Alexander McCall Smith
Den store bryllupsfesten Oversatt av Toril Hanssen
Alexander McCall Smith Originalens tittel: The Saturday Big Tent Wedding Party Oversatt av Toril Hanssen © Alexander McCall Smith 2011 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38174-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon-Roman og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til professor Max Essex ved Harvards AIDS-program for utviklingsland, i beundring for det arbeidet han har utrettet.
KAPITTEL 1
Minner om det tapte
Mma Ramotswe hadde på ingen måte glemt den lille hvite varebilen. Hun gikk riktignok ikke rundt og sturet på grunn av den, i likhet med enkelte som ikke kan slippe taket i ting fra fortiden, men den dukket opp i erindringen fra tid til annen, og ofte i uventede øyeblikk. Minner om slikt vi har mistet, er merkelige – det kan gå uker, måneder, ja år, uten at vi vier det tapte en tanke, og så kan noe helt plutselig få oss til å huske en gammel venn eller en dyrebar eiendel som er forsvunnet eller ødelagt, og så tenker vi: Ja, det hadde jeg en gang, men ikke nå lenger. Varebilen hadde vært hennes ledsager og venn i mange år. Kan et kjøretøy – en samling mekaniske komponenter, muttere og skruer og deler som heter noe man ikke har den fjerneste anelse om – virkelig være en venn? Naturligvis: Fysiske gjenstander kan ha personlighet, i hvert fall i eierens øyne. Der andre kanskje bare ser en varebil, ser eieren en venn som trofast har startet hver morgen – med enkelte unntak; som tålmodig har stått og ventet i timevis utenfor husene til muligens troløse ektefeller; som har fraktet sin 7
eier hjem sent på ettermiddagen, trøtt og sliten etter en lang arbeidsdag på Damenes detektivbyrå nr. 1. Og akkurat som et menneske, kan en bil eller en varebil føle sympatier og antipatier. En jevn, asfaltert vei er som balsam for mennesket og bilen og kan få føreren til å nynne og motoren til å summe like tilfredse begge to, mens en grusvei der det rundt hver sving kan dukke opp dype hull og humper som minner om små fjellkjeder, kan fremkalle skramling og proteststønn fra selv den mest tolerante bil. Derfor bør man ha forståelse for bileiere som mener at det under metallet skjuler seg noe som ikke er så helt annerledes enn en menneskesjel. Mma Ramotswes varebil hadde vært en tro tjener, og hun elsket den. Den hadde imidlertid ikke hatt noe lett liv. Ikke bare hadde den vært nødt til å holde ut støv, noe alle som bor i et tørt land vet kan kvele en bil til døde, men den stakkars fjæringen hadde måttet tåle vedvarende overbelastning, i hvert fall på førersiden. Det vil si den siden der Mma Ramotswe satt, og hun var, slik hun med fornøyelse tilsto og beskrev seg, en person med tradisjonell figur. En slik person kan slite ut selv den mest robuste fjæring, og det var akkurat det som hadde hendt med den lille hvite varebilen, og gjorde at den krenget permanent mot høyre. Mma Ramotswes mann, den fortreffelige J.L.B. Matekoni, innehaver av Tlokweng Road Speedy Motors og i vide kretser regnet som den dyktigste mekanikeren i hele Botswana, hadde etter beste evne tatt seg av problemet, men var blitt lei av å måtte flytte støtdemperne fra den ene siden av bilen til den andre for å fordele belastningen og oppnå jevnere slitasje. Og det var ikke alt. Motoren selv hadde begynt å lage en illevars8
