Clive Cussler og Grant Blackwood
Gullet fra Sparta Oversatt av: Sigrunn Stokke Johnsen
© 2015 Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-44478-5 Copyright © 2009 by Sandecker, RLLLP. All rights reserved. By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118 USA 1. opplag 2015 Originalens tittel: Spartan Gold Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Oversettelse: Sigrunn Stokke Johnsen Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 www.cappelendamm.no
Takk Vi ønsker å takke følgende personer for deres velvillighet og ekspertise: Yvonne Rodoni Bergero, Stanford society, Archaeological Institute of America; Martin Bruke; Christie B. Cochrell, exhitits manager, Stanford University Press; K. Kris Hirst, Archaeology Section, Abour.com. Dr. Patrick Hunt, director of the Stanford Alpine Archaeology Project 1994–2009 & National Geographic Society Hannibal Expedition 2007–2008, Stanford University; Tom Iliffe, professor of Marine Biology. Texas A&M University; D.P. Lyle, M.D.; Katie McMahon, reference librarian, Newberry Library, Chicago; Connell Monette, assistant professor, Al Akhawayn University in Ifrane, Morocco; Eric Ross, associate professor, Al Akhawayn University in Ifrane, Morocco; Jo Stoop; Stephen Toms; Tim Vandergrift, Wine Writer and Technical Services Manager, Winepert Ltd. Og sist, men ikke minst: Janet, for hennes råd og innsikt.
Prolog Store St. Bernards pass, Wallisalpene Mai 1800 Et vindkast pisket opp snøen så den danset rundt hovene på hesten Styrie, og den vrinsket nervøst og stampet utenfor sporet, før rytteren smekket med tungen et par ganger og fikk roet den ned. Napoleon Bonaparte, franskmennenes keiser, trakk opp kraven på den lange frakken sin og myste utover sletten. Mot øst kunne han så vidt skimte det ujevne omrisset av Mont Blanc. Han lente seg forover i salen og klappet Styries nakke. «Du har opplevd verre ting, gamle venn.» Styrie var en araberhingst som Napoleon hadde fanget under felttoget mot Egypt to år tidligere, og en ypperlig krigshest, men kulde og snø var ikke noe for dens gemytt. Født og avlet opp i ørkenen som den var, var Styrie vant til å bli pepret med sand, ikke is. Napoleon snudde seg og signaliserte til tjeneren sin, Constant, som sto tre meter bak ham, med flerfoldige muldyr. Og bak ham igjen, flere kilometer nedover det buktende tråkket, var de førti tusen soldatene som tilhørte Napoleons reservearmé, sammen med hestene, muldyrene og ammunisjonsvognene. 7
Constant slapp ledermuldyret og skyndte seg forover. Napoleon gav ham tømmene til Styrie, før han steg ned og strakte på beina i den dype snøen. «La oss gi ham en hvilepause,» sa Napoleon. «Jeg tror det er skoen som plager ham igjen.» «Jeg skal se på den, general.» Hjemme foretrakk Napoleon å bli titulert førstekonsul, men general ute i felten. Han fylte lungene med luft, trakk hatten, sin blå bicorne, godt ned over hodet og stirret opp mot granittspirene over dem. «Det er en deilig dag, Constant. Ikke sant?» «Det er vel det, general,» mumlet tjeneren. Napoleon smilte for seg selv. Constant hadde vært hos ham i mange år, og var en av de få underordnede som kunne tillate seg en smule sarkasme. Constant var tross alt en gammel mann, tenkte han, som kulden tæret på. Napoleon Bonaparte var middels høy, med kraftig hals og brede skuldre. Han hadde en rett nese over en fast munn og bestemt hake, og øynene var grå og stikkende, som om de kunne se tvers igjennom alt rundt ham, både mennesker og alt annet. «Har du hørt noe fra Laurent?» spurte han Constant. «Nei, general.» Divisjonens general, eller generalmajor, var Arnaud Laurent, en av Napoleons mest betrodde kommandører, og en nær venn, som dagen før hadde ledet skvadronen med soldater dypere inn i passet på et speideroppdrag. Uansett hvor usannsynlig det var at de skulle støte på en fiende her oppe, så hadde Napoleon tidlig lært å forberede seg på det umulige. Altfor mange store menn var blitt felt av å handle ut fra antakelser. Her oppe var det imidlertid været og terrenget som var deres verste fiende. 8
I en høyde av 2 472 meter over havet hadde Store Sankt Bernhards pass vært en korsvei for reisende gjennom mange hundre år. Passet lå på grensen mellom Sveits, Italia og Frankrike i Wallisalpene og hadde sett sin del av armeer: gallerne i 390 før Kristus, på vei til å knuse Roma; Hannibals berømte elefanter, som krysset passet i 217 før Kristus; Karl den store i år 800, som returnerte fra Roma etter å ha blitt kronet til den første hellige romerske keiser. Passende selskap, tenkte Napoleon for seg selv. Selv en av hans forgjengere, Pipin den lille, kongen av Frankrike, hadde krysset alpene i år 753, på sin vei til å møte pave Stefan II. Men der hvor andre konger har feilet i storhet, vil jeg seire, minnet Napoleon seg selv på. Hans rike ville vokse mer enn dem som kom før ham, kunne ha drømt om. Ingenting skulle stå i veien for ham. Ingen armeer, ikke noe uvær, ingen fjell – og så visst ikke noen obsternasige østerrikere. Ett år tidligere, mens han og armeen hans la under seg Egypt, hadde østerrikerne freidig tatt tilbake italiensk land som var blitt annektert til Frankrike i Campo Formio-traktaten. Deres seier ville bli kortvarig. De ville verken forvente et angrep så tidlig på året, ei heller tenke seg at noen hær ville forsøke å krysse alpene om vinteren. Og med god grunn. Med sine ruvende steinvegger og slyngende, dype elvedaler, var Wallisalpene et geografisk mareritt for enslige reisende, for ikke å snakke om en hær på førti tusen soldater. Siden september hadde det falt ni meter med snø i passet, og temperaturen lå vanligvis på under null grader. Snødriver høye som menn raget over dem i hver en sving og truet med å begrave dem og hestene. Selv på de 9
mest solfylte dagene lå tåken over bakken til langt utpå ettermiddagen. Vindstormer kom feiende uten varsel og forvandlet en rolig dag til et piskende mareritt av snø og is som gjorde det umulig å se en meter foran seg. Og mest skrekkinnjagende av alt var snørasene – fosser av snø, noen ganger flere kilometer brede, som kom brølende nedover fjellsiden og begravde alle og enhver som var uheldige nok til å befinne seg i veien for dem. Så langt hadde Gud bestemt seg for å spare alle bortsett fra to hundre av Napoleons menn. Han snudde seg mot Constant. «Og kvartermesterens rapport?» «Her, general.» Tjeneren trakk en papirrull fram fra frakken sin og rakte den til Napoleon, som skumleste tallene. En armé trengte riktignok føde for å kjempe. Hittil hadde mennene hans konsumert 19 817 flasker med vin, ett tonn ost og nærmere 800 kilo kjøtt. Forover i passet lød det et rop fra eskortene: «Laurent, Laurent …!» «Endelig,» mumlet Napoleon. En gruppe på tolv ryttere dukket opp i den virvlende snøen. De var sterke soldater, de beste han hadde, akkurat som deres kommandør. Ingen av dem satt foroverbøyd i salen, men red rakrygget, med hodet høyt. Generalmajor Laurent fikk hesten sin til å stoppe foran Napoleon, salutterte ham og steg deretter ned. Napoleon omfavnet ham, før han tok et skritt tilbake og gjorde tegn til Constant, som skyndte seg fram og rakte Laurent en flaske konjakk. Laurent tok en slurk, og så en til, og rakte flasken tilbake. «Rapporter, gamle venn,» sa Napoleon. «Vi har tilbakelagt tretten kilometer, sir. Ingen tegn til fiendtlige styrker. Været er lettere i lavlandet, og 10
