KOBBERHANSKEN
Holly Black og Cassandra Clare
KOBBERHANSKEN Oversatt av John Grande
Tekst © 2015 Holly Black og Cassandra Clare LLC Illustrasjoner © 2015 Scott Fischer Originalens tittel: The Copper Gauntlet All rights reserved. Published 2015 by Scholastic Pressm an imprint of Scholastic Inc. Published by agreement with the authors, c/o Baror International Inc, Armonk, New York, U.S.A. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-39562-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Oversatt av John Grande Omslagsdesign: Whitney Lyle & Christopher Stengel Typografi: Jim Thierny, © 2015 Scholastic Inc. Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
T I L U R S U L A AN N A B E L LI NK G R AN T, H ALV T FE M ÅR I NG , H A LV T I L D
µ
ݜÂÚ
FØRS TE K APITTEL
C
A L L T O K E N F E T T G L I N S E N D E pepperoniskive
fra pizzastykket og smøg den ned under bordet. Det varte ikke lenge før han kjente et vått slafs over hånden idet Valdsverk, den kaosbitte ulven hans, glefset i seg matbiten. «Ikke mat den tingen der,» sa faren grettent. «Den kommer til å bite av deg hånda en vakker dag.» Call klappet Valdsverk på hodet uten å bry seg om hva faren sa. Alastair hadde ikke vært særlig fornøyd med Call i det siste. Han ville ikke høre om alt han hadde opplevd på Magisteriet. Han var rasende på Rufus, som hadde vært mesteren hans også, for at han hadde valgt Call som lærling. Og etter at Call kom hjem med en kaosbitt ulv, hadde han gått omkring og vært på nippet til å rive av seg håret. Så lenge Call kunne huske, hadde det bare vært ham og faren – og alle historiene faren fortalte om hvor ondskapsfull den gamle skolen hans var, den samme skolen som Call gikk på nå, til tross for at han hadde gjort alt som sto i hans makt 7
for å unngå å komme inn. Call hadde regnet med at faren kom til å være sint når han kom hjem etter det første skoleåret på Magisteriet, men han hadde ikke skjønt hvordan det ville føles å ha en far som var så sint. Før hadde de alltid kommet så naturlig overens. Nå var alt bare så … anstrengt. Call håpet at det bare var på grunn av Magisteriet. For den andre muligheten var at Alastair visste at Call i all hemmelighet var ond. Hele denne greia med den hemmelige ondskapen plaget Call også. Veldig. Han hadde begynt å føre en liste i hodet – alt som tydet på at han var ondskapens fyrste, førte han opp på den ene siden, og på den andre satte han alt som tydet imot. Han hadde gjort det til en vane å tenke på listen hver gang han skulle ta den minste lille beslutning. Ville ondskapens fyrste ha tatt den siste skvetten med kaffe i kanna? Hvilken bok ville ondskapens fyrste ha lånt på biblioteket? Var det å kle seg helt i svart et opplagt ond-fyrste-trekk, eller var det en akseptabel ting å gjøre når skittentøykurven var full? Det verste var at han var rimelig sikker på at faren hans holdt på på samme måte, at han telte og summerte Calls ond-fyrste-poeng hver gang han kastet et blikk i hans retning. Men Alastair kunne bare ha mistanke. Han kunne ikke være sikker. Det var noen ting som bare Call visste om. Call klarte ikke å slutte å tenke på det mester Josef hadde fortalt ham: at han, Callum Hunt, bar i seg sjelen til Dødens fiende. At han var Dødens fiende, skjebnebestemt for ondskapen. Selv her inne på det hyggelige, gulmalte kjøkkenet hvor han og faren hadde inntatt tusener av måltider sammen, kimet ordene i ørene på Call: Callum Hunts sjel er død. Etter at den var tvunget ut av kroppen din, visnet sjelen hen og døde. Konstantin Galens sjel har slått rot og vokst, ny og uskadet. Hele tiden har tilhengerne 8
