Hilde Lindset
Helvetesporten noveller
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43863-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Anna Karlsson Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I
1 I stedet for å følge gaten rett frem til Rodin-museet, skjærer han av og går inn til venstre. Helle reiser seg og går etter. Hun holder seg 30-40 meter bak ham; nærmere er risikabelt, er det lenger unna kan hun miste ham. Solen brenner på skuldrene og skoene gnager, lårene gnisser mot hverandre mens hun går. Nicolay krysser gaten på rødt, en bil tuter. Hun stanser ved fotgjengerovergangen og ser ham forsvinne inn i en tobakksbutikk på den andre siden. Gårsdagen ligger stramt over pannen. Hun tar hånden til hodet; hun tåler ikke å drikke. Det lukter surt av damen som står ved siden av. Eller er det av henne? Lyset blir grønt, rødt, og grønt igjen. Han kommer ut med en brus i hånden og fortsetter oppover gaten. Hun skynder seg etter. For hvert skritt hun tar dunker det i hodet. Han kaster flasken i en søppelkasse. Hun ser den røde colakorken stikke opp når hun går forbi. Hun er også tørst; ganen er tørr og tungen føles lodden. Noen dresskledde menn går forbi henne; lukten av rap henger igjen i luften etter dem. Hun tar hånden for munnen og svelger flere ganger. Nicolay går inn en sidegate. Han setter opp farten; det virker som om han hele tiden vet hvor han skal. Helle er usikker på hvor de er, hun er ikke kjent i denne delen av 7
Paris. Gaten er trang og stinker piss og avføring. På brosteinen flyter det papir og hundeskitt, noen har spydd på en trapp. Vinduene har stengte skodder, langs de slitte husveggene ligger det små dammer selv om det ikke har regnet. Nicolay stanser i enden av gaten. Hun smetter inn i et smug og setter foten i en lunken buljongfarget pytt. Hun rister på benet. Hælen svir. Når hun lener seg frem, ser hun ham stå bøyd over telefonen før han legger den mot øret. Hun venter og lytter. Det kommer ingen lyd fra vesken; har hun skrudd av ringelyden? Hun tar ut mobilen og sjekker. Den er på. Latteren hans er høy og rungende, han støtter en hånd mot muren mens han snakker. Av og til ser han ned i brosteinen. Han tar et skritt til siden for å la en dame med barnevogn passere. Når han legger hodet på skakke og ser opp mot den blå himmelen og smiler, synes hun ansiktet hans stråler. Gaten munner ut i en åpen plass; han går ut på den. Hun går til enden av gaten og stiller seg ved hjørnet. På plassen er det folksomt, stemmer summer fra alle kanter. Hun er svimmel; det kjennes som om skoene har boret seg inn til benet. Damen i skobutikken sa at skinn tilpasset seg foten og formet seg etter den, at de ville være som en drøm å gå i på storbyvandring. Hun tar dem av. Høyre er verst: Huden har flerret av, hælen er åpen og blodig, og en gul geléaktig kant henger frynset over såret. På den andre siden av plassen går han frem og tilbake foran en bistro og snakker i telefonen. Innimellom stanser han og ser på de ledige stolene og gnir seg i nakken. Så snur han seg brått og ser i hennes retning. «’Scuse me, sorry.» En flokk amerikanere presser seg forbi henne. Helle står klistret til veggen. Når turistene har passert, er Nicolay borte. 8
