Kjekk, men rundbrenner av Christina Lauren by Cappelen Damm AS

Christina Lauren

Kjekk, men rundbrenner Oversatt av Aleksander Melli

Christina Lauren Originalens tittel Beautiful Player Oversatt av Aleksander Melli Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Lauren Billings Luhrs and Christina Hobbs Venstra Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Original publisher: Gallery Books, a Division of Simon & Schuster, Inc Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47768-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Tykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Vi var i den styggeste leiligheten på hele Manhattan. Det var ikke bare det at hjernen min var skrudd sammen sånn at den ikke klarte å verdsette kunst: Maleriene vi så på var rent objektivt heslige, alle som et. Et hårete bein som vokste ut av en blomsterstilk. Spagetti som tøt ut av en munn. Bak meg sto faren min og eldstebroren min og sa hm mens de nikket ettertenksomt, som om de forsto noe som helst av det de så. Jeg var den som holdt oss i bevegelse – det fantes visst en uskreven etiketteregel som dikterte at gjestene på festen først måtte ta runden og beundre kunsten, og først da kunne tillate seg å nyte smårettene som ble båret rundt i rommet på fat. Men helt i enden av rommet, over den massive peisen, mellom to glorete kandelabre, hang et maleri av en dobbel spiral – DNA-molekylets struktur – med et sitat av Tim Burton skrevet over hele lerretet: Vi vet alle at romantikk mellom ulike arter er ekkelt. Jeg lo begeistret og snudde med mot Jensen og pappa. «Okei, det kaller jeg kunst.» 5

Jensen sukket. «Typisk deg å like noe sånt.» Jeg kikket på maleriet, så tilbake på broren min. «Hvorfor det? Fordi det er det eneste kunstverket her inne som henger på greip?» Han kikket på pappa, og det gikk en stilltiende forståelse mellom dem, en tillatelse innvilget fra far til sønn. «Vi må snakke med deg om ditt forhold til jobben din.» Det gikk et øyeblikk før ordene hans, tonen, og det bestemte ansiktsuttrykket fikk meg til å skjønne hva han sa. «Jensen,» sa jeg. «Mener du virkelig at vi skal ha denne samtalen her?» «Ja.» De grønne øynene hans ble smale. «Det er første gang jeg har sett deg utenfor laboratoriet de siste to dagene, hvis man ser bort fra når du sover eller hiver i deg et måltid.» Jeg hadde ofte merket meg at mine foreldres mest fremtredende personlighetstrekk – vaktsomhet, sjarm, forsiktighet, impulsivitet og målrettethet – så ut til å ha blitt jevnt fordelt mellom deres fem barn, uten sammenblanding. Vaktsomhet og målrettethet var på offensiven nå, midt i Manhattans selskapsliv. «Vi er på fest, Jensen. Det er meningen at vi skal snakke om hvor fantastisk kunsten er,» parerte jeg og slo ut med hånden mot veggene i den overdådig innredede stuen. «Og hvor skandaløst … et eller annet er.» Jeg hadde ikke den ringeste idé om siste nytt på sladderfronten, og det lille, hvite uvitenhetsflagget bekreftet bare poenget til broren min. 6

Jeg betraktet Jensen mens han undertrykte trangen til å himle med øynene. Pappa rakte meg en kanapé som minnet om en snegle på en kjeks, og jeg pakket den diskret inn i en cocktailserviett idet en av servitørene gikk forbi. Den nye kjolen min klødde, og jeg skulle ønske jeg hadde tatt meg tid til å forhøre meg blant kollegaene på laboratoriet om denne kroppsformende Spanxbodyen jeg hadde på meg. Det var første gang jeg brukte en, og opplevelsen fikk meg til å slå fast at den måtte være skapt av Satan, eller en syltynn og sadistisk mann. «Du er ikke bare smart,» sa Jensen til meg. «Du er morsom å være sammen med. Du er sosial. Du er en vakker jente.» «Kvinne,» korrigerte jeg mumlende. Han lente seg nærmere, slik at de forbipasserende festgjestene ikke skulle høre hva vi snakket om. Gud forby – tenk om et medlem av New Yorks sosietet overhørte ham mens han belærte meg om å være mer sosialt løssluppen. «Vi har vært på besøk i tre dager, men de eneste menneskene vi har hengt med er mine venner. Det skjønner jeg bare ikke.» Jeg smilte til eldstebroren min og lot takknemligheten over den overbeskyttende hyperårvåkenheten hans skylle over meg, før den langsommere, varmere irritasjonen fikk meg til å rødme – det var som å berøre et glovarmt strykejern, en skarp refleks etterfulgt av en vedvarende, verkende svie. 7

«Jeg er nesten ferdig med utdannelsen, Jensen. Jeg har masse tid til å leve livet etter det.» «Men det er dette som er livet,» sa han inntrengende, med vidåpne øyne. «Her og nå. Da jeg var på din alder, klarte jeg så vidt å få ståkarakterer, og håpet bare at jeg ville våkne mer eller mindre uten bakrus på mandag morgen.» Pappa sto taus ved siden av oss og ignorerte den siste replikken, men nikket over det generelle innholdet – at jeg var en venneløs taper. Jeg ga ham et blikk som prøvde å formidle: Hallo, er ikke dette litt drøyt fra en arbeidsnarkoman vitenskapsmann som tilbrakte mer tid på laboratoriet enn i sitt eget hjem? Men han forble uttrykksløs, med den samme minen han fikk når en kjemisk forbindelse som egentlig skulle være oppløselig, endte opp som en seig klump i et reagensrør: forvirret, kanskje til og med en smule fornærmet på prinsipielt grunnlag. Pappa hadde gitt meg målrettethet, men han hadde alltid gått ut fra at jeg hadde arvet litt sjarm fra mamma også. Kanskje fordi jeg var kvinne, eller kanskje fordi han trodde at hver generasjon skulle være litt bedre enn den forrige, forventet han at jeg skulle takle hele jobb/liv-balansen bedre enn han hadde gjort. Den dagen pappa fylte femti, hadde han dratt meg inn på kontoret sitt og sagt, ganske enkelt: «Mennesker er like viktige som vitenskap. Lær av mine feil.» Så hadde han rettet opp et par papirer på skrivebordet sitt og stirret på hendene sine, 8

helt til jeg begynte å kjede meg såpass at jeg reiste meg opp igjen og gikk tilbake til laboratoriet. Jeg hadde åpenbart ikke lykkes i å følge rådet hans. «Jeg vet at jeg er nedlatende …» hvisket Jensen. «En smule,» nikket jeg. «Og jeg vet at jeg blander meg for mye borti dine saker.» Jeg kikket megetsigende på ham og hvisket: «Du er rene hønemoren, ja.» «Man kan vel ikke si hønemor om en person med penis.» «Hønebror, da.» Jensen sukket, og endelig så pappa ut til å skjønne at han trengte oppbacking. Dette var et tomannsoppdrag: De var begge i byen for å besøke meg, og selv om kombinasjonen virket litt rar til en tilfeldig visitt i februar, hadde jeg ikke viet den spesielt mye tanke før nå. Pappa la armene rundt meg og klemte til. Armene hans var lange og tynne, men han hadde alltid hatt det skrustikkeaktige håndgrepet til en mann som var mye sterkere enn han så ut som. «Du er ei bra jente, Hanna.» Pappas versjon av en ordrik oppmuntring fikk meg til å smile. «Takk.» Jensen la til: «Du vet hvor glad vi er i deg.» «Jeg er glad i dere også. Stort sett.» «Men … tenk på dette som kriseterapi. Du er hekta på arbeid. Du er hekta på det kjappe karriere9

sporet du tror du må følge. Jeg prøver kanskje alltid å detaljstyre livet ditt, men …» «Kanskje?» avbrøt jeg. «Du dikterte alt, fra når mamma og pappa skulle fjerne støttehjulene fra sykkelen min, til når jeg fikk lov til å være ute til etter solnedgang. Og du bodde ikke hjemme engang, Jensen. Jeg var seksten.» Blikket hans fikk meg til å tie. «Jeg sverger at jeg ikke kommer til å fortelle deg hva du må gjøre, bare …» Han fullførte ikke setningen, og kikket rundt seg som om han lette etter et skilt som kunne fortelle ham hva han skulle si. Å be Jensen om å slutte å detaljstyre livet mitt, var som å be ethvert annet menneske slutte å puste i ti små minutter. «Jeg vil bare at du skal ringe noen.» «Noen? Jensen, poenget ditt er at jeg ikke har venner. Det er ikke helt sant, men hvem syns du jeg skal ringe for å dra i gang få-deg-et-liv-prosjektet? En annen doktorand som er akkurat like nedgravd i forskning som meg? Vi er biomedisinske ingeniører. Det kryr ikke akkurat av selskapsløver i våre rekker.» Han lukket øynene og stirret opp i taket, så kom han tydeligvis på noe. Han hevet øyenbrynene da han kikket tilbake på meg, og håpet fylte øynene med en uimotståelig, broderlig ømhet. «Hva med Will?» Jeg snappet til meg pappas urørte champagneglass og drakk den på styrten.