hans stått på for å gi skinn av at han fremdeles var med oss, slik at du skulle være trygg. Beskyttet. Slik at du skulle få tid til å modnes. Slik at du kunne leve. «Call?» sa faren hans og så rart på ham. Ikke se på meg, hadde Call lyst til å si. Men samtidig hadde han lyst til å spørre: Hva ser du når du ser på meg? Han og Alastair delte en pizza med pepperoni og ananas, som var Calls favorittpizza, og vanligvis ville de ha småpratet om Calls siste eventyr i byen eller mekkeprosjektet Alastair hadde på gang i garasjen for tiden, men Alastair var taus, og Call kom ikke på noe å si. Han savnet bestevennene sine, Aaron og Tamara, men han kunne ikke nevne dem for faren, siden de hørte til den magiverdenen Alastair avskydde så sterkt. Call skjøv seg opp av stolen. «Kan jeg gå ut i bakhagen med Valdsverk?» Alastair rettet et morskt blikk mot ulven, som hadde vokst fra bedårende valp til et hengslete tenåringsmonster som opptok store deler av plassen under bordet. Ulven kikket opp på Call med kaosbitte øyne mens tungen dinglet fra munnen. Han klynket forsiktig. «Ja vel,» sa Alastair med et overbærende sukk. «Men ikke bli så lenge. Og hold deg unna folk. Det beste vi kan gjøre for å hindre at naboene begynner å klage, er å kontrollere hva slags situasjoner Valdsverk blir sett i.» Valdsverk spratt opp på beina og trippet mot døren mens klørne klakket mot gulvbelegget. Call gliste. Han skjønte at denne sjeldne hengivenheten han følte overfor et kaosbitt dyr, ga ham mange ond-fyrste-poeng, men han klarte ikke å angre på at han hadde beholdt ham. Dette måtte jo være et problem med å være ondskapens fyste: Man angret ikke på de rette tingene. Call gikk ut av døren og forsøkte å tenke på noe annet. Det 9
var en varm sommerettermiddag. Bakhagen var overgrodd av tykt, grønt gress som hadde vokst seg altfor langt. Alastair var ikke så flink til å slå plenen; han var en sånn person som var mer interessert i å holde naboene på avstand enn å utveksle råd om hagearbeid. Call moret seg med å kaste en pinne til Valdsverk og se på når han satte etter den med logrende hale og tindrende øyne. Han skulle ha løpt sammen med Valdsverk om han kunne, men han kunne ikke bevege seg så fort på grunn av skaden i beinet. Det virket som om Valdsverk skjønte hvordan det var, for han sprang sjelden så altfor langt av sted. Etter at Valdsverk hadde apportert noen ganger, gikk de over veien til en park, og Valdsverk løp av sted mot noen busker. Call kjente etter om han hadde noen hundeposer i lommene. Onde fyrster plukket definitivt ikke opp bæsj etter hundene sine, så hver gang de gikk tur, ga det poeng på den riktige siden av tabellen. «Call?» Call bråsnudde seg, overrumplet. Enda mer overrumplet ble han da han så hvem det var som snakket til ham. Kylie Myles hadde satt opp det blonde håret med to spenner formet som enhjørninger, og i hånden holdt hun et rosa hundebånd. I den andre enden av båndet befant det seg noe som så ut som en liten, hvit parykk, men det kunne også være en hund. «Vet … øh,» sa Call. «Vet du hva jeg heter?» «Jeg synes det er så lenge siden jeg har sett deg,» svarte Kylie, som tydeligvis valgte å overse hvor perpleks han virket. Hun senket stemmen. «Har du skiftet skole? Går du på ballettskolen nå?» Call nølte. Kylie hadde også vært med på jernprøven, opptaksprøven til Magisteriet, men han hadde kommet inn, og hun hadde strøket. Magusene hadde tatt henne med inn på et annet rom, og siden hadde han ikke sett henne. Det var tyde10
lig at hun husket Call, for hun så på ham med et forundret uttrykk, men han visste ikke hva hun trodde hadde skjedd med ham. De hadde garantert bearbeidet minnene hennes før de slapp henne løs blant vanlige folk igjen. I et skjødesløst øyeblikk vurderte han å fortelle henne alt. Fortelle henne at det var en magiskole de hadde prøvd å komme inn på, ikke en ballettskole, og at mester Rufus hadde valgt ham som lærling selv om han hadde gjort det mye dårligere enn henne. Kom hun til å tro ham hvis han fortalte hvordan det føltes å kunne forme ild mellom hendene og å fly i løse luften? Han vurderte