snømengden minker. Det kommer bare til å bli lettere framover.» «Bra … meget bra.» «Det er én ting som er verdt å merke seg,» sa Laurent og la en hånd på Napoleons albue og styrte ham noen få skritt unna. «Vi har funnet noe, general.» «Og har du noe imot å utdype hva dette noe er?» «Det ville være bedre om du så det med egne øyne.» Napoleon gransket Laurents ansikt; det var et glimt av undertrykt forventning i øynene hans. Han hadde kjent Laurent siden de begge var seksten år og avtjente som løytnanter i La Fère-artilleriet. Laurent var ikke tilbøyelig til verken å overdrive eller la seg begeistre. Det han hadde funnet, måtte være av betydning. «Hvor langt?» spurte Napoleon. «En fire timers ridetur.» Napoleon så opp mot himmelen. Det var sent på ettermiddagen allerede. Over fjelltoppene kunne han se flere mørke skyer. En storm nærmet seg. «Ja vel,» sa han og klappet Laurent på skulderen. «Vi fortsetter i grålysningen.» Napoleon sov i fem timer, som han hadde for vane, og stod opp klokken seks, før daggry. Han spiste frokost og leste nattens befalinger fra brigadens kommandører mens han drakk en bitter, svart te. Laurent troppet opp med skvadronen sin like før klokken sju, og de la i vei nedover dalen og fulgte tråkket som Laurent hadde gått opp dagen før. Nattens storm hadde tilført lite nysnø, men den sterke vinden hadde laget nye snødriver – høye, hvite vegger som dannet en fjellkjede omkring Napoleon og hans ryttere. Hestene prustet så frostrøyken dampet i luften, 11
og hovene sparket puddersnøen høyt opp i luften for hvert skritt. Napoleon lot Styrie lede seg selv, og stolte på at araberhingsten ville finne veien, mens han stirret fascinert på snødrivene som vinden hadde skapt. «Litt nifst, eller hva, general?» spurte Laurent. «Det er stille,» mumlet Napoleon. «Jeg har aldri hørt en slik stillhet før.» «Det er vakkert,» sa Laurent seg enig. «Og farlig.» Som et slagfelt, tenkte Napoleon. Bortsett fra når han lå i sengen sammen med Josefine, følte han seg mer hjemme på slagfeltet enn noe annet sted. Brølet fra kanonene, knallene fra muskettene som ble avfyrt, lukten av krutt i luften … Han elsket alt ved det. Om bare noen få dager, tenkte han, bare vi kommer oss ut av disse fordømte fjellene … Han smilte for seg selv. Forut løftet rytteren som ledet dem, armen over hodet og gjorde tegn til at de skulle stoppe. Napoleon så på mens mannen steg ned fra hesten sin og tråkket forover i den dype snøen mens han la hodet bakover og skannet snødrivene. Han forsvant rundt en sving i tråkket. «Hva er det han ser etter?» spurte Napoleon. «Daggry er et av de verste tidspunktene for snøras,» svarte Laurent. «Over natten har vinden frosset det øverste laget av snøen og gjort den hard, mens pudderet under er like mykt. Når solen treffer skaren, begynner den å smelte. Ofte er lyden den eneste advarselen vi får – som om Gud selv brøler til oss fra himmelen.» Etter noen få minutter dukket rytteren opp igjen. Han sendte Laurent et klarsignal, før han steg opp på hesten og fortsatte videre. De red i to timer til, fulgte den svingete kursen nedover dalen mot foten av fjellene. Snart kom de inn i en smal kløft med skarp, grå granitt iblandet is. Lede12
ren signaliserte at de skulle stoppe igjen, og steg ned fra hesten. Laurent gjorde det samme, etterfulgt av Napoleon. Napoleon så seg omkring. «Her?» Generalmajoren hans smilte hemmelighetsfullt. «Her, general.» Laurent hektet av et par oljelamper fra salen sin. «Følg etter meg.» De fortsatte nedover tråkket, passerte de seks hestene foran dem, der rytterne stod i giv akt for sin general. Napoleon nikket høytidelig til hver soldat på rad, inntil han nådde toppen av kolonnen, der han og Laurent stanset. Noen få minutter gikk før en soldat – rytteren som hadde ledet an – dukket opp fra en stein som stakk ut til venstre for dem, og tråkket tilbake gjennom snøen og mot dem. Laurent sa: «Du husker kanskje sersjant Pelletier, general?» «Selvfølgelig,» svarte Napoleon. «Jeg overlater ledelsen til deg, Pelletier. Vis vei.» Pelletier hilste til luen, grep en taukveil fra salen sin og gikk utenfor tråkket, fulgte sporene han nettopp hadde laget gjennom de høye snødrivene. Han ledet dem oppover skråningen til foten av en granittvegg, der han snudde seg sidelengs og gikk femti meter til før han stoppet utenfor en rettvinklet nisje i fjellet. «Flott sted, Laurent. Hva er det jeg ser på?» spurte Napoleon. Laurent nikket til Pelletier, som hevet musketten over hodet og smelte den butte enden inn i steinen. I stedet for smellet av tre mot stein hørte Napoleon lyden av is som knuste. Pelletier slo fire ganger til, inntil en vertikal flenge var synlig i fasaden. Den var en drøy halvmeter bred og nesten to meter høy. 13
Napoleon tittet inn, men kunne ikke se annet enn mørke. «Så vidt jeg kan forstå,» sa Laurent, «er denne inngangen dekket av buskas og slyngplanter om sommeren, mens om vinteren dekker snødrivene den til. Jeg antar at det finnes en vannkilde der inne et eller annet sted som forklarer det tynne islaget. Det dannes sannsynligvis hver natt.» «Interessant. Og hvem fant den?» «Det gjorde jeg, general,» svarte Pelletier. «Vi hadde stoppet for å hvile hestene, og jeg måtte … vel, jeg følte trang til …» «Jeg forstår, sersjant. Fortsett, er du snill.» «Vel, jeg antar at jeg gikk litt for langt, general. Da jeg var ferdig, lente jeg meg mot steinen for å hente meg inn, og isen gav etter bak meg. Jeg gikk så vidt innenfor, og jeg tenkte ikke noe særlig over det før jeg fikk øye på … Vel, jeg skal la deg se selv, general.» Napoleon snudde seg mot Laurent. «Har du vært der inne?» «Ja, general. Jeg og sersjant Pelletier. Ingen andre.» «Nå vel, Laurent, da følger jeg etter deg.» Hulens inngang fortsatte seks meter til og ble stadig smalere, inntil de gikk sammenkrøpet. Plutselig åpnet tunnelen seg, og Napoleon oppdaget at han stod oppreist i en stor hule. Etter å ha gått inn før ham, gikk Laurent og Pelletier til side for å slippe ham forbi, og så hevet de lyktene sine, slik at lysskinnet flakket gyllent over veggene. Grotten var røft regnet femten ganger tjue meter, og var et isslott, idet veggene og bunnen var dekket av is som var flere meter tykk enkelte steder, og andre ste14
der så tynn at Napoleon kunne se en svak skygge av grå stein under den. I motsetning til veggene og gulvet var isen i taket ujevn og reflekterte lyset fra lyktene som en stjernespekket himmel. Fra dypet av grotten lød lyden av dryppende vann, og enda fjernere hviskingen fra vinden. «Praktfullt,» mumlet Napoleon. «Her er hva Pelletier fant like innenfor inngangen,» sa Laurent og beveget seg mot veggen. Napoleon gikk bort til det Laurent lyste på med lykten sin, en gjenstand på bakken. Det var et skjold. Skjoldet var omtrent halvannen meter høyt og en halv meter bredt og laget av vidjekvister som var formet til et åttetall og dekket av lær, og deretter påmalt svarte og røde, flettede ruter. «Det er antikt,» mumlet Napoleon. «Minst to tusen år, er mitt anslag,» sa Laurent. «Historiekunnskapene mine er ikke hva de en gang var, men jeg mener at det kalles gerron. Det ble brukt av persernes infanterisoldater.» «Mon dieu …» «Og det er mer, general. Denne veien.» Mens han snodde seg gjennom skogen av stalaktittsøyler, ledet Laurent ham videre inn i grotten og til en ny tunnelinngang, denne gangen en røff oval som reiste seg nærmere halvannen meter. Bak dem hadde Pelletier sluppet taukveilen, og nå knyttet han den ene enden rundt foten av en søyle i lyset fra oljelampen. «Vi skal altså nedover?» spurte Napoleon. «Ned i helvetets dyp?» «Ikke i dag, general,» svarte Laurent. «Tvers over.» Laurent siktet lykten sin innover i tunnelen. En halvmeter innenfor fantes en isbro, drøyt en halv meter bred, 15
