Egner av Anders Heger

Anders Heger

EGNER en norsk dannelseshistorie

© CAPPELEN DAMM AS 2012 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-39997-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Billedrettigheter er angitt ved det enkelte bildet. Der rettigheter ikke er angitt, tilhører disse familien Egner eller Cappelen Damm.

Cappelen Damm har søkt å finne rettighetshavere til alle bilder og illustrasjoner.

Skulle noe likevel være feil, ber vi om at forlaget kontaktes.

Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Stig Næss Layout og sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,5/14,5 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print White 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesse-organ for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Nanna, Wanda, Lelle, Nora, Paula og Bror

innhold

Forord 9

Bøkenes brorskap 140

Del I: Kampen 11

I Vågå og i Negerland 148

Nasjonsbyggere 13

Kodenavn K 158

I byen og på landet 26

Et yndigt land 167

Den gode læreren 35

Radioapparatene slås

Speiderloven 42

på igjen 175

Handelsbrev og skisseblokk 47

Stormen 181

Et møte i Tollbugata 54

Vår kulturs fremtid 190

All verden er en scene 59

Planen 197

Friluftsscenen 65

Det nyttige menneske 204

Reklamens kunst 73

Prinsesse Vilikke og hennes

Det tredje rike 82

far 208

Fremtiden 89

Malermesteren dypper kosten og tar fatt – på nytt 214

Del II: Marienlyst 99

Kunstneren i skolen 222

Europeisk drama 101

En duft av kardemomme 228

Det beste tilfluktsrommet 114

En bønn for sin tid 236

I krig med pensel og

Den usynlige oppdrager 245

tannbørste 123

Folkemålets vaklende grunn 253

Mørketid i Nisseland 131

Den nye byen 263

Del III: Ekely 275

Tilbake til Kardemomme 398

Et nytt landskap 277

Vår tids største dramatiker 405

Thorbjørn Brummbjørn 284

Livsverket 412

Kunstneren på Ekely 292

Drømmen om Appelsinien 419

En sosialdemokratisk

Tidens tale 429

Hundremeterskog 297

Verket blir ett 436

Kjøttetere og kommunister 302

En ny virkelighet 446

Barnelitteratur og barns

Snøen over Kardemomme 454

litteratur 310 Drømmen om Afrika 318

Takk 461

Idealstaten 326

Bibliografi – Bøker og skrifter av

Røverne og den norske løve 333

og med Thorbjørn Egner 463

Nok en trollmann 341

Litteraturliste 473

Emballasjen og innholdet 351

Noter 480

Det nedskalerte tårn 359

Personregister 511

En tid for alt 366

Verkregister 518

Et arbeid for resten av århundret 374 På topp i all tid 383 Ideer i dyreham 391

Forord

Dette er en bok om forholdet mellom en kunstner, hans land og hans tid.

Da familien Egner spurte meg om å skrive en biografi om Thorbjørn Egner, avslo jeg. Arbeidet med en full kunstnerbiografi var både for omfattende og for komplisert. Etter lang tids nøling gikk jeg likevel inn på å skrive en bok, ikke først og fremst om mennesket Thorbjørn Egner, men om samspillet mellom hans verk og det samfunnet han virket i. Stort sett har jeg holdt meg til denne avgrensede oppgaven. Boken er likevel for kort for sin ambisjon.

Fortellingen om kunstneren og samtiden er alltid en historie om gjensidig påvirkning. Men det er få diktere om hvem man med samme rett kan si at de var et direkte resultat av sin tid. Og nesten ingen som i samme grad selv har preget den tid de virket i. I mer enn fem tiår var Thorbjørn Egners røst blant landets viktigste på alle de arenaer han valgte som sine: kunst, litteratur, pedagogikk og kringkasting. Fremdeles kan et flertall av nordmenn deler av hans verk utenat.

Egner behersket tre kunstarter til perfeksjon. I tillegg mestret han alle litteraturens hovedgenre: poesi, drama og prosa. Ikke slik at det ene var støttefunksjoner til de andre – altså at han var en prosaist som dramatiserte egne verk for å få dem formidlet, eller en poet som tegnet til egne dikt. Han var helt ut billedkunstner, helt ut visekunstner, helt ut dikter.

Thorbjørn Egner forvaltet alle deler av sitt talent med kunstnerens dype alvor, barnets lekenhet og den sant voksnes ansvarsfølelse.

«Så kunne de store hjelpe de små, og de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan, som de store ikke kan,» sier Morten Skogmus. Både i sine offentlige ytringer og i sin litteratur var forfatteren nesten insisterende 9

upolitisk. Likevel er hans verk så tett forbundet med fremveksten av det moderne Norge, at de to i perioder er vanskelig å skille fra hverandre.

I en kjeller i et forretningsbygg midt i Oslo ligger Thorbjørn Egners private arkiv lagret, sirlig systematisert i flere hundre nummererte arkivbokser.

Her finnes titusenvis av sider med personlig og forretningsmessig korrespondanse, kontrakter, skisser, nedrablede ideer og halvt ferdige bokutkast, sceneanvisninger, radiomanuskripter, tegninger, malerier, stabler med brev fra beundrere, oversettelser og rettelser, kasser med anmeldelser og bunker med offentlige omtaler. Dette overveldende materialet, velvillig og vilkårsløst stilt til disposisjon av hans arvinger, har vært den ene hovedkilden til denne boken. Den andre har vært samtidens egne fortellinger fra samme periode: aviser, politiske kommentarer, statistikk og historie. Fordi emnet ikke har vært mennesket, men samfunnsaktøren, har det store tilfanget av muntlige kilder vært benyttet bare i begrenset grad.

Selv tilhører jeg en av de norske Egner-generasjonene. Jeg har vokst opp med ham som en del av min barndom, har fått min skolehverdag preget, først av hans fortellinger, deretter av hans utvalg av verdenslitteraturen, og jeg ble innviet i teatrets mystikk av ham. Som far og bestefar har jeg gitt det videre, nær sagt som en selvfølge, slik det gjøres daglig ved leggetid i de tusen hjem. Sporene etter Egner er til stede overalt i det norske samfunnet. Verkets omfang, mangfoldighet og konsekvens – direkte og indirekte – lar seg avlese i media, skoleverk, kunstteater- og litteraturhistorie. Likevel er den viktigste arven etter Thorbjørn Egner å finne et annet sted. Den er ikke historie, men nåtid. Den tilhører ikke oss som opplevde ham da han var iblant oss, men de som gjenoppdager ham i dag, på nytt og på nytt, hver eneste gang en førsteklassing lar seg fascinere av Tante Sofies bortføring i teatret, eller en fireåring grøsser over Karius og Baktus’ skjebne under tannpussen.

Det er disse som eier arven etter Thorbjørn Egner. Og det er først og fremst i respekt for dem denne boken er skrevet.

Seoul, 18. september 2012 Anders Heger

DEL I

kampen

Nasjon s byggere

Året er 1974. Verden er organisert etter den kalde krigens stereotypier.

Vesten har nettopp vært gjennom en energikrise som la gatene øde for første gang siden automobilene gjorde sitt inntog ved århundrets fødsel.

I Norge har man omtrent samtidig kommet over Nordsjøens største oljefelt rett vest av Sognefjorden. Landet er tilbake under Arbeiderpartistyre. Trygve Brattelis andre regjering har overtatt etter et kortvarig borgerlig mellomspill i kjølvannet av Norges avvisning av det europeiske fellesskap.

Ekely, Edvard Munchs eiendom på Oslo vest, har gjennomgått en nærmest påtrengende symbolsk forandring etter mesterens død. Det enslige geniets kjempeareal er blitt utparsellert til rekkehus og små eneboliger for kunstnere, satt opp av OBOS, selve bannerføreren for den sosiale boligbyggingstanken. Som om likhetsidealet i det nye Norge har nådd også kunstens arena. Her, i en blåmalt villa fra 1950-tallet, sitter en 62 år gammel mann og leser sluttsatsen i en av høstens bøker: «En kommer aldri fram til et samfunn som er så fullkomment at en kan sette seg ned og si at nå er vi ved veis ende. Et levende samfunn vil alltid måtte være i utvikling, alltid ha nye oppgaver, alltid nye mål å streve mot.»1 Thorbjørn Egner legger boken fra seg, og begynner på en hilsen til forfatteren. Einar Gerhardsens Unge år var årets mest omtalte erindringsverk. Kunstneren på Ekely har hatt i sinne å kjøpe den. Det viste seg å ikke være nødvendig – Gerhardsen sørget for at det ble sendt eksemplarer til et knippe utvalgte personer straks boken forelå. Slektninger, selvfølgelig. De viktigste journalistene. Politiske med- og motspillere. Og enkelte andre som hadde hatt en sentral rolle i det han kalte «den langsomme revolusjonen».

13

Samfunnsarkitektene.

Thorbjørn Egners brev er, som alt han sender ut i offentligheten, gjennomtenkt, gjennomarbeidet, og til minste detalj preget av kontrollert formidlingsglede. Han begynner på et takkekort, men det utvikler seg til å bli en hel liten håndtegnet bok. Etter hvert er det åtte kunstferdige sider, møysommelig kalligrafert og billedlagt. De obligatoriske takksigelsene tjener bare som et innledende påskudd. Deretter fyller han på, kvitterer for håndslaget ved å plukke opp tråden som ligger i bokens tittel. Thorbjørn Egner forteller om sine egne unge år, bare noen hundre meter unna der landsfaderens livsskildring starter. «I første del av boken, hvor du forteller om guttedagene, føler jeg meg hjemme og nesten i slekt, selv om jeg er noen år yngre.»

Ingen av de to har nådd slutten av sin samfunnsgjerning. Men de har det viktigste av den bak seg. På hver sin måte har de preget det landet de bebor, formet sine landsmenns ideer og tenkesett, og satt sitt stempel på en epoke. Det er med en egen selvfølgelighet de to kan snakke om «sin tid». Når de ser tilbake gjennom årtiene, er det Einar Gerhardsens og Thorbjørn Egners tidsalder de betrakter. De er fra det samme Kristiania, født på samme kant av byen med 15 års mellomrom. Likevel er det forskjellene mer enn likhetene som er mest slående, når Egner skildrer sin barndom i en memoarbok for én leser. «Jeg er født og oppvokst på Kampen, nærmere bestemt Normannsgaten 5 (der bodde også Einar Rose i sine guttedager).»2 Han kom til verden et lite steinkast høyere opp i gaten, i nummer 14 – «en hyggelig hjørnegård like overfor Otto Olsens røkeri dengang».3 Koselig var gården nok, i alle fall sett i hukommelsens mildnende skjær.

