John Grisham Arvingen

Arvingen

John Grisham

Arvingen Oversatt av Truls Holst Kopperud

John Grisham Originalens tittel Sycamore Row Oversatt av Truls Holst Kopperud Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Belfry Holdings, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-43649-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Rune Kårstad-Hærnes Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Renée

KAPITTEL 1

De fant Seth ute på eiendommen der han hadde sagt han skulle være, skjønt kanskje ikke akkurat i den tilstand som var forventet. Han hang for enden av et tau seks fot over bakken, og svingte lett i vinden. En front hadde nettopp passert, så Seth var gjennomvåt da de fant ham, uten at det spilte noen rolle.

En eller annen skulle komme til å påpeke at det ikke var tegn til søle på skoene hans og ingen spor under ham, og at han sannsynligvis hang der og var død da det begynte å regne. Hvorfor var det viktig? Til syvende og sist var det ikke det.

Logistikken rundt det å henge seg i et tre er ikke helt enkel.

Seth hadde åpenbart tenkt på alt. Tauet målte 19 millimeter i diameter, var av naturfiber, tvunnet manila, ikke helt nytt, men absolutt kraftig nok til å takle tyngden av Seth, som hadde veid 73 kilo på sin leges kontor en måned tidligere. Senere skulle en av arbeiderne i en av Seths fabrikker komme til å opplyse om at han hadde sett sjefen kutte en drøy femtenmeters lengde av en tauspole en ukes tid før han tok den i bruk på en slik dramatisk måte. Den ene enden var bundet godt fast til en lavere gren på det samme treet med en likegyldig miks av surringer og knuter. Men de hadde holdt. Den andre enden var kastet over en høyere gren som var seksti centimeter i diameter og sto nøyaktig seks komma fire meter over bakken. Derfra hang det cirka to komma syv meter ned mot skogbunnen og kulminerte i en perfekt galgeknute som Seth åpenbart hadde øvd seg på en stund. Løkken var som hentet rett ut av læreboken med tretten kveiler beregnet på å trekke løkken sammen når tauet belastes. En ekte galgeknute får nakken til brekke, det gjør at døden kommer hurtigere og er mindre smertefull, og Seth hadde åpen7

bart gjort hjemmeleksene. Utover det åpenbare var det ingen tegn til kamp eller lidelse.

En gardintrapp, én meter og åtti høy, var blitt sparket til side og lå veltet like ved. Seth hadde valgt seg et tre, kastet tauet over grenen, bundet det fast, klatret opp på stigen, justert knuten, og da alt syntes å være i orden, sparket stigen til side og falt. Hendene hans hang fritt og dinglet i høyde med lommene.

Hadde det forekommet et blaff av tvil, av etterpåklokskap?

Idet føttene forlot gardintrappens trygge trinn og armene ennå var førlige, hadde Seth grepet rundt tauet over hodet på seg og kjempet desperat til han måtte gi tapt? Ingen kunne noen gang vite det, men det virket tvilsomt. Senere beviser ville avsløre at Seth hadde vært en person med en livsoppgave.

For anledningen hadde han valgt seg ut sin fineste dress, en i tykk blandingsull, mørk grå, som vanligvis var forbeholdt begravelser i kjøligere vær. Han hadde bare tre. En korrekt hengning får til resultat at kroppen strekkes ut, så oppbretten på Seths bukser rakk ham til anklene, mens jakken rakk ham til midjen. De svarte skoene var blankpusset og prikkfrie. Det blå slipset var perfekt knyttet. Den hvite skjorten derimot, var flekket av blod som hadde piplet frem under tauet. I løpet av få timer skulle det bli kjent at Seth Hubbard hadde vært til stede i en kirke i nærheten under en gudstjeneste som startet klokken 11. Han hadde vekslet ord med bekjente, fleipet med en hjelpeprest, gitt en mynt i kollekt og virket i rimelig godt humør.

De fleste visste at Seth førte en kamp mot lungekreften, men så godt som ingen visste at legene bare hadde gitt ham kort tid igjen å leve. Seths navn sto på flere av bønnelistene i kirken.

Han bar imidlertid et stigma i form av to skilsmisser, og ville aldri fullt ut bli betraktet som en ekte kristen.

Selvmordet gjorde ikke saken bedre.

Treet var en gammel platanlønn som Seth og familien hans hadde eid i mange år. Landområdet omkring var preget av harde treslag, verdifullt tømmer som Seth gjentatte ganger hadde belånt og dyktig forvaltet med stor rikdom som resultat. Hans far hadde overtatt eiendommen gjennom tvilsomme transaksjoner en gang i 1930-årene. Begge Seths ekskoner 8

hadde gjort tapre forsøk på å overta den under skilsmissekrigene, men Seth hadde holdt stand. De fikk så godt som alt annet.

Den første på åstedet var Calvin Boggs, en gårdsarbeider og altmuligmann som hadde vært i Seths tjeneste i årevis. Tidlig søndag morgen hadde Calvin fått en telefon fra sjefen sin.

