Den tolvte innsikt av James Redfield

JAMES REDFIELD

beslutningens time Oversatt av Dag Biseth

James Redfield Originalens tittel: The Twelfth Insight Copyright © 2011 by James Redfield This edition published by arrangement with Grand Central Publishing, New York, New York, USA through Sane Töregård Agency.

All rights reserved.

Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36424-3 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Ingeborg Ousland/cmyk.no Omslagsfoto: iStockphoto Sats: Type-it AS, 2011 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 10.9/13 pkt Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kaelynn og Mckenna

takk

Jeg står i takknemlighetsgjeld til mange som på en eller annen måte har bidratt til denne boka. Først og fremst vil jeg gjerne få takke alle de menneskene verden over innenfor alle religioner som holder ideen om en sann åndelig bevissthet høyt i hevd. Det er deres stille styrke som bokstavelig talt frelser verden.

Videre fortjener Larry Dossey spesiell omtale for sin bok The Power of Premonitions. På et eller annet vis makter han alltid å skrive et landemerke av en bok når tiden er inne for å popularisere et videre skritt for menneskelig bevissthet. Takk til dr. Russell Blaylock, som leder an i kampen mot farlige kjemiske tilsetningsstoffer i maten vår. Og til Michael Murphy, som sørger for plass til alle dem som søker å overkomme de store menneskelige forskjellene i vår tid: først den kalde krigen og så religiøs og kulturell intoleranse. Videre ønsker jeg å rose arbeidene til Carl Johan Calleman og John Major Jenkins om mayakalenderen. En oppriktig takk går også til Phil Cousineau for hans briljante analyse av sammenlignende religiøs tanke.

Nærmere det hjemlige vil jeg få uttrykke stor takk til Larry Kirshbaum og min forlegger Jamie Raab, som for7

sto visjonen og hjalp til med å utforme dens ideer, til alle dem i Grand Central Publishing som hjelper til med å omgjøre et manuskript til en bok, til Kelly Leavitt, hvis kunstneriske blikk alltid søker etter virkning og forståelse, til Albert Clayton for hans kosmologiske timing og til Larry Miller, som gjennom en rekke samtaler har sådd frø til min tenkning. Videre takk til Steve Maraboli – hans Better Today-samfunn er et ypperlig eksempel på den gryende tolvte innsikt.

Fremfor alt ønsker jeg å gi uttrykke for takknemlighet og kjærlighet til min kone, Salle, hvis støtte og dype innsikt har næret min ånd underveis.

innhold

Bevaring av synkronisitet 13 Bevisst samtale 34 På vei mot samordning 61 Erkjennelse av ideologi 86 Gudstilknytningen 108 Den store bemyndigelsen 126 Kunsten å stille seg inn 150 Intensjonen om samstemthet 168 Åpning for persepsjon 189 Hva himmelen vet 209 Oppstigningen til innflytelse 230 Hjemkomsten 250 Etterskrift 266

den tolvte innsikt

I en tid med universelt bedrag blir det å fortelle sannheten en revolusjonær handling.

– george orwell

bevaring av synkronisitet

Jeg kjørte ut på motorveien, koblet inn cruisekontrollen og forsøkte å roe meg ned litt. Jeg hadde rikelig med tid før møtet med Wil i lufthavnen, så jeg tvang meg selv til å slappe av og nyte høstsola og de bølgende sørstatsåsene.

For ikke å snakke om kråkeflokkene som trippet rundt på veiskulderen.

Jeg visste at kråkene var et godt tegn, selv om jeg hadde kjempet mot dem hele sommeren. I folketroen varsler deres nærvær mystikk og et nær forestående møte med ens egen skjebne. Noen mener at de til og med vil føre en frem til et slikt øyeblikk bare en tar sjansen på å følge dem lenge nok.

Det dumme er at de også dukker opp tidlig om morgenen for å spise de unge sukkerertene i ens bakgård – med mindre man inngår en avtale, da, selvsagt. De gir blaffen i fugleskremsler og hagler, men hvis man gir dem deres egen rad med sukkererter i skogkanten, lar de gjerne resten være i fred.

Akkurat i det øyeblikk kom en kråke seilende over bilen og fløy foran meg. Så vendte den 180 grader og forsvant tilbake samme vei som den var kommet. Jeg forsøkte å holde øye med den i sladrespeilet, men det eneste 13

jeg så, var en mørkeblå SUV omkring hundre meter bak meg.

Jeg skjenket ikke bilen en tanke, men fortsatte å betrakte landskapet, pustet dypt inn og nådde et nytt nivå av avslapping. Ingenting er som en biltur, tenkte jeg. Jeg lurte på hvor mange mennesker, hvor mange steder, som opplevde et øyeblikk nøyaktig av denne typen – med å flykte fra stresset i en utrygg verden bare for å se hva som ville skje.

Rent bortsett fra at i mitt tilfelle var jeg på utkikk etter noe. I månedsvis hadde jeg nå støtt på fullstendig fremmede personer som alle snakket om det samme, nemlig den hemmelige frigivelsen av et gammelt dokument som manglet navn. Det skulle ha sitt utspring i en koalisjon som representerte verdens religiøse tradisjoner, og det ble allerede snakket om det i det vide og det brede, i det minste blant dem som har øre for slike ting. Likevel virket det som om ingen kjente de nærmere detaljene. Ryktene ville ha det til at det som en dyd av nødvendighet ble sluppet før det fastsatte tidsskjemaet.