Det var dengang en av de nyere gårdene på Kampen, satt opp i forbindelse med vitaliseringen som fulgte av at området ble innlemmet i Kristiania og underlagt byens murtvang på slutten av 1800-tallet.

Som bydel var Kampen ung og ny. Kirken, skolen, gatenettet, den sentrale plassen og det prektige anlegget på toppen som kneiser over byen med vannbasseng og park – det var alt sammen kommet til i løpet av de tre siste tiårene før hans fødsel. Ved folketellingen av 1910 huset hjør14

Minner fra en barndom: Forfatterens hjem i Normannsgaten 5, tegnet for landets statsminister seksti år senere. Bildet er utformet etter hukommelsen, men er meget presist i alle detaljer. Man kan se en av de to hestene som hører til bygården, den høye pipen fra bakerovnene i bakgården, samt flere av butikkene på gateplan. Egners kolonial lå ved den øverste inngangen, med familiens leilighet i etasjen over.

negården ved røkeriet 52 sjeler. Det var ikke mye – på de kanter av byen kunne det bo både 10 og 12 mennesker i en toroms leilighet.4 Familien Egner, med mor Anna, far Magnus, storesøsknene Eilert og Margit, har ikke vært trangbodde etter tidens forhold, selv ikke når attpåklatten som fikk navnet Torbjørn Magnus5 meldte sin ankomst den tolvte i tolvte, 1912. Angivelig også klokken 12 på formiddagen. («Det påsto i alle fall mine foreldre, så da er det nok sant.»6 Man mer enn aner at familiemytene har tøyet klokkeslettet, for å understreke fødselsøyeblikkets magiske symmetri.) Det var åtte måneder etter at 20 nordmenn gikk ned med «Titanic» i Atlanterhavet, knappe to måneder etter utbruddet av den første Balkan-konflikten. En usikker og urolig tid i verden. Men en god tid på Kampen. I alle fall Thorbjørn Egners Kampen.

Hos familien bodde også tjenestepiken Ingeborg Møllerbakken, som den ene av to landsens «piker» i husholdningen.7 Det var slett ikke van15

lig så relativt langt utenfor de kondisjonerte kretser å holde seg med to tyender i en trebarnsfamilie. Men Ingeborg og Ella, som var navnet på den andre, gjorde mer enn å pusse kjeler og vaske tøy – de var også ekspeditriser i Egners kolonial. Magnus Egner var av landhandler- og gårdbrukerslekt fra Romerike, og tok med seg kjøpmannskapet da han flyttet til byen. Butikken ble – i likhet med så mange småhandlere i Kristiania – drevet som et familieforetagende, der alle i husstanden deltok.

Storebroren var 14 og søsteren 12 år eldre enn den nyankomne. Langt på vei fikk «Tob», som han ble kalt fra første dag, en oppvekst preget av all den oppmerksomhet og udelte kjærlighet som kommer et enebarn til del.

Da minstemann var seks år gammel, flyttet familien til gården han siden skulle regne som sitt barndomshjem. Normannsgaten 5 er en stor, prektig murgård – blant bydelens mest imponerende bygninger. Fem etasjer høy, og nesten «så lang kvartalet når», som Rudolf Nilsen skrev om den ikke ulike «Nr. 13». Midtveis i bakken fra Galgeberg opp mot Kampen kirke ligger den som et østkantslott fullt av liv, spenning og muligheter.

Da familien Egner flyttet inn i annen etasje, hadde huset mer enn hundre beboere – som et lite samfunn i seg selv.8 Einar Gerhardsen beskriver sin oppvekst som en stadig flytting til nye adresser – innen han var ti hadde han bebodd fem forskjellige bydeler.

Dette var ikke uvanlig for østkantbefolkningen. Byen vokste i rekordfart, økonomien var svingende, virksomheter kom og forsvant, og arbeiderne flyttet etter bedriftene. «Arbeidsdagen var lang, og de ville gjerne hjem og spise i middagspausen, som varte en time fra 12 til 13. De som ikke nådde hjem måtte få kona eller en av ungene til å komme med middagsmaten i et matspann.»9 Aftenposten skildret den sentrale østkanten som «en uafladelig Strøm» der folk flyttet ut og inn med «en evindelig Uro i Blodet».10 Det var en rastløs hovedstad i et nyfødt land, i utkanten av en verden på randen av krig og revolusjon. Det var mulighetenes og de tapte drømmers tid: Bedrifter ble anlagt og slått konkurs over natten, nye boligkvarterer skjøt opp og gamle ble jevnet med jorden, det var klasseskillenes by, fattigdommens by, men også en by for nyfødt rikdom, optimisme 16

Lille Torbjørn er kledd opp for fotografen, etter tidens skikk med langt hår og kjole.

og fremtidstro. Kampen var en del av Kristiania – et typisk stykke storby der gammel trebebyggelse motstrebende blandet seg med nybygde leiegårder, der man fant et yrende handelsliv (det ble sagt at her var det en melkebutikk for hvert sjette hus11), små håndverksbedrifter, fabrikker, skole, kirke, teglverk, vannreservoar – til og med en egen trikkelinje.

Ingen som så den moderne elektrifiserte «Grønntrikken» fra Kristiania Sporveisselskab som knyttet Kampen sammen med byens sentrum, kunne være i tvil om at man befant seg i hovedstaden. Slik man ble minnet om det når ordensmakten gjorde seg synlig: «Jeg husker også godt de åpne politivognene med hester foran, når vognen hadde vært på politistasjonen på Vålerenga og hentet lokale arrestanter og kjørte i fullt trav med full last nedover Åkebergveien på vei til hovedstasjonen.»12 Samtidig var det en skjermet del av byen, et sted der ting gikk litt roligere og farene var litt mindre overhengende. En landsby i hovedstadens utkant.

17

Her fantes skumle og mørke smier der det glødende jernet og gnistregnet fra essen tiltrakk seg nysgjerrige gutteøyne, vegg i vegg med hvite og velduftende bakerier. Her gikk småhandlere, såkalte «skreppekarer», fra hus til hus og solgte lisser, bånd og godlukt til husmødrene, eller godterier til barna. Her var det ikke uvanlig at det kom tiggere på døren, folk som ba om en brødskive eller noen mynter. «Du læser frekhet, hat og forakt i deres øine», het det om de «forhærdede» betlerne i en samtidig beskrivelse. «Før en vet ordet av det er de ‘ramp’ som gjør indbrud i hytter i Nordmarken og stjæler fleskeskinker i en butik på Grønland.»13 – For barna på Kampen hørte de besøkende tiggere til dagens orden, deres vanskelige liv var ikke så fjernt fra hverdagen i kasernebyggene.

Om en slik forhutlet figur skulle nappe til seg en fleskeskinke, kunne man kanskje til og med forstå det.

Skjærslipere fraktet sin fotdrevne slipestein fra oppgang til oppgang og gjorde sakser og kniver skarpe for noen øre. Mest populært blant barna var likevel de omreisende gatesangerne. Straks de dukket opp fikk de en hale av bybarn som fulgte dem fra hus til hus, jenter med stramme fletter og ruteskjørt, gutter med skyggelue og kortbukser. Kunstnerne – ofte tatere og omstreifere – stilte seg i bakgården og sang så ekkoet gjallet i murveggene. Om opptredenen falt i smak, dalte det ned små matpakker fra de åpne vinduene mot gården, eller aller helst papirtutter med småmynt. Som om tjenestepikene og husmødrene bak kjøkkenrutene var losjepublikum i et fasjonabelt teater, og viste artistene sin anerkjennelse. Men her som på all verdens scener: De mest hengivne tilskuerne fantes i parterre – på gateplan, rundt sangeren selv. Særlig om han hadde lirekasse. Og noen ganger kunne det skje – utrolig og nesten skremmende, et samtaleemne mellom gatens barn i måneder etterpå – at det satt en apekatt med lenke om halsen på lirekassens topp.14 Øverst i Brinken, noen få kvartaler unna hans egen gård, lå et peanøttbrenneri, der den som var heldig nok til å ha noen øre i lommen, kunne omsette dem i en pose nybrente jordnøtter.15 Alternativt kunne man gå til bakermester Nordby litt lenger nede i gaten og kjøpe en «strut» med «kakebrekk» for ti øre – det var smuler fra kakebakkene pakket i kremmerhus. Var man riktig heldig, slumpet det til å ligge et halvt wienerbrød blant brekkasjen. Og hadde man ingen penger, var det 18

alltids en mulighet for å gå på slang i de store eplehagene opp mot Kampen park.

Parken var i seg selv et lite smykke i byen. Det ble sagt at kong Karl Johan hadde vurdert å legge slottet sitt på denne høyden over byen, en gang for nesten hundre år siden.16 Nå var det i stedet folkets fristed, en østkantens pendant til St. Hanshaugen i vest – med gressbakker, store løvtrær, små stier og et basseng der vannet sprutet ut i en liten, kunstig foss. Om vinteren lærte bydelens barn å gå på sine snabelskøyter der oppe, om de ikke akte på kjelke eller skled i gatene ned fra toppen. Biler fantes ikke på Kampen, trikken visste man hvor gikk, så bortsett fra en og annen hestekjerre var gaten en trygg lekeplass.

Egners beretning om livet i Normannsgaten skiller seg fra så mange andre historier om oppvekst på østsiden av den lagdelte byen, først og fremst i dette: Det er en fortelling om trygghet. Om en stabil familie, om langsom vekst, om en barndom slik barndom skal være: tillitsfull, utfordrende og stimulerende. Her klinger trikkeførerens klemt muntert i gatene, hestene trekker sine vogner skramlende over brolegningen, fra vinduene høres barnas pianoøvelser,17 og deres lokale politibetjent vandrer gaten opp og ned og ser til at alt går som det skal.

«Det vilde være løgn at paastaa, at politiet i Kristiania er populært.

Det er upopulært i nesten alle samfundslag», het det nøkternt i en samtidig artikkel om «Politiet og forbryderne» i storbyen.18 Byen var rett nok uten «organiserede røverbander», men politiet hadde nok å henge fingrene i, «isolerede tilfælder av overfald og røveri forekommer jo nokså hyppig». Problemet med Kristiania-politiet var at det «morsomme forhold mellem politi og publikum, med gjensidig tillid og en viss kordial tone» ikke var til stede. «Har du nogengang set en politimand smile?»