«Møt meg ved broen klokken 14,» sa Seth. Han forklarte ikke hvorfor, og Calvin var ikke den som stilte spørsmål. Hvis Mr. Hubbard ba ham møte opp et eller annet sted på et visst tidspunkt, så gjorde han det. I siste øyeblikk ba Calvins tiårige sønn tynt om å få bli med, og på tross av magefølelsen sa Calvin ja. De kjørte i flere kilometer langs en svingete grusvei som førte langt inn på Hubbard-eiendommen. Mens Calvin kjørte, var han virkelig nysgjerrig på dette møtet. Han kunne ikke huske at han noensinne hadde truffet sjefen en søndag ettermiddag. Han kjente til at sjefen var syk og ryktene om at han var døende, men som med alt annet forbigikk Mr. Hubbard den slags i stillhet.

Broen var ikke annet enn en plattform av treverk over en smal, navnløs bekk som var tildekket av planter og full av slanger. I flere måneder hadde Mr. Hubbard planlagt å erstatte den med en vid stikkrenne av betong, men den dårlige helsen hadde avsporet prosjektet. Bekken lå inntil en lysning der to halvt nedfalne hytter sto og råtnet under slyngplanter og annen vegetasjon og utgjorde den eneste antydningen til at det en gang hadde vært en liten bosetting der.

Parkert ved siden av broen sto Mr. Hubbards nye Cadillac, døren på førersiden var åpen, det samme gjaldt bagasjelokket.

Calvin stanset forsiktig bak bilen og fikk den første lille følelsen av at noe kanskje ikke var som det burde være. Det regnet jevnt og trutt, og det hadde begynt å blåse, så det var ingen god grunn til at Mr. Hubbard skulle la døren og bagasjelokket stå åpne. Calvin ga sønnen beskjed om å bli sittende i pickupen før han selv gikk langsomt rundt bilen uten å røre noe. Sjefen var ikke å se noe sted. Calvin trakk pusten dypt, tørket regnet av ansiktet og så seg rundt i terrenget. På den andre siden av lysningen, kanskje hundre meter borte, så han en kropp henge i et tre. Han gikk tilbake til pickupen, ga gutten enda en gang be9

skjed om å sitte der han satt og holde dørene låst, men det var for sent. Gutten stirret på platanlønnen i det fjerne.

«Bli her nå,» sa Calvin strengt. «Gå ikke ut av lastebilen.»

«Nei vel.»

Calvin begynte å gå. Han tok seg god tid mens støvlene gled på glatt underlag, og han forsøkte å bevare roen. Hastet det sånn? Jo nærmere han kom, desto mer åpenbare ble realitetene.

Mannen i den mørke dressen for enden av tauet var fullstendig død. Calvin dro endelig kjensel på ham, og han så gardintrappen, og raskt skjønte han hva som hadde skjedd og i hvilken rekkefølge. Uten å røre noe trakk han seg tilbake og gikk tilbake til bilen.

Dette var i oktober 1988, og biltelefoner hadde endelig funnet veien til landsbygda i Mississippi. Fordi Mr. Hubbard insisterte, hadde Calvin fått montert et eksemplar i pickupen. Han ringte til sheriffens kontor i Ford County, avla en kort rapport og begynte å vente. I lunheten fra varmeapparatet søkte han trøst hos Merle Haggard på radioen, glante ut gjennom frontruten, overså gutten, trommet fingrene mot rattet i takt med vinduspusserne og skjønte at han gråt. Gutten var for redd til å si noe.

To sheriffassistenter ankom i felles bil en halv time senere, og mens de holdt på å iføre seg regntøy, kom det ambulanse med en besetning på tre. Ute fra grusveien måtte alle anstrenge seg for å se den gamle platanen, men etter noen sekunders fokusering ble det klart at det hang en mann i den. Calvin fortalte alt han visste. Sheriffassistentene bestemte seg for at det beste var å gå frem som om det hadde skjedd en forbrytelse, og forbød ambulansepersonellet å nærme seg åstedet. Nok en sheriffassistent dukket opp, deretter enda en. De gjennomsøkte bilen, men fant ingenting som kunne være til hjelp. De fotograferte og gjorde videoopptak av Seth, som hang med lukkede øyne og hodet grotesk forvridd mot høyre. De gransket sporene rundt platanen, men fant ingen tegn til at andre hadde vært til stede.

En av sheriffassistentene kjørte Calvin til Mr. Hubbards hjem noen kilometer unna – gutten satt i baksetet, fremdeles fullstendig taus. Dørene var ikke låst, og på kjøkkenbordet fant de et notat skrevet på en gul skriveblokk. Seth hadde skrevet med 10

sirlige bokstaver: «Til Calvin. Vennligst informer myndighetene om at jeg har tatt mitt eget liv uten assistanse fra noen. Av vedlagte skriv fremgår nøyaktige instrukser om hvordan bisettelsen og gravferden skal foregå. Ingen obduksjon! S.H.» Notatet var datert samme dag, søndag 2. oktober, 1988.

Sheriffassistentene lot endelig Calvin få gå. Han skyndte seg hjem med gutten, som brøt sammen i sin mors armer og ikke sa et eneste ord resten av dagen. * Ozzie Walsh var én av i alt to svarte sheriffer i Mississippi.

Den andre var nettopp blitt valgt i et county beliggende i elvedeltaet, som var 70 prosent svart. Ford County var 74 prosent hvitt, men Ozzie hadde vunnet både valget og flere gjenvalg med klar margin. De svarte forgudet ham fordi han var en av dem. De hvite respekterte ham fordi han var en tøff purk og tidligere fotballstjerne fra Clanton High School. På enkelte av livets områder langt sør i sørstatene var fotballen i ferd med å vinne over rasemotsetningene.

