Healingkraftens hellige dimensjon av Caroline Myss

Oversatt av Lisbeth Lyngaas

Originalens tittel: Defy Gravity Copyright © 2009 by Caroline Myss Originally published in 2009 by Hay House Inc., USA Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33014-9 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Julie Davison / Hanne Marie Kjus Foto av Caroline Myss: © 2009 David B Sutton / suttonstudios.com Sats: Type-it AS, 2010 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i Sabon og trykt på Ensolux Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til gudbarna mine Angela, Rachel, Eddie, Jimmy, Basile, Lacey, Eben og Sam

Innhold

Forord av Andrew Harvey

9

En mystikers innledning om helbredelse Kapittel en. Hinsides fornuften: Helbredelse i energiens tidsalder

13

21

Kapittel to. Den første sannheten: Vi kan ikke argumentere med sykdom, kriser eller Gud Kapittel tre. Den andre sannheten: Å få kontakt med mening og hensikt

49

75

Kapittel fire. Den tredje sannheten: Å komme seg modig gjennom sjelens mørke natt

103

Kapittel fem. Den fjerde sannheten: Stol på kraften i nådegavene dine 133 Kapittel seks. Den femte sannheten: Å trosse tyngdekraften og lære å tenke som en mystiker Kapittel sju. Hinsides sykdom: Å leve i et felt av nåde 235 Forfatterens takk Register

251

247

197

Forord

F

remragende dyktighet, lidenskap, vidd, teknisk klarhet og en realistisk og helhjertet medfølelse er egenskaper vi etter hvert forventer av det usedvanlige arbeidet til Caroline Myss.

I den siste boken hennes, Healingkraftens hellige dimensjon, foreligger de i rikt monn, sterkt og utfordrende. Det som også er spesielt og inspirerende ved Caroline som forfatter, lærer og menneske, er at hun hele tiden utvikler seg. Hun presser seg stadig videre mot en mer og mer omfattende integrering av sinn, hjerte, kropp og sjel. For henne er denne jakten på sannhetens samlede kraftfelt aldri bare rent personlig. Den finner sted innenfor rammen av en påtrengende og radikal konfrontasjon med en verdenskrise som nå truer med å utslette både menneskerasen og mye av naturen. Den er født ut av et lidenskapelig ønske om helbredelse for både jorden og mennesket.

Det er denne truende krisen som utgjør det hemmelige hjertet i Healingkraftens hellige dimensjon. Caroline Myss vet nøyaktig hvor vi befinner oss i en enorm katastrofe som vi selv har skapt. Det dreier seg om en voksende ulykke som er forårsaket av vår avhengighet av og tilbedelse av fornuften og de kontrollkreftene den åpner for oss. Den skyldes også at vi har oppgitt det hellige og de strenge og presise mystiske lovene som styrer hvordan det hellige påvirker livet vårt. Vår overlevelse er truet fra alle kanter. Den trues av de demonene som er sluppet løs fordi vi har en lidenskapelig trang til å dominere hverandre og naturen. Den trues av vår fordervede og stammebaserte forstå9

else av religion som gir brensel til konflikter istedenfor å løse dem. Den trues også av at vi hele tiden nekter å ta ansvaret for personlige og kollektive skyggesider som grådighet, frykt, grusomhet og skjult fortvilelse over at menneskenaturen ikke er bedre enn den er.

I Healingkraftens hellige dimensjon byr Caroline Myss oss en vei ut av dette marerittet – en utvei som hun tydelig har skapt i kjernen av sitt eget liv, etter at hun har vært opptatt av helbredelsens problemer og muligheter i hele sitt liv. Denne utveien krever av oss at vi tar et ærlig oppgjør med to saker. Den ene handler om opplysningstiden, som er den perioden da fornuften og rent materialistiske og vitenskapelige forklaringer av virkeligheten har fått råde. Den har nå vist seg å ha spilt fallitt, og kan ikke gi oss noen sann veiledning lenger. Den andre saken handler om at vår største ressurs ikke ligger i teknologiske finurligheter eller rasjonelle politiske løsninger, men i sannheten i vår indre guddommelige natur og dens forbløffende gjennomsiktighet overfor det guddommeliges forvandlende nådekraft.

Det er denne kraften som Caroline har erfart i hjertet av sitt eget liv. Det er denne høyeste universelle, guddommelige kraften hun trekker oss til, om og om igjen, på forskjellige og stadig mer avklarende måter gjennom sin nye bok. Hun utfordrer oss alle til å lære vanskelige lekser som ydmykhet, overgivelse, ubetinget tilgivelse, forståelse av nødvendige prøvelser og mystiske lover som sørger for at kraften får virke på sitt sterkeste.

En av de største gledene i livet mitt er det dype vennskapet med Caroline. Det som særpreger henne som venn, og nå som en hellig venn for alle dere andre gjennom Healingkraftens hellige dimensjon, er at hun blottlegger sjelen sin overraskende mye.

Hun er ikke villig til å la verken seg selv eller andre få slippe unna en utforsking av våre mørkeste lidenskaper. Hun særpreges også av en robust vennlighet, en stor gavmildhet og en oppmuntrende medfølelse som stråler ut fra hennes hardt ervervede kunnskap både om menneskets skrøpelighet og mulighetene til å omdanne og forvandle denne skrøpeligheten. Noe av det jeg beundrer mest ved denne vidunderlige boken, er at jeg her hele 10

tiden hører den intime stemmen til den sjelesøsteren jeg kjenner og er glad i. Hun snakker ut fra hele sin bredde, og på en måte som samtidig er ydmyk og oppglødd, ildfull og trøstende.

