Elizabeth Gilbert Ekte magi by Cappelen Damm AS

Ekte magi

Elizabeth Gilbert

Ekte magi Mot til å leve kreativt

Oversatt av Signe Prøis

Elizabeth Gilbert Originalens tittel: Big Magic Oversettelse: Signe Prøis Copyright © 2015 Elizabeth Gilbert All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50233-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Helen Yentus Omslagsfoto: Henry Hargreaves Forfatterfoto: Timothy Greenfield-Sanders Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Mot til å være kreativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Henrykkelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tillatelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utholdenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Guddommelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

Mot til å være kreativ

Skjulte juveler et var en gang en mann som het Jack Gilbert, men som ikke var i familie med meg – dessverre. Jack Gilbert var en stor dikter, men fortvil ikke dersom du aldri har hørt om ham. Det er ikke din feil. Han var aldri noe opptatt av å bli kjent. Men jeg kjente til ham, og jeg var, på ærbødig avstand, svært glad i ham, så tillat meg å fortelle deg om hvem han var. Jack Gilbert ble født i Pittsburgh i 1925 og vokste opp midt blant byens røyk og bråk og industri. Som ung mann jobbet han på fabrikker og stålverk, men fikk tidlig kallet om å skrive dikt. Et kall han besvarte uten å nøle. Han viet seg til poesien på samme måte som andre menn vier seg til Gud og blir munker: som en andaktshandling, som en kjærlighetserklæring, og en livslang søken etter nåde og det som ligger utenfor erfaringens grenser. Jeg tror det antagelig er en svært god måte å bli dikter på. Eller å bli hva det skulle være på, egentlig, som ditt hjerte måtte begjære og som gjør deg levende. Jack kunne ha blitt berømt, men det var ikke hans greie. Han besatt både talentet og karismaen som berømmelsen krever, men han var aldri interessert. Hans første diktsamling, som ble utgitt i 1962, vant den prestisjetunge Yale Younger Poets-prisen og ble nominert til Pulitzer. Han vant dessuten både leseres og kritikeres interesse, en ikke ubetydelig bragd for diktere i vår samtid. Det var noe ved ham som trakk folk til seg og holdt dem fanget. Han var kjekk, lidenskapelig, sexy og briljant på scenen. Han hadde en magnetisk kraft på kvinner og var et forbilde for menn. Han ble fotografert for Vogue

og framsto vakker og romantisk. Folk var helt gale etter ham. Han kunne vært en rockestjerne. Men i stedet ble han bare borte. Han ville ikke forstyrres av all viraken. Senere i livet kunne han fortelle at han hadde funnet hele berømmelsen kjedelig – ikke fordi den var umoralsk eller demoraliserende eller noe, men rett og slett fordi det var den samme greia hver bidige dag. Det han søkte, var dypere, mer sammensatt, mer variert. Så han hoppet av. Han bosatte seg i Europa og ble værende der i tjue år. En stund bodde han i Italia, en stund i Danmark, men størsteparten av tiden bodde han i en gjeterhytte på en fjelltopp i Hellas. Derfra funderte han over livets uforanderlige mysterier, betraktet hvordan lyset forandret seg, og der skrev han sine dikt i fred. Han fikk sine forelskelser, sine utfordringer og sine seire. Han var lykkelig. På en eller annen måte hadde han nok å leve av, ved å tjene noen kroner her og der. Han trengte ikke stort. Han lot navnet sitt forsvinne ut i glemselen. Etter to tiår dukket Jack Gilbert opp til overflaten igjen og utga en ny diktsamling. På nytt falt bokverdenen for ham. På nytt kunne han blitt berømt. Og på nytt forsvant han – denne gangen i ti år. Dette skulle bli gangen hans i fortsettelsen: isolasjon, etterfulgt av en eller annen storslagen utgivelse, etterfulgt av mer isolasjon. Han var som en sjelden orkidé, en sånn som bare blomstrer med mange års mellomrom. Han drev aldri med egenreklame. (I ett av de få intervjuene han noensinne ga, ble Gilbert spurt om hvordan han trodde denne avsondretheten hadde påvirket karrieren hans. Da lo han og sa: «Den har antagelig vært skjebnesvanger.») Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt fikk nyss om Jack Gilbert, var at han – ganske sent i livet – dro tilbake til USA, og – av grunner som vil forbli ukjente – fikk seg en midlertidig stilling som lærer ved Institutt for kreativ skriving ved Universitetet i Tennessee, Knoxville. Året etter, i 2005, fikk jeg nemlig den nøyaktig samme stillingen. (Rundt på campus fikk stillingen etter hvert det spøkefulle tilnavnet «Gilbert-embetet».) Jeg fant Jack Gilberts bøker på kontoret mitt – det samme kontoret som hadde vært hans en gang. Det var nesten som om man fortsatt kunne kjenne varmen etter ham i rom10

