Mine gleders by av Richard Herrmann

RICHARD H E RRMANN

MINE GLEDERS BY Historien om London gjennom to tusen år

Med etterord av Øivind Bratberg

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47800-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Denne boken ble først utgitt i 1983 av Cappelen Forlag a.s.

Nærværende utgave er gjennomgått og oppdatert av Øivind Bratberg.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Trykt på 70 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

INNHOLD

GAMLE FADER THEMSEN – elven som renner like mye oppover som nedover . . . . . . . .

9

LONDINIUM – et lite Roma i villmarken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

«HAL I OG DRA,» SA OLAV – og så falt brua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31

1066 OG ALT DET DER – da alle havnet i dommedagsboken . . . . . . . . . . . . . . . . .

42

WESTMINSTER ABBEY – kongenes hus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

TOWER-FESTNINGEN – det uhyggeligste sted på jorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

64

LONDON BRIDGE – bygd av ull. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

78

DICK WHITTINGTON – borgermester med katt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

WHITEHALL – Et kongelig hode på blokken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

100

SKREKKENS ÅR 1666 – da pesten herjet og byen brant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

113

ST. PAULS-KATEDRALEN – som en fugl Føniks av asken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

GREENWICH – langs nullstreken på verdenskartet . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139

FLEET STREET – og den gamle osten fra Cheshire . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

151

COVENT GARDEN – men Drury Lane har det beste spøkelset . . . . . . . . . . . . . .

163

DOWNING STREET – hus uten nøkkel i døren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175

PARLAMENTET – og Big Ben med sår i leppen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

187

BUCKINGHAM PALACE – hvor man teller på knappene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

201

PICCADILLY CIRCUS – en erotisk misforståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

215

TRAFALGAR SQUARE – hvor admiral Nelson vender det blinde øye til . . . . . . . . . .

228

NO. 1 LONDON – Napoleons overmann, med og uten fikenblad . . . . . . . . . .

241

HYDE PARK – fra rettersted til verdens frieste hjørne . . . . . . . . . . . . . . . .

254

«Enkens sønn» og «Dirty Dick» – og aldri langt til neste halvliter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

267

UNDER HITLERS BOMBER – «London can take it!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279

INN I FREMTIDEN – med fanget fullt av fortid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

295

R BANKER IMPERIETS HJERTE I EN ANNEN TAKT I DAG? – London tre tiår etter Richard Herrmann . . . . . . . . . . . . . .

312

FAKTA OG TALL: Om Themsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

324

GAMLE FADER THEMSEN – elven som renner like mye oppover som nedover

London er stor.

Hvis vi kunne ta med oss London hjem og slippe den ned over vår egen hovedstad, ville den fylle mesteparten av indre Oslofjord og ta godt med seg av Nordmarka også. Med Buckingham Palace der vårt eget kongelige slott ligger, ville Londons utkanter true Hønefoss i nord, og ta for seg av Holmestrand i sør. I hvert fall Drammen.

Ikke engang Moss kunne føle seg helt trygg.

Trafalgar Square ville ligge omtrent på Jernbanetorget, parlamentet nede i Pipervika et sted og St. Pauls-katedralen på Grønlands torg – alt etter øyemålet. Og Wembley stadion et godt stykke innover fra Tryvannskleiva, skulle jeg tro.

Det er sånt en måtte venne seg til.

Det bor nesten dobbelt så mange mennesker i London som i hele kongeriket Norge. Byen ved Themsen er faktisk større enn over halvparten av alle medlemslandene i De forente nasjoner, hva folketall angår.

Det er en by med innpå 50 000 gater, fra avenyer til smug – 13 000 kilometer til sammen. Hvis en virkelig ville bli kjent med London og stikke innom hver eneste gate, ville selv en sprek ungdom nærme seg pensjonsalderen før det var gjort.

Trafikken er i grunnen veldige folkevandringer to ganger 9

om dagen. Inn til London om morgenen, ut igjen om kvelden. I rushtiden er det over ett tusen tog som kommer og går i løpet av et par timer.

I de eldste bydelene, i City der bank- og forretningsverdenen holder til, er det over en halv million mennesker om dagen – mindre enn fem tusen om natten, bare noen enslige politimenn, vaktmestre og vaskekoner. Man har prøvd å bygge opp noen moderne boligkvarterer der inne etter ødeleggelsene i den siste krigen, men det er stusslig likevel – å være menneske i City utenfor kontortiden.

Det er syv tusen røde busser på veiene. De fleste har fremdeles to etasjer, og kommer de så kommer de. De fleste av dem går innpå en halv million kilometer før de gir opp. Og når de til slutt ikke orker mer, blir de solgt til spottpris til India og Pakistan og andre tidligere britiske kolonier. Hvor de rusler og går en halv million kilometer til, for alt vi vet.

Det er ti tusen drosjer i London også. Og når de er så rette i ryggen og så høye under taket, er det fordi de må holde seg til en lov fra dronning Victorias tid som forordner at alle offentlige transportmidler skal være slik at en gentleman uten besvær kan beholde flosshatten på.

Man ringer ikke etter taxi, men praier dem på gatene som man praiet båter på Themsen før i tiden.

Det er 280 stasjoner på undergrunnsbanene, og ennå har ingen greid å komme innom dem alle på én dag.

