Dypt fall av Karin Slaughter

Karin Slaughter

Dypt fall Oversatt av Gry Sønsteng

Karin Slaughter Originalens tittel: Fallen Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2011 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-36808-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: © iStock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10,1/12 og trykt på 80 g Munken Print cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle bibliotekarer rundt om i verden på vegne av de barna dere hjalp til å bli forfattere …

Lørdag

1

Faith Mitchell tømte innholdet i vesken ut på passasjersetet i Minien og forsøkte å finne noe hun kunne spise. Bortsett fra en tyggegummi med lo på og en peanøtt av tvilsom årgang, fantes det ikke noe spiselig. Hun tenkte på esken med energisjokolader hun hadde hjemme i kjøkkenskapet, og magen hennes laget en lyd som lignet en port på rustne hengsler.

Dataseminaret hun hadde deltatt på denne morgenen, skulle vare i tre timer, men hadde strukket seg til fire og en halv, takket være dusten på første rad som hadde fortsatt å stille meningsløse spørsmål. Georgia Bureau of Investigation oppdaterte sine ansatte oftere enn noen annen etat i regionen. Statistikk og data som angikk kriminell aktivitet ble hele tiden prentet inn i dem. De måtte være à jour med all ny teknologi.

De måtte bestå skyteprøver to ganger i året. De deltok i simulerte razziaer og skyteepisoder som var så intense at Faith i flere uker etterpå ikke engang kunne gå på WC midt på natten uten å sjekke det som lignet en skygge i en døråpning. Hun satte vanligvis pris på byråets grundighet, men i dag klarte hun ikke å tenke på noe annet enn den fire måneder gamle babyen sin og at hun hadde lovet moren å være tilbake senest klokken 12.

Klokken på dashbordet viste 13.10 da hun startet motoren.

Faith bannet lavt idet hun kjørte ut av parkeringsplassen foran hovedkvarteret på Panthersville Road. Hun brukte Bluetooth til å ringe moren. Det kom bare en statisk stillhet fra høyttalerne i bilen. Faith la på og prøvde igjen. Denne gangen fikk hun opptattsignal. Hun trommet fingrene mot rattet mens hun lyttet til lyden. Moren hennes hadde telefonsvarer. Alle hadde 9

telefonsvarer. Faith husket ikke sist hun hadde hørt et opptattsignal. Hun hadde nesten glemt hvordan det lød. Det var sannsynligvis noe kluss på linjene til teleselskapet. Hun la på og forsøkte en tredje gang.

Fremdeles opptatt.

Faith styrte med den ene hånden mens hun sjekket BlackBerryen for å se om moren hadde sendt henne en e-post. Da Evelyn Mitchell pensjonerte seg, hadde hun jobbet i politiet i nesten 40 år. Du kunne si mye om politistyrken i Atlanta, men du kunne ikke påstå at de ikke fulgte med i utviklingen. Evelyn hadde hatt mobiltelefon den gangen de lignet vesker med skulderrem. Hun lærte å bruke e-post før Faith gjorde det, og hun hadde hatt BlackBerry i 12 år.

Men hun hadde ikke sendt noen melding i dag.

Faith sjekket svareren på mobilen. Hun hadde spart på en melding fra tannlegen sin, som minnet henne på å bestille en time for å få sjekket tennene, men det var ingen nye meldinger. Hun ringte hjem til seg selv, i tilfelle moren hadde dratt dit for å hente noe til babyen. Huset til Faith lå bare noen hundre meter fra Evelyns hus. Kanskje Emma ikke hadde flere bleier.

Kanskje hun trengte en tåteflaske til. Faith hørte hvordan det ringte hjemme hos seg selv, deretter sin egen stemme som ba om at det skulle legges igjen en beskjed.

Hun brøt forbindelsen. Uten å tenke over det, kastet hun et blikk i baksetet. Barnesetet til Emma var der. Hun så den rosa vatteringen stikke ut over toppen av plasten.

«Din idiot,» hvisket Faith til seg selv. Hun tastet inn nummeret til morens mobil og holdt pusten mens hun talte tre ringetoner. Evelyns mobilsvar ble koblet til.

Faith måtte kremte før hun klarte å snakke. Hun hørte at stemmen skalv litt. «Jeg er på vei hjem, mamma. Du har kanskje gått en tur med Em…» Hun så opp på himmelen idet hun svingte ut på motorveien. Hun befant seg en 20 minutters kjøretur utenfor Atlanta og så bomullsskyer som lå som skjerf rundt de tynne nakkene til skyskraperne. «Ring meg,» sa hun og kjente en snikende engstelse.

Dagligvarebutikk. Bensinstasjon. Apotek. Evelyn hadde også et barnesete i bilen. Hun hadde sannsynligvis kjørt en tur 10

for å gjøre noen ærender. Faith var over en time forsinket. Moren hadde sikkert tatt med seg Emma og … Da ville hun lagt igjen en beskjed til Faith. Evelyn hadde levd med vaktordninger mesteparten av livet. Hun gikk ikke engang på toalettet uten å si ifra. Faith og den eldre broren hennes, Zeke, hadde fleipet med det da de var barn. De visste alltid hvor moren var, selv når de ikke ville vite det. Spesielt når de ikke ville vite det.

Faith så på telefonen hun holdt i hånden, som om den kunne fortelle henne hva som foregikk. Hun var klar over at hun muligens bekymret seg unødig. Det kunne være noe feil på linjen.

Moren hennes ville ikke være klar over det med mindre hun forsøkte å ringe ut. Hun kunne ha slått av mobilen eller satt den til lading, eller begge deler. BlackBerryen lå kanskje i bilen, i vesken hennes eller et sted der hun ikke merket at den vibrerte. Faith kikket frem og tilbake mellom veien og BlackBerryen mens hun skrev en e-post til moren. Hun snakket høyt mens hun skrev.

«Jeg-er-på-vei-hjem. Beklager-at-jeg-er-forsinket. Ring-meg.»

Hun sendte e-posten og la telefonen på passasjersetet sammen med innholdet fra vesken. Hun nølte et øyeblikk før hun stakk tyggegummien i munnen. Hun tygde mens hun kjørte og forsøkte å ikke la seg merke med loen som festet seg til tungen.

Hun skrudde på radioen, men slo den raskt av igjen. Det ble mindre trafikk da hun nærmet seg byen. Skyene gled til side og solen begynte å stråle. Det ble varmt i bilen.

Ti minutter senere var Faith fremdeles nervøs, og hun var blitt svett av varmen i bilen. Hun åpnet soltaket for å slippe inn litt luft. Det dreide seg sannsynligvis om separasjonsangst.

Hun hadde vært tilbake på jobb i litt over to måneder, men når hun leverte Emma til moren om morgenen, kjentes det fremdeles som om hun fikk et anfall. Hun så uklart og hjertet slo hardt i brystet. Det summet i hodet, som om det fantes tusenvis av bier der. Hun var mer irritabel på jobben enn hun pleide, særlig overfor makkeren sin, Will Trent. Han var enten like tålmodig som Job, eller så bygget han opp et troverdig alibi til den dagen det klikket for ham og han kvalte henne.

Faith kunne ikke huske at hun hadde vært så nervøs når 11

det gjaldt sønnen sin, Jeremy, som nå gikk første året på college. Faith var 18 år da hun begynte på Politihøyskolen.

Jeremy var tre år på det tidspunktet. Hun hadde grepet muligheten til å begynne i politiet som om det var den siste redningsvesten på Titanic. Takket være to minutter med dårlig dømmekraft på bakerste rad på kino, og noe som skulle vise seg å bli en fremtidig konsekvent dårlig dømmekraft når det gjaldt menn, hadde hun gått rett fra puberteten til morsrollen.

Da hun ble 18 år, hadde hun likt tanken på å tjene så mye penger at hun kunne flytte ut av foreldrenes hus og oppdra Jeremy på sin egen måte. Det å gå på jobb hver dag hadde vært et skritt mot uavhengighet. Det å levere ham i barnehagen hadde virket som en ubetydelig pris å betale.

Nå var Faith 34 år, hadde lån på både huset og bilen, og en baby hun skulle oppdra alene, og det var ingenting hun ønsket høyere enn å flytte hjem til moren slik at Evelyn kunne ta seg av alt. Hun ville åpne kjøleskapet og se mat hun ikke hadde kjøpt selv. Det å kunne skru på luftkondisjoneringen om sommeren uten å bekymre seg over hvor mye det ville koste. Å sove til klokken 12 og deretter se på TV hele dagen. Og mens hun var så godt i gang, kunne hun jo gjenopplive faren, som døde for 11 år siden, slik at han kunne lage pannekaker til henne og fortelle hvor pen hun var.

Den muligheten var borte. Evelyn virket fornøyd med å være barnevakt i pensjonisttilværelsen, men Faith hadde ingen illusjoner om at livet hennes ville bli lettere. Hun ville ikke bli pensjonist før om 20 år. Hun hadde tre år igjen på billånet, og Minien ville være vrakpant før den tid. Emma ville trenge mat og klær minst 18 år frem i tid, om ikke lenger. Og hun kunne ikke gjøre som med Jeremy og kle henne i ulike sokker og brukte klær. I dag måtte babyer også følge med i utviklingen.