En stemme som er så variert, klar og radikal som Carolines, er sjelden i enhver kultur. I vår kultur med fornektelse, forvirring og grumsete og barnaktig åndelig og politisk korrekthet er den av største verdi. Det den har å tilby – selv når den bretter ut våre fantasier, avhengigheter og perversiteter – er en tillit og en bevitnelse vi kan tro på, for de er dannet både ut fra hjertesorg over verdens tilstand og en radikal opplevelse av den potensielt omskapende kraften i guddommelig kjærlighet og visdom. Det som Healingkraftens hellige dimensjon også gir oss – og dette er etter mitt skjønn dens største nådegave til oss – er en ekstremt klar arketypisk modell for både indre og ytre helbredelse, en som klargjør de vanskelige sannhetene i en universell mystikk for et stort publikum og i et moderne språk. Caroline har funnet en høyst moderne og hensiktsmessig fremgangsmåte for å beskrive den grunnleggende helbredelsesreisen som ligger i hjertet av verdens elleve store mystiske tradisjoner. Denne reisen krever samtidig at vi overskrider våre «urimelige» rasjonelle krav om personlig sikkerhet, trygghet og kontroll, og at vi ferdes gjennom det som stundom er svært smertefulle soner av overgivelse, ubetinget tilgivelse og en illusjonsløs konfrontasjon med våre egne mørke lidenskaper, slik at vi kan oppdage de store gavene som sjel, lidenskap, kraft og kunnskap føder i oss når vi trer inn i vår egen dypeste, guddommelige identitet. Det finnes ingenting enkelt eller fortrøstningsfullt for sinnet og egoet ved en slik reise. Men det den kan tilby oss, og som Caroline gjør oss klar over på en vidunderlig og metodisk måte, er et helt nytt utviklingsnivå av personlig kraft.

Det er dette helt nye utviklingsnivået av personlig kraft – og dermed både indre og ytre helbredelse – som vår knusende og moderne krise nå kaller oss til. Ingen har en skarpere fornemmelse av «guddommelig paradoks» enn Caroline – og hun gjør det klart for oss at hun vet at vår moderne mørke natt kan være en smeltedigel for å frembringe flere helbredede mennesker enn 11

noen gang hittil, mennesker som bevisst er på linje med kosmisk nåde og mystisk lov, og som er fylt av sin egentlige sjelekraft og skjebne. På veien fra vår moderne forvirring til den ydmyke og overgitte klarheten som kan åpne oss for en slik utviklingsmessig fødsel, vil Caroline Myss’ Healingkraftens hellige dimensjon spille en uerstattelig rolle som veileder og brennende fakkel av håp og muligheter. Dette er en bok man kan lese og nyte om og om igjen, og lære av og leve etter. Jeg er personlig takknemlig for at Caroline fortsetter å ta sjansen på den utfordrende reisen som gjør at hun kan få slike helbredende visjoner, og som hun kan videreføre til oss. I boken Inn i borgen veiledet Caroline Myss oss langs den tidløse visdomsveien som Teresa av Ávila hadde åpnet. I Healingkraftens hellige dimensjon viser Caroline sin egen autoritet som veileder og radikal mystisk pioner med den ydmykheten, intensiteten og klarheten som kan foredle oss alle.

Andrew Harvey

En mystikers innledning om helbredelse

D

ette er ikke en vanlig bok om healing. Den gir for eksempel ingen veiledning om hvordan man kan helbrede en bestemt sykdom. Den tar heller ikke som utgangspunkt at all sykdom har sine røtter i dunkle krenkelser. Boken stiller isteden spørsmål ved denne innfallsvinkelen til helbredelse, og inviterer dessuten leseren til å utforske de svært reelle begrensningene ved den holistiske helsemodellen. Den vil vi skal se nærmere på en vei som bryter med den konvensjonelle tanken om at sinnets ressurser og ferdigheter er tilstrekkelige for å skape en forvandling i en syk kropp. Eller for den saks skyld at sinnet alene kan føre et menneske inn på sjelens vidstrakte domene.

Jeg har arbeidet innenfor området helse og helbredelse i mer enn tjue år. Etter hvert har jeg fått en forståelse av at vi som samfunn ikke fullt ut har aktivert den treenigheten av kropp, sinn og ånd som danner grunnlaget for denne innfallsvinkelen til helse. Den enkle årsaken til dette er at vi fortsatt er forelsket i det mer velkjente sinnets makt, og skremt av sjelens regioner, som er mindre kjente, mystiske og forvandlende. Så selv om vi kanskje bruker åndens språk, tyr vi ofte til sinnets metoder. Disse dekker først og fremst behovet for å finne årsakene til hvorfor hendelser oppstår som de gjør i livet. Vi prøver for eksempel å finne ut hvorfor vi ble såret i barndommen, eller hvilke lekser som ligger skjult i de sykdommene vi har fått.

13

Den underliggende premissen er at hvis vi kan grave frem disse årsakene, vil livet vårt vende tilbake til det normale. Helsen vår vil igjen bli like strålende som den var før sykdommen rammet oss. Men dette skjer sjelden, for systemet med å resonnere seg gjennom sykdom og krise blir undergravd av en grunnleggende feil: Vi kan ikke tenke oss tilbake til sunnhet. Intellektet vårt er et utilstrekkelig hjelpemiddel for å føre oss gjennom helbredelsens strabasiøse ferd.

Helbredelse krever langt mer av oss enn at vi bare engasjerer våre intellektuelle og selv våre følelsesmessige ressurser. Og det krever så visst at vi gjør mer enn å skue bakover på fortidens arkiver, som befinner seg i en blindvei. Helbredelse er per definisjon å forandre en prosess med nedbryting av livet til en prosess med tilbakevending til livet. Sinnet kan ikke utføre en slik oppgave. Bare sjelen har kraft til å bringe kroppen tilbake til livet. Hvis det ikke hadde vært for at jeg nå har vært vitne til dette fenomenet flere ganger, ville jeg ikke ha begitt meg inn på helbredelsens territorium med nok tillit til å dele funnene mine med andre. Men jeg har vært vitne til helbredelser, og enkelte kan til og med si at jeg har satt i gang disse helbredelsene på grunn av det jeg nå underviser i. Dette er mystisk visdom blandet med alt jeg har lært om menneskets bevissthet og denne gruppereisen vi kaller livet.

