Fedrenes synder av Karin Slaughter

Karin Slaughter

Fedrenes synder Oversatt av Gry Sønsteng

Karin Slaughter Originalens tittel: Criminal Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2012 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-45171-4 1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStock Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kate – redaktør, venn

1

15. august 1974 Lucy Bennett

En kanelbrun Oldsmobile Cutlass kjørte langsomt oppover Edgewood Avenue. Vinduene var rullet ned, og sjåføren satt sammensunket i setet. Lysene fra dashbordet viste at han hadde små, svarte og stikkende øyne som saumfor rekken av jenter som sto under gateskiltet. Jane. Mary. Lydia.

Bilen stanset. Som ventet nikket mannen mot Kitty. Hun slentret bort til ham på høye hæler over den ujevne asfalten mens hun rettet på miniskjørtet. For to uker siden, da Juice hadde kommet med Kitty, fortalte hun dem at hun var 16 år. Det betydde sannsynligvis 15, selv om hun så ut som hun var 12.

De hadde hatet synet av henne.

Kitty lente seg inn gjennom det åpne bilvinduet. Det stive vinylskjørtet vippet opp nederst så det lignet en bjelle. Hun ble alltid valgt først, noe som var blitt et problem. Alle unntatt Juice forsto det. Kitty fikk spesialbehandling. Hun kunne overtale menn til å gjøre hva som helst. Hun var ny og ungpikeaktig, men som alle de andre hadde hun en kjøkkenkniv i vesken og visste hvordan hun skulle bruke den.

Ingen av dem hadde lyst til å gjøre det de drev med, men at en annen jente – en ny jente – ble valgt fremfor dem selv, gjorde dem like såret som om de var veggpryd på et debutantball.

Inne i Oldsmobilen ble handelen raskt avtalt – ingen 7

pruting, fordi det som ble solgt, fremdeles var verdt prisen. Kitty gjorde et tegn til Juice, ventet på klarsignal og satte seg inn i bilen. Det lød en hosting i eksosrøret da bilen gjorde en stor sving og kjørte inn i en trang sidegate. Bilen ristet én gang da giret ble satt i fri. Hånden til sjåføren skjøt opp, tok tak rundt bakhodet til Kitty. Så forsvant hun.

Lucy Bennett snudde seg vekk. Hun kikket oppover den mørke, sjelløse avenyen. Hun så ingen lys fra biler. Det var ingen trafikk. Ingen kjøp og salg. Atlanta hadde ikke noe natteliv. Den siste som gikk ut av Equitable-bygningen pleide å slå av lyset, men Lucy kunne se lyspærene fra Flatiron gløde i Central City Park. Hvis hun myste, kunne hun se den velkjente grønne fargen på C&S-skiltet som førte inn til forretningsdistriktet. De nye Sørstatene. Fremgang gjennom handel. «Byen som var for opptatt til å hate.»

Hvis det fantes menn som vandret rundt i gatene denne kvelden, hadde de ikke noe godt i tankene.

Jane tente en sigarett og stakk pakken ned i vesken igjen.

Hun var ikke av den typen som ga fra seg noe gratis, men hun visste hvordan hun skulle raske til seg ting. Blikket hennes møtte Lucys. Det tomme uttrykket i øynene hennes var vanskelig å se på. Jane måtte ha følt det samme, for hun kikket raskt ned.

Lucy skalv, selv om det bare var i midten av august og hun kunne kjenne varmen fra asfalten, lik ulmingen fra et bål. Føttene verket. Hun hadde vondt i ryggen. Hun kjente pulsen i hodet. Det føltes som om hun hadde svelget et billass med sement. Hun var tørr i munnen. Det prikket i hendene hele tiden. En dott av det blonde håret hadde falt ned i vasken i morges. Hun fylte 19 år for to dager siden, men var allerede en gammel kvinne.

Det ristet i den brune Oldsmobilen igjen. Hodet til Kitty dukket opp. Hun tørket seg rundt munnen da hun gikk ut av bilen. Ingen nøling. Horekunden skulle ikke få anledning til å vurdere kjøpet. Bilen kjørte av gårde før hun fikk lukket døren, og Kitty vaklet i noen sekunder på de høye hælene. Hun så fortapt ut, redd og deretter sint. De var sinte 8

alle sammen. De kunne gjemme seg i raseriet. Det var trøsten deres, den eneste følelsen de kunne kalle sin egen.

Lucy så på Kitty da hun kom mot dem. Hun ga pengene til Juice og skulle til å gå videre, men han grep henne i armen. Kitty spyttet på fortauet og lot som om hun ikke var livredd da Juice telte hver seddel. Kitty sto og ventet. De sto alle og ventet.

Juice hevet endelig blikket. Det var greit. Kitty stilte seg bak de andre. Hun så ikke på noen av de andre jentene.

Hun stirret bare tomt ut på gaten og ventet på neste bil, på den neste mannen som enten ville nikke eller kjøre forbi henne. Det hadde bare tatt to dager før hun fikk det samme tomme uttrykket i øynene som de andre jentene. Hva tenkte hun? Sannsynligvis det samme som Lucy gjorde – den samme messingen som fikk henne til å sove hver kveld: Når-vil-dette-ta-slutt? Når-vil-dette-ta-slutt? Når-vil-detteta-slutt?

Lucy hadde også vært 15 år en gang. Nå kunne hun knapt huske den tiden. De hadde sendt lapper til hverandre i klasserommet. De hadde knist når det gjaldt gutter. Hun hadde løpt hjem fra skolen for å se på den såpeoperaen hun likte best. Hun danset på rommet sitt til Jackson Five sammen med bestevenninnen, Jill Henderson. Lucy var 15 år, og så hadde livet åpnet seg som en stor kløft. Lille Lucy falt ned i et ubarmhjertig mørke.

Hun hadde begynt med amfetamin for å gå ned i vekt.

Bare piller til å begynne med. Benzedrin, som venninnen Jill hadde funnet i medisinskapet til moren. De var forsiktige og tok bare noen få om gangen, inntil det rablet for noen i et eller annet departement og myndighetene forbød pillene.

Medisinskapet var plutselig tomt, og neste dag – det virket i alle fall sånn – la hun på seg og veide nesten 70 kilo igjen. Hun var den eneste overvektige på skolen, bortsett fra Feite-George – gutten som pillet seg i nesen og satt alene i spisefrikvarteret. Lucy hatet ham like mye som han hatet henne, på samme måte som hun avskydde sitt eget speilbilde.