met. Jeg leste diktene hans og ble slått av deres prakt, og av hvordan de minnet meg om Whitman. («Vi må tørre å risikere nytelsen,» skrev han. «Vi må være så sta at vi godtar gleden vi har av denne verdens hensynsløse prøvelser.») Vi hadde samme etternavn, han og jeg, vi hadde samme jobb, vi hadde sittet på samme kontor, vi hadde undervist mange av de samme elevene, og nå hadde jeg forelsket meg i ordene hans; naturlig nok ble jeg også oppriktig nysgjerrig på selve mannen. Så jeg spurte folk: Hvem var Jack Gilbert? Studentene fortalte at han var den mest besynderlige mannen de noensinne hadde møtt. Han hadde liksom vært av en annen verden, sa de. Det virket som han levde i en verden av konstant forundring, og han hadde oppfordret dem til å gjøre det samme. Han hadde ikke lært dem hvordan man skriver dikt, sa de, men hvorfor; det var nytelsen. Det var den hardnakkede gleden. Han hadde fortalt dem at de måtte leve ut sine mest kreative sider som en måte å kjempe tilbake mot verdens mange hensynsløse prøvelser på. Men mest av alt hadde han oppfordret studentene sine til å vise mot. Uten dette motet ville de aldri bli i stand til å innse hvor høyt evnene deres favnet, befalte han dem. Uten dette motet ville de aldri bli så dypt kjent med verden som den higer etter å bli kjent. Uten dette motet ville livene deres forbli små – og mye mindre enn de antagelig ønsket seg at livene deres skulle være. Selv traff jeg aldri Jack Gilbert, og nå er han borte – han døde i 2012. Jeg kunne sikkert gjort det til mitt personlige kall å lete ham opp og møte ham mens han fremdeles var i live, men jeg ville egentlig aldri det. (Livet har lært meg at man skal være forsiktig med å møte sine helter ansikt til ansikt; det blir fort en enorm skuffelse.) Og jeg likte dessuten godt måten han levde i fantasien min på, som en massiv og mektig størrelse, skapt av diktene sine og av historiene jeg var blitt fortalt. Så jeg bestemte meg for ikke å bli kjent med ham på noen annen måte enn gjennom min egen innbilningskraft. Og der er han den dag i dag: fortsatt levende og fullstendig internalisert i meg, nesten som om jeg hadde drømt det. Men jeg vil aldri glemme noe den virkelige Jack Gilbert sa til noen 11

andre – til en faktisk person av kjøtt og blod, en sjenert student ved Universitetet i Tennessee. Den unge kvinnen fortalte at Jack Gilbert hadde tatt henne til side en ettermiddag etter poesiklassen han underviste. Han hadde gratulert henne med en innlevering og spurt henne om hva hun ønsket å gjøre i livet. Nølende hadde hun innrømmet at hun kanskje kunne tenke seg å bli forfatter. Han ga henne et smil fylt av bunnløs medlidenhet og spurte: – Har du mot til det? Har du mot til å frembringe slikt arbeid? De juvelene du skjuler i ditt indre håper svaret ditt er ja.