De trengte tåteflasker uten giftig plast og garantert økologisk eplemos fra vennlige amishbønder. Hvis Jeremy kom inn på arkitektstudiet på Georgia teknologiske høyskole, måtte hun betale skolebøker og vaske tøyet hans i seks år til. Og enda verre – sønnen hennes hadde fått seg kjæreste. En eldre kjæreste med yppige hofter og en tikkende biologisk klokke. Faith kunne være bestemor innen hun rakk å fylle 35.

12

En ubehagelig, varm følelse gikk gjennom kroppen hennes da hun forsøkte å skyve vekk tanken på det siste. Hun sjekket innholdet fra vesken igjen. Tyggegummien hadde ikke gjort noe fra eller til. Det rumlet fremdeles i magen. Hun bøyde seg frem og sjekket i hanskerommet, men fant ingenting. Hun burde stanse ved et gatekjøkken og i det minste kjøpe en Cola, men hun hadde på seg uniformen – en brun kakibukse og en blå skjorte med GBI i store, gule bokstaver på ryggen. Dette var ikke det beste området i byen hvis du jobbet i politiet. Folk hadde en tendens til å begynne å løpe, og så måtte du løpe etter dem, noe som ikke hørte med i planen om å komme seg hjem i rimelig tid. Og det var et eller annet som sa henne at hun burde komme seg raskt – veldig raskt – hjem til moren.

Faith tok opp mobilen og ringte numrene til Evelyn igjen.

Fasttelefonen, mobiltelefonen og BlackBerryen, selv om hun bare brukte den til e-post. Moren svarte ikke på noen av dem.

Faith kjente det i magen da hun så for seg de verst tenkelige scenarioene. Da hun var konstabel, var hun blitt sendt ut til steder der en gråtende baby hadde fått naboene til å reagere på noe som skulle vise seg å være noe verre. Mødre som hadde falt i badekaret. Fedre som ved et uhell hadde skadet seg eller fått hjertestans. Babyene hadde bare ligget der og hylt hjelpeløst helt til en eller annen forsto at noe var galt. Det fantes ikke noe mer hjerteskjærende enn en gråtende baby som ingen kunne trøste.

Faith ble irritert på seg selv for at hun tenkte på så skrekkinngytende ting. Hun hadde alltid vært flink til å anta det verste, selv før hun begynte i politiet. Alt var sannsynligvis i orden med Evelyn. Emma tok en blund klokken 13.30. Moren hadde sikkert slått av telefonene slik at ringelyden ikke skulle vekke babyen. Kanskje hun hadde truffet en nabo da hun gikk ut for å hente posten, eller hjalp gamle Mrs. Levy som bodde ved siden av med å kaste søppelet.

Og allikevel gled hendene hennes på rattet da hun tok av fra motorveien. Hun svettet til tross for det milde marsværet. Det kunne ikke bare være på grunn av babyen eller moren eller Jeremys usedvanlig fruktbare kjæreste. Faith hadde fått diagnosen diabetes for et knapt år siden. Hun var ekstremt nøye 13

med å måle blodsukkeret, spise riktig og sørge for at hun alltid hadde noe snacks for hånden. Bortsett fra i dag. Det var sannsynligvis derfor hun tenkte som hun gjorde. Hun trengte bare å spise noe. Og aller helst foran en mor og en baby som alt var i orden med.

Faith sjekket hanskerommet igjen for å forvisse seg om at det var tomt. Hun husket vagt at hun hadde gitt Will den siste energisjokoladen da de ventet utenfor tinghuset. Alternativet hadde vært å se ham sluke en berlinerbolle fra en automat.

Han klagde over smaken, men spiste opp alt allikevel. Og nå betalte hun prisen for det.

Hun kjørte på gult lys og økte farten så mye hun våget da hun kom inn i et område med spredt bebyggelse. Gaten ble smalere ved Ponce de Leon. Faith kjørte forbi en rekke med gatekjøkken og en butikk som solgte økologisk mat. Hun satte opp farten igjen og manøvrerte seg gjennom de svingete gatene ved Piedmont Park. Hun så et glimt av et trafikkamera i sladrespeilet da hun freste gjennom enda et gult lys, men måtte bremse for en fotgjenger som gikk på rødt. To dagligvarebutikker til suste forbi før hun kom til det siste gatekrysset. Det var heldigvis grønt lys.

Evelyn bodde fremdeles i det huset Faith og storebroren hennes hadde vokst opp i. Det var et ranchhus på ett plan som lå i et område i Atlanta som het Sherwood Forest. Det lå mellom Ansley Park – et av byens mest velstående nabolag – og Interstate 85 – noe som resulterte i konstant trafikkstøy, avhengig av hvilken vei vinden blåste. Vinden blåste fint i dag, og da Faith rullet ned bilvinduet for å slippe inn mer frisk luft, hørte hun den velkjente summingen fra trafikken hun kjente igjen fra barndommen.

Faith hadde bodd i Sherwood Forest hele sitt liv, og følte et dypt og inderlig hat mot mennene som var ansvarlig for byplanleggingen. Underinndelingen var blitt utviklet etter den annen verdenskrig, og ranchhusene av murstein ble fulle av soldater som kom hjem fra krigen og benyttet seg av lave huslån for krigsveteraner. Byplanleggerne som var ansvarlig for gatenavnene, hadde brukt konseptet Sherwoodskogen for alt det var verdt. Etter å ha svingt brått inn på Lionel, krysset Fa14

ith Friar Tuck, tok til høyre inn på Robin Hood Road, kjørte på frihjul gjennom veiskillet ved Lady Marian Lane og sjekket innkjørselen til sitt eget hus på hjørnet av Doncaster og Barnesdale før hun omsider svingte inn i oppkjørselen til morens hus ved Little John Trail.

Evelyns beige Chevy Malibu sto med fronten ut inne i carporten. Det var i det minste et tegn på noe normalt. Faith hadde aldri sett moren gjøre noe annet enn å rygge inn på en parkeringsplass. Det var noe som hang igjen fra tiden da hun jobbet i politiet. Du sørget alltid for at bilen var klar til å kjøre raskt av gårde når det kom inn en melding.

Faith hadde ikke tid til å tenke mer på morens rutiner. Hun trillet inn oppkjørselen og parkerte Minien rett foran Malibuen. Det verket i leggene da hun steg ut av bilen, hver muskel i kroppen hadde vært spent de siste 20 minuttene. Hun hørte høy musikk fra huset. Det var heavy metal, ikke morens sedvanlige Beatles. Faith la hånden på panseret til Malibuen idet hun gikk mot kjøkkeninngangen. Motoren var kald. Kanskje Evelyn sto i dusjen da hun ringte. Kanskje hun ikke hadde sjekket e-posten eller mobilen. Kanskje hun hadde skåret seg på noe. Det var et blodig avtrykk fra en hånd på døren.

Faith kjente at hun kvapp til.

Det blodige avtrykket var fra en venstrehånd. Det var cirka en halv meter over dørhandtaket. Døren sto på gløtt. En strime av solskinn gikk langs kanten av karmen, sannsynligvis fra vinduet over kjøkkenvasken.

Faith klarte ikke å ta inn over seg det hun så. Hun løftet hånden mot avtrykket, lik et barn som presser hånden mot morens. Evelyns hånd var smalere enn avtrykket. Hun hadde tynnere fingre. Tuppen av ringfingeren hadde ikke kommet borti døren. Det var en blodklump der den skulle vært.

Musikken stanset brått. I stillheten som fulgte, hørte hun en velkjent gurgling, noe som pleide å bli etterfulgt av et høyt hyl. Lyden ga ekko i carporten, så et øyeblikk trodde Faith at den kom fra henne selv. Det kom et nytt hyl, og hun snudde seg da hun forsto at det var Emma.

Nesten hvert eneste hus i Sherwood Forest var blitt revet eller renovert, men huset til Evelyn var omtrent som da det 15

ble bygget. Planløsningen var enkel: Tre soverom, en stue, en spisestue og et kjøkken med en dør som førte ut til den åpne carporten. Bill Mitchell, faren til Faith, hadde bygget en redskapsbod tvers overfor carporten. Det var en solid bod – faren hennes hadde aldri gjort noe halvveis – den hadde en metalldør med låsebolt og sikkerhetsglass i vinduet. Faith var ti år før hun forsto at boden var litt for solid til bare å inneholde redskaper. Med den finfølelsen bare en storebror kunne mestre, hadde Zeke fortalt henne hva boden egentlig var bygget for.

«Det er der mamma oppbevarer revolveren sin, din idiot.»

Faith løp forbi bilen og forsøkte å åpne døren til boden.

Den var låst. Hun kikket inn gjennom vinduet. Metalltrådene i sikkerhetsglasset var som spindelvev foran øynene hennes.

Hun kunne se keramikkbordet og sekker med jord som lå pent stablet under. Alt verktøy hang på sin vante plass. Alle hageredskapene sto pent på rad. En svart safe i metall med kombinasjonslås var boltet til gulvet under bordet. Døren var åpen.

Evelyns Smith and Wesson-revolver med kolbe av kirsebærtre var borte. Esken med ammunisjon som pleide å ligge ved siden av den, var også forsvunnet.

Faith hørte gurglingen igjen – høyere denne gangen. Noen små tepper på gulvet pulserte opp og ned, lik hjerteslag. Evelyn brukte dem til å dekke over plantene hvis det kom uventet frost. De lå vanligvis sammenbrettet på øverste hylle, men nå lå de i hjørnet bak safen. Faith så noe rosa som stakk ut fra de grå teppene, og en nakkestøtte av plast som bare kunne være en del av barnesetet til Emma. Teppene beveget seg igjen, og en liten fot kom til syne med en gul bomullssokk med hvite blonder rundt ankelen. Så kom en liten rosa knyttneve. Deretter så hun ansiktet til Emma.