som strakte seg over en bresprekk før den forsvant inn i en annen tunnel. «Har du krysset den?» spurte Napoleon. «Den er ganske stødig. Det er stein under isen. Man skal likevel ikke være altfor sikker.» Han sikret taulinen først omkring Napoleons liv, deretter sitt eget. Pelletier gav ham den knyttede tauenden og et siste rykk og nikket til Laurent, som sa: «Vær forsiktig med hvor du setter foten, general,» og steg inn i tunnelen. Napoleon ventet en liten stund før han fulgte etter. De tok seg langsomt framover over bresprekken. Halvveis over kikket Napoleon over kanten, men så ikke noe annet enn et svart hull, der de gjennomskinnelige, blå isveggene skrånte nedover mot mørket. Til slutt nådde de den andre siden. Der fulgte de den neste tunnelen, som fortsatte seks meter i sikksakk og inn i en ny hule av is, mindre enn den første, men med et høyt og hvelvet tak. Mens han holdt lykten opp foran seg, gikk Laurent til midten av grotten og stoppet ved siden av noe som så ut som et par isdekte stalagmitter. Hver av dem var tre– fire meter høye og avrundet øverst. Napoleon nærmet seg den ene. Så stanset han. Han knep øyene sammen. Dette var ikke en stalagmitt, innså han, men en solid søyle av is. Han la håndflaten mot den og lente seg nærmere. Og stirret rett inn i det gylne ansiktet til en kvinne.
Kapittel 1 Great Pocomoke Swamp, Maryland I dag Sam Fargo reiste seg opp og kastet et blikk bort på sin kone, som stod til livet i sydende, svart gjørme. De knallgule vadestøvlene hennes framhevet det skinnende kastanjebrune håret. Hun merket blikket hans, snudde seg mot ham, spisset munnen og blåste vekk noen hårstrå fra kinnet sitt. «Og hva er det liksom du smiler av, Fargo?» spurte hun. Da hun tok på seg vadestøvlene for første gang, hadde han begått den feilen å antyde at hun så ut som en fisker, og hadde fått et drepende blikk. Han skyndte seg å tilføye «sexy» til beskrivelsen sin, men til ingen nytte. «Deg,» svarte han nå. «Du ser deilig ut – Longstreet.» Når Remi var irritert på ham, brukte hun etternavnet hans; han svarte alltid igjen ved å bruke pikenavnet hennes. Hun løftet armene, dekket til albuene i slam, før hun sa med et dårlig skjult smil: «Du er gal. Ansiktet mitt er oppspist av mygg, og håret mitt er paddeflatt.» Hun klødde seg på kinnet og etterlot en søleklatt. «Det er bare en del av sjarmen din.» 17
«Løgner.» Til tross for avskyen hun viste, visste Sam at Remi var både tøff og sta. Når hun først hadde satt seg et mål, ville ikke noen form for ubehag ta motet fra henne. «Vel,» sa hun, «jeg må ærlig innrømme at du ser ganske kjekk ut selv.» Sam lettet på Panamahatten og fortsatte jobben med å grave vekk gjørme rundt hele lengden av et nedsenket treverk, som han håpet var lokket på en kiste. De siste tre dagene hadde de vasset rundt i sumpen på leting etter en ledetråd som kunne vise at de ikke var fullstendig på villspor. Ingen av dem hadde noe imot et godt villspor – når man jaktet på skatter, var det gjerne uunngåelig – men det var alltid bedre å finne skatten til slutt. I dette tilfellet var skattejakten basert på en obskur legende. Mens det ble sagt at buktene i nærheten av Chesapeake og Delaware inneholdt nesten fire tusen skipsvrak, var skatten Sam og Remi var ute etter, landfast. En måned tidligere hadde Ted Frobisher, en kollega og skattejeger som for lengst hadde lagt opp for å konsentrere seg om antikvitetsbutikken sin i Princess Anne, sendt dem en brosje med en interessant opprinnelse. Den pæreformete brosjen av gull og jade skulle ha tilhørt en lokal kvinne ved navn Henrietta Bronson, et av de første ofrene til den notoriske forbrytersken Martha «Patty» (alias Lucretia) Cannon. Ifølge legenden var Martha Cannon en tøff og hensynsløs kvinne som på 1820-tallet ikke bare voktet grensen mellom Delaware og Maryland med gjengen sin, og robbet og myrdet både rike og fattige, men også drev et herberge i det som da ble kalt Johnson’s Corners, og i dag heter Reliance. 18
Cannon lokket reisende inn i etablissementet sitt, der hun bevertet dem, underholdt dem og tilbød dem en seng. Da gjestene hadde gått til ro, tok hun livet av dem. Hun lempet likene deres i kjelleren, frastjal de døde alt som var av verdi, og stablet dem som vedkubber inni et hjørne, inntil hun hadde skaffet seg nok til å rettferdiggjøre en tur med hest og vogn til en skog i nærheten, hvor hun dumpet dem i en massegrav. Selv så grusomt som dette var, skulle Cannon senere begå hva mange anså som den verste forbrytelsen av alle. Cannon anla noe mange lokale historikere har døpt «en omvendt underjordisk jernbane». Hun kidnappet frigjorte slaver og holdt dem bundet og bastet i herbergets mange hemmelige rom og det provisoriske fangehullet i kjelleren før hun i nattens mulm og mørke smuglet dem ned til Cannon’s Ferry, der de ble solgt og lastet om bord i skip som seilte nedover Nanticoke River, med kurs for Georgias slavemarkeder. I 1829 pløyde en arbeider et jorde på en av Cannons gårder og avdekket flere delvis råtnede lik. Cannon ble raskt anklaget for fire tilfeller av mord, funnet skyldig og dømt til fengsel. Fire år senere ble hun funnet død i cellen sin, etter hva de fleste anså var selvmord ved hjelp av arsenikk. I de etterfølgende årene vokste både Cannons forbrytelser og hennes siste skjebne til en myte, alt fra påstanden om at Cannon hadde flyktet fra fengselet og fortsatte å myrde og stjele til hun var godt opp i nittiårene, til spøkelseshistorier om at gjenferdet hennes fremdeles vandret rundt omkring på Delmarva-halvøya og overfalt intetanende turgåere. Det de fleste derimot var enige om, var at Cannons bytte – som hun tilsynelatende bare hadde brukt en brøkdel av – aldri var blitt funnet. Bereg19
ninger viste at skatten ville beløpe seg til et sted mellom 100 000 og 400 000 dollar omregnet til dagens verdi. Sam og Remi hadde selvsagt hørt legenden om Patty Cannons skatt, men manglet viktige spor, og hadde arkivert saken under «en vakker dag». Da Henrietta Bronsons brosje dukket opp med en nøyaktig dato for å begynne letingen, hadde de bestemt seg for å prøve å løse mysteriet. Etter å ha gransket av Pocomokes historiske topografi ned til minste detalj, og deretter kartlagt Cannons angivelige skjulesteder og sammenliknet dem med hvor brosjen var blitt funnet, hadde de begrenset søkeområdet til et omfang av tre kvadratkilometer, som for det meste lå dypt under denne sumpen, en labyrint av mosedekte sypresser og overgrodd torv. Ifølge undersøkelsen deres inneholdt dette området, som på 1820-tallet hadde vært tørt land, ett av Cannons skjulesteder – et falleferdig skur. Interessen for Cannons skatt hadde ingenting med pengene å gjøre – i hvert fall ikke for deres egen skyld. Da de fikk høre historien for første gang, var Sam og Remi skjønt enige om at dersom de skulle være så heldige å finne skatten, skulle mesteparten av utbyttet gå til the National Underground Railroad Freedom Center i Cincinnati, Ohio, en ironi som de følte seg sikre på at Cannon ville ha rast over hvis hun fremdeles hadde vært i live. Eller gjøre gjenferdet hennes rasende, hvis de var så heldige. «Remi? Hvordan er det diktet … det om Cannon?» ropte Sam. Remi hadde et nærmest fotografisk minne for detaljer, både obskure og relevante. Hun tenkte seg om, før hun resiterte:
20
«Hush your mouth Go to sleep OId Patty Ridenour take you back deep Got a gang of seven Taking slave and free Riding day and night On her coal-black steed.» «Sånn var det, ja,» svarte Sam. Rundt dem stakk de avdekte røttene på sypressene opp fra vannet som klørne til en stor, bevinget dinosaur. Uken før hadde en storm feid over halvøya og etterlatt seg hauger av greiner og kvister, som sammenraskede beverdammer. Over hodene deres våknet trekronene til liv i en symfoni av skrik og kvitter og flagrende vinger. Av og til kunne Sam, som var en ivrig fuglekikker, gjenkjenne en trillende tone og rope ut fuglens navn til Remi, som belønte ham med et smil og et: «Så fint, da.» Sam fant ut at øvelsen hjalp ham når han satt ved pianoet, som han spilte «ut fra gehør», noe han hadde etter sin mor. Remi hadde på sin side fått et godt grep om fiolinspillet, som hun nyttiggjorde seg av under deres stadige og impulsive duetter. Til tross for sin bakgrunn som ingeniør var Sam en intuitiv «høyre hjernehalvdelstenker», mens Remi som erfaren antropolog og historiker fra Boston College var en jordnær logiker som i større grad benyttet venstre hjernehalvdel. Selv om dikotomien gjorde dem til et avbalansert og kjærlig par, førte det også til livlige diskusjoner innenfor alle slags emner, om alt fra hva som hadde startet den engelske reformasjonen, til hvilken skuespiller som var best som James Bond, og hvordan man helst skulle spille Vivaldis konsertstykke 21
«Sommer». Som oftest endte diskusjonene i latter og en fortsatt, men munter uenighet. Sam stod tvekroket og famlet seg fram under vannet, fingrene gled over treverket inntil han rørte ved metall … noe med en u-formet krok og en firkantet form. En hengelås, tenkte han, og synet av en eldgammel, skjellbelagt krok dukket opp i hodet hans. «Jeg har funnet noe,» opplyste han. Remi snudde seg mot ham med de gjørmete armene hengende langs siden. «Ha!» Sam trakk gjenstanden opp av vannet. Idet gjørmen gled av og plasket ned i vannet igjen, så han et glimt av rust og sølv, og så noen uthevede bokstaver … M-A-S-T-E-R-L-O-C-K «Nå?» sa Remi, med skepsis i stemmen. Hun var vant til Sam, som ofte gledet seg for tidlig. «Jeg har funnet en antikk hengelås, min kjære, en Master fra cirka 1970,» svarte han, før han løftet trestykket den hadde vært festet til, opp av vannet. «Sammen med det som ser ut til å være en gammel portstolpe.» Han slapp den ned i vannet igjen og rettet seg opp med et stønn. Remi smilte mot ham. «Min djerve skattejeger. Tja, det mer enn hva jeg har funnet.» Sam kikket på klokken sin, en Timex Expedition som han bare brukte på ekspedisjoner. «Klokken er seks,» sa han. «Skal vi slutte for i dag?» Remi tørket gjørme av armene sine og smilte bredt til ham. «Jeg trodde aldri du skulle spørre.» De samlet sammen tingene sine og gikk tilbake til lettbåten, som de hadde bundet fast til stubben av en sypress inne på tørt land. Sam løsnet båten og skjøv den ut fra 22
grunnen mens han vadet i vann opp til livet, og Remi prøvde å få start på påhengsmotoren. Motoren våknet til liv med et brøl, og Sam klatret om bord. Remi dreide baugen inn i kanalen og økte farten. Den nærmeste byen og operasjonsbasen deres var Snow Hill, fem kilometer oppover Pocomoke-elven. De hadde valgt et Bed & Breakfast med en overraskende anstendig vinkjeller og en krabbesuppe som hadde sendt Remi til en kulinarisk himmel kvelden før. De kjørte videre i taushet, dysset av den lave gurglingen fra motoren mens de stirret på de overhengende trekronene. Plutselig snudde Sam seg i setet sitt og så mot høyre. «Remi! Sett ned farten.» Hun saktnet farten. «Hva er det?» Han grep en kikkert fra ryggsekken og løftet den til øynene. På elvebredden femti meter unna var det en åpning i løvverket – nok et skjult innløp blant de mange som de allerede hadde sett. Munningen var blitt blokkert av en haug av greiner som hadde samlet seg etter stormen. «Hva ser du?» spurte hun igjen. «Tja … jeg vet ikke,» mumlet han. «Jeg trodde jeg så en linje i løvverket … som en bue eller noe sånt. Det så ikke naturlig ut. Kan du få oss bort dit?» Hun dreide på roret og styrte båten mot munningen av innløpet. «Sam? Ser du syner? Har du drukket nok vann i dag?» Han nikket med blikket stivt festet mot innløpet. «Mer enn nok.» Med et mykt dunk dumpet lettbåten nesen sin borti kvisthaugen. Innløpet var bredere enn det så ut til, mer enn femten meter tvers over. Sam slynget trossen rundt 23
en av de største greinene, svingte beina over relingen og veltet seg ut i vannet. «Sam? Hva er det du gjør?» «Jeg er snart tilbake. Bli hvor du er.» «Pokker heller.» Før hun fikk sagt mer, tok Sam et dypt åndedrag, dykket under vann og forsvant. Tjue sekunder senere hørte Remi et plask på den andre siden av kvisthaugen, etterfulgt av Sam som gispet etter luft. Hun ropte: «Sam? Er du …» «Alt i orden. Jeg er snart tilbake.» Ett minutt ble til to, deretter tre. Omsider ropte Sam gjennom løvverket: «Remi? Kan du være så snill å komme hit?» Hun hørte den umiskjennelige munterheten i stemmen hans og tenkte: Å nei. Hun elsket ektemannens eventyrlystne impulsivitet, men hun hadde allerede begynt å fantasere om en lang varm dusj. «Hva er det?» spurte hun. «Du må komme hit.» «Jeg har akkurat begynt å tørke, Sam. Kan du ikke …» «Nei, dette vil du se. Stol på meg.» Remi sukket før hun lot seg gli ned i vannet. Ti sekunder senere tro hun vannet ved siden ham. Trærne på hver side av innløpet dannet en nesten sammenhengende trekrone over vannet som omsluttet dem som en grønn tunnel. Her og der traff sollyset den algedekte overflaten. «Hei, hyggelig at du kunne komme,» sa han med et glis og klappet henne på kinnet. «Ja vel, viktigper, hva er det vi …» Han slo knyttneven mot den forkrøplete stammen han holdt seg fast i, men i stedet for et svakt dunk hørte hun en metallisk gjenklang. 24
«Hva er det der?» «Jeg er ikke sikker enda. Deler av det – jeg kan ikke være sikker før jeg kommer meg ned der og inn.» «Deler av hva? Kommer deg inn hvor?» «Denne veien, kom igjen.» Sam tok henne i hånden og svømte dypere inn i innløpet og rundt en sving, der løpet smalnet inn til seks meter. Han stanset og pekte på en sypress nær bredden, som var dekket av slyngplanter. «Der. Ser du det?» Hun myste og skakket på hodet, først mot venstre, så mot høyre. «Nei. Hva skal jeg se etter?» «Den greinen som stikker opp fra vannet, den som er formet som en T …» «Greit, jeg ser den.» «Se nøyere etter. Knip øynene sammen, det hjelper.» Hun gjorde som han sa, knep øynene sammen og myste inntil hjernen hennes omsider registrerte hva hun så. Hun gispet. «Herre min gud, det er et … Det er ikke mulig.» Sam nikket og gliste fra øre til øre. «Jepp. Det er det. Det, min kjære, er periskopet på en undervannsbåt.»