Ozzie var på vei hjem fra kirken med kone og fire barn da samtalen kom. Da han ankom broen, var han iført dress, manglet våpen og tjenestebevis, men hadde et par gamle støvler i bagasjerommet. I følge med to av assistentene gikk han gjennom sølen bort til platanen under en paraply. Liket av Seth var nå gjennomvått, og vannet dryppet fra skotuppene, haken, ørene, fingrene og oppbretten på buksene. Ozzie stanset ikke langt fra skoene, hevet paraplyen og betraktet det gustenbleke og ynkelige ansiktet til en person han bare hadde truffet to ganger tidligere.

De hadde en felles forhistorie. I 1983, da Ozzie stilte som sheriffkandidat første gang, hadde han tre hvite opponenter og ingen penger. Han fikk en oppringning fra Seth Hubbard, som var ukjent for ham, og, som Ozzie skulle finne ut, en mann som holdt lav profil. Seth bodde i det nordøstre hjørnet av Ford County, nesten oppe ved grensen til Tyler. Han sa han var i skogs- og trelastbransjen, eide noen sagbruk i Alabama, noen fabrikker her og der, og ga inntrykk av å være en mann som hadde hatt suksess. Han tilbød seg å finansiere Oz11

zies valgkamp, men bare hvis han aksepterte kontant betaling.

Femogtyve tusen dollar i kontanter. Inne på sitt kontor, bak en låst dør, åpnet Seth Hubbard et skrin og viste Ozzie pengene.

Ozzie forklarte at valgkampbidrag måtte oppgis og så videre.

Seth forklarte at han ikke ønsket at hans konkrete bidrag skulle oppgis noe sted. Han ønsket en avtale basert på kontanter, ellers ble det ingen avtale.

«Hva krever du til gjengjeld?» hadde Ozzie spurt.

«Jeg vil at du skal bli valgt. Annet er det ikke,» hadde Seth svart.

«Jeg er litt tvilende til dette.»

«Tror du motstanderne dine aksepterer kontanter under bordet?»

«Sannsynligvis.»

«Naturligvis gjør de det. Ikke vær tåpelig.»

Ozzie tok imot pengene. Han satte valgkampen i høygir, kom seg på hengende håret med i sluttrunden og valset over opponenten i finalen. Senere hadde han ved to anledninger vært innom Seths kontor for å hilse på og si takk, men Mr. Hubbard var aldri til stede. Mr. Hubbard ringte aldri tilbake. Ozzie spurte seg diskré fore om noen visste noe om Mr. Hubbard, men lite var kjent. Ryktene gikk om at han hadde skapt seg en formue i møbelbransjen, men ingen visste sikkert. Han eide en åtte hundre mål stor eiendom like ved der han bodde. Han benyttet hverken lokale banker, advokater eller forsikringsagenter. Han gikk av og til i kirken.

Fire år senere møtte Ozzie begrenset konkurranse, men Seth ville uansett ha et møte. Nok en gang skiftet femogtyve tusen dollar eier, og nok en gang forsvant Seth av syne. Nå var han død, drept av sin egen renneløkke og dryppende våt av regn.

Finn Plunkett, countyets likskuedommer, dukket endelig opp. Døden kunne nå offisielt erklæres for inntruffet.

«La oss få ham ned,» sa Ozzie. Knutene ble løst, og Seth ble langsomt firt ned. De la ham på en båre og dekket ham til med et termoteppe. Fire menn hadde sin fulle hyre med å buksere båren tilbake til ambulansen. Ozzie fulgte etter den lille prosesjonen, like undrende som alle andre.

Han var et godt stykke ut i det femte året i jobben og hadde 12

sett så mange lik. Ulykker, bilkollisjoner, noen drap, enkelte selvmord. Han var hverken kynisk eller blasert. Han hadde hatt en rekke samtaler sent på kvelden med foreldre eller ektefeller, og fryktet alltid den neste.

Gode gamle Seth. Og hvem var det nå Ozzie måtte ringe til?

Han visste at Seth var skilt, men ikke om han hadde giftet seg igjen. Han visste ingenting om familien. Seth var rundt sytti år.

Om han hadde voksne barn, hvor var i så fall de?

Nåvel, Ozzie fant det nok ut før eller siden. Mens han kjørte gjennom Clanton med ambulansen på hjul, begynte han å ringe til folk som kunne tenkes å vite noe om Seth Hubbard.

KAPITTEL 2

Jake Brigance stirret på de røde tallene på det digitale vekkeruret. Klokken 05.29 strakte han armen ut, trykket på en knapp og svingte bena forsiktig ut av sengen. Carla snudde seg fra den ene til den andre siden og grov seg dypere ned under teppene.