Emma smilte til Faith, og overleppen formet en liten amorbue. Hun gurglet igjen, denne gangen av glede.

«Herregud.» Faith dro i den låste døren. Hun skalv på hendene da hun følte etter nøkkelen som pleide å ligge på karmen over døren. Hun fant bare støv og fikk en flis i fingeren. Faith kikket inn av vinduet igjen. Emma klappet hendene sammen, beroliget ved synet av moren, til tross for at Faith aldri hadde vært så nær ved å få fullstendig panikk i hele sitt liv. Det var 16

varmt i redskapsboden. Emma kunne bli overopphetet. Hun kunne bli dehydrert. Hun kunne dø.

Faith gikk skrekkslagen ned på alle fire. Hun tenkte at nøkkelen kunne ha falt ned og glidd innunder døren. Hun så at den nederste delen av barnesetet til Emma var blitt bøyd der det var presset mellom safen og veggen. Skjult bak teppene. Skjult bak safen.

Beskyttet av safen.

Faith stanset. Hun holdt pusten. Hun bet kjeven sammen som om den var blitt surret med ståltråd. Hun satte seg langsomt opp. Det var bloddråper på betongen foran henne. Blikket hennes fulgte blodsporet mot kjøkkendøren, til det blodige håndavtrykket.

Emma var låst inne i redskapsboden. Revolveren til Evelyn var borte. Det gikk et blodspor mot huset.

Faith reiste seg og snudde seg mot den ulåste kjøkkendøren.

Hun hørte ikke annet enn sin egen tunge pust.

Hvem hadde slått av musikken?

Faith løp bort til bilen. Hun tok frem Glocken som lå under førersetet. Hun sjekket magasinet og festet pistolhylsteret til hoften. Mobiltelefonen lå fremdeles i forsetet. Hun tok den med før hun åpnet bagasjerommet. Hun hadde vært kriminalbetjent i drapsavsnittet til Atlanta-politiet før hun ble spesialagent i GBI. Hun tastet inn det hemmelige nødnummeret. Hun ga ikke kvinnen på sentralen anledning til å si noe. Hun ramset opp det gamle tjenestenummeret, enheten hennes og morens adresse.

Faith ble stille i noen sekunder før hun la til: «Kode 30.» Ordene satte seg nesten fast i halsen. Hun hadde aldri brukt den koden før. Den betydde at en politibetjent trengte øyeblikkelig assistanse. Den betydde at en kollega var i alvorlig fare, muligens død. «Babyen min er innelåst i en redskapsbod utenfor huset. Det er blod på betongen og et blodig håndavtrykk på kjøkkendøren. Jeg tror moren min er inne i huset. Jeg hørte musikk, men den ble brått slått av. Hun er pensjonert politibetjent. Jeg tror hun er –» Halsen til Faith snørte seg sammen.

«Vær så snill – send hjelp.»

«Kode 30 er mottatt,» sa kvinnen på sentralen. Stemmen 17

hennes var skarp og anspent. «Hold deg utenfor huset og vent på assistanse. Du må ikke gå inn i huset. Jeg gjentar – du må ikke gå inn i huset.»

«Oppfattet.» Faith brøt forbindelsen og kastet mobilen inn i baksetet. Hun stakk nøkkelen inn i låsen som festet haglgeværet til bagasjerommet.

GBI utstyrte hver agent med minst to våpen. Glocken var en 23-modell, en .40 kaliber halvautomatisk pistol med 13 patroner i magasinet og en i kammeret.

Haglgeværet var en Remington 870 med fire patroner med 00 kaliber dyrehagl. Geværet til Faith hadde seks ekstra patroner i sidekammeret som var festet foran på kolben. Hver patron inneholdt åtte hagl. Hvert hagl var på størrelse med en .38 kaliber kule.

Hvert trykk på avtrekkeren til Glocken avfyrte én kule.

Hvert trykk på Remingtonen fyrte av åtte.

Byråets regler tilsa at alle agenter skulle ha en patron i kammeret på Glocken, noe som ga dem 14 skudd. Det fantes ingen vanlig sikring på pistolen. Agentene kunne drepe hvis de følte at deres eget eller andres liv var i fare. Du trykket bare på avtrekkeren hvis du mente å skyte, og du skjøt bare hvis du mente å drepe.

Haglgeværet var annerledes, men slutten var den samme.

Sikringen satt til høyre for avtrekkeren, en kryssbolt du ikke brukte mye muskelkraft for å slå av. Du hadde ikke en patron i kammeret. Du ville at alle rundt deg skulle høre lyden av en patron som ble pumpet inn i kammeret. Faith hadde sett voksne menn gå rett ned på knærne ved den lyden.

Hun så mot huset mens hun slo av sikringen. Gardinet i vinduet beveget seg litt. En skygge løp nedover gangen.

Faith tok ladegrep med én hånd idet hun gikk mot carporten. Det kom en tilfredsstillende lyd som ga ekko mot betongen. Hun plasserte geværet mot skulderen i en flytende bevegelse og holdt løpet rett foran seg. Hun sparket opp døren og holdt våpenet stødig. «Politi!»

Ordet gikk gjennom huset lik et tordenskrall. Det kom fra et mørkt sted dypt inne i henne som hun overså det meste av tiden, i frykt for å slå på noe som ikke lot seg skru av igjen.

18

«Kom ut med hendene i været!»

Det skjedde ingenting. Hun hørte en lyd fra innsiden av huset. Synet ble skjerpet da hun gikk inn på kjøkkenet. Det var blod på kjøkkenbenken. Og en brødkniv. Det var mer blod på gulvet. Skuffer og skap var blitt åpnet. Telefonen på veggen hang ned lik en forvridd renneløkke. Evelyns BlackBerry og mobiltelefon lå knust på gulvet. Faith holdt haglgeværet foran seg, med fingeren litt til side for avtrekkeren, så hun ikke gjorde noen feil.

Hun burde tenke på moren eller på Emma, men hun hadde bare én tanke i hodet: mennesker og døråpninger. Når du gjennomsøkte et hus, var det de to største truslene. Du måtte vite hvor det befant seg mennesker – uansett om det var skurker eller ikke – og du måtte vite hva som kom mot deg fra enhver døråpning.

Faith snurret raskt til siden og lot løpet peke inn i vaskerommet. Hun så en mann som lå på gulvet med ansiktet ned.

Mørkt hår. Voksgul hud. Han holdt armene rundt seg selv, lik et barn som leker ved å snurre rundt. Han hadde ikke noe våpen på seg, og det lå ikke noe ved siden av ham. Bakhodet var en blodig masse. Det hadde sprutet hjernemasse på vaskemaskinen. Hun så hullet etter kulen i veggen etter at den gikk ut av hodeskallen hans.

Hun snudde seg raskt mot kjøkkenet igjen og hadde fri sikt inn til spisestuen. Hun krøkte seg sammen og spant rundt.

Rommet var tomt.

Hun husket hver detalj i huset. Stuen lå til venstre for henne, en stor, åpen foyer til høyre. Gangen var rett foran henne, med badet i enden. To soverom på høyre side. Ett soverom på venstre side – morens – med et lite bad. Døren derfra førte ut på patioen. Døren til Evelyns soverom var den eneste som var lukket.

Faith begynte å gå mot døren, men stanset.

Mennesker og døråpninger.

For sitt indre kunne hun se ordene, som om de var hugget ut i stein. Ikke gå fremover mot trusselen med mindre du er sikker på at det ikke befinner seg noen bak deg.

Faith krøkte seg sammen igjen da hun tok til venstre og gikk 19

inn i stuen. Hun så seg rundt i rommet og sjekket skyvedøren i glass som førte ut i bakhagen. Glasset var splintret og vinden fikk gardinet til å bevege seg. Stuen var blitt ransaket. En eller annen hadde lett etter noe. Skuffer var knust, puter skåret opp.

Faith så at ørelappstolen bak sofaen var ødelagt. Hun så frem og tilbake mellom stuen og gangen til hun var sikker på at hun kunne gå videre.

Den første døren førte inn til det som hadde vært soverommet hennes. Det var også blitt ransaket. Skuffene i den gamle kommoden hennes stakk ut lik tunger. Madrassen var skåret opp. Babysengen til Emma var knust til pinneved. Teppet hennes var revet i to. Uroen som hadde hengt over sengen siden hun ble født, var blitt tråkket ned i teppet. Faith svelget raseriet som begynte å brenne inne i henne, og tvang seg til å gå videre.

Hun sjekket raskt skapene og kikket under sengen.

Hun gjorde det samme i rommet til Zeke, som nå fungerte som morens kontor. Det lå papirer utover gulvet. Skuffene i skrivebordet var blitt slengt i veggen. Hun kikket inn på badet.

Dusjforhenget var trukket til side. Skapdøren sto åpen, og det lå håndklær og laken på gulvet.

Faith sto til venstre for døren til morens soverom da hun hørte den første sirenen i det fjerne. Hun burde vente til hun fikk assistanse.

