Leo og mei av Synne Lea

Synne Lea

Leo og Mei

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45273-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Første gang utgitt © CAPPELEN DAMM AS 2012 Omslagsdesign og vignetter: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11,5/15,4 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine.

For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg løper for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hvisker at gata må være kort å komme over.

Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg kan se om noen er snille eller slemme.

Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitter han og venter.

Jeg er morgenen. Morgenen må være en venn.

2 Leo og jeg er naboer. Husene våre er nesten like, bare speilvendte, fordi de ligger på hver sin side av gata. Om dagen går det fort å løpe fra min ytterdør til Leos. Jeg kjenner hver stein på bakken, og alle de lave greinene jeg må bøye meg for.

Faren til Leo åpner døra før jeg har ringt på, som om han visste jeg ville komme.

– Nei, men er det ikke Mei? Natta er borte. Lyset har slått alt opp rundt oss.

Jeg trenger ikke være morgenen mer. Bare en venn.

– Står du her, lille Mei? Har du ventet lenge nå?

Han smiler til øynene mine.

– Du er ikke kommet for Leo, vel?

Men det vet han at jeg har.

– Du burde ikke være sammen med gutter som ham, sier faren.

Tennene er store i smilet hans, nesten så de ikke får plass.

6

– Du kan aldri vite hva de finner på, slike gutter, aldri vite hva de gjør med deg.

Farens hånd over håret mitt, han stryker det bakover.

– Men noe kan du være sikker på at de gjør.

Han ler lavt.

Så er Leo der, plutselig og lys i døråpningen. Han holder den røde lua si i hånda. Jeg tror jeg smiler til ham. Det mørke i munnviken hans beveger seg.

Jeg tror han smiler tilbake.

– Frokost!

Moren roper fra kjøkkenet. Stemmen hennes virker støl av søvn, slik den pleier. Det er sjelden jeg ser moren til Leo, men det hender jeg hører henne.

– Du får bare si fra til meg, hvisker faren og bøyer seg mot meg. – Så skal jeg nok sørge for at Leo slutter med det han gjør.

Han reiser seg igjen, smiler og rufser til Leos hår.

– Jeg vet hva jeg skal gjøre med gutter som deg, Leo, ikke sant?

Så ser han på meg igjen, som om han vil stryke meg en gang til over hodet, men han gjør det ikke.

– Han er ikke annerledes enn andre, vet du, selv om han ser slik ut.

Leos smale ansikt er rett ved siden av meg nå. De hvite hårtuppene hans vipper mot kinnet mitt. *

7

For flere år siden sluttet den ene foten til Leo å vokse. Når han står stille, slik som nå, får skjevheten det til å se ut som om han har hodet på skakke.

Leo sier han er det eneste barnet i gata som ikke er helt.

– Vi stikker hjem til deg, hvisker han og drar i ermet på genseren min. – Har moren din rydda vekk maten?

Han ser seg ikke tilbake, drar bare lua over håret og trekker den ene foten etter seg ned trappa.

Men jeg klarer ikke la være å snu meg for å se, forbi faren og innover i den mørke gangen bak ham.

Kjellerdøra står åpen.

3 Kjelleren i huset vårt er full av hjemmelaget syltetøy, ved i høye stabler og et tørt lys fra lampa i taket. Det er mus som kommer inn og ikke vil ut igjen. Hos Leo er det annerledes.

Leos kjeller er av og til full av Leo. Hver kveld ser jeg etter ham. Og det jeg gjør hver kveld blir et løfte, derfor kan jeg ikke nøle.

Jeg må holde meg våken til lampa i Leos rom tennes. Hvis den tennes, er han der, i senga si, og jeg kan gå til min. Men hvis ikke må jeg følge med.

Jeg står ved vinduet. Det siste sollyset forsvinner fra Leos hus. Men resten av det ligger i vinduskarmen på rommet mitt en stund til. Den store eika ved porten vår bøyer seg ut av hagen. Kronen likner et hode. Det dupper over gata som om det er i ferd med å sovne. * 9

Jeg vil sove, jeg også. Krype inn under dyna og ligge der til jeg blir varm og myk, som et dyr. Sengetøyet mitt har hengt ute til tørk. Det lukter lett av det, som vind.

Men Leos rom er mørkt. Og jeg vet ikke hva det lukter. Jeg kniper hendene sammen.

