Frank Rossavik Blant republikanere

Blant republikanere

Frank Rossavik

Blant republikanere

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-49456-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg har ingen interesse av å strømlinjeforme regjeringen, og å gjøre den mer effektiv, for jeg skal redusere dens størrelse. Jeg har ingen planer om å satse på velferd, for jeg vil utvide friheten. Jeg tar ikke sikte på å få vedtatt lover, men på å få avskaffet dem. barry goldwater, Det republikanske partiets presidentkandidat i 1964, i boken Conscience of a Conservative (1960)

INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1

Fienden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

2

Guds eget land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

34

3

Dire straits . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

58

4

Familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92

5

Splendid isolation . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

6

Dixie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

126

7

Våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

154

8

Texas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171

9

De utypiske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

192

10

Skuespilleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

202

11

Mediekrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229

12

Fremtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

244

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

266

Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

268

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

270

FORORD

Presidentkandidat Ben Carson nølte ikke da jeg spurte ham hvorfor han tror europeere har så vanskelig for å forstå Det republikanske partiet: – Det er fordi dere har sunket så dypt ned i sosialismen. Dere har gjort dere avhengige av staten. Dere forstår ikke hvor mye frihet dere har gitt avkall på.

Svaret er typisk konservativt, og typisk amerikansk.1 Jeg stilte samme spørsmål til Melvin Small, pensjonert historieprofessor ved Wayne State University i Detroit, Michigan, kanskje best kjent for sin store biografi om Richard Nixon: – Min erfaring tilsier at europeere generelt, særlig i vest, er bedre informert og dermed mindre mottakelige for konspirasjonsteorier og overdrevne trusselbilder. Inntil innvandringsspørsmålet kom på dagsordenen, var europeerne også lite åpne for ytre høyre.

Smalls svar er typisk liberalt, som er en amerikansk betegnelse for venstreorientert. Det bekrefter et klassisk europeisk syn på et parti som – bare litt karikert – er veldig mot statsstyre, veldig for fritt marked, veldig krigersk, veldig mot abort og mot ekteskap for homofile, veldig 9

for Gud, for dødsstraff og for fri omsetning av håndvåpen.

Carsons svar stimulerer nysgjerrigheten. *** Jeg begynte å tenke på å skrive denne boken første gang i 2011. Barack Obama hadde sittet i tre år som president, og hadde ingen seriøs utfordrer i eget parti foran det neste presidentvalget.

Hos republikanerne var feltet derimot bredt. Blant dem som markerte seg var Michele Bachmann, hvis abortmotstand gjaldt ethvert svangerskap, uansett bakgrunn; Rick Santorum, som sammenliknet homofili og sex med dyr;2 Ron Paul, en libertarianer som representerte en liten flik av partiet, men som var populær likevel; og Herman Cain, en meget konservativ, litt perifer forretningsmann, som svingte seg opp tidlig i løpet. I en kort periode hadde Cain til og med større oppslutning på målingene enn den sittende presidenten, men han trakk seg etter anklager om sexovergrep. Og så stilte forretningsmannen, eks-guvernøren og mormonen Mitt Romney, som gikk av med seieren til slutt. Det siste var litt forutsigbart, Romney var jo den mest moderate og «normale» av favorittene, også sett fra Europa.

Det fascinerende var at feltet virket så svakt, og til dels rart. Liberale medier i USA sammenliknet det – uten forsøk på å skjule begeistringen – med Muppet Show. Noen av kandidatene kunne umulig nå frem i eget parti, andre ville vært åpenbart sjanseløse mot Barack Obama. Rick 10

Santorum kan være et eksempel, en religiøs ekstremist sett med norske øyne, som også ledet løpet i en periode.

Mange av partiets tungvektere stilte ikke opp engang, noe som var litt paradoksalt. Riktignok pleier sittende presidenter å bli gjenvalgt, men Det republikanske partiet fremstilte tross alt Barack Obama som en katastrofe, en mann som for alt i verden måtte fjernes fra Det hvite hus.