9

Det var moren til Jill som lærte Lucy hvordan hun skulle sette sprøyter. Mrs. Henderson var ikke dum; hun hadde sett at det forsvant piller. Hun syntes det var fint at Lucy endelig gjorde noe for å bli kvitt hvalpefettet. Hun tok også pillene for å gå ned i vekt. Hun var sykepleier på Clayton General Hospital. Hun slentret ut av akuttavdelingen med ampuller med metedrin skranglende i lommen på den hvite uniformen. Amfetamin som kan injiseres, hadde hun sagt til Lucy. Den samme virkningen som pillene, bare raskere.

Lucy var 15 år den første gangen nålen skar gjennom huden.

«Bare litt av gangen,» hadde Mrs. Henderson sagt før hun dro stoffet inn i sprøyten og langsomt presset ned stempelet. «Du skal kontrollere det. Ikke la stoffet ta kontrollen over deg.» Hun kjente egentlig ikke noe kick, bare en litt svevende følelse. Og deretter den etterlengtede manglende lysten på mat. Mrs. Henderson hadde rett – det flytende stoffet virket raskere enn pillene. Lucy gikk ned fem kilo.

Syv kilo. Og så skjedde det ingenting. Lucy strakk ordene «bare litt om gangen» en smule, og tok ikke bare fem centiliter, men ti, og deretter 15. Det kjentes som om hodet eksploderte og en ild gikk gjennom hele kroppen.

Hva hadde hun brydd seg om etter det?

Ingenting.

Gutter? De var for dumme. Jill Henderson? For en dust.

Sin egen vekt? Aldri mer.

Da hun var 16 år, veide Lucy litt under 45 kilo. Ribbbena, hoftene og albuebena stakk ut som nypolert marmor. For første gang i livet hadde hun kinnben. Hun hadde svart kajal som Kleopatra og blå øyeskygge. Hun strøk det lange, blonde håret med strykejern så det lå stivt mot den utrolig tynne baken. Den lille jenta som gymlæreren i femte klasse – til latter fra de andre i klassen – hadde kalt «Berlinerbolla», var nå modelltynn, likegyldig og plutselig populær.

Hun var riktignok ikke populær hos de gamle vennene, dem hun hadde kjent siden barnehagen. De avskrev henne 10

som «bortkastet tid», en taper. For første gang i sitt liv brydde ikke Lucy seg om det. Hvem trengte mennesker som så ned på deg bare fordi du hadde det litt morsomt? Hun hadde aldri vært noe mer enn et vedheng – den tykke jenta du kunne være venninne med slik at den andre jenta fremsto som den pene og sjarmerende som alle guttene flørtet med.

De nye vennene hennes syntes at Lucy var perfekt. De elsket at hun kom med sarkastiske kommentarer om de gamle vennene. De syntes det at hun var litt snål, bare var en positiv ting. Jentene inviterte henne på fester. Guttene ba henne med ut. De behandlet henne som om hun var en av dem.

Hun passet endelig inn i en gruppe. Hun var ikke lenger et vedheng til noe som helst. Hun var bare en av mange. Hun var bare Lucy.

Hva med det gamle livet hennes? Lucy hadde bare forakt til overs for dem som hadde hørt til det. Spesielt Mrs. Henderson, som brått brøt kontakten og sa at hun måtte skjerpe seg. Lucy hadde aldri vært så skjerpet noen gang.

Hun hadde absolutt ingen planer om å gi opp sitt nye liv.

Alle de gamle vennene hennes var blitt så prektige. De tenkte ikke på noe annet enn å forberede seg til college, noe som for det meste besto i å diskutere hvilken akademisk forening de ville tilhøre. Disse «husene», med sin viktorianske og nygreske arkitektur, lå langs Milledge Avenue og South Lumpkin Street ved Universitetet i Georgia, og var noe Lucy hadde snakket om siden hun var ti år. Men higet etter amfetamin hadde gjort at det greske i livet hennes bare betydde et gammelt språk. Hun trengte ikke de misbilligende blikkene fra barndomsvennene. Hun trengte ikke engang Mrs. Henderson lenger. Hun hadde mange nye venner som kunne skaffe henne det hun trengte, og foreldrene hennes var sjenerøse med ukepengene. De ukene Lucy var blakk, merket ikke moren at det manglet noen sedler i lommeboken.

Det var så lett å se nå i ettertid, men den gangen den nedadgående spiralen i livet hennes begynte, virket det som om 11

det skjedde i løpet av noen sekunder og ikke de to årene det tok å falle så dypt. Hun var mutt og sur hjemme. Hun begynte å snike seg ut om kvelden og lyve for foreldrene om idiotiske ting. Helt vanlige ting som lett kunne bli avslørt.

På skolen strøk hun i fag etter fag, helt til hun havnet i hjelpeklasse i engelsk. Hun satt bak Feite-George sammen med de nye vennene sine. De sov for det meste av seg nedturene og lot tiden gå til de kunne konsentrere seg om den store kjærligheten.

Nålen.

Det lange, syltynne stykket av stål som helt uvitende styrte hvert øyeblikk av livet hennes. Hun drømte om hvordan hun satte skuddene. Det første sekundet da nålen berørte huden. Stikket da nålen gikk inn i åren. Den brennende følelsen da væsken ble sprøytet inn. Lykkerusen da dopen strømmet ut i kroppen. Det var verdt alt. Det var verdt alt hun måtte ofre. Det var verdt alt hun mistet. Alt hun måtte gjøre for å få tak i stoffet. Det eneste som betydde noe, var følelsen da stoffet fløt inn i blodomløpet.

Det siste fallet ned i avgrunnen skjedde brått.

Bobby Fields. Han var nesten 20 år eldre enn Lucy.

Smartere. Sterkere. Han var mekaniker på en av bensinstasjonene til faren hennes. Bobby hadde aldri lagt merke til henne før. Hun var usynlig for ham, en lubben liten jente med tynne musefletter. Det forandret seg etter at amfetaminet kom inn i livet hennes. En dag kom hun inn på bensinstasjonen med jeansen hengende lavt på de smale hoftene.

Slengbuksen var frynsete nederst etter å ha blitt subbet mot underlaget, og Bobby ba henne om å stoppe og prate litt.

Han hørte på det hun sa, og det gikk opp for henne at ingen egentlig hadde lyttet til det hun hadde å si før nå.