For meg var ryktene både besnærende og lettere komiske. Ideen om en koalisjon mellom de religiøse tradisjonene var knapt ny, men hadde vist seg å være bortimot umulig i den virkelige verden. Trosforskjellene var ganske enkelt for store. Og i siste instans ønsket hver tradisjon å dominere over de andre.

Faktum var at jeg hadde vært rede til å avvise ryktene, da noe annet plutselig skjedde: Jeg fikk en faks fra Wil. Han sendte meg to oversatte sider, angivelig fra dette gamle dokumentet. I margen på den første siden hadde han skriblet følgende anmerkning: «Dette har både hebraisk og arabisk opphav.»

Da jeg leste sidene, syntes det å være moderne tider som var omtalt, og det ble erklært at noe viktig ville bli satt i gang i det tjueførste århundrets andre tiår. Tidspunktet 14

fikk meg til å skjære en grimase, for jeg tenkte som så at det var nok en profeti om at verden ville gå under – enda en i en lang rekke dommedagsprofetier som feiltolket alt fra mayakalenderen via Nostradamus til Johannes’ åpenbaring. All skrikingen om verdens ende: «Har du ikke hørt det, verden kommer til å gå under i 2012!»

Mediene hadde i mange år drevet og kvernet på «endetid»-scenarioet, og selv om folk var bekymret, virket de også svært nysgjerrige. Det store spørsmålet var hvorfor.

Hva kunne tenkes å skape denne fascinasjonen? Var det bare spenningen over å leve på nøyaktig det tidspunkt da mayakalenderen ender? Eller var det noe annet? Kanskje, men bare kanskje, avslørte vår fascinasjon over slutten en latent intuisjon, som gjorde seg stadig mer gjeldende, om at noe bedre ville oppstå.

Jo grundigere jeg leste Wils faks, desto sterkere begynte sidene å skape en mystisk tiltrekning. Stilen var optimistisk og på en måte vagt velkjent, og den autentiske tonen ble bekreftet da jeg så nok en anmerkning fra Wil på den siste siden. «Dette kom fra en venn,» hadde han skrevet.

«Det er ekte saker.»

Jeg kastet et blikk på de selvsamme fakssidene som lå i passasjersetet ved siden av meg. Lyset fra ettermiddagssola flimret over dem. Jeg visste at Wils håndskrevne kommentarer betydde at originalen, i hvert fall etter hans oppfatning, var velfundert og trolig formidlet budskapet om det som alltid hadde vært hans største fascinasjon, nemlig den gamle cølestinske profetien som ble funnet i Peru.

Tanken utløste en strøm av minner når jeg tenkte på hvor raskt ryktet om de første ni innsiktene i denne profetien hadde spredt seg rundt på kloden. Og grunnen? At de ga mening i en verden som var for grunn og materialistisk. Denne profetiens budskap var klart. Å være åndelig er noe mer enn bare å ha en abstrakt tro på en eller 15

annen guddom. Det omfatter også å oppdage en annen og fullstendig annerledes dimensjon ved livet, en som utelukkende fungerer på en åndelig måte.

Straks man gjør denne oppdagelsen, innser man at universet er fylt med alle slags tilfeldige møter, intuisjoner og mystiske sammenfall som alle peker mot en høyere mening med våre liv og egentlig med hele menneskets historie. Det eneste spørsmålet for søkeren som våkner opp til denne virkeligheten, blir da hvordan denne mystiske verden egentlig opererer, og hvordan man begynner å engasjere seg i dens hemmeligheter.

Jeg visste at på den tiden hadde noe sprunget frem i menneskets bevissthet og ført direkte til ytterligere to innsikter – en tiende og ellevte. Den tiende befattet seg med etterlivets mysterium og skildret et årtierlangt fokus på himmelen og dens innbyggere, som i samme slengen fordrev en eldgammel undertrykkelse av døden og hva som skjedde etterpå. Straks blokaden var hevet, var det som en utforsking av alt åndelig kom i gang.

Nesten omgående fulgte den neste innsikten: den ellevte, født av en kollektiv bevissthet om at vi alle er her for å være deltakere i en eller annen fortsatt udefinert agenda – en plan av noe slag. Den omfattet oppdagelsen av hvordan vi får manifestert våre dypeste drømmer og løfter verden opp mot dens idealtilstand. I årene som fulgte, forgrenet denne intuisjonen seg til alle slags teorier om hemmeligheter, bønnens kraft og lover om tiltrekning – teorier som fremsto som riktige, men ikke helt fullstendige.

Jeg visste at disse teoriene brakte oss over i nyere tid og varte til den materielle bunnen sviktet under oss alle – i form av et verdensomspennende finansielt sammenbrudd.

