Christina McKenna
En ganske ubetydelig mann
Christina McKenna Originalens tittel: The Misremembered Man Oversatt av: Linda Marie Vikaune Copyright © 2008 Christina McKenna All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47749-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Istockphoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Mr. Kiely, som alltid
Alle har samvittighet nok til å hate; få har religion nok til å elske. Henry Ward Beecher, Proverbs from Plymouth Pulpit, 1887
Kapittel 1
Jamie McCloone satte seg opp i sengen, varm og ør og stiv av udiagnostisert lumbago. Jamie var ikke noe elegant syn tidlig på morgenen, spesielt ikke etter en natt med drikking og forbitret søvnløshet; en natt hvor han hadde kastet på seg og grått og trukket Jesu navn ned i søla og forbannet sin mor, faktisk alle kvinner generelt – og i særdeleshet nonner – og ønsket at alle barn under ti og en halv måned (hans egen alder da moren hans forlot ham, i en handlepose fra Curly’s Billighjørne, på trappen til klosteret St. Agnes’ Barmhjertige små søstre, i byen Derry, en kald novembermorgen i 1934) måtte rammes av pestilens. Siden den dagen hadde han alltid fryktet at han skulle våkne opp i det klaustrofobiske mørket på innsiden av en kolossal pose, fryktet å bli klasket på sin nakne bak av en kvinnehånd, fryktet skranglende nøkler og rosenkransperler, å bli låst inne i esker og toaletter, og å bli matet med tynn havrevelling fra en treskål og tran fra en skje. Virkningen av disse skjellsettende begivenhetene var så sterke at de, i årenes løp, hadde skåret ut dype stier i hjernens klumpete geografi og gjorde ham ute av stand til å glemme den uretten som var blitt gjort mot ham, gjort ham vaktsom overfor mennesker og engstelig for forandring, og tvunget ham til å leve et mindre liv, fullt av tomme drøm9
mer og brustent håp, uten mye glede, uten mye mening, uten mye kjærlighet. Jamie gjespet langt og lenge, gned en hånd over de skjeggete kinnene og knep seg i det høyre øret. Det sto en anelse høyere enn det andre, slik at det så ut som en guddommelig hånd stadig rykket ham i retning Himmelen. Denne mindre misdannelsen hadde forårsaket mobbing i klasserommet og rare blikk på gaten. Mens andre gutter fantaserte om togsett og knatrende cowboy-pistoler, hadde Jamie drømt om å være i besittelse av to perfekte ører. Nå satt han på kanten av sengen og stirret ned på de trælete, førtién år gamle føttene sine og tenkte på deres mange bruksområder; så dem, i det øyeblikket, som redskaper for brutal vold, for å stampe vekk forestillingen om hvilken drittkjerring moren hans utvilsomt må ha vært. Jamie var ingen voldelig mann, men akkurat denne morgenen – kanskje fordi bakrusen føltes verre enn vanlig – ble han sittende lenger og nyte hevnfantasien sin mens fuglene kvitret utenfor, hanen galte, hunden bjeffet, kyrne brølte (for å få mat) og dagen grydde og sendte en rødme av disig solskinn inn gjennom vinduet. Klokken i gangen slo sju slag og rykket ham ut av dagdrømmen. Han reiste seg forsiktig og begynte å kle på seg. Først den rødrutete skjorten. Deretter buksene fra militærutsalget, festet med glidelås og kneppet over den stadig voksende vommen, og unødvendig sikret med brune bukseseler, som han trakk opp og smekket på plass med et tilfreds grynt. Deretter gummistøvlene, innsauset med krakelert søle fra vinteren i fjor, som sto på sin vante plass bak døren til soverommet. 10
Inne på kjøkkenet fylte han den kopparrete kjelen, satte en fyrstikk til gassringen, fisket ut et sprukkent krus under en haug med tallerkener i den fettete oppvaskkummen og begynte å lage te. Han beveget seg rundt i de trange rommene med overdreven forsiktighet, som om han balanserte en sekk med kull på hodet. Som om følsomme antenner stakk ut fra hver eneste del av kroppen hans, ømfintlig og sår, som om han var laget av knuselig materiale som krevet varsom behandling og han var en mann som balanserte på en line tvunnet av knust glass. Jamie McCloones kalksteinshus i det landlige Duntybutt var en bygning med to rom oppe og to nede, som han hadde arvet etter sin adoptivtante og -onkel, Alice og Mick. Det hadde ikke forandret seg stort i løpet av dets hundre og fem år lange historie. Ingen kvinne hadde vart lenge nok under det hullete taket til å polere ned grovheten; ingen mann med en følsom natur hadde noensinne entret det uten å snappe etter pusten. Fader Brannigan, sognepresten, når han kom på sin månedlige rundtur for å samle inn stipendet sitt, ville ofte stoppe opp på terskelen, riste ut et lommetørkle og gjøre et stort nummer av å pusse nesen høylytt for ikke å fornærme noen. «Det er bronkitten, Jamie. Blir aldri kvitt’n, heller, så sant som det er sagt. Et lite kors jeg må bære.» Jamie skjenket te med skjelvende hånd og bar både kruset og sitt verkende kadaver ut til lenestolen ved ildstedet, hvor asken lå tykk. Han strakte seg ut etter en valium og svelget den. Medisinen var hans vern mot altfor mye virkelighet, for mye refleksjon over fortiden. Etter at onkelen døde, hadde Jamie blitt tvunget til å vade gjennom barn11
dommens kvikksand igjen og igjen. Tablettene hjalp ham å holde hodet over dynnet. Fjøsets krevende stemmer nådde ham som en dempet kakofoni; hver av dem forlangte å bli fôret, hver av dem minnet ham på arbeidet som lå foran ham. «Jeg kommer om et lite øyeblikk!» ropte han. «Dere skar få mat snart, ikke vær redd.» Han lente seg fram for å rake liv i de glødende kullene. De svarte med en lav hvesing – det var Djævelen selv som våknet til liv, tenkte Jamie. Uten forvarsel spyttet gruen ut en kullbit som fløy over gulvet, rikosjetterte fra et bordbein og spratt innunder Jamies lenestol, hvor den ble liggende sammen med flere andre og bidro til den generelle ansamlingen av løsmasse som utgjorde hjemmet hans. Han la ildraken tilbake på ildstedet, satte seg tilbake i stolen og stirret ned på fanget sitt. Det var en rift på det venstre kneet i buksene hans. To uker tidligere hadde han hektet det fast på en pigg på piggtrådgjerdet mens han tjoret en geit til en påle på en eng oppe i åsen. Hver morgen etter dette mindre uhellet hadde Jamie sittet og studert det revnede stoffet, stukket pekefingeren inn i hullet og viftet litt med den og tenkt som så at kanskje han burde sette et sting eller to i det før det ble større. Øynene hans ville deretter gli skyldbetynget mot glasskapet, hvor en vifte med synåler sto lent opp mot en grønnkantet tallerken, i en grell pakning som var klippet i fasong som en kurv fylt med blomster. Han husket at han kjøpte dem av en omreisende kvinne som hadde grepet armen hans etter at hun stakk betalingen i lommen, og sa: «Gud vil belønne deg, min sønn. Det er mørke rundt deg, men det er lys også hvis du leiter etter det.» Sigøynerøy12