Det kommer like mange mennesker til verden i London hvert år som det er innbyggere i Bergen. Og det dør omtrent like mange, så det går gjerne opp i opp i statistikken.

Så stor er London.

Men det begynte i det små.

Og London ble skapt av Themsen.

Byen kom til å ligge akkurat der den ligger, fordi det var så langt opp i elven skipene kunne seile – og så langt ned i elven det lot seg gjøre å slå en bru over den.

Themsen ga byen liv, den vesle elven skulle gjøre London 10

til verdens største havn og rikeste handelsby – og til midtpunkt for det mektigste imperium i menneskenes historie til nå.

Og likevel, som vassdrag betraktet er Themsen ikke noe å ta av seg hatten for. Den er bare 300 kilometer lang – Mississippi er ti ganger lenger. Kilden den springer ut fra, ligger mindre enn hundre meter over havet – den faller ikke mer enn en fot for hver kilometer.

Themsen snor seg langsomt, som en lat metemark, gjennom den snille naturen i Sør-England og ville bli ytterst forskrekket om den kom ut for et stryk eller noe så voldsomt som en foss.

Sammenlignet med de store floder på verdenskartet er Themsen bare som en bekk å regne.

Londons historiske elv begynte faktisk som en bi-elv til Rhinen! For 10–12 000 år siden kunne man gå tørrskodd over Nordsjøen – og det som i dag er Den engelske kanal var Rhinens utløp til Atlanterhavet.

Men etter som vannet steg og England sank – man opplevde nemlig begge deler – ble det en åpning mellom Nordsjøen og Atlanterhavet. Sjøen brøt til slutt gjennom den siste sperringen, der vi skulle få Dover på den engelske siden og Calais på den franske siden.

Dermed var England endelig blitt en øy, og Themsen en elv som renner for egen regning og er seg selv nok.

Det har seg nemlig slik at London holder på å gå under.

Hovedstaden ved Themsen synker og forsvinner i havet, år for år. Det er ikke noen øyeblikkelig fare, kanskje – men det er bare spørsmål om tid. Noen få tusen år.

Hele Storbritannia er i ferd med å kantre, for den saks skyld. Og uheldigvis er det England i sør – med London – som går ned, og Skottland i nord som går i været. Med vel en fot hvert hundreår. Det skal ha med spenning og brytninger i jordskorpen å gjøre.

Det er allerede blitt så prekært at myndighetene i London har måttet bygge en kjempesvær barrière tvers over 11

Themsen – en gigantisk lukkeanordning til syv–åtte milliarder kroner – for å holde vannet ute. Den har fire veldige stålporter – hver av dem er 70 meter brede – som ligger på bunnen så lenge vannstanden er normal, men som kan reises vertikalt og sperre av hele elven når høyvannet blir ekstra høyt.

Denne barrièren ligger ved Silvertown, i den østlige utkanten av London, før elven når inn til selve byen. Den er nettopp blitt prøvd for første gang og skal kunne holde londonerne tørrskodde i byen sin i hundre år til. Så noenlunde.

Det har vært så nifst enkelte ganger i de siste årene at det bare var en tommeltott om å gjøre, ikke det engang, før Themsen rant over forstøtningsmurene inne i selve Londons sentrale bydeler. I så fall kunne det ha stått om livet for millioner av mennesker i områder som etter hvert er kommet til å ligge lavere enn selve elven mellom sine beskyttende murer.

Alarmplanene i tilfelle det virkelig skulle renne over, er like dramatiske som for et krigsutbrudd – med sirener, egen kriseradio og full evakuering.

Alt dette kommer av at Themsen renner oppover halvparten av veien og halvparten av tiden. Det er en tidevannselv drøyt 100 kilometer inn fra havet og tvers gjennom hele London. Det er høyvann og lavvann to ganger i døgnet. Og forskjellen kan være tyve fot og mer, dvs. seks–syv meter.

Det å ferdes på Themsen er stort sett å følge med strømmen.

En død katt kan bli liggende og drive fram og tilbake gjennom London i opptil en måned, før den omsider forsvinner ut i Nordsjøen. Og det tar halvannen time fra høyvannet har passert Tower Bridge – den brua som ligger lengst ut mot havet – til det når opp til den første slusen i elven ved Teddington, lengst vest i byen. (Teddington sies å være en forvansking av Tide End Town.)

Det er en strekning på vel 30 kilometer, som viser hvor sterk strømmen er, både oppover og nedover.

12

Og den første som ble våt på bena, da han ville over Themsen, av dem vi kjenner, var Julius Cæsar.

Men det stemmer ikke at det var han som grunnla Londinium – den romerske festningsbyen som senere skulle bli til London. Han fikk det for travelt på hjemlige trakter.

Da romerne omsider kom for alvor, slo de bru over elven og man finner fremdeles romerske mynter i gjørmen. De hadde det med å kaste noen slanter til elvegudene sine for å være trygge på å komme velberget over.

Romerne skapte et mini-Roma ved Themsen, med en svær basilika – deres form for rådhus – den største nord for Alpene, omtrent der Englands Bank ligger i dag. Londons forum hvor stattholderne lot seg hylle og borgerne møttes for å klage over skattene og været, lå ikke langt unna, der hvor Cannon Street jernbanestasjon er å finne nå for tiden.

