Felicia Feldt
Felicia försvann Oversatt av Rune R. Moen
Felicia Feldt Originalens tittel: Felicia försvann Oversatt av Rune R. Moen Copyright © Felicia Feldt 2011 Published by agreement with Hedlund Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38755-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elsa Wohlfahrt Larsson Omslagsfoto: Privat Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,4/13,6 pkt. StempelGaramond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til pappa
Pilot Han ser dem med en gang. De ligger i snøen, samlet. Han kretser rundt dem en stund og lurer på hvordan han skal gå til verks. Det er åtte stykker. Kvinner. Han vet hvem de er og går ut fra at de er døde. Ifølge opplysningene gikk de på tur for sju dager siden og sist man hørte fra dem, var tre dager senere. Nå ligger de der. Noen av dem med armene rundt en annen. Han stiger igjen og kontakter samtidig fjellredningstjenesten så de kan hente kroppene. Det er på vei bort derfra han ser henne. Hun sitter på en stein, rett i ryggen. Naken. Klærne ligger et stykke unna. Sikten er helt klar, og den bleke huden hennes er det eneste som gir hvite konturer. Han lander. Stopper motoren for å lytte til stillheten. Kanskje han kan høre henne puste (for en idiotisk tanke). Han går forsiktig bort til henne. Hun har et fredelig uttrykk i ansiktet, og kjønnshåret er hvitt av snø. Han slutter å puste. Hun er så vakker. Kan man dø selv om man er vakker? Han gir etter for impulsen sin, han har uansett gått ut over det opprinnelige oppdraget. Han skulle bare rapportere, ikke noe annet. Så han henter klærne og løfter henne opp. Setter henne i passasjersetet ved siden av hans eget. Spenner henne forsiktig fast. Tar 7
av. Kikker. Hun er i tjuefemårsalderen. Håret er stivt, mørkt, lokker henger ned i ansiktet. Hva kommer de til å si nå? Når han kommer inn med en kvinne på denne måten? Naken, fastspent. Må dekke over henne med et teppe. Må bare. En gang til. Da ser han hvordan stivheten i henne begynner å slippe taket. Hun smelter. Hun begynner å bli myk. Det drypper, renner. Fra øyebrynene og pannen renner det. Det ser ut som om hun gråter.
Åpen munn, 2011
Det går an å leve med en taus sorg ganske lenge. Men til slutt vil den smelte. Og åpne munnen.
8
1972, Felicia forsvant Det suser i bjørkene, og jeg sykler. Jeg er fem år, sykkelen min er rød. Bursdagsgaven min. Småland er vårt og det hvite huset. Her bor vi nå. Inntil nylig bodde vi i Malmö. Pappa er plutselig borte. Men jeg var der for ikke så lenge siden. I den lille leiligheten hans i Malmö. Jeg fikk sove over. Vi spilte Jägersro og hørte på Cornelis Vreeswijk. Jeg ville ikke si ha det. Ta meg med, pappa. Bare du og jeg. Mamma hadde sagt at dersom han ikke våknet om morgenen, skulle jeg helle isbiter over den bare overkroppen hans når han sov. Jeg angret meg allerede før jeg hadde gjort det. Unnskyld, pappa. Nå er jeg med storesøsteren min på sykkeltur. Og vi har syklet oss bort. Hun har fått panikk og er rasende. Og jeg ser på. Vet ikke hva jeg burde bli. Urolig for det hun skriker – at vi aldri kommer til å finne hjem igjen – eller urolig for henne og at hun skriker. Er hun sint på meg?