Artikkelforfatteren måtte medgi at unntak fantes, og at «man selv i Kristiania kan oppleve at se ’konstabelen i gata’ være smaabarns godvæn og beskytter».

Uten tvil var det en slik politikonstabel de hadde på Kampen.

«Han jeg husker best het Hansen og var usigelig snild og hyggelig», minnes en av Egners samtidige, vokst opp i nabogaten Brinken, sin barndoms politimann: «Han hadde alltid tid til å prate med oss, og hadde 19

ofte et eller annet godt i de store jakkelommene sine.»19 Kampen hadde inntil få år tidligere hatt sin egen politistasjon, øverst i Normannsgaten, på hjørnet ved kirken. I 1914 ble stasjonen flyttet til Vålerenga, men den joviale og godt likte lokalpolitimann Hansen fortsatte å patruljere gatene under sin karakteristiske lue med messingkule. En av dem som «smilende og barnekjær» kunne «sørge for et lite kryp som har forvildet sig væk og ikke kan finde hjem igjen, more sig over et buttet litet svart trolds lek lit paa kanten av politivedtektene, kort sagt være menneske, ikke bare forhenværende underofficer».20 I enhver forstand var det en annen verden som åpnet seg da familien Egner flyttet til nummer fem. Det var det året verdenskrigens redsler ble endelig avsluttet, og den jevne arbeider omsider fikk gjennomslag for kravet om en normalarbeidsdag på åtte timer. Det var det året fremtiden begynte. Europas, og Egners.

«Det var en spennende gård å være barn i – med Herman Foss’ bakeri og stall og hester og vognskjul i bakgården. Og bak huset lå hele Jordal som løkke den gang – med bakker og busker og falleferdige skur med kjøretøyer fra første verdenskrig.»21 Sokkeletasjen i den lange fasaden ut mot veien var bare butikker. Melkebutikk, bakeriutsalg, skomaker, glassmester – og kolonialforretning. Den siste var det familien Egner som drev. Torbjørn vokste – mer eller mindre bokstavelig talt – opp under en kjøpmannsdisk, omgitt av allehånde smaker og lukter; salt og pepper, mel og sukker, ost og smør og margarin, gaffelbiter og ansjos. Et av hans mange idylliserende barndomsminner fra eventyrslottet i Normannsgaten handlet om farens kolonial: «Allerede fra jeg var ganske liten, var jeg en hyppig gjest i butikken, især i den delen der godtene befant seg. Mine foreldre var jo ikke så begeistret for å ha meg der, og jeg fikk gjerne en karamell eller en liten sjokolade for å holde meg borte fra butikken. Og jeg holdt meg borte mange ganger hver dag.»22 Det ville være galt, helt galt, å kalle kjøpmann Egner for «rik» i jobbetidens Kristiania. Men i sammenlikning med naboene tilhørte familien de bedrestilte. «Til slutt kom de fattige, underernærte barn fra Kampen», skrev avisene første gang skolen deltok i byens 17. mai-tog.23 Kolonialhandlerens barn var hverken fattige eller underernærte. Likevel var det 20

Tegningen (laget for Småskolens lesebøker, 1950) viser Ola-Ola hos landhandleren. Motivet er hentet fra onkel Olafs butikk i Sørum, der Thorbjørn Egner hentet erfaring fra begge sider av disken.

ikke rart at Einar Gerhardsens skildringer av det strabasiøse livet i gråbeingårdene virket hjemmekjent for Thorbjørn Egner. Han var sønn av en handelsmann, men han levde midt i arbeiderklassen. De hadde delt hans hverdager, de kom og hentet varer i farens butikk, kritet frem til neste lønningsdag, slet med avbetalinger, vaklet på kanten av truende arbeidsløshet og stred med tuberkulose, spanskesyke, lus og feilernæring.

Da Torbjørn Egner ble født, fantes det ikke en eneste bolig på Kampen med innlagt bad (på samme tid var det mer enn tusen badekar på Uranienborg).24 «På Kampen findes 494 bygninger, derav 408 forhuser med over 17000 beboere», skrev byhistorikeren Oscar Pedersen nøkternt. Han 21

fastslo at bydelen var et «utpreget kasernestrøk», med sine mange leiegårder og store gårdsrom, et strøk som i «bolighygienisk henseende» var betydelig verre enn de fleste øvrige bydeler. «Der findes 59 bakgaarder med over 1000 beboere.» Her var over 2000 ett-roms leiligheter, og bare 116 med fire rom. «Disse tal er ganske vist ikke morsomme, men de viser, at Kampen er et av byens mest utprægede småkårsfolk-strøk.»25 «Det var den gang vanskelige tider og meget fattigdom på vår kant av byen, og mange familier hadde det ikke godt, mange var arbeidsløse, eller tjente dårlig og hadde lite å leve av», mintes Thorbjørn Egner en av de få gangene han kommenterte armoden i sin barndoms gater. «For å hjelpe litt på det kunne elevene på Kampen skole hver dag få varm mat i et av frikvarterene.»26 Torbjørn var syv og et halvt da han begynte på skolen høsten 1920.

Siden han var født oppunder jul, kunne han ha startet et år tidligere.

Men gutten var ikke akkurat storvokst (tvert imot), det må ha vært et enkelt valg for foreldrene å forlenge sønnens frie barndom med et år.

Kampen skole, også den beliggende i Normannsgaten, var en av byens største. Bydelen var kjent for sin barnerikdom, nær hver fjerde innbygger var under ti år gammel.27 Barnedødeligheten var høy og levekårene kummerlige. Det er ikke tilfeldig at nettopp bespisningen var av de ting Torbjørn husket: «Da samlet elevene seg ved langbord i spisesalen – og hentet sine tallerkener med mat ved kjøkkenet – og kunne spise seg gode og mette. Mandagene var det kanskje lapskaus, tirsdag kanskje deilig grøt, onsdag suppe med kjøttboller, og så videre. Hver dag hadde sin faste rett.» Sønnen til kjøpmann Egner fikk ikke, som de jevnaldrende arbeiderklassebarna, kommunalt finansiert skolefrokost. Men Torbjørn var en sped gutt, og hans tante Hulda – som gjennom hele oppveksten hadde holdt sin hånd over ham, hadde sørget for at «Tob» kunne gå innom melkedamen i første etasje når han kom fra skolen og få et beger fløte å drikke.28 Skolen var nettopp på denne tiden i ferd med å gå fra å være en ren læringsanstalt til å bli et sosialt instrument for samfunnsutvikling. Landet hadde i syv sammenhengende år hatt den fremskrittsvennlige samfunnsreformator Gunnar Knudsen som statsminister. (Det var sensasjo22

nelt lenge i det unge Norge, rekorden skulle først bli slått av Egners fremtidige brevvenn, som i disse årene var sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.) I årene mellom den russiske revolusjon og Torbjørns skolestart var Norges hovedstad sogar under administrasjon av en sosialistisk ordfører, Arbeiderpartiets Carl Jeppesen.

Varmmaten til fattigungene på Kampen var en del av et større bilde: Gjennom skolen ble det skapt likhet, klasseskiller ble visket ut, og fundamentet lagt for et større fellesskap. «Alle skulle ha rett til frokost, ellers ble det fattighjelp. Alle skulle dusje en gang i uka i tillegg til gymnastikktimene, sjøl om de hadde bad hjemme, ellers ble det fattigkontroll.»29 Thorbjørn Egner trådte sine barnesko i det aller første skolesystem tuftet på enhetstanken. Og han elsket det: «Jeg husker bare at det var morsomt å gå på skolen, det var en morsom klasse, vi hadde det morsomt i frikvarterene også.»30 Kampen skole var byens første med eget bad for elevene. I 1921 – da han rykket opp i annen klasse – åpnet også Kampens friluftsbad, i Elverumgata 14 rett bak skolen. Riktignok med en temperatur som ga stedet kallenavnet «Isbadet», men ikke kaldere enn at anstalten i løpet av sitt første år hadde 91 000 besøkende,31 i en by med 260 000 innbyggere.

Ikke bare når det gjaldt kunnskap og ernæring – også i hygienespørsmål skulle skolen tre inn og utjevne forskjeller mellom elevgruppene. De var en liten del av en stor og ambisiøs politisk tanke, småungene på Kampen som hver morgen stilte seg på rekke i skolegården. Gunnar Knudsens Norge hadde satt seg fore å bruke de pedagogiske institusjonene til å virkeliggjøre Henrik Wergelands visjon for almuens opplæring: «Boghylden er den stige, hvorved du blir din overmands lige.»

Om fattigguttene fra Kampen skulle bli like med barna fra Uranienborg og Frogner, kunne det ikke handle bare om bøker. Derfor lå lukten av varmmat fra Christiania Dampkjøkken over skolegården, så fristende for de mange forslukne arbeiderklassebarn at når spisefrikvarteret endelig kom, kastet de seg inn og «middagen slukes i all hast», som byens skoleoverlege Carl Schiøtz noterte, før han tilføyde: «Man skulde ikke tro det, men nu møtes der ofte til skolens middagsbespisning med yttertøi, som beholdes på! Hvad vil de voksne selv synes om å spise sin middag med ytterfrakk og vinterkåpe!»32 23

Det året Torbjørn startet sin skolegang hadde hver tolvte elev i Kristiania lus. (På Kampen har nok andelen vært betydelig høyere.) I løpet av hans folkeskoletid skulle iherdig kommunal flittighet – administrert av den visjonære skoleoverlege – føre til at bare to av hundre barnehoder var befengt med utøy.33 Skolebygningen på Kampen var bydelens fineste hus, ved siden av kirken. Ungene på vei opp mot skolen med skolesekk på ryggen i de like fremtidsoptimistiske som usikre årene etter 1. verdenskrig visste selvfølgelig ikke at de var med på en sosial reform. Eller at de var den første generasjonen som hadde mulighet for å oppleve skolen som et godt, og ikke skremmende eller krevende sted. Et fattigfolks fristed fra sult og møkk, et sted med nok mat og varmt, rennende vann til alle.