Jensen behøvde ikke å gjenta forslaget. Will Sumner var bestekameraten hans fra college, pappas tidligere praktikant, og gjenstand for alle mine tenåringsfantasier. Der jeg alltid hadde vært den vennlige, nerdete lillesøsteren, hadde Will vært geniet med rampetendensene og det skjeve smilet, piercing i ørene og blå øyne som hypnotiserte hver eneste jente han møtte. Jeg var tolv år gammel da Will var nitten og ble med Jensen hjem et par dager i juleferien. Han var lurvete og – selv da – deilig, og hadde brukt besøket på å jamme i garasjen med Jensen og flørte lekent med storesøsteren min, Liv. Da jeg var seksten, var han nyutdannet fra college og bodde hos oss hele sommeren mens han jobbet for faren min. Han utstrålte en så rå, seksuell karisma at jeg ga jomfrudommen min til en famlende, forglemmelig gutt i klassen, for å prøve å døyve verkingen jeg følte bare ved å være i nærheten av Will. Jeg var ganske sikker på at søsteren min i det minste hadde kysset ham – og Will var uansett for gammel for meg – men bak lukkede dører, i mitt eget hjertes innerste kammer, kunne jeg innrømme at Will Sumner var den første gutten jeg noen gang hadde villet kysse, den første gutten som etter hvert drev meg til å stikke hånden inn under lakenet mens jeg fantaserte om ham i soverommets mørke. Om det djevelsk lekne smilet hans, og håret som stadig falt ned over det høyre øyet. 11

Om de glatte, senete overarmene og den solbrune huden. Om de lange fingrene hans, til og med det lille arret på haken. Da guttene på min alder alle hørtes helt like ut, var Wills stemme dyp og stillferdig. Øynene var tålmodige og kloke. Hendene var aldri rastløse og fiklete, men hvilte som oftest dypt i lommene. Han slikket seg om leppene når han kikket på jentene, og kom med lavmælte, selvsikre kommentarer om bryster og bein og tunger. Jeg blunket og kikket opp på Jensen. Jeg var ikke seksten år lenger. Jeg var tjuefire, og Will var trettien. Jeg hadde sett ham fire år tidligere i Jensens uhellsvangre bryllup, og det stille, karismatiske smilet hans hadde bare blitt enda mer intenst, enda mer forførerisk med årene. Jeg hadde fascinert lagt merke til at Will smatt inn på et garderoberom sammen med to av min svigerinnes brudepiker. «Ring ham,» insisterte Jensen nå, og tvang meg vekk fra minnene. «Han har funnet en bra balanse mellom arbeid og fritid. Han bor her i byen, han er en bra fyr. Bare … bare kom deg ut litt, okei? Han tar garantert godt vare på deg.» Jeg prøvde å undertrykke kriblingen som dirret over hele huden da eldstebroren min sa dette. Jeg visste ikke hvordan jeg ville at han skulle ta vare på meg: Ville jeg at han bare skulle være min brors venn, som hjalp meg med å finne mer likevekt i 12

livet? Eller ville jeg få en voksen titt på gjenstanden for mine mest grisete fantasier? «Hanna,» insisterte pappa. «Hørte du det broren din sa?» En servitør gikk forbi med et brett fullt av champagneglass, og jeg byttet ut det tomme med et nytt, boblende glass. «Jeg hørte ham. Ja, jeg skal ringe Will.»

En ringetone. To. Jeg sluttet å skritte fram og tilbake lenge nok til å trekke fra gardinen, kikke ut vinduet og rynke pannen mot himmelen. Det var fremdeles mørkt ute, men jeg tenkte som så at jeg kunne skimte mer blått enn svart, med en rosa og mørklilla, utflytende kant langs horisonten. Teknisk sett var det morgen. Det hadde gått tre dager siden Jensens skjennepreken, og, passende nok, siden mitt tredje forsøk på å ringe Will. Men selv om jeg ikke hadde noen anelse om hva jeg ville si – hva broren min overhodet forventet at jeg skulle si – jo mer jeg tenkte på det, jo mer innså jeg at Jensen hadde hatt rett: Jeg var nesten alltid på laboratoriet, bortsett fra når jeg var hjemom og sov eller spiste. Å ha valgt å bo alene i mine foreldres leilighet på Manhattan, i stedet for et sted som lå nærmere mine jevnaldrende venner og kjente i Brooklyn og Queens, hadde ikke akkurat utvidet de sosiale valgmulighetene. Kjøleskapets innhold besto av en og annen grønnsak, tvilsom takeaway-mat, og frosne ferdigmiddager. 15

Hele livet mitt fram til dette punktet hadde kretset rundt å bli ferdig med studiene, og deretter gi meg i kast med den perfekte forskningskarrieren. Det var en real vekker å innse hvor lite jeg hadde utenom det. Nå hadde tydeligvis familien min luktet lunta, og av en eller grunn trodde visst Jensen at løsningen som ville redde meg fra en overhengende tilværelse som peppermø, var Will. Jeg var ikke fullt så sikker på det. Ganske så usikker, faktisk. Det måtte innrømmes at forhistorien vi delte var rimelig spinkel, og det var slett ikke utenkelig at han ikke ville huske meg spesielt godt. Jeg var lillesøstera, veggpryden, bakteppet til hans mange eventyr med Jensen og den kortvarige flørten med søsteren min. Og nå skulle jeg ringe ham for å – ja, for hva, egentlig? Så han kunne ta meg med ut? Spille brettspill? Lære meg å … Jeg klarte ikke å fullføre tanken engang. Jeg vurderte å legge på. Jeg vurderte å legge meg igjen, og si til broren min at han kunne kysse meg bak og finne en annen forsøkskanin å redde fra seg selv. Men midt i fjerde ringetone, mens jeg holdt røret så hardt i hånden at jeg sannsynligvis ville få gangsperre i morgen, tok Will telefonen. «Hallo?» Stemmen hans var nøyaktig slik jeg husket den, varm og klangfull, men enda dypere. «Hallo?» spurte han igjen. «Will?» 16