Alle trenger å kjenne til de grunnleggende sannhetene om helbredelse, for på et eller annet tidspunkt i livet vil hver og en av oss måtte ty til dem. Uansett hvor sunne og friske vi kan føle oss til enhver tid, vil det uunngåelig komme et øyeblikk da vi vil trenge å bli helbredet. Jeg kom til den konklusjonen etter å ha undervist i årevis om helserelaterte temaer. Denne ene sannheten var nok til å få meg til å tenke gjennom min gamle motvilje mot å arbeide direkte med mennesker som trengte å bli helbredet. Dette var folk som sto oppe i smertefulle og overveldende sykdommer som kreft, artritt, ALS (Lou Gehrigs sykdom) eller multippel sklerose. Jeg hadde vært medisinsk intuitiv i mange år og stilt diagnoser om folks lidelser i samarbeid med dr. Norman Shealy. Men det var lenge siden jeg hadde sluttet 14

å gi individuelle lesninger på profesjonell basis. Og selv mens jeg holdt på med lesninger, hadde jeg klart å holde avstand til det mennesket jeg hjalp. Det var fordi den hjelpen jeg hadde å tilby, vesentlig besto av intuitiv innsikt. Personlig kontakt gjorde meg brydd, men jeg trengte ikke å møte klienten for å kunne utføre en intuitiv lesning. En samtale på telefonen gikk helt greit. Dette passet godt til behovet mitt for å holde all tilknytning til «healing» på en armlengdes avstand. I den første tiden mens jeg arbeidet som medisinsk intuitiv, forsto jeg ikke meg selv godt nok til å sette fingeren på hvorfor jeg unngikk all tilknytning til healing, og klynget meg til yrket som «forfatter» og «lærer» som om de var designermerkelapper. Nå som jeg ser tilbake på den innstillingen, tviler jeg ikke på at jeg følte meg vel med disse merkelappene fordi jeg aldri trengte å forklare hva forfatteryrket eller læreryrket gikk ut på. Når jeg derimot skulle beskrive meg selv som medisinsk intuitiv, krevde det alltid en lang og slitsom beskrivelse. Det gjør det faktisk fortsatt.

Jeg innså at jeg ble overveldet av den sårbarheten som oppstår i hver og en av oss når vi har behov for å bli helbredet.

Det er den følelsen av å vente på yttergrensen av håpet eller håpløsheten som få andre tilstander i livet kan fremkalle i oss.

Denne sårbarheten stammer fra et utbrudd i selve livskraften, som om kraften var rødglødende lava som truet med å bryte gjennom energifeltet vårt og oversvømme oss med evighetens uendelighet. Vi kan merke når livskraften vår begynner å varmes opp mot dette utbruddspunktet. Den sender ut fortvilte signaler som varselblink gjennom det intuitive systemet. Vi begynner å fornemme at kroppens utholdenhet svekkes. Deretter begynner den frykten som er typisk for starten på en sykdom, å trenge gjennom alle cellene våre. Det er som om en sjelden, men ubeskrivelig destruktiv kraft setter seg i bevegelse. Jeg har kjent på den sårbarheten, for jeg har lidd meg gjennom mine egne utbrudd og vil sannsynligvis få flere av dem i årene som kommer. Dette er tross alt livet.

Men denne flortynne veggen mellom helse og sykdom, mel15

lom liv og død, mellom de som blir helbredet og de som ikke kan bli det, er akkurat den veggen jeg hadde klart å unngå, helt til folk begynte å oppleve å bli helbredet under flere av seminarene mine. Interessant nok skjedde helbredelsene bare på de kursene som var basert på en ny bok, Inn i borgen, som jeg introduserte på en foredragsturné. Denne boken markerte et vendepunkt for meg ved at jeg tok for meg et moderne syn på den klassiske mystiske opplevelsen. Jeg oppfordret leseren til å oppdage sin «indre borg» – en metafor for sjelen som var inspirert av de praktfulle verkene til den mystiske teologen og helgenen Teresa av Ávila. Hovedverket hennes, Den indre borgen, ble grunnlaget for arbeidet mitt. Her gir hun en klar oversikt over de sju trinnene i mystisk illuminasjon som er basert på bønn og jakten på kunnskap om sjelen. Under prosessen med å skrive denne boken, herunder de fem grunnleggende årene før jeg begynte på skrivingen, gjennomgikk jeg min egen mystiske oppvåkning. Den ble jeg kastet inn i gjennom en alvorlig helsekrise.

Slik det alltid er, forstår vi først mye mer om et vendepunkt i livet på et senere tidspunkt, når vi har nådd krisen – og overlevd den. Når jeg ser tilbake på den tiden, undrer jeg meg nå over hvordan helsekrisen min, da jeg hadde tre epileptiske anfall på ett år, virket omhyggelig planlagt for å passe til mitt neste bokprosjekt. Det skulle gå ut på å oppdatere læren til en berømt mystiker som også var kjent for å ha hatt epilepsi. I likhet med alle store mystikere er Teresa opphøyd til kosmisk status, og skriftene hennes blir studert, respektert og verdsatt over hele verden. Likevel har hun røttene dypt plantet i sin religiøse opprinnelse. Livet hennes som romersk-katolsk nonne var den rammen som skulle til for at hun kunne dyrke frem det geniale i de mystiske innsiktene hun fikk. Disse er universelle i sin storhet, dybde og evne til å lede et menneske inn i en dyp opplevelse av mystisk forvandling. Det holder å si at før jeg engasjerte meg i Teresa, hadde bønn vært en mental repetisjon for meg. Nåde var noe jeg hele tiden slet med å definere for andre mennesker. Etter Teresa ble bønn den reneste formen 16

for kraft for meg, og nåde ble den kanalen som gjorde at jeg forsto hvorfor folk blir helbredet.

