne og ikke helt hvit.

Jeg betraktet henne og mannen der de dro på seg lyseblå Tyvek beskyttelsesdrakter og skotrekk. Hun stakk håret inn under hetten. Deretter gikk de inn bak skjermen, og mannen steg til side i siste øyeblikk for å la henne gå først.

På dette tidspunktet svirret skikkelser i hvite drakter rundt på åstedet som gjenferd. Åstedsgranskerne hadde ankommet. De kom til å opprette en indre sperring rundt liket, og en ytre rundt åstedet for forbrytelsen. Fra nå av kom alle som entret sperringene til å kvitteres inn og ut, og det nøyaktige tidspunktet for ankomst og utgang ville registreres. Jeg hadde lært alt dette på etterforskningsskolen for bare noen måneder siden, men det var første gang jeg så det i praksis.

En lysthusliknende konstruksjon var i ferd med å bli satt opp rundt stedet der liket fortsatt lå. Skjermer var allerede på plass som vegger, og på kort tid hadde etterforskerne et stort, innesperret område å jobbe på. Politibånd var allerede hengt opp rundt bilen min. De hadde begynt å hente lys fra varebilen akkurat idet førstebetjenten og ledsageren hennes kom ut. De snakket sammen i noen sekunder før mannen snudde seg og gikk, skrevde over det stripete båndet som anga grensen for sperringen.

Førstebetjenten kom gående mot meg.

20

«Jeg skal la dere få snakke,» sa omsorgspersonen min.

Jeg ga ham koppen, og han steg unna. Den nye førstebetjenten sto foran meg. Selv i Tyvek-drakten så hun elegant ut. Huden var mørkt kremfarget, øynene grønne.

Jeg husket å ha lest at moren hennes var indisk.

«Kriminalbetjent Flint?» spurte hun med svak skotsk aksent. Jeg nikket.

«Vi har ikke truffet hverandre før,» fortsatte hun. «Jeg er Dana Tulloch.»

3

«Ok,» sa førstebetjent Tulloch, «ta det med ro og snakk videre.»

Jeg satte i gang, føttene mine raslet mot fortauet. Tulloch hadde kastet ett blikk på meg, og insistert på at de skulle komme med en Tyvek-drakt og et par lette sko til meg. Jeg kom til å fryse, sa hun, på tross av den varme kvelden, og dessuten ville jeg tiltrekke meg mye mindre oppmerksomhet hvis blodflekkene var dekket til.

Jeg hadde også på meg et par gummihansker for å ikke ødelegge eventuelle bevis på hendene mine.

«Jeg hadde vært i fjerde etasje,» sa jeg. «Leilighet 37.

Jeg kom ned den trappen og svingte til høyre.»

«Hva gjorde du der?»

«Snakket med vitner.» Jeg stoppet opp for å rette på meg selv. «Et potensielt vitne,» fortsatte jeg. «Jeg har kommet hit på fredagskveldene i noen uker nå. Det er den eneste tiden jeg kan være ganske sikker på ikke å treffe moren hennes. Jeg prøver å overtale henne til å vitne i en sak, og moren er ikke glad for det.»

«Klarte du det?» spurte Tulloch.

Jeg ristet på hodet. «Nei,» medga jeg.

Vi kom til enden av gangstien og kunne se plassen 22

igjen. Uniformerte politifolk prøvde å overtale folk til å gå hjem, men til liten nytte.

«Det kan ikke være så mye på tv i kveld,» sa Tulloch lavt. «Hvilken sak?»

«Gjengvoldtekt,» svarte jeg, i visshet om at jeg sannsynligvis måtte regne med trøbbel. Jeg jobbet ikke med forbrytelser som involverte seksuelle overfall, og tidligere på kvelden hadde jeg jobbet ekstra. For noen år siden opprettet London-politiet en rekke skreddersydde team kjent som Sapphire-enheter, som skulle ta seg av alle slike lovbrudd. Jeg hadde begynt i politiet for å gjøre den type arbeid, og jeg ventet på at en stilling skulle bli ledig. I mellomtiden holdt jeg meg oppdatert på det som skjedde. Jeg klarte ikke å la være.

«Var passasjen tom da du kom ned av trappen?» spurte Tulloch.

«Jeg tror det,» sa jeg, selv om sannheten var at jeg ikke var sikker. Jeg hadde vært irritert over svaret jeg fikk fra Rona, det potensielle vitnet mitt; og jeg hadde tenkt på hva det neste trekket skulle bli, om jeg i det hele tatt hadde et. Jeg hadde ikke vært så oppmerksom på det som foregikk rundt meg.

«Hva fikk du se da du kom ut på plassen? Hvor mange mennesker?»

Vi gikk langsomt gjennom den forrige gangen jeg hadde gått denne veien, mens Tulloch fyrte av spørsmål mot meg med korte mellomrom. Jeg gjorde mitt beste, irritert på meg selv for ikke å ha vært mer årvåken tidligere.