Han trakk pusten skarpt inn, og jeg hørte smilet i stemmen hans da han sa kallenavnet mitt: «Ziggy?» Jeg lo. Selvfølgelig var det sånn han husket meg. Det var bare familien min som fremdeles brukte navnet. Ingen visste egentlig hva det betydde – de hadde gitt broren min, Eric, mye makt den gangen, da han i en alder av to år fikk velge kallenavn på den nyfødte lillesøsteren sin – men det hadde tålt tidens tann. «Ja da, det er Ziggy. Hvordan klarte du å …?» «Jeg hørte fra Jensen i går,» forklarte han. «Han fortalte meg alt om besøket sitt og overhøvlingen han ga deg. Han nevnte at du kanskje ville ringe.» «Jepp, og her er jeg,» sa jeg tamt. Jeg hørte et stønn, og den hviskende lyden av raslende laken. Jeg prøvde overhodet ikke å forestille meg graden av nakenhet i den andre enden av røret. Men sommerfuglene i magen min fløy opp i halsen da jeg skjønte at han lød trøtt fordi jeg hadde vekket ham. Okei, det var mulig at det teknisk sett ikke var morgen helt ennå … Jeg dristet meg til å kikke ut vinduet igjen. «Jeg håper jeg ikke vekket deg?» Jeg hadde ikke engang kikket på klokken, og nå var jeg redd for å gjøre det. «Det går bra. Vekkerklokken min skulle uansett ringe om …» Han forsvant et øyeblikk, og gjespet. «… en time.» Jeg bet i meg et skamfullt stønn. «Unnskyld. Jeg var vel litt … spent.» «Nei da, nei da, det går bra. Jeg fatter ikke at jeg 17

glemte at du bor i byen nå. Jeg hører at du har holdt deg i skjul borte hos P og S, at du har lekt deg med pipetter og beskyttelsesdrakt de siste tre årene.» Magen min knøt seg en anelse da han skjennet ertende på meg med den hese stemmen sin. «Høres ut som om du holder med Jensen.» Tonen hans ble mykere. «Han er bare bekymret for deg. Det er favoritthobbyen hans som storebror.» «Det er visst det.» Jeg gikk tilbake til å skritte fra den ene siden av rommet til den andre, bare for å holde den nervøse energien i sjakk. «Jeg burde ha ringt deg før …» «Det burde jeg også ha gjort.» Han flyttet på seg, sannsynligvis for å sette seg opp. Jeg hørte ham stønne igjen mens han strakte på seg, og lukket øynene da jeg hørte lyden. Den lød akkurat som sex, forstyrrende nok. Pust gjennom nesa, Hanna. Hold hodet kaldt. «Har du lyst til å finne på noe i dag?» buste jeg ut. Ja, bra, sånn holder man hodet kaldt. Han nølte, og jeg kunne ha gitt meg selv en ørefik for at jeg ikke hadde tenkt på at han helt sikkert hadde lagt andre planer allerede. Som for eksempel jobb. Og etter jobben, kanskje en date med en kjæreste. Eller en kone. Plutselig anstrengte jeg meg for å høre hver eneste lyd som presset seg gjennom den sprakende stillheten. Etter en tilsynelatende evighet, sa han: «Hva kunne du tenke deg å gjøre?» 18

Et ladet spørsmål. »Middag, for eksempel?» Will nølte i noen få, smertefulle sekunder. «Jeg har en greie jeg må på. Et kveldsmøte. Hva med i morgen?» «Jeg må være på laboratoriet. I atten timer. Jeg må følge med på noen celler som vokser ekstremt langsomt, og kommer virkelig til å stikke meg selv med noe skarpt hvis jeg roter det til og må begynne på nytt igjen.» «Atten timer? Det er litt av en arbeidsdag, Ziggy.» «Jeg vet.» Han sa hmmm før han spurte: «Når skal du på jobben i dag?» «Senere,» sa jeg og krympet meg da jeg kikket på klokken. Den var bare seks. «Kanskje i ni-ti-tiden.» «Har du lyst til å bli med og løpe i parken?» «Løper du?» spurte jeg. «Av egen fri vilje?» «Ja,» sa han og begynte å le. «Det er ingen som jager etter meg. Det er en form for trening.» Jeg knep øynene igjen og kjente den velkjente trangen til å gjennomføre dette her, som en utfordring, en pokkers lekse. Dumme Jensen. «Når da?» «Om tretti minutter?» Jeg kikket ut vinduet igjen. Det begynte så vidt å bli lyst ute. Det lå snø på bakken. Endring, sa jeg til meg selv, nok en gang. Og med det lukket jeg øynene og sa: «Tekst meg møtestedet, så ses vi.»

Det var kaldt. Pissekaldt, ville kanskje ha vært en mer nøyaktig beskrivelse. Jeg leste Wills tekstmelding igjen, som hadde bedt meg møte ham i nærheten av Engineers Gate i krysset til Fifth og Ninetieth i Central Park. Jeg skrittet fram og tilbake, og prøvde å holde meg varm. Morgenluften sved i ansiktet og trakk inn gjennom buksestoffet. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt på meg lue. Jeg skulle ønske jeg hadde husket av det var februar i New York, og at bare gærninger gikk i parken i New York i februar. Jeg hadde mistet følelsen i fingrene og hadde en berettiget bekymring om at den kalde luften kombinert med blåsten kunne få ørene mine til å falle av. Det var bare en håndfull mennesker i nærheten: hardbarkede treningsnarkomane og et ungt par som satt tett inntil hverandre på en benk under et pjuskete tre, med hvert sitt pappkrus med et eller annet som så varmt og aldeles fortreffelig ut. En flokk grå fugler hakket løs på bakken, og solen var akkurat i ferd med å stikke hodet fram over skyskraperne i det fjerne. Jeg hadde svevd på grensen mellom det sosialt akseptable og det fjernt nerdeaktige mesteparten av livet, så det var naturligvis ikke første gang jeg følte meg utenfor mitt rette element: da jeg mottok forskningsprisen foran tusenvis av foreldre og studenter på MIT, så å si hver eneste gang jeg dro på shopping alene, og mest minneverdig av alt, den gangen i ellevte klasse da Ethan Kingman ville at jeg skulle 20

suge ham, og jeg ikke hadde den ringeste idé om hvordan jeg skulle gripe an utfordringen og samtidig klare å puste. Og nå, mens jeg så himmelen bli lysere og lysere for hvert minutt som gikk, ville jeg gladelig ha flyktet tilbake til hvilket som helst av de minnene for å slippe unna dette her. Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å løpe … eller jo, forresten, det var strengt tatt en vesentlig del av problemet. Jeg ville overhodet ikke bli med på løpetur. Jeg visste ikke engang om jeg klarte å løpe, ikke som en treningsform, i hvert fall. Men Will gruet jeg meg ikke til å treffe. Jeg var bare ordentlig nervøs. Jeg husket måten han hadde vært på – det hadde alltid vært noe langsomt og hypnotisk ved oppmerksomheten han ga meg. Noe ved ham som oste sex. Jeg hadde aldri måttet ha noe med ham å gjøre på tomannshånd før, og engstet meg for at jeg ganske enkelt manglet selvbeherskelsen til å takle situasjonen. Broren min hadde gitt meg en oppgave – kom deg ut og lev livet – vel vitende om at hvis det fantes én måte å få meg til gjøre noe på, så var det å antyde at jeg var i ferd med å mislykkes i det. Og selv om jeg var ganske sikker på at Jensen ikke egentlig hadde til hensikt å sende meg på datekurs hos Will og, la oss se det i øynene, få meg et knull, så trengte jeg å få et innblikk i Wills hode, jeg trengte å gå i lære hos selve mesteren og bli mer som ham på den måten. Jeg måtte bare leke at jeg var en hemmelig agent som var ute på dekkoperasjon: Målet var å 21

komme meg inn og ut og til helvete vekk uten å få varige mén. I motsetning til søsteren min. Etter at den sytten år gamle Liv hadde klint med en piercet, basspillende, nitten år gammel Will i juleferien, hadde jeg lært mye om hvordan det ser ut når en tenåringsjente blir håpløst forelsket i en håpløs kjekkas. For Will Sumner var selve innbegrepet på en kjekk villstyring. Alle ville ha søsteren min, men Liv hadde aldri snakket om noen slik hun snakket om Will. «Ziggy!» Jeg løftet hodet med et rykk, og bråsnudde meg mot lyden av navnet mitt idet mannen i egen person kom gående mot meg. Han var høyere enn jeg husket ham, med en type kropp som var lang og slank, en endeløst lang overkropp og lemmer som burde ha gjort ham klossete, men på en eller annen måte ikke gjorde det. Det hadde alltid vært noe med ham, noe magnetisk og uimotståelig som ikke hadde noe med klassiske, symmetrisk pene trekk å gjøre – men minnene mine om Will, selv fra fire år tilbake, bleknet i møtet med mannen som sto foran meg nå. Smilet var fremdeles det samme: lettere skjevt, alltid dvelende, noe som ga ansiktet hans et konstant skøyeraktig preg. Idet han nærmet seg, kastet han et blikk på en vakker kvinne som gikk forbi, og jeg fikk et glimt av den ubarberte kjeven hans, den lange, glatte og solbrune halsen som forsvant under kragen på fleecegenseren. 22