Jake klappet henne på baken og sa god morgen. Det kom ingen reaksjon. Det var mandag, ordinær arbeidsdag, men hun kom til å sove enda en time før hun fór opp av sengen og skyndte seg av sted til skolen med Hanna. Om sommeren pleide Carla å sove enda lenger, og hun fylte dagene med jenteting og gjorde alt det som Hanna ønsket å drive med. Jake derimot hadde en timeplan som sjelden endret seg. Opp klokken 05.30, på plass i Coffee Shop innen 06.00, på kontoret før 07.00. Svært få mennesker gikk til angrep på morgenen slik Jake Brigance gjorde, skjønt nå, etter å ha nådd den modne alder av 35 år, hadde han stadig oftere stilt seg selv spørsmålet om hvorfor han egentlig våknet så tidlig. Og hvorfor insisterte han på å ankomme sitt kontor før samtlige andre advokater i Clanton? Svarene, som en gang hadde vært så tydelige, var i ferd med å sløres til.

Drømmen han hadde båret på siden jusstudiet om bli en glitrende prosedyreadvokat, var på ingen måte blitt mindre, han var i realiteten mer full av ambisjoner enn noen gang. Men virkeligheten plaget ham. Etter ti år i skyttergravene var praksisen fremdeles preget av testamenter og skjøteoverdragelser og bagatellmessige kontraktsuenigheter, ikke én skikkelig kriminalsak og ingen lovende bilkollisjoner.

Hans mest ærerike øyeblikk hadde kommet og var borte.

Frifinnelsen av Carl Lee Hailey lå tre år tilbake i tiden, og Jake fryktet fra tid til annen at han allerede hadde passert toppen.

14

Men som alltid skjøv han denne tvilen til side og minnet seg selv på at han bare var femogtredve. Han var en gladiator med mange store seire foran seg i rettssalen.

Det var ingen hund å slippe ut, for hunden hadde de mistet. Max døde i brannen som for tre år siden ødela deres vakre og høyt elskede og opp til pipen belånte hus i viktoriansk stil i Adams Street. Klanen hadde satt fyr på huset da det stormet som verst rundt Hailey-rettssaken i juli 1985. Først hadde de brent et kors ute på plenen foran huset, og deretter hadde de forsøkt å sprenge det i luften. Jake hadde sendt Carla og Hanna av sted, noe som hadde vist seg meget klokt. Etter at Klanen hadde forsøkt å ta livet av ham i en hel måned, brente de til slutt ned huset hans. Han hadde holdt sitt sluttinnlegg i lånt dress.

Temaet ny hund var for ulystbetonet til å ta opp i full bredde.

De hadde lekt litt med det fra tid til annen, men likevel latt det ligge. Hanna ønsket seg hund og trengte kanskje en også, hun var enebarn og påsto ofte at hun syntes det var kjedelig å leke alene. Men Jake, og særlig Carla, visste hvem som ville få ansvaret for å gjøre valpen stueren og vaske etter den. Dessuten bodde de i leid leilighet og følte at livet ennå sto på vent.

Kanskje kunne en hund gjort tilværelsen litt mer normal, kanskje ikke. Jake grublet ofte over spørsmålet når dagen bare var noen minutter gammel. Sannheten var at han virkelig savnet en hund.

Etter en rask dusj kledde Jake på seg i et ubenyttet lite soverom som han og Carla brukte som skap for oppbevaring av klær. Alle rommene var små i dette forgjengelige huset som noen andre eide. Alt var midlertidig. Møblene utgjorde en sørgelig samling av gjenstander de hadde fått eller kjøpt på loppemarkeder, og som en vakker dag skulle kastes hvis ting gikk som planlagt, men som Jake hatet å innrømme, det var ingenting som syntes å lykkes for dem. Søksmålet mot forsikringsselskapet hadde kjørt seg fast i innledende rettsforhandlinger og syntes håpløst. Han hadde tatt ut stevning seks måneder etter at kjennelsen i Hailey-saken forelå, på et tidspunkt da han følte seg som konge og var sprekkeferdig av selvtillit. Hvordan kunne et skarve forsikringsselskap våge å ville ta innersvingen 15

på ham? Vis ham en hvilken som helst jury i Ford County, og han skulle ha sørget for nok en strålende kjennelse. Men selvsikkerheten og skrytet bleknet mens det langsomt demret for Jake og Carla at de hadde vært grovt underforsikret. Fire kvartaler borte lå den gamle tomten deres, herjet og ødelagt, og samlet løv. En av naboene, Mrs. Pickle, holdt øye med den, men det var fint lite å passe på. Naboene ventet på at det skulle reise seg et nytt praktbygg, og at familien Brigance skulle vende tilbake.

Jake listet seg på tå inn på Hannas rom, kysset henne på kinnet og la teppene tettere rundt henne. Hun var blitt syv år, deres eneste barn, og flere ville det ikke komme. Hun gikk i andre klasse på barneskolen i Clanton, i et klasserom rett rundt hjørnet fra der hennes mor var barnehagelærer.

Ute på det trange kjøkkenet trykket Jake på en knapp på kaffemaskinen og sto og holdt øye med trakteren til den begynte å komme med lyder. Han åpnet dokumentmappen, lot fingrene gli over den halvautomatiske 9-millimeter-pistolen som lå i hylsteret og stappet nedi noen saksmapper. Han var blitt vant til å bære våpen, og det gjorde ham trist. Hvordan kunne han leve et normalt liv med et våpen tett innpå seg hele tiden? Normalt eller ikke, våpenet var en nødvendighet. De brenner ned huset ditt etter å ha forsøkt å sprenge det, de truer din kone per telefon, de brenner et kors på plenen foran huset ditt, de slår mannen til sekretæren din helseløs slik at han senere dør, de setter inn en snikskytter som bommer på deg og treffer en vakt, de bedriver terrorhandlinger under rettssaken og fortsetter å true lenge etter at saken er avsluttet.

