Klar tale av Carl I. Hagen

Carl I. Hagen

Klar tale

© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-33781-0 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Stian Hole/Blæst Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 11/13,5 pkt. Bembo og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord 7 1 Ikke la sosialistene drepe velferdsstaten – leve velferdsstaten! 9 2 «Gjør din plikt – krev din rett!» 35 3 Slipp konkurransen til – den er et gode! 40 4 Gi folk flest fri fra byråkratiets «vi vet best»holdning 52 5 Handlingsregelen 70 6 Bygg landet! 88 7 Klimahysteriets galskap, bedrageri og begravelse 94 8 Gjør den naive asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken det historiske Norge ugjenkjennelig? 109 9 Er skolen et sted for læring eller for å kaste bort tiden? 127 10 Fengsel – et hvilehjem eller en straff? 137 11 Overlever vi uten Dagsavisen og Vårt land? 143 12 Mulighetens og fremtidens kongerike 147 13 Er demokratiet den beste styringsformen for alle land? 152 14 Hva er rettferdighet? Historien om Maggie og Kay 160 15 Arbeidsmarkedets unike organisering i forhold til andre markeder 166 5

16 Sosial dumping og dobbeltmoral 178 17 Det geniale med en variabel bensin- og dieselavgift 184 18 Går det til helvete med Vesten? 188 19 Prising som styringsmetode – Trygve Hegnars favoritt 198 20 Bistandsauksjonen mellom norske partier 201 21 Hvorfor plasseres partier på den ene eller andre siden av høyre-venstreaksen? 205 22 Bjarne Håkon Hanssen, barnehagene og en tøvete Kristin Halvorsen 212 23 Regjeringssamarbeid mellom Fremskrittspartiet og Høyre i 2013? 216 24 Stopp hetsingen og stigmatiseringen av oss eldre – oss seniorer! 228

Forord

Etter min memoarbok Ærlig talt som utkom høsten 2007 – den handlet om min oppvekst, mine studier, mitt lille eventyr i næringslivet, mitt livs eventyr med Eli og Fremskrittspartiet – har det stort sett vært stille fra meg.

Nå har jeg imidlertid, etter en del oppfordringer, valgt å fremføre noen av mine politiske synspunkter om aktuelle og vedvarende problemstillinger i det politiske Norge.

Jeg har også tillatt meg selv å tenke høyt om mulighetene og utfordringene for de borgerlige partiene fram mot stortingsvalget i 2013.

Mange synspunkter er velkjente for politiske journalister og for de som har hørt mine taler. Ved å formulere dem i en bok håper jeg de kan danne grunnlag for debatter som hittil ikke har nådd overflaten.

Noen vil sikkert ta en setning eller to ut av sin sammenheng, og bruke dem mot meg. De politisk korrekte vil sannsynligvis skjelle meg ut for både det ene og det andre, men det er fordi de selv ikke evner å framføre egne kritiske tanker. Andre, og jeg tror det er mange, vil nikke gjenkjennende til mine synspunkter – synspunkter som de selv ikke orker å fremføre fordi de er politisk ukorrekte.

Jeg tenker på omtalen av klimahysterikerne, vernehysteriet, den nye økonomiske avguden handlingsregelen, vårt 7

geniale bensin- og dieselavgiftssystem, høyre-venstreaksen og sosialistenes kamp mot privat drift av sykehjem og barnehager, for å nevne noen av sakene jeg tar opp.

Hvis jeg makter å erte noen av de mange politisk korrekte sosialister og småborgerlige, gleder jeg meg til å møte dem i underholdende debatter slik at vi kan få noen oppfriskende og engasjerende diskusjoner som folk flest savner.

Til slutt en takk til Cappelen Damm som har hjulpet meg med manus og som har påtatt seg utgivelse. Og takk til Eli som også denne gang gikk glipp av sin ektemann i noen uker.

Spania 18. august 2010 Carl I. Hagen

1 Ikke la sosialistene drepe velferdsstaten – leve velferdsstaten!

Vår velferdsstat har et voksende problem. Den rødgrønne regjeringen nekter å skille klart og tydelig mellom finansieringen og styringen av velferdstjenester på den ene side og produksjonen av de samme velferdstjenestene på den annen. På alle områder er det sammenblanding. Når for eksempel staten skal bygge et hus, så finansierer den dette med skatte- og avgiftspenger, den nedsetter en byggekomité, den engasjerer et arkitektfirma og den engasjerer entreprenører – alle stort sett private. Selv om Statsbygg fra tid til annen gjennomfører enkelte prosjekter, er det normale, når staten skal kjøpe seg en tjeneste, at den kjøper tjenestene på det frie markedet, at den kjøper av private bedrifter.