Da han nådde bort til meg, ble smilet hans bredere. «God morgen,» sa han. «Det var det jeg trodde, at det var deg. Jeg husker du pleide å skritte fram og tilbake på den måten når du gruet deg til noe på skolen eller noe. Moren din ble gal av det.» Og uten å tenke meg om, skrittet jeg fram, surret armene stramt rundt halsen hans og ga ham en klem. Jeg kunne ikke huske å ha vært så nær Will før. Han var varm og solid – jeg lukket øynene da jeg kjente at han presset ansiktet mot toppen av hodet mitt. Den dype stemmen hans dirret liksom i meg: «Så godt å se deg.» Hanna, hemmelig agent … Motvillig tok jeg et skritt tilbake og pustet inn den friske luften som blandet seg sammen med den rene duften av såpen hans. «Godt å se deg også.» De knallblå øynene hans kikket ned på meg under den svarte luen, som han hadde dratt skjødesløst ned over det mørke håret. Han kom nærmere igjen og la noe på hodet mitt. «Jeg tenkte du ville trenge en sånn en.» Jeg løftet hendene og kjente den tykke ulluen. Wow, for en avvæpnende og sjarmerende gest. «Takk. Kult at ikke ørene faller av allikevel.» Han gliste, skrittet tilbake og målte meg opp og ned. «Du ser … annerledes ut, Ziggy.» Jeg lo. «Ingen andre enn familien min har kalt meg det på år og dag.» Smilet hans bleknet, og han gransket ansiktet mitt 23

et øyeblikk som om navnet mitt, hvis han hadde flaks, ville være tatovert der et sted. Han hadde aldri kalt meg noe annet enn Ziggy, akkurat som søsknene mine – Jensen, naturligvis, men også Liv, Niels og Eric. Helt til jeg flyttet hjemmefra, hadde jeg aldri vært noe annet enn Ziggy. «Okei, hva er det vennene dine kaller deg?» «Hanna,» sa jeg stille. Han fortsatte å stirre på meg. Han stirret på halsen min, på leppene mine, så tok han seg tid til å granske øynene mine. Energien mellom oss var til å ta og føle på … men nei. Det måtte være jeg som leste situasjonen feil. Det var akkurat dette som var faren med Will Sumner. «Ja,» begynte jeg og hevet øyenbrynene. «Det var den løpeturen, da.» Will blunket, som om han plutselig husket hvor vi var. «Nettopp.» Han nikket, stakk opp hånden og trakk luen lenger ned over ørene. Han så så annerledes ut enn jeg husket ham – striglet og fremgangsrik – men hvis jeg kikket nøye nok, kunne jeg fremdeles se de svake merkene der øreringene en gang hadde vært. «Først,» sa han, slik at jeg raskt vendte oppmerksomheten tilbake til ansiktet hans, «vil jeg at du skal passe deg for isen. De er flinke til å holde stiene isfrie, men hvis du ikke følger godt med, risikerer du virkelig å skade deg.» «Okei.» Han pekte på stien som buktet seg rundt det 24

frosne vannet. «Dette er den lave runden. Den går rundt hele reservoaret, og burde være midt i blinken, siden den bare har noen få skråninger.» «Er det denne løypa du løper hver dag?» Will kikket på meg med glimt i øyet og ristet på hodet. «Ikke denne her. Denne er bare tre kilometer lang. Siden du er nybegynner, kan vi gå det første og det siste stykket og løpe et par kilometer i midten.» «Kan vi ikke bare løpe den vanlige runden din?» spurte jeg. Jeg likte ikke tanken på at han måtte løpe saktere eller endre rutinen sin for meg. «Fordi den er ti kilometer lang.» «Det klarer jeg vel,» sa jeg. Ti kilometer virket ikke så fryktelig langt. Det var tross alt bare ti tusen meter. Hvis jeg løp med lange steg, var det kanskje ikke snakk om mer enn femten tusen skritt … Jeg kjente at smilet mitt krympet en smule da jeg tenkte meg nærmere om. Han klappet meg på skulderen med overdreven tålmodighet. «Selvsagt klarer du det. Men la oss først se hvordan du klarer deg i dag, så kan vi snakke om det senere.» Og hva gjorde han da? Han blunket til meg. Okei, så jeg var visst ikke mye til løperess. «Gjør du dette hver eneste dag?» peste jeg. Jeg kjente en svettedråpe piple ned fra tinningen og nedover halsen, og hadde ikke engang krefter til å løfte armen og tørke den bort. 25

Han nikket, og så ut som om han bare var ute og nøt en frisk morgenrusletur. Jeg følte meg døden nær. «Hvor mye er det igjen nå?» Han kikket bort på meg med et selvtilfreds – og deilig – flir. «Nesten en kilometer.» Å, herregud. Jeg rettet meg opp og løftet haken. Jeg kunne klare dette. Jeg var ung og i … rimelig god form. Jeg sto rett opp og ned nesten hele dagen lang, løp fra rom til rom på laboratoriet, og tok alltid trappen når jeg kom hjem. Jeg kunne klare dette. Banna bein. «Bra …» sa jeg. Det var som om lungene mine var fulle av sement, og jeg bare klarte å puste i bittesmå hikst. «Føles kjempebra.» «Du er ikke kald lenger?» «Niks.» Jeg kunne så å si høre blodet pumpe gjennom blodårene, og hjerteslagenes kraft i brystet. Føttene våre hamret over stien og nei, jeg var overhodet ikke kald lenger. «Bortsett fra at du er så travel hele tiden,» spurte han uten et snev av andpustenhet, «liker du jobber din?» «Jeg elsker den,» gispet jeg. «Jeg elsker å jobbe med Liemacki.» Vi snakket litt om prosjektet mitt og de andre folkene på laboratoriet. Han kjente doktorgradsveilederen min av omdømme, fra vaksinasjonsfeltet, og jeg ble imponert over hvor godt Will holdt seg opp26

datert på siste nytt innenfor faglitteraturen, selv på et felt han sa ikke alltid gjorde det så bra i risikokapitalens verden. Men det var ikke bare jobben min han var nysgjerrig på – han ville vite ting om livet mitt, og spurte rett ut. «Laboratoriet er livet mitt,» sa jeg og kikket på ham for å få måle hvor ille han syntes det lød. Han reagerte ikke. Vi hadde noen få doktorander, og en hær av postdoktorforskere som produserte vitenskapelige artikler på løpende bånd. «Alle er fine folk,» forklarte jeg og svelget før jeg slukte en gedigen munnfull luft. «Men jeg kommer best overens med to som begge er gift med barn, så de er ikke akkurat typene du kan stikke ut og spille biljard med etter jobben.» «Jeg tviler på at biljardsalongene fremdeles er åpne når dere er ferdige på jobben,» ertet han. «Er det ikke det jeg er her for? Som en reservestorebror som tvinger deg ut av rutinen?» «Nettopp,» sa jeg og lo. «Og selv om jeg ble ganske irritert da Jensen sa rett ut at jeg måtte få meg et liv, tar han ikke akkurat feil.» Jeg ble taus et øyeblikk mens jeg løp et par skritt til. «Jeg har bare vært så fokusert på jobben så lenge, å komme over neste kneik, liksom, at jeg egentlig ikke har tatt meg tid til å nyte livet mitt.» «Ja,» sa han lavt. «Det er jo ikke bra.» Jeg prøvde å ignorere det intense blikket hans, og holdt øynene klistret til stien foran oss. «Føler du iblant at menneskene som betyr mest for deg, ikke 27