Tvers over gaten, bak et jerngitter inne i muren på Chinas Bank i Cannon Street nummer 111 ligger en stein som heter kort og godt «London Stone» – Londons stein. Den er blitt flyttet litt i århundrenes løp, men ikke mye – og det var fra denne steinen romerne målte alle avstander langs hærveiene sine utover landet.

For noen år siden kom en gruppe med amerikanske senatorer på besøk til parlamentet, de sto ute på terrassen og så på elven som rant forbi. Kanskje var det lavvann også, og da kan det være mer søle enn vann, egentlig. I hvert fall sa en av amerikanerne at det jo ikke var som Mississippi hjemme i Statene.

Hvorpå en av de engelske tingmennene, han het John Burns og tilhørte arbeiderpartiet, slo ut med hånden og sa: «Men Mississippi er jo bare vann. Themsen er flytende historie!» Eller som det lød med hans tunge: «Bloody liquid ’istory!»

Mr. Burns var inne på noe der.

Ved Themsens bredd i Kingston ble de første angelsaksiske kongene kronet. Kroningssteinen, mørk og blankslitt, er 13

fremdeles å se utenfor de kommunale kontorene i Kingston, som er en del av London nå til dags. «Kongenes by» lå for seg selv, ute på landet, for tusen år siden.

Helgenkongen Edward Bekjenneren bygde det første skikkelige slottet i London ved Westminster, nærmere bymurene som romerne hadde etterlatt seg. Og han var ikke snauere enn at han satte opp en kroningskirke, Westminster Abbey, like ved slottet. Westminster betyr kirken i vest. Det var dengang en Eastminster også – en kirke i øst – men den er blitt borte på veien.

William Erobreren, derimot, valgte en plass like øst for byen, der Themsen begynner å lukte hav, for den mektige Tower-festningen sin da han slo seg ned med sine normanniske krigere.

Sønnen til William Erobreren, Rufus, var ikke mye å samle på. Men det var han som bygde Westminster Hall – det eneste som står igjen av det kongelige Westminsterpalasset. Det var der kroningsbankettene fant sted i middelalderen, med laks fra Themsen på bordet – svaner også. Og hjort på spidd, som Henry VIII kan ha felt i Hyde Park. Han likte å jakte der, når han kunne rive seg løs fra konene sine.

Når det ble for mye vann i elven, hendte det at de måtte ta seg fram med båt inne i Westminster-hallen med de mektige eikebjelkene i taket.

Der inne ble den stolte stuartkongen Charles I dømt til døden for landsforræderi.

Og der inne lå Winston Churchill på paradeseng i vår egen tid.

På dronning Elizabeth I’s tid var det elleve kongelige slott langsmed elven, fra Greenwich lengst i øst, til Richmondpalasset og Hampton Court i vest.

I Greenwich ble Englands store dronning født. I Richmond trakk hun sitt siste sukk, skrukket og tannløs – en hjelpeløs gammel dame i en haug med puter på gulvet. Hun etterlot seg ett tusen kjoler, et par hundre parykker og en god begynnelse på det britiske verdensriket.

14

Den første stuartkongen, James I som kom på tronen etter den store Elizabeth, hadde det med å krangle med folk.

Ikke minst med borgerne i London. På det verste truet han med å flytte både kongens råd og parlamentet til Windsor, vest for byen – eller til Oxford enda lenger vekk.

«Kongens vilje skje,» svarte borgermesteren i London.

«Så lenge vi får beholde Themsen, skal vi ikke klage.»

Det var sånt som fikk selv en steil og stri stuartkonge til å tenke seg om.

Fra sin trygge havn i Themsens munning tok britenes historie tilsprang ut mot verden. Herfra dro de ut, de tre små farkostene «Godspeed», «Discovery» og «Susan Constant» med pilgrimsfedrene for å bygge og bo i den nye verden i vest på 1600-tallet.

Her, oppe i bakken ved Greenwich, fikk kong Charles II bygd det kongelige observatoriet som skulle kartlegge himmel og hav for britiske skip når de søkte ut mot stadig nye land og riker. Her kom også nullmeridianen til å gå og bli utgangspunktet for hele den geografiske inndeling av vår klode i den østlige og vestlige halvkulen.

Denne null-streken på verdenskartet krysser faktisk Themsen tre ganger, slik elven svinger seg i store, dovne buer gjennom byen.

På 1200-tallet, da den første steinbrua over Themsen ble bygd, var det færre enn hundre tusen mennesker i London.

Fem hundre år senere var det blitt et par millioner, og London Bridge – fremdeles den eneste i byen! – var til sine tider helt ufremkommelig for folk og trafikk.

Det hjalp litt, men ikke mye, da det ble innført venstrekjøring i 1722. Det var slik britene fikk sin venstrekjøring i lovs form, for å holde trafikken gående over elven. Eller som det lød den gangen: Hold deg til landsiden når du skal inn i byen sørfra, til sjøsiden når du skal ut av byen nordfra.

Themsen var den store ferdselsåren i byen, det var like 15

alminnelig å rope «Årer» langs elven, som det er å rope «Taxi» i Londons gater i dag.

Først i 1750 fikk London bru nummer to, Westminster Bridge like ved parlamentet. – I dag er det 27 bruer over elven innenfor bygrensene.