Konkurransen mellom private bedrifter er noe staten er opptatt av. Staten vil ikke at næringsdrivende samarbeider seg imellom for å tvinge prisene opp. Staten har derfor laget et Konkurransetilsyn som passer på at bedrifter følger konkurranselovgivingen. Det betyr at staten på de fleste områder aksepterer at konkurranse mellom ulike næringsdrivende er til det gode. Det fører til lavere priser og bedre kvalitet. Bedrifter og firmaer som ikke leverer kvalitet eller som er for dyre, vil ganske enkelt gå kon9

kurs. Markedet vil avvise dem som ikke holder mål. Bare de beste vil overleve.

Av alle sektorer som driver tjenesteproduksjon i Norge, er det to velferdssektorer som er unndratt konkurranse, nemlig helsevesenet og eldreomsorgen. Dette er totalt ubegripelig! Det finnes ingen prinsipiell begrunnelse for hvorfor staten ikke vil slippe til private innenfor eldreomsorgen, enten det gjelder hjemmehjelp, sykepleie, fysioterapi, ergoterapi eller bygging og drift av sykehjem og omsorgsboliger. Staten kan fremdeles stå for finansieringen av tjenestene, og etter nærmere spesifikasjoner. Kostnadene ved tjenesteproduksjon vil gå ned og kvaliteten gå opp hvis man slapp til private aktører.

I dag er det slik at eldreomsorgen ikke drives av staten, men av landets kommuner. Kommunene er de som organiserer og betaler eldreomsorgstjenester. Det er kommunens ansatte som utfører hjemmesykepleietjenester, det er kommunene som driver sykehjem, omsorgsboliger og andre omsorgstilbud. Det er altså den som betaler som selv også produserer tjenestene. Her er det ingen konkurranse, bortsett fra noen få kommuner som har satt driften ut på anbud med bedre og billigere tjenester som resultat.

For å si det på en annen måte: I dag drives eldreomsorgen av amatører. De som bestyrer kommunale sykehjem er ofte tidligere sykepleiere. I det øyeblikket en dyktig og erfaren sykepleier blir bestyrer på et sykehjem, får han eller hun en helt annen jobb. Den tidligere sykepleieren får nå ansvar for personalpolitikk, ansvar for innkjøp, ansvar for vedlikehold av bygningsmasse, ansvar for administrasjon, som man nødvendigvis ikke trenger ekspertkompetanse for å utføre. Alternativet, som er det jeg vil ha, er å slippe til de profesjonelle. Og hvem er de profesjonelle? Jo, i dag er det først og fremst de fire kjedene Aleris 10

Omsorg, Carema Omsorg, Norlandia Omsorg og Adecco Omsorg som alle driver sykehjem i noen kommuner i dag og med gode resultater, altså, det er det private og konkurranseutsatte næringslivet. I tillegg kan komme hotellkjeder som SAS Radisson, Rica-kjeden. Petter Stordalens Choice-kjede, Thon Hotels. Og flere med dem. De drives profesjonelt.

Jeg ønsker de profittbaserte og profesjonelle kjedene inn i sykehjemsvirksomheten, men også inn i de øvrige eldreomsorgstjenester og helsetjenester. Ikke av hensyn til profittjegerne, men av hensyn til brukerne og deres pårørende. En kjede kunne for eksempel drevet 50 sykehjem.

Sentralt kunne de hatt en felles innkjøpsavdeling, og jeg er sikker på at de kunne forhandlet fram bedre innkjøpspriser enn en sykepleierbestyrer på et sykehjem som drives av en kommune. Store innkjøp vil utløse en lavere pris, bedre tjenester, høyere kvalitet. Det er også slik at hver enkelt kommune, og vi har 435 kommuner i Norge, ikke har etablerte rutiner som er basert på erfaring i driften av sykehjemmene. En profesjonell sykehjemsdriver ville ha hatt en felles personalpolitikk og en felles personalhåndbok. Basert på erfaringer ville de satt opp de beste turnusordningene, basert på erfaringer ville de utviklet sunne og gode driftsrutiner. Det samme gjelder for regnskapene. En kjede som driver 50 sykehjem ville ha hatt et felles regnskapssystem som hvert enkelt sykehjem måtte ha forholdt seg til. Dette er en mye bedre løsning enn at 50 sykehjem driver hver for seg. Bedre og mer effektivt.