Kapittel 2 Sevastopol, Ukraina Hadeon Bondaruk stod ved panoramavinduene i arbeidsværelset sitt og stirret ut over Svartehavet. Værelset var mørkt, bare opplyst av duse takspotter som var rettet mot hjørnene i rommet. Kveldsmørket hadde lagt seg over Krimhalvøya, men mot vest, over Romanias og Bulgarias kyster og mot gjenskinnet av de siste restene av solnedgangen, kunne han se en rekke stormskyer bevege seg nordover over vannet. Med noen få sekunders mellomrom pulserte skyene og sendte lange årer med lynglimt over horisonten. Det ville være her innen en time, og Gud hjelpe dem som var tåpelige nok til å bli fanget flytende på Svartehavet midt i en storm. Eller, tenkte Bondaruk, Gud ikke hjelpe dem. Uansett. Storm og ulykke og ja, til og med krig, var naturens måte å tynne ut flokken på. Han hadde ingen tålmodighet med folk som ikke hadde vett nok eller var i stand til å beskytte seg selv mot livets voldsomheter. Det var en lekse han hadde lært seg som gutt, og en lekse han aldri hadde glemt. Bondaruk var født i 1960, i en landsby sør for Ashgabat i Turkmenistan, høyt opp i Kopet Dagh-fjellene. 26
Moren og faren hans, og deres foreldre før dem, hadde vært bønder og gjetere som levde i det grå geografiske området mellom Iran og det som den gang var Sovjetunionen, og som alle innfødte i Kopet Dagh, var de tøffe, selvforsynte, innbitt uavhengige og nektet å tilhøre noen av landene. Den kalde krigen hadde imidlertid andre planer for Bondaruk og familien hans. Med den iranske revolusjonen i 1979, og avsettelsen av sjahen, begynte Sovjetunionen å sende flere tropper inn i grenseområdet nord for Iran, og Bondaruk, som den gang var nitten år, ble vitne til at landsbyens uavhengighet ble fratatt dem da Den røde armeens baser og utskytningsbaser for luftvernmissiler begynte å poppe opp i deres en gang så fredfulle hjem i fjellene. De sovjetiske troppene behandlet Kopet Daghs innfødte som tilbakestående villmenn, og feide over landsbyene som en svøpe, forsynte seg av mat og kvinner, skjøt husdyr for moro skyld og samlet sammen «iranske revolusjonære elementer» for en oppsamlende avretting. Det at Bondaruk og folket hans visste lite om verden utenfor og verdenspolitikken, betydde ingenting. Deres muslimske religion og nærheten til Iran gjorde dem mistenkelige nok. Ett år senere dukket et par tanks opp i utkanten av landsbyen, sammen med to kompanier av Røde armésoldater. En skvadron med soldater var blitt tatt i bakhold natten før, fortalte kommandøren Bondaruk og landsbyboerne. Åtte menn hadde fått halsen skåret over, og de var blitt strippet for klær, våpen og personlige eiendeler. Landsbyens eldste fikk fem minutter på seg til å finne dem som var ansvarlige for udåden, ellers ville hele samfunnet bli holdt ansvarlig. Bondaruk hadde hørt historier om turkmenske mot27
standsmenn på landsbygda som ble hjulpet av iranske kommandosoldater, men så vidt han visste, var ingen av landsbyboerne innblandet. Da de ikke var i stand til å frambringe den skyldige part, bad landsbyens leder den sovjetiske kommandanten om nåde, og ble skutt som belønning. I løpet av den neste timen lot tanksen granatene regne over landsbyen, inntil den lå i ruiner og stod i brann. Bondaruk ble skilt fra familien sin i all oppstandelsen, og han og en håndfull gutter og menn kom seg i sikkerhet høyere opp i fjellene, langt nok unna til å være trygge for soldatene, men nært nok til at de kunne se på at hjemmene deres ble rasert i løpet av natten. Neste dag var de tilbake i landsbyen for å lete etter overlevende. Flere døde enn levende ble funnet, inkludert Bondaruks familie, som hadde søkt ly inne i moskeen, bare for å bli knust levende idet den kollapset. Noe inne i ham ble forandret, som om Gud hadde trukket et mørkt forheng foran hans tidligere liv. Han samlet sammen de sterkeste og mest ivrige av landsbyboerne, både menn og kvinner, og de tok til fjellene som partisaner. Innen seks måneder hadde Bondaruk steget i posisjon og ikke bare blitt leder for sine egne krigere, men også en legende blant det turkmenske folk på landsbygda. Bondaruks krigere slo til om natten, tok sovjetiske grensepatruljer og konvoier i bakhold og forsvant tilbake til Kopet Dagh som gjenferd. Innen ett år etter landsbyens ødeleggelse var det utlovet skuddpremie på ham. Han hadde tiltrukket seg oppmerksomheten til de sovjetiske lederne i Moskva, som nå var viklet inn i både en anspent våpenhvile med Iran og åpen krig med Afghanistan, og dessuten en geriljakonflikt i Turkmenistan. Kort tid etter at han fylte tjueen år, fikk Bondaruk 28
nyss om et rykte som skulle være satt ut av iranske etterretningsfolk, om at hans Kopet Dagh-krigere hadde en alliert i Teheran hvis han bare var villig til å sette seg ned og lytte, noe han også gjorde, i en liten kafé utenfor Ashgabat. Mannen Bondaruk skulle møte, viste seg å være en oberst i Irans paramilitære eliteorganisasjon, også kjent som Pasdaran, eller Vokterne av revolusjonen. Obersten tilbød Bondaruk og hans krigere våpen, ammunisjon, opptrening og nødvendig utstyr til krigen mot sovjeterne. En skeptisk Bondaruk ville vite om det fantes en hake ved denne avtalen – en betingelse som gjorde at de ganske enkelt ville havne under hælen på iranerne i stedet for sovjeterne. Han ble forsikret om at det ikke fantes noen slike betingelser. Vi har felles forfedre, tro og sak. Hvilke flere bånd trengte de? Bondaruk aksepterte tilbudet, og i løpet av de neste fem årene bidrog Bondaruk og krigerne hans, under den iranske oberstens ledelse, til at de sovjetiske okkupantene sakte, men sikkert ble brutt ned. Selv om det i seg selv var tilfredsstillende nok for Bondaruk, var det relasjonen til obersten som hadde den største effekten på ham. Det lot til at obersten hadde undervist i persisk historie før han var blitt utkalt for å bistå revolusjonen. Det persiske riket, forklarte han, strakte seg nærmere tre tusen år bakover i tid og hadde i sin glanstid omfattet Det kaspiske hav og Svartehavet, Hellas, Nord-Afrika og mesteparten av Midtøsten. Bondaruk ble fortalt at Xerxes I, Xerxes den store, som hadde invadert Hellas og knust Sparta i slaget ved Thermopylene, faktisk var født i de samme fjellene som Bondaruk kalte sitt hjem, og det ble sagt at han var far til et titall barn i Kopet Dagh. Denne tanken lå Bondaruk alltid på minne mens han 29