Mens jeg studerte Teresas skrifter, innså jeg at den tomheten som folk hele tiden gir uttrykk for i dag, denne jakten på «noe mer» i livet, ikke er en jakt på enda en ny jobb eller en ny partner. Folk savner en fornemmelse av ærefrykt i livet sitt, en forbindelse med det hellige – en forbindelse de ikke kan opprette gjennom intellektet. De ønsker ikke å snakke om Gud. De ønsker å kjenne Guds kraft. De ønsker å bli overveldet av ærefrykt på den måten som bare en mystisk opplevelse kan frembringe. De ønsker å få det resonnerende, krevende og nysgjerrige intellektet til å tie stille, og falle inn i en åndeløs opplevelse av indre tillit.

Jeg har hørt på utallige mennesker som har snakket om sin «indre stemme», og likevel spør de meg om veiledning. Hvis de virkelig var i kontakt med den «indre stemmen», ville de ikke føle trang til å stille meg de spørsmålene de gjør. Jeg ser ofte for meg at de står på utsiden av sin egen indre borg, der egoet deres møter sjelen. De ønsker desperat å engasjere seg i mystisk bevissthet, men er samtidig redde for hvordan livet deres vil forandre seg når de krysser den vindebroen. De fornemmer hvor sant det er at når en først har hatt en ekte mystisk opplevelse, vil ingenting bli som før. Livet forandrer seg for eksempel straks fra en ytre verden full av mennesker og kaos, til et hellig felt av nåde der hele livet har hensikt og mening. Det at du ikke kan forstå den meningen, er ærlig talt irrelevant.

Det som er relevant, er at en slik mystisk opplevelse aktiverer en indre kraft, en indre fornemmelse av nådens virkelighet og Gud som tidligere bare eksisterte som «ord i sinnet». Og ord og bilder i sinnet kan ikke helbrede. De er bare ord og bilder.

De menneskene jeg kjenner som har opplevd helbredelse, fortalte at de var i stand til å gi slipp på sine tidligere bilder på Gud. De klarte faktisk å gi slipp på alt – krenkelser, behovet for å ha rett, behovet for å vinne, behovet for å vite hvorfor hendelser skjedde som de gjorde i livet deres. Ved å gjøre dette oppdaget de at alt de egentlig oppga, var frykten, mørket – og, 17

til sin store ærefrykt, sykdommen. Da de ga slipp på alt dette, ble de gitt alt de trengte, og det startet med livet deres. Dette var det mønsteret jeg så i all den helbredelsen jeg var vitne til, og det mønsteret ble inspirasjonen til denne boken. Jeg innså at helbredelse ikke handlet om visualiseringer, hellige oljer, bearbeiding av krenkelser, tente stearinlys og den slags. Helbredelse er i siste instans resultatet av en mystisk overgivelse, en oppvåkning som overskrider alle religioner. Det er en intim dialog om sannhet mellom enkeltmennesket og det guddommelige.

Jeg ber leserne om å legge igjen fornuften på terskelen, for å si det slik, og tre inn i den mystiske bevissthetens rike – ikke bare med tanke på helbredelse, men som en måte å leve på. Jeg valgte derfor tittelen Defy Gravity (no. Healingkraftens hellige dimensjon). Det engelske ordet for tyngdekraft, gravity, stammer fra det latinske gravis, som betyr «seriøs» eller «tung».

Vektige tanker og følelser skaper med andre ord følelsesmessig, psykologisk og intellektuell tyngdekraft. Mystikere trosser tyngdekraften på naturlig vis: En mystiker er en som «oppfatter» livet gjennom sjelens øyne, som opplever Guds kraft istedenfor å snakke om eller diskutere Guds politikk, og som forstår virkeligheten i mystiske lover. Dette er lover som jeg snakker mer utførlig om i kapittel 6.

Det viktigste på den mystiske veien er å finne ut hva som er sannhet. Som Buddha lærte disiplene sine, må du lære å skjelne illusjoner fra sannhet, for illusjonene dine vil tynge deg ned.

Det viser seg at dette skjer på både bokstavelig og oversanselig vis. Fornuften alene kan ikke trosse tyngdekraften, for fornuften vil naturlig søke logiske bevis. Du kan ikke be sinnet om å være noe annet enn det det er: et redskap som søker fornuftige svar. Du må trekke på en annen del av deg selv hvis du vil overskride det trassige, fornuftsbaserte sinnet som søker hevn for å ha blitt ydmyket, eller som hele tiden overbeviser deg om at du fortjener mer enn du har i livet. Et slikt sinn er fylt med giftstoffer, og det trenger også helbredelse. Du må trosse sinnet ditt og heve deg over det. Du må trosse tyngdekraften hvis du har til hensikt å bli helbredet eller å styre deg vellykket gjen18

nom en livskrise. Men du må ikke vente til du blir motivert av en krise. Du må lære å betrakte livet med mystiske øyne mens du utfører jobben din og sørger for familien, sammen med alt det andre som hører livet til. Dette er et uttrykk for hva det egentlig betyr å leve et bevisst liv.

Vi står nå foran en viktig forandring i menneskets historie.