er dem du treffer oftest?» Da han ikke svarte, la jeg til: «Jeg føler bare i det siste at jeg legger hjertet i feil ting. Ikke nødvendigvis de viktigste tingene.» I sidesynet så jeg ham se bort mens han nikket. Han brukte en evighet på å svare, men da han til slutt gjorde det, sa han: «Ja, jeg skjønner hva du mener.» Et øyeblikk senere kikket jeg bort på Will da han begynte å le. Latteren var dyp, og lyden vibrerte gjennom huden og inn i beina mine. «Hva er det du gjør?» spurte han. Jeg fulgte blikket hans til armene mine, som lå i kors over brystet. Jeg krympet meg innvendig før jeg innrømmet: «Jeg har vondt i puppene. Hvordan klarer menn dette her?» «Vel, for det første, så har vi ikke …» Han veivet vagt mot brystregionen min. «Men hva med det andre? Jeg mener, løper dere i bokseren, eller?» Herrejemini, hva er det egentlig som feiler meg? Problem nummer én: ikke noe verbalt filter. Han kikket forvirret bort på meg igjen, og snublet nesten i en fallen gren. «Hva?» «Boksere?» gjentok jeg i tre tydelige stavelser. «Eller har dere utstyr som hindrer stellet i å …» Han avbrøt meg med en rungende latter som ga gjenlyd mot trærne i den iskalde luften. «Ingen boksere,» sa han. «Da blir det for mye som rører på seg der nede.» Han blunket, så kikket han framover på stien med et flørtende halvglis. 28

«Er du ekstra belastet?» ertet jeg. Will ga meg et muntert blikk. «Hvis du absolutt må vite det, så bruker jeg løpeshorts. Med perfekt passform, sånn at understellet er helt trygt.» «Jenter er heldige, i hvert fall på den måten. Vi har ingenting der nede som bare …» Jeg fektet vilt med armene. «… henger og slenger i hytt og pine. Vi har kompakte underliv.» Vi nådde en flat strekning, senket farten og begynte å gå. Will lo lavt ved siden av meg. «Jeg har lagt merke til det.» «Ja, du er jo litt av en ekspert, tross alt.» Han kikket skeptisk på meg. «Hva?» Et øyeblikk forsøkte hjernen min å undertrykke det jeg skulle til å si, men det var for sent. Jeg hadde aldri vært særlig god til å sensurere tankene mine – et faktum familien min mer enn gjerne påpekte når anledningen bød seg – men nå føltes det som om hjernen benyttet denne sjeldne anledningen til å slippe ut alt i fanget på den legendariske Will, som om jeg kanskje ikke ville få sjansen til å gjøre det igjen. «En … ekspert på mus,» hvisket jeg nesten uhørbart. Han sperret opp øynene, og skrittene vaklet en anelse. Jeg stoppet opp og bøyde meg ned for å snappe etter pusten. «Det er jo du selv som har sagt det.» «Når i alle dager har jeg kalt meg selv en ekspert på mus?» «Husker du ikke at du sa det til oss? Du sa at Jen29

sen hadde det i kjeften, mens du var en handlingens mann. Og så vrikket du med øyenbrynene.» «Det er jo forferdelig. Hvordan i alle dager husker du alt dette?» Jeg rettet meg opp. «Jeg var tolv år gammel. Du var en nitten år gammel, kjekk venn av broren min som fleipet om sex i huset vårt. Du var mer eller mindre en mytisk skikkelse.» «Hvorfor husker ikke jeg noe av dette?» Jeg trakk på skuldrene og kikket forbi ham på stien, der det nå var begynt å bli ganske folksomt. «Sannsynligvis av samme grunn.» «Jeg kan heller ikke huske at du var så morsom. Eller så …» Han smugkikket på meg et øyeblikk fra topp til tå. «… voksen.» Jeg smilte. «Jeg var jo ikke det.» Han stakk hånden bak seg og dro treningsgenseren opp over hodet. Et øyeblikk ble T-skjorten under dratt opp sammen med den, slik at mye av overkroppen ble blottet. Jeg kjente en stikkende iling i hele kroppen ved synet av den flate magen hans, det mørke håret som strømmet ned fra navlen og inn i shortsen. Løpeshortsen hang lavt nok til at jeg kunne se hoftenes utskårne linjer, den besnærende antydningen til en svak bul i skrittet, mannebeina og … fyttigrisen, Will Sumners kropp var aldeles uvirkelig. Da han dro kanten på T-skjorten ned igjen, ble transen min brutt, og jeg kikket opp for å granske resten av ham nå som armene hans var nakne under 30

de korte T-skjorteermene. Han klødde seg på halsen uten å ense hvordan øynene mine beveget seg over underarmen hans. Jeg hadde mange minner om Will fra den sommeren da han bodde hos oss mens han jobbet for pappa: at jeg satt på sofaen med ham og Jensen mens vi så film, at jeg gikk forbi ham i gangen om natten da han ikke hadde mer enn et håndkle rundt livet, at han slukte i seg middagen ved kjøkkenbordet etter en lang dag på laboratoriet. Men bare svart magi kunne ha fått meg til å glemme tatoveringene. Da jeg så dem nå, husket jeg blåfuglen på skulderen hans, fjellet, treets røtter som tvinnet seg sammen som slyngplanter over bicepsen. Men noen av tatoveringene var nye. Blekkvirvler dannet en dobbel spiral nedover midten av den ene underarmen, på den andre tittet en grammofon fram under ermet. Will var blitt taus nå, og da jeg kikket opp, så jeg at han flirte selvtilfreds mot meg. «Beklager,» mumlet jeg og smilte fårete. «Du har fått et par nye.» Tungen hans smatt ut av munnen og fuktet leppene. Vi begynte å gå igjen. «Du trenger ikke beklage noe som helst, jeg ville ikke ha hatt dem hvis jeg ikke ville at folk skulle se på dem.» «Men blir det ikke litt rart av og til? Med finansjobben og greier?» Han trakk på skuldrene og mumlet: «Lange ermer, dressjakker. De aller fleste aner ikke at jeg 31

har dem.» Problemet med det han sa, var at det ikke fikk meg til å tenke på de aller fleste, som forble uvitende om tatoveringene hans. Det fikk meg til å undre meg over de som kjente hver eneste blekklinje på huden hans. Den store faren med Will Sumner, påminnet jeg meg selv. Alt han sier høres snuskete ut, og nå tenker du på den nakne kroppen hans. Igjen. Jeg blunket, så bort, og lette etter et nytt samtaleemne. «Så fortell meg noe om ditt liv, da.» Han kikket vaktsomt på meg. «Hva vil du vite?» «Liker du jobben din?» «Stort sett.» Jeg anerkjente det han sa med et smil. «Får du sjansen til å treffe familien din iblant? Moren og søstrene dine bor i Washington, ikke sant?» Jeg husket at Will hadde to søstre som var mye eldre enn ham, og at de begge bodde i nærheten av moren. «Oregon,» korrigerte han. «Og ja, et par ganger i året.» «Treffer du noen?» ramlet det ut av meg. Han rynket pannen som om han ikke helt skjønte spørsmålet. Et øyeblikk senere sa han: «Nei.» Den bedårende, forvirrede reaksjonen hans tillot meg å fortrenge hvor upassende spørsmålet mitt hadde vært. «Måtte du tenke deg om litt først?» «Nei, frekken. Og nei, jeg har ingen i livet mitt som jeg ville ha presentert for deg ved å si: ’Heisann, Ziggy, hils på kjæresten min.’» 32