Det er slik man administrerer tjenester og produksjon på andre områder i samfunnet.

Vi har flust med kjeder i Norge, som Jernia, Byggeren, Byggmakker, Maxbo, Hennes & Mauritz og en haug andre. Nesten all varehandel eksisterer innenfor kjedevirk11

somhet. Hvorfor er det slik? Fordi det er rasjonelt og effektivt. Det er åpenbart at hvis vi hadde hatt det samme systemet innenfor sykehjemsvirksomheten, så hadde dette blitt drevet profesjonelt.

Når kostnadene ved velferdsstaten vokser og vokser, blir det et press på alle velferdstjenester. Og det blir enda mer rasjonering enn vi har nå. I dag trenger vi 15 000 sykehjemsplasser for å nå målsetningen om sykehjemsplass til 25 prosent av befolkningen over 80 år. Kostnadene må ned. Vi må effektivisere. Få kvaliteten opp. Få mest mulig ut av de skattekronene som settes av til eldreomsorgstjenester.

Prinsippet om å bruke private vil også åpne for noe annet. Noe veldig viktig. Nemlig retten til å velge selv.

Når gutta går på Maxbo eller Byggmax eller Byggern eller Byggmakker eller hvor det nå enn må være for å handle materialer eller verktøy, så vet de at de kan gå til konkurrenten hvis servicen er dårlig eller prisene er for høye. Man velger altså bort den man selv er misfornøyd med. Det samme når jentene går til Cubus eller Kapp Ahl eller Benneton eller Hennes & Mauritz eller til andre kleskjeder for å handle. Den personlige valgfriheten, retten til å velge leverandør, gir en indre tilfredsstillelse. Man får følelsen av selv å være sjef. På Maxbo er for eksempel jeg sjefen. Det vet jeg og de som jobber der. De som leverer tjenesten, vet at de må gjøre en god jobb. Slik er det overalt, enten du handler verktøy eller klær eller sko eller dagligvarer eller datautstyr eller kjøleskap eller tv eller mobiltelefon eller bil. Konkurransen mellom leverandørene for å få oss som kunde, gjør at de skjerper seg. Ikke bare eiere og ledere, men også arbeidstakerne. Arbeidstakerne er nemlig kurset og opplært for å yte sitt beste. De vet at hvis de ikke gjør det, så kan det føre til at kundene 12

forsvinner og bedriften går konkurs. Følgelig vil de miste jobben. Det er altså en felles interesse mellom eiere, ledere og arbeidstakere om å sørge for et best mulig tilbud til kundene. For på den måten å sørge for at det blir flere kunder, og på den måten sørge for at det blir god økonomi i bedriften, noe som også danner grunnlaget for lønnsøkninger og bedre velferdsordninger.

Slik er det ikke i eldreomsorgen. Der er det ingen valgfrihet. Verken for brukere eller pårørende.

Hvis et sykehjem tilbyr elendig mat, ikke lar folk stå opp når de vil eller folk sendes i seng lenge før de skal på grunn av manglende betjening, kort sagt, hvis et sykehjem sluntrer unna med ernæring eller stell, så har man ingen reell mulighet til å klage. Man kan ikke velge bort den dårlige sykehjemsleverandøren. Man kan ikke gå til konkurrenten. Rett og slett fordi det ikke er noen konkurrent.

Det er en monopolleverandør som også betaler den offentlige andelen. Mange pårørende har fortalt om en fortvilt situasjon, at de er redde for at det går ut over mor eller far hvis de klager på kvaliteten på sykehjemmet.

Hvorfor i all verden er det blitt slik at folk som gjennom et langt liv har kjøpt varer og tjenester, plutselig skal fratas retten til selv å velge leverandør? Det er komplett uforståelig at sosialistene nekter valgfrihet for folk på dette viktige området. Uforståelig og forkastelig.

Både eldreomsorgen og helsevesenet for øvrig bør derfor slippe til private og profesjonelle leverandører på lik linje og på samme vilkår som de offentlige produsenter.