Da det skjedde, sto vi overfor mer dagligdagse fenomener, som personlig betalingsevne og det å ikke la dommedagsprofetene skremme oss for mye. Vi var fortsatt våkne, og 16

fortsatt ønsket vi oss flere åndelige svar. Men fra da av måtte disse svarene også være praktisk rettet. De måtte fungere i den virkelige verden uansett hvor mystisk den verdenen måtte vise seg å være.

Jeg kjente at jeg begynte å smile for meg selv … Fantastisk interessant at Wil hadde kommet over disse skriftene nå. Han hadde lenge forutsagt at det ville dukke opp nok en innsikt, den tolvte, som han følte ville bære bud om den endelige avsløringen for menneskeheten og fortsette der den ellevte hadde sluppet. Jeg undret meg på om den tolvte endelig ville vise oss hvordan vi skulle «leve ut» denne åndelige kunnskapen på et høyere plan. Ville denne forandringen begynne å innvarsle denne nye og mer ideelle verden vi syntes å føle var i anmarsj?

Jeg skjønte at vi bare måtte vente og se. Wil hadde ikke gitt noen annen beskjed enn at jeg møtte møte ham i lufthavnen, og derfra skulle vi dra til Kairo hvis det fungerte.

Hvis det fungerte? Hva mente han egentlig med det? * Et rådyr som sprang over motorveien, rev meg ut av min tankeverden, og jeg tråkket lett på bremsen for å redusere farten. Den store simla løp i fullt firsprang over seks kjørebaner og hoppet over gjerdet på den andre siden. Et rådyr var også et godt tegn, et symbol på oppmerksomhet og årvåkenhet.

Da jeg i samme øyeblikk skuet ut over åsene, der høstfargene nå lå badet i lyset fra en ravfarget solnedgang, følte jeg meg nøyaktig slik – mer årvåken og levende. Alle disse tankene hadde på en måte hevet energinivået mitt og løftet meg opp på et plan der jeg var oppmerksom på hver eneste detalj – solnedgangen, landskapet som for forbi, tankene som svirret 17

rundt i hodet – som om alt plutselig var viktigere på en måte.

Helt spontant brøt det frem et nytt, stort smil. Dette var en sinnstilstand jeg hadde opplevd mange ganger før. Og hver gang det skjedde, ble jeg helt overrumplet – på den ene side overraskelse over at den plutselig meldte seg, på den annen over hvorfor den overhodet var blitt svekket, den virket så riktig og naturlig.

Det var mange navn på denne opplevelsen – sonen, forhøyet bevissthet og min egen favoritt, synkronistisk flyt – alt sammen betegnelser som forsøkte å fange dens sentrale egenskap: en plutselig forhøyet opplevelse der vi trer ut av det ordinære og finner en høyere mening med strømmen av begivenheter. Denne synkronistiske persepsjonen «sentrerer» oss på en måte og føles som noe mer enn den opplevelsen rene tilfeldigheter gir – som om en høyere «skjebne» utfolder seg.

Plutselig dukket en bygning opp på høyre hånd og fanget blikket mitt. Det var en liten sportsbar som ble kalt The Pub, og som Wil hadde gjort meg oppmerksom på flere år i forveien fordi den hadde god mat og hjemmebakte paier. Jeg hadde kjørt forbi mange ganger uten å stanse der. Men nå hadde jeg jo rikelig med tid, tenkte jeg. Hvorfor ikke ta en matbit der og slippe flyplassmat?

Jeg tok av og fulgte avkjøringer ned dit. SUV-en bak meg tok også av. * Etter å ha parkert under en kjempeeik i det svinnende dagslyset gikk jeg inn og oppdaget at stedet var fullt av folk. Par satt og pratet sammen rundt baren, og barnefamilier satt og spiste ved seks eller sju bord midt i rommet.

Blikket mitt festet seg straks ved to kvinner ved et bord 18

mot den innerste veggen. De lente seg mot hverandre og pratet intenst. Da jeg satte kursen i den retningen, fikk jeg øye på et lite bord ved siden av dem som var ledig.

Da jeg satte meg, stirret den yngste av kvinnene på meg et øyeblikk før hun lente seg over mot venninnen igjen.

«Den første integrasjonen,» sa hun, «tydet på at det fantes en måte å holde synkronisiteten ved like på. Men jeg har ikke hele Dokumentet. Det fins mer av disse skriftene et sted. Jeg nødt til å finne dem.»

Energien min for i været igjen. Dreide det seg om det samme dokumentet? Kvinnen som snakket, var iført jeans og komfortable turstøvler og hadde et flerfarget skjerf rundt halsen. Mens hun snakket, strøk hun hele tiden sine blonde, avsmalnende lokker på plass bak ørene. Jeg kjente en lett duft av roseparfyme.

Mens jeg betraktet henne, følte jeg en underlig tiltrekning som overrumplet meg. Hun så seg instinktivt rundt, grep meg i å stirre og sendte meg et dypt blikk. Jeg snudde meg brått. Da jeg så bort på henne igjen, kom en kort, firskåren mann bort til bordet hennes, overrasket de to kvinnene og ga opphav til en omgang med smil og klemmer. Kvinnen med skjerfet ga ham flere maskinskrevne ark, som han leste i taushet. Jeg lot som om jeg kikket gjennom menyen mens jeg ventet, men følte desto mer at noe viktig var i ferd med å utspille seg.

