Kjekk men drittsekk av Christina Lauren by Cappelen Damm AS

Christina Lauren

Kjekk, men drittsekk Oversatt av Aleksander Melli

Christina Lauren Originalens tittel: Beautiful Bastard Oversatt av Aleksander Melli Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Lauren Billings Luhrs and Christina Hobbs Venstra Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Original publisher: Gallery Books, a Division of Simon & Schuster, Inc Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47765-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Omslagsfoto: © Ilona Wellmann / Trevillion Images Tykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til SM for å ha ført oss sammen, til fansen for at de spredde ordet, og til ektemennene våre for at de holdt ut med det hele.

Faren min sa alltid at for å skaffe deg den jobben du vil ha, må du bruke hvert eneste sekund av tiden din på å observere noen som utfører den. «For å skaffe deg toppjobben, må du begynne helt fra bunnen,» sa han til meg. «Bli den personen toppsjefen ikke klarer å leve uten. Bli deres høyre hånd. Lær alt om deres verden, så snapper de deg opp med det samme du fullfører studiene.» Jeg var blitt uerstattelig. Jeg var blitt selveste høyrehånden. Det var bare det at i dette tilfellet, så var jeg høyrehånden som mest av alt hadde lyst til å klaske ham i trynet. Sjefen min, Mr. Bennett Ryan. Kjekk, men drittsekk. Magen min knyttet seg bare jeg tenkte på ham: høy, dødspen, og tvers igjennom ond. Han var den mest selvgode, pompøse kødden jeg noensinne hadde møtt. Når jeg hørte alle de andre kvinnene på kontoret snakke om eskapadene hans, spurte jeg meg selv om et kjekt ansikt var det eneste man trengte her i livet. Men faren min sa også: «Man 7

innser ganske tidlig i livet at skjønnheten ikke stikker særlig dypt, mens styggheten trenger helt inn til beinet.» Jeg hadde fått min dose ubehagelige menn i løpet av de siste årene, og hadde også datet noen som student. Men denne tok kaka. «Neimen hallo, miss Mills!» Mr. Ryan sto i døråpningen til kontoret mitt, som tjente som forværelse til hans kontor. Stemmen hans var honningsøt, men likevel helt feil … mer som iskald, sprukken honning. Etter å ha sølt vann på telefonen, mistet øredobbene i søppelkvernen, blitt påkjørt bakfra av en idiot i trafikkøen på motorveien, hvorpå jeg hadde måttet vente på at politiet kom og fortalte oss det vi begge allerede visste – at det var den andre fyrens skyld – var en sur Mr. Ryan det aller siste jeg trengte denne morgenen. Synd for meg at sur var den eneste smaksvarianten han hadde å by på. Jeg svarte som jeg pleide, «God morgen, Mr. Ryan,» og håpet han ville kvittere med det vanlige, korte nikket. Men da jeg prøvde å smette forbi ham, brummet han: «Jaså? ’Morgen’, miss Mills? Hvor mye er egentlig klokka i din lille verden?» Jeg stoppet opp og møtte det kalde blikket hans. Han var godt og vel tjue centimeter høyere enn meg, og jeg hadde aldri følt meg så liten før jeg begynte å jobbe for ham. Jeg hadde jobbet for Ryan Media Group i seks år. Men siden han vendte tilbake til 8

familiebedriften for ni måneder siden, hadde jeg begynt å gå med det jeg tidligere hadde betraktet som sirkushøye hæler, bare for å komme litt nærmere øyehøyde. Likevel måtte jeg fremdeles bøye hodet bakover og kikke opp på ham, noe han tydeligvis nøt, etter glimtet i de grønnbrune øynene å dømme. «Jeg har dessverre hatt en litt katastrofal morgen. Det skal ikke gjenta seg,» sa jeg, og var lettet over at stemmen min hørtes ganske rolig ut. Jeg hadde aldri kommet for sent på jobb, ikke en eneste gang, men det var typisk ham å gjøre en stor greie ut av det, første gang det skjedde. Jeg klarte å smette forbi ham, legge vesken og jakken i skapet mitt, og slå på datamaskinen. Jeg prøvde å late som han ikke sto i døråpningen og betraktet hver minste bevegelse. «’En katastrofal morgen’ er en ganske dekkende beskrivelse på det jeg har måttet håndtere i ditt fravær. Jeg snakket med Alex Schaffer personlig, for å glatte over det faktum at han ikke hadde fått de signerte kontraktene som lovet: Klokken ni om morgenen, østkyst- tid. Jeg måtte ringe Madeleine Beaumont personlig og informere henne om at vi faktisk hadde tenkt å gå videre med forslaget, slik vi var blitt enige om. Med andre ord, jeg har måttet gjøre både din jobb og min i dag. Selv om du har hatt en ’litt katastrofal morgen’, burde du da klare å være på jobb klokken åtte? Noen av oss står opp og begynner å jobbe før brunsj, vet du.» Jeg kikket opp på ham der han sto og provoserte meg, skulende, med armene i kors over det brede 9

brystet – alt det bare fordi jeg var kommet en time for sent. Jeg blunket, så en annen vei, og unngikk helt bevisst å stirre på måten den mørke, skreddersydde dressen la seg stramt over skuldrene på. Jeg hadde kommet i skade for å besøke treningssenteret på hotellet under en konferanse den første måneden vi jobbet sammen, og da jeg kom inn hadde jeg sett ham i bar overkropp, svetteglinsende, ved siden av tredemøllen. Han hadde et ansikt enhver mannlig modell ville drept for, og det mest fantastiske håret jeg noensinne hadde sett hos en mann. Knullerufs. Det var det jentene nedenunder kalte det, og ifølge dem var det ingen tvil om at håret fortjente tittelen. Bildet av ham mens han tørket brystkassen med t-skjorten hadde svidd seg inn i hjernen min for evig og alltid. Selvfølgelig hadde han måttet ødelegge alt ved åpne kjeften: «Det er hyggelig å se at du er prøver å holde deg i form, miss Mills.» Rasshøl. «Jeg beklager, Mr. Ryan,» sa jeg med bare et snev av spydighet. «Jeg skjønner det må ha vært slitsomt for deg å bruke scanneren og plukke opp telefonen. Som sagt, det kommer ikke til å skje igjen.» «Det har du rett i,» svarte han og smilte hovent. Hadde han bare klart å holde kjeft, ville han ha vært perfekt. Et stykke industriteip kunne ha gjort susen. Jeg hadde en rull i skrivebordsskuffen som jeg plukket opp og kjælte med fra tid til annen, i håp om jeg en dag ville få god bruk for den. 10