Definisjonen på et kreativt liv

eg tror dette er det sentrale spørsmålet som alt kreativt liv er betinget av: Har du mot til å bringe fram de skjulte juvelene du bærer inni deg? Altså, ikke at jeg vet hva du bærer inni deg. Det kan jeg umulig vite. Det er ikke sikkert du vet det selv engang, enda jeg mistenker at du har fått noen hint så langt i livet. Jeg vet ingenting om hvilke evner, ambisjoner, lengsler eller hemmelige begavelser du har. Det som derimot er sikkert, er at noe usedvanlig ligger beskyttet inni deg. Dette sier jeg med den største trygghet, fordi jeg faktisk mener at vi alle er vandrende oppbevaringssteder for skjulte skatter. Jeg tror dette er et av de eldste og mest sjenerøse pussene universet spiller med oss menneskene, både for sin egen og vår fornøyelse: Universet begraver sjeldne juveler i dypet av oss, og trekker seg så tilbake for å se om vi klarer å finne dem. Det er jakten på disse juvelene som er det kreative livet. Motet til i det hele tatt å begi seg ut på denne jakten – det motet markerer skillet mellom et ordinært liv og et fortryllende liv. Og de, ofte, overraskende konsekvensene av den jakten er hva jeg liker å kalle Ekte magi.

En utdypet tilværelse år jeg snakker om «kreativt liv» i denne boka, må du vite at jeg ikke nødvendigvis snakker om å strebe etter et liv som profesjonelt og utelukkende er dedikert til kunsten. Jeg sier ikke at du må bli en dikter som bor på en fjelltopp i Hellas, eller at du må opptre i Carnegie Hall, eller at du må vinne Palme d’Or-prisen under filmfestivalen i Cannes. (Men bevares, dersom du har lyst til å prøve deg på noen av disse kunststykkene; kjør på! Jeg elsker å se folk som sikter mot stjernene.) Nei, det jeg mener når jeg snakker om «kreativt liv», favner bredere. Jeg snakker om et liv som i større grad drives av nysgjerrighet enn av frykt. Et av de kuleste eksemplene på kreativt liv jeg har sett de siste årene, var da min venninne Susan begynte å stå på skøyter da hun var førti. Eller, sannheten er at hun allerede kunne stå på skøyter. Hun hadde konkurrert i kunstløp da hun var liten og bestandig elsket det, men lagt det på hylla i tenårene da det ble tydelig at hun ikke hadde det som skulle til for å bli proff. (Å, de vakre tenårene – tiden da «de begavede» blir penset vekk fra flokken, tiden da man plasserer byrden av hele samfunnets kreative drømmer på de tynne skuldrene til noen få utvalgte sjeler, og samtidig dømmer alle de andre til å leve en mer alminnelig, inspirasjonstom tilværelse! For et flott system …) Så Susan gikk ikke på skøyter de neste femogtjue årene. Hvorfor gidde det, når du ikke kan bli best? Men så fylte hun førti. Hun følte seg tiltaksløs. Hun følte seg rastløs. Hun følte seg trist og tung. Hun foretok en aldri så liten selvransakelse, av den typen folk gjør når de fyller runde år. Hun spurte seg selv om når hun sist hadde følt seg virkelig lett, lykkelig og – jepp – kreativ med seg selv. Til sin store forferdelse gikk det opp for henne at det var flere tiår siden hun hadde følt seg sånn. Hun hadde faktisk ikke hatt den slags følelser siden hun var i tenårene, på den tiden da hun fortsatt drev med kunstløp. Hun ble helt forskrekket over å innse at hun hadde nektet seg selv denne livsbejaende aktiviteten i så mange år, og nysgjerrig etter å se om hun fortsatt elsket å drive med det.

