Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 3
GUN VIK
En fortelling om sykdom og kjærlighet
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 4
Skrevet i samarbeid med Jørn Roeim
© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-33224-2 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Laila Mjøs/Blæst Omslagsfoto: Tom Erik Holland, TA Sats: OZ Fotosats AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 11,5/16,5 pkt. Minion og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 5
Bestandig, har du pleid å svare når noen spør hvor lenge vi har vært sammen. Det er ikke langt fra sannheten. Men bestandig … det er også her og nå.
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 6
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 7
Innledning Første dagboknotat, søndag 14. juni 2009 Kjære Per, jeg sitter ved sengen din. Du beveger så vidt hendene som ligger slappe og kraftløse på dyna. Jeg tar dem i mine, og du klemmer til, kanskje bare som en refleks. Armene dine er fortsatt brune. Hendene virker for store for kroppen. Jeg elsker hendene dine, jeg har alltid sagt at du har de vakreste hendene jeg vet om. Som billedhugger har du sterke og følsomme hender, hender som kan forme i stein og leire, hender som kan male og tegne, hender som kan framkalle de deiligste følelser når du bruker dem på meg og skaper øyeblikkets og nærhetens kunst, hud mot hud. Hendene dine, som alltid er litt møkkete, og som har sår og skrammer fordi de alltid er i aktivitet. Pekefingeren på venstre hånd har et stort blåmerke på neglen. Da du klemte den i porten til det nye huset, smilte du stivt, kanskje fordi jeg så det. Du lot som det ikke gjorde vondt, for å trøste meg … De forteller en historie om et liv i arbeid og aktivitet. De har tegnet de mest levende linjer, de har mekka båt og bil, bygd hus og hytte og skiftet bleier. Hendene dine har spilt de vakreste selvlagde sanger – om
7
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 8
urett, om grådighet, om all verdens barn, om rettferdighet, om takknemlighet og kjærlighet. Og de har, ikke minst, formidlet din kjærlighet til meg. Det eneste de formidler nå, er hvor langt borte du er. Aldri har du vært så fjern for meg. Aldri har du vært der du er nå – et sted mellom liv og død.
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 9
Fredag 29. mai 2009 – dagen som forandret livet Hvor skal jeg begynne? La meg begynne med begynnelsen – den nye begynnelsen. Våren 2008 tok Per og jeg et avgjørende veivalg i livet. Vi levde et rikt liv – men et travelt liv. Ved siden av jobbene våre – Per som lærer i videregående på linjen for media og kommunikasjon, som han selv hadde bygd opp, samtidig som han var aktiv som kunstner innen skulptur, billedkunst og musikk, og jeg med mitt eget firma innen design og produksjon av skinnklær – hadde vi i mange år brukt all vår ledige tid til restaurering av et stort, gammelt hus i sveitserstil. Det var nærmest en ruin da vi kjøpte det, men det lå sentralt i byen og hadde plass til oss og det vi drev med. Vår felles innsats, men særlig Pers kreativitet, arbeidskapasitet og perfeksjonisme, resulterte etter årelangt strev i kommunens byggeskikkpris. Omtrent samtidig med dette begynte vi paradoksalt nok å føle at huset og tingene eide oss mer enn omvendt. Hytta på fjellet fikk naboer stadig tettere innpå seg og var ikke lenger det usjenerte fristedet den hadde vært, og lite tid til å bruke den gjorde at vi følte oss mest som vaktmestre der. Det samme gjaldt seilbåten vår, som vi også brukte mer tid på å vedlikeholde enn bruke.