Depresjon, 2006
Gjennom lang tid bygges den opp. Den gir seg bare litt til kjenne i begynnelsen, et par centimeter her og der. En grå9
blek kant som av og til synes og forstyrrer utsikten. Kjedelig, men mulig å overse. For sånn kan det føles iblant. Det er helt normalt. Dagene går, og kanten faller etter hvert på plass. Forlenger fortauene og slutter å danne kontraster. Kanten utvider seg og danner fotballbaner i samme grå farge, eller skal vi si grå mangel på farge. Det merkes knapt, at nå føles ingenting spesielt som noe som helst. Kanskje går det an å huske at – vent nå litt. Dette her? Det har vel pågått en stund? Eller? Kanskje kastes en livline ut her og der, men stumpene blir liggende. Noen fikk det kanskje ikke med seg. Eller så ble de kastet for kort. Er det på tide å ta et tilskudd av noe slag? Er det på tide å begynne å trene? Denne mattheten. Men vent nå. Det var jo nettopp det som trengtes. Hvile. Ah, det var derfor! Og så irritasjonen. Hudløsheten. Idiotmennesker overalt. Hvor faen kommer de fra? Og hvorfor samles alle her? Og bare her. Og hvorfor hit, til meg. Kutt kontakten. Isoler. Bort med dem. Jeg vil være i fred. Nå, omtrent, kjennes det. Nå begynner jeg å huske at jeg ikke husker lenger. Hvordan det var å føle noe. Det eneste som føles i kroppen, er kroppen. Og den gjør vondt. Gnager. Iler. Verker av kontinuerlig matthet. Det er på tide å dø. Jeg er ikke redd. Har aldri vært redd for å dø. Tvert imot. Jeg vil dit. Jeg vil så gjerne hvile. Når var jeg lei meg forrige gang? Når var jeg sint? Ikke noe svar. Jeg vil ikke snakke. Jeg rykker til iblant. Slenger et hei ut i rommet, men får ikke noe svar. Den vennen hører ikke. 10
Ikke den heller. Jeg blir ikke skuffet engang. For jeg roper ikke spesielt høyt. Og ærlig talt så driter jeg i det. For jeg er klar. Klar til å få slippe det her snart. – Gud tar de vakreste barna, de beste. Derfor trodde jeg at hvis det var et barn jeg kom til å miste, så var det deg, Felicia. Ikke Simon. Det tenkte jeg allerede den dagen du ble født. Felicia, elskede barn. Jeg har alltid visst det. At du er for god for denne verdenen. Depresjon. Sånn var det, ja. Nå husker jeg. Å ikke finnes. Å ikke kjenne at noe finnes. At det ikke har noen nyanser lenger. Ingenting skjer. Ingenting er. Og da spiller det jo egentlig ingen rolle.
11
Sonny og raggaren, 1972 Sonny er tynn, hengslete og har fjonete bart. Han har vesken over skulderen og blir stående en stund. Han ser på oss, familien von Trapp i stillheten i Österbymo. Øynene hans er tomme. – Heisan. Jeg heter Sonny. Noen dager før hadde mamma forberedt oss på at Sonny skulle komme. Hun forteller at han er seksten år. Bare barnet, egentlig. Det var et ungdomshjem som hadde tatt kontakt med henne. Tilbød henne godtgjørelse for å ha en «praktikant» en stund. Hun takket ja til praktikanten og nei til godtgjørelsen. Hun ville ikke ta imot penger, for da ville kanskje Sonny tro at alt bare dreide seg om pengene. Og Sonny flytter inn. Han får et eget rom, og huset gjør plass også til ham. Det spiller ingen rolle at han har begått forbrytelser og kanskje til og med har myrdet noen. For alle mennesker er gode hvis bare forutsetningene er det. Og her skal han få et annet liv. Mamma skal hjelpe ham. Og det gjør hun. Viser ham rundt, der er planen på kjøleskapet, planen med sove- og leketidene våre, og oppgavene våre med matlaging og rydding. 12
Tvilrådig og taus ser han på oss idet han nå står der. Vi er seks barn som ser tilbake. Han virker snill, selv om han ikke sier så mye. Jeg er fem år og har akkurat fått min første sykkel. Den er rød. Da Sonny går ut, følger jeg etter ham for å vise den frem. Han drar fingrene langs rammen og plystrer begeistret. Det er bare han og jeg i kveldsdisen. Så sier vi ikke noe på en lang stund. Han røyker og jeg holder i sykkelen min, vet plutselig ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Jeg vil spørre ham om mye forskjellig, men vet ikke hvordan. Jeg kikker litt på ham i smug, mens jeg tråkker rundt på sykkelen. Ja, han virker snill. Blyg, kanskje? Han har altså med seg en liten veske. Hvor lenge skal han bli? Han står igjen og røyker sin tredje sigarett da jeg til slutt går inn. Mamma driver og tar på rent sengetøy på sengen hans. Mamma vil nok hjelpe Sonny. Så han skal føle seg velkommen, hjemme, trygg. Fylle ham med rutiner og ansvar. Man har det best når man føler at man trengs. Sonny har kanskje aldri følt at han trengs. Hun hjelper ham ut av banen, som har kommet så skjevt ut. Alt gikk galt så tidlig. Det er fortsatt en sjanse. Hun hjelper ham med å få en plass i solen. En plass i en familie som trenger det. Hun hjelper. Så ligger hun med ham i ett og et halvt år.