å fortelle henne at bestevennen hans, Aaron, også var makar, og at det var veldig mye oppstyr om det, siden det innebar at han var en av de få magikerne som kunne utøve magi med kaoselementet. «Skolen er grei nok, den,» mumlet han og trakk på skuldrene, usikker på hva annet han kunne si. «Jeg hadde ikke trodd du skulle komme inn,» sa hun og kastet et lite blikk på beinet hans før hun tidde brydd. Han kjente at sinnet jog opp i ham slik det hadde gjort tusen ganger før, for han husket nøyaktig hvordan det hadde vært å gå på den gamle skolen, der ingen hadde trodd han kunne være god til noen som helst form for fysisk aktivitet. Så lenge Call kunne huske, hadde venstrebeinet hans vært kortere og svakere enn det andre. Det gjorde vondt å trå på det, og ingen av de talløse operasjonene han hadde vært igjennom, hadde hjulpet stort. Faren hans hadde alltid sagt at han var født slik, men mester Josef hadde fortalt ham en annen historie. «Alt dreier seg om styrke i overkroppen,» sa Call svevende, uten helt å vite hva det betydde. Men hun bare nikket og gjorde store øyne. «Hvordan er det der? På ballettskolen?» «Det er tøft,» sa han. «Alle danser til de stuper. Det eneste 11
vi får å spise, er smoothier med rått egg og hveteprotein. Hver fredag har vi dansekonkurranse, og den siste som står på beina, får en sjokolade. Og så må vi se dansefilmer i ett kjør.» Hun skulle til å svare, men ble avbrutt idet Valdsverk brøytet seg vei ut av buskene. Han holdt en pinne mellom tennene, og øynene var store og skimret med forskjellige nyanser av oransje, gult og helvetesrødt. Kylie glodde så øynene holdt på å sprette ut av hodet på henne, og det gikk opp for Call hvor stor Valdsverk måtte virke for henne, hvor opplagt det måtte være at han ikke var en hund eller noen annen form for alminnelig kjæledyr. Kylie hylte. Før Call fikk frem et ord til, hadde hun lagt beina på nakken og fór ut av parken og ned gata, og det var bare så vidt den hvite hårdott-hunden hennes klarte å holde tritt. Snakk om å gjøre seg til venns med naboene. På hjemveien regnet Call ut at nå som han hadde skremt Kylie og løyet til henne, måtte han bare stryke alle plusspoengene han hadde fått for å plukke opp etter Valdsverk. Ondskapens-fyrste-siden var i ferd med å stikke av med seieren for dagen. «Alt i orden?» spurte faren da han så ansiktet til Call idet han lukket døren bak seg. «Ja da, bare bra,» sa Call motfallen. «Bra.» Alastair kremtet. «Jeg tenkte kanskje vi kunne ta en tur ut i kveld. På kino.» Det var nesten så Call skvatt litt. Det var ikke stort de hadde gjort etter at han kom hjem for sommeren. Dag etter dag hadde Alastair gått nedsunket i dysterhet, og han hadde slitt spor i gulvet mellom tv-stua og garasjen, der han restaurerte gamle biler og fikk dem til å skinne som om de var nye, før han solgte dem til samlere. En gang iblant hadde Call funnet frem ska12
teboardet og skatet halvhjertet rundt i byen, men nå som han hadde Magisteriet å sammenligne med, var det liksom ingenting som var noe særlig gøy lenger. Han hadde til og med begynt å savne laven de spiste på skolen. «Hvilken film har du lyst til å se?» spurte Call mens han tenkte at onde fyrster neppe brydde seg om hvilke filmer andre hadde lyst til å se. Det måtte jo telle. «Det er en ny en som går. Med romskip,» sa faren og overrasket Call. «Og så kan vi kanskje sette fra oss det uhyret ditt på hundehjemmet på veien. Bytte det mot en fin puddel. Eller for den saks skyld en pitbull. Hva som helst som ikke har rabies.» Valdsverk kikket skulende opp på Alastair mens fargene virvlet i de uhyggelige øynene. Call tenkte på parykkhunden til Kylie. «Han har ikke rabies,» sa Call og rufset Valdsverk i nakkepelsen. Ulven gled ned på gulvet og veltet seg over på ryggen med tungen dinglende fra munnen, sånn at Call kunne klø ham på magen. «Kan han bli