2 – Det viktigste er at det er rent, sa Helle. – Så kommer beliggenhet. Er du ikke enig? De dro hver sin koffert etter seg inn i terminalbygget. Helle passet på koffertene mens Nicolay løste ut bagasjelappene. – Vi skal bort dit. F. Nicolay gikk først. Han likte å ta seg av det praktiske når de reiste. Hjemme var det annerledes. Nicolay var forfatter, og hadde kontor innenfor soverommet. Selv om han kunne ha sammenhengende dager hvor han ikke jobbet, ble han gjerne sittende der inne. Det spilte ingen rolle om resten av leiligheten stod på hodet. Hvis kollegene hennes på museet spurte hvorfor hun ikke ble irritert, tok hun alltid Nicolay i forsvar og forklarte at mye av jobben skjer når man ikke skriver. Kanskje den viktigste. Det skal jo tenkes ut også, sa hun. Noen lo litt over matpakkene sine når hun sa det. Hun lot som hun ikke la merke til dem. Hun visste at det var en og annen med forfatterambisjoner der selv. Nå skulle de til Paris for å feire at manuset hans var i havn. Han hadde jobbet med det i over tre år. Helle visste nesten ingenting om hva det handlet om, bare at han hadde det med seg og at hun snart skulle få lese. Det kjentes som en stor lettelse. Nå 9
skulle også han snart bidra til husleie og mat. Det var med nød og neppe at museumslønnen hennes hadde strukket til. Endelig var det over. De hadde god tid. Da de var gjennom sikkerhetskontrollen, var det fremdeles over en time til flyet skulle gå. De kjøpte hver sin cappuccino og satte seg. Helle tok ut bladet hun hadde kjøpt til turen. På forsiden var det reklame for en kjøkkeninnredning. Hun begynte å lure på om hun hadde husket å ta ut vaskebakken og trykke på vannuttømmingsknappen i maskinen på museet da hun gikk derfra. Det var egentlig ikke hennes oppgave. Hun skulle arrangere omvisningene, booke inn skoleklasser og registrere bøker i biblioteket. Men det var mange som var syke for tiden, og hun hadde tatt på seg ekstraarbeid. De hadde trengt pengene. Hun bladde frem til samlivsspalten, der det var en test som hun hadde tenkt kunne være morsomt tidsfordriv mens de ventet. Nicolay drakk kaffe og så på folk. – Orker du noen spørsmål? Bare ni? spurte hun. Han så på henne over koppen og smilte. Hun visste at han syntes det bare var tull, hun syntes også at det var tull, men underholdende tull. – Vi må ha noe å skrive med, sa hun. Han rotet i lommene og rakte henne en penn. – Fyr løs, sa han. – OK, jeg leser spørsmålene og så skriver vi ned hva vi tror den andre vil svare og et svar for oss selv. «Hvor godt kjenner dere hverandre?»: «Han/hun setter på musikk: A. Opera, B. Pop eller C. Country?» Nicolay så opp. 10
– Er ikke country også populærmusikk? – Jeg vet ikke? Vi må holde oss til det som står, hvis det skal være noen vits. De noterte. Helle fortsatte: – «Dersom kjæresten din var utro ville du at han/hun etterpå skulle: A. Si det som det var, selvfølgelig, ærlighet varer lengst. B. Fortelle litt, men spare detaljene. C. Holde det for seg selv. Å fortelle om utroskap er egoistisk. Samvittigheten blir ikke renere av den grunn.» Hun ville selvfølgelig ha visst det. Hun krysset av A på dem begge. – «Hva ville du sagt dersom han/hun foreslo å ha en trekant? A. Regnet med at det var en spøk og ledd det bort. B. Blitt opprørt og lei meg over at det ikke var nok for ham/ henne å være sammen med meg. C. Slått til uten tvil: Mennesket er drifter, det er ingen vits å undertrykke dem.» Helle så på Nicolay. Han noterte uten å