og geriljaen hans fortsatte å trakassere sovjeterne, inntil Den røde armé endelig, i 1990 og over et tiår etter at den hadde marsjert inn i Kopet Dagh, trakk seg tilbake fra grensen. Kort tid etter ble Sovjetunionen oppløst. Nå når kampen var over, og Bondaruk ikke hadde til hensikt å dra tilbake for å være gjeter, flyttet han, godt hjulpet av sin iranske oberstvenn, til Sevastopol, som var blitt Svartehavsområdets ville vest etter Sovjetunionens kollaps. Med sin naturlige autoritet og vilje til å bruke brutale og voldelige metoder, var han sikret en posisjon på den ukrainske svartebørsen, og senere i den ukrainske Krasnaya Mafiya, eller Røde Mafia. Innen han fylte trettifem år, hadde Hadeon Bondaruk kontroll over praktisk talt hvert eneste kriminelle foretak i Ukraina, og var mangemilliardær. Med denne posisjonen, og makten og formuen sikret, vendte Bondaruk sin oppmerksomhet mot ideen han hadde hatt i bakhodet i mange år: Var Xerxes den store virkelig født og oppvokst i Kopet Dagh-fjellene? I hans eget hjemland? Hadde han og Xerxes, som gutter skilt av århundrer, gått på de samme veiene og stirret utover det samme landskapet? Kunne han være en etterkommer av persiske konger selv? Svaret kom ikke av seg selv, det tok fem år, millioner av dollar og en dedikert stab av historikere, arkeologer og genealoger, men da han rundet førti år, var Hadeon Bondaruk sikker i sin sak: Han var faktisk en direkte etterkommer av Xerxes den første, hersker av det persiske verdensriket. Og ut fra den kjensgjerningen vokste Bondaruks nysgjerrighet snart til en besettelse for alt som var persisk; han brukte alle penger og all sin innflytelse på å skaffe seg persiske gjenstander, fra drikkebegeret som ble brukt 30
under bryllupsfeiringen i Cyaxares, til et steinpodium som ble benyttet i soroastriske ritualer i Sasanid-dynastiet og det juvelbesatte gerron-skjoldet som ble båret av Xerxes selv, ved Thermopylene. Og samlingen hans var nesten komplett. Bortsett fra en grell unnlatelse, minnet han seg om. Hans personlige museum, som lå i herskapshusets indre, var en skatt som han aldri delte med noen, spesielt siden ingen var verdig dets herlighet, men først og fremst fordi det ikke var komplett enda. Ikke enda, tenkte han nå. Men det skulle han snart gjøre noe med. Som på stikkord åpnet døren seg, og en tjener kom inn. «Unnskyld meg, sir.» Bondaruk snudde seg. «Hva er det?» «Det er telefon til deg. Mr. Arkhipov.» «Sett den over.» Tjeneren trakk seg tilbake og lukket døren varsomt etter seg. Han plukket opp telefonrøret. «Jeg håper du ringer meg fordi du har gode nyheter, Grigorij.» «Det gjør jeg, sir. Ifølge mine kilder driver mannen en antikvitetsforretning i området. Nettsiden som han la ut bildet på, er et veletablert forum for antikvitetshandlere og skattejegere.» «Og har noen vist interesse for glasskåret?» «Noen få, men ingen som virker seriøse. Foreløpig har man konkludert med at det bare er et skår fra en knust flaske, ikke noe mer.» «Bra. Hvor er du?» «I New York, og venter på å gå om bord i flyet.» Bondaruk måtte smile. «Du viser alltid initiativ. Det liker jeg.» «Det er jobben min,» svarte russeren. 31
«Og hvis du klarer å sikre deg gjenstanden, kan du vente deg en bonus. Hvordan planlegger du å nærme deg mannen, denne antikvitetshandleren?» Russeren var stille en stund, og Bondaruk kunne nesten se Arkhipovs lepper krølle seg til et velkjent, ondskapsfullt smil. «Jeg mener at det alltid er best å gå rett på sak, gjør ikke du?» Arkhipov var vant til konfrontasjon og resultat, tenkte Bondaruk. Den tidligere russiske Spetsnaz-agenten var smart, hensynsløs og nådeløs. I de tolv årene han hadde vært i Bondaruks tjeneste, hadde Arkhipov alltid fullført et oppdrag, uansett hvor snuskete det måtte være. «Det gjør jeg,» svarte Bondaruk. «Da overlater jeg saken til deg. Bare sørg for at det gjøres diskré.» «Det gjør jeg alltid.» Og det var sant. Svært mange av Bondaruks fiender hadde, så vidt myndighetene kunne fastslå, simpelthen forsvunnet fra jordens overflate. «Ring meg med en gang du hører noe.» «Det skal jeg.» Bondaruk skulle til å legge på da et nytt spørsmål dukket opp i hodet hans. «Bare for å tilfredsstille min nysgjerrighet, Grigorij, hvor ligger denne mannens butikk? Er det i nærheten av stedet vi forutså?» «Veldig nært. I en liten by som heter Princess Anne.»
Kapittel 3 Snow Hill, Maryland Sam Fargo stod ved foten av trappen og lente seg mot rekkverket med beina krysset ved anklene og armene i kors. Remi var sent ute, som vanlig, etter at hun i siste liten bestemte seg for at den svarte Donna Karan-kjolen hennes var litt for pyntet for restaurantmiddagen og hadde gått tilbake til rommet for å skifte. Sam kikket på armbåndsuret sitt igjen; han var like bekymret for bordreservasjonen deres som sin tomme mage; den hadde knurret høylytt siden de kom tilbake til hotellet. Hotellets lobby var innredet i en amerikansk landlig stil, hjemmekoselig shabby chic, med landskapsbilder av lokale kunstnere på veggen. Et bål sprakte i peisen, og fra skjulte høyttalere strømmet keltisk folkemusikk. Sam hørte et knirk fra trappen og kikket opp tidsnok til å se Remi komme ned, kledd i et par kremfargete Ralph Lauren-bukser, en kasjmirgenser med høy hals og et rødbrunt sjal drapert over skuldrene. Det kastanjebrune håret hennes var samlet i en løs hestehale, og noen løse fjoner krøllet seg mot den sarte halsen. «Jeg beklager at jeg er så sen,» sa hun og tok imot hånden han tilbød henne ved foten av trappen. 33
Sam stirret på henne en kort stund uten å svare, før han klarnet halsen. «Når jeg ser på deg, får jeg følelsen av at tiden står stille.» «Å, hold munn.» Klemmen hun gav armen hans, motbeviste ordene hennes og fortalte ham at komplimenten hans, om den var aldri så klønete, ble satt pris på. «Skal vi gå eller kjøre?» spurte hun. «Vi går. Det er en fin kveld.» «Og så risikerer du ikke å få bot igjen.» På veien inn til byen hadde Sam presset BMW-en deres litt vel mye, til stor irritasjon for den lokale sheriffen, som hadde prøvd å nyte sin lunsj bak et reklameskilt i veikanten. «Det også.» Vårluften var en anelse skarp, men ikke kald nok til at det var ubehagelig, og fra buskene langs fortauet lød kvekkingen fra frosker. Restauranten, en lokal italiensk affære med grønn- og hvitrutete markise, lå bare to kvartaler og fem minutter unna. Etter å ha blitt plassert ved bordet brukte de en fem minutters tid til å granske vinlisten og bestemte seg for en Bordeaux fra Barsac-regionen i Frankrike. «Nå,» sa Remi, «hvor sikker er du når det gjelder dette?» «Du mener med hensyn til du vet hva?» hvisket Sam konspiratorisk. «Jeg tror du kan si ordet høyt, Sam. Jeg tviler på at noen bryr seg.» Han smilte. «Undervannsbåten? Jeg er temmelig sikker. Vi må komme oss inn i den, selvsagt, men jeg kan ikke tenke meg at det skulle være noe annet.» «Men hva gjør den der? Helt oppe i elven?» 34