Noen sier: Det er ikke bare de rike som skal få gode tjenester. De fattige må få tilgang til det samme. Ja, men saken er at i dag er det kun de rike som får det som de vil, mens de fattige står i kø. Det er i dag lommeboken som styrer. Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke har få 13

problemer med å sikre et godt tilbud til sine foreldre. Folk flest kan ikke det, de står med lua i hånden, slik sosialistene vil at de skal gjøre.

Dette har å gjøre med betalingssystemene. Men ingenting med leveransene å gjøre. Når det offentlige kjøper inn alle andre varer og tjenester stiller det offentlige selvsagt kravene og spesifikasjonene. Deretter betaler det offentlige den tilbyder som gir dem det beste tilbudet. Selv nå, i kollektivtrafikken, som tidligere ble drevet av stat og kommuner, er det sluppet til private selskaper, særlig bussselskaper. Når staten lager kollektive ruter, så settes de ut på anbud til ulike private busselskaper som vil påta seg å kjøre de rutene som det offentlige har bestemt. Og som de garanterer betalingen for. Eller det er en kombinasjon.

Slik kan man selvsagt også gjøre det i eldreomsorgen.

I Stavanger har man faktisk gjort det. Der har kommunen laget et betalingssystem per plass per måned for sykehjemstilbudet til de eldre. Dette kaller de Aktivitetsbaserte Inntekter (ABI), og alle partier har vært med på å gjennomføre systemet. Kommunen har delt sykehjemsbeboerne inn i fem prisklasser avhengig av den enkeltes pleiebehov, altså basert på arbeidsaktiviteten pasienten trenger fra sykehjemmets personale. En som sitter i rullestol og som lider av fremskreden Alzheimer, krever mye mer personaltjenester enn en som selv kan gå, selv kan stå opp, selv kan dusje og selv kan spise. Et slikt prisklassesystem, basert på nødvendig pleieinnsats fra personalets side, kan også lages for alle andre eldreomsorgstjenester. De private har ikke sluppet riktig til ennå i Stavanger, men ved å innføre likebetaling for private og kommunale sykehjem, er det bare et tidsspørsmål før det blir konkurranse mellom private og kommunale sykehjem til beste for brukerne og deres pårørende.

14

I Stavanger har man altså et sentralt kontor som overfører penger til de kommunale sykehjemmene, så og så mye per måned per beboer, og med den prisforskjell som eksisterer innenfor de fem ulike prisklassene. Systemet er altså på plass. Det mangler bare at private får oppdraget.

De vil i så fall få nøyaktig den samme betaling per måned per beboer i henhold til hvilken prisklasse de tilhører.

Den dagen det åpnes for private sykehjem, på lik linje og i konkurranse med de kommunale og med samme betaling og de samme kontrollvirksomheter, vil private komme på banen. Da vil hotellkjeder og de allerede privatetablerte bedriftene stå klare. Som for eksempel Norlandia Omsorg.

Adecco Omsorg. Aleris Omsorg. Carema Omsorg.

Erfaringene fra de kommunene som har konkurranseutsatt sine sykehjem, er fantastiske. De kommunene det gjelder eier selv sykehjemsbygningene, men har satt driften ut på anbud. I anbudsrunder har private, som Norlandia eller Adecco eller Aleris eller Carema, fått oppdraget i konkurranse med kommunens egen driftsavdeling. Og som man gjør i andre bransjer: Den som vinner driftsanbudet, beholder personalet som er der fra før. Man bytter altså ikke mannskap. Man overtar driften og ansvaret. Men hva er forskjellen? Man har andre rutiner, andre ledelsesfilosofier, andre administrasjonsfilosofier, andre regnskapsfilosofier. Hvis en slik kjede driver mange sykehjem, så får man stordriftsfordeler som den enkelte kommune ikke har. De kan rett og slett gi et bedre tilbud.

Kristin Halvorsen har påstått at hvis private skal gjøre det bedre enn de offentlige, så må sykepleiere og hjelpepleiere løpe fortere. På den måten vil personalet slite seg ut. På den måten vil sykefraværet øke. For, hevder Halvorsen, de private tenker kun på å tjene mer penger. Dette er vås og sprøyt som så meget annet som kommer fra Kristins 15

munn! Sannheten er at hvis man sammenligner sykefravær mellom sykehjem drevet av private kjeder og kommunene selv, så har de private lavere sykefravær. Arbeidstakerne i det private er mer tilfredse. Enkelte steder er sykefraværet i det offentlige tredobbelt av hva det er sammenlignet med det private. Som en bestyrer på et privatdrevet kjedesykehjem en gang sa til meg: «Jeg er nødt til å skape et godt arbeidsmiljø for å holde sykefraværet nede. Hvis ikke jeg gjennom min administrasjon og ledelse sørger for dette, vil konsekvensene være underskudd. Og jeg som leder vil miste jobben min.»