«Og bare så du ikke tillater deg å glemme denne hendelsen, vil jeg gjerne ha de ferdige statustabellene til Schaffer, Colton og Beaumont-prosjektene på skrivebordet innen fem. Og så skal du veie opp for den tapte timen i morges ved å holde en øvelsespresentasjon for meg på konferanserommet, klokken seks. Skal du få ansvar for dette kundeforholdet, blir du faen meg nødt til å vise at du vet hva du driver med.» Jeg sperret opp øynene og betraktet ham mens han snudde seg og smalt igjen kontordøren etter seg. Han visste pokker så godt at jeg lå foran skjema med dette prosjektet, som også tjente som masteravhandlingen min i forretningsadministrasjon. Jeg hadde fremdeles mange måneder på meg før jeg trengte å fullføre presentasjonen, så snart kontraktene var signert … noe de ikke var – de var fremdeles på skissestadiet. Og nå, med alt det andre jeg hadde på bordet, ville han altså at jeg skulle sette sammen en prøvepresentasjon til ham på … jeg kikket på klokken. Flott, sju og en halv time, hvis jeg hoppet over lunsj. Jeg åpnet Papadakis-filen og gikk i gang. * Mens alle begynte å trekke ut til lunsj, ble jeg sittende fastlenket til skrivebordet med en kaffe og en nøtteblanding jeg hadde kjøpt fra automaten. Vanligvis tok jeg med meg middagsrester hjemmefra, eller gikk ut og tok en matbit med de andre prak11

tikantene, men i dag hadde jeg ikke tiden på min side. Jeg hørte at kontorets ytterdør åpnet seg, kikket opp og smilte da jeg så Sara Dillon komme inn. Sara var i det samme masterpraktikantprogrammet i Ryan Media Group som jeg, men hun jobbet i regnskapsavdelingen. «Klar for lunsj?» spurte hun. «Jeg må nok hoppe over den i dag. Dette er arbeidsdagen fra helvete.» Jeg kikket unnskyldende på henne, og smilet hennes ble et hånflir. «Dagen fra helvete, eller sjefen fra helvete?» Hun satte seg på kanten av skrivebordet mitt. «Jeg hørte at han klikka i morges.» Jeg ga henne et megetsigende blikk. Sara jobbet ikke for ham, men visste alt om Bennet Ryan. Som den yngste sønnen av firmaets grunnlegger, Elliott Ryan, og med sin notorisk korte lunte, var han en levende legende i kontorbygningen. «Selv om det fantes to av meg, ville jeg aldri klart å bli ferdig med dette i tide.» «Sikker på at jeg ikke skal ta med noe til deg?» Blikket hennes vandret mot kontordøren hans. «En leiemorder? Litt vievann?» Jeg lo. «Ikke tenk på det. Takk.» Sara smilte og gikk fra kontoret. Jeg hadde nettopp drukket den siste kaffeskvetten da jeg bøyde meg ned og la merke til en revne i strømpen. «Som om ikke alt det andre var nok,» sa jeg da jeg hørte Sara komme tilbake igjen, «har jeg visst klart å revne strømpen allerede. Forresten, hvis du skal et 12

sted der de selger sjokolade, kjøp tjue kilo til meg. Så kan jeg trøstespise som faen etterpå.» Jeg kikket opp, og så at det ikke var Sara som sto der. Jeg rødmet og dro skjørtet ned igjen. «Unnskyld, Mr. Ryan, jeg –» «Miss Mills, siden du og de andre sekretærjentene åpenbart har mengder av tid til å diskutere undertøysproblemer – i tillegg til å sette sammen Papadakis-presentasjonen, vil jeg at du skal løpe ned til Willis’ kontor og hente markedsanalysen og segmenteringen til Beaumont.» Han rettet på slipset og sjekket speilbildet sitt i vinduet. «Tror du at du klarer det, eller?» Hadde han virkelig kalt meg «sekretærjente» nå nettopp? Jo da, som en del av praktikantstillingen min gjorde jeg ofte litt enkelt assistentarbeid for ham, men han visste utmerket godt at jeg hadde jobbet i dette firmaet i årevis, før jeg fikk JT Millerstipendet til Northwestern-universitetet. Jeg var fire måneder unna en master i forretningsadministrasjon. Og da kan du bare drømme om at jeg fortsetter å slave for deg, tenkte jeg. Jeg kikke opp og møtte det lynende blikket hans. «Jeg kan godt spørre Sam om hun –» «Det var ikke et forslag,» avbrøt han. «Jeg vil at du skal hente dem.» Han kikket på meg et øyeblikk med stram kjeve, så snudde han på hælen og stormet tilbake til kontoret sitt og lukket døren hardt igjen etter seg. 13