Hun sparket opp døren og krøkte seg sammen med fingeren på avtrekkeren. To menn ved enden av sengen. Den ene sto på knærne. Han var latinamerikaner og hadde bare på seg en dongeribukse. Huden på brystet var flenget opp, som om han var blitt pisket med piggtråd. Svetten glinset over hele kroppen hans. Han hadde tatoveringer på armene og overkroppen. Den største var på brystet – en grønn og rød Texas-stjerne med en klapperslange kveilet rundt. Han var medlem av Los Texicanos, en meksikansk gjeng som hadde drevet narkotikatrafikken i Atlanta i 20 år.

Den andre mannen var asiatisk. Han hadde ingen tatoveringer og var kledd i lyserød hawaiiskjorte og en brun bomullsbukse. Han sto bak gjengmedlemmet og holdt en revolver mot hodet hans. En Smith and Wesson med rødt håndtak. Revolveren til moren.

20

Faith pekte haglgeværet stødig mot den asiatiske mannens bryst. Det kalde, harde metallet føltes som en forlengelse av kroppen hennes. Adrenalinet fikk hjertet til å hamre i brystet.

Hver eneste muskel i kroppen ville trykke på avtrekkeren.

«Hvor er moren min?» sa hun kort.

Han snakket med tykk sørstatsdialekt. «Skyter du meg, treffer du ham.»

Han hadde rett. Faith befant seg i gangen, mindre enn to meter fra dem, og de to mennene sto for tett inntil hverandre. Selv om hun skjøt mannen i hodet, kunne hun risikere at et hagl traff – og kanskje drepte – gisselet. Hun holdt likevel fingeren stødig på avtrekkeren. «Fortell meg hvor hun er.»

Han presset revolvermunningen hardere mot mannens hode. «Kast fra deg geværet.»

Lyden av sirenene ble høyere. De kom fra Zone 5, på Peachtree-siden. «Hører du den lyden?» Hun så for seg ruten de ville bruke nedover Nottingham, og regnet ut at de kom til å være der om under et minutt. «Fortell meg hvor moren min er, ellers sverger jeg på at jeg dreper deg før de kommer.»

Han smilte og strammet grepet om revolveren. «Du vet hva vi leter etter. Gi det til oss, så lar vi henne gå.»

Faith forsto ikke hva i helvete han snakket om. Moren hennes var en 63 år gammel enke. Det mest verdifulle i huset var eiendommen det sto på.

Han tok tausheten hennes som et tegn på at hun ikke klarte å bestemme seg. «Vil du virkelig miste moren din på grunn av denne tacoen her?»

Hun lot som om hun forsto. «Er det så enkelt? En byttehandel?»

Han trakk på skuldrene. «Det er den eneste måten vi begge kommer levende ut herfra på.»

«For noe tull.»

«Nei da. En grei byttehandel.» Lyden fra sirenene ble høyere. Hun hørte at det hvinte i dekk mot asfalten. «Kom igjen, da. Klokka går. Har vi en avtale eller ikke?»

Han løy. Han hadde allerede drept en person. Nå truet han med å drepe en til. Med en gang han skjønte at hun bløffet, kom han ikke til å gi henne noe annet enn en kule i brystet.

21

«Okay,» sa hun og brukte venstre hånd til å kaste fra seg geværet.

Instruktøren på skytebanen brukte stoppeklokke når de trente og tok tiden på hvert tiendedels sekund, derfor visste Faith at det tok henne åtte tiendedeler av et sekund å få Glocken opp av hylsteret. Mens asiaten ble distrahert av at haglgeværet traff gulvet, gjorde hun akkurat det og skjøt ham i hodet.

Armene hans fløy i været og han mistet revolveren. Han var død før han traff gulvet.

Inngangsdøren ble slått inn. Faith snudde seg mot foyeren idet spesialgruppen strømmet inn i huset. Da hun snudde seg mot soverommet igjen, oppdaget hun at meksikaneren var forsvunnet.

Døren til patioen sto åpen. Hun løp ut og så at meksikaneren hoppet over nettinggjerdet. Han hadde revolveren til moren hennes i hånden. Barnebarna til Mrs. Johnson lekte i bakhagen. De skrek da de så en bevæpnet mann komme løpende mot seg. Han var syv meter fra dem. Fem meter.

Han hevet revolveren mot jentene og skjøt et skudd over hodet på dem. Det sprutet murpuss ned på bakken. De var for redde til å skrike igjen, til å bevege seg, til å redde seg selv. Faith stanset ved gjerdet, hevet Glocken og fyrte av et skudd.

Mannen rykket til, som om han var blitt dratt bakover av et tau. Han ble stående og svaie et sekund før knærne ga etter og han falt bakover. Faith hoppet over gjerdet og løp mot ham.

Hun presset hælen mot håndleddet hans til han slapp revolveren. Jentene begynte å skrike igjen. Mrs. Johnson kom ut på verandaen og tok dem opp i armene med en sveipende bevegelse, som om de var andunger. Hun så på Faith da hun lukket døren. Blikket hennes var sjokkert, vettskremt. Hun hadde pleid å jage Zeke og Faith rundt med hageslangen for moro skyld da de var små. Hun hadde følt seg trygg i dette nabolaget.

Faith stakk Glocken i hylsteret og stakk revolveren til Evelyn bak i bukselinningen. Hun tok tak rundt skuldrene til meksikaneren. «Hvor er moren min?» spurte hun. «Hva har de gjort med henne?»

22

Han åpnet munnen, og det rant blod mellom sølvkronene i tennene hans. Han smilte. Drittsekken smilte.

«Hvor er hun?» Faith presset hånden mot det opprispede brystet hans og kjente de brukne ribbena bevege seg. Han skrek av smerte, og hun presset hardere så ribbena gnisset mot hverandre. «Hvor er hun?»

«Agent Mitchell!» En ung politibetjent støttet seg med en hånd idet han hoppet over gjerdet. Han trakk pistolen og rettet den mot bakken. «Gå vekk fra den mistenkte.»

Hun lente seg nærmere meksikaneren. Hun kjente varmen fra huden hans. «Fortell meg hvor hun er.»

Han svelget. Han kjente ikke smerten lenger. Pupillene hans var like store som en ticentmynt. Det rykket i øyelokkene og leppene hans.

«Fortell meg hvor hun er.» Stemmen hennes ble mer desperat for hvert ord. «Herregud, bare – vær så snill – fortell meg hvor hun er!» Åndedrettet hans lød klissete, som om noen hadde tapet sammen lungene. Leppene beveget seg. Han hvisket noe hun ikke forsto.

«Hva?» Faith bøyde seg så nær at hun kjente spyttet hans mot øret. «Fortell meg det,» hvisket hun. «Vær så snill og si det.»

«Almeja.»

«Hva?» gjentok hun. «Hva sa du?» Munnen hans åpnet seg.

Det kom blod i stedet for ord. «Hva sa du?» ropte hun. «Fortell meg hva du sa!»

«Agent Mitchell!» ropte politimannen igjen.

«Nei!» Hun presset håndflatene mot brystet til meksikaneren og forsøkte å tvinge hjertet hans til å slå igjen. Faith knyttet neven og slo den mot mannens brystkasse for å få ham tilbake til livet. «Si det!» ropte hun. «Si det!»

Hun kjente hender rundt livet. Politimannen løftet henne bokstavelig talt i været.

«Slipp meg!» Faith kjørte albuen bakover så hardt at han slapp henne rett ned. Hun krøp over gresset mot gisselet. Mot drapsmannen. Den eneste som kunne fortelle henne hva som var skjedd med moren.

23

Hun la hendene mot meksikanerens ansikt og stirret inn i de livløse øynene. «Vær så snill og si det,» ba hun, selv om hun visste at det var for sent. «Vær så snill.»

«Faith?» Kriminalbetjent Leo Donnelly, den gamle makkeren hennes i Atlanta-politiet, sto på den andre siden av gjerdet.

Han var andpusten og grep rundt den øverste delen av nettingen. Vinden gjorde at jakkeslagene på den billige brune dressen hans blafret. «Alt er i orden med Emma. Vi har ringt etter en låsesmed.» Han snakket langsomt og stemmen var tykk, lik sirup. «Kom igjen, Faith. Emma trenger deg.»

Faith så forbi ham. Det var politifolk overalt. Blå uniformer sveipet gjennom huset og undersøkte bakhagen. Hun kunne se spesialgruppen gjennom vinduet der de beveget seg med pistolene hevet og ropte «Klart!» for hvert tomme rom. Hun hørte sirener igjen. Politibiler. Ambulanser. En brannbil.

Oppringningen til nødnummeret hadde nådd alle. Kode 30.

Politibetjent trenger øyeblikkelig assistanse.

Tre menn skutt og drept. Babyen hennes innelåst i en redskapsbod. Moren hennes forsvunnet.

Faith lente seg bakover på hælene. Hun støttet hodet i de skjelvende hendene og tvang seg til ikke å gråte.

2

«Og så fortalte han at han skiftet olje på bilen. Det var varmt i garasjen, så han tok av seg buksen …»

«Mm,» sa Sara Linton og forsøkte å høres interessert ut mens hun pirket i salaten.