I det private er man altså profesjonelle næringsdrivende.

Som en følge av konkurranse er personaltilfredsheten stor, og sykefraværet lavt. I offentlige drevne sykehjem, der sykefraværet ligger på rundt 10–12 prosent, har det ikke vært noe trykk fra eierne, altså kommunene, overfor sykehjemmene. I kommunene hører man kun på de som klager over lav bemanning og for lite penger. Dette gjenspeiles også når man søker etter personale. Kommunene har vansker med å fylle stillinger, de private har ingen vansker.

Det er ubegripelig at Kristin Halvorsen ikke vil slippe til de beste til å drive sykehjem og eldreomsorg. Det gjelder ikke bare SV, men for så vidt alle de såkalte rødgrønne partiene.

Løsningen er allerede nevnt: Man må drive sykehjem og omsorgsboliger, hjemmehjelp- og sykehjelpstjenester slik hotellkjeder driver sine hotell. Og nå mener jeg de delene av driften som krever administrasjon, transport, innkjøp, renhold og logistikk. Eldreomsorgen fortjener profesjonell kompetanse også på disse områdene.

Hotellkjeder har mye kunnskap om vedlikehold av bygningsmasse, renhold av rom, vask av sengetøy, matproduksjon og matservering. Først når man kommer til den 16

medisinske siden av omsorgen, er det nødvendig med en legetjeneste, sykepleiere og hjelpepleiere.

Når jeg selv en dag havner på sykehjem – jeg blir sikkert litt senil, min mor hadde Alzheimer – så drømmer jeg om at Eli skal bestemme hvilket sykehjem jeg skal bo på.

Og hvis hun eller jeg av en eller annen grunn blir misfornøyd med sykehjemmet, så skal vi ha retten til å velge et annet. Jeg vil høre Elis stemme, høre henne si: Carl skal heller bo på Rica-kjedens sykehjem, for der har jeg hørt at de får dusje oftere, de har dessuten bedre mat og bedre tilsyn.

Finansieringen skal være den samme for alle sykehjem, enten de er private eller offentlige. Det er fortsatt slik at det offentlige skal betale sin andel for plassen, i tillegg til den uanstendige, skyhøye egenandelen for brukerne. De som går rundt og tror at sykehjem er gratis for dem som bor der, tar nemlig grundig feil. Det offentlige tar beslag i 85 prosent av grunn- og tilleggspensjoner. Egenandelsprosenten gjelder også for eventuelle andre inntekter.

Driftskostnadene til en sykehjemsplass ligger i dag på omtrent 550 000 til 700 000 kroner per år. Men, finansieringen skal være den samme enten Eli velger Adecco-kjeden eller Rica-kjeden eller kommunens sykehjem. Det vil ikke koste det offentlige verken mer eller mindre. Det er hva man får ut av pengene som teller. Å, hvilken drøm det hadde vært for meg om jeg en dag kunne lese i Aftenposten: «Ledig plass på Rica-kjedens sykehjem, vi oppfordrer pårørende og seniorer til å oppsøke vårt flotte sykehjem på Madserud, slik at dere velger dere oss fremfor våre konkurrenter når dere kommer i den situasjon at dere trenger en plass.»

Dum annonsetekst, ja. Poenget er at vi har reklame. I aviser og på tv. Reklame for dagligvarekjeder, frisørkje17

der, rørleggerkjeder. Reklame for biler, tv-er, mobiltelefoner. Men vi har ingen reklame for eldreomsorgstjenester. Bortsett fra enkelte steder i Oslo, der det har blomstret opp noen hjemmehjelp- og hjemmesykepleiefirmaer. Det samme har skjedd i enkelte andre byer der private firmaer, i vår sosialistiske velferdsstat, og aller nådigst, har fått lov til å tilby sine tjenester.