13
Egypt, 1973 – Hvordan ser det ut der vi skal bo? Jeg ser på mamma. Hun gråter. Foran seg har hun en whisky. Hun begynte med whisky i baren på Arlanda, og siden har det fortsatt. På det første flyet, på det andre og nå på det tredje. Reisen er lang, og jeg lurer. – Hvorfor er du lei deg? – Mamma er bare litt trøtt. – Ja, men skal du ikke sove litt da, mamma? Hun klapper meg på kinnet. Det er julaften. Og mamma har sagt at det vi har med oss, er alt vi eier. Nå bøyer hun seg frem og tar opp håndvesken som ligger under stolen foran. Der skal vi bo. Hun peker. Og jeg ser på bildene. Hører på mamma som forteller. Om jordgulvet i huset. Det der er moren og faren til Yusuf. De ser snille ut, ikke sant? Mamma gråter enda mer. De andre sover og jeg har vondt i ryggen. Reisen er så lang, men det ville jeg aldri si. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal være den som klager. Og mamma ser varmt på meg. Jeg prøver å forstå hvorfor hun ikke sover. I stedet spør jeg om hun har pakket ned bildene av pappa. Hvor er han? Men mamma sier at det ikke finnes 14
noen bilder lenger. Hun har brent dem. Alle tråder bakover er brent, for vi kommer aldri mer tilbake. – Yusuf ville ha det sånn. Han ville at jeg skulle brenne historien min. Jeg skjønner ikke helt hva hun sier, men jeg hører det likevel. Kommer jeg aldri til å få treffe pappaen min igjen? Lekene mine er borte. Sengen, der vi bor. Ingenting finnes lenger. Vi har tatt sprøyter, sagt ha det til klassen. Pappa. Hvor er han? Burde jeg ha skrevet et brev til pappa? Mamma, vet pappa at vi skal flytte til Egypt? – Nei, svarer mamma. Det vet han ikke. Det er natt i Egypt. Det finnes ingen vanlige lamper. Men i vinduet står det en parafinlampe. Mamma sier at det ikke er strøm her. Jeg hører et esel. Stallen ligger vegg i vegg med soverommet vårt, og der vi spiser ligger det et teppe på jordgulvet. Yusuf viser oss rundt, og etter ham går søstrene hans. De gjør et eller annet med munnen som lager lyd. Mamma forklarer at de gjør det fordi de er glade og fordi det er fest. Yusuf viser oss sengene. De er store, og der skal vi sove sammen, vi og søsknene hans. Ingen har en bestemt seng her, eller en egen seng. Det er akkurat som hjemme. Jeg prøver å telle. Og det går ikke. For jeg og søsknene mine, vi er seks barn, og i huset til Yusuf er det sju barn, noen søskenbarn og moren og faren til Yusuf. På lakenene i alle sengene ligger det noe hvitt, pudderaktig. Mamma spør Yu15
suf, som forteller at det er DDT-pulver som skal holde småkrypene borte. Hver kveld skal man pudre. Yusuf ser stolt ut, og gir meg en klem samtidig som han løfter meg opp. Jeg har savnet ham, og trekker inn en helt ny duft fra det krøllete kinnskjegget hans. Jeg kjenner ham ikke ordentlig igjen, for sånn luktet han ikke da han var hos oss i Sverige. Jeg stirrer. Ser. Vil. Skjønner ingenting. Alt er bare bilder. Men jeg bestemmer meg i mitt tause hode, blant alle bildene. Jeg skal lære meg sangene de synger, jeg skal klappe eselet og kanskje ri på det. Jeg skal snakke som dem. Jeg skal bli arabisk. Yusuf setter meg ned på gulvet og drar meg i hånden. Han vil vise meg og de andre hvor de skal bo, han og mamma. Vi går ut gjennom en liten dør, Yusuf må bøye seg for å komme seg ut. Som en våt og lang snegle tar vi oss alle opp en smal trapp i regnet som øser ned. Det er