En del av forandringen kaller oss til endelig å gripe fatt i vår indre bevissthet. Det kan ikke bare skje med ord, men gjennom å forstå livets dype, mystiske natur. Jeg tror oppriktig at mange mennesker er mer enn rede til å lære hvordan de kan trosse tyngdekraften i livet sitt. Det er ikke bare for å blir frisk av en sykdom eller komme seg gjennom en krise, men for at det skal bli en integrert del av hverdagslivet.

Caroline Myss Oak Park, Illinois

k ap i t te l e n

Hinsides fornuften: Helbredelse i energiens tidsalder

D

u vet egentlig aldri hvordan eller når livet ditt vil komme til å forandre seg, og det er det beste. Jeg lurer på hvordan jeg ville ha reagert hvis noen hadde sagt til meg: «Hold øynene oppe i kveld, Caroline, for noen kommer til å oppleve en spontan helbredelse blant publikum.» Og hvem ville jeg ha sett på? Ville jeg ha holdt blikket på de to menneskene i rullestol? Ville jeg ha sett etter et sykt barn, fordi det har et visst preg av madonna og barnet over seg? Ville jeg ha bedt folk om å rekke opp hånden for å telle hvor mange som var syke, bare for å se hvor mange kandidater det lå an til å bli? Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort. Men det skjedde en helbredelse den kvelden mens ingen så på.

Den kvelden inngikk i en markedsføringsturné for den nye boken min, Inn i borgen. Den var planlagt som den vanlige formen for opplegg der jeg introduserer boken, snakker om den et par timer, svarer på noen spørsmål og deretter signerer bøker.

Men det var ikke det som skjedde den kvelden. Det begynte slik, men da jeg begynte å beskrive «den indre borgen», som er det vakre bildet som den hellige Teresa av Ávila bruker for å beskrive den indre sjelen, merket jeg at ordene mine ikke fikk formidlet sin kraft eller mystiske betydning. Folk i salen klarte 21

rett og slett ikke å forholde seg til sjelens forførende kraft gjennom ord. Det var åpenbart at alle metaforene og bildene og de poetiske beskrivelsene bare ville fortsette å komme til kort. Det ble faktisk mer og mer frustrerende for hvert minutt å holde foredrag om sjelens natur. Jeg fikk inntrykk av at ordet «sjel» bare var et mentalt begrep for publikumet mitt, et ord uten noen opplevelse knyttet til seg. Hvordan kunne noen som helst forholde seg til en beskrivelse av en mystisk opplevelse? Hvordan kunne jeg klare å få disse menneskene til å bli oppglødde av et sted de aldri hadde opplevd? Ord kan jo ikke få en til å oppleve Paris.

Jeg begynte å innse at tilhørerne lengtet etter en ekte mystisk opplevelse, eller så nær en slik opplevelse de kunne komme. De ønsket ikke at jeg skulle snakke om den indre borgen. De hadde lyst til å gå inn i sin egen indre borg. Jeg betraktet skaren på mer enn 800 mennesker og tenkte: «Hvordan skal jeg kunne gjøre dette uten bønn?» Teresa sa klart i skriftene sine at den eneste veien inn i ens indre borg går gjennom bønn og indre hengivenhet. Men min erfaring i årenes løp hadde hele tiden vært at publikum greit nok kunne forholde seg til meditasjon, fantasireiser, stille øyeblikk og selv begreper som det guddommelige, gudinnen og den store ånd. Men når man nevnte bønn eller Gud, ble de støtt. «Dette er altfor katolsk,» har jeg fått høre flere ganger enn man kan forestille seg. Og selv om jeg ikke akkurat er noen stor tilhenger av Vatikanet, kommer jeg fra en katolsk bakgrunn. Resultatet er at jeg aldri hadde innført bønn på kursene mine, selv ikke øyeblikk av stillhet eller meditasjon.

Den kvelden måtte jeg ta et oppgjør med denne stivbente holdningen. Jeg kunne ganske enkelt si til publikum: «Lukk øynene, len dere tilbake, og lytt til ordene inni dere mens jeg fører dere inn i borgen deres.» Men jeg visste at jeg da ikke bare ville vanære alt jeg visste om den mystiske reisen. Disse ivrige menneskene ville også bli fratatt muligheten til å oppleve noe ganske stille og ekte inni seg. Jeg visste at det var bønnen som utgjorde den forvandlende forbindelsen som trakk et menneske 22

«ut av sinnet» og inn i en endret bevissthetstilstand, uansett hvor lett og kort bønnen var. Uten bønn ville hele øvelsen inn i borgen – denne metaforen for sjelen – ikke bli noen annet enn en mental visualisering. For meg ville dette vanære selve essensen av den mystiske opplevelsen. For å være tydelig skjelner jeg mellom det jeg kaller «en mystisk reise» og «en mystisk opplevelse». En mystisk reise er en indre opplevelse som er ledet av et språk med spesielt fokus på sjelen. Istedenfor å si: «Slapp av og pust inn i energien din», som jeg ville ha sagt i en annen type ledet meditasjon, instruerer jeg folk om å «puste inn i et felt av nåde». Jeg styrer dem inn i deres «indre borg», deres indre sjel, gjennom bønn, og ikke gjennom avslapning. Jeg bruker ordforrådet til sjelen og det hellige. En mystisk opplevelse er derimot ikke noe vi kan sette i gang selv. Det er heller en spontan hendelse der et menneske blir hensatt i en endret tilstand av guddommelig bevissthet.

Jeg fortalte derfor publikum at reisen inn i den indre borgen krevde bønn og nåde. Det dreide seg ikke om vanlig bønn, som i bønner for å oppnå saker eller bønner som gjentas, men den typen bønn som trekker oppmerksomheten vekk fra ytre distraksjoner og de fem sansene. Publikum var mer enn villig, så for første gang i hele min karriere førte jeg 800 mennesker på jomfruturen inn i den indre borgen deres.

