Frihetens vinder av Lois Leveen

Lois Leveen

Frihetens vinder Oversatt av Monica Carlsen

Lois Leveen Originalens tittel: The Secrets of Mary Bowser Oversatt av Monica Carlsen Copyright © 2012 by Lois Leveen.

All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-36484-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Sitatet fra «Landsbysmeden» av H.W. Longfellow er hentet fra Hundre dikte ved Caralis. Chr. Steen og Søns Forlag. København 1867 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: © Photodisc, © Jennifer Counter/Flickr, © Michael Melford/National Geographic Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hvis én mann representerer hele vår historie, må alt kunne forklares ut fra egen erfaring … Hver ny erfaring han personlig gjør seg, belyser det majoriteten av menn har gjort, og krisene i hans liv refererer til nasjonale kriser.

– ralph waldo emerson, «history», 1841

Hvem skal gå i bresjen for å fjerne den skjenselen som er nedkalt over de fargede? Vil det bli en kvinne?

– maria stewart, «lecture delivered at the franklin hall, boston», 1832

FORFATTERENS KOMMENTARER

Denne romanen er historien om en virkelig person, Mary Bowser.

Mary ble født som slave i Richmond, Virginia, ble frigitt og utdannet seg i Philadelphia, men vendte under borgerkrigen tilbake til Sørstatene og ble spion for unionen. I likhet med mange andre vanlige mennesker som velger det rette fremfor det enkle, utrettet hun usedvanlige bedrifter.

I dag er det ikke stort vi vet om Mary Bowser. I det nittende århundre ble det gjort få bestrebelser for å skildre livet til slaver, frigitte og fribårne fargede, eller kvinner uansett rase. De sparsomme opplysningene vi har om Mary Bowser kan ikke fortelle oss det vi aller helst vil vite: Hva opplevde hun som fri kvinne, som kan ha fått henne til å satse livet i en krig hun ikke kunne være sikker på at ville resultere i emansipasjon? Hva følte denne utdannede, afroamerikanske kvinnen, mens hun underkastet seg folk som betraktet henne som uvitende, og ikke engang tenkte på henne som et menneske? Hvordan påvirket det henne å være omgitt av død og fordervelse i USAs til da blodigste krig?

For å besvare disse spørsmålene flettes i Frihetens vinder historiske skikkelser, faktiske hendelser og endog brevvekslinger og avisartikler sammen med fiktive scener, oppdiktede karakterer og dialoger. I likhet med Ralph Waldo Emerson, en av Mary Bowsers samtidige (som ofte sa mann der vi i dag ville si menneske, slik det var vanlig på den tiden), er jeg av den oppfatning at et enkeltmenneskes liv kan kaste lys over nasjonale kriser. Romanen forteller historien om én kvinnes liv – men den forteller også historien om en nasjon som slites i stykker på grunn av det splittede synet på slaveri, men som bringes sammen igjen takket være utallige hverdagshelter som Mary Bowser.

PROLOG

Mamma var bestandig travelt opptatt. Travelt opptatt med å stelle for gamle master Van Lew og mistress Van Lew, unge master John og miss Bet. Men hun var aldri for travelt opptatt til gjetteleker med meg. Hun sa det var den første lærdommen hun kunne gi meg, og den viktigste også. Det mamma mente, var: Vær årvåken. Observer verden omkring deg. Finn det du søker, for det finnes der allerede.

«Jeg har spionert på deg, lille fugl, men hvor er du nå? Hvor er ditt skjul?» sa mamma en ettermiddag, og ordene hennes liksom fløt på Richmond-heten, der vi bar tomme kjeler og gryter over gårdsplassen til kjøkkenet.

Jeg gjentok gåten for meg selv med messende stemme og myste mot den skarpe Virginia-solen med halvlukkede øyne.

Hva i all verden var det hun mente, det var jo ikke en fugl å se? Så fikk jeg øye på den, i kløften mellom to av grenene i den store kornellen. «Åh, mamma, et fuglerede!»

Men mamma så morskt på meg. «Jeg laget en gåte på rim til deg, Mary El. Du er gammel nok til å svare meg med et rim.»

Hver gang mamma sa du er gammel nok, innvarslet det noe nytt. Noe vanskelig jeg ble nødt til å gjøre, uansett hva – rengjøre alle peisene, pusse sølvtøyet, hjelpe henne med å servere Van Lew-familiens måltider. Gammel nok hadde foreløpig aldri vært av det gode. Og nå ødela gammel nok yndlingsleken vår.

Jeg surmulte litt til mamma sa: «Det blir ingen flere gåter før du har løst denne på en skikkelig måte.»

Jeg ville så gjerne ha en gåte til at ordene formelig fosset ut 9

av meg: «Oppe i treet, i det lune redet, hviler fuglen ut i skjulestedet.»

Mamma smilte sitt bredeste smil. «En fem år gammel unge som er så flink til å rime.» Hun satte fra seg favnfullen med jerngryter, løftet meg i været og så opp mot himmelen. «Herre, jeg vet at ungen min ikke er eslet til slaveri. Hun burde arbeide for deg, ikke for marse V eller mistress V.» Hun kysset meg, satte meg ned på bakken og løftet opp grytene igjen. «Men enn så lenge får jeg pent fortsette å slite og streve for herskapet.»

Mamma er borte nå. Selv om hun jobbet som slave hele sitt liv, fikk hun oppleve å se meg frigitt. Hun satte meg endatil på toget til Philadelphia, for at jeg skulle få gå på skole.

Men ti år i Nordstatene lærte meg mer om det å være kuet enn alle årene i slaveri noensinne gjorde. Det å leve et fritt liv var mer forvirrende enn noen av mammas gåter, inntil det gikk opp for meg at jeg aldri ville kunne nyte friheten i fullt monn, med mindre jeg gjorde den til noe mer enn bare min.

Så snart jeg innså det, visste jeg at jeg måtte vende tilbake til Virginia. Visste at jeg var beredt til å ta opp trelldommens åk, som jeg vitterlig skulle ha kastet av meg. Rent bortsett fra at jeg nå ikke jobber for en master eller mistress Slaveeier, men for Mr. Lincoln.

Mamma, den lille jenta di er blitt stor nå, men leker fortsatt yndlingsleken vår. Jeg er blitt spion.

FØRSTE BOK

Richmond 1844–1851

Én

Mamma og jeg våknet tidlig, tok på oss søndagskjolene og listet oss ned de tre etasjene fra kvistkammeret til kjelleren, der vi smøg oss ut gjennom døren allerede før Van Lewene var på bena. Vi gikk bort Grace Street i vestlig retning, før vi svingte sørover forbi tobakksfabrikkene, mot Shockoe Bottom. Bottom minnet ikke det minste om Church Hill, der det herskapelige Van Lew-huset tronet over byen. Bygningene i Bottom var små og tæret av vær og vind, tomtene fulle av all slags fabrikklokaler og forretninger. Jeg holdt mammas hånd i et hardt grep da vi smatt inn i et smalt smug mellom to butikkfasader på Main Street.

I den andre enden av passasjen sto pappa høy og rank på den lille, overgrodde hageflekken sin og ventet, som han gjorde hver søndag. Akkurat som når solstrålene bryter gjennom skydekket sprakk ansiktet hans opp i et smil med det samme han fikk øye på meg og mamma. Han klemte og kysset oss, og klemte og kysset oss litt til, før han gransket meg nøye, som om jeg hadde forandret meg så mye på en uke at han var redd han ikke skulle kjenne meg igjen.

Jeg forandret meg kanskje, men det gjorde ikke han. Pappaen min var så senet og sterk at musklene til og med syntes gjennom søndagsskjorten hans. Den mørke huden skinte med samme glød og farge som de søramerikanske kaffebønnene som gjorde importørene i Richmond så velstående. Det smale ansiktet var dominert av store, brune øyne, de samme øynene som stirret tilbake på meg hver gang jeg passerte speilet i mistress Van Lews påkledningsværelse. For en forunderlig og fantastisk ting, å se litt av pappa i mitt eget speilbilde.

13

Og enda mer frydefullt var det når jeg maste på mamma med femåringens urimelige krav, og hun skjente: «Ikke se på meg med de øynene til faren din.» Mammas klagemål fortalte meg at jeg var hans barn like mye som hennes, også de seks dagene i uken vi var borte fra ham.

Når hun sto ved siden av pappa, så mamma mye mindre ut enn når hun hastet rundt i Van Lew-familiens herskapshus.

Hun var riktignok ingen omfangsrik kvinne, men i motsetning til pappa var hun grovbygd. Teinten hennes var enda mørkere enn hans, så varm og dyp og matt at hver gang jeg så mel, undret jeg meg over at det kunne ha så lys farge og likevel være like glansløst som mammas hud. Brynene og øynene buet seg nedover på sidene, noe som fikk henne til å virke sindig og besluttsom enten munnen var som en rett strek, trukket opp i et av de varme smilene hennes eller om den gikk i ett sett, noe som ikke var uvanlig.

Men for én gangs skyld snakket pappa før mamma. «Det var jammen på tide at dere kom, mine damer. Vi har mye å gjøre denne vakre morgenen.» Pappa snakket med en Tidewaternegers myke, syngende tonefall, til tross for at han ikke hadde sett plantasjen der han ble født siden han var guttunge og den første eieren hans sendte ham i lære hos master Mahon, en smed i Richmond.

Mammas stemme var helt annerledes enn pappas, så skarp at man kunne tro hun og gamle marse Van Lew hadde kommet fra New York så sent som dagen før. «Hva i all verden skulle det være, tidlig en søndag morgen?»

«Det er på høy tid vi gjengjelder all gjestfriheten familien Banks har vist oss. Jeg stakk innom dem på vei hjem i går kveld og inviterte dem hit etter bønnemøtet.»

