Anna Woltz: Jenta fra Mars

ISBN 978-82-02-45056-4

JENTA F RA MA RS

Anna Woltz (f. 1981) har skrevet tolv bøker for barn og unge. Jenta fra mars er basert på intervjuer med Vicky Janssen om hennes liv.

JENTA FRA MARS

H

elt siden han var liten, har Evert kjent at han ikke skulle vært gutt. Han misliker kroppen sin og lengter etter noe annet enn det han er. Men foreldrene blir rasende bare han leker med dukker. På videregående blir Evert mobbet hver dag.

Han er bare hel og lykkelig når han i hemmelighet kan kle seg som jente, opptre som jente og gå for å være jente.

Når Evert blir Evy.

ANNA WOLTZ VICKY JANSSEN

Slash-serien er romaner basert på de virkelige historiene til ekstraordinære unge mennesker.

Anna WOLTZ

Vicky JANSSEN

Evy er født som gutt, men føler seg som en jente. Dette er hennes historie.

Fra innsiden.

Ikke prøv å forstå meg. Det klarer du uansett ikke. Jeg forstår det ikke selv engang.

Jeg har så ofte spurt menn om det: Kan du forklare meg hvorfor du føler deg som mann?

Og da svarer de: Fordi jeg har pikk, bart og sixpack, eller: Fordi jeg liker å flørte med kvinner.

Og hvis jeg spør en kvinne: Kan du forklare meg hvorfor du føler deg som kvinne? Og da svarer de: Fordi jeg bruker C-cup, kan føde barn og napper hvert hår på overleppa. Eller: Fordi jeg tenner på menn.

Men for meg bestemte ikke kroppen hva jeg følte meg som.

Jeg hadde kroppen til en gutt, likevel følte jeg meg som jente.

Og legningen min bestemte den heller ikke. Jeg tente på gutter, likevel følte jeg meg hetero.

www.cappelendamm.no

Jenta fra mars_omslag.indd 1

09.01.15 10:47

Anna Woltz

Jenta fra Mars Oversatt av Bodil Engen

Til pappa og mamma Takk for alt Vicky

Tips 1: La deg ikke skremme Bare et par uker etter at jeg hadde fått brystene mine, gikk jeg i byen sammen med kusinen min. Vi kom forbi noen gutter som hadde gått på samme skole som jeg, en sånn liten klikk, og en av dem sa: «Se, der går han homoen.»

Så jeg går bort til ham.

«Hva var det du sa?»

Og når du står rett foran dem, da sier de ingenting. Da bare flirer de teit.

Så jeg sier: «Homo? HAR EN HOMO SÅNNE, KANSKJE?» Og så dro jeg genseren og behåen ned. Brystene mine var nyoperert, så de var helt stramme og sto rett ut. Sånn som de er med behå nå, var de uten da.

Jeg sier: «Sånne har vel ikke en homo, eller hva?»

Gutten bare sto der og gapte.

Så jeg sier: «Noe sånt har du nok ikke sett før!»

Og så gikk jeg videre.

Det begynte med filmen om Den lille havfruen. Jeg så den på kino. Jeg var fire år, og jeg satt der i mørket sammen med pappa og mamma og søsteren min. Jeg syntes det var fantastisk. Den havfruehalen. Det lange, bølgende håret. Da lyset ble tent igjen, hadde jeg popcornsmuler over hele genseren. Jeg kjente på piggsveisen på hodet mitt, stiv av gelé, og sukket så tungt at jeg blåste vekk alle popcornsmulene. Jeg ville også ha langt hår. Langt hår som kunne flagre og vifte. Rødt, sånn som håret til Ariel. Eller pornoblondt – men jeg var bare fire. Ikke pornoblondt, altså. Gyllenblondt.

Nei. Det begynte ikke egentlig, ikke virkelig, før jeg så Splash. Det er en gammel film fra åttitallet. Ikke tegnefilm, men en film med virkelige mennesker. Den så jeg da jeg var seks. Vi var på campingen. Mamma hadde sagt at det skulle komme en film med en havfrue på TV, og om kvelden så vi på den sammen: mamma, søsteren min, en tremenning og jeg. I husvogna. Jeg satt bokstavelig talt og måpte. Så utrolig vakkert syntes jeg det var.

Etterpå snakket jeg ikke om noe annet: Dagen lang var det havfrue her og hale der. Det sa pappa til meg mange år senere: Du var totalt gal etter havfruer da du var liten.

Dagen lang snakket jeg om den filmen: Hvor nydelig havfruen Madison var, og så praktfull hale hun hadde, og når jeg var i svømmehallen, etterlignet jeg alltid henne.

8

Så fort jeg gled ned i vannet, glemte jeg den svarte Nikebadebuksa og piggsveisen og følte meg som Madison.

Historien i Splash var morsom, den handlet om en havfrue som ble forelsket i et menneske og måtte holde skjult for alle at hun ikke er noen vanlig jente – men det var ikke det viktigste. Det viktigste var undervannsbildene. De er bare fantastiske. Der svømmer Madison dypt nede i sjøen med den blanke, røde halen og det lange, lyse håret. Så vakkert. Så elegant. Halvt kvinne, halvt fisk.

Slik ville jeg også være. Jeg ville også være havfrue. Og hvis det ikke gikk, ville jeg bare være jente.

Foreldrene mine kommer fra en husvognleir. Der holdt hele slekten deres til: bestefedre, bestemødre, tanter, onkler, fettere, kusiner. De var alltid sammen. Men da storesøsteren min ble født, flyttet pappa og mamma til et hus – et ordentlig hus, mener jeg. Det var flere som flyttet inn i hus på den tiden. I husvognene før i tiden var det verken toalett eller dusj – alt sånt var i et felleshus.