Med fingre som var svarte av olje, hadde han strøket vekk et hårstrå som hang ned i ansiktet hennes. Plutselig befant de seg innerst i bygningen, og hånden hans grep rundt brystet hennes. Hun følte seg levende fordi han ga henne intens oppmerksomhet.

Lucy hadde aldri vært sammen med en mann. Selv når 12

hun var ruset, visste hun at hun skulle si nei. Hun visste at hun måtte spare seg, ingen ville ha brukt vare. Så usannsynlig det enn virket nå, hadde en del av henne den gangen trodd at hun – til tross for den lille nedturen – en dag ville begynne på universitetet og bli medlem av en av de akademiske foreningene. Hun ville gifte seg med en pålitelig ung mann, en som faren hennes godtok fordi han hadde en lysende fremtid foran seg.

Hun ville få barn. Hun ville bli med i foreldreforeningen.

Bake småkaker og kjøre barna til skolen i en stasjonsvogn.

Sitte på kjøkkenet og røyke sammen med de andre mødrene og klage over at de levde kjedelige liv. Og når de snakket om babyer med kolikk og hvor dødt ekteskapet deres var, ville Lucy kanskje smile og huske den ville ungdomstiden med den sinnssvake og hedonistiske hangen til speed.

Eller kanskje hun en dag ville stå på et gatehjørne midt i Atlanta og kjenne hjertet i halsen ved tanken på å gå glipp av praten på kjøkkenet og miste de nære vennene.

For i motsetning til den 16 år gamle Lucy, som aldri hadde vært sammen med en mann, hadde Bobby Fields vært sammen med mange kvinner. Mange unge kvinner.

Han visste hvordan han skulle snakke til dem for å få dem til å føle seg spesielle. Og viktigst av alt – han visste hvordan han skulle la hånden gli fra brystet til låret og videre ned til skrittet. Og til andre steder som fikk henne til å gispe så høyt at faren ropte på henne fra kontoret og spurte om alt var i orden.

«Alt i orden, pappa,» hadde hun svart, fordi hånden til Bobby føltes så deilig at hun ville ha løyet til Gud om nødvendig.

Til å begynne med var forholdet deres hemmelig, noe som bare gjorde det mer spennende. Det var et bånd mellom dem. Det lå noe forbudt i luften. De traff hverandre i smug i nesten et helt år. Lucy så ikke engang på Bobby når hun kom til bensinstasjonen en gang i uken for å hjelpe faren. Hun lot som om han ikke eksisterte helt til hun ikke holdt ut lenger. Da gikk hun inn på det skitne toalettet bak 13

bygningen. Han grep så hardt rundt baken hennes med de oljete hendene at det gjorde vondt når hun satte seg ved siden av faren igjen.

Hungeren etter Bobby var nesten like sterk som hungeren etter speed. Hun skulket skolen. Hun diktet opp en deltidsjobb og overnattinger som foreldrene aldri tok seg bryet med å sjekke. Bobby hadde en egen leilighet. Han kjørte en Mustang Fastback som Steve McQueen. Han drakk øl og røykte marihuana og skaffet speed til henne. Hun lærte hvordan hun skulle suge ham uten å brekke seg.

Alt var helt perfekt helt til det gikk opp for henne at hun ikke kunne fortsette det falske livet. Eller kanskje hun bare ikke ville lenger. Hun sluttet på high school to måneder før den avsluttende eksamen. Den siste dråpen kom den helgen da foreldrene dro for å besøke broren hennes på college. Lucy tilbragte alle dagene hos Bobby. Hun laget mat til ham. Hun ryddet og vasket. Hun elsket med ham hele natten. Om dagen så hun på klokken hele tiden og telte timene til han kom fra jobb og hun kunne si at hun elsket ham. Og hun elsket ham virkelig. Spesielt de dagene da han kom hjem med et stort smil og en ampulle med magi i lommen.

Bobby var sjenerøs med speeden. Kanskje litt for gavmild. Hun ble så ruset at tennene klapret i munnen. Hun var fremdeles ruset da hun snublet seg hjem neste morgen.

Det var søndag.

Foreldrene skulle gå i kirken sammen med broren hennes før de kjørte tilbake, men de satt ved kjøkkenbordet da hun kom inn. Moren hadde ikke engang tatt av seg hatten.

De hadde ventet på henne hele natten. De hadde ringt til venninnen, alibiet hennes, som skulle si at Lucy lå over hos henne. Venninnen hennes løy til å begynne med, men etter litt press fortalte hun foreldrene hvor hun var, og hva hun hadde holdt på med de siste månedene.

Lucy var 17 år da, fremdeles umyndig. Foreldrene forsøkte å få henne tvangsinnlagt. De forsøkte å få Bobby arrestert. De forsøkte å forhindre at andre bensinstasjoner an14

satte ham, men han flyttet bare til Atlanta, der ingen brydde seg om hvem som reparerte bilen deres så lenge det var billig.

To måneders helvete gikk, og så var Lucy plutselig 18 år.

Livet hennes forandret seg over natten. I alle fall på mange måter. Hun var gammel nok til å slutte på skolen. Gammel nok til å drikke alkohol. Gammel nok til å dra hjemmefra uten at politiet kom for å hente henne. Hun gikk fra å være pappas pike til å være Bobbys jente og bodde i leiligheten hans ved Stewart Avenue. Hun sov hele dagen og bare ventet på at Bobby skulle komme hjem om kvelden. Han ga henne speed, lå med henne og lot henne sovne igjen.

Den eneste skyldfølelsen Lucy hadde, var overfor broren Henry. Han studerte juss ved Universitetet i Georgia. Han var seks år eldre enn henne og mer en venn enn en bror.

Det kunne gå lang tid mellom hver gang de satte seg ned og snakket sammen, men etter at han flyttet hjemmefra for å studere, hadde de skrevet brev til hverandre to, tre ganger i måneden.

Hun likte å skrive til Henry. Da ble hun den Lucy hun en gang hadde vært. Hun skrev tulleting om gutter, at hun var nervøs før eksamen og gledet seg til å begynne å øvelseskjøre. Ikke ett ord om speed. Ikke ett ord om de nye vennene hennes. De var så ute å kjøre at hun ikke turte å be dem med hjem, hun var redd de kunne finne på å stjele sølvtøyet til moren. Hvis moren i det hele tatt hadde sluppet dem inn.