9
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 10
Men det viktigste av det hele var at midt i det hektiske og ytre sett kanskje vellykkede livet vi levde, følte vi at kjærligheten forvitret, at nærheten og tiden og roen til å pleie hverandre hadde gått tapt. I mai 2008 så jeg en boligannonse for en nybygd «gård» i skogen. Det var en tidligere bondegård like utenfor byen, med praktfull utsikt. Jorda var solgt fra, husene var revet og erstattet med nye i tradisjonell stil og med høy standard – en «låve» ypperlig egnet for Pers arbeid med musikk og skulptur, en «kårbolig» som kunne romme mitt verksted, og et hovedhus med rikelig plass til oss selv, barn og barnebarn og gjester. Vi selger alt! foreslo jeg. Jeg ville ha mer tid til å nyte livet, mindre å passe på – jeg ville ha ro, frisk luft og rom rundt meg. Den annonserte landlige eiendommen var midt i blinken. Kall det gjerne drømmen om småbruket, men det var der vi mente vi kunne begynne et nytt og bedre liv, et liv uten for mange ting og forpliktelser, og ikke minst: finne tilbake til hverandre. Det føltes virkelig som om vi kvittet oss med alt bortsett fra gifteringene, men de var jo også det viktigste å ta med seg videre … I oktober 2008 flyttet vi inn på Kleppgården. I syv måneder følte vi oss som verdens lykkeligste mennesker. Omgitt av jorder og trær, med vindsuset i skogen som bakgrunnsmusikk, skuet vi ut over byen langt under oss. Hver dag sa Per: «Dette er nummeret før himmelen!» Vi fant tilbake til roen, og vi fant virkelig tilbake til kjærligheten til hverandre. Alt var så godt som vi syntes det kunne bli. Finanskrisen gjorde at det tok tid å selge huset i byen, men om kvelden 28. mai 2009 kunne Per endelig tømme
10
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 11
siste rest. Dagen etter, 29. mai, skulle nøklene overleveres den nye eieren. Det innebar ikke bare et farvel til det gamle huset, men symboliserte også den endelige avskjeden med det livet vi hadde lagt bak oss. Jeg hadde bakt bløtkake til Per skulle komme hjem om kvelden for å feire begivenheten. Kaken var så fin, med masse krem og pyntet med jordbær. Men opprydningen trakk ut, det begynte å bli natt. Da klokka nærmet seg tolv, fant jeg ut at feiringen måtte utsettes til dagen etter. I og for seg like greit, siden det jo var overleveringen av nøkkelen som skulle markere den endelige sluttstreken på den langvarige salgsprosessen. Bløtkaken ble satt på et kjølig sted, og før jeg gikk og la meg, skrev jeg en nattalapp til Per, som jeg festet til en ølboks på kjøkkenbenken. Forhåpentligvis hadde han og sønnen, som hjalp ham, fått seg noe å spise på en bensinstasjon. Litt senere våkner jeg av at Per tumler inn på soverommet, faller over ende på gulvet og sier: «Suppe er ikke nok for meg!» Forvirret står jeg opp av sengen og sier: «Er du så sulten og sliten?» Jeg tar på meg morgenkåpen, hjelper ham opp og registrerer at han er svett og kald. «Jeg skal gå ned og smøre noe mat til deg og koke litt kaffe,» sier jeg. Per smiler matt og svarer: «Det skal bli godt.» Når jeg kommer opp igjen, ligger han på badegulvet, og det er oppkast overalt. Jeg hjelper ham opp, vasker og tørker ham. Han er stille og fortsatt svett og kald. Han går inn på soverommet, setter seg på sengen og begynner å spise.
11
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 12
Jeg går ut på badet for å rydde opp. Så typisk Per å ta seg helt ut, spise for lite og utsette det meste til det nesten er for sent. Han er ikke helt kvitt de gamle uvanene ennå. Inne på soverommet ser jeg at han har spist en brødskive. Nå sitter han nærmest apatisk, med bøyd hode. Han ber meg ringe etter lege. Jeg er helt rolig, finner mobilen og ringer nummeropplysningen for å få nummeret til legevakten. Deretter ringer jeg legevakten, som ber meg ringe 113. Til dem forteller jeg at mannen min har kastet opp, er svett og kald, har spist lite og hatt mye å gjøre i det siste, siden vi holder på å flytte. «Vi sender en ambulanse med en gang,» hører jeg i andre enden. Så setter jeg meg ved siden av Per og venter. Vi er en halv time inn i den nye dagen som for alvor skal markere begynnelsen på det nye livet Jeg går til vinduet for å se etter ambulansen. Per sier med ett at han føler seg bedre, så det gjør ikke noe om bilen er sen. Telefonen ringer, og ambulansesjåføren spør etter veien – de har kjørt feil. Jeg går ned i første etasje igjen og ut og åpner porten. Nå skimter jeg blålysene mellom trærne. Fortsatt er jeg helt rolig. Ambulansefolkene går opp på soverommet. En av dem barberer bort håret på brystkassa til Per og setter på noen ledninger jeg ikke skjønner hva er. De henter en bærestol og tar ham ned til en båre som de har satt ved inngangsdøra. Hunden vår har gjemt seg bak en stol i stua. Den bjeffer alltid når det kommer noen – men ikke nå.