Hva faen var det egentlig som feilet ham? Var det virkelig nødvendig å smelle med døren som en tenåring? Jeg grep blazeren min fra stolryggen og satte i vei mot filialen vår et par bygninger nedi gaten. Da jeg kom tilbake igjen, banket jeg på døren hans, men det kom ingen svar. Jeg prøvde håndtaket. Låst. Antakeligvis koste han seg med et kjapt ettermiddagsligg med en eller annen prinsesse fra en rik familie, mens jeg løp rundt i Chicago som en hodeløs kylling. Jeg trykket papirmappen gjennom brevsprekken, og håpet dokumentene ville strø seg ut overalt, sånn at han måtte komme seg ned på alle fire og rydde i dem selv. Det ville han hatt godt av. Jeg likte egentlig ideen ganske godt, tanken på ham som han gikk ned på kne og plukket opp papirer fra gulvet. På den annen side, kjente jeg ham rett ville han bare rope meg inn på det sterile møkkastedet og be meg rydde opp mens han så på. Fire timer senere var statusoppdateringen klar, de ulike presentasjonsarkene var mer eller mindre i boks, og jeg begynte nesten å le hysterisk over hvor grusom denne dagen hadde vært. Jeg grep meg i å klekke ut et veldig blodig og dvelende mord på gutten på Copy Stop. En enkel arbeidsoppgave, det var alt jeg hadde bedt om. Lag et par kopier, et par heftede mapper. Det burde vært lekende lett. Rett inn og ut. Men neida. Det hadde tatt to timer. Jeg styrtet nedover den mørklagte korridoren i den tomme kontorbygningen, med presentasjonsmaterialet i en haug i armene, og kikket på klokken. 14

Ti på halv sju. Mr. Ryan ville ty til fysisk avstraffelse denne gangen. Kaste meg på hodet ut. Jeg var tjue minutter for sent. Som jeg hadde erfart i dag morges, hatet han forsentkomming. «Sent» var et ord som ikke fantes i Bennett Ryans Ordbok for Kødder. Som for eksempel «hjerte», «snillhet», «medfølelse», «lunsjpause» eller «takk.» Der løp jeg, altså, gjennom de tomme korridorene i de stylteaktige italienske pumpsene mine, i full fart mot bøddelen. Pust, Chloe. Han kan kjenne lukten av frykt. Idet jeg nærmet meg konferanserommet, prøvde jeg å puste roligere, og sakket farten til normal gange. Et mykt lys skinte ut fra under den lukkede døren. Ingen tvil om at han var der inne og ventet på meg. Varsomt prøvde jeg å glatte ut håret mens jeg ordnet dokumentbunten i armene. Så pustet jeg dypt inn og banket på døren. «Kom inn.» Jeg gikk inn i den varmt belyste salen. Konferanserommet var gedigent; den ene veggen var dekket av vinduer fra gulv til tak som ga en nydelig utsikt mot Chicagos bylandskap fra attende etasje. Skumringen spredte seg mørkt utover himmelen, og horisonten var spekket med lysende skyskrapere. I midten av rommet sto et stort og tungt konferansebord i tre, og ved enden av bordet, med ansiktet vendt mot meg, satt Mr. Ryan. Han bare satt der. Jakken hang fra stolryggen bak ham, slipset satt løst rundt halsen, de stive, 15

hvite skjorteermene var rullet helt opp til albuene, og haken hvilte mot sammenflettede fingre. Øynene hans boret seg inn i mine, men han sa ingenting. «Jeg beklager så mye, Mr. Ryan,» sa jeg med skjelvende, fremdeles andpusten stemme. «Trykkejobben tok –» Jeg stoppet brått opp. Unnskyldninger ville ikke gjøre situasjonen min bedre. Og dessuten hadde jeg ikke tenkt å la ham gi meg skylden for noe som var utenfor min kontroll. Han kunne kysse meg bak. Med min nyvunne tapperhet på plass, løftet jeg haken og gikk bort til ham. Uten å møte blikket hans, sorterte jeg gjennom papirene og la en kopi av presentasjonen ned på bordet mellom oss. «Skal jeg begynne, eller?» Han svarte ikke med ord, og øynene hans trengte rett gjennom den modige masken min. Det ville vært så mye lettere hvis han ikke var så utrolig kjekk. I stedet gjorde han tegn mot materialet på bordet, og oppfordret meg til å fortsette. Jeg rensket halsen og begynte presentasjonen. Mens jeg gikk gjennom de ulike aspektene av forslaget, forble han taus og stirret rett ned på sin egen kopi. Men hvorfor var han så rolig? Jeg kunne takle raserianfallene hans. Ikke den skumle tausheten. Den gjorde meg nervøs. Jeg sto framoverlent over bordet og pekte på noen grafer, da det skjedde. «Tidsplanen deres for første delmål er litt tve –» Jeg stanset midt i setningen. Pusten satt fast i halsen. Hånden hans presset svakt mot korsryggen min, før 16

den gled videre nedover og stoppet opp på rumpens kurve. I løpet av de ni månedene jeg hadde jobbet for ham, hadde han aldri tatt på meg med vitende og vilje. Dette var så avgjort med overlegg. Varmen fra hånden hans brant gjennom skjørtet og inn i huden. Hver eneste muskel i kroppen min strammet seg, og jeg følte at jeg var i ferd med å smelte innvendig. Hva i helvete var det han drev med? Hjernen min skrek at jeg måtte dytte hånden hans vekk, si til ham at han aldri måtte finne på å ta på meg igjen, men kroppen hadde andre planer. Brystvortene mine ble stive, og jeg strammet kjeven. Jævla forrædere. Nesten et halvt minutt forsvant slik, mens hjertet hamret i brystet, ingen av oss sa noe, og hånden hans beveget seg nedover og strøk meg på låret. Pusten vår og byens dempede støy var de eneste lydene i konferanserommets stille luft. «Snu deg, miss Mills.» Den lave stemmen hans brøt stillheten, og jeg rettet opp ryggen og vendte blikket framover. Langsomt snudde jeg meg, mens hånden hans strøk over huden min og gled oppover hoften. Jeg kunne kjenne trykket fra hånden hans, fra fingertuppene mot korsryggen min, hele veien ned til tommelen som presset mot den myke huden like under hoftebeinet. Jeg kikket ned og så ham inn i øynene. Han stirret intenst tilbake. Jeg kunne se at brystet hans steg og falt. Hvert åndedrag var dypere enn det forrige. En muskel ryk17