nene hennes glitret i middagssolen, og en gulltann blinket i en grotteaktig kjeft. Jamie dvelte ved bildet av den gamle kvinnen en stund og konkluderte med at siden det var en god stund siden, var nok nålene rustet nå. Og selv om de ikke var rustne, hvor skulle en stakkar få tak i en trådstump? Og dessuten, var det ikke bare de to kyrne og grisen som skulle se ham uansett? Beroliget sukket han og smilte for seg selv, og hele problemet med riften i buksene og nålene og sigøynerkona ble pakket tilbake i det-kan-vente-en-stund-til-boksen, som var solid festet bakerst i hodet hans. En boks som ble stadig tyngre av forsømte jobber og svake hensikter og ble båret omkring av den koneløse Jamie, en mann som var skyldig i tusen små utsettelser. Han ville ha utsatt gårdsarbeidet også, men siden onkel Mick ikke lenger var til stede og kunne stramme gjerdene, treske kornet, fylle trauet med J.J. Bibby-fôr eller daske til en kurumpe med stokken ved behov, falt alt arbeidet på ham. Han så dagens tunge slit strekke seg ut foran ham. Og han var en stor tilhenger av å få seg en aldri så liten hvil før han satte i gang. Men jo lenger han satt, desto mer desperate ble lydene fra dyra på gården. Etter ti minutter reiste han seg brått, tømte i seg den siste slanten med te, skylte kruset raskt under kranen, satte det i oppvaskkummen igjen og subbet tilbake til soverommet for å stelle seg. Jamies morgenstell besto i å fikse håret – det å, så mislykkede håret hans – og gni over ansiktet (bokstavelig talt gni over det med hånden, og ikke med en vaskeklut). Han senket øynene til det flekkete speilet som sto på kommo13
den, og så forferdet på seg selv. Hentesveisen hans falt ned over den venstre skulderen som halen på et hunnesel. Et dypt arr strakte seg fra like under det høyre øyet til kjeven, som om all smerten han hadde opplevd i livet hadde blitt grått der og skåret en fure. Den lange nesen og den gretne munnen hindret ham i å se kjekk ut, men de uklanderlig grønne øynene fikk en til å tilgi ham ansiktets defekter. Han sukket mot bildet som stirret tilbake på ham; en urgammel profet med problematisk hodebunn. Hver morgen kjente han et stikk av vemod over sine tapte lokker, etterfulgt av en skarp, irettesettende stemme – «Herre Jesus, åssen er det du ser ut!» – før han fikset håret sitt. Deretter, forflatet og dypt deprimert, arrangerte han de dyrebare hårstråene over den skallede issen, holdt dem omhyggelig til side og trakk på seg lua for å holde alt på plass. Nå som den usmakelige handlingen var unnagjort, var denne jordens sønn klar til å møte en ny dag. Personlig hygiene var ingen del av hverdagsritualet, så Jamie kom seg fra soverommet til fjøset på fem minutter blank. Men på søndag morgen gjorde han en viss anstrengelse med barberhøvel, kam og et fat med såpevann før han gikk og møtte sin Skaper til messe. Det han ikke visste denne fine sommermorgenen, var at han, Jamie McCloone, snart ville gjøre slike anstrengelser med utseendet at selv Skaperen måtte slå seg til tåls med andreplass.
Kapittel 2
Lydia Devine brettet den skifergrå V-genseren (50 % angora, 33 % ull og 17 % polyamid/akryl) sammen til et ryddig rektangel og la den i den nederste skuffen i den høye kommoden. Nå som skoleåret endelig var over og sommeren bølget varmt inn gjennom soveromsvinduet, følte hun at det var på høy tid å legge bort vintergarderoben. Denne innsikten, dette øyeblikket som markerte overgangen fra kjølige dager til varme, fra grå himmel til blå, fra arbeid til velfortjent fritid, var årets høydepunkt for Lydia. Det var ikke det at hun ikke likte jobben sin; det gjorde hun. Det var ikke egentlig det at hun forgudet solen; faktisk hatet hun å bli solbrent. Det var ganske enkelt det at i sommerferien kunne hun få litt tid for seg selv, hengi seg til sin lidenskap for å lese bøker, skrive brev og gå lange turer langs stier og landeveier. Hun sukket av nytelse bare ved tanken. Med lett hjerte og hodet fullt av frydefulle ideer, danset hun bort til mahogniskapet og – som en tryllekunstners assistent – rev dørene opp på vidt gap. Der inne var det en stabel med omhyggelig merkede esker som inneholdt de langt mer attraktive og lette blusene og kjolene, som bar bud om to bekymringsløse måneder. Ingenting gledet Lydia mer enn velordnede omgivelser 15
hvor alt lå på sin rette plass. Altfor mange år i klasserommet, hvor hun stadig beordret barn å være rene, oppføre seg ordentlig, sitte rett og holde pultene ryddige, hadde gjort henne, av ren nødvendighet, til en flittig utøver av orden og ryddighet. Hun kledde seg omhyggelig ved helfigurspeilet, tilfreds med at figuren hennes fremdeles lot henne trekke opp glidelåsen i kjolen, uten problemer. Som ugift førtiåring følte hun seg til en viss grad forpliktet til å holde den ungdommelige silhuetten ved like. Hun visste at menn som ikke kunne finne et vakkert ansikt, ofte tok til takke med en vakker figur i stedet. Tilfreds med seg selv satte hun seg foran speilet på sminkebordet, bare for å oppleve et altfor velkjent stikk av irritasjon ved synet av sitt eget ansikt. Det var lite å beundre. Nesen hennes var for lang, og munnen og øynene for små. En stadig dypere fure mellom øyebrynene bar vitne om de mange årene hun hadde tilbrakt med å lytte til de unge elevenes problemer og dilemmaer. Kinnene var for røde, og vintervinden hadde hatt samme virkning på dem som sommersolen. Det spilte ingen rolle: Hun kunne bøte på denne feilen, som alltid, med en sjenerøs omgang med Max Factor Sheer Beige ansiktspudder. Sminkeritualet hennes tok ikke lang tid. Hun hadde en gang lest i Dorothy Dibbits skjønnhetsspalte i ukebladet Woman’s Realm at leppestift og øyeskygge bare burde brukes for å understreke skjønnheten ved ens lepper og øyne, og ikke for å markere feil og mangler. Hun hadde klokelig fulgt dette rådet siden. Et omhyggelig pudret ansikt og velpleid hår ble hennes prioritet – og de eneste forbedringene hun virkelig følte at hun kunne gjøre. 16
Hun reiste seg tilfreds, glattet over kjolen, satte den satengtrukne stolen pent på plass under sminkebordet, og forlot soverommet. Tilberedningen av morens frokost var allerede en prioritet. Da Lydia dyttet opp døren til morens rom med frokostbrettet bare tjue minutter senere, ble hun overrasket over å se den eldre kvinnen allerede sitte oppe i sengen mens hun strikket som en rasende på et erme til en flettegenser. «Jøss, du er tidlig oppe i dag, mor!» Hun hadde en vane med å legge stemmen i sitt aller muntreste leie tidlig på morgenen, for å prøve å heve stemningen. Hun følte at det var nødvendig, fordi det å møte moren ansikt til ansikt, i likhet med å stille seg foran elevene, alltid bar med seg den samme svake følelsen av gru. Hun satte brettet ned foran henne på sengen. «Takk skal du ha, kjære.» Elizabeth Devine tok av seg brillene og stuet strikketøyet bort i en vevd veske som sto ved siden av sengen. Hun var en skarp syttiseksåring, fremdeles fullt klar over sin posisjon som matriark. I likhet med datteren, var hun opptatt av å ta seg best mulig ut. Der hun satt i sengen minnet hun om en geriatrisk dukke, og en pen, babyrosa sengehygge, pyntet med satengbånd og heklede rosetter, understreket dette inntrykket. De lyseblå øynene som fulgte datterens minste bevegelse, var konsentrerte, årvåkne og fri for grå stær, til tross for alderen. Bare ørnenesen – et trekk som var vanlig på morssiden i familien, og som Lydia var takknemlig for at hun ikke hadde arvet – spolerte den barnlige effekten. I sine yngre 17