12
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 13
De spør om jeg vil være med til sykehuset. Jeg ser at jeg har hull i buksa, og at jeansskjorta har kremflekker. Men jeg svarer ja, jeg skal bare se om hunden vår er inne. Det vet jeg at den er, men jeg går inn og henter tobakken til Per og en varm jakke siden han var så kald. «Hjertestans!» roper ambulansemannen som sitter bak ved båra idet vi svinger inn foran akuttmottaket på sykehuset. Mange hvitkledde kommer til, og en av dem tar meg i armen og fører meg inn på et rom. Jeg får beskjed om å ringe guttene våre. Fortsatt er jeg helt rolig. Ingen av guttene svarer, men det er ikke så rart, det er jo svarte natta. Hos lillebroren min og samboeren til sønnen min får jeg svar, men jeg husker ikke hva jeg sa til dem. «Vi gir ham elektrosjokk mellom hver hjertestans. Situasjonen er kritisk,» sier en hvitkledd. Plutselig står min sønn og Pers yngste sønn i rommet. Jeg husker at sønnen min gråt, men selv var jeg helt rolig og ville hverken ha trøst eller klem. En lege kommer og sier at de kjører Per opp på intensiven. Han forteller også at Per har hatt syv hjertestanser, og at situasjonen fremdeles er kritisk. Guttene blir med, og vi står sammen rundt sengen til Per bak et forheng i et rom hvor det også ligger tre andre kritiske tilfeller. Etter en stund tar noen oss med inn på et rom for pårørende. Vi må gjerne være der, sier de, men det er ikke noe vi kan gjøre fra eller til, så vi kan likeså godt dra hjem. Jeg går heller inn til Per igjen og holder ham i hånden til det blir morgen.
13
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 14
Denne dagen blir noe helt annet enn den festdagen som jeg hadde planlagt. I stedet for bløtkake og feiring får jeg overlevert en pose med Pers tøy og en konvolutt med gifteringen i. Ringen er tynn og slitt etter å ha vært med i Pers aktive liv i 28 år. Pers sønn Iver henter meg og sier at jeg må hjem og få meg litt søvn: «Du kan ikke gjøre noe for pappa nå allikevel.» Jeg er ikke trøtt. Han kjører meg hjem til gården, men jeg vil ikke at han skal være med inn. Han ser bekymret ut, og akkurat da ligner han så veldig på faren sin. Jeg vil ikke ha trøst, for jeg vil ikke tro at dette er sant. «Bare kom og hent meg om noen timer, så får jeg stelt meg litt,» sier jeg. Motvillig kjører han vekk. Men da jeg lukker porten bak meg, er det som om jeg holder på å bli gal av sorg. Jeg hyler høyt, går rundt på eiendommen og roper på hjelp og på Per. Hunden vår har gjemt seg bak stolen og er usikker når jeg kommer inn. Jeg gir ham vann og mat og sjekker at bløtkaken er fin. Dusjer og steller meg, og begynner å vente på Iver. Søvn er det ikke snakk om. Etter et par timer er jeg tilbake på sykehuset igjen. Alle som er glad i Per, er der. Eldstesønnen Julian med kjæresten Bjørn, yngstesønnen Iver, min sønn Lars og hans samboer Karina, som har med seg sønnen Leon på tre måneder, vårt minste barnebarn. Og så lillebroren min Tommy, som er lege, og som tålmodig forklarer hva som skjer, der vi sitter ved siden av hverandre på en lang sofa i korridoren. Ingenting når inn til meg. Jeg vil ikke vite. Jeg vil fortsatt ikke ha trøst eller klem, vil ikke innrømme at jeg trenger det, for da bekrefter jeg
14
Vik.Din hånd i min
24-06-10
11:31
Side 15
tragedien. Det eneste jeg vil, er å være der og holde Per i hånden, og at de andre skal dra hjem til gården og spise opp den bløtkaken. Jeg stenger av for omgivelsene og forsøker å komme inn i Pers verden. * Etter 17 dager begynte jeg å skrive dagbok. Flere hadde rådet meg til å gjøre det, også av personalet på sykehuset. Det var stort behov innen helsevesenet for beretninger fra folk som hadde opplevd krisesituasjoner, sa de. Det stemmer nok, for jeg hadde selv begynt å savne litteratur om det jeg opplevde. Men jeg oppdaget snart at skrivingen også var god egenterapi. Hver gang Per våknet, var han urolig og rasende på grunn av alle slangene han var tilkoblet – blant annet måtte han ha respiratorhjelp til å puste. Han hadde såkalt intensivdelir, en form for forbigående «galskap» eller forvrengt virkelighet som mange rammes av i forbindelse med oppvåkning på en intensivavdeling. Pasienten kan oppleve å befinne seg i sin egen lille verden og få panikk fordi de ikke greier å kommunisere med omverdenen. Derfor ble Per holdt sovende i flere uker. I denne tiden speidet jeg etter hvert minste tegn på framgang, og skrivingen ble ikke minst en måte å dokumentere disse observasjonene på. Dagboka ble livbøyen jeg klamret meg fast til, den representerte håpet og troen da alt så som mørkest ut.
15