England var blitt verdens største sjømakt etter admiral Nelsons triumfer på havet. Og etter hertugen av Wellingtons endelige seier over Napoleon ved Waterloo i 1815 var engelskmennene de sterkeste til lands også.

Det kunne ligge opptil et par tusen seilskip på Themsen, til sine tider kunne man gå tørrskodd over elven på dem.

Det var ikke kaiplass til mer enn en brøkdel – de fleste ble lastet og losset med lektere ute på elven.

Det var naturligvis et paradis for tyver og kjeltringer – det ble påstått at hvert femte skip som kom langveisfra, ble utsett til plyndring. Den enkleste måten var å kutte løs lekterne som lå fulle med varer, og så tømme dem der de måtte drive i land. Det var 40 000 mennesker som hadde sitt arbeid i tilknytning til skipstrafikken på elven, så det var nok folk å dele på.

Det første dampskipet kom opp til London i 1815, men seilskutene kom og gikk hele attenhundretallet.

Samtidig med dampskipene kom veldige nye dokkanlegg, med dokkporter som kunne stenges slik at man ikke lenger var avhengig av tidevannet i samme grad som før. Det begynte med East India-dokkene i 1805, og andre fulgte på løpende bånd – St. Katharina-dokkene i 1828, Victoriadokkene i 1855, Millwall-dokkene i 1868 – alle på nordsiden av elven. På sørsiden fikk man Surrey-dokkene, der den norske sjømannskirken kom til å ligge, i 1864.

Til sammen ble det nesten 60 kilometer med kaiplass.

London er ikke lenger verdens største havneby og heller ikke det stolte midtpunkt for et mektig verdensrike. Skipene går ikke inn til selve byen lenger. I løpet av bare en mannsalder er alle de veldige dokkanleggene lagt ned, ett for ett.

16

Skipene stopper lenger ute i Themsen – containerskipene ved Tilbury, tankskipene ved svære nye oljeanlegg enda lenger nede i elvemunningen.

For første gang siden London ble grunnlagt for et par tusen år siden, er Themsen faktisk i ferd med å bli en elv uten særlig annen praktisk verdi for byen den skapte enn å sørge for vann til «a nice cup of tea» – og det kan synes ille for en elv med slike store fornemmelser.

Til gjengjeld blir den renere for hvert år som går. I middelalderen var Themsen så lakserik at læreguttene hos håndverksmestrene i de gamle laugene ba om å få slippe laks mer enn to ganger i uken. De levde og spiste hos mestrene sine på den tiden.

Så kom den store stanken – «The Great Stink» – på attenhundretallet, med alle vannklosettene med avløp rett ut i elven. Dronning Victoria førte selv an med hundre klosetter bare på Buckingham Palace. Det var så ille at parlamentet måtte pakke sammen på det verste – og da hadde de prøvd seg med både eddik og løk og våte ulltepper for vinduene.

Midt i London oppsto det et dødt belte i elven på fire– fem kilometer der det ikke fantes oksygen i vannet og derfor heller ikke noe liv. Og det er slett ikke så lenge siden det var fast regel at alle som falt i Themsen måtte kjøres rett på sykehus for å bli pumpet.

Nå bader folk der igjen, på eget ansvar riktignok. Ved Kingston observerte man i 1965 en sel – levende – som må ha kommet seg gjennom slusene i kjølvannet på en båt. Det er nesten hundre forskjellige fiskeslag i elven, deriblant ørret. Og det snakkes om laksetrapper der hvor slusene begynner, lengst vest i byen. I 1983 tok man den første levende laks i Themsen på over 100 år – ikke langt fra parlamentet.

London er blitt en foregangsby i kampen mot det moderne livets forurensninger på sine gamle dager – et strålende eksempel på at det nytter. Man kunne faktisk fristes til å si at jo mindre nytte man har av havnen, desto mer glede har man av Themsen. Ikke minst som drikkevann.

17

Til de grader drikker man av Themsen, at vannet i elven har gått gjennom husholdningene i London fire og en halv ganger før det når havet.

Vannet til innvortes og annet menneskelig bruk blir tatt ut av elven før det renner inn i selve London og blir brakkvann med tidevannet gjennom byen. Det føres opp i store reservoarer hvor det blir grundig renset, tilsatt klor og andre desinfiserende midler – innen det slippes i vannrørene til folk. Så, når kloakk og utslagsvann er renset, går det tilbake til elven igjen – og den samme prosessen begynner på ny. Både to og tre og fire ganger.

Store deler av befolkningen i det sørlige England, over langt større områder enn selve London, får sitt drikkevann fra Themsen på den måten.

Det smaker ikke som kildevann, sant nok. Men det er godt gjort av en elv å bli drukket så mange ganger underveis.

I alle tilfelle, Themsen kommer til å renne fram og tilbake gjennom byen sin, enten det er sånn eller sånn. Og like mye oppover som nedover. Som den alltid har gjort.

LONDINIUM – et lite Roma i villmarken

Når det gjelder Londons opprinnelse, strides de lærde om to ting: Hvor navnet kommer fra – og hvor Julius Cæsar virkelig kom seg over Themsen, siden det var slik det angivelig begynte.

De mest spissfindige vil ha det til at London er kalt opp etter en legendarisk keltisk konge som het Lud, og at London egentlig er «Lud’s Town». En av portene i den gamle bymuren har navn etter ham: Ludgate, i bakken nedenfor St. Pauls-katedralen. Og det ligger en brukbar pub som heter «King Lud» akkurat der avisgaten Fleet Street begynner, ved Ludgate Circus.