«Hele bølingen, her?» Mamma så seg rundt i pappas lille husvære. Huset med de fire rommene hadde to inngangsdører. Den til venstre var pappas, og den til høyre tilhørte det eldre frigitte ekteparet Mr. og Mrs. Wallace, som var pappas husverter. Selv om man slo dem sammen var de to små rommene til pappa mindre enn kvistkammeret i Van Lew-huset, der mamma og jeg sov, eller sommerkjøkkenet, der kokka tilberedte herskapets måltider. Det ene rommet inneholdt ikke 14

annet enn en grue, pappas beskjedne forråd av matvarer og et lite trebord med tre umake stoler. I det andre rommet hadde han madrassen sin, et vaskevannsfat på en gammel sprinkelkasse og noen spiker der han hengte klærne sine. Veggene var umalte, innvendig så vel som utvendig, og det grove plankegulvet var bart selv i vintermånedene. Det eneste som pyntet opp var de fargerike, rutemønstrede gardinene mamma hadde sydd til vinduene, og metallkorset pappa hadde laget i Mahons smie.

Jeg visste hva mamma tenkte ut fra det bistre oppsynet hennes. Den høye og kraftige Henry Banks var i seg selv litt av en fremtoning, en fribåren, farget mann som risikerte slaveri for å preke for slavene og de frigitte negerne som hver uke samlet seg i kjelleren i huset hans. En toetasjes bygning, stor nok til å huse ham, hans kone og deres seks barn. De søndagene mamma, pappa og jeg ble invitert til å bli igjen etter bønnemøtet for å spise middag med familien, nøt jeg anledningen til å leke med alle barna i fulle drag. Så selv om mamma så bistert på pappa, var jeg henrykt over å høre at vi skulle få hele ungeskokken på besøk om ettermiddagen.

Dessuten var pappa allerede i full gang med å berolige mamma. «Det er såpass varmt i været at vi kan sitte ute. Det eneste vi trenger å gjøre, er å låne stoler, tallerkener og den slags av naboene, så alt er klart til vi kommer tilbake.» Han smilte. «Ærlig talt, sånn som du bærer deg kommer folk til å tro du giftet deg med en tosk, Minerva.»

For alle andre i Richmond, fargede som hvite, var mamma tante Minnie. Pappa, derimot, kalte henne bestandig Minerva.

Hver gang han uttalte navnet hennes, gjorde hun et stort nummer av å himle med øynene eller smekke med tungen. Jeg gikk derfor ut fra at mamma ikke var på langt nær så forurettet som hun ga inntrykk av da hun plantet hendene i siden og ristet på hodet. «Du våger ikke å begynne å egle meg opp på denne ukristelige tiden av døgnet, Lewis, ikke tenk på det engang.»

Pappa blunket til meg. «Du våger ikke å slutte, mener hun.

Og jeg har ikke tenkt å motsi henne.» Dermed skysset han meg og mamma rundt, slik at vi fikk samlet sammen det vi trengte 15

for å kunne servere gjestene våre, før han føyset oss av gårde til bønnemøtet.

Gjennom hele formiddagens preken og lovprisninger var jeg ør av forventning fordi vi skulle ha gjester. Hver søndag når mamma, pappa og jeg gikk hjem fra møtet, passet jeg på å bli hengende litt etter, for så å storme frem mellom dem med fektende armer. Så grep mamma og pappa meg i hver sin hånd, svingte meg forover og ropte: «Fanget deg!» Når jeg først var blitt fanget, gikk jeg resten av veien mellom dem med hendene mine i deres og strålte over hele ansiktet. Denne søndagen gledet jeg meg imidlertid slik til å være sammen med de andre barna at jeg helt glemte å la meg fange, inntil pappa snudde seg og så etter meg med de store øynene sine. Jeg rynket på nesen mot ham og fortsatte å prate med Elly, den eldste og peneste av Banks-jentene. Neste gang jeg kastet et blikk fremover, holdt ikke pappa øye med meg lenger.

Da vi kom hjem til pappa, heiste han en bøtte vann opp av brønnen, og mamma ropte meg inn fra leken for at jeg skulle hjelpe henne med å servere gjestene. Idet jeg bar de to første, fulle koppene bort til pastoren og Mrs. Banks, la jeg merke til at Mrs. Banks vred seg i den høyryggede stolen og prøvde å få litt skygge fra det enslige lønnetreet i den knøttlille hagen.

«Vi har dessverre ikke is til vannet deres,» sa jeg og rakte dem koppene. «Pappa har ikke noe isrom, men hvis dere kommer på besøk i det store huset mitt, kan dere få all den isen dere vil ha, og puter til stolene også.»

På et blunk hadde pappa grepet meg i armen og trukket meg bort til seg. Han la meg over fanget og ga meg en dask.

«Det store huset er ikke ditt, Mary El, det er denne Van Lew-familien sitt. Og du betyr ikke mer for dem enn putene på stolene deres eller noen av de andre bekvemmelighetene deres.

Skjønner du det?»

Han løsnet ikke det stramme grepet før jeg mumlet: «Ja, pappa.» Jeg løp inn i huset med det samme han slapp meg.

Søndagsgleden surnet til skam over å ha blitt behandlet slik foran øynene på Elly og de andre barna, og jeg gråt meg i søvn på pappas halmmadrass.

16

Jeg våknet flere timer senere til lyden av dempede, sinte stemmer i naborommet.

«Jentungen er nødt til å forstå at hennes plass er her hos meg, hos oss, ikke hos denne Van Lew-familien,» sa pappa.

«Vel, du kommer ikke til å lære henne det med å slå,» svarte mamma. «Slaveholdere blir aldri lei av å denge løs på negere, men må du gjøre det, du også? Mot vårt eget barn?»

«Men hva skulle jeg gjøre? Smilt og klappet henne på hodet? Mary El kan ikke oppføre seg som om hun er bedre enn andre mennesker bare fordi hun eies av en rik familie. Dette er hjemmet vårt, enten disse Van Lew-menneskene lar dere få være her en dag i uken eller en dag i året.»

«Lewis, tror du jeg liker det noe bedre enn du gjør? Våkne til dem, slite for dem, sovne til dem om kvelden, mens jeg verker av lengsel etter deg hvert eneste sekund av døgnet? Men hva kan vi gjøre?»

«For det første kan du slutte med det pratet om vi i huset meg her og vi i huset meg der. Dere i huset er som de vakre hestene i stallen. Dere er der for å gjøre Van Lewfamiliens arbeid til de ikke har noen nytte av dere lenger, og så –» Mamma fikk øye på meg, sugde seg hardt i tennene for å få ham til å tie stille og gjorde et kast med hodet mot meg, der jeg sto i døråpningen.

«Hva er det, pappa?» spurte jeg. «Hva har mamma og jeg gjort for noe galt?»

Han reiste seg og kom mot meg. Jeg rygget tilbake, redd for at han skulle slå meg igjen. Frykten min fremkalte et uttrykk av sorgtung anger jeg aldri hadde sett i ansiktet til pappa før.

Han satte seg på huk og strakte armene mot meg med håndflatene opp.

«Mary El, du betyr mye mer for meg enn et isrom, en flott pute eller noe annet i det store huset. Betyr jeg mer for deg enn de tingene?»

Jeg ville glede pappa, gjøre alt bra igjen mellom ham, meg og mamma. Jeg la de små hendene mine i de store, sterke nevene hans og nikket. Min egen skam over å ha fått ris bleknet i forhold til all frykten og ydmykelsen i pappas spørsmål.

17

Gamle marse Van Lew var i hele min barndom en skyggeaktig skikkelse, og allerede den gang led han av pustebesværet alle hvisket om at kom til å ta livet av ham. På høstparten i 1844, ikke lenge etter at vi hadde byttet ut gulvbelegget av bomull med tepper av ull og fjernet myggnettingen fra senger og vinduer, gikk han til slutt bort.

Da mamma og jeg pyntet dagligstuen med sort krepp og gjorde alt klart til de sørgende som skulle komme så langt bortefra som Pennsylvania og New York, sa hun ikke annet enn: «Vi i huset har jammen mer enn nok å henge fingrene i, både i gode og onde dager og lykkelige som triste tider.»

Med vi i huset mente hun de sju Van Lew-slavene. Jeg og mamma. Hushovmesteren, gamle Sam, som slet og strevde sammen med oss i herskapshuset og sov tvers over gangen for oss på kvisten. Kokka Zinnie, kusken Josiah og døtrene deres, Lilly og Daisy, som alle var innlosjert over sommerkjøkkenet på den andre siden av gårdsplassen. Vi kjente til ting folk utenfor Van Lew-familien aldri ville ha gjettet, ting Van Lewene selv aldri ville drømme om å innrømme. Vi lyttet oppmerksomt når unge marse John kom sjanglende hjem, stinkende av whisky etter en kveld på Hobzinger’s Saloon og snøvlet om at han pent måtte bli værende i Richmond for å ta seg av familiebedriften, mens søsteren, miss Bet, var blitt sendt av gårde til en fisefin skole i Philadelphia med brask og bram da hun var på hans alder. Vi fant den broderte, rosa kysen som enkebroren til nabokvinnen, Mrs. Catlin, hadde sendt den ugifte miss Bet, istykkerklippet og gjemt i nattpotten hennes. Mamma innprentet meg å legge merke til disse tingene og formidle dem videre til de andre husslavene med et par dulgte hentydninger eller en gest når Van Lewene snudde ryggen til.

Vi i huset var bestandig ordentlig kledd, mens andre slaver i Richmond ikke hadde så mye som et par sko å ha på seg når de gikk omkring i byen der mange av gatene ikke var brolagt.