ket i den sterke kjeven hans mens tommelen begynte å røre på seg. Den gled sakte fram og tilbake, uten at øynene hans slapp mine så mye som ett sekund. Han ventet på at jeg skulle stoppe ham; jeg hadde hatt mer enn nok tid til å dytte ham vekk eller simpelthen snu meg og gå. Men jeg hadde for mange følelser som jeg måtte sortere, før jeg ble i stand til å reagere. Jeg hadde aldri kjent det på denne måten før, hadde aldri forventet at jeg ville føle noe sånt for ham. Jeg hadde lyst til å fike til ham, og så dra ham opp etter skjorten og slikke halsen hans. «Hva tenker du på?» hvisket hans. Øynene hans var på et eller annet vis både ertelystne og engstelige. «Det er det jeg prøver å finne ut.» Uten å vike med blikket, lot han hånden gli enda lenger ned. Fingrene hans løp nedover låret mitt, ned til kanten av skjørtet. Han dro det opp, så streifet fingertuppene hofteholderstroppen og blondekanten av den ene lårhøye strømpen. En lang finger smøg seg inn under det tynne stoffet og dro det en anelse nedover. Jeg pustet skarpt inn, og følte meg plutselig som om jeg smeltet fra innsiden og ut. Hvordan kunne jeg tillate kroppen min å reagere på denne måten? Jeg hadde fremdeles lyst til å fike til ham, men mer enn før ville jeg at han skulle fortsette. Den tunge verkingen mellom beina mine var i ferd med å bygge seg opp. Fingrene nådde kanten av trusen og smatt inn under stoffet. Jeg kjente at han strøk over huden min og streifet klitten før han dyttet fingrene inn i meg, og jeg bet meg i leppen i et 18

forgjeves forsøk på å undertrykke et stønn. Da jeg kikket ned på ham, så jeg at pannen hans var dekket av små svetteperler. «Faen,» knurret han lavt. «Du er våt.» Han lukket øynene, og så ut som han kjempet samme indre kampen som jeg gjorde. Jeg kikket ned på fanget hans og så bulen under det glatte buksestoffet. Uten å åpne øynene, trakk han fingeren ut av meg og grep trusen med hele knyttneven. Han skalv da han kikket opp på meg igjen, og raseriet var tydelig i ansiktet. Med én rask bevegelse rev han dem av. Stoffet revnet så det ga gjenlyd i stillheten. Han dro røft i hoftene mine, løftet meg opp på det kalde bordet og spredte beina mine foran seg. Jeg ga fra meg et ufrivillig stønn da fingrene kom tilbake igjen, skled inn mellom beina mine og presset seg inn i meg igjen. Jeg avskydde denne mannen på en forbløffende intens måte, men kroppen forrådet meg; jeg lengtet etter mer av det han gjorde. Faen om han ikke også var dødsflink til det. Dette var ikke de forsiktige, ømme berøringene jeg var vant til. Dette var en mann som hadde for vane å få det som han ville, og det viste seg at akkurat nå var det meg han ville ha. Hodet mitt falt skjevt bakover mens jeg lente meg tilbake på albuene og kjente at orgasmen nærmet seg raskt. Til min totale forferdelse klynket jeg faktisk: «Å, vær så snill.» Han sluttet å bevege seg, dro fingrene tilbake og knyttet neven. Jeg satte meg opp, grep silkeslipset 19

og dro munnen hans hardt mot min egen. Leppene hans kjentes like perfekte som de så ut, faste og glatte. Jeg var aldri blitt kysset av noen som åpenbart kjente hver eneste vinkel og berøring og ertende bevegelse som fikk meg til å gå nesten helt fra forstanden. Jeg bet i underleppen hans mens hendene mine beveget seg kjapt ned til forsiden av buksen, og rev beltet hans løs fra løkkene. «Du får fullføre det du har begynt.» Han ga fra seg en lav, sint lyd fra nederst i halsen, huket tak i blusen min, og rev den opp så sølvknappene føyk bortover det lange konferansebordet. Han gled hendene oppover ribbeina og brystene mine, mens tomlene strøk fram og tilbake over de stramme brystvortene. Det mørke blikket fokuserte hele tiden intenst på ansiktet mitt. Hendene hans var store, han var så hardhendt at det nesten gjorde vondt, men i stedet for å krympe meg eller trekke meg unna, presset jeg meg mot håndflatene hans og ville ha mer, hardere. Han stønnet og tok hardere i. Fingrene strammet seg. Det slo meg at jeg kanskje ville få blåmerker, og i et sykt øyeblikk håpet jeg faktisk at jeg ville det. Jeg ville ha en måte å huske denne følelsen på, følelsen av å vite helt sikkert, helt uhemmet, hva kroppen min ville ha. Han lente seg mot meg, nær nok til å kunne bite meg i skulderen, og hvisket: «Ertetøs, det er det du er.» 20