«Hvorfor drar du til Arizona?» spurte mannen.

«Fordi det dukker opp i tankene mine gang på gang,» svarte hun. «Jeg er nødt til å følge den indre stemmen.»

Jeg lyttet intenst. Det virket som om alle ved bordet befant seg på samme flytnivå som jeg.

«Jeg må finne ut av hvorfor moren min kontaktet meg,» fortsatte kvinnen. «Disse skriveriene kommer til å avsløre det for meg. Jeg bare vet det.»

«Så du drar med det samme?» spurte mannen.

19

«Ja, i kveld,» svarte hun.

«Bare følg intuisjonen din,» skjøt mannen inn. «Det virker som om du opplever synkronisitet. Men vær forsiktig. Gudene vet hvem som måtte være ute etter denne informasjonen.»

Jeg klarte ikke å holde meg lenger og skulle til å si noe til dem, da en stor, muskuløs mann ved et bord like ved mitt mumlet: «For noe vrøvl!»

«H-h-hva?» stammet jeg.

Han nikket mot kvinnene og hvisket: «Det de sier. For noe forbannet sludder!»

Et øyeblikk ante jeg ikke hvordan jeg skulle reagere.

Han var høy og rundt 45 år, med viltert brunt hår og rynket panne, der han lente seg mot meg på stolen sin.

Han ristet på hodet. «Magisk tenkning av denne typen vil bety slutten for vår sivilisasjon.»

Herregud, tenkte jeg, en skeptiker. Jeg hadde ikke tid til sånt.

Han leste tankene mine. «Hva? Er du enig med dem?»

Jeg bare så vekk og forsøkt å høre hva kvinnen sa, men han rykket stolen nærmere.

«Intuisjon er bare en myte,» sa han fast. «Det er blitt motbevist gang på gang. Tanker er ikke annet enn nervesignaler i hjernen som gjenspeiler det man måtte tro om omgivelsene sine. Og doktor Jungs pissprat om synkronisitet dreier seg bare om å se det man ønsker å se i verdens tilfeldige begivenheter. Jeg vet det. Jeg er vitenskapsmann.»

Han gliste svakt, åpenbart tilfreds ved å kjenne opphavet til teorien om synkronisitet. Jeg på min side ble enda mer irritert.

«Hør her,» sa jeg, «jeg vil helst ikke snakke om det.»

Jeg snudde meg for å lytte igjen, men det var for sent.

Kvinnen og vennene hennes hadde reist seg og var på vei 20

mot døra. Skeptikeren sendte meg et selvtilfreds flir før han også reiste seg og gikk. Jeg vurderte å følge etter dem, men bestemte meg for å la være, redd for å bli tatt for en kvinnejeger eller noe. Jeg lente meg tilbake igjen. Øyeblikket var gått tapt.

Mens jeg satt der, merket jeg at energien jeg hadde samlet i bilen, var forduftet. Nå følte jeg meg flat og uinspirert. I forbifarten lurte jeg til og med på om skeptikeren kunne ha rett i sin vurdering, men fordrev snart tanken.

Det hadde skjedd for mye i livet mitt til at jeg kunne tro det nå. Det var mer sannsynlig at det jeg hadde tenkt ville skje, var skjedd. Jeg var på nippet til å finne ut mer om Dokumentet da jeg ble tatt i bakhold av mitt livs forbannelse: en skeptiker som var ute etter å avsanne alt åndelig.

Jeg kunne fortsatt å sutre for meg selv hadde jeg ikke plutselig lagt merke til en person som stirret på meg fra et hjørne i rommet borte ved døra. Han var iført brun skinnjakke og hadde kortklipt hår. Et par solbriller dinglet fra skjortelommen. Da blikkene våre møttes, forsvant han bak en gruppe mennesker som satt i baren.

Omhyggelig finkjemmet jeg resten av rommet og fikk øye på ytterligere to personer som stirret på meg, alle iført forskjellige fritidsantrekk, men med det samme enstonige blikket. De også så vekk da jeg ble oppmerksom på dem.

Det var som pokker, tenkte jeg. Dette var profesjonelle snokere av noe slag. Jeg reiste meg og gikk uten å forhaste meg mot toalettet. Ingen av dem fulgte etter. Da jeg passerte det og gikk bortover en liten korridor, fant jeg det jeg håpet på, en bakdør. Jeg gikk ut på den dårlig opplyste parkeringsplassen uten å se noen. Så, da jeg nærmet meg bilen, huket en skikkelse seg ned bak en varebil. Da 21

jeg begynte å gå igjen, fulgte vedkommende mitt eksempel, men gikk på skrå for å avskjære meg.

Jeg stanset og han stanset, og så ble jeg var noe velkjent ved kroppsholdningen. Det var Wil! Da jeg nådde bort til ham, trakk han meg ned og så tilbake mot The Pub. «Hva er det du har rotet deg oppi her, min venn?» spurte han i sin vanlige, halvt spøkefulle tone.

«Jeg aner ikke,» datt det ut av meg. «Jeg oppdaget at det var flere som holdt øye med meg der inne. Hva gjør du her, Wil?» Først nå la jeg merke til at han bar på en stor tursekk.