Men faktum er at det ikke fantes noen antydning til by ved Themsen da romerne slo seg ned der like etter Kristi fødsel. Og de kalte byen sin Londinium uten videre, hvor de nå kunne ha fått det fra. Da de dro hjem igjen 400 år senere, skulle det ikke mer til enn å kvitte seg med den latinske endelsen i Londinium – så hadde man London, med bare en ubetydelig rettskrivningsfeil. Så enkelt kan det faktisk ha vært.

Og hva Julius Cæsar angår er det mer enn tvilsomt at det var ved Westminster, der parlamentet ligger, han forsøkte å forsere elven. En tingmann prøvde for ikke lenge siden å bevise at det virkelig gikk an å vasse over, ved lavvann, akkurat der. Heldigvis kunne fyren svømme.

19

Påstanden er blitt forklart med at Themsen var mye bredere og grunnere før i tiden. Men i virkeligheten dro Julius Cæsar et godt stykke lenger opp i elven, før han tok sjansen.

Han forteller nemlig i bøkene om sin galliske krig. – «De bello gallico», tredje bok for dem som måtte ha glemt sin latinartium – at de innfødte krigerne langs elven hadde satt spisse staker ut i vannet for å stanse dem. Og ved Brentford, lenger vest i byen og mye lenger oppe i Themsen, har man faktisk funnet en del eikestaker dypt nede i gjørmen. Man kan se et par eksemplarer av dem i den store hallen på Syon House, det vakre slottet som hertugene av Northumberland har hatt akkurat der i et halvt tusen år.

Så det var antagelig ved Brentford han kom seg over, den store romerske statsmannen og hærføreren. Som viser hvordan tidene forandrer seg. Selv det alminneligste menneske ville ikke vasse ut i Themsen der lenger. Og med bare et usselt tredje-divisjonslag til å holde det gående, for oss som lever på de kantene.

I alle tilfelle, det var i året 55 f.Kr. det tok til å skje. Julius Cæsar hadde fått til et triumvirat i Roma med Pompeius og Krassus, de hadde delt det romerske imperiet i interesseområder seg imellom, og Julius hadde fått Gallia – i praksis alle de landene som lå nord og vest for Alpene. Han hadde hatt mye bry med de keltiske stammene i Nord-Frankrike, og da han tok til å ordne opp med dem, var det mange som flyktet til England.

Etter alt å dømme var det første besøket hans over Kanalen bare ment som en straffe-ekspedisjon. Men han var ikke snau på det da han kom. Han hadde med seg fem legioner, det skulle bli noe sånt som 40 000 soldater. De trengte om lag 800 fartøyer for å komme over. Man har funnet et slikt romersk skip i Themsen, like ved parlamentet, – de var laget av eik, var 60 fot – dvs. 20 meter – lange og 16 fot – over 4 meter – brede.

Hæren til Julius Cæsar landet ved Deal, like øst for Dover. Men det var dårlig vær den sommeren, det blåste i Ka20

nalen og han fikk ikke over hestene sine – 2 000 hester! Mye av utstyret til troppene var også blitt liggende igjen på den franske siden. Det ble ikke til mer enn noen mindre tokter innover fra kysten, så trakk legionene seg tilbake til Gallia for vinteren.

Men de kom tilbake neste vår. Og denne gang marsjerte Julius Cæsar raskt nordover til han ble stoppet av en stor elv.

Det var bare ett sted det gikk an å komme over den, og det var vanskelig nok, skrev han senere.

Når det gjerne blir hevdet at det var ved Westminster det skjedde, kommer det av at den store hærveien som romerne senere bygde fra sørkysten opp til London, nådde fram til Themsen akkurat der – og den fortsetter faktisk på nordsiden av elven også. Like vest for parlamentet var det fra uminnelige tider et fergested, veien fram til elven heter Horseferry Road den dag i dag.

Men hærveien sørfra kom først hundre år senere, da romerne vendte tilbake for å bli i England – og det er lite sannsynlig at Julius Cæsar hadde satt opp veivisere der han dro fram.

Da er de spisse stakene i elven, som han var så opptatt av, og som man altså har funnet restene av ved Brentford, et sikrere tegn.

Han kom seg i hvert fall over til slutt og nevner ingen ting om at det skulle finnes noen by ved Themsen på de kantene.

Og han selv etterlot seg intet på engelsk jord. Ikke så mye som en bru over Themsen, enda romerne var noen kløppere til å lage bruer – det hadde de bevist ved både Rhinen og Rhône-elven og andre store vassdrag i imperiet sitt.

Det ble et kort og brutalt besøk. Legionærene drepte og brente der de for fram, det var gjerne slik man drev krig i de tidene. De kom neppe lenger enn til Midt-England. Før året var ute, hadde de dradd sin vei igjen, med slaver og friller og det gods og gull de var kommet over.

Romerne brukte forresten ikke navnet England i det hele 21

tatt på den nye provinsen sin i nord. De kalte den Britannia – og innbyggerne for briter.

Først da anglerne og sakserne fra de områder som i dag er Nord-Tyskland og Nederland, slo seg ned i landet, ble det vanlig å snakke om England og engelskmenn. Det var på 400- og 500-tallet, etter at romerne hadde trukket seg tilbake.