Selv om gamle master Van Lews familie holdt slaver da han bodde i New York, blant dem mamma og gamle Sam, kunne verken han eller hans Philadelphia-fødte brud riktig akseptere hvordan menneskelig kveg ble behandlet i Virginia. Vi tilhørte Van Lewene. For gamle master og mistress Van Lew var det et 18

bevis på deres økonomiske og moralske anseelse å sørge for at vi var ordentlig kledd og fikk nok å spise.

Van Lewene var nordstatsfolk nok til å forstå at da husholdersken deres hadde kastet sitt blikk på en kjekk, ung smed tjuefem år tidligere, hadde hun til hensikt å bli hans. Skjønt de gjorde det klart at de verken ville selge henne eller kjøpe ham, ga de sitt samtykke til partiet. Ingen lov bandt imidlertid mamma til pappa eller noen av dem til meg.

Enda så nøye vi slaver fulgte med på Van Lew-familiens gjøren og laden, visste vi likevel ikke om de hadde mest kapital eller flest kreditorer. Dette innebar at vi ikke ante hva som ville skje med oss når tiden for fordelingen av gamle master Van Lews dødsbo kom. Den morgenen Van Lew-familiens advokat George Griswold avla enkefruen et besøk, sto vi og lurte ved døren til dagligstuen, vel vitende om at vilkårene i testamentet var like avgjørende for oss som for Van Lewene selv.

Vi hørte at huset med alt dets innhold – noe som omfattet mamma, meg og våre medslaver samt alle livløse gjenstander – ble sikret gjennom en rundhåndet, årlig sum til mistress Van Lew frem til hennes død eller til hun giftet seg igjen, hvorpå alt sammen ville gå i arv til unge master John. Han var enearving til farens forretninger, bestående av jernvarehandler i Richmond og Petersburg, og som Griswold kunne meddele hadde betydelige verdier og lite gjeld. Miss Bet skulle få 10 000 dollar i arv, en del av den årlige avkastningen fra en liten farm med eget utsalg som familien hadde sørøst for Richmond, samt at hun skulle få bli boende i huset frem til sin død eller til hun giftet seg.

Den siste klausulen fikk Zinnie til å si fnysende til mamma: «Det vil vel si at vi må varte opp miss Bet til Gud kaller henne hjem, det da.»

I månedene og årene etter at gamle marse Van Lew døde, så det ut til at denne spådommen skulle gå i oppfyllelse. Miss Bet var egenrådig for egenrådighetens skyld, raste stadig mot det hun omtalte som udadlelig opptreden, hennes yndlingsuttrykk for det som ble forventet av henne og som forarget henne 19

fordi hun mente det var sneversynt. Ball var fjollete, beundrere var anmassende, teselskaper bare egnet til å sløve et velutviklet sinn – hun takket så sjelden ja til selskapelige invitasjoner at hun tilsynelatende knapt enset det da de sluttet å komme.

Hun foretrakk å fordype seg i de daglige nyhetsbulletinene til fingertuppene var svarte av blekk, belære moren og broren om det hun leste, og klippe ut artikler for å lime dem inn i utklippsboken slik andre sørstatsjenter ville bevare pressede små blomsterbuketter.

Miss Bet var så obsternasig at hun til og med forkynte at hun ikke kunne utstå slaveri, og påsto at hun hadde fått øynene opp for hvor avskyelig det var da hun gikk på skole i nord. Men den slags uttalelser gjorde henne ikke akkurat populær blant husets tjenerskap. «Hun skal ha nattpotten tømt like ofte som de andre,» kunne mamma mumle, hvorpå Zinnie ville svare: «Ja, det må hun jo, for hun inntar sine måltider like ofte som de gjør.» Miss Bets motstand mot slaveriet lot mer til å skyldes at familien og naboene omfavnet institusjonen enn at hun hadde noen grunnleggende forståelse for følelsene til oss slaver. Ikke minst fordi alt abolisjonistpratet hennes bare syntes å skape problemer for oss.

I likhet med mange andre slaver som jobbet som faglærte arbeidere i Richmond, mottok pappa hver måned en liten sum fra eieren sin, til dekning av utgifter til kost og losji så vel som klær. Han tøyde pengene så godt han kunne, og sparte alltid nok til å kunne gi en slant til et eller annet verdig formål på bønnemøtene. Iblant la han også til side et par cent for å kjøpe en liten ting til meg.

Jeg visste at jeg ville få en slik gave når julen eller fødselsdagen min sto for døren, men de jeg gledet meg aller mest over, var gavene jeg fikk helt overraskende, det pappa kalte barefordi. «Bare fordi du er skatten min.» «Bare fordi du hjalp Ms. Wallace med å trekke vann opp av brønnen uten å bli bedt om det.» «Bare fordi våren endelig er her.» Enhver bare-fordi var spesiell, fordi det var pappa som ga meg den. Da vi kom hjem til ham en søndagsmorgen i slutten av 1846, overrakte han meg et knalloransje sløyfebånd «bare fordi fargen nesten er like pen som vår Mary El». Han lot satengbåndet dingle i 20

luften høyt over hodet på meg og forlangte all verdens kyss og klemmer før han slapp det ned i de ivrige hendene mine.

Fargen var dyp og nydelig, og jeg satt på gulvet hos pappa og svingte båndet frem og tilbake mellom fingrene. Mens jeg betraktet endene som flagret mot skjørtet i søndagskjolen min, kom jeg i tanker om Elly Banks og kjolene hennes i sterke farger og med vakre detaljer. «Mamma, vil du sy båndet fast til kjoleermene mine?»

Spørsmålet fikk henne til å se morskt på meg, men det var pappa som svarte. «I dag er det Herrens dag, Mary El. Ikke noe arbeid i dag.»

«Men det er i dag vi skal på møte. Og jeg vil ha på meg båndet mitt på møtet.»

«Møtet er ment for bønn, ikke for at du skal vise frem de nye tingene dine.» Mamma sendte pappa et rasende blikk. «Se hvor oppslukt hun blir av disse små gavene dine, Lewis.»

«Stolthet er ikke forfengelighet, Minerva. På høy tid vi lærer ungen forskjellen.» Han nikket til meg. «Mary El, la båndet bli liggende igjen hjemme i dag, og takk Gud for det på møtet.

Hvis du er snill denne uken, lærer mamma deg å sy båndet på kjoleermene selv innen neste søndag.»

Mandagene var bestandig ekstra slitsomme for mamma og meg, ettersom vi da måtte ta igjen det forsømte arbeidet etter fridagen. Men den mandagskvelden tryglet jeg henne likevel om å bli sittende oppe og lære meg å sy.

«Søm er arbeid, ikke adspredelse,» sa hun. «Er du sikker på at du har tålmodighet til det nå?»

Jeg nikket, og hun gikk bort til kisten vår og fant frem sysakene hun brukte til å bøte våre og pappas klær. Hun valgte omhyggelig ut en nål og målte opp en passende trådlengde.

«Du skal ikke akkurat sy noen kompliserte sting, så i første omgang blir det vanskeligste bare å træ i nålen.» Før jeg visste ordet av det hadde hun trukket den tynne tråden gjennom nåløyet. Så dro hun den ut igjen og rakte meg nålen og tråden.

Jeg myste i det svake skjæret fra vokslyset og slikket på trådenden slik mamma hadde gjort. Men selv etter gjentatte forsøk, klarte jeg ikke å få tråden gjennom det umulige hullet.

«Kan du ikke gjøre det for meg, mamma?»

21

«Hvis du er gammel nok til å sy sløyfebånd på kjolen din, er du gammel nok til å træ i en nål.» Hun la hendene sine på mine. «Bare si til deg selv at du kan klare det, som om det er en gåte du har satt deg fore å løse.»

Med hennes hender på mine holdt jeg nålen i ro og trakk tråden igjennom. «Jeg ser med det blotte øyet en jente som har greid å få tråden gjennom nåløyet,» sa mamma, og latteren hennes var mer vidunderlig enn en hel spole med oransje kroklisse. Så ble hun alvorlig. «Det var en vanskelig oppgave, Mary El, og du kan være stolt av deg selv. Vet du forskjell på stolthet og forfengelighet?»

Jeg husket hva pappa hadde sagt og skulle ønske jeg kunne svare ja. Men sannheten var at jeg ikke visste forskjell, derimot visste jeg at mamma ville ta meg på fersk gjerning dersom jeg løy. «Nei, mamma.»

«Når du virkelig anstrenger deg for å klare noe, eller gjør det rette mot et annet menneske, har du all grunn til å være stolt.

Den dagen Mr. Wallace ble syk og faren din våget seg ut i den voldsomme snøstormen og hentet tante Binah for at hun skulle pleie ham, var jeg mektig stolt av ham. Fordi han våget seg ut i et slikt vær for å hjelpe en venn.» Hun smilte, mer for seg selv enn til meg. «For mange år siden, omtrent på den tiden miss Bet ble født, gikk gamle marse V til marse Mahons smie og bestilte tre peissett. Det var faren din som laget de peissettene, og jeg så ham for aller første gang den dagen han leverte dem. Da mistress V roste arbeidet, strålte ansiktet hans av stolthet og, vel, akkurat da fanget han blikket mitt.»

«Hvorfor laget ikke pappa nok sett til alle peisene?»

«Van Lew-familien hadde bare tre peiser på den tiden. Vi bodde i et mindre hus da, lenger nede i Church Hill. Da gamle marse V tok med seg familien og flyttet hit opp, gikk han tilbake til marse Mahon for å få pappa til å lage fem sett til, makne til de han hadde smidd ti år tidligere. Har du noensinne sett noen forskjell på dem?»

Jeg ristet på hodet. Hvis du la ildhunden fra ett sett ved siden av askeskuffen fra et av de andre, ville jeg ikke vært sikker på hvilke rom de tilhørte, til tross for at jeg stelte peisene ofte nok.

22

Mammas smil ble bredere. «Det viser at faren din er vel bevandret i smikunsten, og det er noe å være stolt av.»

«Er stolthet som penger?»