med? Kanskje han kan sitte i bilen hvis vi ruller ned vinduene.» Alastair skar en grimase og ristet på hodet. «Kommer ikke på tale. Du får tjore den fast i garasjen.» «Han er ikke noen den. Og jeg skal vedde på at han liker popkorn,» sa Call. «Og gelémark.» Alastair kikket på klokken og pekte mot garasjen. «Ok, kanskje du kan ta med litt hjem til den, da.» «Ham! » Call sukket og geleidet Valdsverk ut i verkstedet Alastair hadde i garasjen. Det var et stort rom, større enn det største rommet inne i huset, og det luktet olje og bensin og gammelt treverk. Understellet til en gammel Citroën var stilt opp på noen klosser, uten dekk og med setene tatt ut. På an13
tikke stoler lå det stabler med gulnede vedlikeholdshåndbøker, og fra takbjelkene hang frontlykter og dinglet. Over et utvalg av skiftenøkler hang en taukveil. Call tok tauet og knyttet en løs knute rundt halsbåndet til ulven. Han satte seg på huk foran Valdsverk. «Vi skal snart tilbake til skolen,» hvisket han. «Til Tamara og Aaron. Og da blir alt som før igjen.» Hunden klynket som om han forsto. Som om han savnet Magisteriet like mye som Call. µ
ݜÂÚ
Call strevde med å konsentrere seg om filmen, til tross for alle romskipene, romvesenene og eksplosjonene. Hele tiden tenkte han på hvordan det var å se film på Magisteriet, der en luftmagus projiserte bildene mot en grottevegg. Siden det var magusene som styrte filmen, kunne hva som helst skje. Han hadde sett Star Wars med seks forskjellige avslutninger, og filmer der elever fra Magisteriet ble projisert opp på skjermen for å kjempe mot uhyrer, suse omkring i flyvende biler og bli til superhelter. Til sammenligning virket denne filmen litt tam. Call tenkte mest på hvilke scener han kunne ha gjort annerledes mens han satt der og tømte i seg tre sure slusher med eplesmak og to store bøtter med popkorn med smør. Alastair stirret på skjermen med et lettere forferdet uttrykk og snudde seg ikke engang da Call bød ham på peanøttsjokolade. Siden han ble nødt til å spise alt godteriet selv, var Call helt sukkersvimmel da de kom tilbake til bilen. «Hva synes du?» spurte Alastair. «Den var ganske bra,» sa Call, som ikke ville gi Alastair inntrykk av at han ikke satte pris på at han tvang seg til å gå på 14
en film han aldri ville ha funnet på å se på egen hånd. «Det var utrolig kult da de sprengte den romstasjonen.» De ble sittende tause litt, men ikke så lenge at det ble pinlig, før Alastair åpnet munnen igjen. «Du trenger ikke å dra tilbake til Magisteriet, vet du. Du har lært det viktigste. Du kan øve hjemme nå, sammen med meg.» Call kjente at hjertet sank i brystet. De hadde vært igjennom denne samtalen, eller forskjellige varianter av den, hundre ganger allerede, og det endte aldri godt. «Jeg tror det er best at jeg drar tilbake,» sa Call så saklig som mulig. «Jeg har allerede gått gjennom den første porten, så jeg bør nok fullføre det jeg har begynt på.» Alastair ble mørk i ansiktet. «Det er ikke bra for barn å være under bakken. Stengt inne i mørket som larver. Du blir blek og grå i huden. Du får for lite D-vitamin. Livskraften siver ut av kroppen …» «Ser jeg grå ut?» Call brydde seg sjelden om utseendet, ut over det helt grunnleggende – at han ikke gikk med buksene på vranga eller med håret til alle kanter – men å være grå hørtes ganske ille ut. Han kastet et stjålent blikk på hånden sin, men den så da ut til å ha den vanlige rosabeige fargen. Alastair knuget frustrert om rattet da de kjørte ut i gata. «Hva er det du liker så godt på den skolen?» «Hva var det du likte der, da?» spurte Call. «Du har gått der selv, og jeg vet at du ikke syntes alt var forferdelig. Du møtte mamma der …» «Ja,» sa Alastair. «Jeg hadde venner der. Det var det jeg likte.» Call kunne aldri huske å ha hørt faren si at han hadde likt noe på magiskolen før. «Jeg har også venner der,» sa Call. «Her har jeg ingen, men det har jeg der.» «Alle de jeg var venner med på skolen, er døde nå, Call,» 15