lende lyd, som ble høyere og høyere helt til veivlageret tok kvelden. «Jeg er bare en mekaniker, Mma Ramotswe,» sa han til sin kone. «En mekaniker er en mann som reparerer biler og andre kjøretøyer. Det er det en mekaniker gjør.» Mma Ramotswe hadde lyttet høflig, mens frykten grep henne som en klo om hjertet. Hun visste at det gjaldt varebilens skjebne, og den ville hun helst ikke høre om. «Jeg tror jeg vet hva en mekaniker gjør, Rra,» sa hun. «Og du er en fremragende mekaniker, fullt ut i stand til å reparere en –» Hun rakk ikke å avslutte. Den ellers milde J.L.B. Matekoni hadde løftet en finger. «En mekaniker, Mma,» erklærte han, «er ingen mirakelmann. En mirakelmann er en som … utretter mirakler. Det kan ikke en mekaniker gjøre. Så når en bils dager er talte og den må dø – for de er dødelige, Mma, det kan jeg forsikre deg – da kan han ikke svinge en tryllestav og gjøre bilen ny igjen.» Han tidde og så på henne med samme uttrykk som en lege som må meddele dårlig nytt. «Så …» Han hadde naturligvis gjort hva han kunne for henne, og kjøpt en splitter ny varebil, blå denne gangen, med et dashbord med et arsenal av knapper som hun ennå ikke hadde våget å utforske, og med en så stillegående motor at man iblant nesten måtte spørre seg om den virkelig hadde startet, eller om det bare var tyngdekraften eller en annen uforklarlig kraft som fikk bilen til å trille bortover veien. Hun forsøkte å virke takknemlig, men det var ikke lett. Vitsen med en bil var riktignok å frakte et menneske fra et sted til et annet uten uhell, men det var etter hennes mening ikke det eneste som betydde noe. Hvis effektivi9
tet var det viktigste her i livet, burde vi nøye oss med å spise smakløs, men næringsrik mat hver dag – og dessuten samme mat hele tiden. På den måten ville vi holde oss i live, men få usigelig triste måltider. Nøyaktig det samme gjaldt transport: Det var en verden av forskjell mellom å reise langs en motorvei i en luftkondisjonert buss med tonede ruter og å tilbakelegge samme strekning på en sidevei i en kjerre trukket av muldyr, mens den friske morgenluften strøk mot ansiktet og grenene på akasiene var så nær at man kunne strekke ut hånden og ta på de fine, grønne bladene. Det var noe helt annet. Den lille hvite varebilen havnet på en bilopphuggingsplass, og hun trodde at det ble slutten. Men så hadde hun møtt en kvinne som fortalte at en av nevøene hennes hadde kjøpt den og tauet den nordover dit han bodde i nærheten av Tuli Block. Han elsket å mekke, sa hun, og han kunne nok få bruk for delene han klarte å plukke fra bilen. Mer fikk ikke Mma Ramotswe høre. Men det var vel en bedre skjebne enn total tilintetgjørelse i kjeften på et udyr av en metallknuser, likevel håpet hun at den unge mannen som hadde skaffet seg varebilen som skrot, ville bruke sine mekanikerevner til å sette den i stand. Og den muligheten holdt hun fast ved, gjemte i bakhodet sammen med andre strimer av håp av den sorten vi bærer med oss gjennom livet og ikke tenker stort over, men likevel ikke vil slippe helt. Men denne friske dagen mot slutten av vinteren i Botswana, da morgenene riktignok var kalde, men solskinnet flommet klart og uopphørlig, så Mma Ramotswe noe på veien som fikk henne til å minnes den tidligere varebilen. Hun kjørte forbi vanndepartemen10
tet og grublet på en sak hun hadde jobbet med en stund, uten å ha kommet et eneste skritt nærmere løsningen. Hun spurte seg om det kanskje bare var like lurt å slå en strek over alt hun hadde funnet ut så langt, begynne fra begynnelsen av igjen og snakke med alle en gang til. Kanskje, tenkte hun, ble det lettere hvis … Og det var da at hun i øyekroken fikk se det som syntes å være den lille hvite varebilen. Det var ikke bare det at hun så en hvit varebil – dem vrimlet det jo av i et land der hvit var den mest populære bilfargen – det var det at den hvite bilen hadde samme vesen som hennes varebil, et karakteristisk «ganglag», for å si det slik, en egen bevegelsesmåte. Hennes første innskytelse var å stoppe, og det gjorde hun også, hun bråbremset i veikanten så hjulene virvlet