dager, hvis man så henne rett forfra, hadde Elizabeth vært en prinsesse; i profil var hun den stygge stesøsteren. «Har du sovet dårlig i natt?» spurte datteren bekymret. «Solen vekket meg.» Hun så anklagende opp på Lydia. «Du trakk ikke for gardinene mine ordentlig i går kveld.» «Gjorde jeg ikke det, mor? Uff, så leit. Men det er jo en fin morgen å være våken på, synes du ikke det?» Hun plantet seg som vanlig i Jonas-stolen ved sengen og ventet på at moren skulle begynne å klage på et eller annet ved frokosten eller datterens utseende. Begge kvinnene hadde blitt så vant til dette ritualet – den ene anklaget, den andre forsvarte seg – at dagens første møte hadde begynt å minne om en livlig dag i det lokale tinghuset. Men i dag var det ikke frokosten det var noe galt med, men Lydias glamorøse antrekk. «Hva har du dollet deg opp som en filmstjerne for? Skal du treffe noen, eller hva? Den rektoren er en gift mann, vet du.» Hun merket seg at datterens kinn rødmet påtakelig, selv gjennom det beskyttende laget med ansiktspudder. Mrs. Devines største frykt var at Lydia skulle finne seg en ektemann og forlate henne. Hennes egen kjære husbond hadde dødd året før, og denne tragedien, sammen med hennes langt framskredne alder, hadde fått henne til å miste grepet om virkeligheten. Det ante henne at datteren, nå som hun endelig var fri fra farens jerngrep, kunne sette ned foten og søke sin egen uavhengighet. Det eneste våpenet hun tilsynelatende hadde igjen i kampen om sin datters omsorg og kjærlighet, var å minne Lydia om menns mange negative sider. Hun lot ingen anledning gå fra seg til å slynge ut sine skarpe meninger 18
om mannekjønnets svakheter og ekteskapets ufordelaktige elementer. «Menn, både gifte og ugifte, har bare én ting i tankene uansett. Merk mine ord.» Hun kakket hardt i toppen av egget med James Eatonteskjeen, en del av et høyt skattet sølvbestikk hun fikk i bryllupsgave fra Ballinascuddys Damesirkel og Vennskapsklubb. «Den eneste grunnen til at jeg giftet meg med faren din, var at han ikke var særlig interessert i alle de ubehagelighetene som hører soverommet til.» Hun grov ut litt egg og holdt skjeen opp i luften. «Den eneste grunnen til at vi hadde samkvem, var for …» «Ja, jeg vet det, for å bringe meg til verden …» Lydia kunne den gamle visa utenat og kom til poenget før henne. «Ikke vær frekk mot moren din!» «Ærlig talt, mor. Jeg er førti, jeg er ikke noe barn, og dessuten, er det ikke på tide du slutter å prøve å gi meg dårlig samvittighet for at jeg eksisterer?» Hun reiste seg og gikk bort til vinduet med armene foldet stramt over brystet. «Dette egget er hardkokt! Du vet at jeg ikke kan spise noe hardt med den fordøyelsen min.» Luften spraket som av statisk elektrisitet da Elizabeths sinne plutselig flammet opp. «Dr. Moody sier at jeg må være veldig forsiktig.» «Det kan ikke være hardkokt.» Lydia konsentrerte seg om en ørliten fink som nettopp hadde landet på en gjerdestolpe. «Jeg ga det fire minutter med Lettie McCleans timeglass, som vanlig.» Hvert eneste arvestykke og hver antikvitet i Mrs. Devi19
nes hjem bar fremdeles den forrige eierens navn, en vane som Elizabeth hadde fått av moren og uforvarende gitt videre til sin egen datter. Lydia hadde vokst opp blant en spøkelseshop av slektninger og venner som levde videre gjennom alt krustøy og nips. «Ah, Lettie McClean, det var litt av en kvinne; hun var så flink med hendene.» Elizabeth satte i med en av sine sedvanlige monologer om sin gamle, avdøde venninne, og egget var fullstendig glemt. «Kunne lage hva det skulle være, kunne hun. Det gikk gjetord i hele sognet om den fine butterdeigen hennes, og …» Finken tok plutselig til vingene og sirklet rundt hagen før den stupte tilbake og satte seg på den samme stolpen, så det rødbrune brystet dirret. Lydia ble henført av dens skjønnhet, og hørte ikke hva moren bablet om. «… det var smøret, forstår du. Hun fortalte meg en gang at hemmeligheten var Kerry Gold-smør. Brukte aldri noe av det ekle smultet som alle andre brukte. Epletertene hennes vant høstfestens bakekonkurranse tre år på rad, vet du.» Fuglen fløy sin vei uten forvarsel, og Lydia vendte tilbake til virkeligheten. Hun snudde seg og ble irritert over å se at moren knapt hadde rørt egget og det ristede brødet. «Mor, jeg vet alt om Lettie McCleans epleterter. Jeg har da hørt om dem ofte nok. Spis frokosten din, nå, før den blir kald. Jeg har ting å gjøre.» Hun hadde nesten ropt det siste ordet, men klarte så vidt å holde roen. «Vil ikke ha mer frokost,» sa Elizabeth trassig og skjøv brettet fra seg. 20
«Ærlig talt, mor, du har ikke spist noe i det hele tatt. All den gode maten går til spille.» Elizabeth gjorde sitt beste for å ignorere den nedlatende reprimanden. Tidene har virkelig forandret seg, tenkte hun, og øynene begynte å fylles med tårer. Den modne kvinnen som sto ved vinduet var ikke lenger det barnet hun hadde forgudet. Lydia hadde vokst seg ut av grepet hennes, hadde vokst fra museflettene og ankelsokkene, dukkene og fargeleggingsbøkene, og godnatthistoriene som hadde sendt henne i søvn. Å, som moren hennes ønsket at hun kunne få den tiden tilbake! Da hun og bare hun var alvedronningen som kunne åpne dører og skape magi i den lille jentas verden. Da hun hadde evnen til å få datteren til å tro på drømmene sine. Hun kjempet for å holde seg stoisk, fremdeles bevisst på viktigheten av å beholde kontrollen, og rotet i den lille strikketøysvesken på jakt etter brillene sine. «Du har ennå ikke fortalt meg hvorfor du har dollet deg opp,» sa hun og var tilbake til sitt stridbare selv på et øyeblikk. «Mor, det er første dag av sommerferien. Har du glemt det? Jeg pyntet meg fordi jeg hadde lyst. Fordi jeg er fri til å gjøre som jeg vil.» Hun snudde seg mot vinduet igjen. «Nesten, i alle fall,» la hun dystert til. «Å, fint, da kan du ta meg med til frisøren. Jeg skal på tur med Sanitetsforeningen på torsdag, og jeg lovet Beatrice Bohilly at jeg skulle gjøre såpass, om så bare for din kjære fars skyld.» Hun klappet seg på håret med begge hendene som for å sjekke at det fremdeles var en del av henne. «Han likte at jeg gjorde meg flid med utseendet,» fort21
satte hun. «Og han ville sannsynligvis misbillige at jeg toner håret lyslilla. Men du vet at han kunne være veldig streng av og til, faren din, spesielt når det gjaldt en kvinnes forskjønnende pynt; leppestift var for Roms skjøger og smykker for omstreifende folk, og …» «I så fall antar jeg at du gjerne vil stå opp og gjøre deg klar med det samme. Jeg kommer tilbake om et øyeblikk.» Lydia skyndte seg å fjerne brettet, redd for å bli fanget i enda et av morens sammenfiltrede garn av minner.