Jeg følte at jeg ikke kunne komme nær nok, og jobbet fortere med hendene mot glidelåsen, skjøv buksen og bokseren hans ned på gulvet. Jeg klemte hardt rundt pikken hans og kjente at han dunket mot håndflaten. Måten han hvisket etternavnet mitt på – «Mills» – burde ha gjort meg rasende, men det eneste jeg følte nå var ren, uforfalsket lyst. Han dyttet skjørtet mitt oppover lårene mine og skjøv meg tilbake mot konferansebordet. Før jeg klarte å si ett eneste ord, grep han anklene mine, tok tak i pikken sin, rykket framover og trengte dypt inn i meg. Jeg klarte ikke engang å være forferdet over det dype stønnet jeg slapp ut – han kjentes bedre enn noe annet. «Hva hørte jeg?» hveste han mellom sammenbitte tenner, mens hoftene klasket mot lårene mine og førte ham dypt inn i meg. «Du har aldri blitt knullet på denne måten før, har du vel? Du ville aldri ha vært en så stor flørt, hvis noen knullet deg ordentlig.» Hvem trodde han at han var? Og hvorfor tente det meg så jævlig at han hadde rett? Jeg hadde aldri hatt sex noe annet sted enn i en seng, og hadde aldri følt meg som jeg følte meg nå. «Jeg har hatt bedre,» sa jeg hånlig. Han lo, en lav, spottende lyd. «Se på meg.» «Nei.» Han trakk seg ut like før det gikk for meg. Først 21

trodde jeg at han faktisk ville la meg bli liggende sånn, uten å la meg komme, så grep han armene mine, dro meg opp fra bordet med et rykk, og presset leppene og tungen mot mine. «Se på meg,» sa han igjen. Og da, endelig, nå som han ikke lenger var inne i meg, klarte jeg det. Han blunket langsomt én gang, de mørke øyenvippene blafret mot kinnet hans, så sa han: «Spør pent, så skal jeg få deg til å komme.» Tonen var helt feil. Det var nesten et spørsmål, men ordene var typisk ham – hundre prosent drittsekk. Jeg ville at han skulle få meg til å komme. Jeg ville det mer enn noe annet. Men ikke faen om jeg hadde tenkt å spørre ham pent. Jeg senket stemmen og stirret tilbake. «Du er en drittsekk, Mr. Ryan.» Smilet hans fortalte at han hadde fått akkurat det han ville ha av meg. Jeg hadde lyst til å kjøre kneet inn i ballene på ham, men da ville jeg ikke få noe mer av det jeg lengtet etter. «Si vær så snill, miss Mills.» «Vær så snill, kyss meg bak.» Det neste jeg kjente var det kalde vinduet mot brystene mine, og stønnet av den intense temperaturkontrasten mellom glasset og huden. Jeg var i brann; hver eneste del av meg lengtet etter den harde berøringen hans. «Du er i det minste konsekvent,» snerret han inn i øret mitt før han bet meg i skulderen. Han sparket mot føttene mine. «Spre beina.» 22

Jeg gjorde som hans sa. Uten å nøle dro han hoftene mine tilbake, og styrte seg hardt inn i meg med et rykk. «Liker du at det er kaldt?» «Ja.» «For en skitten tøs du er. Så utspekulert. Du liker at folk kan se deg,» mumlet han og kjælte med øreflippen min mellom tennene. «Du nyter at hele Chicago kan kikke opp og se at du blir pult, at du presser de pene puppene dine mot glasset. Du elsker hvert sekund.» «Ti stille, du ødelegger det.» Men det var ikke sant. Ikke i nærheten engang. Den grove stemmen hans gjorde ondsinnede underverker med meg. Men han bare lo i øret mitt, og la sannsynligvis merke til at lyden fikk meg til å skjelve. «Du vil at de skal se deg komme, ikke sant?» Jeg stønnet til svar, og var ute av stand til å forme ord med munnen mens han sprengte inn i meg med gjentatte støt, og presset meg stadig hardere mot glasset. «Si det. Vil du komme, miss Mills? Svar meg, hvis ikke slutter jeg, og får deg til å suge meg i stedet,» hvisket han, og kjørte pikken sin dypere og dypere inn i meg for hvert nye støt. Den delen av meg som hatet ham, var i ferd med å løse seg opp som sukker på tungen, og den delen som ville ha alt han hadde å gi meg, vokste seg stadig større, hetere, mer begjærlig. «Det er bare å si det.» Han lente seg fram, sugde 23

øreflippen min mellom leppene, bet den skarpt. «Jeg lover det, jeg skal gi deg det du vil ha.» «Vær så snill,» sa jeg, og lukket øynene for å stenge ute alt annet og bare kjenne ham inni meg. «Vær så snill. Ja.» Han stakk hånden rundt på forsiden av kroppen min, og beveget fingertuppene over klitorisen med akkurat det rette trykket og den rette rytmen. Jeg kunne kjenne smilet hans mot nakken, og da han åpnet munnen og satte tennene i huden min, var jeg fortapt. Varmen spredte seg nedover ryggraden min, rundt hoftene og mellom beina, slik at jeg rykket tilbake mot ham. Hendene mine klasket mot glasset, hele kroppen skalv av orgasmen som veltet over meg og tok pusten fra meg. Da den endelig ga seg, trakk han seg ut av meg og spant meg rundt slik at jeg vendte ansiktet mot ham. Han bøyde hodet ned, sugde meg på halsen, haken, underleppen. «Si takk,» hvisket han. Jeg grov hendene inn i håret hans og røsket hardt til, i håp om å få en reaksjon ut av ham. Jeg ville se om han virkelig hadde kontrollen, eller bare hadde klart å innbille seg det på en eller annen måte. Hva er det vi holder på med? Han stønnet, lente seg mot hendene mine og kysset meg oppover og nedover halsen mens han presset ereksjonen mot magen. «Nå er det din tur til å la meg nyte.» Jeg slapp tak i håret med den ene hånden, tok tak i pikken hans og begynte å runke ham. Han var 24