Svarene fra Henry var alltid korte, men selv når han hadde mange eksamener, tok han seg alltid tid til å skrive noen setninger for å fortelle hva han drev med. Han var opprømt ved tanken på at hun ville begynne å studere på samme sted som ham. Han gledet seg til å presentere lillesøsteren for vennene sine. Han gledet seg til det meste, helt til foreldrene fortalte ham at lille Lucy hadde flyttet til Atlanta og var horen til en 38 år gammel hippie, doplanger og bilmekaniker.

Etter det kom brevene hennes tilbake uåpnet. Henry 15

skrev bare «RETUR» på konvolutten. Han behandlet henne plutselig som om hun var noe søppel på gaten.

Kanskje hun var søppel. Kanskje hun fortjente å bli forlatt. Med en gang rusen var over, med en gang kickene ble mindre intense og nedturene nesten uutholdelige – hva annet ventet Lucy Bennett enn et liv på gaten?

To måneder etter at hun flyttet inn til Bobby i Atlanta, kastet han henne ut. Hvem kunne bebreide ham? Den unge, sexy kjæresten hans var blitt en narkoman som tryglet om speed med det samme han kom inn av døren. Da Bobby sluttet å gi henne stoff, fant hun en mann i den samme bygningen som var villig til å gi henne alt hun ønsket. Spilte det noen rolle om hun måtte sprike med bena for å få det?

Han ga henne det Bobby ikke lenger ville gi henne. Han ga henne det hun trengte.

Han het Fred. Han vasket fly på flyplassen. Han likte å gjøre ting med henne som fikk henne til å gråte, men han ga henne speed etterpå, og da var alt i orden igjen. Fred trodde at han var spesiell, at han var bedre enn Bobby. Men da han fant ut at glimtet i øynene hennes gjaldt speeden og ikke ham, begynte han å slå henne. Han stanset ikke før hun endte på sykehus. Da hun tok drosje tilbake til bygningen, fortalte vaktmesteren at Fred hadde flyttet og ikke gitt ham noen ny adresse. Deretter sa han at Lucy kunne bo hos ham.

Det meste av det som skjedde etterpå, var en eneste lang tåke. Eller kanskje det sto så klart for henne at hun ikke så det, på samme måte som du skjeler hvis du bruker en annen persons briller. I nesten et år gikk hun fra den ene mannen til den andre for å få det hun trengte. Hun gjorde ting – forferdelige ting – for å få speed. Hvis det fantes en totempåle et sted i verden for å tilbe det stoffet, hadde hun begynt øverst og landet helt nederst. Dag etter dag hadde hun en svimlende følelse av å bli dratt mot avgrunnen, og allikevel klarte hun ikke å stanse. Hun visste at smerten ville komme. Abstinensen. Hungeren. Lengselen etter stoff, som brant som varm syre i magen.

16

Til slutt nådde hun bunnen. Lucy var livredd for MCgjengene som solgte speed, men trangen overvant bestandig frykten. Hun gikk på rundgang blant dem, og alle fikk sitt.

Alle hadde vært soldater i Vietnam og var rasende på verden, på systemet. De var rasende på Lucy også. Hun hadde aldri tatt en overdose før, det hadde i hvert fall ikke vært så ille at hun havnet på sykehus. Ikke bare én, men to og tre ganger ble hun lempet ut av baksetet på en Harley foran akuttmottaket på Grady Hospital. MC-fyrene likte ikke det. Det betydde at politiet ble kontaktet, og det var dyrt å kjøpe tausheten til politifolk. En kveld tok Lucy for mye speed, og en av MC-fyrene roet det ned ved å gi henne heroin, et triks han hadde lært da han kjempet mot Vietcong.

Heroinen var den siste spikeren i kisten til Lucy. Hun ble raskt avhengig, akkurat som med speeden. Den utrolige følelsen. Den ubeskrivelige lykkerusen. Tid og rom forsvant.

Bevisstheten ble borte.

Lucy hadde aldri solgt sex for å få penger til stoff. Til nå hadde det vært en form for byttehandel. Sex mot speed. Sex mot heroin. Men aldri sex for pengenes skyld.

Og nå hadde Lucy et desperat behov for penger.

MC-gjengene solgte speed, ikke heroin. Det stoffet var det de fargede som langet. Selv mafiaen holdt fingrene fra fatet. Heroin var et getto-stoff. Det var for sterkt, for avhengighetsskapende, for farlig for hvite. Spesielt hvite kvinner.

Noe som forklarte hvorfor Lucy endte opp som hore for en svart mann med en tatovering av Jesus på brystet.

Skjeen. Flammen. Lukten av brent gummi. Turnikeet.

Filteret fra en sigarett. Det var en romantisk og intens følelse ved det – et slags ritual som gjorde tiden med speed nesten bedrøvelig enkel. Selv nå kjente hun hvordan hun ble opprømt bare ved tanken på heroin. Hun lukket øynene og så for seg den bøyde biten med sølvpapir som lignet halsen til en svane. En svart svane. Det sorte får. Horen til en svart mann.

Juice sto plutselig ved siden av henne. De andre jentene 17

beveget seg forsiktig bort fra dem. Juice kunne lukte svakhet på lang avstand. Det var på den måten han fikk tak i dem til å begynne med. «Hva er det, Sexy?»

«Ingenting,» mumlet hun. «Alt er helt topp.»

Han tok tannpirkeren ut av munnen. «Ikke tull med meg.»

Lucy så ned i asfalten. Hun så de hvite lakkskoene hans.

Den nederste delen av den grønne, skreddersydde slengbuksen lå over pløsene. Hvor mange fremmede hadde hun ligget med for at skoene hans skulle skinne? Hvor mange bakseter hadde hun ligget i så han kunne gå til skredderen på Five Points og få tatt mål?

«Unnskyld.» Hun kikket forsiktig på ham og forsøkte å finne ut hvilket humør han var i.

Juice tok frem et lommetørkle og tørket svetten av pannen. Han hadde langt kinnskjegg som touchet barten og fippskjegget. Han hadde en føflekk på det ene kinnet som Lucy noen ganger stirret på når hun trengte å konsentrere seg om andre ting.

«Kom igjen, jenta mi. Hvis du ikke forteller meg hva som er i veien, kan jeg ikke fikse det.» Han dyttet til skulderen hennes. Da hun ikke sa noe, dyttet han litt hardere for å understreke poenget. Han hadde ikke tenkt å gi seg. Juice kunne ikke fordra at de holdt ting skjult for ham.