Han nikket mot bilen min. «Skal si det senere. Det er din Cruiser, ikke sant? La oss komme oss vekk herfra. Jeg kjører.»

Da vi gikk inn i bilen, så jeg bort på den andre siden av parkeringsplassen og fikk øye på kvinnen med skjerfet stående sammen med flere andre. Det kom nesten som et sjokk å oppdage at den ene av dem var skeptikeren.

Jeg ville gjerne fortsette å granske dem, men så fikk jeg øye på noe bortenfor dem som overrasket meg enda mer.

Den blå SUV-en jeg hadde lagt merke til bak meg tidligere, sto parkert tretti meter unna, mot et gjerde innerst på plassen. Selv på den avstanden kunne jeg se to menn sitte i forsetene.

Jeg skar en grimase. Jeg burde ha skjønt det.

Mens jeg fulgte med på hva som skjedde bak oss, kjørte Wil ut på motorveien og svingte nordover. Ingen lot til å følge oss.

«Hvorfor kom du hit til The Pub?» spurte jeg igjen.

«Bare et innfall,» svarte han. «Jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne deg ellers. Jeg begynte også å legge merke til at folk betraktet meg, så jeg ville ikke bruke mobiltelefonen. En venn kjørte meg til lufthavnen, og jeg husket dette stedet og tenkte at du kunne ha stukket 22

innom. Da jeg så bilen din, fikk jeg ham til å sette meg av.»

Han gransket meg nærmere. «Hva med deg? Hvorfor bestemte du deg for å stanse her?»

«Jeg så The Pub fra motorveien og husket at du nevnte den en gang. Jeg tenkte det kunne være et fint sted å få seg litt mat i skrotten …»

Han sendte meg et megetsigende smil. Vi var begge klar over at det var ren og skjær synkronisitet. Da jeg betraktet ham nærmere, så jeg at han var blitt en del eldre på de få årene som var gått siden forrige gang vi møttes. Det var flere rynker i det solbrune fjeset, men bevegelsene og stemmen fikk ham til å virke som en mye yngre mann. Øynene gnistret av årvåkenhet.

«Det er flere som er på leting etter dette dokumentet enn jeg trodde,» sa han ettertenksomt. «Det er best du forteller meg alt som har skjedd med deg.»

Mens vi kjørte nordover, gjenfortalte jeg alt sammen: ideen som slo ned i meg på kjøreturen, den blå SUV-en, den plutselige synkronisitetsstrømmen og hver eneste detalj om hva jeg hadde opplevd på puben – særlig det med skeptikeren som brakte meg ned på jorda, og mennene som iakttok meg.

Da jeg var ferdig, ventet jeg ikke på hans kommentar.

Jeg spurte ham om overvåkningen.

«Jeg vet ikke hvem de er,» svarte han. «Jeg begynte å føle at jeg ble observert for noen dager siden. Og i går fikk jeg øye på et par av dem på avstand. De er ikke spesielt dyktige.»

Jeg nikket og følte meg nervøs. Jeg tok frem de oversatte sidene som lå ved siden av meg, og spurte: «Hvem sendte deg disse?»

«En venn av meg som bor i Egypt,» svarte Wil, «en av de fremste ekspertene på gamle tekster. Jeg har kjent 23

ham i lange tider, og da vi snakket sammen på telefonen, sa han at de utvilsomt er ekte og trolig skriver seg fra 300- eller 400-tallet. Han fikk bare tilsendt første del av Dokumentet, som allerede var oversatt, men han mener det henviser til vår aktuelle periode, på samme måte som den gamle profetien.»

Vi så på hverandre.

«Det er mer,» fortsatte Wil. «Ifølge Dokumentet er vi midt inni et slags kappløp her. Kompisen min fortalte at disse fragmentene dukker opp over hele verden. Den som sprer dette dokumentet, sender åpenbart utvalgte deler til forskjellige personer med et eller annet formål for øye. Det er alt jeg vet. Min venn og jeg ble avbrutt midt i samtalen, og siden har jeg ikke klart å få tak i ham.»

Hodet mitt summet. Den kvinnen jeg så på The Pub, hadde en del av Dokumentet og skulle til Arizona. Men hvor i Arizona? Var hun i fare? Var vi?

Situasjonens realiteter begynte å synke inn. Dokumentet var fascinerende, men vi hadde nettopp sett at noen som trolig gikk myndighetenes ærend, også var interessert i det.

Forsøkte de å begrense adgangen til det? Hvor langt var de villige til å gå? Med ett kjente jeg frykten vokse i meg.

«Ja vel, da regner jeg med at turen til Egypt er avlyst,» sa jeg og forsøkt å få inn litt humor.

Wil gliste et øyeblikk. «Jeg hadde en følelse av at vi kanskje skulle et annet sted.»

Plutselig stirret han stivt inn i sladrespeilet. Etter oss kom en annen SUV, den lå langt bak oss.

«Jeg tror den der følger etter oss,» sa han.