Fire av terroristene sonet for tiden sin straff – tre i et delstatsfengsel, én i Parchman. Bare fire, minnet Jake seg ustanselig om. Et drøyt titall burde i mellomtiden blitt domfelt, en oppfatning som ble delt av Ozzie og andre svarte ledere i countyet.

Fordi det var blitt en vane og han dessuten var frustrert, ringte Jake til FBI en gang i uken og forhørte seg om det var noen fremgang i etterforskningen. Etter tre år var det ikke alltid at noen ringte tilbake. Saksmappen hans la beslag på et helt arkivskap inne på kontoret.

16

Bare fire. Han kjente navnene til mange flere, de var fortsatt mistenkte, i hvert fall i Jakes øyne. Noen hadde flyttet, noen var blitt boende, men uansett fantes de der ute, fortsatte tilværelsen og drev med sitt som om ingenting hadde skjedd. Derfor bar han våpen, det var behørig registrert og hadde alle slags tillatelser. Han hadde ett i dokumentmappen. Ett i bilen. Noen flere på kontoret, samt flere andre. Jaktriflene hans hadde gått tapt i brannen, men Jake bygde langsomt, men sikkert samlingen opp igjen.

Han åpnet døren, gikk ut på en liten mursteinsterrasse og fylte lungene med den kjølige luften. Ute i gaten, rett foran huset, sto det en patruljebil fra sheriffkontoret i Ford County, og bak rattet satt Louis Tuck, en heltidsansatt sheriffassistent som jobbet nattskift og i første rekke hadde ansvaret for å være synlig i nabolaget hele natten igjennom og i særdeleshet skulle stå parkert ved postkassen klokken 05.45 hver morgen fra mandag til og med lørdag da Mr. Brigance kom ut på terrassen og hilste og vinket. Tuck vinket tilbake. Familien Brigance hadde overlevd enda en natt.

Så lenge Ozzie Walls var sheriff i Ford County, noe han ville være i ytterligere tre år og sannsynligvis mye lenger, ville han og folkene hans gjøre alt som mulig var for å beskytte Jake og familien. Jake hadde påtatt seg saken til Carl Lee Hailey, slitt som en hund for bagateller, klart å unngå skuddlinjen, oversett reelle trusler og mistet nesten alt han eide før han sikret seg en avgjørelse som frikjente klienten med en kjennelse som ennå i dag ga gjenlyd i Ford County. Å beskytte ham var Ozzies aller fremste oppgave.

Tuck gled langsomt av sted. Han kom til å kjøre rundt kvartalet og returnere noen få minutter etter at Jake hadde dratt.

Han kom til å holde øye med huset helt til han så lys i vinduene på kjøkkenet og skjønte at Carla hadde stått opp og var i aktivitet.

Jake kjørte én av to Saaber i Ford County. Den var rød og hadde gått 300 000 kilometer. Han hadde behov for en oppgradering, men hadde ikke råd. En så eksotisk bil i en småby hadde en gang vært en kul idé, men nå hadde verkstedregningene nådd et brutalt nivå. Nærmeste merkeverksted lå i Mem17

phis, så hver gang han trengte en reparasjon, gikk det med en halv dag og kostet ham tusen dollar. Jake var klar for en amerikansk bil, og han tenkte på dette hver eneste morgen han vridde om tenningsnøkkelen og spent holdt pusten til det var blitt liv i motoren. Motoren hadde aldri unnlatt å starte, men i løpet av de siste par ukene hadde Jake lagt merke til en liten nøling, en ekstra runde eller to med startmotoren, som hadde fremkalt en uggen følelse av at et eller annet ille snart ville skje.

En voksende paranoia fikk ham til å høre flere skranglende lyder, og han sjekket dekkene hver dag i takt med den minkende mønsterdybden. Han rygget ut i Culbert Street som til tross for at den bare lå fire kvartaler unna Adams Street og den ubebygde tomten deres, helt klart lå i en mindre velstående del av byen. Huset ved siden av var også en utleiebolig. I Adams Street lå det hus som var eldre og staselige og hadde mer karakter. Culbert var et sammensurium av forstadskasser som var blitt slengt opp i all hast før byen begynte å interessere seg for planlegging.

Selv om hun sa lite om det, visste Jake at Carla var klar for å dra videre, til et eller annet sted.

De hadde i realiteten snakket om å flytte, og å legge Clanton bak seg for godt. De tre årene som var gått etter Haileyrettssaken, hadde vært langt mindre lønnsomme enn de hadde håpet og ventet seg. Hvis det var Jakes skjebne å slå seg frem som advokat på barrikadene, hvorfor ikke søke barrikader et annet sted? Carla kunne undervise hvor som helst. De ville sikkert finne et godt liv som hverken omfattet våpenbruk eller konstant overvåking. Det var kanskje slik at Jake hadde en høy stjerne blant de svarte i Ford County, men mange av de hvite næret sterk motvilje mot ham. Og skrullingene gikk fortsatt omkring der ute. På den annen side var det en viss trygghet i det å bo midt blant så mange gode venner. Naboene holdt øye med trafikken, og ukjente biler og pickuper ble lagt merke til. Alle politifolkene i byen og hver eneste sheriffassistent i countyet visste at sikkerheten til familien Brigance var av aller største viktighet.