Jeg nikket mens jeg gransket ham. «Skal si du velger ordene med omhu når du vrir deg unna.» Han dro av seg luen og prøvde å glatte ut håret. Det var fuktig av svette og stakk ut til alle kanter. «Du har aldri siktet deg ut en bestemt kvinne?» «Noen få.» Han vendte blikket mot meg, og nektet å vike tilbake for forhøret mitt. Jeg husket det om Will nå – han følte aldri behov for å forklare seg for noen, men skygget heller ikke unna et direkte spørsmål. Han var åpenbart den samme Will han alltid hadde vært: aldri i beit for kvinner, aldri sammen med bare én om gangen. Jeg blunket og kikket ned på brystet hans, som steg og falt mens han pustet jevnt og rolig, på de muskuløse skuldrene hans som ledet opp til den glatte, solbrune halsen. Han åpnet munnen en anelse og stakk ut tungen for å fukte dem igjen. Wills kjeve var markert, sterk, og dekket av mørk skjeggvekst. Jeg følte en plutselig og overveldende trang til å kjenne den mot lårene mine. Øynene mine falt ned på de veltrente armene hans, de store hendene som hang avslappet ned langs sidene – fy faen, så flink han må være med fingrene – den flate magen hans, og forsiden av løpeshortsen som fortalte meg at Will Sumner ikke var dårlig utstyrt under beltestedet. Jøssenavn, som jeg hadde lyst til å knulle det selvgode fliret av fyren. Stillheten senket seg mellom oss, og bevisstheten 33

kom piplende inn. Jeg levde ikke bak et pokkers, toveis speil, og hadde aldri hatt mye til pokerfjes. Will klarte sannsynligvis å lese hver eneste tanke jeg nettopp hadde tenkt. Øynene hans mørknet megetsigende, så kom han et skritt nærmere mens han gransket meg fra topp til tå som om han inspiserte et dyr han hadde fanget i en felle. Et dødsvakkert, dødelig smil bredte seg over munnen hans. «Hva er dommen?» Jeg svelget tungt, knyttet de svette nevene mine og klarte bare å si: «Will?» Han blunket, så blunket han igjen og tok et skritt tilbake som om han summet seg. Jeg kunne nærmest se tankene som fòr gjennom hodet hans, en etter en: dette er lillesøstera til Jensen … hun er sju år yngre enn meg … jeg klinte med Liv … hun er en skikkelig nerd … slutt å tenke med pikken. Han krympet seg en anelse og hvisket: «Ja, nettopp, unnskyld.» Reaksjonen hans moret meg og fikk meg til å senke skuldrene. I motsetning til meg hadde Will et notorisk pokerfjes … men ikke her, og åpenbart ikke med meg. Forståelsen fikk brystet mitt til å svulme av selvsikkerhet: Han kunne kanskje være nesten uimotståelig, den mest naturlig sensuelle mannen på hele planeten, men Hanna Bergstrom kunne takle Will Sumner. «Okei,» sa jeg. «Så du er ikke klar for å slå deg til ro, altså?» «Absolutt ikke.» Den ene munnviken hans krøllet 34

seg i et smil, og han så totalt destruktiv ut. Verken hjertet eller underlivet mitt kunne ha overlevd en natt med denne mannen. Det er bra det ikke engang er en mulighet, vagina. Ro deg ned. Vi hadde sirklet tilbake til begynnelsen av stien nå. Will lente seg mot et tre. «Så hvorfor kaster du deg ut i de levendes verden akkurat nå?» Han la hodet på skakke mens han rettet fokuset tilbake mot meg igjen. «Jeg vet at Jensen og faren din vil at du skal ha et mer aktivt sosialt liv, men kom igjen. Du er en vakker jente, Ziggy. Det kan jo ikke være mangel på gode tilbud.» Jeg bet meg i leppen et øyeblikk – det var festlig, selvfølgelig gikk Will ut fra at dette handlet om å få meg et knull. Sannheten var den at … han ikke tok helt feil. Og det var ingenting dømmende i ansiktet hans, ingen påtatt avstand til et så personlig spørsmål. «Det er ikke det at jeg ikke har vært ute på sjekkeren. Men jeg er bare ikke spesielt god til sånt,» sa jeg og husket det siste, totalt intetsigende stevnemøtet mitt. «Jeg vet at det kan være vanskelig å tro bak all denne glatte sjarmen, men jeg er ikke spesielt god på sånne situasjoner. Jensen har fortalt meg historier om deg. Du klarte å komme deg gjennom doktorgraden med toppkarakterer, samtidig som du åpenbart hadde det veldig gøy ved siden av studiene. Men her sitter jeg, i et laboratorium fullt av folk som ser ut til å betrakte sosial keitethet 35

som et forskingsfelt. Jeg har ikke akkurat horder av beilere, hvis du skjønner hva jeg mener.» «Du er ung, Ziggy. Hvorfor bekymrer du deg om dette nå?» «Jeg er ikke bekymret, men jeg er tjuefire år gammel. Jeg har fungerende kroppsdeler, og hjernen min har en tendens til å finne på mye interessant. Jeg vil bare … utforske ting. Tenkte du ikke på sånt da du var på min alder?» Han trakk på skuldrene. «Jeg stresset ikke med det.» «Selvfølgelig gjorde du ikke det. Du hevet bare øyenbrynet, så var det av med trusa.» Will slikket seg om munnen, stakk hånden bak hodet og klødde seg i nakken. «Du er litt av en type.» «Jeg er naturvitenskapelig forsker, Will. Hvis jeg skal gjøre dette her, må jeg lære meg hvordan menn tenker, få et innblikk i det som foregår i pappen på dem.» Jeg trakk pusten dypt og betraktet ham nøye før jeg sa: «Du kan lære meg. Du sa til broren min at du ville hjelpe meg. Så gjør det.» «Jeg er ganske sikker på at han ikke mente: ‘Heisann, gi lillesøstera mi en guidet rundtur i byen, pass på at hun ikke betaler for mye i leie, og forresten, hjelp henne med å få seg et nummer.’» De mørke øyenbrynene hans trakk seg sammen idet han så ut til å komme på noe. «Vil du at jeg skal koble deg med en kompis, er det det du ber om?» «Nei. Herregud.» Jeg visste ikke om jeg ville le 36

eller krype ned i et hull og gjemme meg vekk for evig og alltid. Uansett hvor faretruende tiltrekkende han var, var det jeg trengte av ham at han hjalp meg til å knulle vekk det selvgode fliret fra andre menns lepper. Kanskje var det dét som skulle til for å avnerde meg og få meg ordentlig sosialisert. «Jeg vil ha din hjelp til å lære meg …» Jeg trakk på skuldrene og klødde håret under luen. «… hvordan man dater. Lære meg reglene.» Han så en annen vei og virket delt. «Hva mener du med ’reglene’? Jeg vet ikke …» Han grøsset og lot ordene svinne bort mens han strakte opp hånden og klødde seg på haken. «Jeg vet ikke om jeg er kvalifisert til å hjelpe deg med å treffe mannfolk.» «Du gikk på Yale.» «Og så? Det var for mange år siden, Ziggy. Og så vidt jeg husker, tok jeg ikke det kurset.» «Og du spilte i band,» fortsatte jeg, og ignorerte det siste stikket. Nå kikket han endelig på meg med glimt i øyet. «Hva er poenget ditt?» «Poenget mitt var at jeg gikk på MIT, og spilte Dungeons and Dragons og andre rollespill …» «Hallo, jeg var helt rå i Dungeons and Dragons, Ziggy.» «Poenget mitt,» sa jeg og ignorerte ham, «er at en tidligere Yale-student, lacrosse-ess og basspiller kanskje kan bidra med gode innspill for å forbedre datetilfanget til en bebrillet forskernerd.» «Kødder du med meg, eller?» 37

I stedet for å svare, la jeg armene i kors over brystet og ventet tålmodig. Det var den samme holdningen jeg tok i bruk den gangen det egentlig hadde vært meningen at jeg skulle rotere gjennom en rekke ulike laboratorier, før jeg fant ut hva slags forskning jeg landet på. Men jeg ville ikke jobbe turnus hele det første året etter masteren – jeg ville komme i gang med forskningen min hos Liemacki umiddelbart. Jeg hadde stått slik utenfor kontoret hans, etter å ha forklart ham hvorfor arbeidet hans lå perfekt an til å bevege seg bort fra virusvaksineforskningen og inn i parasittologien, og hva jeg trodde jeg kunne bidra med i avhandlingen min. Jeg hadde vært forberedt på å stå slik i mange timer, men etter bare fem minutter hadde han gitt seg, og klarte som avdelingens formann å fikse et unntak for meg. Will stirret ut i luften. Jeg visste ikke om han tenkte på det jeg sa, eller lurte på om han bare skulle begynne å løpe og etterlate meg pustende og pesende i snøføyken etter ham. Til slutt sukket han og sa: «Okei. Regel nummer én for å få seg et bredere sosialt liv, er at du aldri må ringe noen andre enn taxier før soloppgang.» «Oppfattet. Beklager, altså.» Han gransket meg, så nikket han omsider mot antrekket mitt. «Vi kan løpe sammen. Gå ut og gjøre ting sammen.» Han krympet seg, og slo vagt ut med hånden mot kroppen min. «Jeg tror egentlig ikke at du trenger å gjøre noe, men … faen, jeg vet ikke. 38