Jeg må gå. Jeg kan ikke vente lenger.

Jeg lister meg ned trappa til første etasje. Jeg har gjort det så mange ganger. Jeg vet hvor det knirker og hvor trinnene kan holde på hemmeligheten min.

Jeg lytter etter mamma og pappa, om de har lagt seg, jeg har ikke hørt dem på lenge. Pappa går alltid så tidlig til sengs. For han reiser før mamma og jeg våkner om morgenen.

Jeg er den eneste i familien vår som er ute om natta.

Det er så mørkt i yttergangen. Jeg må blunke for å kjenne øynene mine, føle meg fram for å finne dørhåndtaket.

Pusten min blir kort i kulda. Trekken smyger inn i halsgropen og kryper under genseren.

Alt er som det pleier, sier jeg, men jeg sier det ikke høyt. For det jeg sier høyt må være sant.

Om natta er det langt til Leos hus. * 10

Gata virker gammel, grå og altfor liten. Den er nesten ensom i det store mørket. Jeg trår inn under skinnet fra gatelykta.

Den som er ensom, er alltid på utkikk etter noen, pleier mamma å si.

Jeg krøker meg sammen, kryper ut på den andre siden. Ingen som er på utkikk må få se meg. Jeg går i ring rundt resten av lyktene.

Bare mørket må følge meg, helt til Leo. Framme ved husveggen huker jeg meg ned under stuevinduet, inn i den bitre lukta fra villvinen.

En stor stemme der inne.

– Du er altfor snill mot ham. Hører du! Det nytter ikke å være bare snill. Han tåler jo ingenting, den gutten!

Det er faren til Leo, tydelig som om han sto ved siden av meg. Jeg presser meg videre. Jeg må skynde meg nå.

På baksiden av huset er rutene mørke. Det ser ut som de nesten ikke finnes.

Et lite lys bare, fra kjellervinduet.

– Leo? Jeg setter meg på huk foran ruta, føler meg fram med fingertuppene først. Jeg leter etter vindushaspene. Det er hasper både på innsiden og utsiden av Leos kjellervindu. Det er ikke slik hos oss.

Jeg kjenner noe nappe under håndflata mi.

11

Det er små dyr, edderkopper og munkelus. Jeg svelger pusten min.

Der! Den ene haspen er så kald at den kjennes våt. Jeg trekker den opp, en haspe til. Jeg rykker ruta til meg.

Vinduet visler.

– Leo … Leo! Jeg tar en liten, lys stein fra singelen og kaster den inn gjennom sprekken. Det er stille, som om jeg slapp noe ned i en brønn, et sted som ikke slutter.

Jeg prøver en til, og enda en. Jeg ser dem skinne svakt, langt der nede. Så blir en av dem borte, og en til.

Det er noen der. Noen som vil ut.

Leos ansikt kommer fram i vinduet. De hvite tennene og det hvite i øynene kryper ut av mørket.

– Er det du som er morgenen, Mei, sier han lavt og smiler. – Endelig kom den.

Det finnes én vei, bare én vei ut. Vinduet.

Jeg trekker Leos hender til meg. Ermene på genseren hans glir nedover, underarmene er så bleke at de lyser. Blå, bløte skygger bare, noen steder.

Han passer nesten ikke til åpningen. Jeg må hale så hardt jeg kan.

Mamma sier jeg fremdeles vokser fort. Leo også, 12

bare ikke beinet hans. Kan resten av ham ha blitt for stor?

Hendene mine er stramme rundt de smale håndleddene hans. Jeg lener meg bakover.

– Gjør det vondt?

– Hysj, hvisker Leo. Så er han ved siden av meg. Han lukker vinduet bak seg, knepper haspene på igjen og sjekker at de sitter. Så snur han seg mot meg.

Fingeren hans glir fort over tinningen min.

– Sees i lyset, Mei. Så er han borte igjen.

Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine.

Han blir borte når jeg slipper ham ut.

Jeg er Mei. Jeg vet ikke hvor Leo drar. Jeg vet ikke om jeg er snill.

4 Dagen etter er jeg tidlig oppe. Natta er tung og kald i føttene. Jeg må ut og løpe morgenen lett i hagen.

Leo kommer nærmere jo fortere jeg springer, nå er han i enden av gata.