«Jeg tenkte på moren min,» svarte hun. Det var lenge siden hun hadde sagt noe som var sant til en mann.

Juice lo og rettet tannpirkeren mot de andre jentene. «Er ikke det søtt? Hun tenker på mammaen sin.» Han hevet stemmen. «Hvor mange av mammaene deres er her for dere nå?»

De andre jentene fniste nervøst. Kitty, som alltid var rask til å smiske, var den første som sa noe. «Vi trenger bare deg, Juice. Bare deg.»

«Lucy,» hvisket Mary. Det var så vidt hun fikk frem et ord. Hvis Juice ble sint nå, ville ingen av dem få det de ønsket. Og alt de ønsket, alt de trengte, var skjeen og heroinen han hadde i lommen.

18

«Nei, det er greit.» Juice viftet Mary bort. «La henne snakke. Spytt ut, jenta mi.»

Kanskje det var fordi han snakket til henne som om hun var en hund. Som om hun ville få en godbit hvis hun bjeffet på kommando. Eller kanskje det var fordi hun var så vant til å gjøre nøyaktig som han sa, at hun bare begynte å snakke.

«Jeg tenkte på en gang mamma tok meg med til byen.»

Lucy lukket øynene. Det var som om hun satt i bilen nå.

Dashbordet i Chrysleren til moren var av metall og skinte i sollyset. Det var varmt og fuktig i luften, den type temperatur i august som gjorde at du skulle ønske du hadde luftkondisjonering i bilen. «Hun skulle sette meg av ved biblioteket mens hun gjorde noen ærend.»

Juice lo av minnene hennes. «Nei, så nusselig. Mamma kjører deg til biblioteket så du kan lese noe.»

«Hun kom ikke frem.» Lucy åpnet øynene og så direkte på Juice på en måte hun aldri hadde våget før. «Klanen demonstrerte.»

Juice kremtet. Han kikket på de andre jentene før han så på Lucy igjen. «Fortsett.» Stemmen hans var blitt mørk og fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne.

«Gatene var sperret av. De stanset trafikken og sjekket hvem som satt i bilene.»

«Hysj,» hvisket Mary. Men Lucy klarte ikke å stoppe.

Herren hennes hadde bedt henne om å snakke.

«Det var en lørdag. Mamma kjørte meg alltid til biblioteket da.»

«Jaså,» sa Juice.

«Ja.» Hun kunne se det for seg, selv om hun hadde åpnet øynene. Hun satt i bilen til moren og følte seg trygg. Uten en bekymring i verden. Det var tiden før pillene. Før heroinen og Juice. Det var før hun mistet lille Lucy, som satt så tålmodig i morens bil og ikke bekymret seg om annet enn hvorvidt hun kom tidsnok til biblioteket fordi hun hadde lesegruppe etterpå.

Lille Lucy slukte bøker. Hun grep rundt bøkene hun 19

hadde i fanget, og kikket ut på mennene som blokkerte trafikken. De hadde på seg de hvite kappene. De fleste hadde tatt av seg de hvite hettene på grunn av varmen. Hun kjente igjen noen av mennene fra kirken, og noen fra skolen. Hun vinket til Mr. Sheffield, som eide jernvareforretningen. Han blunket til henne og vinket tilbake.

«Vi befant oss på en åskam i nærheten av Tinghuset. En svart mann foran oss stanset ved stoppskiltet. Han kjørte en av de små utenlandske bilene. Mr. Peterson gikk rett bort til ham, og Mr. Laramie nærmet seg fra den andre siden.»

«Jaså?» gjentok Juice.

«Ja. Mannen var livredd. Bilen hans rullet bakover. Han må ha tråkket på clutchen. Foten hans gled sikkert på pedalene fordi han fikk panikk. Jeg husker at mamma kikket på ham som om vi så Wild Kingdom på TV. Hun bare lo og lo. ’Se hvor redd den svartingen er,’ sa hun.»

«Herregud,» hveste Mary.

Lucy smilte mot Juice. «Se hvor redd den svartingen er,» gjentok hun.

Juice tok tannpirkeren ut av munnen. «Nå bør du passe deg.»

«Se hvor redd den svartingen er,» mumlet Lucy. «Se hvor redd den …» Stemmen hennes døde hen, men det var som om hun var en motor som akkurat var kommet i gang. Av en eller annen grunn syntes hun plutselig at historien var vanvittig morsom. Stemmen hennes ble høy og ga gjenlyd fra bygningene rundt dem. «Se hvor redd den svartingen er!

Se hvor redd den svartingen er!»

Juice slo til henne med flat hånd, men hardt nok til at hun spant rundt. Lucy kjente at hun svelget blod.

Det var ikke første gang hun var blitt slått. Det ville ikke bli den siste. Hun klarte ikke å stoppe. Ingenting kunne stanse henne. «Se hvor redd den svartingen er! Se hvor redd den svartingen er!»

«Hold kjeft!» Juice slo henne i ansiktet med knyttneven.

Lucy kjente at en tann brakk og kjeven forskjøv seg. Hun fortsatte likevel. «Se hvor redd den –» 20

Han sparket henne i magen. Den trange buksen gjorde at han beveget foten lavt, og hun kjente skotuppen hans skrape mot hoftebenet. Lucy gispet av smerten, den var gjennomborende og frigjørende på en og samme tid. Hvor mange år hadde gått siden hun følte noe annet enn tomhet?

Hvor mange år var det siden hun hadde hevet stemmen og sagt nei til en mann?

Halsen snørte seg sammen. Det var så vidt hun klarte å stå på bena. «Se hvor redd den –» Juice slo til henne i ansiktet igjen. Hun kjente at neseryggen brakk. Hun snublet bakover og veivet med armene.

Hun så stjerner. Bokstavelig talt. Hun mistet vesken. Hælen på den ene skoen brakk.

«Kom deg vekk!» Juice hevet knyttneven. «Kom deg vekk herfra før jeg dreper deg!»

Lucy snublet inn i Jane, som dyttet henne vekk som om hun var en rabiessmittet hund.

«Bare gå,» ba Mary. «Vær så snill.»

Lucy svelget en munnfull med blod. Hun hostet det ut igjen. Det fulgte med noe hvitt. Tenner.