Mens jeg fortsatte med meditasjonsøvelsen om borgen, begynte stemningen i rommet å forandre seg. En måte å beskrive det på er å si at det kjentes som om alle hadde slappet av i skuldrene og kjeven på samme tid. Spenningen var borte, og fraværet var til å ta og føle på. Jeg innser nå at vi ved å be i fellesskap og åpne oss for å oppleve en kanalisering av nåde hadde skapt et samlet felt av nåde. Dette frembrakte en mystisk atmosfære som var moden for opplevelsen av helbredelse.

Et felt av nåde dukker opp når folk samles for å be eller for å utføre handlinger med gode intensjoner, som å hjelpe andre etter katastrofer. Man kan for eksempel fornemme at det ikke finnes negativitet i et felt av nåde. Følelsen av at negativiteten har forduftet, varer kanskje ikke lenge, men den likner på fra23

været av oversanselig spenning, som om en myk, harmonisk bris har fylt rommet. Alle faller til ro i en uanstrengt stillhet.

Uten at de blir ledet til å puste samtidig, samles de taust i et felles åndedrett. Slik er fraværet av negativitet, og folk kommer sjelden raskt ut igjen fra et slik indre ro. De ønsker å bli værende i denne nåden så lenge de kan. Det er ikke fordi de gjenkjenner den som nåde, men fordi de i et lite sekund er klar over at de opplever en ro som de ikke har skapt selv, funnet på eller forestilt seg. Det er en ro som er blitt gitt til dem, og dette er en ro som de vil forsøke å vende tilbake til om og om igjen.

Etter øvelsen var det få som ønsket å forlate stolen sin, noe som er ganske uvanlig i et rom med 800 mennesker. Stillheten i rommet var ikke av den vanlige typen, men en lindrende, helbredende stillhet som hadde trengt dypt inn i tilhørernes stressede sinn og hjerte. De ønsket å bli sittende i denne nådefylte roen så lenge de kunne. Til slutt måtte jeg begynne å signere bøker, så jeg takket for meg, forlot scenen og gikk bort til signeringsbordet.

Hundrevis av mennesker stilte seg i kø for å få meg til å skrive i bøkene deres. Det er umulig å snakke med alle, selv om jeg har lyst, fordi jeg er takknemlig for å se hvert eneste menneske. Alle som står i køen, og som har med seg en bok, har lyst til å si noe til meg eller stille meg et spørsmål. Nettopp derfor har vi alltid en «streng politimann» som oppfordrer folk på en vennlig måte til å komme seg videre. Da jeg var nesten ferdig denne kvelden, gikk en kvinne bak meg og kom seg på en eller annen måte forbi den påpasselige «politimannen». Hun sa til meg: «Jeg har vært plaget av kroniske smerter i tjue år i skuldrene, ryggen og hendene. I alle disse årene har jeg aldri vært uten smerter. Jeg vet ikke hva som akkurat skjedde med meg, eller hvordan det foregikk, men smerten er vekk, og på en eller annen måte vet jeg at den er borte for alltid. Jeg tenkte du kanskje hadde lyst til å få vite det.» Hun fortalte meg dette mens jeg signerte en bok for noen andre. Jeg så opp for å studere ansiktet hennes. Hun skinte av ærefrykt og hvisket: «Tusen takk», 24

og så gikk hun. Jeg ville løpe etter henne og spørre: «Hvem er du? Fortell meg mer om det som skjedde», men jeg kunne ikke forlate boksigneringen. Og dermed var hun borte.

«Helbredelse er virkelig» Signeringsturen fortsatte, og det gjorde helbredelsene også. Av og til kom de umiddelbart, slik det hadde skjedd den første gangen. Andre ganger fikk jeg en e-post fra noen som hadde vært på et foredrag om Inn i borgen. I etterkant hadde de lagt merke til at en lidelse som de hadde slitt med en stund, ble bedre etter en uke eller to eller tre – eller i enkelte tilfeller helt helbredet.

I mai måned tok jeg et modig skritt og innbød til seminar i Austin i Texas, spesielt for mennesker som trengte helbredelse. Målet med dette kurset var ikke å lære folk om healing.

Det var for folk som faktisk trengte å bli helbredet. Kurset var bygd opp rundt temaene for Inn i borgen, for jeg hadde nå innsett at helbredelsene bare skjedde på disse bestemte kursene.

Jeg hadde sett nærmere på de viktigste forskjellene på kursene om borgen og alle de andre temabaserte kursene jeg hadde holdt, som åndelige kontrakter, ånd og energi og vitenskapen om medisinsk intuisjon. I begynnelsen forsto jeg ikke at valget av et eller annet bestemt tema kunne skape en atmosfære som på en måte la til rette for helbredelse. Senere innså jeg at kursene om borgen var de eneste der jeg brøt gjennom min egen motstand og innførte bønn som et hjelpemiddel som deltakerne kunne bruke for å komme inn i sin indre borg. Bønn tiltrekker svar fra det guddommelige. Da jeg tenkte gjennom forholdet mellom bønn og helbredelse, innså jeg at en av de mange formene for nåde som er tilgjengelig for oss gjennom bønn, er nåden til å kunne helbrede. Dette er en nåde som fornyer vår indre fysiske, følelsesmessige, mentale og åndelige vitalitet. På hver av reisene inn i den indre borgen fremsa jeg en særskilt helbredende bønn der jeg påkalte den mystiske egenskapen ved 25

nåden. Denne er i stand til å smelte seg gjennom sykdom og knuse de råtnende delene av sinnet som klamrer seg til gamle krenkelser, flere tiår etter det punktet der de burde være tilgitt og glemt.