opp en støvsky, og føreren av bilen bak henne måtte gjøre en ilter sleng unna. Hun vinket unnskyldende – selv tolererte hun ikke den slags kjøring hos andre – før hun snudde seg i setet og vendte blikket mot avkjørselen der hun hadde sett den hvite varebilen svinge inn. Hun så ingenting, så hun rygget noen meter for å få bedre utsikt. Men nei, sideveien var tom. Hun rynket pannen. Var det innbilning? Hun hadde lest et sted at mennesker i sorg noen ganger ser dem de sørger over – eller tror de ser dem. Men hun sørget egentlig ikke over varebilen, selv om hun syntes det var trist å miste den; hun var ikke den typen kvinne som lot noe slikt hindre seg i å leve. Hun ristet på hodet, som for å klarne tankene, og tok deretter på innskytelse en feiende U-sving og kjørte inn på sideveien der hun hadde sett den hvite varebilen forsvinne. En kvinne satt på en stein i veikanten med tingene sine i et lite knytte på bakken ved siden av seg. Mma 11
Ramotswe saktnet farten, og kvinnen så spørrende på henne. «Beklager, Mma,» sa Mma Ramotswe ut gjennom det åpne vinduet. «Hvor enn du skal, har jeg ikke stoppet for å gi deg skyss.» «Å,» sa kvinnen. «Jeg hadde håpet det, Mma, men det er i orden. Sønnen min har lovet å komme og hente meg, og han er her nok før eller senere.» «Det hender at menn glemmer slikt,» sa Mma Ramotswe. «De sier at de har det for travelt til å gjøre det vi vil at de skal gjøre, men de har rikelig med tid til det de selv vil.» Kvinnen lo. «Det har du rett i, søster! Jeg synes jeg hører dem si det med mannestemmene sine!» Mma Ramotswe lo sammen med henne. Så spurte hun: «Har det kjørt en hvit varebil forbi her, Mma? Ikke noen stor bil – en liten en, samme størrelse som denne her, men mye eldre – og hvit.» Kvinnen rynket brynene. «Når da, Mma? Jeg har bare sittet her en halv time.» «Å, bare for litt siden,» sa Mma Ramotswe. «For to–tre minutter siden. Kanskje fire.» Kvinnen ristet på hodet. «Nei, Mma. Ingen har kommet denne veien på minst ti minutter, kanskje mer. Og ingen hvite varebiler – da hadde jeg sett det. Jeg har holdt utkikk, skjønner du.» «Er du sikker, Mma?» Kvinnen nikket energisk. «Jeg er helt sikker, Mma. Jeg ser alt. Du skjønner det at jeg har vært i politiet. I tre år, for lenge siden etter hvert, var jeg kvinnelig politibetjent. Så falt jeg av en lastebil og fikk høre at jeg ikke kunne gå godt nok til å bli i jobben. De er dumme iblant i politiet, og derfor er det at forbryterne kan sitte 12
på barer og fortelle hverandre historier om det politiet ikke har gjort. De ler av dem og drikker øl. Det er det som skjer nå, og en dag kommer nok Gud til å straffe politikerne for at de lar det skje.» Mma Ramotswe smilte. «Du har rett, Mma. De forbryterne burde få seg en lærepenge. Men for å komme tilbake til varebilen, er du helt og fullstendig sikker, Mma?» «Jeg er hundre prosent sikker,» sa kvinnen. «Om jeg så sto for Høyesteretten i Lobatse og ble spurt om jeg hadde sett en varebil, ville jeg sagt definitivt ikke, og det er sant.» Mma Ramotswe takket henne. «Jeg håper sønnen din kommer snart, Mma,» sa hun. «Det gjør han. Når han har danset ferdig med damene eller hva det nå er han holder på med, kommer han.» Mma Ramotswe kjørte videre og gjorde unna ærendene hun hadde vært på vei for å gjøre. Hun tenkte ikke mer på at hun syntes hun hadde sett varebilen, før hun var tilbake på kontoret et par timer senere og nevnte det for Mma Makutsi. «Jeg så noe veldig rart i dag, Mma,» begynte hun mens hun satte seg ved skrivebordet. «Det forbauser meg ikke,» sa Mma Makutsi fra den andre enden av rommet. «Det skjer mye som er veldig rart i Gaborone for tiden.» Vanligvis ville Mma Ramotswe sagt seg enig i det – det skjedde virkelig mye rart – men hun ville nødig at Mma Makutsi skulle begynne å legge ut om politikk eller tenåringenes oppførsel eller noen av de andre emnene hun hadde sterke og iblant ukonvensjonelle me13