«Da sa jeg: ’Hør her, kompis. Jeg er lege. Jeg har ikke tenkt å dømme deg. Du kan være helt ærlig om’ …»

Sara så munnen til Dale Dugan bevege seg, og stemmen hans blandet seg med resten av støyen ved lunsjtid i pizzarestauranten. Lav musikk. Mennesker som lo. Klirringen fra tallerkener på kjøkkenet. Det han fortalte, var ikke spesielt interessant eller nytt for henne. Sara var utdannet barnelege og arbeidet nå på akuttavdelingen på Grady Hospital i Atlanta. Hun hadde hatt sin egen praksis i 12 år før det mens hun samtidig jobbet deltid som rettsmedisiner i en liten, men aktiv collegeby. Det fantes ikke det redskap, verktøy, husholdningsapparat eller den glassfigur som hun ikke på et eller annet tidspunkt hadde funnet i en menneskekropp.

Dale fortsatte likevel. «Og så kom sykepleieren inn med røntgenbildet.»

«Mm,» sa hun, og forsøkte å tvinge frem litt nysgjerrighet i stemmen.

Dale smilte til henne. Han hadde litt ost mellom tennene.

Sara forsøkte å ikke være så kritisk. Dale Dugan var en hyggelig mann. Han var ikke kjekk, men hadde et helt vanlig utseende. Han hadde den type ansiktstrekk som mange kvinner syntes var tiltrekkende med en gang de fikk høre at han var lege. Sara ble ikke så lett imponert. Og hun var sulten, fordi den vennen som hadde arrangert denne latterlige blind daten, 25

hadde sagt at hun skulle bestille en salat i stedet for pizza fordi det tok seg bedre ut.

«Jeg så på røntgenbildet, og hva fikk jeg øye på?»

En pipenøkkel, tenkte hun, akkurat idet han kom til poenget.

«En pipenøkkel! Er det ikke utrolig!»

«Jo!» Hun tvang frem en latter, og lyden lignet den som kom fra en leke man må trekke opp.

«Og han fortsatte å insistere på at han falt.»

Hun smekket med tungen. «Litt av et fall.»

«Ja, ikke sant?» Han smilte til henne igjen før han tok en stor bit av pizzaen.

Hun tygde på salaten. Det digitale uret over hodet til Dale viste 14.12 og en håndfull sekunder. De røde LED-tallene var en smertefull påminnelse om at hun kunne ha vært hjemme akkurat nå og sett basketball på TV mens hun brettet sammen fjellet av nyvasket tøy som lå på sofaen. Sara hadde gjort det til en lek å sjekke hvor lang tid hun klarte å la være å se på uret før hun kikket på de røde, utflytende tallene igjen. Rekorden var på tre minutter og 22 sekunder. Hun tok en bit til av salaten og sverget på å slå den.

«Du studerte altså på Emory,» sa Dale.

Hun nikket. «Og du gikk på Duke?»

Som hun hadde regnet med, begynte han på en lang beskrivelse av sin akademiske karriere, inkludert artikler han hadde fått på trykk og taler på diverse konferanser. Sara lot igjen som om det var interessant, tvang seg til ikke å se på klokken og spiste salat lik en ku som drøvtygde på en eng slik at Dale ikke skulle føle seg forpliktet til å stille henne et spørsmål.

Det var ikke den første blind daten hun hadde vært på, og det var dessverre ikke den minst kjedsommelige. Problemet i dag hadde begynt etter seks minutter – Sara hadde sett det på klokken. De hadde gått raskt gjennom de innledende frasene før de bestilte maten. Dale var skilt, hadde ingen barn, sto på god fot med sin eks-kone og spilte av og til basketball på sykehuset i fritiden. Sara kom fra en liten by i det sørlige Georgia. Hun hadde to greyhounder og en katt som valgte å bo hos foreldrene hennes. Ektemannen hennes var blitt drept for fire år siden.

26

Den siste setningen fikk vanligvis samtalen til å stoppe opp, men Dale hadde oppført seg som om det var en liten detalj. Til å begynne med hadde Sara sett det som en fordel at han ikke stilte spørsmål, men så forsto hun at det var fordi han var så selvopptatt. Deretter ble hun irritert på seg selv fordi hun var kritisk mot ham.

«Hva jobbet ektemannen din med?»

Sara hadde munnen full av salat. Hun tygde og svelget før hun svarte. «Han var politimann. Politisjef i fylket.»

«Det er uvanlig.» Ansiktsuttrykket hennes måtte ha sagt en del, for han fortsatte: «Jeg mener, det er uvanlig at han ikke er lege. At han ikke var lege. Ikke noen hvitsnipp, med andre ord.»

«Hvitsnipp?» Hun hørte at stemmen hennes lød anklagende, men klarte ikke å legge bånd på seg. «Faren min er rørlegger. Søsteren min og jeg jobbet sammen med ham i –» «Slapp av.» Han hevet hendene avvergende. «Det var ikke sånn ment. Jeg mener, det er noe edelt ved å jobbe med hendene, ikke sant?»

Sara visste ikke hva slags medisin dr. Dale praktiserte, men selv brukte hun hendene hver dag.

Han bare fortsatte i en alvorlig tone. «Jeg har stor respekt for politifolk. Og tjenestemenn. Soldater, mener jeg.» Han tørket seg nervøst rundt munnen med servietten. «Det er en farlig jobb. Var det på den måten han døde?»

Hun nikket og kikket på uret igjen. Tre minutter og 19 sekunder. Det var nesten rekord.

Han tok mobiltelefonen ut av lommen og så på displayet.

«Beklager. Jeg har vakt. Og ville sjekke at den er ladet.»

Han hadde i det minste ikke latt som om ringelyden var slått av, selv om hun var sikker på at han kom til å si det. «Jeg beklager at jeg går i forsvarsposisjon. Det er vanskelig å snakke om det.»

«Det var leit å høre.» Stemmen hans hadde et innøvd tonefall som Sara kjente igjen fra akutten. «Det må ha vært tøft for deg.»

Hun bet seg i tungen. Hun visste ikke hvordan hun skulle svare på en høflig måte, og innen hun bestemte seg for å be27

gynne å snakke om været, hadde det gått så lang tid at samtalen føltes pinlig. «Vi kan jo –» begynte hun.

«Unnskyld meg,» avbrøt han. «Jeg skal bare en tur på toalettet.»

Han reiste seg så brått at stolen nesten veltet. Sara så etter ham der han pilte innover i lokalet. Kanskje det bare var noe hun innbilte seg, men det så ut som om han stanset et øyeblikk foran nødutgangen.

«Idiot.» Hun la fra seg gaffelen på tallerkenen.

Hun så på klokken igjen. Den var 14.15. Hun kunne avslutte lunsjen innen klokken var 14.30, hvis Dale noen gang kom tilbake fra toalettet. Sara hadde spasert til restauranten fra leiligheten sin, så hun ville slippe den langtrukne, pinlige tausheten hvis Dale hadde kjørt henne hjem. De hadde betalt ved kassen da de bestilte maten. Det ville ta henne et kvarter å gå hjem, da ville hun rekke å ta av seg kjolen og ta på en joggebukse før basketballkampen begynte. Hun kjente at det rumlet i magen. Kanskje hun kunne late som om hun gikk, og så gå tilbake igjen og bestille en pizza.

Det gikk et minutt til. Sara så ut på parkeringsplassen. Bilen til Dale sto fremdeles der, med mindre den grønne Lexusen med DRDALE på skiltet tilhørte en annen. Hun visste ikke om hun følte seg skuffet eller lettet.

Det gikk et halvt minutt til. Gangen som førte til toalettene, var tom i 23 sekunder til. En eldre kvinne med gåstol kom langsomt gående. Det var ingen bak henne.

Sara støttet hodet i hendene. Dale var ikke noe dårlig menneske. Han var rolig, relativt frisk, hadde en jobb og det meste av håret i behold. Bortsett fra osten mellom tennene virket det som om han var renslig av seg. Og allikevel var det ikke nok.

Sara begynte å tro at det var hun som var problemet. Hun var blitt Atlantas svar på Mr. Darcy. Med en gang hun mistet interessen, var den borte for alltid. Det var lettere å få et dampskip til å skifte kurs enn å få Sara til å skifte mening.

Hun burde anstrenge seg mer. Hun var ikke 25 år lenger, 40-tallet pustet henne tungt i nakken. Hun var 1,80 høy, noe som gjorde antallet interessante menn begrenset, og ikke alle menn likte kvinner med rødbrunt hår og blek hud. Hun job28

bet mye. Hun kunne ikke lage mat. Hun hadde åpenbart mistet evnen til tørrprat et eller annet sted, og bare et ord om den døde ektemannen hennes var nok til at hun hisset seg opp.

Kanskje hun hadde for høye forventninger. Ekteskapet hennes hadde ikke vært perfekt, men det var faktisk veldig godt.

Hun hadde elsket ektemannen sin mer enn livet selv. Det å miste ham hadde nesten tatt knekken på henne, men Jeffrey hadde vært død i nesten fem år nå og hvis hun skulle være ærlig, så følte hun seg ensom. Hun savnet det å være sammen med en mann. Hun savnet måten de tenkte på og de overraskende nydelige tingene de kunne si. Hun savnet følelsen av en manns grove hud. Og hun savnet alt det andre. Den siste gangen en mann hadde fått henne til å himle med øynene, hadde det dessverre vært fordi hun kjedet seg, ikke fordi hun vred seg i ekstase.