Her var det åpenbart noe jeg ikke forsto. Det kunne ikke være tilfeldig at en mann som Santorum svingte seg opp blant aktivistene i det ene av USAs to store folkepartier, like lite som at knapt noen av de erklærte kandidatene, om de dro til Norge, ville ha kunnet finne seg til rette i noen av våre etablerte partier. Ingen på Stortinget er mot at staten skal spille en stor rolle i Norge. Kristelig Folkeparti ville ikke ha vært på langt nær religiøst og Israel-vennlig nok for folk som Rick Santorum og Michele Bachmann. Vel kan det hende at vi iblant også overdriver forskjellene mellom USA og Norge, men et Kristelig Folkeparti som flyttet til USA ville snarere ha blitt en del av koalisjonen til Det demokratiske partiet.

Det er ikke for ingenting at tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle og KrF aldri fant seg helt til rette med hverandre, enda det er dette partiet hun er medlem av. Sæle er mer konsekvent mot abort og for Israel enn de aller fleste av sine partifeller. Da jeg traff henne på Values Voter Summit (VVS) i Washington (D.C.) i september 2014, ga hun meg en klem, og sa: – Frank, du aner ikke hvor herlig det er å føle seg mainstream for én gangs skyld.

VVS er et av de store, årlige stevnene i USAs konserva11

tive bevegelse. Som navnet antyder, er dette samlingen for de mest kristenkonservative. Det var også her jeg første gang kom i kontakt med Ben Carson. Riktignok møtte jeg ham ikke i egen person, men jeg ville intervjue en av de ivrige aktivistene som jobbet for å få ham til å stille opp. Vedkommende, en herre på 79, sa seg villig til å la seg intervjue. Betingelsen var at jeg signerte oppropet Run Ben, Run. Jeg prøvde å unnskylde meg med at jeg var utlending, men han sa at det ikke gjorde noe – det var bare å fylle inn personalia og signere. Jeg fikk intervjuet. Samtidig ble jeg altså en del av bevegelsen som ansporet Ben Carson, en pensjonert nevrokirurg som ikke tror på evolusjonsteorien, til å stille som presidentkandidat. *** Opprinnelig hadde jeg tenkt å snakke med flere toppfolk i partiet – senatorer, guvernører, presidentkandidater og viktige ledere i organisasjonsfloraen rundt. Her støtte jeg på et problem jeg ikke har opplevd i Europa: Man får sjelden svar på e-poster, eller på telefonbeskjeder, heller ikke etter flere vennlige purringer. Naturligvis er det lett å forstå at en nordmann som vil skrive bok, kommer langt ned på prioriteringslisten for amerikanere som girer opp mot et presidentvalg, men at sekretariatene ikke engang kan koste på seg et kort, høflig «nei, han har ikke tid», er vanskelig å skjønne. Selv en fransk akademiker eller politiker som får en henvendelse på engelsk, svarer, så fremt henvendelsen er høflig og legitim.

Når jeg iblant beklaget meg overfor amerikanere, fikk 12

jeg til svar at jeg skulle være glad til: Toppfolkene gir deg bare noen korte, innøvde setninger; de vil aldri innlate seg på reelle diskusjoner. Du får mye mer igjen for å snakke med folk lenger nede i systemet. Dessuten har grunnplanet langt på vei tatt over Det republikanske partiet likevel; Tea Party-opprørets organisatoriske arv. *** Denne boken er basert på samtaler med mange konservative og noen libertarianske aktivister, en del republikanske politikere på mellomnivå, og noen få i de øvre sjikt.3 De fleste snakket jeg med på det nevnte VVS i september 2014, på vårmøtet til Republican National Committee (RNC) i Phoenix i mai 2015 og på Southern Republican Leadership Conference (SRLC) i Oklahoma by senere samme måned. At jeg baserer meg såpass mye på folk jeg traff i slike forsamlinger, innebærer et opplagt problem: De mest overbeviste og ideologisk bevisste republikanerne dominerer i materialet. På samme måte som et vanlig medlem av Labour i Storbritannia er noe helt annet enn en vanlig Labour-velger, skiller en republikansk aktivist seg vesentlig fra en av de såkalte svingvelgerne som eventuelt avgjør presidentvalget i 2016 i GOPs favør.