Dermed satte Wil i gang en rekke strategiske tiltak. Først ba han om å få låne smarttelefonen min og halte frem et 24

kart over lokalområdet, skrudde av telefonen og tok ut batteriet. Så senket han farten, noe som også fikk SUV-en til å gjøre det samme for å holde avstanden. Etter et minutt økte Wil plutselig farten igjen, et trekk som gjorde at avstanden mellom oss og SUV-en ble mye større og førte til at Wil kunne komme seg usett ut på neste avkjøring.

Han svingte omgående til høyre inn på en liten, asfaltert vei, så til høyre ut på en grusvei som jeg visste ikke ville være avmerket på kartet.

«Hvordan visste du om denne veien?» spurte jeg.

Han så bort på meg uten å si noe. Den gamle veien var full av humper og dype hjulspor, men omsider munnet den ut på en annen asfaltvei som i sin tur brakte oss tilbake til motorveien igjen, men åtte kilometer lenger nord. På vei ut på påkjøringen oppdaget vi at motorveien bak oss var fullstendig blokkert. Vi så blålys og en brannbil som sto parkert der køen begynte.

Wil satte opp farten og kjørte ut på en nærmest tom vei. Alle bak oss, inklusive SUV-en, sto bom fast.

Jeg stirret på Wil. Jeg hadde tidligere sett ham gjøre mye rart, men ikke så kjapt som dette.

«Hvordan kunne du vite om at du skulle ta alle disse svingene?» spurte jeg.

Han så på meg og repliserte: «Hvordan kunne du vite at du skulle stikke innom The Pub slik at vi kunne få kontakt med hverandre etterpå?»

«Greit, greit,» erkjente jeg. «Intuisjon. Men det du gjorde, gikk så fort. Jeg har aldri gjort noe slikt.»

Lyset fra møtende biler blafret over ansiktet hans.

«Jeg har snakket med folk som har sett forskjellige deler av dette dokumentet. Det beskriver mange evner som menneskene ennå ikke har utviklet. Det virker som om det er det Dokumentet handler om. Hver del er viet det vi kaller ’integrasjonen’ av åndelig kunnskap, 25

og det henviser direkte til innsiktene i den gamle profetien.»

«Vent nå litt,» sa jeg. «Det må bety at forfatteren av Dokumentet, hvem han nå måtte være, må ha kjent til profetien allerede den gang.»

«Ja. Jeg tror det er et slags ledsagerdokument, som en veiviser. Min venn sa at elleve deler av dette dokumentet svirrer rundt der ute, hvert av dem viet en spesiell integrasjon av kunnskap. Og det nevner en tolvte …»

«Det avslører hva den tolvte innsikten er?» spurte jeg.

«Tilsynelatende, men det virker ikke som om noen har fått den delen ennå; i hvert fall er det ingen som nevner den. Dokumentet oppgir at hver integrasjon må iverksettes i rekkefølge, den ene etter den andre, og ved å begynne med den første: opplæring i å bevare synkronisitet.»

Han holdt inne litt og så på meg før han fortsatte: «Det har alltid vært et problem.»

Jeg visste hva han siktet til. Alle opplever innimellom synkronisitet. Akkurat som i mitt tilfelle besto utfordringen i å ta vare på opplevelsen og bevare flyten. Blant alle vanskeligheter med synkronisitet var det denne folk oftest ga uttrykk for. Det virker som om synkronistiske opplevelser opptrer i livet liksom for å erte oss – bli værende en stund for så forsvinne igjen.

Da jeg snudde meg og kikket bak oss igjen for å sjekke veien, var den fremdeles tom. Men jeg fortsatte å være nervøs.

«Jeg er ikke så sikker på om jeg ønsker å involvere meg med dette dokumentet, Wil. Det kan være litt for farlig.»

Han nikket. «Hva ønsker du å gjøre?»

«Jeg kunne tenke meg å dra til en politistasjon og bli kvitt de folkene som forfølger oss. Kanskje jeg kan hjelpe til med å spre budskapet etter at innholdet er kjent.»

«Hva om det ikke skjer? Og det tolvte aldri blir funnet?»

26

Jeg så bort på ham og smilte. Vi hadde vært gjennom en masse sammen tidligere, og Wil hadde aldri styrt meg i feil retning. Jeg ville gjerne høre hva han hadde å si.

«Hør her,» fortsatte han. «Alt vi har funnet, hele letingen etter sannheten om åndelig erfaring, koker ned til dette øyeblikket. Du bestemmer selv, men la meg i det minste fortelle deg hva som står på spill.»

Wil senket hastigheten og kjørte av motorveien. Han sa at han måtte konsentrere seg. Han fikk øye på en liten sidevei rett etter avkjøringen og rygget inn der og slo av lysene.

«Dokumentet taler svært direkte,» begynte han. «Det sier at i den aktuelle fasen av historien vil det enkle, materielle livet bli vanskeligere, med utbredt finansiell og sosial uro. Likevel erklærer det at alle utfordringene utløser en enda større åndelig oppvåkning hos oss der vi kan realisere mange nye evner og persepsjoner.

Men hver og en av oss må ta en beslutning. Kommer vi til å ønske denne dypere åndeligheten velkommen eller bli rammet av frykt og uro? Det utfordrer ikke bare vårt mot, men også rent praktiske ting. I en forstand tvinger hendelsene oss til å omsette våre overbevisninger i handling. Det eneste vi kan gjøre for å overleve så store omveltninger som verden står overfor, er å begynne å leve på en annen måte.