Kapittel 3
Etter middagsmåltidet døset Jamie McCloone tilfreds foran ilden. Ved føttene hans lå collien Shep og kjempet med restene av sin matfars lunsj: et kyllinglår, en forkullet pølse og en strimmel med baconsvor. Plutselig bjeffet hunden da den hørte en velkjent lyd. Jamie våknet til; en bil strevde seg opp åsen på den andre siden av huset. Gjennom vinduet så han et kjærkomment syn; den beige Morris Minor-en kom langsomt krypende inn i synsfeltet. Han hørte den harkende skurringen fra en utkjørt girboks idet kjøretøyet kom hostende og vuggende nedover skråningen. Til slutt stoppet den med en skjelving utenfor porten hans. Jamie lente seg fram i stolen og gjorde seg klar til å hilse sin venn og nabo Paddy McFadden velkommen. Paddys ankomst var ledsaget av en serie kvink og bankelyder som Jamie etter hvert kjente svært godt. Først tutet han for å varsle at han var på vei, og deretter knirket bildøren på de rustne hengslene. En kort stillhet fulgte idet Paddy heiste de giktbrudne hoftene ut av setet, slamret døren igjen og festet den til bagasjeromshåndtaket med et stykke hyssing. Så, til slutt, kom det knasende skritt over grusen foran huset, og der sto han i døråpningen. «Utmerket dag i dag, vil jeg si, Jamie.» Paddy dvelte på terskelen før han tok av seg sixpencen. 23
Han var en mild og snill liten mann, dårlig satt sammen – bena var for korte, armene for lange, ørene for store, som om han ble trukket i to forskjellige retninger av usynlige bøller. Han røkte femten sigaretter om dagen og drakk whiskyen sin bar. Han gikk gjennom livet uten å lure for mye på noe, men han visste helt sikkert at Gud hadde skjegg og at Djevelen hadde horn, og at skytsengelen hans hadde flakset ved siden av ham fra den dagen han ble født. «Slett ikke en dårlig en, Paddy, slett ikke,» sa Jamie. «Sett deg ned mens du står.» «Rose sendte med meg et par pannekaker.» Han satte en gråpapirpose ned på bordet og bega seg mot den andre lenestolen med et par korte skritt. «Jaså, du. Og hun har det bra?» «Bare bra, Jamie, bare bra.» Paddy hengte capsen sin på armlenet og så seg rundt, merket seg kullbitene som lå strødd utover gulvet og støvpelsen på møblene: ugjendrivelig bevis for vennens utilstrekkelige innsats på renholdsfronten. Han lurte på hvordan Jamie kunne leve i slik elendighet og grøsset ved tanken på hva Rose ville ha sagt om hun hadde sett det. Hans kones liv syntes å dreie seg om en iherdig rutine med renhold og omsorg. Paddy var av den oppfatning at ekteskapet deres hadde vart i tjuetre år hovedsakelig fordi han på et tidlig tidspunkt hadde gitt etter for Roses ønske om orden og ryddighet. Når han så på Jamies hjem, tenkte han at hvis vennen hans hadde funnet seg en kone, måtte det være en kvinne som var veldig glad i husarbeid. Men han kunne ikke vite at det var en svært god grunn til at Jamie var så glad i uorden. Det representerte et uuttalt opprør mot de påtvungne 24
renholdsrutinene fra barndommen hans. Jamie ville aldri diskutere den delen av livet med noen. Ikke engang med sin nærmeste venn. «Hun er bekymret for deg, vet du.» Paddy virket utilpass. Jamie lurte på hva som var galt. «Hvem?» spurte han forvirret. Ingen av de to mennene hadde akkurat perfeksjonert samtalens kunst, så de hadde en tendens til å legge inn lange pauser mellom kommentarer og spørsmål, og glemte ofte hva de hadde snakket om. «Rose er bekymret for deg, Jamie.» Paddy klødde seg på øyebrynet og stirret inn i den brølende ilden. «Ja, Rose er bekymret for deg, det er hun, ja.» Jamie visste ikke hva han skulle svare til det. «Jo, hun er vel det …» Stemmen stilnet. Etter onkelens død hadde ekteparet McFadden, som var gode naboer og venner, blitt stadig mer bekymret for Jamie. Det ble en sørgmodig stillhet som han ventet på at Paddy skulle bryte. «Vet du, Jamie, hun sa at jeg skulle gi deg … hun sa jeg skulle gi deg …» Han så seg forvirret omkring. «Gi deg … Du store, hva var det hun sa jeg skulle gi deg igjen?» «Et besøk?» «Næh, det var ikke det.» «Gi meg pannekakene?» «Nei, det var ikke det heller – eller, jo, hun sa at jeg skulle gi deg pannekakene – men det var noe annet hun sa jeg skulle fortelle deg etter at hun snakket om pannekakene.» Paddy løftet blikket mot Jamies nikotinflekkede tak som om han håpet å finne opplysningen der. «Hva var det igjen?» «Kanskje du skulle gi meg skyss et sted?» 25
Jamie begynte å gå tom for forslag. Men langt om lenge slo Paddys hjerne på hukommelsesbryteren igjen. «Ah, nå husker jeg det. Hun ba meg gi deg et godt råd.» «Du store alpakka, råd?» Jamie satte seg tilbake i stolen og lurte på hvilken retning alt dette ville ta. Han anså Rose som en veldig klok kvinne og var ivrig etter å høre hvilket budskap hun hadde til ham. «Råd om hva da?» «Jo, ser du, det er akkurat det … det er om, om kanskje … tja, det er det Rose ba meg om å si til deg. Det er om å …» Paddy følte seg tydelig beklemt. Jamie så at han lot blikket gli rundt i det rotete rommet. «Om å vaske rundt her inne?» «Næh, det var ikke det. Nei, det hun ba meg fortelle deg, er at … er at …» Han tok capsen sin fra armlenet og begynte å granske den. «Jo, det hun sa, var at du kanskje skulle begynne å tenke på å få … å finne deg …» «En bil?» «Næh, ikke en bil, men å finne deg … jo, altså, det hun sa, var at kanskje du skulle … du burde skaffe deg et kvinnfolk.» Jamie krympet seg synlig. Det var som om Paddy hadde slått ham rett i privaten. Ingen hadde noensinne tatt opp temaet med en kone. Ikke engang onkel Mick, da han lå på det siste, da han hadde god grunn til å gjøre det. Paddy hostet høylytt av lettelse. «Ja, et kvinnfolk … det var det hun sa … og hun sa at du hadde ikke vært alene hvis du fant deg ei.» Shep løftet haken fra gulvet og så opp på Jamie, som nå stirret rett inn i ilden med rynket panne, som om han prøvde å løse en vrien matematisk nøtt. Skaff deg et kvinnfolk. 26