Takket være Sylvi Listhaug, byråd for Fremskrittspartiets i Oslo, har brukerne faktisk fritt valg når det gjelder hjemmehjelpstjenester i Oslo. Det er ennå ikke mange som har valgt dette, men det vokser, og mange nyter godt av dette. Men det er slik at den offentlige hjemmehjelpstjenesten har blitt bedre som en følge av konkurransen med de private aktørene. Det er ubegripelig og sprøtt at det samme ikke kan gjøres når det gjelder hjemmesykepleie, sykehjem og drift av omsorgsboliger.

Også når det gjelder helsetjenester, er det blomstret opp noe privat virksomhet. Man kan finne annonser fra Aleris sykehus, det gamle Røde Kors-sykehuset. Aleris driver så vidt jeg vet også sykehus i Sverige, Danmark, Storbritannia, Nederland og Spania. Men, og det er viktig, i Norge dreier dette seg i stor grad om kosmetiske operasjoner som folk må betale selv.

I enkelte tilfeller har de private fått kontrakter av de regionale helseforetakene om å bistå med hjelp. Men det er ikke slik at folk som for eksempel står i en syv måneders kø for en hofteoperasjon på Ullevål sykehus kan få utført den samme operasjonen på Aleris sykehus selv om de bare har tre ukers ventetid. Du har ikke lov til å be om at de pengene det koster å operere på Ullevål sykehus skal overføres til Aleris sykehus. Du kan ikke få operasjonen utført etter tre uker ventetid i stedet for syv måneder.

Det er rett og slett ikke lov. Sprøtt og sinnssvakt, spør du 18

meg. Det er bare denne sosialistkommunistiske ideologien om at man skal gjøre alt selv som rår – elendighet slik det var i Sovjetunionen da kommunistene eide alle fabrikker, alle butikker, alt. Å, hvilken elendighet!

Hvis de private kjedene kunne overta driften av sykehjem i Norge, ville det tatt få år å gjennomføre. NHOService har påpekt at det offentlige driver cirka 96 prosent av alle sykehjemsplasser. To prosent drives av frivillige og veldedige organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Røde Kors og andre. De siste to prosentene drives av profesjonelle kjeder, som Aleris, Norlandia, Carema og Adecco. Bare to prosent av de totalt 40 000 sykehjemsplassene i Norge, drives altså av private. NHO-service hevder at dersom de private kjedene – som er best på kvalitet og pris – overtok driften av de 40 000 sykehjemsplassene, ville det offentlige ha spart syv milliarder kroner, og de ansatte på sykehjemmene, brukerne og deres pårørende ville vært fornøyde.

I disse dager maser min gamle komitékollega, finansminister Sigbjørn Johnsen om at vi må få ned offentlige utgifter og at vi må holde oss til den idiotiske handlingsregelen.

Da vil jeg spørre deg, Sigbjørn: Hvorfor vil du betale syv milliarder kroner mer enn nødvendig for sykehjemsplasser? Er det fordi du vil sikre millionene fra Jan Davidsen i Fagforbundet til Arbeiderpartiets valgkamp? Jeg synes det er ubegripelig at den rødgrønne regjeringen motsetter seg en besparelse på syv milliarder kroner. Min oppfordring er klar: Lag et system med folketrygdfinansiering av eldreomsorgen, bygging og drift av sykehjem. Slipp de private til, og vi vil ha syv milliarder kroner til andre formål.

Eventuelt, og det er det aller beste, kunne pengene gå til å øke antallet sykehjemsplasser med cirka 12 000, det er nemlig det de syv milliardene ville gitt grunnlag for.

19

Dagens idiotiske tilskuddssystem for sykehjem Et aktuelt eksempel på de rødgrønnes vanstyre: Mastemyr i Kolbotn kommune ligger rett utenfor Oslo. En eiendomsutvikler, altså en som kjøper en bygning for å endre den, for eksempel fra fabrikk til kontorer eller fra kontorer til leiligheter, henvendte seg til Oslo kommune for å spørre om det var slik at kommunen trengte sykehjemsplasser. Eiendomsutvikleren hadde nemlig kjøpt et eldre fabrikklokale som kunne omgjøres til et sykehjem. Han hadde tegningene klare. Og han visste at Oslo kommune trengte sykehjemsplasser. Men det skulle ikke bli så enkelt som eiendomsutvikleren hadde tenkt seg.