ninger om. Derfor fortsatte hun og fortalte om glimtet hun hadde fått av varebilen, og om den underlige, urovekkende samtalen med kvinnen i veikanten. «Hun var helt sikker på at det ikke hadde kjørt noen bil forbi der, Mma, og jeg trodde henne. Samtidig er jeg like sikker på at jeg så den. Det var ikke noe jeg drømte.» Mma Makutsi lyttet oppmerksomt. «Altså,» sa hun, «du så den, men hun så den ikke. Hva betyr det, Mma?» Mma Ramotswe tenkte seg om et øyeblikk. Hun syntes å huske at det sto noe om dette i Clovis Andersens bok Grunnprinsipper for privatetterforskning. Den hadde mye for seg på alle mulige måter, men var særlig interessant når det gjaldt emnet vitneforklaringer og hva folk husket av det de hadde sett. Når to eller flere personer har sett noe, skrev den store autoriteten, får man forbausende mange forskjellige versjoner av det inntrufne! Det betyr ikke at folk lyver; det skyldes snarere at vi ser ting forskjellig. Den ene ser én ting, den andre ser noe ganske annet. Begge mener at de snakker sant. Mma Makutsi ventet ikke til Mma Ramotswe fikk svart på spørsmålet. «Det betyr at én av dere så noe som den andre ikke så.» Mma Ramotswe grunnet over uttalelsen. Hun syntes ikke dette førte dem så mye videre. «Men at én av dere ikke så noe,» fortsatte Mma Makutsi, «betyr ikke at det ikke var noe der. Hun så ingenting fordi hun ikke la merke til noe. Du så noe hun ikke la merke til fordi det ikke var der, eller det var ikke der på den måten du trodde at det var der.» «Jeg vet ikke helt om jeg forstår, Mma Makutsi …» Mma Makutsi rettet seg opp bak skrivebordet. «Den 14
varebilen, Mma Ramotswe, var gjenferdet av en varebil. Det var en forhenværende varebils ånd. Det er nok det du har sett.» Mma Ramotswe visste ikke helt om assistenten mente alvor. Mma Makutsi kunne komme med merkverdige kommentarer, men hun hadde aldri før sagt noe fullt så latterlig som dette. Det var det som fikk henne til å føle at hun kanskje spøkte, og at det rette ville være å le. Men hvis hun lo, og assistenten faktisk mente alvor, kunne det bli tatt som en fornærmelse og medføre langvarig furting. Derfor nøyde hun seg med et uskyldig spørsmål: «Finnes det gjenferd etter varebiler, Mma? Tror du det er sannsynlig?» «Hvorfor ikke?» sa Mma Makutsi. «Når det finnes gjenferd etter mennesker, kan det vel finnes gjenferd etter andre ting? Hva er det som gjør oss så spesielle at bare vi kan etterlate oss gjenferd? Hva er det som får oss til å tro det, Mma?» «Jeg er nå ikke så sikker på om det finnes gjenferd etter mennesker heller,» sa Mma Ramotswe. «Hvis vi kommer til himmelen når vi dør, hvem er da disse gjenferdene som folk snakker om? Nei, jeg synes ikke det høres sannsynlig ut.» Mma Makutsi rynket pannen. «Men hvem sier at alle kommer til himmelen?» spurte hun. «Visse mennesker kommer aldri i nærheten av himmelen. Jeg kan nevne mange …» Mma Ramotswes nysgjerrighet ble for stor. «Som hvem da, Mma?» Mma Makutsi behøvde ikke tenke seg om lenge. «Violet Sephotho,» sa hun umiddelbart. «For henne finnes det ikke plass i himmelen – det vet alle. Så hun må bli her nede i Gaborone og flakke omkring uten at 15