Ordene hang i luften som en snakkeboble i en tegneserie. Paddy, som merket vennens ubehag, strakte hånden ned i baklommen. Han tok ut en pakke med John Player sigaretter og lirket ut to, begge formet etter konturene av bakenden hans. Han rettet ut den ene og rakte den til Jamie, som automatisk strøk av en fyrstikk og tente begge sigarettene med en ustø hånd. «Nå, vel, men ingen ser to ganger på en sånn som meg,» sa han til slutt. «Vel, ser du, Rose henledet oppmerksomheten min til noe … til noe … til noe som kanskje kan hjelpe deg. Hun sa til meg i går, Paddy, sa hun, det er akkurat det Jamie trenger.» Paddy nølte og trakk flere ganger på sigaretten. Han var nervøs, fullt klar over at han var på nippet til å annonsere en potensielt livsendrende idé til vennen sin. Problemet var å finne ut hvordan han skulle ordlegge seg. «Og hva var det?» spurte Jamie. «Hva var hva da?» «Det som Rose sa hadde vært akkurat det jeg trengte?» «Jo, vel, altså, det er akkurat det, hun sa … hun sa at du … hun sa at du ikke trengte å gå ut og finne en … på en pub eller noe, for hun sa at, altså, det hun sa var at du kunne finne et kvinnfolk i avisa.» «Jøssenam!» var alt Jamie kunne si til det. Han hadde aldri hørt maken i hele sitt liv. Paddy fortsatte tappert. «Du vet at det finnes folk som setter … som setter sånne arnongser i avisa nå for tida for å, for å finne seg mannfolk, Jamie.» Han så vennens forbløffelse. «Jo da, det stemmer, det. De sier at det ikke skar mer til enn et brev eller to …» Han stoppet opp og så på 27
Jamies teflekkede stuebord. «Og det er ikke stort for å få middagen på bordet … og huset vasket, og, og, rene klær og alt mulig …» Det ble en blytung pause mens Paddy lette etter det riktige ordet som kunne dekke det tabubelagte temaet seksuell omgang. Han ble flau og ga opp. «Jo da, og hva du ellers måtte ha behov for.» Jamie fiklet med hullet i buksene mens han lyttet, og hjertet hans begynte å like ideen. Blikket hans feide rundt i rommet – det var det eneste som noensinne feide rundt der inne – mens han prøvde å forestille seg at en kvinne var del av livet hans. Han tenkte tilbake på en mye lykkeligere tid da tante Alices velduftende nærvær hadde talt til ham gjennom blanke vindusruter, flekkfrie gulv og blomster som vokste i potter i hver eneste vinduskarm. Ja, avgjorde han, jo, det kunne ikke bli annet enn bra. Rose McFadden sa ofte at det måtte en kvinne til for å gjøre et hus til et hjem. Og hun hadde rett. Han så bort på Paddy, som satt i lenestolen der hans framtidige kone kunne sitte. Han tenkte på den ensomme sengen sin, hvor en framtidig kone kunne sove, og plutselig mørknet hele bildet, og all den gamle frykten kom brasende opp for å slå ham over ende: frykten for forandring, for omstendigheter, for andre mennesker, for kvinner, for intimitet. Kort fortalt, frykten for alt som kunne gjøre livet hans bedre. «Jeg kunne ikke gjøre det,» utbrøt han, mer til seg selv enn til Paddy. Paddy krympet seg. «Kunne ikke gjøre hva da?» «Herregud, jeg kunne ikke ta med meg et kvinnfolk hit.» «Men du hadde ikke trengt å ta henne med deg hit med 28
en gang,» sa Paddy, uvitende om tankene som rev og slet i vennens hode. Hans kone hadde bedt ham være bestemt, og han visste at hvis han ikke kom hjem med et positivt svar, så kom han til å få så ørene flagret. «Du kunne treffe henne … du kunne treffe henne på et hotell … eller en pub eller noe sånt, først. Rose og jeg skar hjelpe deg å rydde opp uansett – altså, hvis du … altså hvis du … hvis du syntes hun var rett for deg og du ville vise henne hvor du bodde, altså.» «Og hva slags avis sa du at disse kvinnfolkene var i?» Jamie prøvde å virke uanfektet. Han visste at han ikke kunne betro seg til Paddy om sine sanne følelser. «Hva slags hva da?» «Avisa, Paddy.» «Ah, avisa. Jeg tror hun sa det var Mid-Ulster … eh, Mid-Ulster Vindi-etellerannet …» «Vindicator?» «Ja, den var det: Mid-Ulster Vindicator. Du får den nede hos Minnie Sproule på torsdager.» En lang askesylinder hadde formet seg på Jamies sigarett mens han lyttet. Røyken steg opp fra den i en tynn strime og løste seg opp, hvor den misfarget taket ytterligere. «Akkurat,» sa han og pudret gulvet med aske. «Vet du, jeg tror kanskje jeg skar ta en liten titt på den hvis jeg får det for meg.» Røyken fra de to sigarettene, ildstedet og matlagningen hadde blandet seg og fylte det lille rommet, som et mediums ektoplasma under en seanse. Det var så fuktig at Paddy hadde problemer med å se Jamies ansiktsuttrykk tydelig, men han sanset at det var positivt. 29
«Ja, det kan ikke skade å ta en titt, Jamie.» Paddy var lettet over at han hadde klart å overbringe den pinlige beskjeden, og var også glad for at Jamie virket mottakelig overfor tanken. Han gledet seg til å rapportere tilbake til Rose. «Skader slett ikke å ta en titt, nei. Og Rose sier … Rose sier at du er en kjekk kar, Jamie, og hun sier … hun sier at det hadde vært synd og skam om du skulle sitte resten av livet og se inn i … og se inn i … inn i …» «Inn i ilden?» sa Jamie og så inn i ilden. «Ja, ilden, ja.» Det ble enda en slapp stillhet. Shep, som sanset at samtalen var over, heiste seg møysommelig på bena og vandret ut gjennom døren. «Rose har rett i det,» sa Jamie tankefullt bak muren sin av smertefull fortrengning. Muren som Paddy nettopp hadde fjernet den første steinen fra, og etterlatt seg et hull som Rose kunne strekke seg inn i for å hjelpe Jamie med å bygge seg en ny framtid han hittil ikke hadde kunnet forestille seg engang.