«Kom deg vekk!» sa Juice advarende. «Kom deg for helvete vekk.»

Lucy klarte å snu seg. Hun så oppover den mørke gaten.

Det fantes ikke lys fra gatelyktene. Enten hadde hallikene skutt dem i stykker, eller så brydde ikke bystyret seg om å skru dem på. Lucy snublet igjen, men klarte å holde seg på bena. Den brukne hælen gjorde det vanskelig å gå. Hun sparket av seg begge skoene. Hun kjente den intense heten fra asfalten mot de bare føttene. Det sved helt opp i hårrøttene. Det var som å gå på glødende kull. Hun hadde sett det på TV en gang. Trikset var å gå så fort at heten ble tappet for oksygen slik at huden ikke ble brent.

Lucy gikk raskere. Hun rettet seg opp. Hun holdt hodet høyt til tross for den intense smerten i ribbena. Det spilte ingen rolle. Mørket spilte ingen rolle lenger. Heten fra asfalten spilte ingen rolle. Ingenting betydde noe som helst. Hun snudde seg. «Se hvor redd den svartingen er!» ropte hun.

21

Juice begynte å løpe etter henne, og Lucy sprang nedover gaten. De bare føttene klasket mot asfalten. Hun brukte armene. Det kjentes som om lungene ristet i brystkassen da hun rundet hjørnet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen. Hun tenkte på gymtimene på skolen, da oppsetsigheten hennes hadde gjort at hun måtte løpe fem eller ti eller 20 runder på idrettsbanen. Hun hadde vært så rask da, så ung og fri. Hun var ingen av delene lenger. Hun begynte å få krampe i leggene. Knærne begynte å gi etter. Lucy kikket seg over skulderen, men Juice var ikke der. Det var ingen der. Hun stanset på vaklende ben.

Han tok seg ikke engang bryet med å løpe etter henne.

Lucy bøyde seg frem og støttet hendene mot en telefonkiosk. Det dryppet blod fra munnen. Hun brukte tungen for å finne ut av hvor det kom fra. To tenner var brukket, men de var heldigvis innerst i munnen.

Hun gikk inn i telefonkiosken. Lyset der inne virket blendende da hun lukket døren, så hun lot den stå på gløtt. Hun lente seg mot glassveggen. Hun pustet fremdeles tungt. Det føltes som om hun hadde løpt tre kilometer og ikke bare noen kvartaler.

Hun så på det svarte telefonrøret som hang på metallkroken. Sprekken der du kunne putte på en mynt. Lucy lot fingrene gli over telefonsymbolet som var inngravert i metallplaten og ned til sifrene. 4 -7- 8. Telefonnummeret til foreldrene. Hun kunne det fremdeles utenat, på samme måte som hun husket gatenummeret der de bodde, bestemorens bursdag og datoen for brorens avsluttende eksamen.

Hun kunne ringe dem, men selv om de svarte, var det ingen av dem som hadde noe å si til hverandre.

Lucy rettet seg opp og gikk ut av telefonkiosken. Hun gikk langsomt oppover gaten. Ikke i noen spesiell retning, hun ville bare bort. Hun kjente det i magen da de første tegnene på abstinens begynte å melde seg. Hun burde komme seg til et sykehus, få behandling og trygle en sykepleier om å få metadon før det ble virkelig ille. Grady Hospital lå 22

12 kvartaler unna. Hun hadde ikke fått så sterke kramper i bena ennå. Hun kunne klare å gå dit. De ekstra rundene hun måtte løpe rundt idrettsbanen, hadde ikke alltid føltes som en straff. Hun elsket å løpe på den tiden. Hun likte å jogge i helgene sammen med broren Henry. Han ga alltid opp før henne. Lucy hadde et brev fra ham i vesken. Hun hadde fått det i forrige måned fra mannen på Union Mission, der jentene søkte tilflukt når Juice var sint på dem.

Hun hadde gått med det uåpnet i vesken i tre dager, hun var redd for at det var dårlige nyheter. Faren var død.

Moren hadde rømt sammen med mannen som kjørte isbilen. Alle ble jo skilt nå om dagen, ikke sant? Ødelagte hjem. Ødelagte barn. Men Lucy var blitt ødelagt for lenge siden, så det å åpne et brev og lese det måtte jo være en enkel sak.

Kråketærne til Henry var så velkjente at det føltes som om en hånd strøk henne mykt over kinnet. Hun hadde fått tårer i øynene. Hun leste brevet om og om igjen. Det var bare ett ark. Ingen sladder eller nytt om familien, for Henry var ikke den type person. Han var kort og konsis, aldri dramatisk. Han studerte juss på siste året og hadde allerede begynt å se seg om etter en jobb fordi han hadde hørt at markedet var tøft. Han skrev at han kom til å savne det å være student. Han ville savne studiekameratene. Og han savnet virkelig Lucy.

Han savnet henne.

Hun hadde lest det utallige ganger. Henry savnet henne.

Broren hennes savnet søsteren sin.

Lucy savnet også sitt gamle jeg.

Men hun hadde mistet vesken på gatehjørnet. Juice gikk sannsynligvis gjennom innholdet nå. Tømte det ut på fortauet og lette gjennom alt som om det tilhørte ham. Det betydde at det var han som hadde brevet fra Henry og kjøkkenkniven som var skarp nok til at hun kunne skjære seg på benet, noe hun hadde gjort i forrige uke bare for å forsikre seg om at hun fremdeles kunne blø.

Lucy tok til venstre ved neste gatehjørne. Hun snudde seg for å se på månen. Den lignet en finger som pirket borti den 23

svarte himmelen. Skjelettet av det uferdige Peachtree Plaza hotell raget i det fjerne – verdens høyeste hotell. Det ble bygget i hele byen. Om et år eller to ville det være flere tusen nye hotellrom i sentrum. Forretningene ville blomstre, særlig i gatene.

Hun tvilte på at hun ville leve lenge nok til å oppleve det.

Hun snublet igjen, og smerten jog oppover ryggraden.

Skadene i kroppen begynte å merkes. Hun måtte ha brukket et ribben. Hun visste at nesen var brukket. Magesmertene var blitt verre. Hun trengte et skudd, ellers ville hun havne i delirium tremens.

Hun tvang seg til å sette den ene foten foran den andre.

«Vær så snill!» Hun ba om at det fantes en gud på Grady Hospital. «La dem gi meg metadon. En seng. La dem være vennlige. La dem –» Lucy stoppet. Hva i helvete var det som gikk av henne?