Jeg trodde ikke det kom til å være noen der. Jeg hadde hørt musikk, en slags høy rap som jeg ikke gjenkjente. Et helikopter hadde passert over meg, lavere enn vanlig, for 23

jeg hadde tittet opp. Jeg var sikker på at jeg aldri hadde sett den blonde kvinnen før i kveld. Jeg hadde kjent noe i et lite øyeblikk da jeg så på henne, noe urovekkende, men nei, det ble borte.

«Jeg så meg tilbake akkurat her,» sa jeg og snudde meg på stedet. «Jeg hørte en høy lyd bak meg.»

Jeg møtte Tullochs blikk og skjønte hva hun tenkte. Jeg hadde sett meg tilbake og sannsynligvis unngått å se overfallet med få sekunders – brøkdels sekunders – margin.

«Når fikk du øye på henne?» spurte hun meg.

«Jeg var litt nærmere,» svarte jeg. «Jeg fomlet i vesken mens jeg gikk – jeg trodde jeg hadde lagt igjen bilnøklene – da jeg så opp og fikk øye på henne.»

Vi var tilbake midt i det hele. En skikkelse i hvit drakt var i ferd med å ta bilder av blodsølet på bilen min.

«Fortsett,» sa hun.

«Jeg så ikke blodet til å begynne med,» sa jeg. «Jeg trodde hun hadde stoppet for å spørre om veien, at hun kanskje trodde det satt noen i bilen.»

«Fortell meg hvordan hun så ut. Beskriv henne for meg.»

«Høy,» begynte jeg, usikker på hvor dette bar hen.

Hun hadde nettopp sett kvinnen det var snakk om selv.

Hun sukket. «Du er etterforsker, Flint. Hvor høy?»

«175 centimeter,» tippet jeg. «Høyere enn oss begge.

Og slank.»

Hun hevet øyebrynene.

«Størrelse 38,» sa jeg fort. «Bakfra trodde jeg hun var ung, sikkert fordi hun var slank og velkledd, men da jeg fikk se fjeset hennes, virket hun eldre enn jeg hadde ventet meg.»

24

«Fortsett.»

«Hun så bra ut,» fortsatte jeg, varm i trøya nå. Hvis Tulloch ville ha endeløse detaljer, kunne jeg etterkomme ønsket. «Hun var velkledd. Klærne så dyre ut. Enkle, men pene i snittet. Håret var åpenbart klippet i en dyr frisørsalong. Den fargen kommer ikke fra en flaske du kjøper på Boots, og det var ingen tegn til røtter. Huden var fin, det samme var tennene, men hun hadde rynker rundt øynene, og hakepartiet var ikke så stramt.»

«Så hvor gammel ville du sagt hun var?»

«Jeg ville sagt godt vedlikeholdt midt i førtiårene.»

«Ja, det ville jeg også.» Det var bevegelse rundt oss på alle kanter, men Tullochs øyne forlot ikke ansiktet mitt.

Det kunne ha vært bare oss to på parkeringsplassen.

«Hadde hun legitimasjon?» spurte jeg. «Vet vi hvem hun er?»

«Ingenting i vesken,» sa en mannsstemme. Jeg snudde meg. Tullochs ledsager fra tidligere hadde sluttet seg til oss. Han hadde skjøvet solbrillene opp på hodet. Han hadde skrammer rundt det høyre øyet som så ferske ut.

«Ingen legitimasjon, ingen bilnøkler, litt kontanter og noen sminkesaker,» fortsatte han. «Det er et mysterium hvordan hun kom seg hit. Det er et stykke til T-banen, og hun slår meg ikke som typen til å ta buss.»

Tulloch sto og så på de store leilighetsblokkene som omringet plassen.

«Bilnøklene kunne så klart ha blitt stjålet sammen med bilen hennes. En slik kvinne kjører sikkert en fin bil,» sa han. Han hadde en svak Sør-London-aksent.

«Hun hadde diamantøredobber,» sa jeg. «Dette var ikke et ran.»

25

Han så på meg. Han hadde blå øyne, nesten turkise. Øyet med skrammene rundt var blodskutt. «De kan ha vært falske,» foreslo han.

«Hvis jeg skulle skjære over strupen og kutte opp magen på noen for å rane vedkommende, ville jeg tatt alle synlige smykker bare i tilfelle, ville ikke du? Hun hadde et pent armbåndsur også. Jeg kjente det skrape mot hånden min da hun døde.»

Det likte han ikke, det så jeg på ham. Han løftet hånden og gned seg i det såre øyet mens han rynket pannen mot meg.

«Flint, dette er førstebetjent Joesbury,» sa Tulloch.

«Han har ingenting med etterforskningen å gjøre, han ble bare med meg hit i kveld fordi han kjeder seg. Dette er kriminalbetjent Flint. Lacey, tror jeg, stemmer det?»

«Det minner meg på,» sa Joesbury, som knapt nok hadde lagt merke til presentasjonen. «Lewisham vil vite når du skal ta henne med tilbake.»