Ifølge Dokumentet er den første evnen som vil manifestere seg, at vi er i stand til å bevare synkronistisk flyt.

Når de mystiske sammenfallene opptrer hyppigere, vil vi til slutt oppdage at vi blir veiledet – ja, til og med beskyttet – mot farer i denne historiske fasen.»

Han tok en pause og fanget blikket mitt i det svake 27

lyset. «Og ikke nok med det. Ifølge Dokumentet vil de av oss som på et tidlig tidspunkt finner ut hvordan vi skal bevare denne flyten og integrere denne kunnskapen, gjøre det enklere for andre å åpne seg for den senere bare i kraft av den innflytelsen vi har.»

«Men på den annen side er det slik at hvis for mange av oss ikke makter å komme oss videre i så henseende, vil kunnskapen kanskje ikke bli realisert overhodet og kan gå tapt for historien.»

«Står det der?»

«Ja, nøyaktig slik.»

Han sendte meg et medfølende smil.

«Så viktig er det altså,» fortsatte han. «Likevel blir vi alle nødt til å ta våre egne valg.»

«Fortell mer.»

«Dokumentet begynner med å fokusere på den synkronistiske erfaringen,» fortsatte Wil, «for det er det fenomenet som fører hver og en av oss fremover. Hvis vi gjør denne erfaringen mer konsistent, vil vi innse at vi i vår streben etter å realisere oss selv vil følge en forutbestemt retning. Vi vil føle oss mer levende.»

Nettopp, tenkte jeg. Mer levende. Tidligere hadde jeg benyttet nettopp det uttrykket for å beskrive min egen erfaring. Og fordi jeg nettopp hadde tenkt på frigivelsen av Dokumentet, innså jeg at møtet ikke hadde noe med tilfeldigheter å gjøre da jeg oppdaget kvinnene og hørte hva de snakket om. Det var på et vis meningen at jeg skulle være der. Men så dukket selvsagt skeptikeren opp, og opplevelsen gikk tapt. Jeg kjente hvordan energien sank i meg bare jeg tenkte på det.

Det lot til at Wil merket det. «Når vi trer inn i en strøm av synkronisitet, blir resultatet klarhet og et våkent sinn.

Når flyten forsvinner, er det det vi mister.

Poenget er at vi nå har muligheten til endelig å nå en 28

høyere forklarelse, ikke bare om fenomenet synkronisitet, men også om hele vår åndelige natur. Og hvis vi ikke gjør det, vil hele vår fremtid og våre barns fremtid kunne bevege seg i en helt annen retning.»

Han holdt inne idet en bil kom kjørende på veien foran oss. Den passerte og lot ikke til å være noe å bekymre seg over.

«Ideen er følgende: Vi finner delene av dette dokumentet, én og én om gangen. Hver av dem bygger på den foregående, så de passer helt perfekt sammen og skaper både større forståelse og en høyere bevissthet i tillegg til alle disse nye evnene.

«Det står i Dokumentet at når vi sammenarbeider alle elleve, får vi den endelige nedlastingen, den tolvte. Deretter vil vi ikke bare forstå hele bildet av åndelighet i dette livet, men bli i stand til å etterleve den mesteparten av tiden.»

En ny bil passerte.

«Men igjen,» fortsatte Wil, «setter den første integrasjonen hele prosessen i gang fordi den går ut på å lære hvordan man blir værende i den flyten av synkronisitet som vil føre oss fremover.»

«Hva sier det om å holde seg i den synkronistiske strømmen?» spurte jeg.

«Det sier at det eneste vi trenger å gjøre, er å lære å huske.»

«Huske hva?»

«At denne flyten er mulig! At den eksisterer! Tidligere, da du første gang leste profetiens innsikter og vi alle tenkte og snakket om synkronisitet, virket det kanskje ikke som om det skjedde hele tiden? Og det var faktisk det som hendte fordi vi hadde forventningen intakt. Det er alt som kreves. Det eneste man må gjøre, er å huske å huske.»

Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk. Var det virkelig 29

så enkelt? Tidligere i dag, da jeg kjørte til The Pub, slapp jeg virkelig grepet og begynte å tenke på realitetene ved synkronisitet. Og ganske riktig dumpet jeg rett oppi det.

«I praksis,» utdypet Wil, «koker det ned til bevisst å forvente at neste synkronisitet skal inntreffe, noe som betyr at vi bør hensette oss i en tilstand av ’forventningsfull årvåkenhet’, en sinnsstemning som ikke er så lett å nå uten videre fordi vi alltid tenker oss at vi er på etterskudd og har altfor mye å gjøre. Men å holde seg i denne tilstanden av årvåkenhet hjelper oss umiddelbart fordi det har den virkning at det ’sakker på’ tiden.»