«Og hver time det ringte inn stilte vi opp i lang rekke og marsjerte inn og opp til klasserommene. Vi fikk ABC og skrivebok og lærte snart å lese og skrive – og frøken prøvde å lære oss å snakke pent.»34 Den insisterende romantiske måten å skildre sin egen skoletid på preger så godt som hver linje Egner har skrevet og fortalt om denne tiden. Det kan se ut som naivitet, som om billedbokfortelleren har overtatt den reflekterte selvbiografens stemme. Slik hans tegninger av barndommens Østkant-Kristiania først og fremst er koselige og harmoniske, der samtidige fotografier av de samme stedene kan vise en barsk virkelighet, på grensen til ren nød. Einar Gerhardsen, som han føler seg «i slekt» med, var i disse årene tilhenger av væpnet revolusjon – nettopp begrunnet i den håpløse situasjonen for arbeiderklassen på steder som Kampen. Men Thorbjørn Egner var ikke blind, hverken som aldrende samtalepartner med landets største sosialistleder eller som skoleelev under frøken Rødseth35 i første klasse et halvt århundre tidligere.

Når han i ettertid fortalte om Kampen friluftsbad at «der lærte de fleste av oss å svømme – og kanskje også stupe fra stupebrettet», var det med en naturlig, nesten likegyldig begeistring – som om det var en selvfølge at «de fleste» unger i en arbeiderklasseforstad lærte seg noe såpass eksotisk som å svømme, tidlig på 1920-tallet. Og det var dette det handlet om: retten til å kunne spise seg «gode og mette», til å kunne «lese og skrive og snakke pent», til å lære å svømme, vaske seg, pusse tennene, 24

bli deltakere i et fellesskap – alt dette som gjør mennesker til samfunnsmedlemmer. Det var ikke den relative likheten i erfaringsbakgrunn som gjorde at han kunne tilskrive Gerhardsen som likemann seksti år senere.

Det var det faktum at de var del av det samme, store nasjonale sosialiseringsprosjektet.

Mens førsteklassingen stabbet opp gaten på vei til skolen for å lære å lese eller svømme, ledet den unge fagforeningsaktivisten et møte for å revolusjonere samfunnet og viske ut klasseskillene. Lite tydet på at de var ute i samme ærend. Først i ettertid blir det åpenbart.

Og det begynner der, i den bratt stigende Normannsgaten, på veien mellom hjem og skole.

I byen og på l ande t

«Om ettermiddagene etter skoletid hadde jeg viserguttjobb i butikken», fortalte Thorbjørn Egner til Gerhardsen. «Og dro med svære kurver på armen eller på kjerre eller kjelke til kunder helt borte på Vålerenga eller langt nede i Havegaten.»36 Over halvparten av byens jevnaldrende gutter var i lønnet arbeid,37 de fleste som visergutter, regningsbud eller avisselgere. Arbeidet var ettertraktet. Den som så fjerdeklassingen trekke vogna eller kjelken full av matvarer opp Normannsgaten, ville tenke at han var heldig som hadde jobb. Som sønn av kolonialhandleren var unge Tob selvskreven bak varekjerra. Også denne erfaringen har han felles med Gerhardsen, som skildret sin tidlige arbeidserfaring på en måte som til forveksling ligner hans egen: «Bærende på kurver og pakker, trekkende med små og store kjerrelass, om vinteren piggende i full fart med varekjelkene på fortau eller gate.»38 Landsfaderen forteller om de håpløse forsøkene på å organisere guttene i en fagforening, om lange slitsomme dager og «savnet av litt frihet til å gjøre det en hadde lyst til». (Alt sammen ting man må gå ut fra var mindre presserende når arbeidsgiveren var ens egne foreldre.)

Men også Gerhardsen husker Kristianias visergutter i erindringens formildende skjær: «Alltid i godt humør, alltid opplagt til skøyerstreker, alltid plystrende eller syngende dagens melodier.»

I alle fall det siste har utvilsomt vært tilfelle med visergutten fra Egners kolonial på vei fra Kampens trygge omgivelser ned mot den faretruende Hagegata. Han var vokst opp med sang og musikk. Leiligheten over butikken var full av toner. Faren og storebroren spilte fiolin. Søsteren og han selv spilte piano. Alle sang de. Kjøpmann Egner var overhode for en musikalsk familie. Og minstemann bragte musikken med seg, ut i 26

gaten, ut i verden. Normannsgaten 5 var stor nok til å ha sine egne institusjoner. Blant annet et gårdsorkester. Tre–fire av gårdens gutter på henholdsvis fløyte, trommer og horn. I tillegg til «Tob» fra annen etasje – på banjo.39 Orkesteret hadde sine opptredener i den rommelige bakgården – med selve huset som en beskyttende borgmur mot gaten, byen og verden.

Gården har vært et eventyrland for en guttunge: På samme tid trygt og spennende. Dengang de flyttet noen kvartaler nedover, byttet de også naboskap. Otto Olsen tvers overfor nummer 14 hadde hver morgen vekket sine naboer til lukten av nyrøkte skinker.40 I bakgården på nummer fem, under en høy pipe, drev bakermester Hermann Foss sin virksomhet. Husets mange lukter av matlagning, grønnsåpe og mennesker – eimen av nygarvet lær og bek som sev ut fra skomakerverkstedet, de eksotiske duftene fra kolonialen og den ramme stanken fra utedoene, alt sammen ble til tider borte i dunsten av nybakt brød fra bakeriet.

Kolonialhandlerens sønn på arbeid i familiebedriften.

Bydelens unge damer kaster beundrende blikk fra fortauskanten.

Og til et bakeri – i alle fall når det var av en viss størrelse, som Hermann Foss’ virksomhet definitivt var – hørte også en annen lukt. Lukten av hest. Stor og prustende, trygg og uforstyrrelig som bare en arbeidshest midt i byen kunne være. «Hestene var mine gode venner, det var Truls som var svart og Blakka som var blakk.» Storøyd fulgte han med på hvordan de «hver morgen ble selet på og spent for sine bakervogner og kjørt ut med brød og kaker til butikker rundt om i byen». Hesten var et 27

dyr som hørte byen til, like naturlig og alminnelig som trikken eller viserguttene med sine kjerrer. Truls og Blakka var hans egne. Innbyggere av Normannsgaten som ham selv. «Tob» hadde i tillegg fått lov til å holde seg med sine egne, høyst private smådyr: En liten forsamling hvite mus på loftet.41 Med hester kommer en stall, og med stallen et vognskjul. «I vognskjulet var det god plass, der laget vi barna teater og sirkusforestillinger for store og små i nabolaget, og vi hadde veldig mye moro.»42 Alle hans barndomsminner er fortalt slik: Mye moro, mange gleder.

«Det en ikke så var alle de tunge stundene», skrev landsfaderen i sine memoarer. Mens bakgårdsteatret i Normannsgaten satte opp Torbjørn Egners aller første offentlige fremtredener, kan man trygt gå ut fra at fedrene til noen av hans klassekamerater fylket seg i Gerhardsens revolusjonære grupper for å kopiere sine russiske kolleger. I byen der Truls og Blakka hver morgen trakk lukten av nystekt brød gjennom gatene var nesten hver tiende familie avhengig av fattigvesenet for å holde sulten fra livet.

På den andre siden av stallen, utenfor plankegjerdet på baksiden, begynte et slags bondeland: Jordals åpne sletter. Og bakenfor der et sted lå Vålerenga. Hverken barn eller voksne på den tiden «var fra Kristiania».

De var først og fremst fra bydelen sin. Noen ganger (som i tilfellet Normannsgaten) fra gaten eller gården. Den ti-elleveårige Torbjørn som trakk en fullastet varekjelke fra Egners butikk gjennom gatene, krøp sammen utenfor skolen med tegneblokk og blyant eller øvet på en banjosolo til bakgårdsorkesteret, ville ikke kalt seg «kristianiagutt». Hadde man spurt ham hvor han kom fra, ville han antakeligvis svart «fra Normannsgate 5». Huset var på størrelse med en liten bygd. Og langt mer mangfoldig.

Om han skulle presisere, ville han sagt han var kampengutt. Som guttene fra Vålerenga, Sagene eller Grünerløkka representerte sine bydeler.

Det finnes knapt en oppvekstskildring fra hans barndoms by som ikke berører et av tidens særegne fenomener: Kampen om hegemoni mellom guttegjenger fra forskjellige bydeler. I et barndomsliv hørte det til de mest dramatiske hendelser. «Iblant var det slagsmål – eller krig som det het mellom kampengutter og gutter fra Vålerenga.»43 Opplysningen var en kommentar fra Egner til Gerhardsens skildring av et oppgjør mellom 28

Hele livet brukte Egner motiv hentet fra Kampen. Her et gateutsnitt som bærer tydelig preg av hans aller første bolig, Normannsgaten 14.

gjengene fra Foss og Møllergata: «De kastet stein, slo med stokker, og knyttnever. Så kom politiet, til og med ridende politi. De slo også, for å jage guttene til side.»44 Masseslagsmålene var en del av den lange prosessen det var å gå fra gutt til mann. En tradisjon og en rituell handling, halvt lek, halvt blodig alvor. Guttene fra hans eget nabolag samlet seg på det store, åpne området ved Jordal – ingenmannslandet mellom arvefiendene Kampen og Vålerenga. Der «lå e’ herlig løkke med teglverk, så vi hadde alltid ’kasteskyts’ for hånden»,45 mintes hans nabo i Normannsgate 5, Einar Rose.

«Disse enorme slagsmålene [...] utviklet seg ofte nesten henad borgerkrigstadiet. Det var ikke sjelden at det deltok mellom 200 og 300 gutter i disse feidene.»46 29

En uskreven regel sa at man måtte være 12 år for å delta,47 men det var ingen nedre grense for å se på – med hjertet i halsen. «Og sånn som de kunne handtere dette, mine ungdoms helter, han ’Pau’ern’ å’n ’Thorvald me’ beine’, han ’Birger me’ øre’, ’Tangloppa’ og ’Sønn tel frøken Larsen’, og hva dem nå het.»48 Et sted inni der, som en av de tre hundre Kristiania-gutter ute etter å forsvare revir, fant man kolonialhandlerens sønn. Kanskje ikke like flittig med kasteskytset fra teglverkene som Thorvald med beinet eller Birger med øret. Men ganske sikkert ivrig istemmende kampsangen på vei til valplassen: Kampegutta er’ke bange Døm kan både slåss og stange En to, en to På Kampen vil jeg bo.49

Det var den eldre nabogutten Rose som var forsanger, også i seiershymnen på vei hjem: Seier’n er vår.

Seier’n er vår.

Vålerenga ligger, mens Kampegutta står.