Jeg har spart en dobbel skive. Når han hugger den i seg, kan jeg se på ham, nesten så mye jeg vil.

Han merker meg ikke.

Jo lenger jeg ser på ham, jo mer forandrer han seg.

Munnen blir mørkere og mykere enn den pleier når han spiser noe han liker. Og øynene hans, de ser lukket ut når han har det bra, slik som nå, selv om de er vidåpne.

– Hjemmelaga, mumler han. – Mammaen din, du har vært heldig med henne.

Etterpå leter jeg etter oppoverbakker, det er så få av dem her. Jeg trenger en for å bli varm, og virkelig.

Jeg fryser så fort. Og jeg blir sulten når jeg står stille. * 14

Nå vet jeg hvor Leo er. Nå har skuldrene mine sunket tilbake på plass. Det blir lettere å slippe gjennom lufta.

Høsten er stor i hagen, jeg blir liten i den.

Leo lurer på om mamma trenger hjelp.

– Til å rake, kanskje?

Han bøyer seg, børster blader vekk, får dem sammen i store hauger. Jeg hopper over, bare et litt lengre skritt, så er jeg forbi, bare løsne bitte litt fra bakken.

Det er mørkt under bladene, vått og litt kaldere.

Det er lyst i meg, lyst og litt varmere. Leo er rød på nesa, litt blå på leppene.

– Finner dere noe under bladene?

Mamma roper fra andre etasje. Hun henger ut av vinduet, er lett å få øye på. Hun vasker rutene. Dampen fra vannet er tynn og fin tåke rundt henne. Men der hun puster, blir tåka borte og lufta blank.

Leo leter etter epler og pærer som er glemt igjen, i tilfelle det blir nok til en kake. Mamma pleier å lage en, hvis vi samler nok, men nå er det nesten ikke nedfallsfrukt igjen. Han leter etter plastkrus og sprettballer, etter badedrakten min, den han syntes jeg var fin i, den som har blitt borte.

Han leter etter hvite steiner til meg, og etter svarte 15

biller til seg selv. Alltid leter han etter svarte biller.

Når han finner dem, tar han dem med seg overalt. Han sier han liker best det han kan ta med seg overalt.

Han løfter hodet og smiler til mamma. Hun smiler tilbake.

– Mei! Hjelp Leo, da! ler hun fra andre etasje.

Jeg må bare bli varm først, litt varm. Jeg løfter føttene høyt, holder meg lenge i lufta. Latteren løsner fra munnen min og flagrer bak meg, som et skjerf.

Leo ser opp, men jeg klarer ikke sakke farten. Jeg vinker bare, springer forbi, fortere, streker hagen opp mellom svingene mine.

Jeg løper hagen mindre. Jeg løper meg større.

– Leo, roper mamma. – Hvis du ikke finner nok frukt, kan du bare stikke ned i kjelleren og hente et glass, så baker jeg likevel.

Han stanser, ser opp på henne, åpner munnen, lukker den igjen.

Når jeg løper under den store eika, er det ikke det samme treet som i natt, ikke den samme store skyggen som suste over meg, da jeg var på vei for å slippe Leo ut av kjelleren. Den bare står på samme sted. * 16

Men når Leo må ned i vår kjeller, er det akkurat som om det er kjelleren hans. Det samme mørket.

Den samme døra som slår igjen. Den bare står på et annet sted.

Jeg kan se det, for han blir borte fra øynene sine.

– Jeg henter det, puster jeg fort og vil blåse varmen inn i ham igjen. – Det er lettere for meg, sier jeg og må se ned.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det, jeg skynder meg å si noe annet.

– For jeg vet jo hvor glassene står.

Når jeg kommer opp igjen, ser jeg Leo i enden av hagen. Han sitter på huk.

Jeg løper bort til ham. Pusten min er rask rundt pannen.

– Se, sier han.

Det er ikke badedrakten min han har funnet. Det er biller. Han har lagt dem i et mønster, et tretall av små, svarte billekropper på bakken.

– Vet du hvorfor tre er lykketallet mitt? spør han og flytter en bille tilbake, en som har gått ut av plassen sin. – For hvis du ser på skrå, likner tretallet en fugl. Prøv!

Jeg legger hodet på skakke, slik han så ofte har sitt. Billene kryper sakte ut av mønsteret.

– Ser du det?

Jeg nikker.

17