tung, og lang, og lå perfekt i håndflaten min. Jeg ville si det til ham, men ikke søren om jeg noen gang ville la ham få vite hvor fantastisk han kjentes. I stedet trakk jeg meg bort fra leppene hans, og stirret på ham med tunge øyelokk. «Jeg skal få deg til å komme så hardt at du glemmer at du liksom skal være verdens største drittsekk,» knurret jeg mens jeg gled nedover glasset og langsomt tok hele pikken hans i munnen, langt tilbake i halsen. Han spente seg og slapp ut et dypt stønn. Jeg kikket opp på ham. Håndflaten og pannen hvilte mot glasset, og øynene var lukket. Han så sårbar ut, og dødsvakker, nå som han ga seg hen uten hemninger. Men han var ikke sårbar. Han var den største kødden på hele planeten, og her satt jeg på knærne foran ham. Ikke faen. Så i stedet for å gi ham det jeg visste han ville ha, reiste jeg meg opp, dro skjørtet ned igjen, og satte øynene i ham. Det var lettere nå som han ikke berørte meg, og fikk meg til å føle ting han ikke hadde noen rett til å prakke på meg. Sekundene gikk, og ingen av oss slo blikket ned. «Hva faen er det du tror du gjør?» sa han hest. «Kom deg ned på knærne og sug meg.» «Kommer ikke på tale.» Jeg dro sammen forsiden av den knappeløse blusen min og gikk ut, mens jeg ba om at de skjelvne beina mine ikke ville svikte under meg. Jeg snappet opp vesken fra skrivebordet mitt, 25

slengte på meg blazeren, og prøvde desperat å kneppe den igjen med de skjelvende fingrene mine. Mr. Ryan hadde fremdeles ikke kommet ut fra konferanserommet, og mens jeg løp bort til heisen, ba jeg til Gud om at jeg ville nå fram før jeg måtte møte ham ansikt til ansikt igjen. Jeg kunne ikke engang begynne å la meg selv tenke på det som hadde skjedd, før jeg kom meg ut derifra. Jeg hadde latt ham knulle meg, han hadde gitt meg mitt livs mest fantastiske orgasme, så hadde jeg latt ham bli igjen på konferanserommet med buksen rundt anklene og et ekstremt alvorlig tilfelle av ballespreng. Hadde det vært snakk om en annen kvinnes liv, ville jeg ha gratulert henne så det ljomet. Synd det ikke var det. Faen. Dørene gikk opp. Jeg gikk inn, trykket knappen fort og telte hver etasje mens heisen beveget seg nedover. Så snart jeg kom ned i lobbyen, styrtet jeg ut og nedover korridoren. Jeg hørte så vidt sikkerhetsvakten si noe om å jobbe overtid, men bare vinket og raste forbi ham. For hvert skritt jeg tok, minnet verkingen mellom beina meg om den siste timens hendelser. Da jeg nådde fram til bilen min, låste jeg opp den fjernstyrte sentrallåsen, dro opp døren og sank sammen i skinnsetenes trygge favn. Jeg kikket på meg selv i bakspeilet. Hva faen var det der for noe?

Herregud, så ødelagt jeg er nå. Jeg hadde ligget og stirret i taket siden jeg våknet tretti minutter tidligere. Hjernen: blåst. Pikken: hard. Eller rettere sagt, hard igjen. Jeg skulte i taket. Det nyttet ikke, uansett hvor mange ganger jeg hadde runket siden hun stakk i går kveld, ga det seg ikke. Og selv om jeg ikke trodde det var mulig, var det verre enn alle de andre, mange hundre gangene jeg hadde våknet opp på denne måten. For denne gangen visste jeg hva jeg gikk glipp av. Og hun hadde ikke engang latt meg komme. Ni måneder. Ni forpulte måneder med morrabrød, runking, og endeløse fantasier om en jeg ikke engang ville ha. Eller, det var strengt tatt ikke helt sant. Jeg ville ha henne. Jeg ville ha henne mer enn noen annen kvinne jeg noensinne hadde møtt. Det store problemet var det at jeg også hatet henne. Og hun hatet meg også. Jeg mener virkelig hatet meg. I løpet av mine trettien år hadde jeg aldri møtt noen som fikk meg til å tenne på alle pluggene som miss Mills – alle.

Bare navnet hennes fikk det til å kile der nede. Jævla forræder. Jeg kikket ned på teltet i lakenet. Det var det dumme vedhenget mitt som hadde lurt meg opp i stry helt fra start. Jeg gned hendene over ansiktet og satte meg opp. Hvorfor kunne jeg ikke bare holde den i buksa? Jeg hadde klart det i nesten et år. Og det hadde funket. Jeg hadde holdt avstand, sjefet og herset med henne – pokker heller, til og med jeg måtte innrømme at jeg hadde vært en drittsekk mot henne. Så hadde jeg bare mistet kontrollen. Det skulle ikke mer enn et øyeblikk til, i det stille rommet, med lukten av henne rundt meg, det jævla skjørtet, rumpa opp i ansiktet mitt. Jeg gikk fra vettet. Jeg hadde vært sikker på at hvis jeg bare tok henne en gang, ville det bli en skuffelse, og så ville begjæret forsvinne. Jeg ville endelig få fred. Men her lå jeg i sengen, steinhard, som om det ikke hadde gått for meg på mange uker. Jeg kikket på klokken. Det var ikke mer enn fire timer siden sist. Jeg tok en kjapp dusj, skrubbet meg selv hardt, som for å fjerne ethvert spor som var igjen etter henne fra kvelden før. Nå var det nok. Dette måtte ta slutt. Bennett Ryan oppførte seg ikke som en kåt tenåring, og hadde seg ikke med damer på jobben. Det siste jeg trengte var et innpåslitent kvinnfolk som ødela alt. Jeg kunne ikke gi miss Mills så mye makt over meg. Alt hadde vært så mye bedre før jeg visste hva jeg gikk glipp av. For hvor ille det enn hadde vært, var dette en million ganger verre.