En talentfull guttunge på byens østkant kunne – om han var heldig med sine lærere – også finne rom for å dyrke sine individuelle egenskaper: «I fjerde klasse fikk vi lærer som klasseforstander. Jeg husker ikke hva han het, men han var også veldig grei.»50 Når den elleveårige gutten skulle minnes sin første mannlige pedagog med slik varme, hang det først og fremst sammen med at læreren hadde sett hvilke muligheter som bodde i ham. Og gitt ham anledning til å dyrke dem, i en grad som må ha vært uvanlig i datidens skolesystem: «Jeg var så glad i å tegne, og fikk tegne det jeg hadde lyst til, og jeg husker at jeg noen ganger i tegnetimen fikk gå ned på gaten utenfor skoleporten og tegne små morsomme hus som lå der.»51 30

Motivvalget var typisk, selv om han knapt nok reflekterte over det.

Han tegnet hus. Konkrete og håndfaste resultater av menneskers arbeid, uttrykk for hvem de var og hva de hadde gjort. Miljøet rundt den oppvoksende slekt på Kampen dyrket ikke bare podenes intellektuelle og praktiske evner. Det var et helt menneskesyn som skulle realiseres, ennå forholdsvis nytt i norsk skole og samfunnsliv, men med stadig flere, stadig sterkere forsvarere: Alle mennesker hadde muligheter, og alle deres muligheter skulle stimuleres. Formålsparagrafen for det imponerende skolebygget i Normannsgaten var fra et annet århundre – den påla institusjonen «at medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være fælles for alle samfundets Medlemmer».52 I praksis la man en raus definisjon av begrepet almendannelse til grunn.

Blant annet omfattet det håndens arbeid. «Tvers gjennem den asfalterte skolegården gikk en bred rød strek som det var strengt forbudt å krysse», minnes en medelev. «På den ene siden av streken var guttenes skolegård, og jentenes på den andre siden.»53 Det var selvfølgelig også kjønnsdelte klasser. Men Kampen skole var en pionérinstitusjon. Skolekjøkkenets mor Helga Helgesen innstiftet husstell som fag her i Egners skoletid, som det første sted i Norge. Og «gutteklassene hadde også håndarbeid, vi sydde eget sløydforklæ og bærepose for gym.tøy samt pennalpose. Vi lærte å brodere initialerne våre på kunstverkene».54 Når det gjaldt mer tradisjonelt kjønnsdelt håndarbeid, hadde barna i Normannsgaten dessuten et annet tilbud: «Tvers overfor den store leiegården hvor vi bodde, lå dengang en gammel fin trebygning som tidligere hadde vært prestegård. Og her i den gamle prestegården var det, da jeg var gutt, en slags arbeidsstue for barn, med systue for jentene i det ene rommet og skomakerverksted for guttene i det andre rommet.»55 Som så mange i Kristiania – og nesten alle på Kampen – var familien Egner ny i hovedstaden. Den store folketellingen to år før han ble født tegnet bildet av en ung bydel i enhver forstand – nesten hver tredje person var født i byen, men de var alle under 20. Foreldregenerasjonen kommer så å si uten unntak utenfra. Endel fra Sverige og Danmark, som løsarbeidere. Noen ganske få fra byer andre steder i landet. Men de aller, 31

Venstre: Anna Egner med sin yngste sønn, født tolvte i tolvte 1912, klokken tolv.

Under: Anna, Eilert, Margit og Magnus Egner i krets rundt yngstebarnet «Tob». Han var en attpåklatt – det er tolv år mellom ham og søsteren.

32

aller fleste fra bygdene rundt hovedstaden, fra Oppegård, Hadeland eller Ringerike. Det var de som ikke dro til Amerika – sønn nummer to og tre som forlot foreldregårdene for å søke lykken i industrien som skjøt opp rundt århundreskiftet – tjenestepiker som skaffet seg post i byen og fant seg en kjæreste der, eller tilreisende av begge kjønn som fikk det en venninne av familien Egners tjenestepike kalte «Kristianiafeber».56 Byen hadde plass til dem alle.

Moren, født Anna Natalie Hansen, kom fra Frogn, sør for byen. Far Magnus hadde vokst opp på Romerike, på den sørligste av «Egnergårdene» i Sørum. Her hadde Torbjørns bestefar Anders Egner drevet ikke bare gårdsbruket, men også landhandel. Ikke mindre enn fire av hans syv barn skulle ta etter ham som handelsmenn. I Torbjørns barndom var det farens bror som hadde hånd om landhandleriet i Sørum.

Det var noe ganske annet enn farens by-kolonial: «En god gammeldags landhandel med sinkbøtter hengende i taket og mange slags varer på hyller og i skuffer.»57 Sørum var sommerferieland. Hver eneste juli opp gjennom skoletiden tilbragte han her – en snau times vei unna Kampen, men likevel et helt annet Norge. Farens søster var blitt boende på Romerike, hun fant sin livsledsager bare en kilometers vei vest for Egner. Og det var her hos tante Louise og onkel Kristian på gården Vølner58 Torbjørns sommerparadis lå.

Det var langtfra spesielt for en bygutt å bli plassert på landsbygda i de lange sommerferiene. Mange hadde bondeslekt bare en generasjon unna, og på annenhver gård fant man bybarn i sommermånedene, litt som arbeidshjelp, men mest fordi det ble betraktet som oppbyggelig, hyggelig og nødvendig. Den friske luften, nok av smør og melk og det sunne utendørslivet på landet skulle gjøre de bleike byungene fra bakgårdene på Oslo øst godt. Den omsorgsfulle skoleoverlege Schiøtz fastslo i 1922 at halvparten av det et skolebarn i Oslo la på seg i løpet av et år, kom i ferien.59 Mange av Torbjørns klassekamerater var avhengige av feriekolonier for å komme i kontakt med landlivets gleder. Også i dette var han privilegert i forhold til klassekameratene: Storgården Vølner med langstrakte jorder, førti kuer på båsen og fem-seks hester i stal33

len, bød på større utfordringer og flere opplevelser enn de kommunale fellestilbud. «Her på gården fikk jeg være med på nesten alt – lukte turnips og kålrot og hyppet poteter, var med i høyonna – hentet kuene hjem om ettermiddagene, stelte med kalver og griser og opplevde også å se kalver og grisunger komme til verden.» Turnipslukingen var sogar betalt: Tyve øre randen, «og det var milelange renner».60 Til og med en diger, svart okse fantes det der: «Hverken før eller siden har jeg sett noe så kjempesvært. Men den var snill som et lam, og hver dag fikk jeg lov å ri den hjem.»61 Fetteren Erik var hans jevnaldrende sommervenn. Men langt fra den eneste han knyttet seg til i de lange lyse sommermånedene: «Her var mange folk på gården – sveiser og gårdsgutt og gårdsjente, og nede i drengestua var det ofte mye moro om kveldene.»

Da sommerferien 1924 tok slutt, skulle han ikke vende tilbake til Kampen skole. Fem års grunnskole var tilbakelagt, og det første skritt mot voksenverdenen lå foran ham – middelskolen. Den elleve år gamle Torbjørn fra Normannsgaten hadde allerede skaffet seg en sjelden bredde i erfaringsbakgrunn og kunnskap, uansett hvilken del av samfunnet man kom fra. Han var like hjemme i drengestua på Vølner som i bakgårdene på Kampen. Han kjente gatens og bakgårdenes muligheter, han hadde hatt ordentlig arbeid, han hadde begynt å lære seg å tegne og male og kunne traktere minst tre instrumenter. Han var like fortrolig med å hesje høy eller forsøke å melke kuer (det siste «manglet jeg visst tålmodighet til»), som han var med å betrakte fabrikkpikenes daglige gang til arbeidsplassen, eller politivognens ferd gjennom bygatene. Han kunne plugge sko og snekre en skammel. Uten å ha gjort noe annet enn å ta inn de tilfeldige inntrykk livet hadde gitt ham var Torbjørn Egner fortrolig med arbeiderens, handelsmannens og bondens hverdag før han hadde fått dun på haken.

Den gode l æreren

Det er ikke bare en ny skole som venter ham. Det er en annen by. Barndommen og folkeskolen hadde utspilt seg i Kristiania. Ungdomstiden og middelskolen skulle tilbringes i Oslo. Byen fikk sitt nye navn i forbindelse med at den fylte 300 år, to uker etter at Torbjørn Egner ble 12.

Da var han innskrevet i første middel på Vahl høiere almenskole, under lærer Ragnhild Juel. Skoledagen var mer krevende enn på Kampen og skoleveien lengre. Den gikk over Enerhaugen, langs den botaniske hagen på Tøyen til det staselige nye skolebygget i Herslebs gate – den første høyere skole øst for Akerselva. I 1924 – to år etter åpningen – betydde det at skolen hadde til sammen fire middelskole- og tre gymnasklasser.

Det monumentale teglsteinsbygget uttrykte en nesten trassig kontrast til bebyggelsen rundt. På den ene siden lå de beryktede «gråbeingårdene», «byens verste boligkompleks», der mer enn 300 mennesker var stuet sammen i hvert hus, «store, redselsfulle, daarlig vedligeholdte leiekaserner hvor søppelkassene er den eneste utsmykning leieboerne har at glede seg over». Og like i nærheten fant man Enerhaugen – «en grotesk blanding av kaserner og gammel træbebyggelse i smale og ofte krokete gater, det ser ut som om Vorherre engang hadde sittet oppe i sin himmel og kastet en bunke huser ned på jorden».62 Her, i de trange og krokete smugene, der det ennå ble hentet vann fra en felles vannpost, kunne man hver morgen i åttetiden finne Tob med ransel på ryggen, på vei til skolen og fremtiden.

Det var en ny type frihet – og med ganske andre krav enn han var vant til. Bare det å ikke skulle stille opp i skolegården når det ringte inn, eller at elevene selv hadde ansvar for inspeksjon i skolegården var nytt og fremmed.63 Skolen var utstyrt med elektrisk belysning. De trange kom35

munale budsjetter i 1920-årene forhindret imidlertid de planlagte vannklosetter.64 «Mot dovenskap, forseelser mot orden og sømmelighet og andet slet forhold kan anvendes skolestraffe», het det i skolereglementet. «Legemlig refselse» var fremdeles i bruk ved Kristiania kommunale middelskoler. Vahl regnet seg likevel til de moderne. I straffeprotokollen var det bare innført ett eneste tilfelle der det var nødvendig å bruke slag mot uregjerlige elever, og da for «rå snakk» etter endt skoletid. Vanligere var «anvisning av egen plads i klassen, gjensitning, parade eller tap av fridag» og for de mildere tilfeller av dovenskap og forseelser «irettesættelse, slet karakter og anmerkning i karakterboken». De tre siste rammet Torbjørn i 1c. Ved slutten av sitt første middelskoleår har han to megeter på karakterkortet, i gymnastikk og «Håndgjerning». (Det er praksisen i prestegården som gir uttelling.) Resten av karakterene er «tilfredsstillende» eller «nogen». Under «Anmerkninger» uttaler skolerådet at «Torbjørn65 står noget tilbake i tysk og regning. Han må arbeide mere jevnt».