Hvorfor skulle hun legge sin skjebne i hendene på en meggete sykepleier som ville kaste ett blikk på henne og forstå hva hun var? Hun burde gå tilbake til gatehjørnet. Hun burde skvære opp med Juice. Hun skulle gå ned på kne og trygle ham om å tilgi henne. Be om nåde. Om et skudd. Om frelse.

«God kveld, søster.»

Lucy bråsnudde og ventet halvt å se Henry stå der, selv om han aldri hadde snakket til henne på den måten. En mann sto noen meter fra henne. En høy, hvit mann, halvt skjult av mørket. Lucy la hånden mot brystet. Hun kjente hjertet slå mot håndflaten. Hun visste bedre enn å la en horekunde snike seg innpå henne. Hun strakte seg etter vesken med kniven før hun husket at hun hadde mistet den.

«Er alt i orden med deg?» spurte mannen. Han var glattbarbert, noe hun ikke hadde sett på lenge, bortsett fra på politimenn. Han hadde kortklipt, lysebrunt hår og kort kinnskjegg. Ingen skjeggstubb, selv så sent på kvelden. Hun tippet at han var i militæret. Mange kom hjem fra Vietnam nå om dagen. Om et halvt år ville denne drittsekken være som alle de andre veteranene Lucy kjente til. Han ville ha 24

det skitne håret i en hestehale, slå en eller annen kvinne og snakke stygt om myndighetene.

Lucy forsøkte å gjøre stemmen sterk. «Beklager, søten.

Jeg har tatt kvelden.» Ordene ga gjenlyd mellom bygningene. Hun hørte at hun snøvlet og rettet ryggen så han ikke skulle tro at hun var et lett bytte. «Butikken er stengt for i dag.»

«Jeg er ikke ute etter det.» Han tok et skritt frem. Han hadde en bok i hendene. Bibelen.

«Men for helvete,» mumlet hun. De fyrene var overalt.

Mormoner. Jehovas vitner. Til og med noen av Jesus-frikene fra den katolske kirken i nabolaget. «Jeg trenger ikke å frelses.»

«Jeg må nok si meg uenig i det, søster. Det ser ut som du trenger det.»

«Jeg er ikke søsteren din. Jeg har en bror, og du er ikke ham.» Lucy snudde seg og begynte å gå oppover gaten. Hun kunne ikke gå tilbake til Juice akkurat nå. Hun klarte ikke å ta imot mer juling. Hun skulle dra til sykehuset og lage så mye bråk at de måtte gi henne noe beroligende. Da ville hun i alle fall komme seg gjennom natten.

«Jeg skal vedde på at han er bekymret for deg.»

Hun fortsatte fremover.

«Broren din,» sa mannen. «Jeg tror at han er urolig for deg. Det ville jeg ha vært.»

Hun knyttet nevene, men snudde seg ikke. Hun hørte at han fulgte etter henne, men hun klarte ikke å gå raskere.

Magesmertene var blitt sterkere, det kjentes som en kniv skar gjennom innvollene. Sykehuset var greit for en natt, men det kom en dag i morgen. Og i overmorgen. Og dager etter det. Hun måtte finne en måte å blidgjøre Juice på. Forretningene hadde gått tregt i dag. Selv Kitty hadde ikke tjent mye. Det eneste som betydde noe for Juice, var raske penger, og Lucy kunne vedde på at denne Jesus-friken hadde minst ti dollar på seg. Juice kom allikevel til å slå henne, men pengene ville gjøre at slagene ikke var så harde.

«Jeg vil ringe ham.» Lucy beveget seg forsiktig. Hun 25

hørte at han fremdeles fulgte etter. «Broren min. Han kommer og henter meg. Han sa at han ville gjøre det.» Hun løy, men stemmen var fremdeles sterk. «Men jeg har ingen penger. Ingen mynter, så jeg får ikke ringt ham.»

«Hvis det er penger du vil ha, kan jeg gi deg det.»

Lucy stanset. Hun snudde seg langsomt rundt. Mannen sto i en halvmåne av lys som kom fra lobbyen i et kontorbygg like ved. Lucy var en høy kvinne, hun var nesten 1,75 og vant til å se ned på de fleste. Mannen foran henne var over 1,80. Hendene som holdt rundt Bibelen, var store, og han hadde brede skuldre. Han hadde lange ben, men han var ikke tynn. Lucy var rask av seg, spesielt når hun var redd. Med en gang han tok frem lommeboken, ville hun snappe den til seg og stikke av gårde.

«Er du marinesoldat eller noe?» spurte hun.

«Fritatt.» Han tok et skritt mot henne. «Jeg var ikke stridsdyktig.»

Hun syntes han virket stridsdyktig nok. Han hadde sannsynligvis en far som hadde kjøpt ham fri fra militærtjeneste, som hennes egen far hadde gjort med Henry. «Gi meg noen mynter, så jeg kan ringe til broren min.» Hun husket at hun burde være høflig. «Vær så snill,» la hun til.

«Hvor er han nå?»

«I Athens.»

«I Hellas?»

Hun spyttet ut en latter. «I Georgia. Han går på college.

Han studerer juss. Han skal snart gifte seg, og jeg vil gratulere ham. Og få ham til å komme og hente meg,» la hun til.

«Kjøre meg tilbake til familien min, der jeg hører hjemme.»

Mannen tok enda et skritt frem. Hun kunne se ansiktet hans nå. Han så helt vanlig ut. Blå øyne. En pen munn og en tynn nese. En bred kjeve. «Hvorfor går ikke du på college?»

Lucy kjente at håret reiste seg litt i nakken. Hun visste ikke hvordan hun skulle beskrive følelsen. En del av henne var redd for mannen, men på den annen side kunne hun ikke huske sist hun hadde snakket med en mann på den måten. Han så ikke på henne som om hun var en hore. Det 26

virket ikke som om han var ute etter å kjøpe henne. Det var ingenting i blikket hans som tydet på at han var en trussel, men klokken var 2 om natten, og han befant seg i en gate der det meste stengte klokken 18 etter at alle de hvite hadde reist tilbake til forstedene.

Poenget var at ingen av dem hørte hjemme der.

«Søster.» Han tok et skritt til fremover. Lucy ble sjokkert da hun så det bekymrede uttrykket hans. «Jeg vil ikke at du skal være redd for meg. Jeg lar Herren lede meg.»