Jake og Carla kom aldri til å dra sin vei, likevel var det moro nå og da å ta frem den gamle «Hvor vil du helst bo?»-leken.

18

Det var bare en lek, for Jake så den brutale virkeligheten i øynene: Han ville aldri trives i et større firma i en storby, og kom aldri til å finne en småby noe sted som ikke allerede rant over med sultne advokater. Han så fremtiden klart for seg og hadde ingen problemer med å akseptere den. Han måtte bare tjene noen penger.

Han kjørte forbi den åpne tomten i Adams Street, mumlet bitre fordømmelser over kujonene som hadde satt fyr på huset, og spanderte noen på forsikringsselskapet også, før han satte opp farten og kjørte videre. Fra Adams Street svingte han inn i Jefferson og videre til Washington som strakte seg i øst-vestlig retning på nordsiden av tinghusplassen i Clanton. Kontoret hans lå i Washington Street tvers overfor det prektige tinghuset, og han parkerte på nøyaktig samme sted hver morgen klokken 06.00 fordi det på det tidspunktet var plasser nok å velge mellom. Det kom til å være stille på tinghusplassen i enda to timer til tinghuset og kontorene og forretningene i området åpnet for dagen.

Men i Coffee Shop var det folk, blåsnipper, gårdbrukere og sheriffassistenter da Jake ruslet inn og begynte å hilse. Som alltid var han den eneste som gikk med jakke og slips. Hvitsnippene pleide å samle seg en time senere i Tea Shoppe på den andre siden av torget, der de drøftet rentenivå og utenrikspolitikk. I Coffee Shop gikk praten om fotball, lokalpolitikk og abborfiske. Jake var en av svært få hvitsnipper som hadde fått innpass i Coffee Shop. Det var flere grunner til det: Han var godt likt, godlynt, aksepterte å bli ertet, og han var aldri vanskelig å be om en kjapp og gratis juridisk uttalelse hvis en mekaniker eller lastebilsjåfør hadde havnet i en knipe. Han hengte jakken på en krok på veggen og fant en ledig stol ved bordet til Marshall Prather, en av sheriffassistentene. For to dager siden hadde Ole Miss tapt for Georgia med to touchdowns, og dette var et hett tema. En sveisen og tyggegummityggende kvinne ved navn Dell skjenket kaffe og klarte å dytte borti ham med en fyldig bakstuss – noe som gjentok seg seks dager av seks mulige. I løpet av få minutter serverte hun ham en frokost han aldri trengte å bestille – hvetetoast, kornblanding, jordbærsyltetøy; det vanlige.

19

Idet Jake begynte å riste tabascosaus utover kornblandingen, spurte Prather: «Si meg, Jake, kjente du Seth Hubbard?»

«Har aldri truffet ham,» svarte Jake og merket seg et par øyekast. «Bare hørt navnet et par ganger. Bodde han ikke oppe ved Palmyra et eller annet sted?»

«Stemmer det.» Prather tygde på en pølse mens Jake nippet til kaffen.

Jake ventet litt før han sa: «Jeg regner med at jeg trygt kan anta at det har skjedd noe galt med Seth Hubbard siden du omtalte ham i fortid.»

«Hva gjorde jeg?» spurte Prather. Sheriffassistenten hadde den irriterende vanen at han ofte stilte ladede spørsmål med høy stemme under frokosten og fulgte dem opp med taushet.

Han visste alt og hadde full oversikt, men fisket alltid etter å finne ut om andre hadde noe å tilføye.

«Omtalte ham i fortid. Du spurte: ’Kjente du Seth Hubbard?’, ikke ’Kjenner du Seth Hubbard’ – noe som selvsagt ville indikert at han fortsatt er i live. Ikke sant?»

«Antar det.»

«Hva var det som skjedde?»

Andy Furr, en av mekanikerne på Chevrolet-verkstedet sa med høy stemme: «Tok livet av seg i går. Fant’n hengende i et tre.»

«Etterlot seg brev og all ting,» la Dell til mens hun feide forbi med kaffekolben. Kafeen hadde alt vært åpen i en time, så det var liten tvil om at Dell visste like mye om Seth Hubbards bortgang som noen annen.

«Jaha, og hva sto det i brevet?» spurte Jake rolig.

«Kan jeg ikke røpe, kjekken,» kvitret hun. «Det forblir mellom Seth og meg.»

«Du kjente ikke Seth,» sa Prather.

Dell var ei barsk kråke med den kjappeste kjeften i byen.

Hun sa: «Jeg elsket med Seth en gang. Eller var det to? Husker ikke alltid sånt.»

«Det har vel vært så mange,» sa Prather.

«Jo da, men du trenger ikke stille deg i køen engang, gamlefar,» svarte hun.

20

«Du husker det virkelig ikke,» kommenterte Prather og høstet noen flir med det.

«Hvor ble brevet funnet?» spurte Jake i et forsøk på å reversere samtalen.

Prather stappet munnen full av pannekaker og tygde en stund før han svarte. «På kjøkkenbordet. Ozzie tok det med seg, driver visst og etterforsker, men det sto ikke noe særlig der.