«Snarere tvert imot. Hvordan har du kommet på den tanken?»

«Når det kommer kunder til marse Mahons smie, gir de ham penger for arbeidet han gjør. Og når Mrs. Wallace ber Ben Little» – mamma nikket da jeg sa navnet på den fribårne, fargede gutten, et par år eldre enn jeg, som bodde like ved pappa og husvertene hans – «om å gå ærend for henne, betaler hun ham for det, så jeg tenkte at stolthet kunne være det slaver får i stedet for penger når de gjør noe for andre.»

«Du kan være stolt av noe du får penger for, som da gamle marse V var stolt av at bedriften hans vokste seg så stor at han kunne kjøpe dette huset. Når faren din gjør en jobb som er ekstra vanskelig eller får den ekstra fort unna, hender det iblant at marse Mahon gir ham litt mer penger enn det han vanligvis får til kost og losji. Og pappa, han er ikke sen om å bruke de pengene på en bare-fordi til deg eller meg, fordi han er stolt av å kunne gjøre det. Men vi slaver har grunn til å være stolte av alt arbeidet vi gjør, selv når ingen betaler oss for det.»

«Slik Zinnie er stolt av å være den beste kokka i Richmond?»

«Vel, det bringer oss over på forfengelighet. Hun påstår at hun er den beste kokka i Richmond for å hevde seg overfor Ida Tucker. Ida hadde en eier som sa hun var en så god kokke at han satte henne fri. Da eieren hennes var her til middag en gang, skrøt han av at Zinnies lammegryte var den beste han noensinne hadde smakt. Jeg fortalte det til Zinnie, og hun har brisket seg med det siden.» Mamma sugde så vidt i tennene, bare akkurat nok til at jeg kunne se gommen hennes vrenge seg av misbilligelse. «Zinnie tar det tungt at Ida ble frigitt fordi hun var en god kokke, mens hun ikke ble det, så derfor pleier hun å si at hun er en bedre kokke enn Ida. Noe hun kanskje eller kanskje ikke er, jeg har aldri smakt maten til Ida, og det har så vidt jeg vet ikke Zinnie heller. Vi vet at Zinnie er en utsøkt kokke, for vi spiser maten hennes hver dag, og hun har rett til å være stolt. Men dersom hun tror det og sier det bare 23

for å føle seg bedre enn en annen, er det forfengelighet. Og hvis noen vil ha på seg en ny bare-fordi på bønnemøtet for å vise den frem og gjøre andre jenter misunnelige, er det også forfengelighet.»

Jeg tok mammas hint og prøvde å avlede oppmerksomheten hennes fra meg og sløyfebåndet mitt, som det uansett ikke lot til at vi ville få sydd på med det første. «Når miss Bet skryter av den fine Philadelphia-utdannelsen sin, eller mistress Van Lew skryter av hvor mange bøker de har i biblioteket til gamle marse V, er det stolthet eller forfengelighet?»

Mamma ble veldig taus. Hun var ikke den som pratet om eierne sine med skjønnmalende ord, men hun likte ikke å uttrykke seg altfor kritisk om dem heller. Unge marse John kjøpte en gang en helt balstyrig ridehest, og da sa Josiah til ham at den eneste måten å temme den hingsten på, var å legge på den hodelag og sal, klamre seg fast så godt det lot seg gjøre, og etter beste evne la være å røpe hvor redd han var for at den skulle steile og kaste ham av. Det var sånn mamma hadde det med Van Lewene, hun strevde med å bevare kontrollen over et utyske som var større og mektigere enn hun selv.

«Hvite mennesker lever etter andre regler enn oss, Mary El. De reglene jeg snakker om, stolthet versus forfengelighet, det er Jesu regler. Vi må forsøke å etterleve Hans regler og samtidig rette oss etter reglene de hvite fastsetter for oss. Det er vanskelig nok om vi ikke skal ligge våkne om natten og gruble på om hvite mennesker selv følger Jesu regler eller ikke.» Hun tok den trædde nålen ut av hånden min. «Nå synes jeg vi skal legge bort denne og se å få oss litt søvn. I morgen skal jeg lære deg noen fine sting så du får sydd det båndet på kjolen din på null komma niks.»

Neste kveld var mamma ferdig med å moralisere om stolthet versus forfengelighet og satte straks i gang med å lære meg kjedesting, som hun fikk meg til å sy om og om igjen på en stoffbit, helt til jeg greide å sy pent og rett. Da hun var helt sikker på at jeg kunne sy solide, jevne sting, nikket hun samtykkende. Det fordret imidlertid mer konsentrasjon å sy båndet fast i stoffet og samtidig passe på at jeg ikke sydde igjen ermet, og hodet mitt verket da begge albuene på søndagskjolen min 24

omsider var pyntet og fine. Men da jeg holdt det ferdige arbeidet opp foran meg, strålte jeg like sterkt som båndene av glede.

«Nå kan du være stolt av at du har sydd dem på helt alene,» sa mamma, «for du har strevd fælt for å få det til.»

Selv om jeg smilte opp mot henne, var jeg full av forfengelighet innvendig, mer utålmodig enn noen gang etter å få vist frem båndene mine.

Neste ettermiddag, mens Van Lewene var ute, mamma skrubbet gulvet i hallen og jeg egentlig skulle re opp sengene i soveværelsene, snek jeg meg opp på rommet vårt, vrengte av meg serken jeg brukte til hverdags og tok på meg søndagskjolen. Med båndene på ermene knyttet til de største sløyfene jeg kunne klare, listet jeg meg ned igjen til mistress Van Lews påkledningsværelse og snurret rundt foran speilet, helt fortapt i scenen som utspilte seg i hodet mitt, der Elly Banks tryglet meg om å fortelle henne hvor jeg hadde fått tak i en så fin kjole.

Mamma må ha ropt på meg en god stund, for stemmen hennes var skarp av sinne da jeg omsider oppfattet den. «Løp og hent gulvkluten, Mary El. Miss Bet står utenfor og venter på å få komme inn.» Jeg hentet kluten og skyndte meg å legge den ut på gulvet i forhallen, så miss Bet kunne gå inn uten å gli eller bli våt på skoene. Jeg glemte hele søndagskjolen, helt til jeg kikket opp og fikk se mammas ansikt.

Miss Bet kom inn før hun fikk sjansen til å skjenne på meg.

«Du er simpelthen bedårende, Mary. Har du fått ny kjole?»

Mamma svarte for meg. «Det er søndagskjolen hennes, miss Bet. Hun må ha tatt den på seg mens jeg hadde ryggen til. Barnet vet bedre enn å gå i søndagsklær når vi jobber og sliter, ikke sant, Mary El?» Jeg nikket, men miss Bet ristet på hodet som om hun prøvde å riste av seg de gule krøllene. «Det burde vært straffbart å la barn arbeide dagen lang. Skulle du ikke ønske du kunne gå slik kledd hver dag, Mary, slik hvite piker gjør?»

Jeg behøvde ikke å se hvor febrilsk mamma knep øynene sammen og rynket brynene for å vite hvor farlig det var å svare på det spørsmålet. «Jeg ville bare se hvordan de nye båndene mine tok seg ut. Pappa kjøpte dem til meg bare-fordi. Og jeg har sydd dem på selv.»

25

Den siste setningen druknet i lyden av Van Lew-familiens vogn som stanset utenfor. «Mary El, gå opp og skift på røde rappet før mistress V kommer inn gjennom den døren.»

Mamma snakket så fort at jeg ikke våget å somle. «Vær så snill, miss Bet, ikke si noe om dette. Barnet er lite, men hun jobber hardt, også når mistress ikke er hjemme.»

«Sludder og pølsevev, tante Minnie. Kom tilbake, Mary. Jeg vil at mor skal få se hvor fin du er.»

Hvor inderlig jeg enn ønsket å gjemme meg for mistress Van Lew, var det umulig å ignorere miss Bets befaling. Jeg var kommet halvveis opp i trappen og snudde meg akkurat idet inngangsdøren ble åpnet for mistress Van Lew og unge master John. Mamma, miss Bet og jeg må ha vært litt av et syn, for de så på oss som om vi skulle vært tre rever i en hønsegård.

«Mor, du vet jeg har bedt deg om lov til å betale tjenerne våre en liten godtgjørelse for arbeidet de gjør,» sa miss Bet. «Og du vet at mor har sagt nei,» svarte unge master John.

«Det er ingen grunn til verken å motarbeide henne eller gi tjenerne grunn til å surmule.» Unge marse John hadde virkelig gått opp i rollen som mannen i huset etter at faren sovnet inn for to år siden. Han irettesatte storesøsteren slik Zinnie slaktet en gjenstridig purke, og sukket og bar seg over denne tunge plikten, men vi visste alle at han fant glede i å utføre den.

Men miss Bet lot seg ikke avfeie så lett. «Tjenerne surmuler ikke akkurat. Bare se hvor lykkelig Mary er for å kunne pynte seg med sløyfebånd som faren har kjøpt til henne.» Jeg følte meg da omtrent like lykkelig som en husflue fanget i et spindelvev på låven. Men miss Bet var ikke lenger særlig opptatt av meg. «Hvis en mann i Timothy Mahons stilling kan gi slavene sine lønn, kan sannelig vi det også.»

Mistress Van Lew ble sprutrød i ansiktet og snudde seg mot mamma. «Tante Minnie, er jeg en god mistress?»

Når en eier stiller det spørsmålet, kan en slave bare svare på én måte. «Ja, ma’am,» sa mamma.

«Har du eller barnet ditt noensinne gått sultne i mitt hjem?»

«Nei, ma’am, aldri.»

«Går dere uten skikkelige klær, sommer eller vinter?»

26

«Nei, ma’am.»

Mistress Van Lew snudde seg mot miss Bet igjen. «Jeg tar meg mye bedre av tjenerne mine enn det loven eller sedvanen krever. Jeg nekter å la noen gjøre narr av min sjenerøsitet.»