Hun hadde problemer med å svare. Det var mange år siden noen hadde sett på henne med noe som lignet medfølelse. «Hva får deg til å tro at jeg er redd?»

«Jeg tror at du har vært redd lenge, Lucy.»

«Du vet ikke hva jeg –» Hun stanset. «Hvordan vet du hva jeg heter?»

Han virket forbauset. «Du fortalte meg det.»

«Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Du sa at du heter Lucy for bare noen minutter siden.»

Han holdt frem Bibelen. «Jeg sverger.»

Hun ble plutselig helt tørr i munnen. Hun sa aldri hva hun het til fremmede. Navnet hennes var noe personlig hun ikke delte med dem. «Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Lucy …» Han var bare halvannen meter fra henne nå.

Han hadde det samme, bekymrede uttrykket i ansiktet, men han kunne lett ta ett skritt til frem og legge begge hendene rundt halsen hennes før hun visste ordet av det.

Han gjorde ikke det. Han sto bare med Bibelen presset mot brystet. «Vær så snill, ikke vær redd for meg. Du har ingen grunn til å være redd.»

«Hva gjør du her?»

«Jeg vil hjelpe deg. Frelse deg.»

«Jeg trenger ikke frelse, jeg trenger penger.»

«Jeg sa at jeg kan gi deg så mye penger du trenger.» Han stakk Bibelen under armen og tok frem lommeboken. Hun så pengesedler som lå pent på plass. Det var hundredollarsedler. Han brettet dem ut lik en vifte. «Jeg vil ta vare på deg. Det er bare det jeg ønsker.»

27

Hun kjente det i brystet. Hun så på pengesedlene. Det var minst fem hundre dollar, om ikke mer. «Jeg kjenner deg ikke.»

«Nei, ikke ennå.»

Lucy tok et skritt bakover, til tross for at det hun ønsket, var å gå litt frem, snappe til seg pengene og stikke. Hvis mannen forsto hva hun tenkte, viste han det ikke. Han bare sto der med hundredollarsedlene, som så ut som frimerker i den store neven. Han beveget seg ikke, og han sa ingenting. Så mye penger. Fem hundre dollar. Hun kunne leie et hotellrom og holde seg borte fra gaten i månedsvis, kanskje et helt år.

Hun kjente hvordan hjertet slo mot de brukne ribbena.

Hun visste ikke om hun skulle rappe pengene og løpe for livet, eller rett og slett løpe vekk fra det livet hun levde nå.

Håret i nakken reiste seg igjen. Hun skalv på hendene. Hun følte varme et eller annet sted bak seg og antok at det var solen som kom opp over Peachtree Plaza og varmet nakken og skuldrene hennes. Var det et tegn fra oven? Skulle hun omsider frelses?

Nei. Ingen frelse. Bare penger.

Lucy tvang seg til å ta ett skritt frem. Og ett til. «Jeg vil bli kjent med deg,» sa hun til mannen. Redselen fikk henne til å snøvle litt.

Han smilte. «Det er flott, søster.»

Hun tvang seg til å smile tilbake. Hun skjøv skuldrene litt frem, så hun virket yngre, søtere og mer uskyldig. Hun nappet til seg pengene. Hun snudde seg for å løpe, men kroppen ble rykket tilbake som om den var festet til en strikk.

«Ikke kjemp imot.» Fingrene hans grep hardt rundt håndleddet hennes. Det så ut som halve armen forsvant i den store neven. «Du klarer ikke å flykte.»

Lucy kjempet ikke imot. Hun hadde ikke noe valg. Smerten skjøt helt opp i nakken. Hodet verket. Det kjentes som om skuldrene knaste i leddene. Men hun slapp ikke taket i pengene. Hun kjente de stive sedlene mot håndflaten.

28

«Hvorfor hungrer du etter et liv i synd, søster?» spurte han.

«Jeg vet ikke.» Lucy ristet på hodet. Hun så ned i bakken og snufset for å stoppe blodet som rant fra nesen. Hun kjente at grepet hans ble løsere.

«Søster –» Lucy vred seg løs, det kjentes som om hun rev av en hanske som var limt fast. Hun løp så fort hun kunne. Føttene beveget seg raskt over asfalten, og hun brukte armene for å finne rytmen. Ett kvartal. To. Hun åpnet munnen og gispet i seg luft som fikk det til å svi i brystkassen. Brukne ribben. Brukket nese. Ødelagte tenner. Penger i hånden.

Fem hundre dollar. Et hotellrom. En bussbillett. Trygghet.

Så mye heroin hun orket. Hun var fri. Herregud – hun var endelig fri.

Helt til hodet hennes ble rykket bakover. Det kjentes som om hun ble skalpert – dotter av håret ble revet ut med roten. Men fremdriften fortsatte. Lucy så at bena skjøt ut foran henne, føttene befant seg plutselig ved haken før ryggen smalt i bakken.

«Ikke kjemp imot,» gjentok mannen og la hendene rundt halsen hennes.

Lucy klorte mot fingrene hans, men grepet var for hardt.

Blodet rant fra hodebunnen. Hun fikk det i øynene, nesen og munnen.

Hun klarte ikke å skrike. Hun famlet i blinde, forsøkte å stikke fingerneglene i øynene på ham. Hun kjente den grove huden i ansiktet hans før hun lot armene falle. Hun klarte ikke mer. Pusten hans ble hurtigere da det gikk en skjelving gjennom kroppen hennes. Hun kjente at det rant varm urin nedover benet. Hun følte at han ble opphisset samtidig som hennes egen håpløshet steg. Hva kjempet hun for?

Hvem brydde seg om Lucy Bennett levde eller døde? Kanskje Henry ble lei seg når han fikk vite det, men foreldrene hennes og de gamle vennene – selv Mrs. Henderson – ville sannsynligvis bare bli lettet.

Det uunngåelige hadde omsider skjedd.

29

Tungen hennes svulmet opp. Synet ble uklart. Det nyttet ikke. Hun hadde ikke mer luft i lungene. Hjernen fikk ikke oksygen. Hun kjente at hun begynte å gi opp, musklene ble slappere. Bakhodet traff asfalten. Hun stirret opp på himmelen. Den var beksvart. De små stjernene var så vidt synlige. Mannen så ned på henne. Han hadde det samme bekymrede uttrykket i øynene.

Men nå smilte han.