Sara måtte innse at hun var helt horribelt dårlig på stevnemøter. Hun hadde ikke hatt så mye tid til å øve. Hun hadde vært seriemonogam helt fra puberteten. Den første kjæresten var en gutt på high school, og forholdet varte til hun begynte på college. Hun var sammen med en annen student da hun studerte medisin. Deretter møtte hun Jeffrey og hadde aldri ofret en annen mann en tanke. Bortsett fra en katastrofal ennattsaffære for tre år siden hadde hun ikke vært sammen med noen annen. Det var bare én annen mann som hadde gitt henne en antydning til en gnist, men han var gift. Og enda verre – han var en gift politimann.

Verre enn verst – han sto nå ved kassen bare tre meter fra henne.

Will Trent hadde på seg en svart treningsshorts og en langermet svart T-skjorte som fremhevet de brede skuldrene. Det rødblonde håret var lengre enn forrige gang hun så ham. Han hadde jobbet med en sak som involverte en av de gamle pasientene på barneklinikken i hjembyen hennes. Hun hadde stukket nesen så dypt inn i etterforskningen at han ikke hadde noe annet valg enn å la henne hjelpe til. De hadde begynt på noe som lignet en flørt, men da saken var over, dro han hjem til sin kone.

29

Will var usedvanlig observant, så han måtte ha sett at Sara satt ved et av bordene da han kom inn. Allikevel ble han stående med ryggen til henne og kikke på et flygeblad som var festet til en oppslagstavle på veggen. Hun trengte ikke å se på uret for å telle sekundene mens hun ventet på at han skulle hilse på henne.

Han konsentrerte seg om et annet flygeblad.

Sara løsnet spennen i håret og lot krøllene falle ned på skuldrene. Hun reiste seg og gikk bort til ham.

Hun visste noen få ting om Will Trent. Han var høy, minst 1,90, med en løpers atletiske kropp og de peneste bena hun noen gang hadde sett på en mann. Moren hans var blitt drept da han var under ett år gammel. Han var vokst opp på barnehjem og aldri blitt adoptert. Han jobbet som spesialagent i GBI. Han var en av de mest intelligente mennene hun hadde møtt, og han var så ordblind at hun ikke trodde han kunne lese bedre enn en elev i annen klasse.

Hun stilte seg ved siden av ham og kikket på flygebladet han stirret på. «Det ser interessant ut.»

Han gjorde et veldig dårlig forsøk på å spille overrasket over å se henne. «Dr. Linton. Jeg skulle bare –» Han rev av en av lappene på flygebladet. «Jeg har tenkt på å skaffe meg en motorsykkel.»

Sara så på flygebladet, som hadde en detaljert tegning av en Harley Davidson under en overskrift som inviterte nye medlemmer til å ta kontakt. «Jeg tror ikke MC-lesber er noe for deg.»

Smilet hans var skjevt. Han hadde brukt et helt liv på å skjule dysleksien, og selv om Sara hadde oppdaget det, mislikte han fremdeles sterkt å innrømme at han hadde et problem.

«Det er en fin måte å møte kvinner på.»

«Er du ute etter å møte kvinner?»

Sara ble minnet på et annet karaktertrekk ved Will – han hadde en forbløffende evne til å holde munnen lukket når han ikke visste hva han skulle si. Det resulterte i øyeblikk av pinlig taushet som fikk stevnemøtene hennes til å virke sprudlende og festlige.

Will fikk heldigvis bestillingen sin, og Sara tok et skritt bak30

over da han tok imot pizzaen fra den tatoverte og multipiercede kvinnen i kassen. Den unge kvinnen ga ham noe som bare kunne karakteriseres som et anerkjennende blikk. Det virket ikke som om han la merke til det, han sjekket bare pizzaen for å se at han hadde fått det han skulle ha.

«Okay.» Han vred på gifteringen med tommelfingeren. «Jeg burde vel komme meg hjem.»

«Javel.»

Han rikket seg ikke. Det gjorde ikke Sara heller. En hund begynte å bjeffe utenfor, en høy, spinkel lyd som kom inn gjennom de åpne vinduene. Sara visste at det var en liten plass med en vannskål ved inngangsdøren for de som hadde med seg kjæledyrene sine til restauranten. Hun visste også at Wills kone hadde en liten hund som het Betty, men at det meste av stellet og fôringen falt på ham.

Bjeffingen ble mer intens, men Will gjorde ikke mine til å bevege seg.

«Det høres ut som en chihuahua,» sa hun.

Han lyttet nøye og nikket. «Jeg tror du kan ha rett i det.»

«Der er du.» Dale var omsider kommet tilbake fra toalettet.

«Du, jeg har fått en telefon fra sykehuset …» Han så opp på Will. «Hei.» Sara presenterte dem. «Dale Dugan, dette er Will Trent.»

Will nikket kort og Dale gjorde det samme.

Hunden fortsatte å bjeffe, en gjennomtrengende og panisk gneldring. Sara så på ansiktsuttrykket til Will at han heller ville dø enn å vedkjenne seg hunden.

Sara forbarmet seg over ham. «Jeg vet at du må på jobb, Dale. Takk for lunsjen.»

«Okay.» Han bøyde seg frem og kysset henne på munnen.

«Jeg ringer deg.»

«Fint,» sa hun og motsto trangen til å tørke seg rundt munnen. Hun så på de to mennene da de nikket kort til hverandre igjen. Det fikk Sara til å føle seg som det eneste treet i en park full av hunder.

Betty bjeffet høyere da Dale gikk over parkeringsplassen.

Will mumlet noe før han skjøv opp utgangsdøren. Han løsnet båndet og tok hunden opp i den ene hånden mens han holdt 31

pizzaesken i den andre. Bjeffingen stanset med det samme.

Betty lente hodet mot brystet hans, og tungen stakk ut av munnen på henne.

Sara klappet hunden på hodet. Betty hadde sting på kryss og tvers over den smale ryggen. «Hva skjedde?»

Will bet fremdeles tennene sammen. «Hun havnet i klammeri med en Jack Russell.» «Å?» Med mindre Jack Russellen hadde sakser som poter, var det ingen mulighet for at en annen hund kunne ha forårsaket skaden.

Han nikket mot Betty. «Jeg må gå hjem med henne.»

Sara hadde aldri vært i huset til Will, men hun visste hvor han bodde. «Skal ikke du til høyre?» Hun presiserte. «Denne veien?»

Will svarte ikke. Det så ut som han vurderte hvorvidt han kunne klare å lyve for henne.

Hun ga seg ikke. «Bor ikke du ved Linwood?»

«Du bor i motsatt retning.»

«Jeg kan gå gjennom parken.» Hun begynte å gå og ga ham ikke noe valg. De sa ingenting da de satte kursen nedover Ponce de Leon. Lyden fra trafikken var høy nok til å fylle tomrommet, men selv eksosen fra bilene kunne ikke skjule det faktum at det var en nydelig vårdag. Par gikk hånd i hånd nedover gaten. Mødre trillet barnevogner. Joggere pilte over fire kjørebaner. Skyene fra morgentimene hadde forsvunnet østover og gitt plass til en denimblå himmel og en svak vind. Sara la hendene på ryggen og så ned på det sprukne fortauet. Trerøtter stakk opp av betongen lik krokete tær.

Hun kikket på Will. Solen skinte mot svetten i pannen hans.

Han hadde to arr i ansiktet, men hun visste ikke hvordan han hadde fått dem. Overleppen var blitt kløyvd på et eller annet tidspunkt og så sydd dårlig sammen igjen, noe som ga munnen hans et litt brutalt drag. Det andre arret gikk langs den venstre kjeven og forsvant ned i halslinningen. Da hun møtte ham første gang, tenkte hun at arrene stammet fra uhell da han var gutt, men nå som hun visste at han hadde vokst opp på barnehjem og i fosterhjem, tenkte hun at det lå en mørkere historie bak.

32

Will kikket på henne og Sara så bort. «Dale virker som en hyggelig fyr,» sa han.

«Ja, han gjør det.»

«Han er vel lege.»

«Det stemmer.»

«Det så ut som om han er en god kysser.»

Hun smilte.

Will løftet Betty litt opp for å få bedre tak. «Er du sammen med ham?»

«Det var det første stevnemøtet i dag.»

«Dere så ut til å ha kjent hverandre lenger enn det.»

«Hvordan står det til med din kone, Will?»

Han svarte ikke med det samme. Han kikket over skulderen hennes. «Jeg har ikke sett henne på fire måneder.»

Sara følte seg på et merkelig vis forrådt. Wills kone var borte og han hadde ikke ringt henne. «Er dere separert?»

Han gikk til side slik at en jogger kunne passere. «Nei.» «Er hun forsvunnet?»

«Ikke egentlig.»

En MARTA-buss kom duvende opp langs fortauet, og motoren fylte luften med en langtrukken rumling. Sara hadde truffet Angie Trent for nesten et år siden. Den yppige kroppen og middelhavsutseendet hennes var akkurat det mødre tenkte på når de advarte sønnene sine mot løsaktige kvinner.

Bussen kjørte av gårde. «Hvor er hun?» spurte Sara.

Will pustet dypt ut. «Hun drar ofte fra meg. Hun drar og så kommer hun tilbake. Hun blir værende en stund før hun stikker av igjen.»

«Hvor drar hun?»

«Jeg aner ikke.»

«Har du aldri spurt henne?»

«Nei.» Sara lot ikke som hun forsto det. «Hvorfor ikke?»

Will kikket ut i gaten på trafikken som suste forbi. «Det er vanskelig å forklare.»