Det var så sant som det var sagt. Hver gang man forventer noe og ønsker å fremskynde det, tar det all verdens tid. Det er som om tiden går saktere. «Å sakke på tiden er det vi bør gjøre akkurat nå,» tilføyde han, «fordi så mange av oss føler oss overveldet av problemer som dukker opp med lysets hastighet. Jo mer vi klarer å sakke på alt – og vente på at en synkronistisk hendelse skal vise vei – desto enklere blir det å takle livet.»

Som en begynnelse må vi derfor sette en gul lapp på speilet på badet eller be en venn begynne dagen med å ringe oss – alt mulig som kan minne oss på å skape en forventning som det første vi foretar oss hver dag. Til slutt blir det til en vane. Og så snart alle de mystiske tilfeldighetene skjer og vår skjebne synes å utfolde seg, gjenstår det bare å holde seg i den flyten.»

Han tok en kunstpause.

«Og for å gjøre det,» fortsatte han, «må vi lære oss å formidle det som skjer med oss, til andre.»

«Hva?» «Tenk på hva som hender når vi mister flyten,» forklarte han. «Skjer det fordi vi havner i en situasjon der vi er tvunget til å samhandle med andre som ikke er i flytsonen, og som ikke uten videre er i stand til å oppdage de 30

meningene vi ser? Resultatet blir at den bringer oss helt ut av det.»

Jeg tenkte på det som skjedde meg med skeptikeren.

Det stemte opplagt i det tilfellet.

«Når jeg er i flytsonen,» svarte jeg, «pleier jeg som regel å forsøke å holde meg unna folk slik at de ikke kan bringe meg ut av den.»

«Gjett om jeg vet det!» sa Wil i en spøkefullt anklagende tone.

«Mener du å si,» spurte jeg, «at jeg burde tatt meg tid til å snakke med den skeptikeren selv om det ikke var det jeg hadde lyst til?»

«Nei, jeg mener at du skulle vært åpen og sannferdig overfor ham og kanskje bedt ham om å vente litt mens du snakket med folkene ved det bordet. Han irriterte deg, men du mistet ikke flyten din på grunn av ham. Du mistet den fordi du ikke fant ut hvordan du på en oppriktig måte skulle formidle hvem du var, og hva du holdt på med.»

«Jeg tror neppe han var interessert i å høre noe som helst fra meg.»

«Du går glipp av poenget. Jeg mener ikke at du skulle forsvare deg eller forsøke å overbevise ham om noe. Du skulle bare forklart ham situasjonen slik du oppfattet den, med det hovedformål å holde deg sentrert i flyten. Hvis han hadde gått sin vei eller syntes du var uhøflig, så greit, men du ville holdt deg i flytsonen.»

Igjen tok han en kunstpause før han sa: «Og ved å takle det på den måten ville du også stilt deg åpen for at han kanskje hadde informasjon til deg! Du vet jo fra den gamle profetien i Peru at du må behandle hans oppfattede avbrytelse ikke som en trussel, men som en potensiell synkronisitet i seg selv – noe som i det lange løp kanskje kunne hatt like stor betydning som det du fikk vite av kvinnen.»

31

Denne påminnelsen rystet meg samtidig som den kvikket meg opp. Hvis jeg hadde forstått alt dette rett, ville det å fortelle sannheten om sin egen situasjon, uansett hva den måtte være, holde flyten gående – først og fremst fordi det holdt en sentrert i klarheten om ens egen dypere livserfaring. Igjen måtte jeg stille spørsmål ved om det virkelig kunne være så enkelt.

Da jeg formulerte det for Wil, klukklo han og sa: «Akkurat så enkelt og så vanskelig er det. Og hvis du ønsker å gå videre med å finne integrasjonene, må du begynne med å konsentrere deg om å fortelle den hele og fulle sannhet, både overfor deg selv og andre, om hva som skjer med deg – uansett hvor esoterisk det måtte være.»

Mens jeg fortsatte å gruble, startet Wil bilen og kjørte ut på motorveien igjen. Etter å ha kjørt et kort stykke svingte han ut i venstre kjørefelt for å vike unna en bil som sto parkert på høyre veiskulder. Inni bilen så jeg silhuetten av en enslig bilist. Lys flakket over ansiktet hans.

«Det var ham!» stotret jeg, uten helt å kunne tro det.

«Skeptikeren på The Pub. Det var ham.»

Wil så seg tilbake. «Er du sikker?»

«Ja.» Mens vi fulgte med, svingte mannen ut på motorveien og tok den første avkjøringen han kom til. Wil så spørrende på meg.

«Hva er det?» spurte jeg.

«Det virker som om du er mer i strømmen nå. Kanskje du har fått en ny sjanse.»

«Du mener til å snakke med ham?»

«Vel,» sa Wil og kastet et blikk på dashbordet, «du ville gjerne vite hvor kvinnen du så, skulle hen. Og du fortalte at han snakket med henne på parkeringsplassen. Vi trenger bensin, så vi kunne kjøre tilbake og finne ham.»

Jeg kikket bort på Wil og nikket, uten helt å like det.

32

«Greit, jeg blir med på det. Men jeg er litt usikker på hva jeg skal si til fyren.»

«Bare fortell ham sannheten,» svarte Wil, «at du tror på meningsfylte tilfeldigheter, og at det er en grunn til at de skjer … og dette er andre gang hans og dine veier krysses.»