Kapittel 4
«Du kan gå inn nå, Mr. McCloone.» Jamie, som satt med hodet langt inne i de bakerste sidene i Mid-Ulster Vindicator, fikk ikke med seg at han ble ropt opp. De siste par minuttene hadde han oppløst det aller siste av et kaneldrops mens øynene hans saumfor Fra hjerte til hjerte-spalten, med under og forbløffelse. Så mange ansiktsløse kvinner som kalte på hans oppmerksomhet; så mange tryglende damer som ventet bak trykksverten på å bli gjort krav på. Han hadde aldri kommet over noe lignende før. «Mr. McCloone!» Jamie skvatt til og prøvde å klappe sammen avisen, men den falt ned i en haug på gulvet. Rødlett og panisk satte han seg på kne for å samle den sammen, fullstendig klar over at miss Mulligan, resepsjonisten, kom mot ham. Han hadde knapt nok fått de siste sidene i orden da han fikk se de svarte patentskoene og de tykke anklene komme inn i synsfeltet. Han myste opp og møtte blikket som skulte over et par halvmåneformede briller. «Dr. Brewster kan ta imot deg nå.» Hun understreket hvert ord og bøyde seg unødvendig langt ned mot det venstre øret hans som om hun henvendte seg til et barn, en eldre person – eller for den del en idiot. «Ja vel, miss Mulligan, jeg kommer.» 31
Han rullet avisen til en tykk kølle og stakk den inn i jakkelommen før han subbet inn på legens kontor. Dr. Humphrey Brewster, en stor mann med blåaktige dobbelthaker og øyne som en Clumber-spaniel, så ikke opp da døren åpnet seg, men fortsatte å skrible i notisboken sin. Jamie satte seg ned i den ledige stolen, la hendene på knærne og studerte legens blanke isse mens han ventet. Han opplevde en følelse ikke så ulik den som vanligvis grep ham når han ventet i skriftestolen og øvde på den ofte gjentatte listen med synder, en liste som ikke forandret seg synderlig fra den ene uken til den neste. Det var en følelse av noe illevarslende som fikk ham til å ville styrte ut av avlukket idet fader Brannigan – møkk lei som han var av å høre på den samme leksa og ivrig etter å komme seg hjem til tøflene sine og middagen, som besto av potetkaker og oksekjøtt kokt i Guinness – stoppet flommen av angrende mumling på den andre siden av gitteret. Jamie ble sittende og gruble på alle mulige slags kreftsvulster og vorter, mens han gransket den spredte hårveksten på legens knoll og ventet på at ‘gitteret’ skulle gli til side og legen skulle møte blikket hans. Og så kom det fryktede øyeblikket: Lokket ble skrudd på den skrapende fyllepennen, og brillene ble løftet av nesen. Dr. Brewster satte seg tilbake i svingstolen i skinn og foldet hendene over den gensertrukne vommen. «Så, Jamie, hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» «Jo, du skjønner det, dokter, at jeg har hatt dette ryggvondtet en stund nå. Blir liksom ikke kvitt det.» «Nøyaktig hvor gjør det vondt?» «Eeh, i ryggen, dokter.» «Ja, jeg skjønner det! Men kunne du være litt mer spe32
sifikk?» Legen satte på seg brillene igjen og lente seg framover. «Nøyaktig hvor er det … øverst, nederst, i midten?» «Å, ja, nå skjønner jeg. Aller nederst; ja, nederst er det. Gjør så inn i hampen vondt på morran. Ja, det er dager da jeg bare så vidt kommer meg ut av senga, det er det, ja.» «Akkurat. Så det er verst om morgenen, altså?» «Å ja … mye verre.» Dr. Brewster, som var lettere bakfull, irritabel og sliten av å lytte til grynt og stønn fra bønder og andre knøler fra Tailorstown, studerte Jamie, så en mann som drakk som en sjøørret og røkte som en skorstein, og avgjorde, mot bedre vitende, at han ikke skulle reise seg og slite seg ut med noen form for påtrengende pirking og plukking. «Høres ut som du har et snev av lumbago,» sa han og strakte seg etter reseptblokken og pennen. «Ingenting å være redd for.» «Hva slags lam er det, dokter?» «Lum, James, lumbago! Skyldes tunge tak og mangel på fysisk trening.» Han smalnet øynene på anklagende manér. «Og tatt i betraktning gården og livsstilen din, stemmer det godt, så vidt jeg kan se.» Han begynte å skrive. «Har du noen stivhet i rumpeballene eller genitaliene?» «I … i hvor da, dokter?» «I ræva eller stellet, mann.» Legen indikerte Jamies underliv med et par raske, sirkulære bevegelser med pennen. «Å, der nede. Næh, aldri hatt noen stivhet der … ikke som jeg vet om, i hvert fall,» la han tankefullt til. Legen betraktet ham over kanten på brillene. «Nei vel, nei. Hvor gammel er du nå, James?» 33
«Jeg ble én og førti sist mai, ble jeg.» «Fremdeles en ung mann, James. Du burde komme deg ut oftere. Ta deg en ferie ved kysten. God mat, sjøluft … Hadde gjort underverker.» «Men hvem skar ta seg av alt? Du vet da at jeg ikke kan dra fra krøttera og høyet og sånn.» «Tull og tøys! Bor ikke Paddy McFadden rett nede i veien, da? Paddy er en særdeles hjelpsom mann … Portaluce, det er akkurat rette sted.» Dr. Brewster skrev med store bevegelser på blokken sin, så de store kjakene dirret av anstrengelsen. «Du tar fremdeles Valiumen, håper jeg?» «Ja, dokter.» «Hjelper det, syns du?» «Hjelper litte grann, dokter.» Jamie konsulterte gulvet og følte seg med ett trist. «Men de kan ikke få Mick tilbake.» Legen, som merket seg det plutselige humørskiftet, sluttet å skrive og la fra seg pennen. «Jeg vet det, James. Det må være veldig vanskelig for deg uten onkelen din,» sa han mildt. «Men du vet, du må bare ta tiden til hjelp. Medisinen hjelper deg på vei. Hvor lenge er det siden nå?» «Ti måneder, to uker og fem dager siden, dokter. Herregud, jeg trodde aldri at han skulle dø. Den morran jeg fant ham død, ville jeg dø selv også.» Han begynte å snurre sixpencen rundt i hendene. «Gjør fremdeles det av og til.» «Men sånn må du da ikke snakke, James. Det har vært vanskelig for deg, det vet jeg. Men du er en hard nøtt, og du gjør gode framskritt.» «Men jeg savner å ha noen å snakke med, dokter. Det er 34
bare meg og lille Shep … Mick var alltid der, og vi snakket om alt mulig.» Dr. Brewster trakk et lommetørkle opp av skjortelommen og begynte å pusse brillene langsomt og tankefullt. «Hm … det er derfor jeg foreslår at du bør ta deg en liten ferie ved kysten. Så får du annet å tenke på, og du kan aldri vite hvem du møter der.» Han dyttet lommetørkleet på plass og satte på seg brillene igjen. «Det er mange som er i din situasjon, vet du, James, men spesielt kvinner på din alder, som har viet livet til å ta seg av foreldrene sine, og når foreldrene dør, oppdager de at det ikke er noen som kan ta seg av dem. Du er bare førtién, tross alt. En slik kvinne ville bli svært glad for å treffe en mann som deg.» «Jøss, tror du det, dokter?» Jamie lyste opp en anelse. «Vet du, Paddy og Rose sa at jeg kanskje skulle prøve å møte noen, de også. Men jeg vet ikke om noen kvinnfolk hadde likt synet av meg … jeg vet ikke hva jeg skar si til dem.» «Vet du hva, James, det i seg selv gjør deg jo nettopp til den ideelle ektemann. Det er ingenting en kvinne liker bedre enn en taus mann; de fleste av dem, deriblant min kone, har munndiaré.» Dr. Brewster slapp fra seg en latter, og Jamie smilte. «Sånn skal det være, James. Så lover du meg at du tar deg en ferie?» «Det skar jeg jammen, dokter.» «Flott!» Legen løftet pennen igjen og fortsatte å skrive. «Nå foreskriver jeg smertestillende tabletter. To stykker like før du legger deg; det skulle gjøre ting litt bedre om morgenen.» Han rev av lappen og rakte ham den. 35