Så hun fulgte nysgjerrigheten sin, kjøpte et par skøyter, fant en ishall, ansatte en trener. Hun ignorerte stemmen inni seg som sa at det var både karaktersvakt og latterlig å begi seg i gang med lignende galskap. Hun undertrykket følelsene av ekstrem forlegenhet ved å være den eneste middelaldrende dama på isen, midt blant alle de små, fjærlette niåringene. Hun bare kastet seg ut i det. Tre morgener i uka sto Susan opp før soloppgang og brukte den groggy timen før den krevende jobben hennes startet, til å gå på skøyter. Hun gikk og gikk og gikk på skøyter. Og ja, hun elsket det like høyt som hun bestandig hadde gjort. Hun elsket det kanskje til og med enda høyere, fordi hun nå, som voksen, endelig hadde perspektiver nok til å sette pris på gleden skøytingen ga henne. Den fikk henne til å føle seg levende og evig ung. Hun følte seg ikke lenger bare som et produkt av de tingene hun kjøpte, eller som summen av hverdagens forpliktelser. Hun utrettet noe for seg selv, og med seg selv. Det var en livsendrende beslutning. Det var som om hun falt på plass i sin opprinnelige bane, der hun spant seg tilbake til livet igjen på isen – snurret rundt og rundt og rundt … Legg merke til at min venn verken sa opp jobben eller solgte huset, eller kuttet alle vennskapsbånd og flyttet til Toronto for å trene 70 timer i uka med en streng skøytetrener på olympianivå. Og nei, denne historien slutter heller ikke med at hun vinner en eneste mesterskapsmedalje. Det trenger den ikke å gjøre. Den slutter faktisk ikke i det hele tatt, fordi Susan fortsatt driver med kunstløp flere morgener i uka – ene og alene fordi det å gå på skøyter fortsatt er den beste måten hun åpenbarer en skjønnhet og en sanselighet i livet på, som hun ikke finner fram til på noen annen måte. Og hun vil helst tilbringe så mye tid som overhodet mulig i en slik tilstand mens hun fortsatt befinner seg på denne jorda. Det er alt. Det er det jeg kaller et kreativt liv. Og selv om det kreative livets veier og utfall vil variere noe helt vanvittig fra person til person, kan jeg love deg dette: Et kreativt liv 14

er et utdypet liv. Det er et større liv, et lykkeligere liv, et utvidet liv, og et helvetes mye mer interessant liv. Å leve på den måten – gjennom stadig og hardnakket frambringing av juvelene som ligger skjult i ditt indre – det er i seg selv en kunst. Fordi det bestandig vil være Ekte magi til stede i et kreativt liv.

Skummelt, skummelt, skummelt a oss nå snakke litt om mot. Hvis du allerede har motet som trengs for å bringe fram juvelene som ligger skjult i ditt indre, så er det fantastisk. Da fyller du antagelig livet med ordentlig interessante ting allerede, og vil ikke ha bruk for denne boka. Bra for deg! Men hvis du ikke føler deg modig, la oss se om vi ikke kan hjelpe deg litt. For det kreative livet er den tapres vei. Dette er noe vi alle vet. Og vi vet dessuten at når motet dør, dør kreativiteten også. Alle vet at frykten er som en øde gravlund hvor drømmene våre drar for å tørke ut i den brennheite sola. Dette vet vi; men noen ganger vet vi allikevel ikke hva vi kan gjøre med det. La meg gi deg en oversikt over de mange grunnene til at du muligens er redd for å leve et mer kreativt liv:

Du er redd for at du ikke er begavet. Du er redd for å bli avvist eller kritisert eller latterliggjort eller misforstått eller – enda verre – oversett. Du er redd for at det ikke finnes noe marked for akkurat din kreativitet, og at det derfor er meningsløst å følge den. Du er redd for at noen andre har gjort det samme bedre allerede. Du er redd for at alle har gjort det samme bedre allerede. Du er redd for at noen skal stjele ideene dine, og at det derfor er tryggere å oppbevare dem i mørket for evig og alltid. Du er redd for at du ikke skal bli tatt alvorlig. 15

Du er redd for at dine arbeider ikke er politisk, følelsesmessig og kunstnerisk viktige nok til å skape forandring i andres liv. Du er redd for at drømmene dine er pinlige. Du er redd for at du en dag skal se tilbake på dine kreative bestrebelser som et enormt ødeland hva gjelder både tid, innsats og penger. Du er redd for at du ikke besitter disiplinen som kreves. Du er redd for at du ikke besitter arbeidsplassen, eller den økonomiske friheten, eller nok ledige timer til å konsentrere deg om å være oppfinnsom eller utforskende. Du er redd for at du ikke har utdanningen eller universitetsgraden som skal til. Du er redd for at du er for feit. (Jeg vet ikke akkurat hva dette har med kreativitet å gjøre, men livet har lært meg at de fleste av oss går rundt og er redde for at vi er for feite, så la oss inkludere det på angstlisten også.) Du er redd for å fremstå som kjedelig, eller dum, eller dilettantisk, eller narsissistisk. Du er redd for at det du viser fram, skal opprøre familien din. Du er redd for hva dine likemenn og kollegaer kommer til å si dersom du uttrykker dine personlige meninger høyt. Du er redd for å slippe løs dine indre demoner, og du vil virkelig ikke møte dine indre demoner. Du er redd for at du allerede har nådd toppen. Du er redd for at du egentlig aldri har nådd noen topp. Du er redd for at du har vanskjøttet kreativiteten din så lenge allerede at det er for sent å få den tilbake. Du er redd for at du er for gammel til å begynne nå. Du er redd for at du er for ung til å begynne nå. Du er redd for at siden du har lyktes en gang i livet allerede, kommer det sikkert ikke til å gå bra en gang til. Du er redd fordi du aldri i livet har lyktes med noe, så hvorfor gidde å prøve? Du er redd for å bli en one-hit wonder Du er redd for å bli en no-hit wonder …