Hun så bort på meg. «Mary, kom hit.»

Hjertet banket av frykt i takt med de nølende skrittene mine.

Så snart jeg var nær nok, bøyde mistress Van Lew seg og rev båndene først av den ene albuen, så den andre. Stingene mine ble revet opp under de kraftige rykkene hennes. Hun holdt båndene frem mot meg og nikket mot dagligstuen. «Kast disse på peisen.»

Miss Bet kom bort og stilte seg ved siden av meg og innvendte: «Mor, jeg kan ikke gå med på –» Unge marse John brøt henne av. «Dette er en sak mellom mor og tjenestefolkene hennes. Det angår ikke deg.»

Jeg gikk inn i dagligstuen og stilte meg foran peisen mens jeg knuget de myke silkebåndene i den knyttede neven slik at de ble gnidd mot håndflaten. Jeg tenkte på at Elly aldri ville få se min bare-fordi. At ingen kunne behandle henne og søsknene hennes slik mistress Van Lew behandlet meg. At det ikke var rettferdig at jeg, etter å ha strevet så fælt med å sy på båndene, ikke fikk beholde dem.

Først da varmen begynte å svi mot håndleddet, åpnet jeg hånden og lot innholdet falle. Flammene slikket opp og fortærte de oransje båndene mens jeg så på, helt til fargene på ilden og fargen på min tapte bare-fordi fløt sammen. Jeg kunne fortsatt ikke skille mellom stolthet og forfengelighet, men jeg kunne sannelig skille mellom slave og fri.

Så snart den tidlige vårluften i Virginia ble varm nok, begynte mistress Van Lew og miss Bet å innta frokosten på verandaen på baksiden av huset. Parkanlegget som omga herskapshuset, frukthagen som skrånet ned til utkanten av eiendommen og utsikten over Richmond og James River langt der nede, var så vakkert at det å skue ut over det hele var som en uklar slumrende drøm, helt til en murrende verking i de overanstrengte overarmene vekket meg fra dagdrømmen. Da jeg viftet årets første fluer bort fra Van Lewene, begynte de i stedet å summe 27

rundt hodet mitt. Jeg våget ikke å smekke til dem. Jeg hadde ofte nok fått beskjed om ikke å vri eller flytte på meg under disse måltidene, men stå musestille, med unntak av armene som holdt viften. Ingen bevegelser var tillatt, bortsett fra de som tjente Van Lewene.

For å få noe annet å tenke på, lyttet jeg til miss Bet som leste høyt fra Richmond Whig for moren. Som regel valgte hun kjedelige artikler om Virginias lovgivende forsamling eller president Polk. Men denne morgenen leste hun en reportasje om en chevaleresk svindler som utga seg for gentleman og ranet togpassasjerer på strekningen Richmond–Washington. En slik nyhet fikk en åtteåring som meg til å sperre øynene opp, og jeg slukte hvert ord. Og ikke nok med det, jeg husket hele reportasjen ordrett.

Det var den eneste adspredelsen jeg hadde, å lytte til de voksnes prat og så gjenta samtalene deres for meg selv mens jeg arbeidet. Da jeg repeterte historien om tograneren i tankene, gikk resten av Van Lewenes frokost som en røyk, og før jeg visste ordet av det erklærte mistress Van Lew at hun var klar for sin daglige spasertur i frukthagen. Mens miss Bet ledsaget moren ned trappen til hagen, satte mamma restene etter frokosten på serveringsfatet av sølv. Jeg hengte viften på plass bak en av de hvite søylene som strakte seg de to etasjene opp til taket over verandaen. Jeg fjernet nyhetsbulletinen fra bordet og begynte å resitere den spennende historien høyt.

Lyden av porselen som gikk i knas fikk meg til å skvette.

Mamma var ingen klosset kvinne. Ikke den som mistet en kopp eller en skål. Kanskje det var heten som spilte meg et puss, men da jeg snudde meg mot henne var det som om hele verden, med unntak av meg og de summende fluene, sto stille.

I neste øyeblikk kom mistress Van Lew stormende opp trappen igjen. «Vi er ikke i New York, tante Minnie. Du kjenner Virginias lover, og vi har gjort våre ønsker angående dette klinkende klart. Du skulle ikke lære barnet å lese.»

Mamma falt ned på kne. «Ma’am, jeg har aldri lært henne å lese. Jeg sverger ved Herrens navn, jeg har ikke gjort det.»

Mistress Van Lew visste at mamma ikke var den som sver28

get falsk ved Herrens navn. Den rasende mistressen vår snudde seg mot datteren sin.

«Nå har dette abolisjonisttøvet ditt gått for langt, Bet. Jeg fatter ikke hvordan du har båret deg ad, men nå ser du i det minste hvor misforstått din tiltro til tjenerne er. Pikebarnet har kanskje lært å lese, men hun vet ikke nok til å holde på hemmelighetene dine.» Hun ble smal i blikket. «Kanskje dere begge ville få en lærepenge hvis jeg sender Mary til Lumpkin’s Alley.»

Frykten fikk det til å stramme seg i magen min og vant gjenklang i mammas lave stønn. Det hvite Richmond kalte den offentlige piskeplassen Lumpkin’s Alley etter slaveauksjonsbygningen som lå der. Men for de fargede gikk den under navnet Djevelens forgård, det mest fryktede stedet i hele byen.

Miss Bet skjøt haken frem. «Det er sant at jeg ikke beklager at en slave lærer seg noe, men dette er like mystisk for meg som det er for deg. Hvis du får barnet pisket for å straffe meg for noe jeg ikke har gjort, oppnår du ikke annet enn å bekrefte at slaveriet er akkurat så grusomt som jeg mener det er.»

Mistress Van Lew snudde seg brått mot meg og ga meg en ordentlig kilevink. Jeg kjente den plutselige svien og visste at det bare var en liten forsmak på slagene som ventet meg på piskeplassen. «Hvem har lært deg å lese, barn? Og våg ikke å lyve for meg.»

«Ingen, ma’am. Jeg kan ikke lese.» Mamma sto så nær meg, men jeg fornemmet likevel at hun ikke våget å rekke meg en trøstende hånd, at det var opp til meg å si noe mer for å få mistress Van Lew til å la oss være i fred. «Jeg hørte at miss Bet leste historien høyt og husker bare det hun sa.»

Mistress Van Lew snappet nyhetsbulletinen ut av hånden på meg og rakte den til datteren. «Nå, gjenta det miss Bet leste uten å se i avisen.»

Altså gjentok jeg historien mens miss Bet fulgte med i nyhetsbulletinen. Etter bare noen setninger utbrøt hun: «Mor, dette er helt utrolig. Barnet resiterer reportasjen ord for ord.»

Miss Bet strålte over prestasjonen min. «Hun leste slett ikke.

Og det merkeligste av alt er at hun husker nøyaktig det hun hører.»

29

Mistress Van Lew ga seg god tid til å tenke over hva dette innebar. Til slutt så hun fra meg til mamma til miss Bet. «Ingen må få rede på dette, er det forstått? Dette er brennbare saker.

Ingen av dere må noensinne nevne dette igjen.» Den daglige spaserturen var fullstendig glemt. Hun forsvant inn i huset og overlot til hver og en av oss å fatte hva det var jeg egentlig hadde gjort.

Mamma tolket åpenbaringen av mitt talent som et tegn fra oven. Så lenge jeg kunne huske, hadde jeg gjentatte ganger hørt henne fortelle om alle de ufruktbare kvinnene i Bibelen, med det i minnet at hun selv hadde vært barnløs de første tjue årene av ekteskapet. «Jeg ba hver dag og tenkte på Sara, Rebekka og Rakel. Ikke én av dem ble svanger med det samme. Den stakkars kona til Manoah, som vi ikke engang får vite navnet på, som fødte Samson. Elisabet, som bar frem Johannes Døperen.

Hver av disse kvinnene ble velsignet med et barn for å oppdra det til å tjene Herren, og år etter år bønnfalt jeg Jesus om å gjøre det samme for meg. Og til slutt kom du til verden.»

Mammas løfte om å overgi meg i Jesu tjeneste førte til at hun bestandig godsnakket med og unnskyldte både Ham og meg.

«Du vet at dette barnet er ment å utføre Ditt arbeid, Jesus» – slik innledet hun alt fra en skjennepreken når jeg var uoppdragen til et så besynderlig krav som å gnåle på Jesus om å fri meg fra slaveriet. Dersom mamma mistenkte enten Jesus eller meg for å sluntre unna gjennomføringen av den forutsette planen, nølte hun ikke med å la oss få høre det. Og de tingene hun mente at jeg gjorde riktig, ble sikre bevis på at planen hennes allerede var hugget i stein.

Så trass i loven og mistress Van Lews forbud, satte mamma av tid til å undervise meg hver søndag etter den morgenen på verandaen. Hun streket opp et par ord i asken i gruen hjemme hos pappa. Med lav stemme åpnet hun alltid med å si: «Ettersom dette er Virginia, kan jeg selvfølgelig ikke lære en slave at dette betyr …» og avsluttet med å si hva hun hadde skrevet.

Mer skulle det ikke til før jeg lærte å lese og skrive.

Miss Bet, alltid oppsatt på å trosse moren, viste også interesse for meg. Etter hvert som jeg ble større, nødet hun bøker fra farens bibliotek på mamma og gjorde et kast med hodet i 30

min retning. Når resten av familien hennes var ute, hendte det sågar at hun satte seg sammen med meg for å lære meg regning.

Men min erindring om mistress Van Lews raseri var akkurat like levende som min erindring om ting jeg hadde hørt og lest.