Du har på deg den svære collegegenseren til broren din. Det er mulig jeg tar feil, men jeg har en følelse av at det der på en måte er standardantrekket ditt, selv når du ikke er ute og jogger.» Han trakk på skuldrene. «Selv om det faktisk er litt søtt.» «Jeg nekter å kle meg som et ludder.» «Du trenger ikke å kle deg som et ludder.» Han rettet seg opp og rufset til håret sitt før han trakk på seg luen igjen. «Herregud, for et rivjern du er. Kjenner du Chloe og Sara?» Jeg ristet på hodet. «Er det jenter du … ikke er kjærester med?» «Herregud, nei,» sa han og lo. «De er kvinnene som har balletak på bestekompisene mine. Det hadde vært bra for deg å treffe dem, tror jeg. Vedder på at dere alle er bestiser innen natten er omme.»

«Stopp en hal,» sa Max mens han trakk fram stolen sin og satte seg. «Snakker vi om søstera til Jensen som du knullet?» «Nei, det er den andre søstera, Liv.» Jeg satt tvers overfor briten og ignorerte både det lattermilde ansiktsuttrykket og den ubehagelige knuten i magen min. «Og jeg knullet henne ikke. Vi bare rotet litt en stund. Den yngste søstera er Ziggy. Hun var bare en jentunge den første gangen jeg tilbrakte juleferien hos Jensens familie.» «Jeg fatter fremdeles ikke at han inviterte deg med hjem til jul, og at du endte opp med å kline med søstera hans bak i hagen. Jeg ville ha gitt deg skambank.» Han tenkte seg om og klødde seg i haken. «Eller forresten, stryk det. Jeg ville ha gitt beng.» Jeg kikket på Max og kjente at fliret nappet i munnvikene. «Liv var ikke hjemme da jeg kom tilbake et par år senere og tilbrakte sommeren hos dem. Andre gangen oppførte jeg meg faktisk pent.» Overalt rundt oss klirret det i glass mens de lave samtalene surret og gikk. Tirsdagslunsjen på Le Bernadin var blitt en rutine for kameratgjengen vår de siste seks måne-

dene. Max og jeg var vanligvis de siste som dukket opp, men denne gangen var de andre blitt oppholdt i et møte. «Du føler vel at du fortjener en premie, da?» sa Max, og gransket menyen før han smalt den igjen. For å være ærlig så vet jeg ikke hvorfor han gadd å åpne den i det hele tatt. Han bestilte alltid kaviar til forrett og breiflabb til hovedrett. Jeg hadde nylig kommet til den konklusjon at mesteparten av spontaniteten i livet til Max var forbeholdt Sara – når det gjaldt mat og arbeid, var han litt av et vanedyr. «Du glemmer visst hvordan du var før du traff Sara,» sa jeg. «Slutt å late som du levde i sølibat.» Han erkjente poenget med et blunk og det brede, avslappede smilet sitt. «Så fortell meg litt om lillesøster.» «Hun er den yngste av de fem Bergstrom-ungene, og er doktorgradsstipendiat her på Columbia. Ziggy har alltid vært vanvittig skarp. Hun ble ferdig med masteren på tre år, og nå driver hun forskningen sin på Liemackilaboratoriet. Han som jobber med vaksiner, vet du?» Max ristet på hodet, som for å si: Hva faen snakker du om? Jeg fortsatte: «Det er en operasjon med veldig høy profil borte på medisinsk fakultet. Uansett, sist helg i Vegas, da du var opptatt med å løpe etter dama di, som ville spille blackjack, tekstet Jensen og fortalte at han var på vei hit for å besøke henne. Han ga henne visst en real moralpreken om at hun måtte komme seg vekk fra reagensrørene og få seg et liv.» Kelneren kom bort til bordet for å fylle vannglassene våre, og vi forklarte at vi ventet på et par venner til.

Max kikket tilbake på meg. «Så du har planer om å treffe henne igjen, altså?» «Ja. Vi kommer sikkert til å finne på noe nå i helgen. Løpe eller noe, tror jeg.» Jeg kunne ikke unngå å legge merke til måten han sperret opp øynene på. «Så du slipper noen inn i det aller helligste, altså – den meditative løpingen din? Blir ikke det mer intimt enn sex for deg, William?» Jeg viftet ham bort. «Ikke kødd.» «Ja, var det gøy, da? Hyggelig å treffe igjen lillesøsteren til Jensen etter så mange år?» Det hadde vært gøy. Ikke vilt og ustyrlig gøy, heller ikke noe særlig unikt, egentlig – vi hadde tatt en løpetur, av alle ting. Men jeg var fremdeles en smule rystet over hvor uventet hun hadde vært. Jeg hadde møtt henne med en forestilling om at det måtte finnes en grunn til at hun var så sosialt isolert, bortsett fra de lange arbeidsdagene. Jeg hadde forventet at hun ville være keitete, eller heslig, eller en stereotypisk laboratorienerd med dårlige sosiale antenner. Men hun hadde ikke vært noen av de tingene, og virket definitivt ikke som en typisk «lillesøster». Hun var naiv og litt filterløs til tider, men dypest sett var hun simpelthen en ung kvinne som jobbet hardt og som plutselig følte seg fanget i et sett vaner hun ikke lenger hadde glede av. Noe jeg lett kunne identifisere meg med. Første gangen jeg møtte familien Bergstrom var i juleferien da jeg gikk andreåret på college. Jeg hadde ikke hatt råd til å fly hjem det året, og moren til Jensen hadde klikket så grundig ved tanken på at jeg skulle tilbringe ferien

på studenthjemmet, at hun hadde kjørt ned fra Boston to dager før jul, ens ærend for å hente meg og ha meg på besøk i ferien. Familien var så kjærlig og høylytt som man kunne forvente, med fem barn født med nesten nøyaktig to års mellomrom. Og i tråd med den generelle stilen min på det stadiet i livet mitt, hadde jeg takket dem ved å ta med meg eldstedatteren deres i hageskuret på baksiden av huset og rote med henne i smug. Et par år senere hadde jeg jobbet som praktikant for Johan og bodd hjemme hos familien Bergstrom. Flesteparten av de andre barna hadde flyttet hjemmefra eller bodde i nærheten av collegene sine for sommeren, altså var det bare meg, Jensen og den yngste datteren, Ziggy. Huset deres hadde begynt å bli som et annet hjem for meg. Likevel, selv om jeg hadde bodd tett innpå henne i tre måneder, og hadde sett henne for noen få år siden i bryllupet til Jensen, hadde jeg slitt med å huske ansiktet hennes da hun ringte meg i går. Men da jeg så henne i parken, kom flere minner strømmende til enn jeg visste jeg hadde. Ziggy som tolvåring, med den fregnete nesen begravd i en bok. Hun hadde ikke bydd på stort mer av seg selv enn et sjeldent smil fra den andre siden av middagsbordet, og hadde ellers unngått all kontakt med meg. Jeg var nitten år og enset henne nesten ikke uansett. Og jeg husket også Ziggy som sekstenåring, langlemmet og klønete, med flokete hår som fosset nedover ryggen. Hun tilbragte ettermiddagene i avskårne shorts og korte, ermeløse topper, og leste på et teppe bak i hagen mens jeg jobbet sammen med faren