Hun la hånden på armen hans. «Forklar det for meg.»

Han stirret på henne. Han så latterlig ut med den lille hunden i den ene hånden og pizzaesken i den andre.

33

Sara gikk nærmere og la hånden på skulderen hans. Hun kjente harde muskler under T-skjorten, varmen fra huden hans. I solskinnet så øynene hans utrolig blå ut. Han hadde pene øyevipper, blonde og myke. Han hadde litt skjeggstubb på den ene kjeven som han ikke hadde fått med under barberingen. Hun var noen centimeter kortere enn ham. Hun stilte seg på tå og så ham inn i øynene.

«Snakk med meg,» sa hun.

Han var taus, og kikket bare på henne. Han lot øynene hvile på munnen hennes før han møtte blikket hennes igjen.

«Jeg liker at du har håret utslått,» sa han til slutt.

Sara fikk ikke sagt noe – en svart SUV stanset med hvinende bremser midt i gaten. Den stoppet rundt 20 meter fra dem før den ble satt i revers. Dekkene hvinte mot asfalten og lukten av svidd gummi fylte luften. SUVen stanset rett foran dem. Vinduet ble rullet ned.

Amanda Wagner, sjefen til Will, ropte mot ham. «Sett deg inn i bilen!»

Sara og Will ble så overrasket at ingen av dem klarte å bevege seg. Biler tutet. Sjåførene hyttet med nevene. Sara følte det som om hun hadde havnet midt i en actionfilm.

«Nå!» sa Amanda.

«Kan du –» begynte Will, men Sara hadde allerede tatt Betty og pizzaesken. Han fisket frem husnøkkelen fra sokken og ga den til henne. «Du må lukke henne inne på gjesterommet så hun ikke –» «Will!» Stemmen til Amanda ga ikke rom for ytterligere nøling.

Sara tok imot husnøkkelen. Metallet var varmt fra kroppsvarmen hans. «Bare dra.»

Will trengte ikke å bli bedt to ganger. Han jumpet inn i bilen og foten ble slept langs asfalten idet Amanda svingte ut fra fortauskanten. Biler tutet igjen. En firedørs sedan fikk sladd.

Sara så en tenåring i baksetet. Jenta presset hendene mot vinduet og måpte av skrekk. En annen bil kom bakfra i full fart, men klarte å stanse i tide. Sara møtte blikket til den unge jenta, så ble sedanen rettet opp og kjørte av gårde.

Betty skalv og Sara følte seg også skjelven. Hun forsøkte å 34

berolige hunden mens hun gikk mot huset til Will. Hun holdt Betty tett inntil seg og presset leppene mot hodet hennes. Hjertene deres hamret i brystet. Sara visste ikke hva som fikk det til å banke hardere – det å tenke på hva som kunne ha skjedd mellom henne og Will, eller trafikkulykken Amanda Wagner nesten hadde forårsaket.

Hun måtte se på nyhetene på TV når hun kom hjem og finne ut hva som foregikk. Varevognene til TV-selskapene kom til å følge etter Will. Amanda var assisterende direktør i GBI. Hun kjørte ikke rundt og lette etter agentene sine uten grunn. Sara så for seg at Faith, makkeren til Will, var på vei til åstedet i full fart.

Sara hadde glemt å spørre ham om husnummeret, men det sto heldigvis på halsbåndet til Betty. Hun ville ha funnet frem uten det – hun fikk raskt øye på den svarte Porschen hans i en oppkjørsel i enden av gaten. Bilen var en eldre modell som var blitt helt restaurert. Will måtte ha vasket den i dag. Dekkene glinset og hun kunne se speilbildet sitt i det lange panseret da hun gikk forbi.

Hun hadde aldri sett huset hans, og smilte da hun fikk øye på det. Han bodde i en bungalow av rød murstein med en tilhørende garasje. Inngangsdøren var malt svart, karmene gule.

Plenen var pent klippet og hadde trimmede busker. Et fargerikt blomsterbed gikk rundt et mimosatre foran huset. Sara lurte på om Angie Trent hadde grønne fingre. Stemorsblomster var hardføre planter, men de måtte vannes. Etter det Will hadde fortalt, virket det ikke som om Mrs. Trent var den typen som brukte tid på det. Hun visste ikke hva hun syntes om det, eller om hun i det hele tatt forsto det. Sara husket likevel hva moren hennes hadde gjentatt flere ganger: En fraværende kone er fremdeles en kone.

Betty begynte å vri på seg da Sara gikk oppover innkjørselen.

Hun tok bedre tak rundt hunden. Det var bare det som manglet i dag – å miste hunden som tilhørte konen til en mann hun nettopp hadde hatt lyst til å kysse midt på gaten.

Sara ristet på hodet da hun gikk opp trappen. Hun måtte slutte å tenke på Will på den måten. Hun burde være glad for at Amanda Wagner hadde avbrutt dem. Jeffrey hadde på et tid35

lig tidspunkt i ekteskapet vært utro mot Sara. Det hadde nesten revet dem i filler, og det å reparere forholdet hadde tatt år med hardt arbeid. Will hadde gjort sitt valg, uansett hva hun måtte mene om det. Og det var ikke et resultat av en flyktig romanse.

Han hadde vokst opp sammen med Angie. De møtte hverandre på barnehjemmet da de var små. De hadde kjent hverandre i nesten 25 år. Sara hadde ingen plass mellom dem. Hun hadde ikke tenkt å la en annen kvinne gå gjennom den samme smerten som hun selv, uansett hvor trøstesløse de andre mulighetene hennes var.

Nøkkelen gled lett inn i låsen. Avkjølt luft kom mot henne da hun åpnet døren og gikk inn. Hun satte fra seg Betty på gulvet og tok av henne båndet. Hunden pilte innover i huset.

Sara klarte ikke å styre nysgjerrigheten da hun så seg rundt.

Will hadde definitivt en maskulin smak. Hvis hans kone hadde bidratt med noe i innredningen, var det ingen tegn til det. Et flipperspill sto midt i spisestuen, rett under en lysekrone. Will reparerte åpenbart maskinen – de elektriske ledningene lå pent ved siden av en verktøykasse på gulvet, og hun kjente lukten av maskinolje.

Sofaen i stuen var mørkebrun, i grovt, semsket skinn, med en stor, matchende ottoman. Veggene var lys beige. En smal, svart lenestol sto foran en 50 tommers plasma-TV med flere elektroniske bokser plassert rett under. Alt var pent og ryddig.

Det fantes ikke støv, rot eller en haug med skittentøy i sofaen.

Will holdt bedre orden enn Sara, men det gjorde egentlig de fleste. Skrivebordet hans sto i et hjørne i arbeidsrommet, rett ved gangen. Krom og metall. Hun lot fingeren gli over stangen på lesebrillene hans. Det lå bunker med papirer pent stablet rundt en bærbar PC og en skriver. En pakke med markeringstusj lå oppå en stabel med fargede mapper. Det sto små metallbokser med strikker og binders der, som var delt inn etter farge og størrelse.

Sara hadde sett det før. Will kunne lese, men det var ikke lett for ham og det gikk langsomt. Han brukte markeringstusj og binders i forskjellige farger til å hjelpe ham med å finne det han lette etter uten å måtte lese hva som sto på et ark eller i 36

en mappe. Det var et smart triks som han sannsynligvis hadde lært seg tidlig. Sara tvilte ikke på at han hadde vært en av de som satt bakerst i klasserommet og memorerte alt læreren sa, men uten å klare – eller være villig til – å skrive ned noe av det når de hadde en prøve.

Hun tok med seg pizzaesken inn på kjøkkenet som ble holdt i den samme, mørkebrune fargen som resten av huset. I motsetning til Saras kjøkken var granittbenkene ryddige, og en kaffetrakter og et TV-apparat var de eneste tingene som sto fremme.

Kjøleskapet hans var også tomt, bortsett fra en melkekartong og en pakke med gelé. Sara la pizzaesken på den øverste hyllen før hun gikk til den bakre delen av huset for å se hvor det var blitt av Betty. Hun fant gjesterommet først. Taklyset var slått av, men Will hadde latt en nattlampe bak en lenestol stå på. Ved siden av lenestolen sto det en hundeseng formet som en sjeselong. En skål med vann og en skål med tørrfôr sto i et hjørne. Et TV-apparat var montert på veggen, med en tredemølle under.

Rommet var mørkt, veggene var i samme farge som i stuen.

Hun skrudde på taklyset og ble overrasket over å se bokhyller langs veggene. Sara lot en finger gli nedover bokryggene. Hun kjente igjen klassikere, sammen med en håndfull feministisk litteratur som man pleide å forbinde med alvorlige unge kvinner det første året på college. Alle bokryggene var sprukne, et tegn på at bøkene var blitt lest mange ganger. Hun ville aldri ha gjettet på at Will hadde et lite bibliotek i huset. Han var så ordblind at det å lese en tykk roman ville være et sisyfosarbeid.

Lydbøkene ga mer mening. Sara satte seg på kne og kikket på CD-ene som var stablet ved siden av en Bose-spiller som så dyr ut. Smaken hans var mer intellektuell enn hennes, det var mye faglitteratur og historiske verk som Sara vanligvis ville anbefale mot søvnløshet. Hun presset ned en lapp der det sto: «Tilhører biblioteket i Fulton fylke».

Klikkingen av tånegler avslørte at Betty befant seg i gangen.