«Så det er ikke noe alvorlig galt med ryggen min, da, dokter, eller?» «Nei, ikke noe alvorlig. Gladys Millman. Ocean Spray gjestehus.» «Hæ?» «På promenaden. De sier at det er det aller beste.» «Å, jeg skjønner. Takk skar du ha, dokter.» Jamie reiste seg, takknemlig for at prøvelsen var overstått, og takknemlig for at legen ikke hadde undersøkt ham eller stilt spørsmål om røyke- og drikkevanene hans. «Jeg går nå, dokter,» sa han lettet. «Ocean Spray, sa du?» «Sånn skal det låte, James!» Dr. Brewster reiste seg og fulgte ham til døren. «Husk nå å ta medisinene dine. De gjør at du ikke blir sittende og gruble for mye. Det er veldig viktig at du ikke slutter å ta dem før jeg sier ifra.» Han klappet Jamie på armen. «Og etter at du har hatt denne ferien din i Portaluce, så må du stikke innom og fortelle meg hvordan det gikk. Vil du gjøre det, James?» «Det skar jeg, dokter. Det skar jeg, stol på det. Takk skar du ha, dokter. Ha det så lenge!» Lydia parkerte sin todørs Fiat 850 utenfor Cut ‘n Curl frisørsalong på Killorans hovedgate, og hjalp moren ut av passasjersetet. Denne utbrettingen av Mrs. Devine var en komplisert prosess, gjort vanskeligere av reumatisme, leddgikt og generell motvilje mot å ta imot hjelp fra noen. Det tok Lydia fem samfulle minutter å trekke og dra i den gamle kvinnen, som på sin side strittet imot, men omsider sto begge to endelig oppreist, bildøren ble smelt igjen, og de beveget seg langsomt og forsiktig inn i salongen. 36
Susan, den unge frisøren, kom umiddelbart styrtende med sine muntre hilsninger, ivrig etter å få Mrs. Devine ut av kåpen og hodet ned i vasken så fort som mulig. I Susans yrke var tid penger, og Elizabeth kunne være litt av en utfordring til tider. Hun kunne holde tidevannet tilbake med de langtekkelige historiene og minnene fra forgangne tider, historier hvor hennes avdøde mann, pastor Perseus Cuthberts, meninger og ungdommens lettsindighet alltid hadde en framtredende plass. Nå som moren var trygt avhendet, minnet Lydia henne på avtalen deres. «Jeg henter deg om en to timers tid, mor, klokken …» Hun trakk opp jakkeermet og sjekket armbåndsuret. «… klokken halv fire presis. Det blir omtrent riktig, ikke sant, Susan, for både legg og ton?» «Ja, det skulle stemme godt, det, Lydia,» sa frisøren over skulderen – hun hadde allerede begynt å styre Elizabeth i retning vasken. «Det tar en halvtime ekstra for at fargen skal sitte.» «Og hvor har så du tenkt deg?» forlangte Mrs. Devine å få vite. «Hvorfor kan du ikke bli her sammen med meg?» «Mor, jeg har jo fortalt deg det: jeg har ting å gjøre.» Og dermed la hun på flukt. Lydia kjørte hjem igjen, lettet over å ha litt tid for seg selv. Det var bare i fraværets små mellomspill, når moren ikke var til stede, at hun fullt ut klarte å sette pris på ensomheten og stillheten. Hun lengtet ofte etter et liv med frihet og uavhengighet, hun drømte om å bo på et stille sted og ikke ha noen andre enn seg selv å ta hensyn til. Men samtidig trakk hun et slør over denne typen framtid, ville helst ikke forestille seg det altfor tydelig på grunn av den harde 37
virkeligheten som gikk forut for den. Innerst inne gruet hun seg til den dagen da morens stemme ikke ville rope ut navnet hennes, da hun ikke lenger trengte å hjelpe henne å finne ‘den mørke stien gjennom kjolen’, da det ikke lenger var nødvendig å bære frokostbrettet inn på den eldre damens soverom. Morens behov kom alltid først, og Lydia stilte sjelden spørsmål ved hvorfor det måtte være slik. Denne oppofrelsen og serviliteten hadde hennes strenge, presbyterianske far plantet i sin datter for lenge, lenge siden. Selv etter døden vedvarte den kompromissløse ånden hans. De tordnende svovelprekenene hans ga fremdeles ekko i nåtiden, og det fryktinngytende bildet av ham på prekestolen, med spilende nesebor og store hender som grep om bibelstativet, var og ble like klare og virkelighetsnære som Vermeer-trykket som hang inne i stuen. Siden hun var enebarn, veide det fjerde bud – det om at man skal hedre sin far og sin mor for alltid og til evig tid – spesielt tungt for Lydia. På kort tid hadde den hjelpeløse, lydige lille jenta vokst opp og blitt en selvoppofrende, lojal tjener, og tatt på seg rollen som sykepleier, kokke, tjenestepike, gartner, vaskehjelp og selskapsdame – og enhver annen rolle de storforlangende foreldrene hennes måtte beslutte at de trengte noen i. Hvilken gave hun var! Den føyelige, pliktoppfyllende datteren av det rettskafne, kontrollerende ekteparet. Hun manøvrerte bilen inn i innkjørselen foran Elmwood House og slo av motoren. Så ble hun sittende en stund og massere tinningene for å motvirke en hodepine, og så opp på den respektable, eføykledde presteboligen hvor hun hadde vokst opp. Der inne fantes minner om alt 38
hun kjente til: de første årene, barndommen, årene som tenåring og kvinne. Hun tenkte på barnet hun hadde vært, som hadde lirket seg centimeter for centimeter mot moden alder: så naiv, på vei mot den store og så langt innesperrede framtiden foreldrene så omhyggelig hadde planlagt for henne. Hun hadde ikke hatt en sjanse mot all den autoriteten og gode fornuften. Det ble bestemt at læreryrket var et anstendig yrke, og Lydia hadde villig gått med på det. Hva annet kunne hun gjøre? Innerst inne hadde hun hatt lyst til å bli kosmetolog, kanskje til og med frisør, men hun ville ikke ha våget å gi uttrykk for dette ønsket. Faren hennes ville ha ansett henne som forfengelig og frivol og ikke lenger hans datter. Ja, faren hennes, den sta, egenrådige, ufleksible faren hennes. I flere år enn hun likte å tenke på, hadde hun levd i tråd med hans strenge krav. Han hadde konstruert en stiv, liten boks som han hadde tvunget hennes liv inn i sammen med sin egen tro og egne oppfatninger, og så hadde han hamret lokket på plass med sin rettskaffenhet og fornuft. Hun hadde følt seg hemmet og fanget hele livet. Nå som han var borte, ønsket hun å strekke på seg, felle ned sidene på all denne firkantetheten og bryte seg løs. Hun fortsatte å stirre opp mot huset, fengselet, boksen hun hadde vokst opp i, og lurte på når barnet hadde blitt en voksen. For Lydia hadde det ikke vært noe avgjørende øyeblikk, ingen krittlinje som ble overskredet, ikke noe bånd som ble brutt. Det føltes som hun hadde levd en hel evighet i et disiplinerende regn av nei og aldri; ofte føltes det som hun fremdeles var et barn med liten erfaring fra den virkelige verden. Hun var førti år gammel, og hadde aldri hatt seksuell 39