sa Alastair, og Call kjente at hårene reiste seg i nakken. Han tenkte på Aaron, Tamara og Celia – men måtte bare gi seg. Det var for fælt. Ikke bare tanken på at de kunne dø. Men tanken på at de kunne dø på grunn av ham. På grunn av hemmeligheten hans. Ondskapen han bar i seg. Kutt ut, sa Call til seg selv. De var fremme utenfor huset nå. Det var et eller annet som så feil ut, syntes Call. Han ble sittende og stirre en lang stund før det gikk opp for ham hva det var: Han hadde lukket garasjeporten da han tjoret Valdsverk der inne, men nå var den åpen, et stort, svart gap i veggen. «Valdsverk!» Call grep etter håndtaket og mer eller mindre ramlet ut på fortauet, og et smertestøt skjøt opp gjennom det vonde beinet. Han hørte at faren ropte på ham, men det kunne være det samme. Han halvt haltet, halvt løp bort til garasjen. Tauet var der fortsatt, men den ene enden var filtret opp, som om noen hadde saget gjennom det med en kniv – eller skarpe ulvetenner. Call prøvde å se for seg Valdsverk helt alene i mørket i garasjen, at han satt der og bjeffet og ventet på at Call skulle høre ham. Call kjente en kulde som begynte å bre seg gjennom brystet. Valdsverk hadde ikke stått tjoret så ofte hjemme hos Alastair, og han hadde sikkert fått panikk. Kanskje han hadde gnagd over tauet og kastet seg mot garasjeporten helt til den gikk opp. «Valdsverk!» ropte Call igjen, høyere nå. «Valdsverk, vi er hjemme! Du kan komme tilbake nå!» Han snudde seg rundt, men Valdsverk kom ikke ut av buskene, kom ikke frem fra skyggene som begynte å tetne mellom trærne. 16
Det begynte å bli sent. Faren kom og stilte seg bak Call. Han så på det oppflisede tauet og den åpne porten og sukket mens han dro hånden gjennom det gråsvarte håret. «Call,» sa han mildt. «Den er borte, Call. Ulven din er borte.» «Det kan vel ikke du vite!» ropte Call og bråsnudde seg mot Alastair. «Call …» «Du har hatet Valdsverk hele tiden!» snerret Call. «Du er sikkert bare glad for at han er borte.» Alastair ble streng i ansiktet. «Jeg er ikke glad for at du er lei deg, Call. Men ja, den ulven skulle aldri ha blitt noe kjæledyr. Den kunne ha tatt livet av noen eller skadet dem stygt. En av vennene dine eller, gud forby, deg selv. Jeg håper bare den springer av sted inn i skogen og ikke begir seg inn i byen og begynner å forsyne seg av naboene.» «Hold kjeft!» sa Call, selv om det var en slags trøst i tanken om at hvis Valdsverk spiste noen, kunne Call kanskje finne ham i oppstyret. Call skjøv tanken bestemt ut av hodet og ned på ond-fyrste-siden av listen. Det hjalp ikke å tenke sånn. Han var nødt til å finne Valdsverk før det skjedde noe grusomt. «Valdsverk har aldri skadet noen,» sa han isteden. «Jeg er lei for det, Call,» sa Alastair. Til Calls overraskelse hørtes det ut som om han mente det. «Jeg vet at du har hatt lyst på et kjæledyr veldig lenge. Hvis jeg hadde latt deg beholde den nakenrotta, så kanskje …» Han sukket igjen. Call spurte seg om han hadde hindret ham i å ha kjæledyr fordi det ikke tok seg ut for onde fyrster å ha kjæledyr. Fordi onde fyrster ikke var glad i noe som helst, og aller minst uskyldige vesener, slik som kjæledyr. Slik som Valdsverk. Call så for seg hvor redd Valdsverk måtte være – han 17