noen ser henne fordi hun er et spøkelse.» Hun tidde, og et frydefullt uttrykk gled over ansiktet. «Og Mma, hun kommer til å bli et spøkelse i høyhælte sko! Synes du ikke du ser det, Mma! Et spøkelse som stolprer rundt på de idiotiske, skyhøye hælene hun er så glad i. En komisk tanke, Mma! Selv folk som så et slikt spøkelse, ville ikke bli redde, men begynne å le. Og andre spøkelser ville le, Mma – det ville de, men det kunne naturligvis ikke vi høre.» «Med mindre vi selv var spøkelser på det tidspunktet,» innskjøt Mma Ramotswe. «Da ville vi høre det.» Den advarselen gjorde Mma Makutsi taus. Hun likte bildet hun hadde tegnet, og hun ble litt forarget på Mma Ramotswe for at hun ødela det. Men ergrelsen gikk fort over da det slo henne at Mma Ramotswe, som muligens nettopp hadde sett et gjenferd – om enn bare gjenferdet av en varebil – kanskje trengte en kopp styrkende rooibos-te. «Jeg tror det er på tide med litt te,» sa hun. «Alt dette snakket om gjenferd …» Mma Ramotswe lo. «Det finnes ingen gjenferd, Mma. Ingen spøkelser, hverken menneskespøkelser eller bilspøkelser. Sånt er bare historier vi finner på for å skremme oss selv.» Mma Makutsi, som nå sto ved vannkokeren, så ut av vinduet. Ja, tenkte hun, det kan man saktens si i fullt dagslys, under den veldige, solfylte himmelen over Botswana, men ville man si det med samme overbevisning i mørket, når man for eksempel var ute i bushen, langt unna byens gatelykter og omgitt av nattens lyder – lyder som ikke så lett kunne bortforklares, og kunne skrive seg fra hva som helst, kjent og ukjent, venn eller fiende, saker og ting det var best ikke å fundere på? 16
Hun gyste. Man gjorde klokt i ikke å dvele for lenge ved den slags, men heller tenke på noe helt annet. Derfor sa hun til Mma Ramotswe: «Mma, jeg er bekymret for Charlie. Jeg er virkelig bekymret.» Mma Ramotswe så opp fra skrivebordet. «Charlie, Mma Makutsi? Vi har jo bestandig vært bekymret for Charlie, helt fra starten av.» Hun smilte til assistenten. «Jeg er sikker på at moren hans ristet på hodet allerede da han var en liten gutt, bare så stor, og sa at hun var bekymret for Charlie. Og alle de jentene, de har sikkert sagt akkurat det samme i årevis. Det er det folk sier om Charlie.» Mma Makutsi smilte også, men svakt. «Ja, Mma,» sa hun. «Bare at denne gangen er det annerledes. Nå tror jeg vi blir nødt til å gjøre noe.» Mma Ramotswe sukket. Uansett hva det gjaldt, hadde Mma Makutsi antakelig rett. Men hun var ikke sikker på om Charlies problemer – hva enn de gikk ut på – var noe Damenes detektivbyrå nr. 1 hadde ansvar for. Charlie var lærling ved Tlokweng Road Speedy Motors, og det måtte bli J.L.B. Matekoni som tok affære. Hun lot blikket gli gjennom rommet og bort på assistenten, som rynket pannen i konsentrasjon mens hun helte kokende vann i tekannen. «Få høre da, Mma Makutsi,» sa hun. «Hva er det? Hva har vår unge venn funnet på denne gangen?»
KAPITTEL 2
Problemet Charlie
Den kvelden ble Mma Ramotswe gående og gruble på det Mma Makutsi hadde fortalt henne. Hun tenkte på det mens hun laget middag i et tomt hus, for J.L.B. Matekoni hadde tatt Puso og Motholeli med til korøvelse i aulaen på skolen. Begge barna hadde fine stemmer, enda Puso ble så forlegen at han måtte synge med øynene igjen. «Puso,» skjente korlederen, «vi står ikke med øynene lukket når vi synger. Vi må ha øynene åpne så folk som hører på, skjønner at vi ikke sover. Lukker du øynene, blir kanskje det neste at du lukker munnen, og det er vel ikke så lurt når man skal synge?» Tross denne irettesettelsen i full offentlighet fortsatte Puso å lukke øynene. Korlederen valgte å overse det: Gutten hadde øre for musikk, og om han hadde andre svakheter, var musikaliteten verdt å ivareta. Mma Ramotswe gikk gjennom Mma Makutsis avsløringer om Charlie i hodet for å være sikker på at hun visste hvordan hun skulle informere J.L.B. Matekoni. Saken passet ikke for barneører, dette var noe voksne måtte ta for seg alene, så da alle tre omsider 18