Problem nummer 1: Det er et statlig tilskudd til kommuner som bygger eller endrer gamle bygninger til for eksempel nye sykehjem, dvs. et investeringstilskudd til kommunen som bygger om eller oppfører en ny bygning til sykehjemsplasser. Statstilskuddet er på 700 000 kroner per sykehjemsplass. Dette innebærer at hvis Oslo kommune selv eier en tomt og skal bygge et sykehjem, så vil de få 700 000 kroner i støtte fra staten per sykehjemsplass. Man kan også bruke private eiendomsbesittere, men bare så sant det dreier seg om veldedige organisasjoner som Kirkens Bymisjon eller Frelsesarmeen. Disse må eie bygningen som skal endres til et sykehjem. Men hvis det dreier seg om et privat og profesjonelt eiendomsselskap som eier og rehabiliterer bygningene, da får man ikke dette tilskuddet.

Det er fordi de rødgrønne partiene hater alt som er privat, fordi ingen skal tjene penger på at folk trenger eldreomsorgstjenester – bortsett da fra leger, sykepleiere, hjelpepleiere og andre som jobber på sykehjemmene. Men en profesjonell bedrift skal ikke kunne tjene penger på dette – en som er ekspert på rehabilitering av gamle bygnin20

ger til nytt formål skal ikke kunne påregne tilskuddet når bygningen leies ut som sykehjem på en langtidskontrakt.

Det er også et krav til veldedige organisasjoner som Kirkens Bymisjon som eier en sykehjemsbygning om å binde seg til en kontrakt på 20 år for å få tilskuddet. Den aktuelle eiendomsutvikleren på Kolbotn var villig til å tilfredsstille dette regelverket. Han var villig til å binde seg til en kontrakt på 20 år med Oslo kommune, som altså skulle leie sykehjemsbygningen. Planen videre var at Oslo kommune kunne sette driften ut på anbud. Men dette ble stoppet av regelverket. Et lignende regelverk finnes ikke på noen andre områder i samfunnet. Det er helt sprøtt. Og stikk i strid med for eksempel statens satsning på veibygging, der private selskaper har fått slippe til. Ja, i veiutbyggingen benytter man seg i dag av anbud når man skal bygge veier, og anbud når man skal vedlikeholde veier. Statens vegvesens gamle produksjonsavdeling, som i dag heter Mesta AS, driver mye bedre og mye mer effektivt enn det avdelingen gjorde tidligere. Og nå må Mesta AS konkurrere med det svenske Skanska, Veidekke, NCC og andre private entreprenør- og anleggsbedrifter. Det er bare å gjøre det samme innenfor eldreomsorgen som man har gjort med veiutbyggingen, bussrutene og togdriften på Gjøvikbanen, nemlig å slippe til private på lik linje med de offentlige. Satse på den samme konkurransen som myndighetene jobber energisk for på nesten alle andre samfunnsområder.

Tilbake til sykehjemmet det ikke ble noe av på Kolbotn.

Det var meningen at det skulle bygges raskt og effektivt.

Det skulle ligge i landlige omgivelser. Det hadde blitt et perfekt sykehjem. Jeg har selv sett tegningene.

Det offentlige idiotsystemet har også satt opp andre hindre. Jeg pleier å si: Hadde det norske folk visst hvor tå21

pelig dette landet drives på en del områder, så hadde det blitt revolusjon.

Hvilke hindre? Hvilke stengsler har de rødgrønne satt opp for seg selv?

Oslo kommune får som alle andre kommuner penger fra staten. Heldigvis skjer det nå på et mye mer objektivt grunnlag enn tidligere. Det er altså ikke slik at staten kan gi penger til rødgrønne kommuner og ikke til HøyreFrP-styrte kommuner. Penger overføres etter objektive kriterier, og de er målbare. En av de viktigste overføringene er innbyggertilskuddet. Det blir gitt så og så mye per innbygger til alle landets kommuner. Innbyggerne blir delt inn i ulike grupper. Barn er en høyere kostnad enn en 30åring. En 30-åring skal jo ikke koste det offentlige noe, en 30-åring skal arbeide, betale skatter og avgifter, ja, være en inntektspost for det offentlige. Et barn betyr utgifter for staten, moren skal ha svangerskapspermisjon, og det betales av folketrygden. En 2-åring skal ha barnehageplass som er sterkt subsidiert, og senere, når barnet er i 6–7års alderen, skal barnet ha en skoleplass, som skal betales av kommunen. Og enda senere, når innbyggeren er over 70 år, må kommunen betale eldreomsorgstjenester. Et bestemt beløp for de som er over 70 år, et beløp for de som er over 80 år, et beløp for de som er over 90 år osv. En kommune får altså høyere tilskudd fra staten for de som er gamle. Men det er sykehjemsbeboerens bostedsadresse, den som er folkeregistrert, som avgjør hvilken kommune som får tilskuddet.