Det var ikke så praktisk når man var nygift og ville ha barn.

Da jeg ble født, bodde vi altså i et hus, men for det meste var vi ute og reiste. Til jeg ble fem, var den skinnende husvogna vår det egentlige hjemmet mitt. Det var en veldig stor husvogn, med et mørkegrønt fortelt med plastvinduer og blomstrete gardiner. For det meste reiste vi gjennom Tyskland. Vi dro fra den ene campingplassen til den andre, og til slutt var jeg like godt kjent på alle campingene som andre barn er i sin egen hage. Jeg visste hvor alt var i alle campingbutikkene, jeg kjente stiene til lekeplassene, og jeg visste nøyaktig hvilken dusj vannet aldri ble varmt i.

På campingene var vi alltid også sammen med slekt og venner. Pappa og de andre mennene jobbet alle for det samme firmaet – firmaet til én som hadde stått på samme felt som oss. Alle var selgere. De reiste fra by til by og fra butikk til butikk for å selge produktene til det firmaet.

10

Kasserollesett, bestikk og sånne ting. Når vi var på camping, var Rosanne også alltid der. Hun var nesten i slekt med oss, og vi var sammen hele tiden. Hun var bestevenninnen min. Hun var litt yngre enn meg, men vi dusjet og gikk til sengs samtidig. Det hendte ofte at mødrene våre var samtidig i dusjbygningen sammen med oss, og hvis den ene moren ikke kunne være med, hjalp den andre oss begge. Da sto vi sammen i dusjen.

Jeg ser det for meg nå. Jeg ser for meg dusjbygningen og dusjkabinettene, og jeg kan til og med kjenne lukten der inne. Det var lukten av kloakk blandet med rengjøringsmiddel. En typisk dusjbygningslukt.

Da sto vi sammen i dusjen – Rosanne to år gammel, jeg tre – og jeg så på henne og så på meg selv, og da så jeg at hun ikke hadde noen tissefant, men det hadde jeg. Og da ble jeg flau. Jeg visste det allerede da: Den tissefanten vil jeg ikke ha. Sånn er det bare gutter som har.

Jeg kjenner lukten igjen. Dusjbygningslukten blander seg langsomt med duften av Rosannes jordbærsjampo.

Det våte håret hennes henger i striper over skuldrene.

Magen er blank av såpe, og nedenfor den, mellom beina, er hun helt glatt – og jeg er så fryktelig misunnelig. Jeg skjønner det ikke helt, jeg forstår ikke hvor tisset kommer ut på jenter. Men uansett: Jeg vil også ha en sånn kropp uten tissefant. Å, jeg var så ofte misunnelig på Rosanne. Hun fikk nemlig en genser med den lille havfruen på, men det fikk ikke jeg. Hun fikk gå i kjole og ha fletter i håret, og hun fikk gå i bikini. Og når jeg også ville ha en sånn kjempefin havfruegenser, eller langt hår, da sa foreldrene mine: «Evert! Du er jo ikke jente? Sånt er for jenter.»

Jeg begynte å hate den tissefanten. På grunn av den kunne alle se at jeg var gutt – og det ville jeg ikke. Det 11

var ikke riktig. Jeg har alltid respektert foreldrene mine.

Når pappa eller mamma sa «nei», da var det nei. Derfor hadde jeg ingen genser med Ariel på. Jeg fikk ikke langt hår. Og jeg visste veldig godt at jeg var gutt, for det sa folk til meg hele tiden. Dessuten så jeg ut som en gutt.

Men samtidig visste jeg at jeg ville være som jentene.

Noen ganger kunne jeg det for en stund. Da lekte jeg «Bompibjørnene» med Rosanne. Det er en veldig gammel TV-serie. I serien var det en prinsesse som het Kira, og en gutt som het Kevin. Jeg var alltid Kira, og Rosanne var alltid Kevin. Og hvis hun sa mens vi lekte, at nå ville hun være Clara en stund, da sa jeg strengt: «Okei, da får du ikke være med lenger!»

På campingen lekte jeg alltid med jentene. De drev med ting jeg syntes var gøy: De hadde dukker og lekte prinsesser, mens guttene bare sparket fotball og klatret i trær. Det interesserte ikke meg. Noen ganger lekte alle ungene sammen, og da løp guttene etter jentene. Jeg hørte selvfølgelig til jentene. Sammen med Rosanne pilte jeg over campingen, forbi huskene og sperringene og over det visne gresset, og til slutt stormet vi pesende inn i forteltet vårt.

«Guttene løp etter oss,» sa jeg ivrig til mamma. «De klarte nesten å ta oss!»

«Guttene?» spurte mamma og så på shortsen min og de hvite joggeskoene med borrelås og den korte piggsveisen – også en gutt.

Det hendte at de voksne sa til meg på ert: Ja, og når du blir stor, må du gifte deg med Rosanne! Jeg ble fryktelig lei meg når de sa det. Jeg ville ikke det. Jeg ville ikke gifte meg med Rosanne.

Så lenge jeg kan huske, har jeg visst at jeg liker gutter. Når jeg tenkte på fremtiden, ville jeg gifte meg med 12

en mann. Jeg så meg selv med en mann. Skjønner du?

Jeg så for meg en jente og en gutt – ikke to menn. Sånn så jeg det i hodet mitt, og jeg trodde det kom til å bli slik.