Det hatet jeg henne for, inntil jeg ble gammel nok til å forstå at lærepengen hun hadde gitt meg var like verdifull som noen av mammas: En slave gjør best i å skjule sine evner, påtatt uvitenhet er det mest intelligente man kan utruste seg med i trelldommens bakvendte fengsel.

To

Det fargede Richmond var forskånet for avsondretheten som formørket plantasjeslavenes liv. Takket være nyhetsbulletinene som i smug ble tatt vare på av de som kunne lese, samt de hvites samtaler som slaver og frie negere lyttet oppmerksomt til i forretninger, på gaten og i byens hjem, var det enklere for oss å følge med i den politiske aktiviteten i Washington enn det var for mange hvite i de mest fjerntliggende vestlige statene og territoriene. Og vi forsto at utfallet av denne politikken var like viktig for oss som det var for dem. På bønnemøter og markedsdager ville negere som visste mer skofte sine plikter og oppgaver for å informere de som visste mindre. I det Herrens år 1850 dreide praten seg om en ny, streng lov, som påla de frie statene å sende rømte slaver tilbake til sine rettmessige eiere i sør, vedtatt i den føderale kongressen til gjengjeld for Californias inntreden i unionen som en fristat.

Denne nye «rømte slaver-loven» fikk oss alle til å skjelve av skrekk. Hvert eneste fargede menneske i Richmond kjente noen som allerede hadde flyktet til Nordstatene for å kreve sin frihet, samt andre som fortsatt var i byen, men som planla å gjøre det samme i nærmeste fremtid uten å snakke høyt om det. Richmond var Sørstatenes nord, såpass nær fristatene at vi så å si pustet inn luften fra dem, det var i hvert fall det vi gjerne ville tro. «Rømte slaver-loven» forvandlet den frie luften til stanken av slaveri i munnen og nesen på oss.

Slaveholderne i Virginia ville ha California og de andre vestlige territoriene til å åpne for slaveri, og de raste da Kongressen vedtok kompromisset, bannet og svor over føderalt ditt, viste til enkeltstatenes selvstendighet datt. Det hvite Richmond fikk 32

det altså som de ville, mens det fargede Richmond ble skremt da høsten kom og det ble avholdt en egen konferanse for delstaten, med en debattserie som tilsynelatende tok sikte på å vise at Virginia kunne overgå de nasjonale politikerne når det gjaldt å holde slaver så vel som frie negere i tømme. Men bekymringsfull som konferansen var, satte jeg likevel pris på det den bød på av politisk læring.

Miss Bets trettiandre fødselsdag falt sammen med åpningen av konferansen, og hun feiret den med en middag helt etter hennes eget forgodtbefinnende, med ti–tolv gjester hun mente identifiserte seg med hennes prinsipper i tilstrekkelig grad.

Et såpass stort middagsselskap – selv et fylt av antislaveriprat – fordret en ukes dobbeltarbeid for oss slaver. Lilly og Daisy, som vanligvis hadde ansvaret for klesvasken, sto til rådighet for mistress Van Lew og ellers hjalp til med å gjøre rent i huset, ble midlertidig vervet for å assistere Zinnie i å skaffe til veie ingredienser og tilberede måltidet. Huset, som fra før var alt annet enn skittent, måtte være plettfritt, og derfor ble gamle Sam og til og med Josiah satt til å hjelpe mamma og meg da vi tok fatt på arbeidet med å feie, støvtørke og polere alle synlige flater.

Som elleveåring forsto jeg utmerket godt at ankomsten til enhver besøkende ga oss en mulighet til å øke vår beholdning av det som var viktigere enn noe annet: informasjon. Klisterhjernen min viste seg spesielt nyttig ved slike anledninger, og så snart jeg ble gammel nok til å gjøre nytte for meg i selskapelige sammenhenger, ansporet mamma Van Lewene til å la meg gjøre akkurat det. Jeg hadde ingenting imot å hjelpe til med å servere og ta av bordet heller enn å utføre andre huslige gjøremål, med alt det husets gjester ga meg mulighet til å lytte til.

I dagene etter slike besøk gjenfortalte jeg det jeg hadde hørt, slik at ingenting gikk tapt. Jeg forsto ikke nødvendigvis alt jeg gjentok før etter at mamma og de andre voksne hadde snakket om det seg imellom, mens jeg lyttet like årvåkent til dem som til de hvite menneskene. Men under fødselsdagsmiddagen forsto jeg nok til å undres på hvilke konsekvenser det miss Bets gjester diskuterte kunne få for henne, og for meg.

«For et skrekkelig kaos på jernbanestasjonen,» klaget en fyl33

dig rødtopp med sterkt pudret fjes som jeg ikke dro kjensel på.

«Og alle ridehestene som fyller gatene.»

«Og hvorfor det? Jo, for å gjennomdrøfte enda et av disse infernalske kompromissene.» Frederick Walker var på miss Bets alder og akkurat like fremfusende. Jeg satte pris på besøkene hans som nesten uten unntak førte til at unge marse John ble fortørnet og at mistress Van Lew fikk et hysterisk anfall. «Ville vært bedre å få avgjort saken én gang for alle.»

«Avgjort?» gjentok en gråhåret mann som satt ved siden av mistress Van Lew. «Umulig. Tror du virkelig vårt elskede Virginia noensinne vil frigjøre seg fra slaveriet?»

«Selv der slaveriet er dypt rotfestet,» innskjøt Franklin Stearns, en annen av miss Bets favoritter, «er det ikke akkurat allment akseptert.»

Den siste setningen slapp ikke taket i oss i månedene som fulgte, og ble gjentatt hver gang vi i huset sto overfor en spesielt ubehagelig oppgave eller når en av Van Lewene ble ekstra sinte. «Ikke akkurat allment akseptert,» kunne Daisy mumle når hun skrapte hestelort av unge master Johns ridestøvler.

«Dette er ikke tidspunktet for allmenn aksept,» kunne mamma varsku meg og føyse meg ned for å jobbe i kjelleren til miss Bets dårlige humør gikk over. Vi visste at så lenge det fantes slaver som levde i slaveri, var ikke institusjonen akkurat allment akseptert. Men miss Bets omgangskrets av slaverimotstandere tenkte ikke på å ta de uanselige trellenes mening med i betraktningen i slike spørsmål. Altså fortsatte vi våre runder i spisestuen, serverte og tok av bordet i taushet, mens diskusjonen bølget videre.

«Virginiere som ikke holder slaver har sett seg lei på at deres interesser må vike for plantasjeeiernes,» sa Walker. «De har ikke et dugg å tjene på slaveriet, så hvorfor skulle de støtte det?»

«Vi er ikke plantasjeeiere,» minnet mistress Van Lew ham om. «Men jeg kan likevel ikke se hvordan vi skulle kunne klare oss uten de få slavene vi har. Insinuerer du at vi burde la de fattige fjellboerne vest i staten diktere hvordan vi skal leve?»

Jeg var ikke sikker på hva fjellboere var, men likte tanken 34

på noen som kunne diktere husfruen min. Jeg satte opp farten der jeg gikk rundt bordet med kålpuddingen, for å være nærmere Walter når han svarte på spørsmålet.

«Med all respekt, frue, må jeg si meg uenig i at plantasjeeiernes interesser er de samme som dine. Din mann var merkantilist. Slike menn skaper seg formuer i Nordstatene med kun et fåtall ansatte. Det må da utvilsomt kunne la seg gjøre også her.» Å dømme etter det bistre oppsynet mistress Van Lew satte opp da hun gjorde tegn til gamle Sam at han skulle skjenke i mer rødvin til henne, var jeg sikker på at merkantilist var en slags fornærmelse.

Unge master John, som viste liten sympati for og enda mindre tålmodighet med søsterens gjester, bøyde seg frem for å gjøre innsigelser mot Walkers påstand. «Nevøen din har reist til Charlottesville for å studere jus. Tror du vi ville hatt et så staselig universitet der, hvis det ikke var for slaveriet? Lignende bygninger over hele den østlige delen av staten ble reist takket være fortjenesten på jernvarene vi har solgt, jernvarer betalt med inntekter fra slavehold.»

«En fornuftig forretningsmann ser fremover, ikke bakover,» sa Stearns. Han forlangte alltid whisky i stedet for vin, og da han tok en durabelig slurk gjorde mamma et lite nikk med hodet for å forsikre seg om at jeg fikk med meg hvert ord han sa.

«Jordsmonnet i Virginia er blitt så skrint at plantasjene i Tidewater avler mer slaver enn grøde – og fortjenesten av sistnevnte dekker ikke utgiftene til mat og klær til førstnevnte. Hvorfor ikke simpelthen avskaffe slaveriet helt og holdent, slik Nordstatene gjorde for en generasjon siden?»

Unge master John grep begjærlig sjansen til å motsi ham.

«Overskuddet på slaver er en av våre største ressurser. De kan leies ut eller selges, i Virginia så vel som de andre Sørstatene – samt i vest, dersom nye territorier skulle gå med på våre betingelser.» Han gjorde tegn til mamma at hun skulle helle saus på tallerkenen hans, til den dekket kaninen og la seg som en dam rundt puddingen. «Mine leverandører i Boston og Philadelphia klager over at de i økende grad er underlagt interessene til noen få finansinstitusjoner i New York som kontrollerer 35

stadig mer av Nordstatenes økonomi. Dersom Richmond skal vokse, burde vi se til Charleston og New Orleans, ikke byene i nord. Vår fremtid hviler på at vi skiller oss ut fra denne New York-dominansen.»

William Carrington, en reservert lege som bodde i et av husene familien hans eide i Broad Street, forsøkte å dempe gemyttene. «John, tror du delstatskonferansen vil få kundene til å strømme til jernvarehandlene dine?»

Spørsmålet interesserte meg ikke synderlig, men jeg bet meg merke i hvordan unge master John brisket seg. «Det håper jeg da. Noen av delegatene er menn jeg ellers bare gjør forretninger med per korrespondanse. Andre, som jeg aldri har handlet med tidligere, vil benytte anledningen til å se hvilke varer vi har som er vanskelige å skaffe i deres del av staten.»