leirete, og treskoene mine klistrer seg fast i alle trappetrinnene. Så kommer vi helt opp, og Yusuf slår opp en liten tredør. Innenfor er det et lite rom med en stor seng. Her skal vi bo, sier han og slår ut med armene i en feiende bevegelse. Alle vi søsknene trenger oss frem for å se, og jeg klemmes inn mellom Yusuf og mamma som samtidig prøver å holde rundt hverandre. Jeg ser opp og lurer på hvordan alt ser ut i morgen. Når det er lyst. Vi går ned igjen, og nå føles det som om jeg nesten ikke klarer å røre på beina lenger. Kroppen har sluttet å orke. Den rører seg ikke, og jeg klarer ikke å tenke lenger. Jeg legger meg i en av sengene med klærne på. Men pusse tenner da, 16
tenker jeg, og prøver å holde øynene åpne. Jeg ser at mamma og Yusuf sleper koffertene mot den lille døren og hører samtidig eselet som sparker i båsen der det står. Jeg lurer på hvilken farge det er på det. Mamma og Yusuf drar koffertene ut gjennom den lille døren, mamma trenger ikke bøye seg. De bærer opp én koffert om gangen, og flytter inn på det lille rommet sitt. Deretter tar det flere dager før jeg ser mamma neste gang.
17
Gardasjøen, 2006 Jeg er verken kvinne eller mann eller menneske. Jeg er ikke noe kjønn. Det jeg tror forventes av meg som kvinne, er langt hår (har jeg hørt). Jeg har langt hår nå. Men jeg føler meg likevel ikke kvinnelig. Kanskje er det i virkeligheten helt motsatt? At det er kort hår man skal ha. Jeg klipper av tjafs etter tjafs med en neglesaks og tenker at jeg kanskje kommer til å bli enda mer kvinnelig nå. Eller? Jeg skjønner ikke hva som er hva lenger. Jeg er tydeligvis deprimert. Det er det de sier. Det er altså slik det er å være deprimert. Eller? Jeg er ikke noe kjønn. Jeg er ingenting. Det er det jeg oppdager da jeg står på det lille badet på det italienske hotellet ved Gardasjøen. I hotellspeilet ser jeg håret falle av. Jeg klipper og liksom drar med saksen så det skal se mer naturlig ut. Mykere. Da jeg er ferdig, oppdager jeg en kort frisyre og et enda større tomrom. Kvinneligheten gled ut av hendene på meg. Den satt ikke i håret, den forsvant enda mer. Jeg ser på de avmagrede brystene mine. Jeg er blitt tynnere. Men legen sa at jeg trolig kommer til å gå opp i vekt snart. Tablettene gjør det med kroppen, det er en vanlig bivirkning. Så snart får jeg nok mer kvinnelige former igjen. Jeg har vent meg til det nå. At jeg er syk. Og nå som kjønnet mitt også har 18
forsvunnet, så blir jeg ikke lei meg. Snarere forbløffet. Hvis jeg ikke er et kjønn, en kvinne, hva er jeg da? Vincent skriver en melding på mobilen sin og kikker opp på meg idet jeg kommer ut fra badet. Han ser ikke spesielt forbløffet ut. Han spør om jeg er sulten. Vi har vært sammen i nesten et år nå. Han er den vakreste mannen jeg har sett. Og han har sett alt det styggeste i meg. Depresjon er stygt. Og jeg har ikke følt meg vakker på veldig lenge. Sammen med psykiateren på Katarinahuset bestemte vi oss for at en fottur i Dolomittene ikke kunne være feil. Sånn sett er jeg jo ikke ensom. For jeg trenger overvåkning. Siden jeg vil ta livet av meg hele tiden. Så nå er vi her. Og jeg skulle ønske jeg hadde øyne, følelser, takknemlighet, skjønnhet og kvinnelighet, kraft og ork. Så jeg kunne orke å ta imot. Det fine hotellet ved vannet, Vincents sjenerøsitet i alt han gjør. Jeg går omkring i en ordløs myr. Til å trå på