Jeg var på vei inn på kontoret mitt da hun kom inn. Etter måten hun hadde stukket fra meg i går å dømme, et sprintløp mot døren, praktisk talt, tenkte jeg at jeg sto overfor to mulige scenarioer. Hun ville enten prøve å flørte med meg, fordi hun tenkte at det som hadde skjedd betydde noe, at vi betydde noe. Eller hun ville prøve å ta rotta på meg. Hvis det vi hadde gjort kom for en dag, kunne jeg ikke bare miste jobben, men også alt det jeg hadde jobbet for. Og likevel, uansett hvor mye jeg hatet henne, klarte jeg ikke å forestille meg at hun kunne finne på å gjøre noe slikt. Var det én ting jeg hadde lært om henne, var det at hun var pålitelig og lojal. Hun kunne kanskje være hatefull av seg, et rivjern, men jeg tvilte på at hun ville kaste meg til løvene. Hun hadde jobbet for Ryan Media Group siden hun gikk ut av college, og det var ikke tilfeldig at hun ble betraktet som en verdifull del av selskapet. Nå hadde hun bare noen få måneder igjen før hun fikk masteren sin, og kunne velge og vraker i jobber. Det var ikke snakk om at hun ville sette karriereutsiktene på spill. Men pokker ta om hun ikke ignorerte meg helt. Hun kom gående inn med en trenchcoat som gikk helt ned til knærne. Den skjulte det meste, men viste på fortreffelig vis fram de fantastiske leggene hennes. Faen i helvete … hvis hun hadde på seg de skoene, var det ganske sannsynlig at hun … Nei, ikke den kjolen. Vær så snill, for Guds skyld, ikke den kjolen, gi deg med den dritten. Jeg visste bare så altfor godt at viljestyrken min ikke ville tåle påkjenningen i dag. Jeg glodde olmt på henne mens hun hang av seg frakken i skapet sitt og satte seg ved skrivebordet.

Faen ta, dama var virkelig den største narrefitta i verden. Det var den hvite kjolen. Med utringningen som framhevet den myke huden i halsen og kragebeinet, det hvite stoffet som klistret seg perfekt inntil de deilige puppene, var den kjolen min tilværelses svøpe, himmel og helvete forent i én, rålekker pakke. Kjolekanten gikk ned til like under knærne, og var det mest sexy jeg noensinne hadde sett. Kjolen var ikke utfordrende på noe som helst vis, men snittet og den forbaskede, jomfruelige hvitfargen hadde et eller annet ved seg som gjorde meg stiv praktisk talt hele dagen lang. Og hun slo alltid ut håret når hun hadde den på seg. En av mine tilbakevendende fantasier var å ta alle de jævla hårnålene ut av håret hennes før jeg røsket tak i en håndfull og straffepulte henne. Herregud, som hun gikk meg på nervene. Da hun fremdeles nektet å ense meg, snudde jeg meg, stormet inn på kontoret mitt og smalt igjen døren. Hvorfor hadde hun fremdeles denne effekten på meg? Jeg hadde aldri latt noen eller noe distrahere meg fra arbeidet mitt, og hatet henne for at hun var den første. Men en del av meg nøt minnet om den triumferende minen hennes da hun forlot meg der jeg sto, gispende, på nippet til å gå ned på knærne og trygle om å bli sugd. Jenta hadde en ryggrad av stål. Jeg bet i meg gliset og fokuserte på å hate henne i stedet. Jobb. Jeg ville bare fokusere på jobben, og slutte å tenke på henne. Jeg gikk bort til skrivebordet, satte meg

ned, og prøvde å rette oppmerksomheten mot alt annet enn tanken på hvor fantastisk de leppene kjentes rundt pikken min kvelden før. Ikke hensiktsmessig, Bennett. Jeg åpnet opp den bærbare og sjekket programmet for dagen. Programmet … fanken. Den mest oppdaterte timeplanen var lagret på hennes maskin. Forhåpentligvis ville jeg ikke gå glipp av noen møter denne morgenen, for ikke faen om jeg hadde tenkt å be Isdronningen komme inn på kontoret før jeg absolutt måtte. Jeg satt og dobbeltsjekket et regneark da det banket på døren. «Kom inn,» ropte jeg. En hvit konvolutt landet på skrivebordet mitt med et smell. Jeg kikket opp, og så at miss Mills stirret ned på meg med trassig hevet øyenbryn. Uten nærmere forklaring snudde hun seg og strente ut av kontoret. Jeg glante panikkslagen på konvolutten. Sannsynligvis var det et formelt brev som redegjorde for oppførselen min i detalj, og meddelte hennes intensjon om å reise søksmål mot meg for seksuell trakassering. Jeg forventet å se et brevhode, og signaturen hennes nederst på siden. Det jeg ikke forventet, var en salgskvittering fra en online klesbutikk … belastet selskapets kredittkort. Jeg spratt opp av stolen og styrtet ut fra kontoret etter henne. Hun var på vei mot trappeoppgangen. Bra. Vi befant oss i attende etasje, og ingen, kanskje med unntak av oss to, pleide å bruke trappen. Jeg kunne skjelle henne ut så mye jeg ville, uten at noen fikk det med seg.