«I så fall bør du ta en grundig titt på disse herrene fra West Virginia,» foreslo doktor Carrington. «Selv om de mangler kapital til å etablere plantasjer, mangler de ikke kløkt. De finner seg ikke lenger i at det kun er de mest velstående blant oss som velger våre ledere, og jeg tipper at de ikke kommer til å forlate Richmond før de har oppnådd stemmerett for alle hvite menn i Virginia.»

Walker la ikke skjul på sin begeistring for denne profetien, og hevet glasset idet han tok ordet. «Så snart de har sikret seg en stemme i den lovgivende forsamlingen, vil ting begynne å gå i deres favør, om enn aldri så langsomt. Vi gjør lurt i å samordne våre interesser med deres.»

Jeg var ikke sikker på hva disse vest-virginiernes interesser ville få å si for negere. Før jeg rakk å gruble mer på det, brøt imidlertid miss Bet inn, som vanlig oppsatt på å få siste ord.

«Uansett hvilke nye lover de vedtar når det gjelder stemmerett for menn, vil det ikke gi meg rett til å avgi stemme. Men jeg får resten av arven min i dag, og jeg har i sinne å bruke det jeg kan på å forsøke å avskaffe slaveriet.»

Hun ringte med bjellen. Idet gjestene begynte på neste rett, trakk mamma, gamle Sam og jeg oss tilbake fra bordet. Lite visste vi hvordan løftet hennes skulle komme til å forandre livene våre for alltid.

36

For slaver som var utleid fra landsbygda til fabrikkene og brukene i Richmond, var perioden mellom jul og nyttår fritid. De fleste reiste hjem til plantasjene for å tilbringe høytiden med familien. Første januar dukket de opp igjen. Da vrimlet byens gater av dem i et svare virvar av leieforhandlinger som skulle fastsette sted og vilkår for deres arbeid i året som fulgte. Richmond føltes folketom mens de var borte, og især savnet vi bønnemøtene våre. Men det var ikke desto mindre en lykkelig tid for de som ble igjen.

Det var givetvis ikke snakk om noen friuke for husslavenes del. Slaveholderne kunne naturlig nok ikke klare seg sju dager til ende uten at det ble servert et varmt måltid mat eller oppvasken ble tatt. Vi fikk fri 2. juledag og utsatte feiringen til vi var ferdige med å varte opp de hvite under julemiddagen deres.

Van Lew-familien anså seg for å være spesielt velvillige, så jeg ble fritatt for mine plikter frem til nyttår, og mamma fikk tillatelse til å tilbringe disse nettene med pappa – under forutsetning av at hun var tilbake i Church Hill før Van Lewene våknet og som vanlig utførte sitt arbeid dagen igjennom til etter at de hadde gått til sengs. Smia var stengt, og den uken pappa ikke arbeidet, skjemte han bort meg. Jeg gledet meg hele året til å tilbringe disse korte, magiske dagene med pappa og promenere sammen med ham i Richmonds gater.

Ukene før jul var derimot fylt med ekstra gjøremål. Bare et par år tidligere var det kommet en tysk prest for å tjenestegjøre i St. Paul’s, den nye kirken ved Capitol Square. I 1850 hadde han dannet tradisjon blant alle de prominente, hvite familiene med den besynderlige juleskikken sin. Det var ingen spøkefull gåte, bare god, gammeldags ergrelse, som fikk mamma til å mumle: «Hva skal vi i huset med et tre i huset?» da vi flyttet om på møblene i dagligstuen for å gjøre plass til det grønne treets ankomst. Mistress Van Lew hadde fått det for seg at treet skulle pyntes med hjemmelaget godteri, som hun så skulle forære Richmonds barnehjem om kvelden 1. juledag. Hun hadde umåtelig stor omtanke for alle de stakkars, hvite barna, men mindre omtanke for Zinnie, som måtte lage nok søtsaker til at treet kunne dekkes fra øverst til nederst.

Jeg ble flere uker i forveien satt til å klippe opp og knytte 37

bånd til grenene. Zinnie stakk rett som det var til meg en smakebit av slikkeriet hun holdt på å lage, og mens jeg sugde på den, tenkte jeg på den tradisjonelle julefeiringen. Om formiddagen ville Van Lew-familien krysse Grace Street og spasere et kvartal nordover til Broad Street for å delta i julegudstjenesten i St. John’s Church. Så kom de hjem til en stor høytidsmiddag og hadde som regel minst fem–seks gjester til bords. Klokken fem om ettermiddagen, når de var ferdige med å spise og gjestene hadde gått, ville vi slaver bli kalt inn i stuen for å få julegavene våre. Vi tok med glede imot disse små pyntegjenstandene som mistress Van Lew hadde valgt ut, hvorpå vi stemte i med en fornøden salme eller to, før vi med enda større glede forsvant hver til vårt. Hvert år ventet pappa på mamma og meg ved Van Lew-eiendommens port mot Twenty-fourth Street, like spent på den kommende uken som jeg var.

Men dette året oppførte miss Bet seg enda merkeligere enn vanlig. I begynnelsen av desember steg hennes tirader mot slaveriet til et så opphetet crescendo at det virket som hun kunne komme til å spolere hele høytiden for oss. Selv etter at hun omsider hadde sluttet å lekse opp for moren, fortsatte mistress Van Lew å sukke og riste på hodet, som var hun overbevist om at miss Bet ikke ville gi noen så mye som et øyeblikks ro.

Det som imidlertid virkelig fikk meg til å lure, var da miss Bet sa til mamma: «Vennligst sørg for å ha Lewis her når vi kommer fra julegudstjenesten. Vi trenger ham under middagen.»

Så vidt jeg kunne huske hadde pappa aldri satt sin fot i Van Lew-familiens herskapshus. Selv ikke pappas eier, Timothy Mahon, en ire med en innbringende smie, kunne regne med å få tre inn gjennom tjenerinngangen i det fornemme huset på toppen av Church Hill. Jeg skjønte at pappa måtte adlyde marse Mahon slik mamma og jeg måtte adlyde Van Lewene, og jeg forsto instinktivt ærbødigheten ethvert farget menneske, fri eller slave, viste i omgang med hvite. Men at miss Bet gikk ut fra at pappa skulle lyde hennes minste vink – det var så forbløffende at ikke engang mamma helt visste hva hun skulle svare.

«Miss Bet, Lewis er ikke trent til å gjøre hustjeneste. Han 38

ville bare ha opptrådt klosset overfor gjestene. Jeg er sikker på at gamle Sam og jeg kan klare brasene uten hans hjelp.»

«Ingen skal komme og fortelle meg hva jeg ønsker, tante Minnie. Hvis jeg sier at vi trenger Lewis her, forventer jeg at du sørger for at han kommer.»

Perpleks over miss Bets krav, spilte mamma spakferdig. «Jeg skal gi ham beskjed om at han er ønsket her, ma’am, neste gang jeg ser ham.»

Dette var lørdag, men da vi ankom pappas lille husvære neste morgen, var spakferdigheten som blåst bort. «Den kvinnen forvirrer meg mer for hver dag som går. Det ene øyeblikket hyler hun opp om hvilken skam det er å holde slaver, i det neste kommanderer hun alle negerne i Richmond omkring. Jeg forteller henne at du har fullt opp å gjøre for marse Mahon.

Kanskje dét vil få henne til å huske at du ikke er en av slavene hennes.»

«Hvilken nytte skulle marse Mahon ha av smeden sin 1. juledag?» Pappa skottet bort på meg, skakket på hodet og trakk på skuldrene, et tegn han ga mamma når han hadde noe på hjertet som han ikke ville at jeg skulle høre.

Jeg snudde meg bort fra foreldrene mine og gjorde et nummer av å fikle med knappene i kappen min og spisset ører for å få med meg den nesten hviskende samtalen som fulgte.

«Det stemmer at den kvinnen har selvsikkerhet nok for ti hvite menn. Men du vet like godt som hun at jeg ikke har noe annet å bestille 1. juledag enn å vente på deg og Mary El. Så ikke gå hen og server henne en så stor løgn at du er dømt til å bli tatt i den, for hvem vet hva hun i så fall kunne finne på. Hva skal jeg bruke en hel friuke til, hvis ikke datteren min også får fri?»

Pappa kom bort til meg, la en finger under haken min og løftet ansiktet mitt mot sitt med et smil, forsøkte å appellere til mamma gjennom meg. «Later til at jeg endelig skal få tre inn i Fort Van Lew. Storme murene og kappløpe med Mary El gjennom hele huset. Når vi blir ferdige med å leke, skal jeg bli læregutten til gamle Sam, som må lære meg å gå og snakke slik man skal gjøre blant de besynderlige hvite skapningene. Gjett om det skal bli gøy.» Han blunket til meg, og jeg ville så gjerne tro at vi virkelig skulle gjøre skøyerstreker og ablegøyer uten 39

en tanke på miss Bet og slektningene hennes. «Og slutten blir det beste av alt, når jeg ledsager min vakre hustru og datter ut av fortet og tar dem med meg hjem.»

Da juledagsmorgenen opprant, våknet jeg før mamma og kjente gufset fra det kalde gulvet gjennom halmmadrassen.

Loftetasjen var kvelende varm om sommeren, men alltid bitende kald om vinteren. Når vi krøp til køys, var det fortsatt en liten lunk i rommet vårt fra varmen som steg opp fra peisene i Van Lew-familiens soveværelser i etasjen under. Men i grålysningen hadde ilden for lengst gått ut, og den ble først tent igjen når mamma og jeg tok fatt på dagens plikter nedenunder.