I løpet av de fire år han tilbragte på Vahl ble skolerådets anmerkninger krassere, og karakterene jevnt over dårligere. Han var ingen stryk-kandidat, men langt fra noe skolelys, selv i favorittfaget tegning skulle han aldri drive det lenger enn til en T. Middelskolens strikte og tørre undervisningsformer passet ham dårlig.

Men det var deler av det nye skolelivet han ikke bare likte, han har suget det til seg. Det ga kanhende ikke uttelling i bedre karakterer, men det var oppgaver som bestod i nettopp den blanding av inspirert arbeidsglede og krav til perfeksjon som passet hans lynne. «Jeg var den ivrigste til å lage klasseavisen», fortalte han stolt senere, et faktum som overskygger karakterkortets tørre påpekning av middels karakterer i flid og orden.

Det året han rykket opp i annen middel ble gymnassamfunnet «Frysja» stiftet. Formålsparagrafen fastslo at målet med samfunnet var «gjennom foredrag og diskusjoner å fremme gymnasiastenes interesse for, og kjennskap til aktuelle spørsmål». Møtene har holdt høyt nivå, der AUF, ungkommunistene og Clarté (sosialistisk universitets- og skolegruppe som sto på Mot Dags politiske linje) var de mest aktive, mens den noe løsere «Borgerlig front» og etter hvert også Fedrelandslaget representerte alternativene.

36

Klassebilde fra Kampen skole, ca. 1925. Forfatterens karakteristiske ansikt lar seg lett kjenne igjen, ytterst til høyre på bakerste rad.

Torbjørn var både for ung og for uinteressert i politikk til å la seg rive med av gymnassamfunnets skarpe konfrontasjoner. Men til Frysja hørte også den håndskrevne «samfunnsavisen», som hadde en langt mindre seriøs form: «Den inneholdt relativt lite alvor såsom polemikk, politiske innlegg, skoleopposisjon etc. Alt etter redaktørens initiativ og skrivetalent ble det litt poesi, litt lokalrettet satire og endel gode og mindre gode historier samt vitser og blødmer – til dels stjålet fra andre kilder.»66 Æren for at den unge skolen hadde en av byens mest aktive gymnassamfunn (som selvfølgelig også arrangerte sosiale sammenkomster, soareer og fester innledet med polonese og rikelig tilgang av alkoholfri drikke) tilfalt mer enn noen én enkelt ildsjel. En pedagog og inspirator så sterk at praktisk talt alle som har sittet under hennes kateter nevnte henne med en spesiell begeistring.

I 1925 overtok Antonie Tiberg ansvaret for norskundervisningen i annen middel. Det skulle få avgjørende betydning for livsbanen til en av hennes elever – og derigjennom for norsk litteratur og norsk skolevesen i generasjoner fremover.

37

Lektor Tiberg var allerede et fenomen i norsk skole og samfunnsliv. «Et uvær av energi» kalte en tidligere elev henne.67 47-åringen fra Hammerfest var av de aller første kvinner som avla cand.mag.-graden ved et norsk universitet, etter at hun mot foreldrenes vilje hadde forlatt livsbanen hun egentlig var tiltenkt – som guvernante. Hun var også landets første kvinnelige profesjonelle litteraturhistoriker, hun hadde redigert forfatteren Ragnhild Jølsens etterlatte skrifter og skrev hennes biografi, slik hun også var Amalie Skrams første biograf. Hun brevvekslet med flere av tidens viktigste kulturpersoner, og var en av forfatteren (og Finnmarks-fødte) Hans E. Kincks nærmeste. Hun var formann(!) i Bjørnsonforbundet på Hamar og styremedlem i mållaget, stifter av kvinnelige lærerkandidaters forening, forfatter av lærebøker i tysk og oversetter fra latin. Bare ved å stå bak kateteret i et klasserom i Herslebs gate i Oslo som lektor var den driftige finnmarkskvinnen et historisk særsyn: Det er Norges første kvinnelige filolog med en embetstittel som kaller annen middel til ro en augustdag i 1925.68 Intet av dette ser selvfølgelig guttene fra Kampen, Vålerenga og Gamlebyen som hun er satt til å lære nasjonalarven. De ser bare at de har fått en ny «frøken» som virker annerledes. Mer engasjert enn de andre. En av den typen som faktisk kan gjøre det gøy å sitte i et klasserom. Uten å måtte gripe til voksenord som ’inspirasjon’ eller ’kunnskapsformidling’ visste hver eneste elev hva det handlet om: Dette var «den gode læreren».

Ikke så at Antonie Tiberg var spesielt snill eller ettergivende med dem – tvert imot ble det sagt om henne at hun var «streng i sine krav til elevene og til seg selv».69 Og det er ikke mulig å se at hennes inntreden i klasserommet fikk innflytelse på Torbjørn Egners norskkarakterer – de fortsatte å pendle mellom nogen minus og t minus. Men hun ga ham noe viktigere: «Nettopp de to årene med Antonie Tiberg som norsklærer gav grunnlaget til min store glede og interesse for det skrevne ord og ordets mestre», skrev den voksne forfatteren i et av sine meget sjeldne tilbakeblikk på egen skolegang. Når han senere omtalte skoletiden, var det kort, og i vage og generelle ordelag, alltid positivt, alltid lett romantiserende, og aldri konkret. Med ett unntak. Én lærer ga han navn på, én lekse ga han videre: «Lektor Tiberg levendegjorde norsk diktning for oss ved sitt 38

valg av stoff, og gjennom alt hun kunne fortelle oss om våre forfattere.»

Antonie Tiberg hadde en målsetting med sin undervisning som gikk milevidt lenger enn samtidige kollegers tørre høytlesning fra Nordahl Rolfsens velbrukte lesebøker. Hun lot podene fra gråbeingårdene oppleve hva hun selv hadde gjennomgått på den lange og krevende veien fra Finnmarks forblåste kyster til Det Kongelige Frederiks Universitet. Hun lot dem gjøre norsk litteratur til sin egen eiendom. Kincks noveller, Wessels epigrammer og Wergelands dikt var ikke noe man skulle terpe og gjenfortelle til eksamen. Det var noe man skulle gå inn i – ikke for skolens, men for sin egen del.

I løpet av to år på middelskolen, bare ved hjelp av en dyktig og begeistret lærers veiledning, ble Torbjørn Egner fortrolig med den norske litterære arven. «Hun oppfordret oss til selv å skrive vår egen litteraturhistorie. Det tror jeg de fleste av oss i klassen gjorde med stor interesse.

Vi samlet stoff og skrev ned mye av det hun fortalte oss, og vi fant og klippet ut bilder av forfatterne i aviser og andre kilder, og klebet bildene inn i våre håndskrevne litteraturhistorier.»70 Den 13 år gamle Torbjørn utstyrt med saks og limpotte, bøyet over de blanke sidene i en tykk skrivebok som han langsomt fyller med kunstferdige overskrifter, tegninger og utklippede bilder av Kielland, Lie, Camilla Collett og Amalie Skram, teksten han møysommelig kopierer fra en eller annen kilde, eller helst komponerer selv i et bare delvis vellykket forsøk på å skrive så «voksent» som sjangeren krever. Antonie Tiberg har skapt en begeistret liten litteraturformidler av en kjøpmannssønn fra Kampen.

Skoleguttens egenproduserte lærebøker var forunderlig ambisiøse.

Men trass i to tykke, gjennomarbeidede og kunstferdig utformede bind hjemmelaget litteraturhistorie, endte karakteren til jul 1926 på en ny nogen minus – bare hårfint bedre enn stryk. (Formodentlig forteller karakteren mer om hans manglende innsats i andre og mindre kreative deler av faget enn om lektor Tibergs høye krav til sine elever.)

Det var også på dette tidspunkt han produserer det første stykke skrevet fiksjon han selv kan huske. Nok ikke så mye på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den utløste hans livs første opptreden som høytleser: 39

Thorbjørn Egners aller første egenproduserte skolebøker: To bind illustrert litteraturhistorie. En livslang kjærlighet til litteratur er etablert.

«Jeg skrev i tolvårsalderen også en hel liten eventyrroman om maur, og denne ble jeg da også provosert til å lese høyt for klassen i skrivetimene.»

I byen med det uvante navnet var en ny tid i emning: I den gamle og ærverdige bygningen til Brødrene Hals’ pianofabrikk i Stortingsgaten hadde det privateide «Kringkastingsselskapet» bragt fremtiden til Norge – for første gang var offentlige radiosendinger tilgjengelige for vanlige mennesker. Selv på Kampen hadde de relativt bedrestilte tatt seg råd til den billigste inngangsbilletten til eventyret: krystallapparatet «Småen».

«En dag kom far hjem med et teknisk under. Et radioapparat. Det var en liten svart boks hvori det var fastskrudd en beholder av glass. Til beholderen var festet en nål som vi søkte oss frem på en krystall i enden av beholderen.»71 Bøyet over den lille eventyrboken, med hodetelefoner på de snauklippede hodene satt guttene fra Vahl og skrudde og skrudde, 40

til de opplevde det utrolige: lyd gjennom eteren. Det var frikvarterenes store samtaleemne høsten 1925.

Samme høst som Torbjørn Egner sto foran klassen, litt sjenert, men også ganske stolt, og lot den karakteristiske myke stemmen gi form til en fortelling om talende dyr.

S peiderloven

«En speider er glad og vinner over alt vanskelig og leit med et lyst sinn.

– Med en frisk melodi driver han det onde lune og alt mismot vekk.»

(Speiderloven, §8.)

Han hadde et felt til å spille på. En arena av sang og musikk, vennskap og organisert, mild disiplin. Tiden han – som så mange gutter på hans alder – tilbragte med buksekanten over knærne skulle få avgjørende betydning. Dels fordi det la grunnlaget for en livslang kjærlighet til natur, friluftsliv, turer i skog og mark, kveldstimer med allsang rundt bålet, netter i telt og sovepose og tidlige sommermorgener ved et skogstjern – i det hele tatt alt det som var forventet at sunn norsk ungdom skulle dyrke og elske. Men også fordi det ga ham nok en mulighet til å utfolde sine mange talenter. «Som speider var jeg fast redaktør av troppsavisen og skrev prologer og vers og historier og epiloger.»