Britannia – i den nye og mer selvbevisste formen Storbritannia – dukket opp igjen i begynnelsen av 1700-tallet, da Skottland og England gikk sammen i en union, med én felles konge.

(Når vi her bruker et historisk ukorrekt begrep som England og engelskmenn også for romertiden i landet, er det fordi det for lengst er blitt de gjengse navn på landet og folket det er tale om.)

Den endelige invasjonen fant sted i året 43 e.Kr., mens Claudius var keiser over det romerske imperiet.

Det var en stort anlagt operasjon, romerne kunne organisere tingene sine. Fire legioner var blitt valgt ut til jobben – én fra områdene ved Donau, én fra Rhinen, én fra Frankrike og én fra Spania. Så «internasjonalt» var livet mens romerne hadde makten i verden.

Bare de høyeste offiserene i denne imperie-hæren var romere. Øverstkommanderende var Aulus Plautius, og de landet ved Richborough, på sørøstspissen av England.

Igjen sto det avgjørende slaget ved Themsen. Mange av soldatene i legionen fra Rhinen kunne svømme, de fikk dannet et bruhode på den andre bredden. Og nå skaffet de seg raskt en bru og fikk hele hæren over elven. De primitive engelske stammene hadde ikke noe å stille opp mot denne effektive krigsmaskinen, de flyktet inn i de store, mørke skogene nord for Themsen. Landet lå åpent, og romerne gikk i gang med å erobre det som skulle bli den nye, nordligste provinsen i romerriket.

Keiseren selv, Claudius, var en svak og skrøpelig fyr. Han 22

kom først etter da kampene var forbi i den sørlige delen av landet. Og han hadde til og med et korps av elefanter med seg, for å gjøre inntrykk på de innfødte.

I Colchester, øst for London, tok keiseren imot underkastelsen til elleve av de største stammene sør i landet. Han ga ordre om at det skulle bygges et tempel til hans ære – restene av det fins i Colchester den dag i dag – og dro hjem til Roma.

Hans opphold på engelsk jord varte i bare 16 dager. Men det romerske herredømmet på De britiske øyer skulle vare i nesten 400 år. Colchester ble administrasjonshovedstad, det militære hovedkvarteret kom også til å ligge der. (Alle engelske byer med navn som ender på «chester» eller «cester» har med romer-perioden å gjøre. Det er avledet fra det latinske «castra», som betyr militær leir eller festning.)

Men det gikk ikke lang tid før Londinium ble den største og viktigste byen for romerne, først og fremst takket være den trygge havnen og all skipstrafikken og handelen som fulgte med det. Dermed ble byen også et naturlig knutepunkt for alle veiene som ble bygd til de militære bastionene utover landet. Romerne var mestere i å anlegge veier.

Mange av motorveiene på de britiske øyer i dag følger hærveiene som romerne bygde for et par tusen år siden.

Og ganske fort, i løpet av ti–femten år, vokste romernes Londinium opp rundt den første, spinkle trebrua over Themsen – til den ble en av de livligste handelsbyene i den europeiske delen av det romerske verdensriket. Opp til brua kom skip for å selge og kjøpe varer, først fra landene på den andre siden av Kanalen, senere fra Skandinavia og helt fra Middelhavet.

London fikk snart en befolkning på 50 000 – i et land hvor det dengang neppe fantes en million mennesker til sammen.

Romernes by ble på mange måter en etterligning – i mindre målestokk naturligvis – av det Roma som de var kommet fra. Offentlige bygninger og større privathus hadde 23

sentralfyring i form av varmt vann i kanaler under gulvene.

Londinierne hadde vanntoaletter også – og de kjørte omkring i vogner med hjul på.

Alt dette skulle forsvinne da Romerriket brøt sammen for over ett tusen år siden.

Først under dronning Elizabeth I kom rullende kjøretøyer tilbake i alminnelig bruk. Man måtte vente helt til dronning Victoria, før vannklosettet dukket opp igjen. Og sentralfyring er ikke blitt alminnelig for britene før etter annen verdenskrig.

Men ikke alt var like sivilisert mens romerne hersket ved Themsens bredd. Stort sett kan man si at de innfødte stammene fant seg i det fremmede herredømmet. De hadde kranglet og slåss seg imellom så ofte og så lenge at de til en viss grad satte pris på et slikt sterkt militært styre over dem alle. Det ga dem en ny trygghet etter de lovløse tilstandene de hadde vært vant til så lenge høvdinger og småkonger tok seg til rette.

En av dem som ikke lot seg plukke på nesen var dronning Boadicea, som var leder for icenerne, den største stammen på østkysten – på de kantene hvor East Anglia og Norfolk ligger i dag.

Mannen hennes, kong Prasūtagus, hadde hatt en fredsavtale med romerne: Han og folket hans skulle få leve sitt eget liv, ha indre selvstyre med andre ord, mot at de betalte skatt til romerne.

Da gubben døde, mente romerne at avtalen ikke gjaldt lenger. De tok gård og grunn fra folk, og gods og gull, og de nektet dronningen, denne fyrige Boadicea, å etterfølge sin mann som leder for icenerne. Hun nektet å bøye seg for det – da ble hun pisket. De to døtrene deres ble voldtatt av romerske soldater for øynene på henne.