«Det er et mysterium vi er nødt til å løse, ikke sant?» «Og hva med Patty Cannon?» «Hun kan vente et par dager. Vi identifiserer ubåten, setter Selma og de andre til å løse mysteriet og vender tilbake til vår psykopatiske, morderiske slavedriver.» Remi tenkte over det en stund og trakk på skuldrene. «Hvorfor ikke? Livet er kort.» Selma Wondrash var drillsersjanten og lederen av Sam og Remis etterforskningsgruppe hjemme i San Diego, som bestod av tre personer. Selma var enke, etter at hun mistet ektemannen, en testpilot i luftforsvaret, i et flykrasj for ti år siden. De hadde truffet hverandre i Budapest på nittitallet, da hun var student ved universitetet og han var jagerflyger på permisjon. Til tross for at hun hadde bodd i Statene de siste femten årene, hadde Selma aldri mistet aksenten sin. Etter at hun hadde tatt eksamen ved Georgetown og fått seg amerikansk pass, drog hun for å jobbe for Library of Congress’s Special Collections Directorate, inntil Sam og Remi lokket henne vekk. I tillegg til å være etterforskningssjef hadde Selma vist seg å være en ypperlig reiseveileder og rene guruen innen logistikk, ved å få dem til og fra destinasjoner med militær effektivitet. Selv om Sam og Remi elsket etterforskningsaspektet ved fagfeltet sitt, var Selma og teamet hennes rabiate når det gjaldt den delen av arbeidet, og levde og åndet for hvert skjulte faktum, for hver løse tråd, for hver uløselige gåte som alltid så ut til å dukke opp i løpet av en jobb. Flere ganger enn de kunne telle, hadde Selma og teamet hennes sørget for å holde en etterforskning på stø kurs. «Jobb» var selvfølgelig ikke det rette ordet for det Sam og Remi bedrev. For dem handlet det ikke om lønnsslippen, men snarere om eventyret og tilfredsstillelsen ved at 35
Fargo Foundation blomstret. Fondet, som delte ut penger til dyrebeskyttelsen, naturvern og barn uten rettigheter samt misbrukte barn, hadde vokst i rykk og napp i de siste ti årene, og hadde det siste året donert nesten fem millioner dollar til forskjellige organisasjoner. En stor del av pengene kom fra Sam og Remis personlige formue, og resten fra private donasjoner. Deres bedrifter tiltrakk seg en god del oppmerksomhet fra media, på godt og vondt, som igjen tiltrakk seg velstående og høyprofilerte givere. Det faktum at Sam og Remi kunne gjøre det de likte aller best, var et gode ingen av dem tok for gitt, siden begge to hadde jobbet hardt for å komme dit de befant seg i livet. Remis far, som nå var pensjonert, hadde drevet selvstendig som byggmester og snekret sommerhus langs kysten av New England; moren var en barnelege som hadde skrevet flere bestselgere om barneoppdragelse. Remi hadde fulgt i farens fotspor og begynt på hans gamle skole, Boston College, der hun gikk ut med en mastergrad i antropologi og historie, med gamle handelsveier som sitt spesiale. Sams far, som døde for noen få år siden, hadde vært en av de ledende ingeniørene i NASAs Mercury, Gemini og Apollo-programmer, og samlet på sjeldne bøker, en kjærlighet som hadde påvirket Sam fra ung alder. Sams mor, Eunice, bodde i Key West, hvor hun drev en charterbåt som spesialiserte seg på snorkling og dypvannsfiske, til tross for at hun nærmet seg sytti år. I likhet med Remi hadde Sam fulgt i sin fars fotspor, riktignok ikke valgt samme skole, men yrke, etter å ha tatt en ingeniørutdanning ved Caltech, og i tillegg fått med seg en håndfull premier i lacrosse og fotball. 36
I løpet av siste månedene med studier ved Caltech var Sam blitt kontaktet av en mann som han senere fant ut var fra DARPA, the Defense Advanced Research Projects Agency, hvor myndighetene utviklet og testet det siste og beste utstyret for både forsvaret og etterretningsbyråene. Lønnen han ble tilbudt, hadde vært langt under det han kunne ha tjent som sivilist, men det var noe forlokkende ved utsikten til kreativt ingeniørarbeid kombinert med å tjene landet sitt, som gjorde Sams valg enkelt. Etter sju år i DARPA pensjonerte Sam seg med vage planer om å gjøre virkelighet av sine egne ville ideer, og flyttet tilbake til California. Det var der Sam og Remi traff hverandre to uker senere, på the Lighthouse, en jazzklubb på Hermosa Beach. Sam hadde vandret ned til klubben for å ta seg en kald øl, og Remi var der for å feire en vellykket reise, der hun hadde fulgt ryktene om et spansk skip som skulle ha gått ned utenfor Abalone Cove. Selv om ingen av dem omtalte deres første møte som «kjærlighet ved første blikk», var de begge enige om at det helt klart var et tilfelle av «temmelig sikker i løpet av den første timen». Seks måneder senere giftet de seg der de møttes første gang, i en enkel seremoni på the Lighthouse. På Remis oppfordring startet Sam for seg selv, noe han fikk betalt for innen et år med oppfinnelsen av laserskanner som kunne oppdage og identifisere forskjellige metaller og legeringer på avstand, fra gull og sølv til platina og palladium. Skattejegere, universiteter, forretninger og gruvefirmaer knivet om lisensen til Sams oppfinnelse, og i løpet av to år hadde Fargo Group en årlig fortjeneste på tre millioner dollar, og etter fire år kom firmaene med de virkelig store pengene og banket på. Sam og Remi tok 37
imot det høyeste budet, innkasserte nok penger til at de kunne leve godt resten av livet, og så seg aldri tilbake. «Jeg har forsket litt mens du var i dusjen,» sa Sam. «Ut fra hva jeg kan forstå, mener jeg at vi har et skikkelig funn mellom hendene.» Kelneren kom og satte fra seg en kurv med varme rundstykker og en mugge med Pasolivo olivenolje, før han tok imot bestillingen. Til forrett valgte begge blekksprut i rød saus med steinsopp. Til hovedrett bestilte Sam sjømatpasta med pesto-sauterte reker og hummer, mens Remi valgte en fylt reke-og-krabbe-ravioli i hvit fløtesaus med basilikum. «Hva mener du?» spurte Remi. «En undervannsbåt er vel en undervannsbåt?» «Herregud, kvinne, spis dine ord!» sa Sam, tilgjort sjokkert. Der Remis sterke side var antropologi og antikkens historie, var Sam opptatt av andre verdenskrig, enda en ting han hadde arvet fra faren, som hadde vært marinesoldat under De forente staters øyhoppingskampanje i Stillehavet. Det faktum at Remi viste liten interesse for hvem som egentlig hadde senket Bismarck, eller hvorfor Slaget om Bulge var så viktig, var noe som aldri sluttet å forbause ham. Remi var en antropolog og historiker uten like, men hun hadde en tendens til å ha en analytisk tilnærming til saker og ting, mens Sam alltid hadde ment at historie var fortellingen om virkelige mennesker som utførte virkelige ting. Remi dissekerte; Sam drømte. «Unnskyld fadesen,» sa Remi. «Du er tilgitt. Nå skal du høre: Gitt størrelsen på innløpet, kan det umulig være en undervannsbåt av noen størrelse. Og i tillegg så periskopet altfor lite ut.» 38
«En miniubåt, altså.» «Nettopp. Men det fantes mye grønske på periskopet. Et par tiårs vekst, minst. Og én ting til: Så vidt meg bekjent har ikke kommersielle ubåter – for undervannssøk, kartlegging og den slags – periskoper.» «Den er altså militær,» sa Remi. «Det må den være.» «En militær miniubåt, tre mil oppe i Pocomokeelven …»» mumlet Remi. «Ja vel, jeg innrømmer det. Du har greid det. Jeg er herved interessert.» Sam smilte til henne. «Det er jenta si. Så hva sier du? Etter middag kjører vi bort til Princess Anne og hører hva Ted har å si. Han har glemt flere legender om dette området enn de fleste noen gang får vite. Hvis noen kan ha en anelse om hva denne tingesten kan være, så er det ham.» «Jeg vet ikke helt … det blir sent, og du vet at Ted hater besøk.» Ted Frobisher, med alt sitt intellekt og godt skjulte hjertelighet, var ikke akkurat folkekjær. Butikken blomstret ikke på grunn hans mellommenneskelige ferdigheter, men takket være hans brede kunnskap og forretningsteft. Sam smilte og sa: «Et lite overraskelsesbesøk vil gjøre ham godt.»