«Troppsavisen» var hverken mer eller mindre en avis enn litteraturhistorien han skrev for frøken Tiberg var en bok. Det var en forseggjort håndtegnet og håndskrevet liten sak, produsert med blekk, vannfarger og skrivemaskin, utgitt med ujevne mellomrom ettersom den selvbestaltede redaktør, journalist, huspoet, petitskribent, designer, produsent og distributør følte for det. Det lille bladet var på samme tid en samling private rablerier og en krevende offentlig ytring. Gitt opphavsmennenes alder holdt den imponerende høyt nivå. Men den sto ikke til rette for andre enn ham selv, noen venner og fra tid til annen representanter for foreldregenerasjonen.

«Naa mamma hvordan liker du deg, du er visst nesten nervøs for meg, du er visst på mine vegne», sier han for eksempel i en prolog (åpenbart opprinnelig fremført i festlig lag), før han beroligende fastslår, uten et øyeblikk å svikte metrikken: « – men aa være nervøs kan jeg klare aleine».72 42

Her fantes drøftelser rundt tidens store debattspørsmål i bevegelsen: forslaget om å slå sammen gutte- og jentespeideren. Den unge redaktør var for, i flere innlegg. En ting var at han begynte å få sansen for andre aspekter ved leirlivets gleder: «Hadde samarbeidet nu vært i gang, hadde guttene sluppet og gå utenfor troppen for å finne sig en liten – skjæreste.» En annen ting var de rent praktiske fordeler med et damemenneske i hytta. «Ogsaa paa turer vilde fordelene komme frem, vi vilde slippe aa lave maten selv, og hvilken byrde vilde ikke derved være løftet av vaare skuldre.»

Speiderbevegelsen var også en vei ut i en større verden og et mer omfattende fellesskap – ikke bare når det handlet om jamboreer og netter i gapahuker, eller muntre turer til Oslo 17. tropps egen hytte ved Venneren i Lillomarka. 1920-tallets Norge bød ikke på mange tumleplasser for skriveglade barn. Landsmålsbevegelsen hadde Norsk barneblad, avholdsfolket Magne, misjonsbevegelsen Blåveisen og kommunistene ungpionérenes Barneblad – ingen av dem naturlige arenaer for en vanlig gutt fra Kampen som nettopp hadde lært seg å kjenne litteraturens dragende kraft.

«En speider er glad og vinner over alt vanskelig og leit med et lyst sinn.» Falkepatruljen, Oslo 17. tropp, på tokt i marka. Troppsavisredaktør og humørspreder «Bamse» Egner sittende foran, flankert av vandrestav og vannkjele.

43

Det landsdekkende guttebladet Speideren var et alternativ. Riktignok ble hvert nummer innledet med en slags skriftlig andakt, men magasinet var ikke sjenerende kristent – det henvendte seg like meget til sunne norske gutter av alle slag, det var et sted der tidens klasseskiller og sosiale gruppetenkning var stilt i skyggen av de almengyldige krav til høvelig fremferd, røde kinn, tidlig opp og aldri sur. Og de oppfordret ivrig sine lesere til å bidra selv. Her finner man poetiske ytringer fra den pur unge (åtte år gamle) ulvunge Arne Skouen («Den kjekke speider er alltid glad, han synger muntert sitt speiderkvad,73 på livets vei han vandrer lett, og husker alltid sitt vær beredt»), utallige både lyriske og prosaiske stykker fra den fem år eldre og meget ivrige bidragsyter Nils Johan Rud, og det flammende nasjonalpoetiske stykket «Norske gutter!» fra roverspeideren Haakon Lie.74 («Bind Hjerter sammen i Glød for vort Land, styrk evner og sinn, vær trofast og sann.»)

Midt blant de poetiske prøver fra ivrig speiderungdom, de mange obligatoriske hyllester til Lord Baden-Powell, gudsord, råd og pålegg til hvordan en speider bør og skal oppføre seg og hint og tips til å overleve i villmarka, fant redaksjonen for julenummeret 1929 plass til et lyrisk stykke fra en speidergutt på Kampen. Det ble satt på «Guttenes egen side», mellom innsendte vitser og en snutt fra Lord Baden-Powells besøk i Karibien. («Da negeren på Trinidad av natur er doven, er alle båtsmenn og drosjekusker i Port of Spain fra Barbados ...») Juleheftet utstyrte sogar diktet med en liten pennetegning fra bladets faste illustratør.

Det er ingen liten ting for en 16-åring å bli trykket i et opplag på 37 000 eksemplarer. (Et nærmest svimlende opplag, etter tidens forhold.)75 Publiseringen av debutdiktet var et solid klapp på skulderen – hans livs første signal om at det han steller med kanskje hadde mulighet for å nå et større publikum.76 «Natt i leiren» var knapt nok originalt, det var mer en demonstrasjon av at han evnet å ta etter tidens populære diktere som Arne Paasche Aasens eller Herman Wildenveys blanding av enkel, men virkningsfull rytme, innlevelse og tilstedeværelse. Den siste hadde han gjort til sin favorittforfatter. 16 år gammel sto han alt i et økonomisk forpliktende forhold på poesiens vegne, han hadde kjøpt Wildenveys samlede på avbetaling.

Hans egen lyriske debut oppfylte alle Speiderens forventninger til hyl44

Troppsavisen «Ravneskriket» var langt på vei et enmannsprodukt, der både faglige og kunstneriske innslag hadde samme opphavsmann, i likhet med lay-out, illustrasjoner og teksting. Legg merke til at redaktøren har tatt kontroll over sitt eget navn. Mens han i skoleog offentlige sammenhenger var registrert som «Torbjørn», skrev han selv fra femtensekstenårs alder konsekvent navnet med «h».45

lest av ungt maskulint fellesskap, leirliv, naturromantikk og lojalitet til speiderløftet («På æresord lover jeg etter beste evne å gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet, hjelpe andre, adlyde Speiderloven.»77) Den unge forfatteren sto med sin aller første litterære publikasjon frem og demonstrerte full kontroll over metrikk og språklig rytme, han spilte på de rette strenger for det rette publikum, han kunne bruke og variere et refreng, både for å skape stemning og for å hente frem en humoristisk snert.

Og han hadde det viktigste for den som poet vil være: evnen til å trekke essensen ut av et øyeblikk, og finne de presise ord for å beskrive det.

Dagen svinner langsomt hen; Solen er i vest alt nede.

Blomsten lukker seg igjen, fuglen stevner mot sitt rede.

Dagens liv og lyst er over, Alt er stille – skogen sover.

Månen lyser stor og gild.

Gutta seg i posen putter.

Siste teltduk lukkes til, Hviskingen i teltet slutter.

Dagens liv og lyst er over, Alt er stille – gutta sover.

Vakten sitter kun igjen På en stubbe bortved varmen, Strekker litt på sine ben Senker hodet ned på armen.

Dagens liv og lyst er over, Alt er stille – vakten sover.

Idet han ristet barndommen av seg, pyntet han også på sitt navn. Diktet var underskrevet Thorbjørn Egner. Fra og med hans første dikt, bar hans navn en ekstra bokstav. Torbjørn var skolegutten. Thorbjørn den aspirerende kunstneren.

46

Handel s bre v og s ki s seb lokk

«Torbjørn bør være flittigere både hjemme og på skolen.»

Den prosaiske virkeligheten fortsatte likevel å legge rammene om livet.

Han hadde forlatt Vahl skole med et sjabert vitnemål; tentamenskarakterene julen 1927 viste tre nogener og en t, i tillegg til pekefingerpåminnelsen om flittighetens velsignelser ute og hjemme (best karakter fikk han – av alle fag – i matematikk).

I den lille skisse til en selvbiografi han engang skulle komme til å skrive bar det kapitlet i hans liv som nå begynte tittelen HVA SKULLE JEG BLI? Det ble fremstilt som et overskuddsvalg: «Da jeg var ferdig med middelskolen, var det så mangt jeg hadde lyst til å bli – tegner og bildende kunstner, forfatter og komponist, dramatiker og teaterdekoratør og lesebokforfatter.» Ikke bare hadde han dragning mot en rad forskjellige kunstneriske løpebaner, han hadde også nådd å demonstrere talenter til de fleste av dem. Og skolerådets syrlige uttalelse om arbeidsdisiplin gjaldt ikke der det var lysten heller enn plikten som drev verket.

Men 1928 var ikke den tid, hverken i Norge eller i verden, da en hvilken som helst ung mann fra den lavere middelklasse kunne velge fritt i de kreative yrker. Det var tre ganger så mange arbeidssøkere i byen som det var ledige jobber. Hans generasjon var stor, og unge arbeidshungrige mennesker flommet ut fra skolene til et næringsliv som slet med konjunkturkriser og økonomisk usikkerhet. Hadde den nyslåtte middelskolekandidat Egner forholdt seg til noe så prosaisk som statistikk, ville han ha måttet ta inn over seg at av 100 000 unge menn som meldte seg på arbeidsmarkedet mellom 1920 og 1930, var bare 9000 i fast jobb ved tiårets slutt.78

47

Venstre: Ung mann med skisseblokk. Hele livet skulle Thorbjørn Egner ha blokk og penn som nærmest uadskillelige følgesvenner. Høyre: Ung mann i badedrakt. Egner var en habil stuper, og en svært atletisk ungdom.

Det var ikke mindre enn tre Egner-butikker i drift: foreldrenes kolonial hjemme på Kampen, onkel Olafs originale landhandleri på Sørum, og farens bror Andors i Schweigaards gate. Egner-familien var en kjøpmannsslekt gjennom generasjoner. Også det yngste skudd på stammen tok, da han sto uten et klart alternativ, et nølende skritt i retning av det merkantile liv. Han ble skrevet inn på Oslo Kommunale Handelsskole, en to-årig aftenundervisning som skulle lede frem til handelsbrev.

I august 1928 stiller han så opp på kontoret til «A. Nilson & Co., Coal agents» i Prindsens gate 5, fjerde etasje. Her skal han gå til hånde med «maskinskrivning, arkivering og lettere kontorarbeid».79 Han er seksten år gammel, hjelpegutt i et kull- og bunkers-agentur og handelsskoleelev, med drømmer om en karrière som skapende kunstner.