hennes. Jeg hadde sjekket henne ut, som jeg sjekket ut hvert eneste medlem av det annet kjønn på den tiden, som om jeg gransket og katalogførte kroppsdeler. Jenta hadde former, men var stille av seg, og åpenbart naiv nok i flørtekunsten til å kvalifisere til hånlig likegyldighet fra min side. På den tiden hadde livet mitt vært fylt av nysgjerrighet og kinky utforskning, yngre og eldre kvinner som var villige til å prøve det meste én gang. Men denne ettermiddagen var det som om en bombe hadde detonert i hodet mitt. Å se ansiktet hennes føltes – underlig nok – som å være hjemme igjen, men også som å møte ei vakker jente for aller første gang. Hun liknet overhodet ikke på Liv eller Jensen, som hadde lysblondt, rufsete hår og var hengslete av seg, nærmest blåkopier av hverandre. Ziggy liknet på faren sin, på godt og vondt. Hun hadde en paradoksal kombinasjon av farens lange lemmer, og morens kurver. Hun hadde arvet Johans grå øyne, lysebrune hår og fregner, men morens vidåpne smil. Jeg hadde nølt da hun skrittet fram, la armene rundt halsen min og klemte til. Det var en god klem, på grensen til det intime. Bortsett fra Chloe og Sara, hadde jeg ikke mange kvinner i livet mitt som utelukkende var venninner. Når jeg klemte en kvinne på den måten – tett og nært – var det som regel et seksuelt element i bildet. Ziggy hadde alltid vært lillesøsteren til Jensen for meg, men da jeg holdt henne i armene mine gikk det plutselig fullt og helt opp for meg at hun ikke lenger var en jentunge. Hun var en kvinne i tjueårene med varme hender mot nakken min og en kropp som presset seg mot min. Hun luktet sjampo og kaffe. Hun luktet som en kvinne, og bak den formløse

collegegenseren og den ynkelig tynne jakken kunne jeg kjenne brystenes former som presset mot brystet mitt. Da hun gikk et skritt tilbake og tok en grundig titt på meg, hadde jeg umiddelbart fått sansen for henne: Hun hadde ikke dollet seg opp, hadde ikke tatt på seg sminke eller dyrt treningstøy. Hun var kledd i brorens collegegenser fra Yale, svarte bukser som var altfor korte, og sko som definitivt hadde sett bedre dager. Hun prøvde ikke å imponere meg – hun ville bare treffe meg. Hun lever et så beskyttet liv, mann, hadde Jensen sagt da han ringte meg for litt over en uke siden. Jeg føler at jeg har sviktet henne, jeg burde ha forutsett at hun har arvet pappas arbeidsnarkoman-gen. Vi skal ned og besøke henne en tur. Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre. Jeg blunket og våknet fra grubleriene da Sara og Bennett kom bort til bordet. Max reiste seg opp for å ønske dem velkommen, og jeg kikket bort da han lente seg fram og kysset Sara like under øret mens han hvisket: «Du ser nydelig ut, pus.» «Venter vi på Chloe, eller?» spurte jeg så snart alle hadde satt seg. Bennett snakket bak menyen. «Hun er i Boston til fredag.» «Det var da enda godt,» sa Max. «For jeg er skrubbsulten, og den dama bruker en evighet på å bestemme seg for hva hun vil ha.» Bennett lo lavt og la menyen tilbake på bordet. Jeg var også lettet, ikke fordi jeg var sulten, men fordi det var helt i orden for meg å få en pause fra rollen som femte hjul på vognen. Mine fire parmiddag-venner

var bare noen få skritt unna det uforbederlig selvgode, og hadde for lengst gått over grensen når det gjaldt å blande seg inn i singeltilværelsen min. De var overbevist om at det var like før jeg møtte drømmekvinnen som ville mørbanke hjertet mitt til kjøttdeig, og gledet seg åpenbart til slakten begynte. Og, som for å helle bensin på denne besettelsens bål, da vi kom tilbake fra Vegas sist uke hadde jeg begått den tabben å nevne at jeg begynte å føle en viss avstand til de to faste elskerinnene mine, Kitty og Kristy. Begge kvinnene var glade for å treffe meg med jevne mellomrom til uforpliktende knulling, og så ikke ut til å bry seg om den andres eksistens – eller eventuelle andre, forbigående flørter jeg måtte ha – men i det siste føltes det som om jeg bare fungerte på autopilot: av med klærne, kjæle, knulle, orgasme, kanskje litt skravling på senga, et godnattkyss og så var jeg borte, eller de var det. Hadde det hele blitt for lettvint? Eller var jeg endelig i ferd med å bli lei av å bare ha sex – av sex?! Og hvorfor i helvete hadde jeg begynt å tenke på alt dette igjen, nå? Jeg rettet meg opp i stolen og gned meg i ansiktet. Ingenting i livet mitt hadde forandret seg i løpet av bare én dag. Jeg hadde hatt en hyggelig morgen med Ziggy, sånn var det med den saken. Det var det. Det faktum at hun var avvæpnende ekte og morsom og over-

raskende vakker, burde ikke ha vippet meg så dramatisk av pinnen. «Så hva var temaet?» spurte Bennett og takket kelneren da han satte en vodka og lime på bordet foran ham. «Vi snakket om Wills gjensyn med en gammel venn i dag morges,» sa Max, så teaterhvisket han: «en kvinnelig venn.» Sara lo. «Will traff en kvinne i dag morges – kan du forklare meg nyhetsverdien?» Bennett løftet hånden. «Vent litt, skal ikke du treffe Kitty i kveld? Og så hadde du en annen date nå i morges?» Han tok en slurk av drinken sin mens han mønstret meg. Faktisk var det nettopp Kitty som var grunnen til at jeg hadde foreslått for Hanna at vi skulle møtes i morges i stedet for i kveld: Kitty var kveldsmøtet mitt. Men jo mer jeg tenkte på det, jo mindre likte jeg ideen om den vanlige tirsdagskvelden med henne. Jeg stønnet, og både Max og Sara brøt ut i latter. «Er det ikke litt rart at vi alle har full oversikt over Wills ukentlige knullekalender?» spurte Sara. Max kikket bort på meg med lattermilde øyne. «Du vurderer å avlyse planene med Kitty, ikke sant? Det blir vel ikke helt uten konsekvenser?» «Sannsynligvis ikke,» innrømmet jeg. Kitty og jeg hadde datet for et par år tilbake, og det endte hyggelig nok da det kom fram at hun ville ha mer enn det jeg kunne tilby. Men da vi møttes igjen i en bar for et par måneder siden, hadde hun sagt at denne gangen ville hun bare ha det gøy. Selvfølgelig hadde jeg vært hypp. Hun var smell-

vakker, og villig til å gjøre nesten alt jeg ville. Hun insisterte på at det uforpliktende opplegget vårt var midt i blinken for henne, helt topp, aldeles perfekt. Men saken var den at vi begge visste at hun løy: Hver gang jeg måtte avlyse en kveld, ble hun usikker og kosesyk neste gang vi var sammen. Kristy var så å si stikk motsatt. Hun var mer behersket av seg, og hadde en fetisj for å bli bundet og kneblet som jeg ikke delte. Jeg hadde ikke noe imot å bli med på notene, men ble sjelden værende etter at vi hadde gitt hverandre orgasme. «Hvis du er interessert i denne nye jenta, burde du nok gjøre det slutt med Kitty,» sa Sara. «Hallo,» protesterte jeg. «Jeg er ikke interessert i Ziggy. Vi tok en løpetur sammen.» «Så hvorfor snakker vi fremdeles om det?» lo Bennett. Jeg nikket. «Nettopp.» Men jeg visste at vi snakket om det fordi jeg var anspent, og når jeg var anspent, lyste det av meg som et neonskilt. Jeg rynket pannen, øynene ble mørkere, ordene mer korthugne. Jeg ble et rasshøl. Og Max elsket det simpelthen. «Tja, jeg tror vi snakker om det,» sa briten, «fordi det åpenbart går William på nervene, og det er faen meg det beste jeg vet her i livet. Det er også pokker så interessant hvor tankefull han er etter en morgen med lillesøster Ziggy. Will pleier vanligvis ikke å se ut som om han tenker så det knaker.» «Hun er Jensens yngste søster,» forklarte jeg til Sara og Bennett.