OK, jeg har ikke all verdens tid, så jeg avslutter angstlisten her. Det er uansett en bunnløs og deprimerende liste. Så la meg bare oppsummere den slik: SKUMMELT, SKUMMELT, SKUMMELT. Alt er så jævlig skummelt.

Svakhetenes forsvar et er viktig at du vet at den eneste grunnen til at jeg kan snakke om frykt på en såpass myndig måte, er fordi jeg har kjent så grundig på den selv. Jeg kjenner hver eneste av fryktens krinkler og kroker, fra topp til tå. Jeg har vært redd hele mitt liv. Jeg var livredd allerede da jeg ble født. Jeg overdriver ikke; spør hvem det skulle være i familien min og de vil bekrefte at jo, jeg var en vanvittig vettskremt unge. Mine tidligste minner handler om å være redd, og det gjør i grunnen alle minnene jeg har fra fortsettelsen også. I oppveksten var jeg ikke bare redd for alle de typiske og legitime tingene som barn er redde for (mørket, fremmede, og bunnen i et svømmebasseng), men jeg var også redd for en lang liste med helt godartede ting (snø, helt kule barnevakter, biler, lekeplasser, trapper, Sesam stasjon, telefonen, brettspill, dagligvarebutikken, skarpe gresstrå, enhver ny situasjon, absolutt alt som kunne bevege seg, osv., osv., osv.). Jeg var en sensitiv og lett traumatiserbar skapning som brøt sammen i krampegråt ved den minste forstyrrelse i eget kraftfelt. Faren min pleide irritert å kalle meg Den sørgelige perle. Den sommeren da jeg var åtte år, reiste vi til kysten av Delaware, og jeg ble så opprørt av det havet at jeg prøvde å få foreldrene mine til å hindre alle menneskene på stranda fra å gå ut i bølgene. (Det ville vært så veldig mye bedre for meg hvis de bare kunne sitte trygt i ro på håndklærne sine med en bok, var det så mye å be om?) Hvis jeg hadde fått bestemme,

hadde jeg tilbragt hele ferien – eller helst hele barndommen – innendørs, krøllet sammen i fanget til moren min, med dempede lys, og helst med en kjølig klut i pannen. Dette er en helt grusom ting å si, men altså: Jeg hadde antagelig likt å ha en av de forferdelige mødrene med Münchausens syndrom, som sørget for at jeg bestandig var syk, svak, og døende. Jeg hadde lett hjulpet henne til å skape et fullstendig hjelpeløst barn, hadde jeg bare fått muligheten. Men jeg fikk ikke en sånn mor. Hun var ikke i nærheten engang. Det jeg fikk, var en mor som ikke fant seg i det. Hun fant seg ikke i et eneste øyeblikks drama engang, hvilket antagelig er det beste som har skjedd meg. Moren min vokste opp på en gård i Minnesota, som et høyreist produkt av tøffe, skandinaviske innvandrere, og hun drev ikke og oppdro små feiginger. Aldri i livet. Planen hun hadde for å få bukt med frykten min, var nesten komisk, så rett fram var den: Hver gang det var mulig, tvang hun meg til å gjøre akkurat det jeg var mest redd for. Redd for sjøen? Ut i sjøen med deg! Redd for snøen? Ut og måk! Tør ikke ta telefonen? Du har herved ansvaret for å ta telefonen her i huset! Dette var ingen avansert strategi, men den var konsekvent. Og tro meg når jeg sier at jeg strittet imot. Jeg gråt og furtet og mislyktes med vilje. Jeg nektet å lykkes. Jeg dro beina etter meg, jeg haltet og skalv. Jeg kunne gjøre hva det skulle være for å bevise at jeg var følelsesmessig og fysisk komplett avkreftet. Hvilket moren min møtte med et: – Nei da, det er du ikke. I flere år kjempet jeg mot min mors stoiske tro på min styrke og mine evner. Og så en dag, en gang i tenårene, forsto jeg omsider at det var en skikkelig merkelig kamp å drive med. Å skulle forsvare svakhetene mine? Var det virkelig den slagmarken jeg ønsket å ofre livet på? Eller som ordtaket sier: «Argumenterer du for begrensningene dine, får du beholde dem.» 18