hadde ikke vært overlatt til seg selv siden Call fant ham som valp. «Vær så snill,» tryglet Call. «Vær så snill og hjelp meg med å finne Valdsverk.» Alastair nikket én gang, et skarpt rykk med kjeven. «Gå og sett deg i bilen. Vi kan rope på ham mens vi kjører sakte rundt kvartalet. Det er ikke sikkert han har kommet så langt.» «Ok,» sa Call. Han kikket bort mot garasjen med en følelse av at det var noe han overså, av at han ville få øye på ulven sin hvis han bare stirret lenge nok. Men uansett hvor mange ganger de kjørte rundt kvartalet, og uansett hvor mange ganger de ropte, så så de ikke snurten av Valdsverk. Det ble mørkere og mørkere, og til slutt dro de hjem. Alastair lagde spagetti til middag, men Call klarte ikke å få i seg noen ting. Han fikk Alastair til å love å hjelpe ham med å lage plakater med hund savnet neste dag, selv om Alastair trodde det ville gjøre mer skade enn gavn å henge opp bilder av Valdsverk. «Kaosbitte dyr er ikke til for å bli kjæledyr, Callum,» sa Alastair etter at han hadde ryddet bort tallerkenen Call ikke hadde rørt. «De bryr seg ikke om mennesker. De er ikke i stand til det.» Call svarte ikke, men gikk og la seg med en klump i halsen og angst i sinnet. µ
ݜÂÚ
Et høyt hvin dro Call ut av den urolige søvnen. Han fór opp i sengen og grep etter Miri, kniven han alltid hadde liggende på nattbordet. Han lot beina gli ned fra sengen og krympet seg idet føttene traff det iskalde gulvet. «Valdsverk?» hvisket han. 18
Han syntes han hørte et nytt hvin, langt borte. Han myste ut av vinduet, men kunne ikke se annet enn skyggefulle trær og mørke. Han snek seg ut i gangen. Døren til farens soverom var lukket, og det var mørkt i sprekken mellom døren og gulvet. Men Call visste at han godt kunne være våken allikevel. Det hendte at Alastair var oppe hele natten og reparerte ting nede i verkstedet. «Valdsverk?» hvisket Call igjen. Det kom ikke en lyd til svar, men Call kjente gåsehuden bre seg oppover armene. Han fornemmet at ulven var i nærheten, at Valdsverk var engstelig, redd. Call begynte å gå i den retningen fornemmelsen førte ham i, selv om han ikke kunne forklare hva den kom av. Den førte ham bortover gangen til toppen av kjellertrappa. Call svelget tungt, strammet grepet om Miri og begynte å gå ned. Han hadde alltid syntes at kjelleren var litt skummel, full som den var av gamle bildeler, ødelagte møbler, dukkehus, dukker som trengte å bli reparert, og antikke trekkoppleker som brått kunne våkne til liv. En strime med gult lys tittet ut under døren til en annen av Alastairs kjellerboder, som var full av mer skrot han ikke hadde fått surret seg til å reparere ennå. Call mannet seg opp før han haltet gjennom rommet og tok i døren. Den rikket seg ikke. Faren hans hadde låst den. Hjertet begynte å banke fortere i brystet på Call. Det var ingen grunn til at faren hans skulle låse inn en haug med gamle, halvreparerte ting. Ingen grunn overhodet. «Pappa?» ropte Call gjennom døren. Han lurte på om Alastair av en eller annen grunn var der inne. Men det han hørte røre seg på den andre siden, var noe helt annet. Raseriet flammet opp i ham med en grusom og kvelende 19
fornemmelse. Han tok den lille kniven sin og forsøkte å tvinge den inn i den lille sprekken mellom døren og karmen, prøvde å skyve opp låsen. Det gikk et spent øyeblikk før tuppen av Miri traff riktig sted og låsen sa klikk. Døren gikk opp. Det innerste kjellerrommet var ikke lenger slik Call husket det. Alt rotet var borte og hadde gitt plass til noe som så ut som et svært spartansk innredet maguskontor. Det sto et skrivebord i et hjørne, og rundt bordet lå det stabler med nye og gamle bøker. I det andre hjørnet sto en feltseng. Og midt på gulvet, bundet med lenker og med en redselsfull munnkurv av skinn rundt snuten, sto Valdsverk. Ulven kastet seg mot Call med et klynk, men ble rykket tilbake av lenkene. Call sank ned på kne mens han rufset Valdsverk i pelsen på jakt etter spennen til halsbåndet. Han var så glad for å se Valdsverk og så rasende for at faren hans hadde gjort dette, at han et øyeblikk ikke registrerte den viktigste detaljen. Men da han lot blikket gli gjennom rommet for å se hvor Alastair hadde lagt nøkkelen, fikk han omsider øye på det han burde ha sett med én gang. Det var lenker på veggen borte ved sengen også. Lenker i akkurat riktig størrelse for en gutt som snart ble tretten.