Og nå ble Boadicea virkelig sint.

Dette var i 61 e.Kr., romerne hadde regjert England i sytten år og var i ferd med å underlegge seg Wales også. Gu24

vernøren på den tiden, Paulinus, befant seg lengst oppe i nordvest med troppene sine. London lå nærmest forsvarsløs.

Og Nero var blitt keiser i Roma.

Boadicea skal ifølge senere romerske skildringer ha vært «to meter høy, rød i håret, grov i målet og kastet spydet lenger enn en mann!»

Og nå ville hun ha hevn. Hun dro sørover med alle våpenføre menn i stammen sin. Først overfalt hun Colchester, romernes hovedstad. Garnisonen der ble slått og alle levende vesener i byen drept – romere som innfødte, kvinner som menn. Halshugget, hengt og korsfestet.

Så ble byen satt i brann.

Og så dro de videre til London og gjorde det samme der.

Og endelig til den tredje store romerske byen sør i landet, Verulamium, et stykke nord for London – omtrent der St. Albans ligger i dag. Da Boadicea var ferdig med jobben, var det ikke levende liv igjen der heller.

Den romerske guvernøren skyndte seg tilbake fra Wales med hæren sin da han ble klar over hva som gikk for seg.

Men det var for sent. Da han nådde London, var byen lagt i aske og ikke et menneske tilbake.

Historien vil ha det til at 70 000 måtte bøte med livet før dronning Boadicea hadde fått rast fra seg.

Romerne tok en like blodig hevn, Paulinus dro etter Boadicea med alt han hadde av soldater. Det endelige slaget skal ha stått i Midt-England, der Leicester er å finne i vår tid. Da Boadicea så at slaget var tapt, tok hun gift.

Denne Paulinus gikk så voldsomt fram mot engelskmennene etter Boadiceas opprør at Nero måtte kalle ham hjem til Roma for å få slutt på grusomhetene – og den samme Nero er jo ellers ikke nettopp kjent for sin nestekjærlighet.

Det går en merkelig historie om at Boadicea skal være endt i en grav der hvor jernbanestasjonen King’s Cross lig25

ger i London. Hvordan hun skal ha havnet akkurat der, gis det ingen naturlig forklaring på.

Men selv de mest usannsynlige historier har vist seg å ha en kjerne av sannhet i Englands urolige fortid. Og det skulle ikke forundre meg det aller minste om de finner henne – under plattform seks formodentlig – dersom de engang skulle grave lenge nok og dypt nok. Man vil vel i tilfelle kjenne henne igjen på de lange bena.

Det er også et faktum at 18–20 fot nede i jorden i de eldste deler av London hvor romerne holdt til, kan man finne et tynt lag med rødlig aske. Det er det historiske beviset på Boadiceas hevn.

Nede ved Westminster-brua, tvers over gaten fra parlamentet, står det et monument over den krigerske kvinnen.

Hun står i en krigsvogn trukket av ville hester, det er pigger på hjulene og damen virker akkurat så fryktinngydende som hun må ha vært i levende live.

Romerne syntes for sin del at én Boadicea fikk være mer enn nok, og satte opp sterke fort i hjørnene av byen da de tok til å bygge den opp igjen. Romerne tenkte i rette linjer og levde i firkanter, det var deres form for orden i sakene.

Senere, antagelig omkring år 200, bygde de for sikkerhets skyld en sammenhengende forsvarsmur rundt Londinium.

Den var innpå fem kilometer lang, fire–fem meter tykk og syv–åtte meter høy. Det er regnet ut at det gikk med over en million kubikkfot med stein til denne muren. Og det fins fremdeles rester av svære steinbrudd i Kent, sør for London, der romerne skaffet seg all steinen for å kunne leve noenlunde trygt ved Themsen.

Det var seks byporter i muren, de vendte ut mot de viktigste hærveiene som strakte seg i rette linjer til de fjerneste deler av landet.

Lengst østpå var Aldgate, for veien til Colchester som fremdeles var hovedstaden i denne nordligste provinsen i det romerske riket. Så kom Bishopsgate, for trafikken nordover – til Peterborough og Lincoln. Deretter Cripplegate, 26

med veien til York. Så Aldersgate med åpning til Watling Street, veien som strakte seg vestover, forbi det som nå er Marble Arch, til Chester og Wales. Nå er vi kommet helt vest i byen og Newgate ble porten for veiene til Bath, Cirencester og Exeter. Den siste porten, Ludgate, lå ved Fleetelven like før den rant ut i Themsen. Det var ved veien derfra, langs nordbredden av elven, at romerne visstnok begravde sine døde – som langs Via Appia i Roma. De ville ikke ha de døde liggende innenfor selve byen.

Disse byportene var i bruk opp gjennom hele middelalderen, de forsvant først da muren ble revet mot slutten av 1700-tallet. Og alle navnene lever videre, i strøkene av byen der de sto, den dag i dag.

Nå hadde det seg slik at engelskmennene selv forsterket og bygde på romernes mur i århundrenes løp, alt etter som de følte seg truet utenfra. På 1500-tallet var bymuren dobbelt så høy som den hadde vært mens romerne var Londons herrer.