Her er vi ved problemets kjerne.

Oslo kommune kunne altså leid sykehjemsbygningen av eiendomsutvikleren og satt driften bort til private, for eksempel Aleris. Men siden sykehjemmet lå i Kolbotn kommune, måtte disse sykehjemsbeboerne som Oslo kommune 22

ville ha betalt for, ha blitt folkeregistrert i Kolbotn kommune. Og da ville Kolbotn kommune overtatt tilskuddene for de som bodde på sykehjemmet selv om det var Oslo kommune som hadde det økonomiske ansvaret for disse.

En umulig situasjon for Oslo kommune.

Noe av det siste jeg gjorde på Stortinget var å fremsette et forslag. Det lød omtrent som følger: «Innbyggertilskuddet til kommunene for sykehjemsbeboere skal gis til den kommune som har det økonomiske ansvaret, selv om sykehjemmet geografisk befinner seg i en annen kommune.» Det burde ikke vært vanskelig så lenge man visste hvem som betalte kostnadene. Forslaget ble nedstemt av de rødgrønne, men fikk støtte fra de øvrige borgerlige partiene. Det er med andre ord von i hengande snøre etter 2013. Det samme gjelder å få statstilskudd til nye plasser selv om det er med en leiekontrakt på 20 år med private eiendomsbesittere.

Det betyr at selv om det er praktisk og fornuftig å bygge en sykehjemsbygning en eller to kilometer inn i en annen kommune, så lar ikke det seg gjøre fordi gjeldende kommune vil miste statstilskuddet. Man er altså stedsbundet.

Ja, låst. Og det henger ikke på greip. For å si det forsiktig.

Folketrygden må ta det økonomiske ansvaret for eldreomsorgen Jeg vil at eldreomsorgen skal finansieres av folketrygden i stedet for som i dag, av kommunene.

For det første: Da vil det bli lik behandling for pleietrengende i hele landet – man blir ikke avhengige av kommunenes økonomi, kommunenes politikere og kommunens 23

byråkrater – det er nemlig en enorm forskjell på kvalitet og kvantitet i kommunenes eldreomsorgstjenester – og det er ingen grunn til at det skal være noen forskjell.

For det andre: Hadde vi i stedet finansiert eldreomsorgen via folketrygden, hadde vi også hatt flytterett for pleietrengende eldre mennesker i dette landet. Det har vi ikke i dag.

Ta en familie, de bor for eksempel i Svolvær, to voksne og tre barn, som jobber og sliter, lever og koser seg, gjør det vanlige familier gjør. Så går barna ut av videregående skole, en av dem flytter til Stavanger for å studere, den andre til Trondheim og den tredje til Bergen. Etter hvert gifter de seg, hver på sin kant, og de blir boende henholdsvis i Stavanger, Trondheim og Bergen. Så blir foreldrene i Svolvær gamle og sjuke. Gjennom et langt liv har de kunnet besøke hverandre, se sine barn og barnebarn, når det passet. Men så dør den ene og den andre havner på sykehjem i Svolvær. Tenk om da denne kunne fått flytte til et sykehjem i Stavanger eller Trondheim eller Bergen – i nærheten av barna og barnebarna? Men det går ikke. For det er Svolvær kommune som betaler for sykehjemsplassen i Svolvær. Verken Stavanger, Trondheim eller Bergen ønsker en ny sykehjemspasient velkommen så lenge det er en belastning for kommunens budsjett. For det eksisterer ingen flytterett når du begynner å trenge eldreomsorgstjenester. Teoretisk er det mulig å flytte, men ikke i praksis.

For det er ventelister på å komme inn på sykehjem i dagens Norge, noe som medfører at for eksempel Stavanger kommune ikke vil slippe inn en sykehjemspasient fra Svolvær fremfor en av sine egne innbyggere. Hadde dette vært finansiert av folketrygden, hadde det ikke spilt noen rolle for folketrygden om de betalte for sykehjemsplassen i 24