Kapittel 4 Etter desserten, en tiramisu som var så god at den etterlot dem målløse en stund, gikk de tilbake til hotellet, hentet nøklene til BMW-en på rommet og kjørte mot Princess Anne, nordvest på Highway 12 til utkanten av Salisbury, før de svingte ut på Highway 13 og fortsatte mot sørvest. Kveldens tidligere skyfrie himmel hadde veket plassen for tunge regnskyer, og et lett, men jevnt regn drysset mot bilens frontrute. Remi rynket pannen. «Det føles som om du kjører for fort.» Hun likte BMW-en, men ikke den latente racerbilsjåfør-trangen den frembrakte i ektemannen. «Jeg overholder fartsgrensen. Slapp av, Remi. Har jeg noen gang krasjet?» «Tja, det var den gangen i Mumbai –» «Å nei. I tilfelle du har glemt det, så var dekkene slitt, og vi ble jaget av en veldig sint mann, i en veldig stor lastebil. Og dessuten krasjet jeg ikke. Jeg bare kjørte … utfor veien.» «Det er en annen måte å si det på.» «En presis beskrivelse, ville jeg ha sagt.» «Ja vel, da, og så var det den gangen i Skottland …» «Greit. Det var min feil.» «Ikke vær lei deg, Sam. Den torvmyra hoppet plutselig ut foran bilen.» 40
«Veldig morsomt.» «Du fikk oss ut av uføret, i hvert fall, og det er det som teller.» Og det hadde han gjort. Han hadde brukt en taustump, jekken, en stubbe og en grein, og noen vel anvendte muskler. De kjørte i taushet, og så det stadig mørkere landskapet gli forbi inntil lysene fra Princess Anne omsider kom til syne, en halv kilometer forut. Byen, eller landsbyen, som mange av dens innbyggere forlangte at den skulle kalles, var oppkalt etter datteren til kong George II og kunne skryte av en befolkning på 2000 sjeler, og da var ikke studentene ved Universitetet i Maryland Eastern Shore medregnet. Under deres første tur hit for mange år siden var Sam og Remi blitt enige om at hadde det ikke vært for bilene på veiene og den elektriske belysningen, ville det ikke ha vært vanskelig å tenke seg at man var transportert tilbake til Maryland før revolusjonen, så idyllisk var deler av landsbyen Princess Anne. Sam tok Highway 13 inn til sentrum av byen og svingte østover på Mount Vernon Road, som han fulgte halvannen kilometer før han satte kursen nordover på East Ridge Road. De befant seg nå i utkanten av Princess Anne. Frobishers butikk, og leiligheten hans i andre etasje, lå i enden av en allé med lønnetrær et stykke fra veien. Da Sam nådde avkjøringen til alleen, kjørte en svart Buick Lucerne sedan ut av innkjørselen og passerte dem, på vei mot Mount Vernon Road. Idet BMW-ens frontlys flommet over den passerende bilens frontrute, fikk Sam et glimt av Ted Frobisher, som satt i passasjersetet. «Det var ham,» sa Remi. «Ja, jeg så det,» mumlet Sam fraværende. 41
«Hva er det?» «Jeg vet ikke … Det var noe med ansiktet hans som ikke stemte.» «Hva snakker du om?» «Han så … redd ut.» «Ted Frobisher ser alltid redd ut. Eller irritert. Det er de eneste ansiktsuttrykkene han har, og det vet du.» «Jo da, kanskje det,» mumlet Sam og svingte BMW-en i en elegant U-sving, før han rygget inn i innkjørselen og deretter fulgte etter Buicken. «Jøye meg,» sa Remi, «du gir deg aldri.» «Bare føy meg i dette. Det er sikkert ingenting.» «Greit. Men hvis de svinger innom en IHOP, lover du meg at du snur og lar den stakkars mannen være?» «Det er en avtale.» Buicken svingte ikke innom en IHOP, og holdt seg heller ikke på hovedveien særlig lenge, men svingte ut på Black Road og sørover etter noen få kilometer. Gatebelysningen hadde forsvunnet for lenge siden og etterlot Sam og Remi i stummende mørke. Det lette regnet for litt siden var forvandlet til et skikkelig regnvær, og vindusviskerne slo rytmisk mot BMW-ens frontrute. «Hvordan er nattsynet ditt?» spurte Sam Remi. «Bra … hvordan det?» I stedet for å svare henne skrudde Sam av frontlysene og økte farten, minsket avstanden til Buickens baklys. Remi betraktet ektemannen gjennom smale øyne. «Du er virkelig bekymret nå, ikke sant?» Han nikket og strammet kjevemusklene. «Det er bare en følelse jeg har. Jeg håper jeg tar feil.» «Det gjør jeg også. Du skremmer meg litt, Sam.» 42
Han grep hånden hennes og klemte den. «Så så. Har jeg noen gang fått oss i trøbbel –» «Tja, det var den gangen –» «– uten å redde oss ut av det?» «Nei.» «Har vi dekning?» spurte han. Remi fisket fram mobiltelefonen sin og sjekket. «Ingen dekning.» «Pokker. Har vi det kartet fremdeles?» Remi rotet rundt i hanskerommet, fant kartet og brettet det ut. Etter tretti sekunder sa hun: «Sam? Det finnes ingenting her ute. Ingen hus, ingen gårder – ingenting på flere kilometer.» «Forunderligere og forunderligere.» Foran dem lyste Buickens bremselys, og så svingte den til høyre og forsvant bak noen trær. Sam kjørte fram til svingen tidsnok til å se Buickens baklys, der den svingte igjen, denne gangen til venstre og inn i en innkjørsel hundre meter bort i veien. Han skrudde av motoren og rullet ned passasjervinduet. Gjennom trærne kunne de se Buickens frontlys bli slått av, etterfulgt av lyden av en bildør som ble åpnet og deretter lukket, noe som gjentok seg ti sekunder senere. Og så en stemme: «Hei! Ikke!» Frobishers stemme. Tydelig opprørt. «Vel, det avgjør saken,» sa Sam. «Jepp,» sa Remi. «Hva vil du gjøre?» «Du kjører til nærmeste hus eller et sted der du kan få mobildekning, og ringer til politiet. Jeg skal –» «Å nei, du Sam, det skal du ikke.» «Remi, vær så snill –» «Jeg sa nei, Sam.» Sam stønnet. «Remi –» 43
«Vi kaster bort tiden.» Sam kjente henne godt nok til å gjenkjenne tonen i stemmen hennes, og ansiktsuttrykket. Hun hadde bestemt seg, og dermed basta. «Greit,» sa han, «men ta ingen sjanser, ok?» «Det samme gjelder deg.» Han gliste og blunket til henne. «Er ikke jeg personifiseringen av forsiktighet, kanskje?» Og så: «Ikke svar på det.» «Den som vil være med på leken,» begynte Remi. «må også tåle steken,» avsluttet Sam.