Det ble en slitsom tid. Om dagen stilte han opp hos kullhandleren, fant seg til rette som kontorets yngstemann, arkiverte, lærte seg å skrive 48

på maskin, kort sagt: var den aller minste og mest betydningsløse skruen i det store maskineriet som hentet svart, fossilt brensel opp fra dype ganger på Svalbard og i Sør-Afrika, lastet båtene fulle, losset det på Oslo havn, fraktet det via skranglende vogner til fabrikker og leiegårder, inntil det endte opp med å spre varme i byens støpejernsovner. Hans bidrag var å arkivere fraktbrev og regninger. Om kveldene, hver tirsdag og fredag, gikk han den lange veien over til den andre siden av byen, til Frogner. Der, i President Harbitz’ gate, utdannes fremtidens handelsmenn. Han var tilbake bak skolepulten, denne gang ikke for å høre Antonie Tiberg forelese om Bjørnsons bondefortellinger eller Hans E. Kincks noveller, men for å lære seg dobbel bokføring og handelsrett.

Og for øvrig? For øvrig var det mye. Skauen – han var ennå ikke for gammel for speiderlivets gleder. Fjorden. Og byen. Allerede dengang «Tob» og de andre barna i gården satte opp sirkus og tivoli i vognskjulet til bakerhestene Truls og Blakka hadde de hatt rikelig med inspirasjonskilder. Omreisende forestillinger som «Cirkus Schumann» hørte til det faste underholdningstilbudet i hans barndoms by, og det var på denne tiden «Norges sterkeste mann», sirkusdirektør Karl Norbeck, etablerte et fast norsk sirkus på den såkalte «Bestefarstomta» i sentrum.80 Tivoli hadde man hatt lenge, på Klingenbergløkka like ved, og hver helg i sommerhalvåret kunne familien reise til Kongshavn Bad og høre sin nabo, den pur unge revyartisten Einar Rose, opptre for et begeistret publikum.81 Byen hadde mellom ti og tyve teater-, varieté- og revyscener, og dobbelt så mange kinoer.82 Oslo kokte av underholdningstilbud i dyrtidens tiår. Varieteer, vaudeviller, revyscener og utallige dansesteder ga bybefolkningen kjærkomne muligheter for adspredelse. Åpnet man avisen på en ikke helt tilfeldig dag – for eksempel 1. mai 1930, ville man finne rundt to sider med kinoannonser. Den prektige nye Colosseum kino viste «Gösta Berlings saga», men de aller fleste private og kommunale biografene holdt seg til tidens rådende underholdningstrend: det lette og harmløse lystspill, gjerne tonesatt. Radio og grammofon var i ferd med å bli allemannseie.

Og med det fulgte en oppblomstring av slagerindustrien. De mest populære landeplager var på alles lepper, og det var et nærmest umettelig behov for flere.

49

Mens arbeidsløse proletarer fylket seg under røde faner på Youngstorget, kunne Aftenposten meddele at byens kinematografer tilbød rikelig med alternativ underholdning. Filmer som «Mitt hjerte er et jazzband», «Syndenes landsby», «Street girl», «Mannfolk» og «En sang om kjærlighet» traff tidsånden.

Klemt inn mellom de prangende kinoannonsene der vakre starlets med bobklipp og charlestonkjoler smilte forførende til leseren var det også gjort plass til en «Bekjentgjørelse fra Handelsdepartementet». Teksten opplyste tørt og departementalt at for den som ønsket å erverve handelsbrev var «der ved kgl. resl. av 11. ds. anordnet en prøve i handelsfag».

Annonsen var både i toneleie og fremtoning så fjernt fra den kommende handelskandidat Egners stil det var mulig å komme. Ikke desto mindre var den et presist uttrykk for den verden han nå hadde begitt seg inn i: «Ved den heromhandlede prøve vil der bli gitt 2 oppgaver i bokførsel, en posteringsoppgave med stoff til utarbeidelse av ca. 25 poster i kassabok og memorial med samtidig reskontroførsel og en oppgave i åpning og avslutning av en forretnings årsregnskap.»83 Det var ikke spesielt fristende prosa for en gutt på 17 år, en gutt som var blitt mann nok til at det han var mest interessert i på handelsskolens kveldskurs så langt fra var «memorial med samtidig reskontroførsel».

Han hadde lagt merke til en pike på formiddagskurset. Det var knapt nok noe godt utgangspunkt for et svermeri – de krysset stadig baner, men delte ikke tid sammen på skolen. Da han ankom kveldskurset, var hun ferdig, han så henne mer enn ofte nok til ikke å få henne ut av hodet, men ikke lenge nok til å kunne la forholdet vokse. Og nå tikket hans tid på skolen mot slutten. Sist bekjentgjort over to spalter av Departementet for Handel, Sjøfart, Industri, Håndverk og Fiskeri.

Den selvsamme avis inneholdt en annen notis, betydelig mindre prangende, men langt viktigere for handelsskoleeleven. Aftenposten meldte nemlig, nærmest i forbifarten, at fristen for å delta i avisens «Slagerkonkurranse 1930» nå var utløpt, og at det hadde kommet inn mer enn 300 bidrag, «hvoriblant mange av våre yngre komponister. Resultatet av juriens arbeide vil foreligge i juli eller august». Det var etter at han hadde planlagt å legge både handelsskolen og A. Nilson kull og bunkers bak seg for godt.

50

Slagerkomponist, designer, illustratør og grafiker – alt selvlært. Komposisjonen er den 17 år gamle opphavsmannens første seriøse forsøk på en kunstnerisk debut i profesjonell sammenheng. Den lever – i likhet med innpakningen – opp til tidens muntre og sorgløse revyidealer.

51

1. mai 1930 var en dramatisk dag, en oppgjørstime mellom reformister og radikale sosialister i partiet som akslet seg til å ta styringen over landet. Arbeiderpartiet måtte finne ut om fremtiden skulle tuftes på revolusjon eller reformer. I Aftenposten var hele striden usynlig. Men landets største avis anskueliggjorde til gjengjeld tydelig hans eget skjebnevalg.

Torbjørn Egner hadde to mulige livsbaner foran seg og måtte – velge mellom Merkur og Afrodite.

Slagerkonkurransen var nok et forsøk på å erobre en annen verden – Einar Roses, Lalla Carlsens og Ernst Rolfs verden – glamorøs, men ikke uoppnåelig for en tenåring, bare han var ambisiøs nok. Hans bidrag het «Aftenvind» – en upretensiøs sommervals, hverken spesielt original eller kunstferdig, men slik han likte det: enkelt, tydelig og mer sjarmerende enn krevende.84 Uansett hva «juryen» skulle mene om det musikalske bidraget, burde de feste seg ved notenes omslagsbilde – også det tegnet av komponisten.

Akvarellen uttrykker melodiens sorgløse sommerstemning, syv seilbåter stevnende inn i en blond sommerkveld, bemannet med hvitkledd ungdom som muntert vinker til hverandre. Det var en lett og sorgløs KNS-stemning over bildet, det ledet tanken hen på tidsfenomener som landeplagen «Hvem seiler der?» eller Sigurd Hoels roman Syndere i sommersol fra året før. Båtenes kjølstriper danner et enkelt, men dekorativt bakgrunnsmønster i Oslofjord-juliblått og skumhvitt under tittelens modernistiske typografi. Alt i bildet demonstrerte en formsikkerhet og en overraskende bruk av grafiske elementer – like enkelt som det var forfriskende. Internasjonalt i sitt uttrykk, og samtidig veldig norsk.

Det kombinerte musikk- og illustrasjonskunstverket som lå til vurdering i Aftenpostens redaksjon denne sommeren viste med all mulig tydelighet at kontorgutt og handelsskoleelev Thorbjørn Egner kunne stikke ut en annen kurs enn den som leder mot det indre kontor.

Når juni kommer, med sine lyse netter og aftenvind på fjorden, er han allerede plassert et sted der hans evner – i alle fall til en viss grad – kommer bedre til sin rett enn hos kullagenten. Hos A/S Standard-Ost i Brugata var arbeidet riktignok knyttet til fedevareindustriens forretningsmessige aspekter, og en vesentlig del av dagen gikk med til å praktisere 52

de nyervervede kunnskaper innen «bokholderi, korrespondanse og øvrig kontorarbeid».85 Men ostegrossisten ga ham muligheter til å vise andre sider av seg selv. For også Merkur trenger kunstnerisk flukt, og unge Egner fant uttrykk for sin virketrang i skjæringspunktet mellom kunst og kommers: i reklamen. For første gang ga hans artistiske anlegg økonomisk uttelling. Innen desember skulle det lages ikke mindre enn 400 plakater som minner nordmennene på å kjøpe norsk ost til jul.

Han var ennå ikke fylt 18, han var ikke myndig. Det var definitivt ikke tiden for å være kresen med arbeid – i løpet av året 1930 skyllet den internasjonale depresjonens bølger inn over fedrelandet, og en ung mann skulle være glad om han hadde fast post. Men Thorbjørn søkte likevel mot noe annet, han hadde forsøkt seg – om enn meget forsiktig – både som billedkunstner, lyriker og komponist.

Han er en vakker ung mann. Et særpreget ansikt over 168 velbygde centimetre,86 med et forsiktig smil, og en stille, nesten avvisende fremtreden. Det kan ta litt tid før hans omgivelser registrerer hvilken viljesterk besluttsomhet som skjuler seg bak den avvæpnende overflaten.

Innen skoleåret er omme har han for eksempel tatt en beslutning. Det gjelder piken fra formiddagskurset. Hun skal bli hans. Hun vet det bare ikke selv ennå.

For øvrig bragte sommeren en liten seier og et lite nederlag. «Aftenvind» nådde ikke opp i konkurransen med de tre hundre andre. Men da han fikk tilbake eksamensresultatene fra Oslo Kommunale Handelsskole, sto han plutselig med sitt livs første hederlige vitnemål i hendene: hovedkarakter 1,81 – Meget godt. Han hadde gjort det bedre i bokføringskunnskap og handelskorrespondanse enn han noen gang klarte i tegning og norsk skriftlig. Med dette hadde kolonialkjøpmann Egners sønn også skaffet seg livslang «Adgang til Næringsbrev på Kjøbmanshandel».

Tredje generasjon med offentlig godkjent rett til å stå bak et kassaapparat. Lite tydet på at han kommer til å bruke den.