Døren gikk igjen med et metallisk brak, og hælene hennes ga gjenlyd nedover trappen like foran meg. «Miss Mills, hvor i helvete er det du har tenkt deg?» Hun fortsatte å gå, uten å se seg tilbake. «Vi er tomme for kaffe,» hveste hun. «Og siden jeg er sekretærjenta di, har jeg tenkt meg ned til kafeen i fjortende etasje for å skaffe litt kaffe. Det ville vært uhørt om du gikk glipp av neste koffeindose, tross alt.» Hvordan kunne en så heit dame være så hurpete? Jeg tok henne igjen på trappeavsatsen mellom etasjene, grep armen hennes og dyttet henne mot veggen. Øynene hennes ble smale, hun stirret på meg og blåste foraktfullt gjennom sammenbitte tenner. Jeg viftet med kvitteringen foran ansiktet hennes og skulte tilbake. «Hva er dette her for noe?» Hun ristet på hodet. «Vet du hva, til en så pompøs besserwisser å være, er du virkelig en komplett idiot iblant. Hva ser det ut som? En kvittering.» «Det ser jeg,» snerret jeg lavt, og krøllet sammen arket i neven. Jeg presset papirets skarpe spiss mot den sarte huden like over brystet hennes, og kjente at det nappet i pikken da hun gispet og sperret opp øynene. «Hvorfor kjøper du klær på firmaets regning?» «En drittsekk ødela blusen min.» Hun trakk på skuldrene, lente ansiktet nærmere og hvisket: «Og trusa.» Faen. Jeg pustet dypt inn gjennom nesen, kastet papiret i gulvet, lente meg fram, presset leppene mot hennes og gravde fingrene inn i håret hennes, klemte henne fast mot veggen. Pikken min banket mot magen hennes mens jeg

kjente at hånden hennes gjorde det samme som min, og røsket meg hardt i håret. Jeg dro kjolen hennes oppover lårene og stønnet inn i munnen hennes, mens fingrene igjen fant blondekanten øverst på strømpen. Hun gjorde dette for å plage meg, det var helt åpenbart. Jeg kjente at tungen hennes løp over leppene mine mens fingertuppene mine streifet trusens varme, våte stoff. Jeg tok et godt tak og rev den av henne med et hardt rykk. «Du må visst bestille et nytt par,» hvisket jeg, så presset jeg tungen mellom leppene hennes og inn i munnen. Hun stønnet dypt da jeg stakk to fingre inn i henne. Hun var om mulig enda våtere enn hun hadde vært kvelden før. Dette her er bare så forpult problematisk. Hun rev seg løs fra leppene mine med et gisp mens jeg fingerpulte henne hardt, og tommelen min gned klitten hennes grundig, rundt og rundt. «Få ut pikken,» sa hun. «Jeg må ha deg inni meg. Nå.» Jeg kikket på henne med smale øyne, og prøvde å skjule effekten ordene hadde på meg. «Si vær så snill, miss Mills.» «Nå,» sa hun, mer inntrengende. «Nå – hva da?» Hun ga meg et blikk som ville gjort en mindre mann impotent på flekken, og jeg lo mot min egen vilje. Mills var ikke en dame som lot seg pelle på nesa. «Det er bra at jeg føler meg generøs i dag.» Jeg fikk kjapt av meg beltet og dro ned buksen. Så løftet jeg henne opp og kjørte pikken hardt inn i henne.

Herregud, så deilig hun kjentes. Bedre enn noe annet. Det forklarte til dels hvorfor jeg ikke klarte å få henne ut av hodet, og en liten stemme fortalte meg at jeg kanskje aldri ville få nok av dette her. «Faen,» mumlet jeg. Hun gispet, og jeg kjente at hun strammet seg rundt meg. Hun var stakkåndet nå. Hun satte tennene i skulderen på jakken min, og hektet beina rundt meg idet jeg begynt å bevege meg hardt og fort inni henne, opp mot veggen. Noen kunne dukke opp i trappeoppgangen hvert øyeblikk, ta meg på fersken i å knulle henne, men jeg ga totalt faen. Jeg måtte bare få henne ut av systemet. Hun løftet hodet fra skulderen min og bet seg oppover halsen før hun tok underleppen min mellom tennene. «Nå går det snart for meg,» stønnet hun, og strammet beina rundt meg for dra meg dypere inn. «Det er like før nå.» Perfekt. Jeg gravde ansiktet ned i halsen hennes for å dempe stønnet, da jeg kom hardt og fort inni henne mens jeg knadde rumpa hennes mellom hendene. Jeg trakk meg ut før hun kunne fortsette å gni seg mot meg, og satte henne ned på gulvet med skjelvende bein. Hun glante på meg med åpen munn. Øynene lynte. Trappeoppgangen ble fylt av en blytung stillhet. «Kødder du?» sa hun, og pustet tungt ut. Hodet hennes falt tilbake mot veggen med et svakt dunk. «Takk, det var fantastisk.» Jeg fant buksen min rundt knærne og begynte å dra den opp. «Du er en drittsekk.»

«Du har påpekt det før,» mumlet jeg, og kikket ned mens jeg dro opp glidelåsen. Da jeg kikket opp igjen, hadde hun rettet opp kjolen, men så likevel nydelig rufsete ut, og en del av meg lengtet etter å strekke hånden mot henne og stryke henne til hun kom. Men en enda større del av meg nøt den sinte frustrasjonen i øynene hennes. «Man høster som man sår, for å si det sånn.» «Det er bare synd at du er et så dårlig ligg,» svarte hun rolig. Hun snudde seg for å fortsette nedover trappen, men stoppet brått opp, spant rundt og møtte blikket mitt. «Og det er flaks for deg at jeg går på p-piller. Takk for at du spurte, ditt rasshøl.» Jeg så henne forsvinne ut av syne nedover trappen, og brummet for meg selv hele veien tilbake til kontoret. Jeg landet i stolen med et brak, fnyste høyt, og dro hendene gjennom håret før jeg fisket opp den ødelagte trusen hennes fra lommen. Jeg stirret på det hvite silkestoffet mellom fingrene mine et øyeblikk, før jeg åpnet skrivebordsskuffen og slengte den nedi sammen med den andre fra kvelden før.