kom hjem, ga hun barna mat først. På den måten fikk hun og J.L.B. Matekoni anledning til å snakke i fred og ro. «Vi spiser litt senere,» sa hun til mannen sin. «Hvis du er så sulten at du ikke klarer å vente, kan du få litt nå. Men det hadde vært fint om du drøyde til vi kan snakke uforstyrret.» J.L.B. Matekoni nikket og kjente på duftene som kom sivende ut fra kjøkkenet. «Det lukter så godt, Mma Ramotswe,» sa han. «Så jeg venter.» «Jeg har laget –» begynte hun, men han la en finger mot leppene hennes. «La det bli en overraskelse.» Han tidde, før han hvisket: Hva er det vi ikke kan snakke om mens barna hører på? Gjelder det en av sakene dine?» Hun ristet på hodet. «Nei, det er en av dine saker, Rra.» Han så forbløffet ut. «Jeg har ingen saker,» sa han. «Det er du som er detektiv, jeg er bare –» Hun bøyde seg frem. «Charlie,» hvisket hun. «Han er ditt ansvar, ikke sant?» Han ble alvorlig. Helt siden han hadde tatt imot Charlie som lærling – og det var usedvanlig lenge siden – hadde han bekymret seg for den unge mannen. Til å begynne med trøstet han seg med tanken på at lærlingtiden ikke varer evig, men etter hvert hadde han skjønt at det fantes lærlinger som syntes å avkrefte riktigheten av dette. Charlie og Fanwell, medlærlingen hans, burde ha vært ferdige med læretiden for flere år siden. Fanwell hadde omsider bestått prøvene som lærlingnemnden krevde av blivende mekanikere, og for ham gjensto bare godkjenning av en endelig praksisperiode – en formalitet – før han kunne bli registrert som fullt kvalifisert mekaniker. Charlie hadde imidlertid strøket 19
på prøvene gang etter gang, i hovedsak fordi han ikke gadd å forberede seg. «Du kunne klare de prøvene så lett som bare det,» sa J.L.B. Matekoni til ham etter det siste mislykkede forsøket. «Alt som trengs, er at du leser litt. Du er ikke dum, unge mann – du har en hjerne inni skallen, du vil bare ikke bruke den. Du er som en bonde som har god, fruktbar jord, men ikke planter meloner i den. Sånn er det du er.» «Mmmm,» sa Charlie og slikket seg om munnen. «Jeg liker meloner, sjef.» «Der ser du,» sa J.L.B. Matekoni med forbitrelse i stemmen. «Du snakker om meloner når du burde snakke om motorer. Det er akkurat det jeg mener.» «Det var du som begynte å snakke om meloner,» sa Charlie. «Ikke skyld på meg, sjef!» Det var forferdelig frustrerende, men tydeligvis ikke stort å gjøre med. J.L.B. Matekoni var ikke bare den dyktigste mekanikeren i Botswana, han var også den snilleste. Og derfor hadde han ikke hjerte til å kvitte seg med den unge mannen og la en annen og mer lærevillig person få plassen. Charlie fikk nøye seg med å være mekanikerassistent uten fagbrev – en slags evig lærling. Det var naturligvis også andre grunner til bekymring, som for eksempel Charlies interesse for jenter og hans evinnelige snakk om dem. Det distraherte Fanwell, som på alle plan var en langt mer seriøs ung mann, og det var heller ikke bra for verkstedets ansikt utad. J.L.B. Matekoni var mer enn én gang blitt flau i nærvær av en kunde når de to lærlingene ubekymret og høylytt diskuterte jenter. Det hadde til og med skjedd en gang da en kirkens mann skulle hente bilen sin og fikk høre Charlie snakke om en jente. De to ungdom20
mene befant seg under en lastebil og var sikkert ikke klar over at presten sto der, men det ble likevel et nokså pinlig øyeblikk for arbeidsgiveren deres. «Oi oi oi!» hadde Charlie sagt, «hun tar gjerne en kjapp en! En skikkelig kjapp en!» J.L.B. Matekoni hadde kremtet og gjort sitt ytterste for å dempe prestens rødme. «De snakker om en bil,» skyndte han seg å forklare. «En veldig rask bil. Du vet hvordan unge menn er når det gjelder fart.» Han hadde hevet stemmen da han sa det, i håp om at Charlie skulle skjønne at de ikke var alene. Men til ingen nytte. «Hun drikker også,» fortsatte Charlie. «Det skal jeg si