Forskjellen var bønn, men ikke bare det at jeg hadde brutt min egen regel mot å be på et seminar. Det som betydde noe, var at kursdeltakerne hadde brutt gjennom sine egne barrierer av «politisk korrekthet», eller til og med en slags sosial arroganse som nå og da hadde hindret dem i å innrømme at de trengte bønn i livet sitt i det hele tatt. Jeg er rask til å påpeke på alle kursene og i alle bøkene mine at jeg ikke snakker om bestemte religioner eller noen spesiell slags bønn. Jeg snakker særlig ikke om den romersk-katolske bønnetradisjonen. Jeg må påpeke dette, for det er godt kjent at jeg er katolikk, selv om jeg ikke skriver fra et katolsk ståsted. Bønn er en kraft som overskrider alle religioners politikk, for den er Guds kraft.

På dette punktet i min personlige innledning om helbredelse innså jeg at det faktisk forekom helbredelser. Det dreide seg ikke om «new age-ønsketenkning», slik jeg ofte hadde kommentert for meg selv. Jeg besluttet da at jeg alltid ville avslutte kursene med en ledet bønn som førte deltakerne inn i deres indre borg, der de kunne oppnå sin egen helbredelse. Ærefrykt (på engelsk awe) er en vanskelig tilstand å beskrive.

Jeg innså at et rom fullt av mennesker som ba inne i sin indre borg, det vil si hinsides grensene for fornuften, hadde ført til faktiske helbredelser. Dette fylte meg med ærefrykt på en måte som få hendelser i livet mitt noen gang hadde gjort. Jeg var virkelig full av ærefrykt. Dette er et vidunderlig ord som har så mye mer resonans og kompleksitet i seg enn man noen gang kan legge i det klisjéaktige uttrykket «awesome», som på norsk kan oversettes med «formidabelt». Ærefrykt omfatter undring og frykt, beundring og angst, ofte samtidig. Jeg var endelig vitne til sannheten ved det jeg hadde studert på universitetet om mystikere og helbredelse, om virkeligheten bak kosmiske lover som utfolder seg, og hvordan denne opplevelsen kan gjøre en både ydmyk og oppfrisket. Det at jeg nå ville sette opp et skilt med 26

teksten «Healingkurs», representerte min beslutning om å stole på denne ærefrykten. Jeg ville stole på at dette ikke bare var et skip som passerte i natten, men at denne helbredende nåden ville strømme i rikt monn uansett hvem som spurte, uansett når, uansett hvor, og at ingen sykdom var en for stor utfordring for nådens kraft. Var jeg virkelig villig til å begi meg ut i slike farvann? Jeg tror bestemt at vi kan bli helbredet helt til vårt siste åndedrag, men jeg visste også at ikke alle ville eller kunne bli fysisk helbredet. Jeg måtte spørre meg selv om jeg hadde utholdenhet til å hanskes med mistroen og de brustne forventningene hos andre som ikke ville nå målet med å få tilbake helsen.

Da jeg hadde sendt ut innbydelsen om kurset i Austin, tenkte jeg gjennom hva jeg hadde gjort. I et øyeblikk med rolig fornuft tenkte jeg at jeg var blitt litt for ambisiøs. Én ting er å undervise i et tema og se på mens det feltet av nåde som dermed oppstår, inspirerer til helbredelse. Men å gå aktivt inn for helbredelse er noe helt annet. Man sier nå åpent at man personlig har tilgang til kunnskap som kan tenkes å sette i gang helbredelse – og dette hever listen for ansvar flere hakk. Jeg trengte hjelp, så jeg spurte en nær kollega og venn, Steve Fanning, om han kunne undervise sammen med meg på kurset. Steve er professor i historie og dessuten en dyktig healer. For mange år siden endte Steve i sengen etter et astmaangrep som gjorde at han ble liggende lenge i koma. Prognosen gikk ut på at han aldri ville kunne gå igjen. Men Steve helbredet seg selv, og gjennom den reisen ble han et redskap for å helbrede andre. Etter få uker fyltes kurset opp med mennesker som slet med alle slags sykdommer, fra kreft, fremskreden diabetes og leukemi til hiv/aids.

Da jeg den første kursdagen skuet utover alle disse kjære, håpefulle, skremte og velsignede menneskene, ventet jeg at jeg skulle føle meg overveldet, men det skjedde ikke. Isteden følte jeg at en glødende og voldsom tro tok over: Helbredelse er virkelig. Det fór gjennom meg som et lynnedslag. Jeg visste at jeg var nødt til å tro nok på det for alle sammen. Steve hadde allerede vært healer og vismann i årevis, så han følte seg hjemme i 27

sin «mystiske hud». Han hadde opplevd å helbrede en tilstand som han hadde fått høre var uhelbredelig. Han hadde derfor innsett at det indre jeget – med andre ord sjelen – er uendelig mye mektigere i sin evne til å utføre det umulige enn vår moderne medisin.

For meg viste dette kurset seg å bli enda et vendepunkt, for det representerte mitt voksende trivselsnivå på helbredelsens arena. Dette kurset ble også det første av mange utfordrende drøftinger av opplevelsen ved å bli helbredet. «Hva er egentlig helbredelse?» spurte en person den første kursdagen. «Kan du si hvem som mest sannsynlig vil bli helbredet, bare ved å se på oss?» Dette kan høres ut som spørsmål fra et underholdningsshow, men faktum er at folk tenker på den måten. Uten tvil knytter noe av dette seg til tanken på at enkelte mennesker kan være de «heldige» som er forutbestemt til å bli helbredet.