Tulloch sto fortsatt og så på bygningene rundt oss. «Jeg skjønner det ikke, Mark,» sa hun. «Vi er omgitt av leiligheter, og det er ikke så seint, en masse folk kan ha vært vitne til hva som skjedde. Hvorfor ville du ha myrdet noen her?»

Jeg hørte en hund bjeffe et sted i nærheten.

«Vel, hun var ikke her tilfeldig,» svarte Joesbury.

«Kvinnen hører hjemme i Knightsbridge, ikke Kennington. Takket være kriminalbetjent Flints kjennskap til smykker, vet vi at et ran er usannsynlig, selv om vi er nødt til å finne bilen hennes.»

«Ungdommen her omkring ville ikke drept for en bil,» sa jeg da de snudde seg mot meg. «Å, de ville ha stjålet 26

den, ingen tvil om det, men de ville bare ha nappet til seg nøklene og gitt henne en dytt. De ville ikke ha trengt å –» «Kutte strupen hennes så dypt at de skar seg gjennom luftrøret?» avsluttet Joesbury. «Sprette opp buken fra brystbeinet til skambeinet. Nei, du har rett, kriminalbetjent Flint, det virker overdrevet.»

OK, jeg fikk så visst ingen gode vibber fra denne fyren.

Jeg tok et skritt bakover, deretter et til. Av en eller annen grunn, sannsynligvis sjokk, hadde jeg snakket mye mer enn jeg vanligvis ville ha gjort. Kanskje jeg bare trengte å la være å si noe på en stund. Holde en lav profil.

«Hvordan da?» sa Tulloch.

«Unnskyld?» sa Joesbury, som hadde stått og sett på at jeg rygget unna.

«Hun var fortsatt på beina da kriminalbetjent Flint så henne,» sa Tulloch. «Fortsatt i live, men grusomt såret.

Det betyr at hun ble angrepet sekunder før. Kanskje til og med mens Flint vandret rundt og fomlet i vesken sin etter nøkler. Hvordan gjorde han det? Hvordan kunne han påføre slike skader, og deretter forsvinne fullstendig?»

Vandret rundt og fomlet? Tulloch fikk det til å høres ut som om angrepet var min skyld. Jeg holdt på å åpne munnen igjen før jeg husket det. Lav profil.

«Det finnes ingen overvåkningskameraer på plassen,» sa Joesbury. «Men hovedgaten er bare noen meter unna.

Stenning har gått for å få tak i eventuell filming. Hvis skurken vår forlot området, må han ha blitt sett på et kamera derfra.»

Kanskje det hadde vært min feil. Hvis jeg hadde vært mer våken, kunne jeg ha sett angriperen før han slo til. Jeg kunne ha ropt på hjelp, tilkalt det lokale politiet på ra27

dioen min. Jeg kunne ha stanset angrepet. Faen, den typen skyldbevissthet var bare det som manglet.

«Den som gjorde det, må være dekket av blod,» sa Joesbury, som fortsatt så på meg. «Vedkommende må ha etterlatt seg et spor.» Han kikket bak seg. «Høres ut som hundene er her.»

Vi så bort mot parkeringsplassen. To hunder hadde ankommet. Schæfere, begge med sin egen fører.

«Ikke nødvendigvis,» sa jeg før jeg fikk stoppet meg selv. Begge snudde seg mot meg igjen. «Hvis strupen hennes ble skåret over bakfra, kan den som gjorde det, ha unngått å bli stenket. Siden alt blodet hennes sprutet forover. På bilen min.»

«Og deretter på deg,» sa Joesbury og flyttet blikket fra ansiktet mitt til blodflekkene som så vidt var synlige gjennom Tyvek-drakten. «Er vi ferdige her, Tully?» fortsatte han. «Du bør virkelig få kriminalbetjent Flint tilbake til stasjonen.»

Tulloch så usikker ut et øyeblikk. «Jeg må bare sørge for at Neil –» «Anderson vet nøyaktig hva han gjør,» sa Joesbury.

«Han har seks betjenter som tar opp vitneforklaringer, trafikken er omdirigert, og de begynner å gå fra dør til dør så snart hundene er ferdige.»

«Kan du ta henne med tilbake?» spurte Tulloch. «Jeg vil ta meg en god titt rundt her når ting roer seg.»

Joesbury så ut som om han ville motsi henne, før han smilte. Han hadde veldig pene tenner. «Får jeg lov til å kjøre Tully-mobilen?» spurte han.

Tulloch ristet på hodet, dro ned glidelåsen på den lyseblå drakten og gravde i lommen. Hun ga ham bilnøklene 28

med et skulende blikk. «Om du smadrer den, smadrer jeg deg,» advarte hun.

«Kom igjen, Flint, før hun ombestemmer seg.» Joesbury hadde lagt en hånd på albuen min og styrte meg i retning av førstebetjentens sølvgrå Mercedes.

«Og pass på at hun beholder drakten på,» ropte Tulloch idet Joesbury holdt passasjerdøren opp og jeg satte meg inn. Kupeen så flunkende ny ut. Jeg lente meg tilbake i skinnsetet og lukket øynene.