omgang, hadde aldri drukket alkohol, hadde aldri reist med fly eller kjørt en rask bil. Hun lurte også ofte på i hvilken grad oppveksten hennes hadde påvirket hva hun likte og mislikte. Hun hadde ingen trang til å svømme i havet eller sole seg på en strand eller ved et svømmebasseng; hun likte ikke ermeløse kjoler eller skjørtekanter som gikk over kneet. Hun hadde fremdeles en aversjon mot hunder, og kunne fremdeles se arret på den venstre ankelen der naboens terrier, med en pels som stålull, hadde kommet seg inn i hagen og bitt henne da hun bare var en smårolling. Hun hatet å bli fotografert i fullt sollys, og kunne ikke gå ut uten solbriller, en paraply og et nyvasket lommetørkle stukket opp i høyre erme. Hun hadde aldri danset til levende musikk (men hun hadde subbet føttene omkring til Andy Williams oppe på soverommet sitt, med volumet så lavt at faren hennes ikke skulle høre det, siden popmusikk var å betrakte som ‘Djevelens refreng’). Hun hadde en motvilje mot enkelte mattyper: kjøpebrød, maiskolber, tomat og ost – slike ting hadde en tendens til å få henne til å føle seg uvel. Hun spiste aldri mellom måltidene eller stående, derav den jevne, uforanderlige vekten. Hun hatet trengsel og gjorde unna handlingen tidlig på morgenen for å unngå for mye folk. Hun var opphengt i punktlighet, kom aldri for sent til en avtale og så misbilligende på dem som lot henne vente. Hun trodde på Herrens ledende kraft, gikk til messe hver søndag, kunne synge de fleste salmene uten å anstrenge stemmen, og kunne sitere alle de tjuesju versene av Tredje Mosebok utenat. Kort fortalt, hun var sin fars datter, og det var først etter at han døde og var ute av livet hennes at hun fikk bekref40
tet at hun hadde blitt en levende selvmotsigelse. Nå som han var borte, kunne hun kanskje endelig bli den personen hun ønsket å være. Hun skjøv opp bildøren med ny besluttsomhet. Det er på tide med forandring, tenkte hun og slamret døren igjen, så en flokk ravner flakset opp fra almetreet i hagen. Inne på kjøkkenet laget hun seg den frokosten hun hadde utsatt til fordel for morens. Hun hadde så godt som to timer for seg selv mens Elizabeth ble forskjønnet. Hun antok at frisøren gjorde det samme for moren hennes som drikking, eller andre laster, gjorde for andre. Hårstellet var en av de få gledene hun hadde igjen i livet. Lydia satte seg ned ved bordet, bredte ut servietten, skjenket te og toppet en ristet brødskive med Golden Beehonning fra en krukke med stofftrekk på lokket. Med ett ble hun bevisst på ensomheten, og at den ikke var en negativ kraft, men at den ga henne styrke i det rolige, lyse rommet. Hun merket seg stillheten som svulmet mellom de tilfeldige lydene: trafikken som hveste forbi på veien utenfor, et barn som gråt dempet i huset ved siden av, klikkingen av stiletthæler fra et fortau i nærheten. Og, enda nærmere, den stadig tynnere plystringen fra en tekjele som kjølnet på komfyren, klinket av porselenskoppen mot tefatet, duringen fra kjøleskapet i hjørnet, hennes egne slurker og svelg. Hun ble også oppmerksom på morens overfylte kjøkken og alle de bumerkene det inneholdt, og hektet seg et øyeblikk fast i en torn av en barndom hun skulle ønske hun kunne glemme. Det virket som alle nipsgjenstandene på vegger og hyller slepte henne tilbake til episodene som hadde brakt dem dit. Lydia visste at disse tingene ikke 41
kunne flyttes før moren døde. Disse forbindelsene. Disse påminnelsene. Den oppstandne Kristus så kjærlig ned på henne fra et gullkantet bilde på veggen midt imot; en gave hun hadde kjøpt til foreldrenes bryllupsdag fra bokhandelen Den gode hyrde da hun var tolv. Mannen bak disken hadde skremt henne. Hun husket de tunge øyelokkene hans, og det lange, hvite skjegget, den lilla munnen som så ut som et skjult blåmerke. Han kunne ha vært den oppstandne Kristus selv. Han hadde talt vekslepengene ned i hånden hennes med lange, bleke fingre og breket fram «Velsignet være Herren, mitt barn,» noe som fikk henne til å løpe ut døren. Hun husket foreldrenes smilende anerkjennelse da de pakket ut bildet. Faren hennes hadde tryllet fram hammer og spiker fra løse luften og hengt det på veggen. Og der hadde det hengt, urørt, i tjueåtte år. Hun gjettet at portrettet av en smilende dronning Elizabeth like under, hadde hengt der like lenge, og viften av suvenirskjeer fra turer til kysten, og det falmede broderiet av fugler som gled på sine uklare speilbilder over en innsjø. Hvor gammelt bildet var, eller hvem det hadde tilhørt, visste hun ikke, men hun trodde det kunne ha vært enda en dyrebar bryllupsgave. Det virket som hvert eneste rom i hele huset hadde evnen til å fange henne med en eller annen form for sentimental dragning. Lyden av postmannen ved ytterdøren trakk henne tilbake til nåtiden. Hun gikk umiddelbart ut i gangen og hentet brevene som lå på matten med ordene Velsign vort hjem. 42
Det var en regning fra elverket, et rundskriv fra Gallaghers møbelbutikk (20 % avslag på alle Draylon-salonger!) og en stiv konvolutt som så ut som et formelt kort. Hun kastet møbelbrevet, stakk regningen i onkel Sinclairs trekatt i vinduskarmen, og satte seg ned ved bordet igjen for å åpne brevet. Det var adressert til henne. Det var et kort med gullkant, en bryllupsinvitasjon. Lydia så at det var fra en gammel ungdomsskolevenninne, Heather Price. Du store, hun hadde verken sett eller snakket med henne på flere år. Herbert og Henrietta Price har den store glede å invitere Lydia Devine med følge i anledning bryllupet mellom deres datter Heather og Mr. Simon Taylor den 28. august 1974 i St. Kildas kirke og deretter ved mottakelsen på Ross Park Hotell, Main Street, Killoran
Lydia leste invitasjonen med en stigende følelse av uro. Det var dette ordet ‘følge’ som forårsaket mest ubehag. Det virket som alle de gamle venninnene hennes var gift nå, bare ikke hun. Hun hadde vært gjest i for mange av disse bryllupene, visste altfor godt hvor pinlig det var å bli sett sammen med sin gretne mor, og de skjeve smilene og skjeve blikkene som fulgte med spørsmålet: «Hva med deg, da, Lydia? Når skal du gi oss enda en stor fest?» Hun stakk kortet tilbake i konvolutten, sint bare ved tanken. Ja, hun skulle gå i det forbaskede bryllupet, og 43
hun skulle finne seg en mann til følge – om hun så måtte leie en for en dag! Faren hennes var tross alt ikke til stede lenger og kunne ikke sensurere hennes minste bevegelse. Og hva moren angikk, var hun ikke noen mann, og derfor heller ikke invitert. Himmel og hav, hun kunne simpelthen ikke la moren få stå i veien for henne lenger! Lydia visste hva hun måtte gjøre. Hun skulle dra til biblioteket og finne Daphne og spørre henne til råds. Daphne visste alltid hva man skulle gjøre i slike situasjoner. Hun reiste seg, målbevisst og besluttsom, sjekket armbåndsuret, så at hun hadde nesten en hel time igjen, nappet med seg vesken og forlot huset.