I tillegg har jeg gjort noen intervjuer i Austin og Houston, Texas; i Minneapolis, Minnesota; i Des Moines og Waterloo, Iowa; i den føderale hovedstaden Washington (D.C.), samt på telefonen. Og så har jeg selvsagt lest en del, både bøker og annet.

Mest synes jeg at jeg fikk igjen for samtalene med med13

lemmer av RNC. Organet tilsvarer landsstyrene norske partier har. Her sitter tre fra hver av USAs femti delstater: et mannlig komitémedlem, et kvinnelig komitémedlem, samt partilederen. I tillegg er amerikanske territorier som Puerto Rico og Jomfruøyene representert. Tallet på medlemmer er 168. På toppen kommer sekretariatet, gjester og journalister, så de tre årlige komitémøtene har samme omfang som middels store norske partilandsmøter.

RNC har ansvaret for å utforme et nasjonalt program for partiet, for å koordinere pengeinnsamling og valgkampstrategi, og for å arrangere Republican National Convention, landsmøtet der partiets presidentkandidat formelt kåres hvert fjerde år.

Er RNC viktig? Komiteen er relativt mindre betydningsfull enn norske partiers landsstyrer, rett og slett fordi politikken i USA er så desentralisert. RNC er opprettet av delstatspartiene, og har bare begrenset makt over dem.

Delstatene har for eksempel ingen plikt til å følge det nasjonale programmet RNC snekrer sammen.

Skulle RNC ha et syn på hvem som burde bli partiets presidentkandidat, ville det ikke ha blitt tillagt særlig vekt.

Nominasjonsprosessen er helt åpen, og kandidatene må vinne støtte blant aktivistene i stat etter stat. Det å ha støtte fra et sentralt organ i partiet kan snarere være en ulempe enn en fordel. Slik er det også hos demokratene.

Barack Obama ble president i 2008 til tross for at partiets elite støttet Hillary Clinton.

Mønsteret er det samme på alle nivåer i USA: Politikere som velges til et folkevalgt verv, har sin legitimitet fra aktivistene som stemmer i primærvalg og den jevne velger som 14

stemmer i det endelige valget – ikke fra partiet. I et system som det norske, med forholdstallsvalg på partilister, står politikeren og partiets organer hverandre vesentlig nærmere.

Dessuten finnes det flere andre komiteer i Det republikanske partiets struktur, og de er uavhengige av RNC: National Republican Congressional Committee (NRCC) befatter seg med valg til Representanthuset i Kongressen, parlamentet der de innvalgte sitter for to år av gangen. National Republican Senatorial Committee (NRSC) steller med valg til Senatet, «overhuset», der medlemmene velges for seksårsperioder. Så har partiet Republican Governor’s Association (RGA), et støtteapparat for guvernørvalg, samt Republican State Leadership Committee (RSLC), som steller med valg til nivåene under guvernøren på delstatsbasis. I tillegg kommer myriader av øvrige komiteer og organisasjoner for bestemte grupper: kvinner, ungdom, aborttilhengere, homofile, etniske minoriteter, muslimer og så videre. Det kreves ikke medlemsavgift i Det republikanske partiet, og ingen kan ekskluderes. Noen er på en måte medlem ved å registrere seg som republikansk velger, men heller ikke dette er nødvendig. – Det er som å være med i en kirke, man bare hører til der, som en republikaner i Texas fortalte meg.4 RNC er altså del av en langt større struktur, men like fullt den viktigste av de faste komiteene. Det var spionasje mot kontoret til Det demokratiske partiets tilsvarende organ, DNC, som endte i Watergate-skandalen og president Richard Nixons avgang i 1974.