deg, Fanwell, der går det unna!» «Det er bensinforbruket,» sa J.L.B. Matekoni til presten. «Noen av våre dagers biler har veldig tørste motorer. Det er fordi moderne motorer er så kraftige. Til forskjell fra din bil, prest.» Og dermed dunket han hardt i siden på prestens bil, atter en gang i håp om å få sendt en beskjed til de unge mennene. J.L.B. Matekoni kjente at han ble varm i nakken bare han tenkte på den opplevelsen – presten hadde ikke latt seg lure – og han ville bare glemme alt. Så da Mma Ramotswe sa at de måtte snakke om Charlie, sukket han tungt og begynte å grue seg like mye som han gledet seg til middagen. Nytelsen ved et godt måltid blir betraktelig redusert, sa han inni seg, når det skal ledsages av tanker på unge menn som Charlie. «Ja, Mma Ramotswe,» sa J.L.B. Matekoni. «Du har laget en deilig gryte til meg.» Han trakk inn de liflige duftene som steg opp fra tallerkenen hans. «Men du har også advart meg og sagt at vi har et Charlie-pro21
blem. Si meg: Er det et stort Charlie-problem eller et lite?» Mma Ramotswe kunne ikke la være å smile. «Sa jeg noe morsomt?» spurte J.L.B. Matekoni. «Du sa jo at –» «Ja visst, Rra. Jeg sa at vi må snakke om Charlie. Og det er en alvorlig sak. Det er bare det at svaret på spørsmålet ditt er begge deler: Problemet er både stort og lite.» J.L.B. Matekoni stirret på henne. Kanskje hans kone hadde tilbrakt for mye tid med å arbeide som privatdetektiv og løse mysterier; kanskje lå det i sakens natur at man ble gåtefull etter mange år i det yrket. Han hadde opplevd slikt før – sett mennesker bli så påvirket av jobben at de simpelthen forandret vesen. Fetteren hans, som arbeidet for immigrasjonsmyndighetene, var blitt så mistenksom at han begynte å tro at omtrent alle oppholdt seg ulovlig i landet. Og så var det slakteren som til slutt ikke smakte kjøtt og bare spiste poteter og bønner – en svært forbausende vending i et land som var så glad i kuer som Botswana. Var det noe lignende som hendte med Mma Ramotswe? «Det må du forklare, Mma Ramotswe,» sa han. «Jeg er en enkel mekaniker, jeg kan ikke løse gåter og mysterier.» Mma Ramotswe stakk gaffelen i gresskarmosen. «Det er et stort problem fordi det er alvorlig,» sa hun. «Og det er et lite problem fordi det dreier seg om noe lite. Et lite menneske. Det dreier seg faktisk om … en baby.» J.L.B. Matekoni lukket øynene. Mma Ramotswe behøvde ikke si mer. Han forsto. Han åpnet øynene igjen. Mma Ramotswe så på ham, 22
og nå smilte hun ikke lenger. «Ja,» sa hun. «Du vet nok hva jeg har å si, Rra?» «Charlie har et barn.» «Ja.» Og så tilføyde hun: «To. Tvillinger. To gutter.» Stillheten senket seg. «Det er best du forteller meg alt, Mma Ramotswe. Jeg er sterk. Jeg har hørt det meste før. Ingenting forbauser meg når det gjelder den unge mannen.» «Bare lytt, da,» sa hun. Hun fortalte ham det hun hadde fått høre fra Mma Makutsi. Rolig og saklig gjenga hun beretningen, uten noen av de korte, misbilligende gispene eller forargede smattelydene som Mma Makutsi hadde forsynt fortellingen med. Men det var nok til at J.L.B. Matekoni glemte gryteretten, som ble kaldere og kaldere på tallerkenen. Mma Makutsi hadde hørt historien fra en helt uangripelig kilde – moren til den unge kvinnen som hadde født Charlies tvillinger. Hun var en fjern slektning av Phuti Radiphuti og drev sammen med sin mann en maler- og dekorasjonsforretning i den vestre delen av byen. Det hadde gått strålende med forretningen, som nå hadde over femti malere ansatt. Navnet, Annet strøk, var å se på varebiler i hele byen, og de hadde flere viktige kontrakter med store bedrifter, deriblant diamantselskaper. Deres navn, kunne Mma Makutsi fortelle, var Leonard og Mercy Ramkhwane. De arbeidet hardt og hadde i folks øyne utvilsomt fortjent suksessen. De hadde bare ett barn, Prudence, som nå var tidlig i tyveårene. Hun hadde gått på Gaborone videregående skole og vært en kjent idrettsjente der, hun tok alle 23