Det ser ut til at Hubbard var i kirken, alt var i orden, kjørte hjem til seg selv, tok en gardintrapp og et tau og gjorde det’n skulle. En av folkene hans fant’n rundt klokka to i går, hang og svingte i regnet. Iført den beste søndagsdressen.»

Interessant, eiendommelig, tragisk, men Jake fant det vanskelig å uttrykke medfølelse over en person han aldri hadde truffet. Andy Furr spurte: «Hadde han noe?»

«Vet ikke,» svarte Prather. «Jeg tror Ozzie kjente’n, men han sier ikke stort.»

Dell fylte opp kaffekoppene deres og stanset for å prate. Med hånden hvilende på hoften sa hun: «Nei, jeg kjente ham ikke.

Men kusina mi kjenner den første kona hans, han hadde visst minst to, og ifølge den første skal Seth ha hatt en eiendom og litt penger. Hun sa han alltid holdt lav profil, voktet sine hemmeligheter og stolte ikke på noen. Og så var’n visst en ekkel drittsekk, men de sier jo alltid det når de er blitt skilt.»

«Ja, du vet det vel, du,» la Prather til.

«Ja, gamlefar, jeg vet det. Jeg vet så veldig mye mer enn deg.»

«Foreligger det noe testamente?» spurte Jake. Å stadfeste testamenter var ikke det han aller helst gjorde, men et bo av litt størrelse betydde et anstendig honorar for en eller annen i byen. Det var stort sett dokumentarbeid og et par besøk i retten, det var hverken vanskelig eller altfor kjedelig. Jake visste at før klokken ble 09.00, ville samtlige av byens advokater snuse rundt og prøve å finne ut hvem som hadde festet Seth Hubbards siste vilje til papiret.

«Vet ikke ennå,» sa Prather.

«Et testamente er ikke et offentlig dokument, vel?» spurte Bill West, en elektriker som jobbet på skofabrikken nord for byen.

«Ikke før man dør. Man kan endre testamentet helt frem til 21

rett før dødsøyeblikket, så det ville vært umulig å registrere det offentlig. Dessuten vil man kanskje ikke røpe testamentets bestemmelser før man er død. Men straks man er det, og straks testamentet er stadfestet, registreres det i retten og blir offentlig.» Jake så seg rundt mens han snakket, og så minst tre personer til stede som han hadde satt opp testamenter for. Han gjorde det kortfattet, raskt og rimelig, noe som var vel kjent i byen. Det holdt omsetningen oppe.

«Når begynner stadfestelsen?» spurte Bill West.

«Det er ingen tidsfrist for det. Vanligvis vil en gjenlevende ektefelle eller barn av avdøde finne testamentet, ta det med til en advokat, og en måneds tid etter gravferden melder de seg for retten og innleder prosessen.»

«Men hva om det ikke er noe testamente?»

«Det er alle advokaters drøm,» sa Jake og lo. «Da kan det være bare rot. Hvis Mr. Hubbard døde uten å ha satt opp noe testamente og etterlot seg et par ekskoner, kanskje noen voksne barn, kanskje barnebarn, hvem vet, kunne de lett ha holdt krangelen om verdiene i gang i fem år, selvfølgelig forutsatt at han hadde en formue.» «Å jo da, det hadde’n,» kommenterte Dell fra den andre siden av kafeen, radaren var i full beredskap som vanlig. Hvis du kom til å hoste, ville hun spørre om du var forkjølet. Hvis du nøs, kom hun styrtende med et papirlommetørkle. Hvis du var uvanlig stille, ville hun spørre deg ut om alt var bra hjemme og på jobben. Hvis du forsøkte å hviske, sto hun ved bordet ditt før du fikk sukk for deg og skjenket kaffe uansett hvor fulle koppene allerede var. Hun gikk ikke glipp av noen ting, husket alt hun hørte og unnlot aldri å minne karene sine om at de hadde hatt en motsatt mening for tre år siden.

Marshall Prather rullet med øynene mot Jake, som for å si: «Hun er sprø.» Men klokelig nok holdt han tett. I stedet spiste han opp pannekakene og måtte gå.

Jake lå ikke langt etter. Han betalte regningen på 6 dollar og 40 cent, la Coffee Shop bak seg, ga Dell en klem på veien ut og holdt på å kveles av den billige parfymen. Himmelen var farget oransje i øst av soloppgangen som nærmet seg. Gårsdagens regn var borte, og luften var kjølig og klar. Jake satte kur22

sen østover, bort fra kontoret, og i raskt tempo som om han var litt sent ute til et viktig møte. Sannheten var at han ikke hadde noen viktige møter denne dagen, bare et par rutinepregede oppfølgingsvisitter hos folk som var i vanskeligheter.

Jake spaserte sin morgentur rundt tinghusplassen, passerte banker og forsikringskontorer og eiendomsmeglere, butikker og kafeer, de lå tett sammen vegg i vegg, og alle var stengt så tidlig om morgenen. Med et par unntak var alle bygningene toetasjes mursteinshus, de hadde kniplingsmønstrede smijernssprosser rundt balkonger hengende utover fortau som rammet inn det perfekte kvadratet rundt tinghuset og plenen foran.

Clanton var ikke egentlig velstående, men den lå heller ikke på dødsleiet som så mange andre småbyer i landdistriktene sørpå.