Sara rødmet, hun følte det som om hun var blitt tatt på fersk gjerning. Hun reiste seg for å ta opp hunden, men Betty løp overraskende fort av gårde. Sara fulgte etter henne, forbi badet og inn på det andre rommet. Soverommet til Will.

37

Sengen var redd opp, en mørkeblå dyne lå over matchende laken. Det sto bare én pute lent mot veggen der hodegjerdet skulle ha vært. Et nattbord. En lampe.

I motsetning til resten av huset var det noe nyttebetont over rommet. Sara hadde ikke lyst til å dvele ved hvorfor mangelen på en romantisk atmosfære gjorde henne lettet. Veggene var hvite, uten noen form for kunst. Armbåndsuret og klokken hans lå oppå en kommode ved siden av enda et TV-apparat.

En dongeribukse og en T-skjorte var lagt frem på skammelen ved foten av sengen sammen med et par svarte sokker.

Støvlene hans sto under skammelen. Hun tok opp skjorten.

Det var en svart, langermet T-skjorte, lik den Will hadde på seg.

Betty hoppet opp i sengen og la seg godt til rette på puten, lik en fugl i et reir.

Sara brettet sammen T-skjorten og la den ved siden av dongeribuksen. Dette begynte å ligne sykelig forfølging. Hun hadde i det minste ikke luktet på skjorten eller romstert i skuffene hans. Hun tok opp Betty og tenkte at hun burde plassere hunden på gjesterommet og komme seg ut derfra.

Hun gjorde akkurat det da telefonen ringte. Telefonsvareren ble koblet til, og hun hørte stemmen til Will fra soverommet.

«Sara? Hvis du er der, så vær snill og ta telefonen.»

Hun gikk inn på soverommet igjen og tok av røret. «Jeg skulle akkurat til å gå.»

Stemmen hans var anspent. Hun hørte en baby gråte i bakgrunnen og folk som ropte. «Kan du komme hit med en gang? Ned til Faith. Til huset til moren hennes. Det er viktig.»

Sara kjente en strøm av adrenalin skjerpe sansene. «Er alt i orden med henne?»

«Nei,» svarte han kort. «Skal jeg gi deg adressen?»

Uten å tenke seg om åpnet hun skuffen i nattbordet, da hun tenkte at han hadde papir og penn liggende der. I stedet så hun et blad av den typen faren hennes gjemte nederst i verktøykassen i garasjen.

«Sara?»

38

Hun fikk ikke lukket skuffen. «Jeg må hente noe å skrive på.

Vent litt.» Will var sannsynligvis den eneste personen i Amerika som ikke hadde en trådløs telefon. Sara la røret på sengen, fant penn og papir på skrivebordet og tok røret igjen. «Okay,» sa hun.

Will ventet til en eller annen sluttet å rope. Han snakket lavt da han ga henne adressen. «Det ligger i Sherwood Forest, på baksiden av Ansley. Vet du hvor det er?»

Ansley lå bare fem minutter unna. «Jeg finner det.»

«Ta bilen min. Nøklene henger på en krok ved bakdøren på kjøkkenet. Kan du kjøre med manuelt gir?»

«Ja.» «Media er her allerede. Ta tak i den første politibetjenten du ser og si at jeg har bedt deg om å komme, da slipper de deg inn.

Ikke snakk med noen andre. Okay?»

«Greit.» Hun la på røret og skjøv skuffen igjen med begge hender. Betty hadde lagt seg på puten igjen. Sara tok henne opp og skulle til å gå da hun kom til å tenke på noe. Will hadde bare på seg en shorts da han dro av gårde. Han trengte en bukse. Hun la lommeboken og klokken i baklommen på dongeribuksen. Hun visste ikke hvor han oppbevarte pistolen sin, men hun hadde ikke tenkt å snuse mer rundt enn hun allerede hadde gjort.

«Kan jeg hjelpe deg med noe?»

Sara kjente en bølge av redsel gå gjennom kroppen. Angie Trent lente seg mot soveromsdøren og støttet hånden nonchalant mot dørkarmen. Det mørke, krøllete håret rakk henne ned til skuldrene. Sminken var perfekt. Neglene var perfekte. Det stramme skjørtet og den avslørende toppen ville lett ha gitt henne forsiden på bladet i nattbordskuffen til Will.

«Jeg, jeg –» Sara hadde ikke stammet siden hun var 12 år.

«Vi har møtt hverandre før, ikke sant? Du jobber på sykehuset.»

«Ja.» Sara gikk noen skritt vekk fra sengen. «Will ble kalt brått ut på en jobb. Han ba meg om å ta med hunden din –» «Hunden min?»

Sara kjente vibrasjonene fra et knurr i brystet til Betty.

39

Munnen til Angie vred seg i forakt. «Hva har skjedd med den?»

«Hun ble –» Sara følte seg som en idiot som bare sto der. Hun stakk dongeribuksen til Will under armen. «Jeg skal lukke henne inne på gjesterommet og gå.»

«Ja, gjør det.» Angie sperret veien for henne. Hun tok seg god tid før hun gikk til side og lot Sara passere. Hun gikk etter henne til gjesterommet, så at hun la Betty på hundesengen og lukket døren.

Sara skulle til å gå da hun husket at hun trengte bilnøklene.

Hun tvang seg til å holde stemmen stødig. «Will ba meg om å kjøre bilen hans bort til ham.»

Angie la armene i kors. Hun hadde ingen giftering på fingeren, bare en sølvring rundt tommelen. «Det gjorde han sikkert.»

Sara gikk inn på kjøkkenet. Hun var så rød i ansiktet at hun svettet. Det sto en bag ved bordet som ikke var der i sted. Bilnøklene hang på en krok ved bakdøren slik Will hadde sagt. Hun tok dem og gikk inn på arbeidsrommet. Hun var klar over at Angie sto i gangen og fulgte hver bevegelse med blikket. Sara gikk så raskt hun kunne mot utgangsdøren. Det kjentes som om hun hadde hjertet i halsen. Angie Trent hadde ikke tenkt å gjøre det lett for henne.

«Hvor lenge har du ligget med ham?»

Sara ristet på hodet. Det kunne ikke være mulig.

«Jeg spurte deg om hvor lenge du har ligget med mannen min.»

Sara stirret på døren, for skamfull til å se på henne. «Det er en misforståelse, det kan jeg love deg.»

«Jeg finner deg i mitt hus, i mitt soverom, som jeg deler med mannen min. Hvordan vil du forklare det? Jeg kan nesten ikke vente.»

«Som jeg sa, så –» «Tenner du på politimenn, er det dét som er greia?»

Det føltes som om hjertet stanset i brystet på Sara.

«Den døde mannen din var politibetjent, ikke sant? Får du et eller annet kick ut av dette?» Angie lo hånlig. «Han kommer 40

aldri til å gå fra meg, vennen min. Du må finne deg en annen kødd å leke med.»

Sara klarte ikke å svare. Situasjonen var så forferdelig at hun ikke fikk frem et ord. Hun fomlet etter dørhåndtaket.

«Han skar seg selv på grunn av meg. Har han fortalt deg det?»

Hun tvang seg til å holde hånden stødig så hun fikk åpnet døren. «Beklager, men jeg må gå nå.»

«Jeg så på mens han skar opp armen med et barberblad.»

Sara klarte ikke å bevege hånden. Hun forsøkte å fordøye det hun hørte.

«Jeg har aldri sett så mye blod i hele mitt liv.» Angie ble stille i noen sekunder. «Du kunne i det minste se på meg når jeg snakker til deg.»

Sara hadde ikke lyst, men tvang seg til å snu seg.

Stemmen til Angie var passiv, men hatet i øynene hennes gjorde det vanskelig å se på henne. «Jeg holdt rundt ham hele tiden. Har han fortalt deg om det? Har han fortalt hvordan jeg holdt rundt ham?»

Sara klarte fremdeles ikke å si noe.

Angie hevet den venstre armen. Hun lot den høyre pekefingeren gli uendelig langsomt oppover den bare huden, fra håndleddet og opp til albuen. «De sa at barberbladet gikk så dypt at det traff armbenet.» Hun smilte, som om det var et lykkelig minne. «Han gjorde det for meg, din merr. Tror du han vil gjøre det for deg?»

Nå som Sara så på henne, klarte hun ikke å slutte. Hun bare stirret, og sekundene gikk. Hun tenkte på uret i restauranten med de utflytende tallene. Til slutt kremtet hun, usikker på om hun klarte å snakke. «Det er den andre armen.»

«Hva?» «Arret,» sa hun og nøt det forvirrede ansiktsuttrykket til Angie Trent. «Det er på den andre armen hans.»

Sara svettet så sterkt i hendene at det var så vidt hun klarte å vri håndtaket rundt. Hun krympet seg idet hun forsvant fort ut, og lurte på om Angie ville komme løpende etter henne, eller enda verre: avsløre løgnen hennes.

Sannheten var at Sara ikke hadde sett noe arr på armen til 41

Will, fordi hun aldri hadde sett ham med bare armer. Han gikk alltid med langermede skjorter. Han rullet aldri opp ermene eller kneppet opp mansjettene. Hun bare gjettet. Will var venstrehendt. Hvis han hadde forsøkt å ta livet av seg mens den hatefulle kona hans heiet på ham, ville han ha skåret opp den høyre armen, ikke den venstre.