nøle. – Neste? sa han. Hun krysset av B på seg selv og A på Nicolay. – «Du får vite at du skal få barn. Blir du: A. Overlykkelig: Å bli far/mor er min store drøm i livet. B. Lettet: Forholdet går ikke så bra og et barn vil kunne lime oss sammen. C. Redd: Tanken på barn skremmer meg. Tenk om jeg ikke liker det?» Nicolay smilte og skrev. Helle ramset opp resten av spørsmålene: «Hva er det viktigste i forholdet?», «Hva slags mat foretrekker han/ hun», «Hva irriterer han/hun seg mest over ved deg?», «Hvor vil han/hun helst reise»… Nicolay var ferdig før henne. Han la pennen og arket 11
på bordet og så fornøyd ut. Over høyttaleren annonserte en kvinnestemme at neste flyvning til Roma var 45 minutter forsinket. – Vil du lese dine svar først? spurte Nicolay. – Begynn du, sa Helle. Nicolay så på arket og leste. Da han kom til spørsmålet om utroskap, sa han: – Jeg tror at vi begge ville holdt det for oss selv, men jeg er ganske sikker på at du har skrevet at du ville si det som det var. – Ville du heller løyet? sa hun. – Å ikke fortelle er vel ikke akkurat det samme som å lyve? Han smilte. – Men jeg har rett i at du har skrevet at du ville si det som det var, ikke sant? – Selvfølgelig ville jeg det, sa hun. – Jeg er litt overrasket over at du ikke har det samme. – Hva har du på trekant? spurte hun. – Hvis det var noe du hadde lyst til, hadde jeg selvfølgelig blitt med, sa han. – Men du har nok skrevet at du ville blitt lei deg over forslaget. Det ville du nok kanskje blitt også? – Hvorfor tror du jeg ville blitt lei meg, tror du ikke jeg også er åpen for ting? sa hun. Hun så på sitt eget svar og kjente en liten irritasjon over at han hadde rett. – Jeg tror kanskje ikke det. – Da tar du feil, sa hun. – Javel? sa han. Han lo og bøyde seg over bordet og kysset henne. 12
– På barn har jeg at vi ville bli overlykkelige. Begge to, sa han og smilte. Han la hånden på kneet hennes. – Ikke sant? sa han. – Ja, sa Helle. Hun hadde unnlatt å svare på spørsmålet. For noen måneder siden hadde Nicolay sagt at tanken på å gjøre henne gravid gjorde ham opphisset. Jo mer han tenkte på den voksende magen, jo mer lyst fikk han på henne. Noen ganger fantaserte han om det når hun var på jobb. Han hadde ligget over henne i sengen mens han sa det, og hun følte at en bryter ble skrudd av i henne. Nicolay endte med å ha gjettet riktig på alle hennes svar. Selv hadde hun bare to riktige på ham: Hans yndlingsmat var biff, og han drømte om barn. Da hun skulle lese opp det hun hadde skrevet, endret hun noen av svarene slik at de passet overens med det Nicolay hadde skrevet. Etterpå bladde hun om til siste side i bladet for å se uttellingen. De fikk topp score. Hun leste: – «Gratulerer! Dere kjenner hverandre bedre enn man skulle tro at det gikk an å kjenne et annet menneske. Du vet hva partneren din vil før han eller hun er klar over det selv. Det gir trygghet og ro i forholdet, og ingen er mer rustet enn dere til å takle de utfordringer som hverdagen byr på.» – Godt å vite. Den bekreftelsen følte jeg vi trengte, sa Nicolay og smilte. De reiste seg og gikk mot gaten. Selv om boardingen ikke hadde begynt, var det allerede kø foran utgangen. 13
– Håper værmeldingen stemmer, sa Helle. – Jeg har ikke pakket annet enn sommerklær. – Optimist, sa han og kysset henne. Hun tok hånden hans, og de stilte seg bakerst i køen.