Romerne hadde nøyd seg med en dyp grøft foran muren sin, for å gjøre det enda vanskeligere for en fiende å komme over. På dronning Elizabeths tid var grøften blitt til en dyp vollgrav fylt med vann fra Themsen.

Og selv om storparten av muren ble revet i 1776, fins det fremdeles store stykker av romernes byggverk rundt om i de gamle delene av London. Tyskernes bombing under annen verdenskrig brakte mer av bymuren fram i dagen enn noensinne!

Sett med romernes øyne og etter den vanlige oppfatningen av begrepet sivilisasjon, var de naturligvis barbarer – de innfødte som måtte underkaste seg romersk styre og stell.

Romerne okkuperte et land der folk flest bodde i hus av torv og leire, med flettverk som bindemiddel – ofte bare med jordgulv. De fremmede herrene bygde seg templer av marmor og hadde mosaikk-gulv i villaene sine.

Så sent som på dronning Elizabeths tid hadde engelsk27

mennene halm og strå på gulvene, det ble skiftet et par ganger i året.

Romerne hadde svære offentlige bad, mye mer forseggjort enn dem man har i vår egen tid. Først tok de en dupp i sitt «Tepidarium», der vannet bare var lunkent. Så gikk de inn i sitt «Caldarium», hvor vannet var så varmt de kunne tåle det. Derfra til sitt «Sudatorium» eller svetterommet, det var nærmest et dampbad, en tidlig utgave av finsk badstue.

Og endelig fullendte de renselsesprosessen i sitt «Frigidarium» med en iskald dukkert helt til slutt.

Over tusen år senere tok dronning Elizabeth et bad hver måned, og det ble betraktet som en renslighet som gikk over alle rimelige grenser. Vanlige mennesker nøyde seg med én kroppsvask i året – som regel til jul.

Hjertet i den romerske sivilisasjonen på De britiske øyer var en basilika – rådhuset – og et forum – torget – i London. Basilikaen var atskillig større enn f.eks. den mektige St. Pauls-katedralen, slik vi kjenner den. Den lå omtrent der Leadenhall Market – kjøtt- og fjærkre-markedet – er i dag. Det var fra basilikaen London ble styrt, den var også tidens børs hvor handelsmennene møttes, traff sine avtaler og gjorde opp for seg.

Forum var det alminnelige samlingsstedet i byen, der talte utsendingene fra Roma til sine undersåtter, der feiret de sine triumfer og satte opp sine monumenter og minnesmerker.

Det hadde form som en stor firkant, med søyleganger langs tre sider – på den fjerde var plassen åpen ut mot byen. Omkring Forum lå butikkene og verkstedene – det var dit man gikk når man skulle ha en høne til middag eller et par nye sandaler.

Forum lå litt sør for basilikaen, der hvor Cannon Street jernbanestasjon ligger nå. Og det største offentlige badet i byen lå der Englands Bank befinner seg.

Litt lenger vest, omtrent der Cheapside begynner, var det et tempel til Mithras, en persisk krigsgud som var populær blant soldatene. Templet ble gravd fram i 1950-årene, da 28

man skulle føre opp et kontorbygg på stedet. Det er nå rekonstruert oppe i dagens lys, like i nærheten – londonerne er så vant til det at de fleste ikke legger merke til templet lenger, når de skynder seg forbi – til og fra jobben i City.

Romerne dyrket mange guder og keiserne ble selv opphøyet til guder, om de var aldri så ille. Der gullsmedenes laugshall står, i Foster Lane, må det ha vært et tempel for Diana – hodet hennes som de fant der, er stilt ut i hallen.

Keiser Konstantin gjorde kristendommen til en lovlig religion i Romerriket i året 313, og i St. Pauls-katedralen er det tavler som forteller om Londons biskoper fra de eldste tider. Etter dem skal den første ha vært biskop Restitutus som angivelig representerte den engelske kirken på et kirkemøte i Arles i Frankrike i 314.

Men man er ikke kommet over noen rester av kirkebygg fra romertiden i London, og det er ingen ting som kunne tyde på at kristendommen var noe særlig utbredt før St. Augustin kom fra Roma for å kristne England omkring år 600.

Den første biskopen han innsatte i London, Mellitus, ble til og med jaget fra byen. Han måtte slå seg ned i Canterbury, nærmere kysten – om han skulle bli nødt til å flykte enda lenger. Det er derfor Canterbury kom til å bli setet for den engelske kirkens leder, og ikke London.

De gamle romerne importerte sin vin fra Frankrike, akkurat som vi. De skrev med metallpenner, slående lik dem de eldre av oss brukte som barn. Legene hadde til og med stempel på reseptene sine. Håndverkerne hadde både hammer og sag og tenger og til og med en slags høvler. Kvinnene brukte øyenskygge, leppepomade og bikini – av skinn.

De var et fremmelig folkeferd.

Det var paradoksalt nok de fæle hunnerne i Midt- og ØstEuropa som skulle gi engelskmennene landet tilbake. Først var det Alarik med sine goter som feide inn over Romerriket. Senere Attila med sine horder som til slutt truet selve Roma. Legionene i England ble trukket hjem fra utpostene i imperiet for å forsvare moderlandet.

29

Til ingen nytte, skulle det vise seg. For alt har en ende, ikke minst verdensriker. År 400 var de siste romerne ute av landet og England og London var overlatt til sin egen usikre skjebne.