Hvorfor ville jeg beholde begrensningene mine? Det viste seg at det ville jeg ikke. Jeg vil ikke at du skal beholde dine heller.

Frykt er kjedelig jennom livet har jeg ofte lurt på hva det var som gjorde at jeg omsider sluttet å spille rollen som Den sørgelige perle, nesten over natten. Det var helt klart flere faktorer involvert i den utviklingen (tøff mamma-faktoren, bli voksen-faktoren), men jeg tror først og fremst det var dette: Jeg innså til slutt at frykten min var kjedelig. Den hadde vel å merke vært kjedelig for alle rundt meg bestandig, men det var først midt i tenårene at selv jeg syntes det. Jeg tror den ble kjedelig av samme grunn som Jack Gilbert syntes berømmelsen var kjedelig: fordi det var den samme greia hver eneste, bidige dag. Da jeg var rundt femten år, innså jeg at frykten min var uten variasjoner, uten dybde, uten substans, uten struktur. Jeg la merke til at den aldri forandret seg, aldri frydet seg, aldri vendte eller endte på uventet vis. Frykten min var en sang med bare én tone – med bare ett ord, faktisk – og det ordet var «STOPP»! Frykten min hadde aldri noe mer interessant eller underfundig å tilby enn det ene, bestemte ordet, som lød igjen og igjen på full guffe i en uendelig loop: «STOPP, STOPP, STOPP, STOPP!» Hvilket medførte at frykten min alltid tok forutsigbart kjedelige avgjørelser, som i en Du velger slutten-bok som egentlig bare har én eneste slutt: ingenting. Jeg innså også at frykten min var kjedelig fordi den var helt lik alle andres frykt. Jeg forsto at alle andres fryktsang også har den samme, kjedelige teksten: «STOPP, STOPP, STOPP, STOPP!» Riktignok varierer volumet fra person til person, men selve sangen er

bestandig den samme, fordi alle mennesker ble utstyrt med den samme engstelsesbagasjen mens vi var under produksjon i våre mødres liv. Og det gjelder ikke bare oss mennesker: Hvis du fører hånden din over et petriglass med et rumpetroll, vil du se at rumpetrollet krymper seg under skyggen av den. Det rumpetrollet kan ikke skrive dikt, det kan ikke synge, det vil aldri kjenne på kjærlighet eller sjalusi eller triumf, og det har en hjerne på størrelse med et punktum, men det er faen meg redd for det ukjente allikevel. Vel, det er jeg også. Det er vi alle. Og det står det ikke noe særlig respekt av. Skjønner du hva jeg mener? Du får ikke noe ekstra kred av å være redd for det ukjente, det er det jeg mener. Frykt er et dypt og urgammelt instinkt, eller med andre ord et evolusjonsmessig livsviktig et … men det gjør det ikke noe smartere av den grunn. Gjennom hele mitt unge og nervøse liv var jeg fiksert på frykten min, som om den skulle vært det mest interessante ved meg, mens den faktisk var det mest ordinære. Når sant skal sies, var den frykten antagelig det eneste ved meg som var 100 % ordinært. Jeg hadde en kreativitet i meg som var unik; jeg hadde en personlighet i meg som var unik; jeg hadde drømmer og perspektiver og ambisjoner i meg som var unike. Men frykten min var ikke unik overhodet. Den var ingen sjelden, håndlaget gjenstand; den var ikke annet enn en masseprodusert ting, til salgs på hyllene i en helt alminnelig kiosk. Og det var altså det utgangspunktet jeg ønsket å bygge hele identiteten min på? Det kjedeligste instinktet jeg hadde? Panikkrefleksen i mitt enfoldigste, indre rumpetroll? Nei.