Teglsteinene vi hadde varmet opp, tullet inn i filler og stukket inn under madrassen kvelden før, var isnende kalde å ta på ved daggry, og vannet i den sprukne porselensmuggen på trebordet rett innenfor døren var for lengst blitt iskaldt. Vi pleide ikke å si stort mens vi vasket og kledde oss i vintermånedene, men beveget oss raskt og målbevisst i den skarpe luften.

Men ikke denne dagen. Jeg kysset mamma og ønsket henne god morgen med en stemme som lød høy under skråtaket på rommet vårt. Hun smilte til meg i halvsøvne da jeg kravlet ut av sengen og bort til vaskevannsfatet. «I kveld skal vi til pappa,» sa jeg. «Vi må gjøre oss i stand.»

«Mary El, det er fortsatt mange timer til. Vi har mer enn nok arbeid å gjøre før den tid. Og synes du ikke vi skal ta oss tid til å be en bønn, i dag av alle dager?»

Jeg hadde i min opprømthet over den nær forestående turen til Shockoe Bottom glemt alt som het Jesusbarnets ankomst i Betlehem for lenge siden. Og slik gikk formiddagen, jeg forsøkte å skynde på selve tiden, mens mamma, Zinnie eller gamle Sam stadig minnet meg på et eller annet jeg måtte gjøre. Ikke før hadde Van Lew-familien begitt seg i vei til kirken, så tok jeg til å speide gjennom vinduet etter pappa, for jeg ville ikke gå glipp av så mye som et øyeblikk av moroa med å vise ham rundt.

Men da pappa endelig kom, senket han blikket og holdt tankene sine for seg selv. Jeg fulgte ham fra kjellerdøren og gjennom labyrinten av boder, bryggerhus, anretningsrom og 40

spiskammer og opp tjenertrappen til porselensrommet. Da vi fortsatte fra baksiden til forsiden av husets første etasje, ville han ikke ta en avstikker fra den brede, lange korridoren for å kaste et blikk inn i spisestuen eller biblioteket i østfløyen eller salongen og dagligstuen i vestfløyen. Skjønt han fulgte etter meg opp hovedtrappen, nikket han knapt da jeg pekte ut mistress Van Lews gemakker og unge master Johns og miss Bets soveværelser tvers over gangen.

Først da vi tok fatt på den smale baktrappen opp til tredje etasje, ble hans interesse vakt. Åpne dører førte inn til gamle Sams rom på den ene siden og rommet mamma og jeg delte på den andre. Pappa måtte bøye nakken under skråtaket for å komme inn på kvistkammeret vårt. Han snurret helt rundt for å få et inntrykk av hele rommet der familien hans sov, før han stanset og så på meg. «Liker du dette rommet?»

Jeg tenkte meg litt om, ville så gjerne gjøre ham til lags. «Jeg liker å være her sammen med mamma, når vi ikke må stelle for Van Lewene. Og jeg vet at noen slaver lever under mye verre kår enn oss, steder der jeg er glad jeg slipper å bo. Men jeg gleder meg sånn til å være en hel uke hjemme hos deg, så jeg liker nok det bedre.»

Han klemte meg inntil seg og hvisket: «God jul, Mary El.» Vi gikk nedenunder igjen hånd i hånd, der de andre slavene hadde samlet seg i første etasje og ventet på Van Lew-familien.

Da eierne våre kom tilbake fra St. John’s, sto gamle Sam i hallen for å hjelpe dem av med yttertøy og støvler. Vi hadde dekket til elleve, slik miss Bet hadde gitt beskjed om tidlig samme morgen. Men etter bare noen minutter foran peisen i dagligstuen, ringte miss Bet på mamma og ba henne begynne å servere middagen, til tross for at det ikke var kommet noen gjester ennå.

Mamma ristet på hodet da hun kom ned på det varme kjøkkenet og gjentok ordren for oss andre.

«Sette frem nydelig mat på et tomt bord, så den står der og blir kald.» Zinnie smelte med grytelokkene mens hun la maten på serveringsfat. «Miss Bet har omsider blitt smårar.»

Miss Bet sto rett og rank midt i spisestuen for å holde oppsyn med Lilly, Daisy, gamle Sam, mamma og meg mens vi satte 41

maten på bordet. Da de fine porselenstallerkenene og krystallglassene var fylt, sendte hun gamle Sam ut i dagligstuen for å si ifra til moren og broren, og ba mamma hente Zinnie, Josiah og pappa. Da Van Lewene hadde inntatt sine plasser ved bordet, ønsket miss Bet hver og en av oss god jul. Så sa hun: «Sett dere og spis sammen med oss.»

Ingen rørte seg. Hun kunne like gjerne ha snakket til åtte gjenferd, så ubegripelig var tanken på at slaver skulle sitte ved samme bord som sine eiere i en spisestue i Church Hill.

Unge master John brøt tausheten. «Du kan ikke forvente at tjenerne –» Miss Bet brøt ham av. «Ingen grunn til å belære meg hva angår udadlelig opptreden. Det har allerede hendt en god del jeg aldri ville våget å drømme om.» Hun smilte og nikket anerkjennende til moren. «For hvem skulle trodd at jeg skulle få anledning til å nyte en julemiddag som eier av mine egne slaver?»

Tanken fikk meg til å snappe etter pusten. Miss Bet, med sine egne slaver? Hvem var det hun aktet å bringe inn i husholdningen, som kom til å forstyrre de faste rutinene vi kjente så godt? Hvordan kunne hun være så ustadig og fullstendig forandre mening om slaveriet?

Miss Bet så på oss med et inntrengende blikk. «Hvorfor bare står dere der? Har jeg ikke bedt dere om å sette dere?»

Vi brukte ganske lang tid på beklemt å skubbe oss ned på de tomme stolene, og da gamle Sam hadde hjulpet oss andre på plass, visste han knapt hvordan han skulle få satt seg. Miss Bet snudde seg mot broren. «Kunne du tenke deg å lese bordbønn? Eller skal jeg gjøre det selv?»

Unge master John virket ikke særlig forhippen på å gi søsteren mulighet til å komme med flere av de hårreisende erklæringene sine. Vi bøyde hodet, og han takket for slike lydige slaver, ba Gud bevare morens skrøpelige helse og gi søsteren og ham selv visdommen de trengte for å styre husholdningen med stø hånd. Vi mumlet alle amen høyt nok til å vise at vi forsto betydningen han la i de ordene. Alle foruten Bet, som var mer bestemt enn noen sinne på å få viljen sin i ett og alt, uansett hva broren eller noen andre måtte mene om det.

42

Hun løftet gaffelen og begynte å spise mens hun kastet et insisterende blikk rundt bordet for å forsikre seg om at vi gjorde det samme. Jeg kunne ha undret meg over hvor annerledes maten til Zinnie smakte når den ble servert varm i spisestuen i stedet for å bli slukt kald på kjøkkenet. Men det tunge sølvtøyet jeg hadde brukt barndommen på å vaske og pusse føltes så uhåndterlig her, sammenlignet med skjeene og gaflene av tre jeg pleide å spise med. Mamma, gamle Sam, Lilly og Daisy syntes å dele min plutselige nervøsitet for porselenet og krystallet vi håndterte med så stor hendighet når vi serverte og ryddet av under Van Lew-familiens måltider. Pappa, Josiah og Zinnie virket enda mer malplassert enn de av oss som gjennom flere år hadde observert bordskikken til hvite mennesker mens vi vartet opp under måltidene. Og mistress Van Lew og unge marse John virket akkurat like mistilpassede som vi var over å ha negere ved siden av seg ved middagsbordet.

Miss Bet lot blikket gli rundt bordet. «Ja, i år feirer jeg jul som eier av mine egne slaver.» Hun møtte blikkene til gamle Sam, Josiah, Zinnie, Lilly, Daisy, mamma, ja endatil pappa etter tur, før det stanset ved meg. «For moren min har gått med på å selge meg slavene sine, slik at jeg kan sette dere fri.»

Bets besynderlige uttalelser utløste som regel hosting eller kjolerasling hos Van Lew-slavene. Men denne gangen var vi lamslått av sjokk.

Nyheten gjorde til og med unge master John taus. Han stirret stumt på moren, som så ned i bordet mens miss Bet la frem planen sin for oss. Hun skulle utstede frigivelsespapirene våre like over nyttår. Det ville da stå oss fritt å forlate huset og endatil byen, men hun rådet oss til å fortsette i hennes tjeneste i noen måneder for å skrape sammen nok penger til å bekoste flyttingen til en av fristatene. For, kunne hun fortelle oss, i motsetning til de fribårne fargede menneskene vi kjente – ordene hennes fikk meg til å tenke på den vakre Elly Banks og det gamle ekteparet Wallace – hvis besteforeldre var blitt frigitt over femti år tidligere, kunne ikke nylig frigitte negere bli boende i Virginia i mer enn ett år. Gjorde de det, ville de bli grepet av myndighetene og på ny bli solgt som slaver.

43

Munnfullen med den nydelige julekalkunen satte seg fast i halsen min.

«Ma’am? Hva med Lewis, ma’am?» spurte mamma.

Miss Bet la fra seg bestikket før hun svarte. «Jeg er skrekkelig lei for det, tante Minnie. Jeg tilbød meg å betale Timothy Mahon det han mente var en rimelig pris, men han er ikke villig til å overveie noe tilbud, uansett beløpets størrelse. Han sier det ville være vanskelig nok å erstatte en smed som Lewis, men at arbeidet han utfører som formann i smia og opplæringsansvarlig for læreguttene gjør ham uunnværlig. Han anser Lewis som ’uvurderlig eiendom’, og vil under ingen omstendigheter selge ham.»

Og slik ble det beste måltidet vi noen gang hadde spist, den fineste gaven vi noen gang kunne få, ødelagt av beskjeden om at mamma og jeg ville bli nødt til å velge mellom pappa og friheten.