Noen av dem som sitter i RNC har fortid som folke15

valgte på høyt nivå, mens andre er aktivister av den typen som ikke egner seg for folkevalgte verv. Noen har prøvd å nå opp i toppolitikken, men ikke lyktes. Likevel er også setene i RNC ettertraktet: Det er gjerne hard kamp om vervene som gir adgang.

Komiteen består av ildsjeler: De får ikke engang dekket reiseutgiftene, og det enda de tre årlige møtene holdes på dyre hoteller, gjerne langt hjemmefra. Flere jeg snakket med i RNC vedgikk at dette ga en skjevhet: Man må ha råd til å sitte i komiteen. Det finnes bare noen få fra lavere middelklasse der. *** Strukturen i teksten er blitt til underveis, og det har ikke vært lett å fordele stoffet på kapitler. Temaet religion, for eksempel, berører nesten alle aspekter ved partiets politikk.

Det primære siktemålet har vært å presentere hva republikanerne mener, hvilken virkelighetsoppfatning de har, og hva som driver dem. Jeg lar dem forklare, og forklarer selv, så godt jeg kan. Motvekten gis primært av akademikere jeg har intervjuet eller hvis arbeider jeg siterer fra.

Tilnærmingsmåten er typisk journalistisk, og dermed ikke uproblematisk. På mange måter forholder jeg meg kritisk til politikk og virkelighetsoppfatning, men uten å ville fastslå sannheten om partiet og dets aktivister. Jeg lar dem snakke, og forsøker å la være å dømme.

For en stor del av amerikansk offentlighet er sannheten 16

om republikanerne derimot helt klar, og på linje med den som skisseres av professor Melvin Small i starten av dette forordet. Den er også ganske gammel. Allerede i 1964 plasserte historikeren Richard Hofstadter «den moderne høyresiden», definert som bevegelsen bak dette årets republikanske presidentkandidat Barry Goldwater, i en paranoid tradisjon i amerikansk politisk kultur. Hofstadter presiserte at han ikke brukte ordet paranoia (forfølgelsesvanvidd) i sin kliniske betydning, men i en overført, politisk. Han oppsummerte de paranoide høyreorientertes virkelighetsoppfatning slik: «Amerika er i det store og hele blitt tatt fra dem og deres likesinnede, men de er fast bestemte på å vinne det tilbake, og hindre den totale undergangen. Det gamle Amerikas verdier er allerede blitt spist opp av kosmopolitter og intellektuelle; den frie markedsøkonomien er blitt undergravd av sosialister og kommunister; den nasjonale sikkerheten og uavhengigheten er undergravd av svikefulle komplotter, der agentene ikke bare er utlendinger, men også mektige aktører midt i sentrum av USAs maktapparat.»5 En oppmerksom leser vil her straks trekke linjen ikke bare til eiendomsmagnaten Donald Trump, mannen med det rare håret og de bombastiske uttalelsene, men til store deler av Det republikanske partiet i vår tid. Og ja, Hofstadters diagnose for politisk paranoia vil være gjenkjennelig i mange av intervjuene i denne boken.

På den annen side: Er det ikke for enkelt å avskrive om lag halvparten av de politisk engasjerte amerikanerne enten som ofre for politiske vrangforestillinger eller som ofre for disses ofrenes retorikk? Kan uroen over utviklin17

gen amerikanske konservative unektelig føler, ha plausible forklaringer?

En amerikansk konservativ ville også påpeke at både Melvin Small og Richard Hofstadter er liberalere, altså venstreorienterte, i likhet med så mange andre intellektuelle med makt til å definere sannheten for et bredere publikum. Hofstadter var til og med kommunist før annen verdenskrig.6 Fremfor alt ville den konservative si at fremstillingen av dem som «syke» er amerikanske liberaleres standardmetode for å diskreditere sine politiske motstandere. Å skrive denne boken har vært som å stikke hånden inn i et vepsebol. Jeg håper likevel stoffet er håndtert på en måte som gir økt innsikt. Siste punktum ble satt 1. desember 2015.