3 Kan det være Latinerkvarteret? Det lukter svidd kjøtt og frityr fra en vifte. På en gresk restaurant sitter en dame og dypper små butterdeigpakker i en skål med lakserosa krem, fingrene er blanke av fett. Damen ser på Helles nakne føtter; de er svarte langs fotsålene, hælen er et åpent, gjørmete hull. Hun kikker ned i brosteinen for ikke å tråkke i hundeskitt. På et hjørne i en sidegate får hun øye på et apotek. Så ser hun Nicolays blå skjorterygg i vinduet. En mann i hvit uniform holder opp to esker for Nicolay. Helle smetter inn i veskebutikken ved siden av. På gulvet bak veskestativet står en kurv med sandaler. Hun tar opp et par med åpen hæl og legger dem på disken uten å prøve. – Har du ikke mindre? spør mannen i kassen når hun gir ham en 50 euro-seddel. Helle lener seg bakover og ser ut på gaten. – Nei, dessverre, svarer hun uten å se på ham. Nicolay kommer ut av apoteket med en liten plastpose i hånden. Han skråner oppover mot høyre. Mannen sukker og går på bakrommet for å finne veksel. Hun river av plasten på sandalene og tar dem på. De er for store over vristen. Telefonen hennes ringer i vesken. Hun tar den opp. Hun kjenner igjen internnummeret: Det er sjefens kontor. Hun orker ikke svare. Sjefen legger igjen en beskjed på svareren: «Ja, hei Helle, det er 15
meg. Det har oppstått noe. Jeg får bare prøve deg igjen.» Han høres stresset ut. Det virker som uendelig lang tid før mannen kommer ut igjen, han spretter to myntruller. Hun tar vekselen og løper. Ute er det tett med folk. De nye sandalene slenger rundt føttene. Bare tredve meter lenger opp i gaten har Nicolay stanset, han snakker med en dame som står bak et bord med en sort duk dekket av smykker. Damen kan være rundt førti. Hun er liten og tynn, med runde briller, lang hals og noe turkist og grønt som blinker fra ørene, rundt håret har hun knyttet et lyseblått tørkle, det lille hodet, halsen og fargene får henne til å minne om en øyenstikker. Til tross for at smykkedamen er sped, har hun store pupper som vugger opp og ned når hun gestikulerer. Hun peker oppover og gjør store sirkelbevegelser med hånden. Nicolay følger med, så begynner han også å lage sirkler, og damen nikker så puppene rister. Hun skriver noe på en lapp som hun rekker til Nicolay, så forsvinner hun inn i butikken. Nicolay ser seg i et speil som henger over bordet, stryker en hånd over håret og glatter litt på det. Damen kommer tilbake med et kart. De bretter det ut mellom seg. Puppene velter utover kartet. De må dekke store deler av Paris. Hodene deres støter nesten sammen. En liten jente kommer ut og begynner å ordne i smykkene. Damen enser henne ikke; hun tar på Nicolays arm mens hun snakker. Helle går litt nærmere. Når Nicolay skyver pekefingeren fra et sted på kartet til et annet, ser det ut som han skal kjøre den rett inn i de svulmende puppene. Han stanser en centimeter unna. – Maman, roper jenta og vifter med et smykke. Smykkedamen gjør en brå bevegelse, den ene puppen deiser inn i Nicolays finger og blir liggende på hånden hans et par 16
sekunder før han trekker den til seg. Jenta kommer bort til dem. Hun legger armen rundt morens liv og klemmer henne. Hun spør om noe. – Oui, bien sûr, sier smykkedamen. Så tar jenta med seg smykket og løper. Nicolay og smykkedamen står tett. Han legger hodet på skakke. Når damen bretter sammen kartet, detter puppene ned, men selv om de henger litt, beholder de den runde formen. Brystvortene presser mot genseren. Helle lurer på om Nicolay synes det er attraktivt at damen har barn, om han synes det er opphissende å tenke på at brystene har hatt melk i seg og blitt sugd på. Døren bak dem er åpen. Damen ser mot døråpningen og på Nicolay. Nicolay flytter vekten fra det ene benet til det andre. Kanskje tenker de begge det samme akkurat nå, på hvilke muligheter de har, på hva de kan gjøre i rommet bakenfor. Når Nicolay går, lener damen seg over bordet og ser etter ham. Så ser hun ned i smykkene og klør seg i hodet, før hun begynner å rydde i en rad med blå og gule armbånd. Helle går bort til smykkebordet og tar opp en ring med en rosa sten. 40 euro, sier damen uten å se opp. Helle legger den fra seg. – Du kan få den for 35. Hun ser utålmodig opp på Helle. Øyelokkene er nedlesset av sminke. Det ser ut som om det er tungt å holde dem oppe. Helle legger ringen på bordet og rister på hodet. Fullstendig overpriset. Juggel.