Folketellingen i 1980 hadde fastslått at innbyggertallet lå på åtte tusen, hele countyet fire ganger så mange, og man forventet en viss økning etter neste telling. Det fantes ingen tomme forretningslokaler, ingen gjenspikrede fasader, ingen sørgelige «Til salgs»-skilt i vinduene. Han var fra Karaway, en småby med to tusen fem hundre innbyggere snaut førti kilometer vest for Clanton, der Main Street forfalt i takt med at kjøpmennene la ned, kafeene stengte og advokatene etter tur pakket ned lovsamlingene og flyttet til countyets hovedsete. Det var nå seksogtyve av dem rundt tinghusplassen, antallet var økende, konkurransen kvelende. Hvor mange flere tåler vi? spurte ofte Jake seg selv.

Han nøt å spasere forbi de andre advokatfirmaene og se på de låste dørene og de mørklagte resepsjonene. På sett og vis var han ute på en seiersrunde. Han var tilfreds med seg selv og parat til å takle dagens utfordringer mens konkurrentene ennå lå og sov. Han passerte kontoret til Harry Rex Vonner, kanskje hans nærmeste venn innen advokatstanden, en garvet kriger som sjelden møtte opp før klokken 09.00 og ofte til en resepsjon full av grinete skilsmisseklienter. Harry Rex hadde vært igjennom flere koner, visste hva et kaotisk liv på hjemmefronten kunne bety, noe som var grunnen til at han foretrakk å jobbe til sent på kvelden. Jake gikk forbi det forhatte Sullivanfirmaet som huset countyets største samling advokater. Ni ved siste telling, ni utsøkte drittsekker som Jake forsøkte å unngå, 23

men delvis fordi han var misunnelig. Sullivan hadde bankene og forsikringsselskapene, og advokatene der tjente mer enn alle andre. Han gikk forbi det problemrammede og avlåste kontoret til en gammel kompis ved navn Mark Stafford, som ingen hadde hørt noe fra eller sett noe til på åtte måneder etter at han åpenbart stakk av midt på natten med penger som tilhørte klientene. Hans kone og to døtre ventet på ham, det gjorde også en siktelse. I all hemmelighet håpet Jake at Mark satt på en strand et eller annet sted og drakk paraplydrinker og aldri vurderte å komme tilbake. Han hadde vært en ulykkelig mann i et ulykkelig ekteskap. «Løp videre, Mark,» sa Jake når han hver morgen lot fingrene gli over hengelåsen uten å saktne farten.

Han strøk forbi kontorene til Ford County Times, lokalene til Tea Shoppe, som så vidt begynte å livne til, en klesforretning for herrer der han kjøpte dresser på salg, en kafé eid av svarte, ved navn Claude’s, der han spiste lunsj hver fredag sammen med byens øvrige hvite liberalere, en antikvitetsbutikk som ble drevet av en kjeltring Jake hadde saksøkt to ganger, en bank som ennå hadde et annenprioritets pantelån i den nedbrente eiendommen og satt fast i det samme rettsoppgjøret, samt et kontorbygg tilhørende countyet der den nye statsadvokaten hadde sitt kontor når han var i byen. Den gamle statsadvokaten, Rufus Buckley, var borte, fordrevet for et år siden av velgerne og på varig basis ute av konkurransen om valgbare embeter, det var i hvert fall det Jake og mange andre håpet på. Han og Buckley hadde nesten gjort kål på hverandre under Hailey-rettssaken, og hatet mellom dem var ennå intenst. Nå var den tidligere statsadvokaten tilbake i hjembyen Smithfield i Polk County der han slikket sårene og prøvde å tjene til salt i maten i en hovedgate som allerede var overfylt av advokater.

Runden var unnagjort, og Jake låste opp inngangsdøren til sitt eget kontor, som i sin alminnelighet ble ansett for å være byens fineste. I likhet med mange andre bygninger rundt tinghusplassen var også denne blitt satt opp av Wilbanks-familien for rundt hundre år siden, og nesten like lenge hadde en Wilbanks praktisert sin jus der. Perioden tok slutt da Lucien, den siste gjenlevende Wilbanks og utvilsomt den galeste, ble fratatt bevillingen. Han hadde nettopp ansatt Jake, som kom rett 24

fra studiet og var full av idealer. Lucien hadde villet korrumpere ham, men før han fikk sjansen til det, inndro delstatens advokatforbund lisensen hans for siste gang. Med Lucien ute av spill og ingen flere Wilbankser å ta av, arvet Jake en praktfull samling kontorer. Han brukte bare fem av de ti tilgjengelige rommene. Det var et stort resepsjonsområde i første etasje der den nåværende sekretæren gjorde det hun skulle gjøre, samt tok imot klienter. I etasjen over, i et praktfullt rom på ni ganger ni meter, tilbrakte Jake sine dager bak et massivt skrivebord av eik, som var blitt benyttet av Lucien, hans far og hans bestefar.

Når han kjedet seg, noe som hyppig forekom, gikk han bort til de franske dørene, åpnet dem og steg ut på balkongen der han hadde ypperlig utsikt over tinghuset og tinghusplassen.

Klokken 07.00, helt etter planen, satt han bak skrivebordet og nippet til kaffen. Han sjekket avtaleboken og innrømmet for seg selv at den hverken virket løfterik eller lønnsom.