har jeg medisinene mine, angstdempende, søvntabletter og antidepressiva. Vi er egentlig et umulig par. Han har penger, fine klær, ansiktsprodukter, neglefil for både hender og føtter, han har perfekte tenner, muskler og et stort hus. Jeg har sykepenger som akkurat holder til leien, jeg bor i en treroms på Söder og aner ikke hvor lenge det er siden jeg kjøpte en ansiktskrem. Og jeg setter glass som ikke tåler varme inn i oppvaskmaskinen til Vincent. Jeg føler meg som en trekantet kloss som skal inn i det runde hullet. Vincent sier at han kan bære meg en stund nå, han sier at 19
han kan, vil og orker det. Så jeg vender meg til ham med min siste oppdagelse. Hvor underlig det er å være uten kjønn. Kanskje han kan hjelpe meg? Hjelpe meg med å finne tilbake til min kvinnelighet igjen. For det er vel kvinne jeg vil være? Jeg tror det. Jeg trenger et råd. Tabletter til innsiden, styling og raske løsninger til utsiden. – Vincent, hva skal jeg gjøre. Hvordan skal jeg bli mer kvinnelig? Vi har akkurat spist opp hovedretten, og varme vinder blåser inn fra Gardasjøen. Gatelysene og stearinlysene lyser svakt opp piazzaen, og vi myser mot menyen for å finne dessert. Han synes ikke jeg skal gjøre noe som helst, jeg er vakker som jeg er. Kvinnelighet sitter i det indre, og ditt indre er vakkert og kvinnelig, sier han. Men jeg gir meg ikke. Han må vel ha en mening om hva som kan regnes som kvinnelig (kanskje en kjole, tenker jeg). Jo, det er klart han har en mening. Men snille deg, si det da. Si hva jeg kan gjøre for å finne tilbake til min kvinnelige identitet. – Ja, hvis du virkelig vil høre det, så: Slip huden din (for den er maskulin og grov). Skaff deg større bryster. Gå i høyhælte sko.
20
Hold deg klar, 1981 – Gå inn på rommet ditt. Jeg kommer om en stund, og da har jeg tenkt ferdig. På hvilken straff du skal få. Samme dag har jeg fortalt til mamma at jeg har hatt sex. Kjæresten min og jeg har vært sammen i ett og et halvt år, og i forgårs lå vi med hverandre for første gang. Vi brukte kondom, fra begynnelse til slutt, men nå er jeg urolig likevel. Kan man kanskje bli gravid selv om man bruker kondom? Kanskje det ble et lite hull i den? Jeg burde ha fått mensen i dag. Men det er ikke det verste. Jeg er fjorten år, og har dermed brutt mammas regel: ikke noe sex før man har fylt seksten år. Den regelen bryter man ikke. Etter en og en halv time har mamma rukket å røyke noen sigaretter, drukket noen glass vin, diskutert med noen på telefon, og nå kommer hun. Lukker døren bak seg. Hun sier i en rolig og saklig tone at jeg kommer til å få husarrest i en måned. Men jeg skal få en straff nå også. Med en gang. Hun sier at jeg skal få en ørefik. – Og den straffen skal du ta imot. Jeg legger hendene over ansiktet. Jeg skjønner at jeg har gjort noe galt, for jeg har brutt regelen hennes. Men jeg skjønner ikke hvorfor hun skal slå. I ansiktet mitt. 21
Jeg kjenner at det blir varmt i trusen. Det er mensen. Å nei, hvis jeg bare hadde ventet! Jeg hadde ikke trengt å si det. Hun har ikke fortjent å få høre hemmelighetene mine. Hun trøster meg jo ikke uansett. Bare straffer. Jeg hadde ikke trengt å si det. – Ta bort hendene fra ansiktet, sier mamma. Jeg er redd. For at det kommer til å gjøre vondt. – Ta bort hendene, sier jeg. Du skal ta denne straffen nå. Til slutt blotter jeg ansiktet og lukker øynene.
22