Man kan også tenke at de som er ment å bli helbredet, på en eller annen måte stråler ut en viss glød som man kan oppfatte intuitivt. Det er vel unødvendig å si at ingen av disse antakelsene er basert på sannhet. Men jeg kan godt forstå hvordan håp kan bli blandet sammen med oppgløddhet, der sluttproduktet blir denne nesten barnlige forventningen: «Noe» kommer sikkert til å skje med en eller annen, ikke sant? Til min store overraskelse oppdaget jeg senere at flere mennesker tenkte akkurat det samme, men var for sjenerte til å spørre.

Med et slikt spørsmål må jeg ta en titt under overflaten, for det som det antyder om psyken hos det mennesket som spør, kunne fylle et helt kapittel i seg selv. Spørsmålet kan tyde på at man tror at det finnes et kosmisk system med belønning og straff, et skjebnens råd som allerede har avgjort hvem som mest sannsynlig kan bli helbredet. Den som stiller spørsmålet, kan si symbolsk: «Hvis du allerede vet om jeg kommer til å bli helbredet eller ikke, spiller det ingen rolle om jeg prøver.

Så jeg kan bare bli værende som jeg er.» Eller han kan trenge bevis på resultatet før han vil legge inn noen innsats. Hvorfor skal man bry seg i det hele tatt hvis man ikke har noen garanti for å bli helbredet? Slike spørsmål og de mange sam28

talene som de førte til, utgjorde til slutt grunnmaterialet for denne boken.

To særpregede helbredelser skjedde under kurset i Austin.

Begge var merkverdige på sin egen måte (som om helbredelse ikke er merkverdig nok i seg selv). Den siste dagen grep en kvinne fatt i armen min for å få min oppmerksomhet. Hun var på gråten, nesten hysterisk. «Se på meg,» sa hun. Og så gjentok hun med høyere stemme: «Se på meg! Jeg kan bevege hendene! Jeg kan gå! Jeg kunne så vidt gå da jeg kom på kurset, og jeg kunne knapt åpne hendene. Jeg har hatt forkrøplende leddgikt i over tjue år. Si meg nå – fortell meg – om jeg vil bli lam igjen hvis jeg forlater dette rommet?»

Jeg slo armene rundt henne og kjente hvordan hulkene hennes gikk rett inn i hjertet mitt. Årevis med brennende smerte hadde rett og slett forduftet. Og hun hadde fått igjen førligheten i kroppen, ikke helt myk førlighet, men nok til å kunne åpne hendene og gå uten støtte. Jeg fortalte at jeg trodde at den helbredelsen hun hadde opplevd, ikke bare ville være noe hun kunne glede seg over i dette rommet. Denne skjønne kvinnen var skremt av tanken på å forlate det rommet der hun hadde opplevd å bli helbredet, men ved hjelp av to medfølende kvinner gjorde hun det til slutt. Da hun gikk ut av døren, så hun ut som en nyfødt kylling som akkurat var kommet ut av egget. Hun var fri, men forventet hvert øyeblikk at jernlenkene ville komme tilbake rundt håndleddene, hendene, hoftene og knærne. Dagen gikk over til ettermiddag og kveld, og hun var fortsatt smertefri. Neste morgen våknet hun og følte seg enda bedre da hun dro hjem.

Jeg fikk ikke vite om den andre helbredelsen før det var gått åtte måneder. Jeg ledet et annet kurs da en ung kvinne presenterte seg og nevnte at hun hadde tatt turen dit for å takke meg for helbredelsen. Hun hadde kommet til Austin med en diagnose som lød på uhelbredelig hjernekreft. Reisen til kurset mitt hadde vært hennes siste håp. Etterpå hadde hun fortsatt å be om helbredelse hver dag i den «indre borgen» sin. Etter to måneder var ikke bare kreftsvulsten fullstendig borte. Den 29

skaden som svulsten hadde påført nervesystemet hennes, hadde også reparert seg selv. Ekteskapet hadde også kommet seg etter traumet ved sykdommen. I motsetning til de få, overraskende helbredelsene som forekommer på stedet, skjer de fleste, som denne, i løpet av en viss tid. Men de er ikke noe mindre merkelige av den grunn.

Helbredelse som en mystisk opplevelse I ettertid har jeg ledet mange kurs som er viet helbredelse, både i Austin og andre steder. Basert på mine tanker og observasjoner så langt har jeg kunnet identifisere en rekke overbevisninger som jeg er sikker på støtter eller svekker helbredelsesprosessen. Den aller viktigste av de støttende overbevisningene er at helbredelse i siste rekke er en mystisk opplevelse, og ikke noe som kan oppnås ved hjelp av sinnet. Med mystisk mener jeg at det kreves en overskridende kraft som er fylt av guddommelig intensjon, hvis vi skal kunne bli fullstendig friske igjen.

Dette gjelder særlig i slike tilfeller som er dømt som håpløse.

Det spiller ingen rolle om et menneske definerer den overskridende kraften som Gud, ånd eller nåde. Faktum er at kroppen og sinnet på egen hånd ikke klarer å knuse en hær av kreftceller som har invadert flere organer. Men den svært forfinede åndelige substansen som jeg omtaler som nåde, kan i fellesskap med ressursene i hjertet og sinnet stige til mystiske høyder.

Når man snakker om helbredelse innenfor rammen av en mystisk opplevelse, kan det virke som om man går ut fra at en guddommelig kraft allerede har bestemt om man kommer til å bli frisk igjen eller ikke, uansett hva man gjør. Dette reiser igjen spørsmålet om det virkelig spiller noen rolle hva man foretar seg. Men alt man gjør, spiller en rolle, særlig når helbredelsen forstås i en mystisk ramme. Som vi skal se, er ikke det mystiske riket styrt av fysiske lover, heller ikke av karmaets kosmologier, på måter som vi er i stand til å forstå fullt ut. Det vil si at karma absolutt er en kosmisk lov, men å forsøke å finne 30