medaljene i løp. «Bare synd at hun ikke løp fra Charlie,» hadde Mma Makutsi bemerket. «Mange jenter hadde definitivt tjent på å løpe fra menn, Mma.» Historien fortsatte. Charlie hadde møtt Prudence da Leonard leverte en bil til ettersyn på verkstedet. J.L.B. Matekoni stønnet da han hørte det. «Jeg kjenner den mannen,» sa han og tok seg til hodet. «Jeg kjenner ham ikke godt, men jeg kjenner ham.» Mma Ramotswe senket blikket. «Han hadde datteren med seg til verkstedet.» J.L.B. Matekoni stønnet en gang til. «Det vil altså si at hun møtte Charlie under mitt tak?» «Nei,» sa Mma Ramotswe. «Verkstedtaket er ikke ditt tak. Du har ditt tak her – i dette huset. Det er en forskjell, Rra.» Han ristet på hodet. «Det er mitt tak. Jeg eier det. Når det lekker, er det jeg som må reparere det. Det betyr at det er mitt tak, og jeg er ansvarlig for det som skjer under det.» Hun prøvde blidt og tålmodig å få ham til å innse at han ikke kunne holdes ansvarlig for at Charlie traff Prudence, men han var ikke til å rikke. Dermed fortsatte hun beretningen, akkurat som hun hadde hørt den fra Mma Makutsi. Charlie hadde på en eller annen måte klart å gjøre en avtale med Prudence – rett for nesen på faren – om å møtes på en klubb de unge elsket. God musikk, hadde han sagt, det siste på markedet. Og hvilken jente kunne motstå en slik invitasjon? Tydeligvis ikke Prudence, og det uunngåelige hendte. Til å begynne med holdt de forholdet hemmelig for foreldrene hennes; hun bodde fortsatt hjemme, men var i en alder av tyve år i all hovedsak selvstendig. Men så ble Charlie offisiell kjæ24
reste, og enda han ikke var den Leonard og Mercy hadde tenkt seg for datteren, behandlet de ham med samme dannelse og velvilje som et slikt par alltid viser overfor andre. «De er gode mennesker, skjønner du,» sa Mma Ramotswe. «De følger gammel skikk i Botswana. De er høflige.» J.L.B. Matekoni nikket. Charlie fulgte ikke gammel skikk i Botswana. Gammel skikk i Botswana sa at bruk av hammer for å løsne en motvillig mutter på et forgreningsrør ut fra en motor var fullstendig forkastelig. Etter gammel skikk i Botswana skulle gjengene i mutteren respekteres; gammel skikk i Botswana sa noe om følgene av å fylle diesel på en bensinmotor; gammel skikk i Botswana … Listen var endeløs. Forholdet hadde vart i et par måneder da Prudence skjønte at hun var gravid. Hun fortalte det til Charlie, og deretter til foreldrene. Charlie forsvant. «Forlot han henne?» spurte J.L.B. Matekoni. «Helt og holdent?» Nå var det Mma Ramotswes tur til å sukke. «Ingen flere samtaler fra den sølvfargede telefonen hans. Ingen flere besøk hos henne i huset til foreldrene. Ingenting.» «Det kalles å svikte,» mumlet J.L.B. Matekoni. «Hva hendte så, Mma Ramotswe?» «Jenta fikk beroliget faren. Han glemte åpenbart gammel skikk i Botswana en stund, men han foretok seg ikke noe. Og det var det. Tvillingene kom. Så nå er Charlie far til tvillinger.» «Vet han det?» «Å ja, da, det vet han. Jeg er sikker på at hun har fortalt ham det.» «Og …» 25
Mma Ramotswe slo oppgitt ut med armene. «Ingenting. Charlie har ikke gjort noen verdens ting.» Hun lente seg tilbake i stolen, som tegn på at det var slutten på historien, eller i hvert fall at det var alt hun visste. J.L.B. Matekoni så ned på tallerkenen sin. Han hadde nesten ikke rørt gryteretten hun hadde laget til ham – den deilige porsjonen med oksekjøtt fra Botswana – og nå var den helt kald. «Jeg kan varme den opp igjen,» foreslo Mma Ramotswe. Han ristet på hodet og grep gaffelen. «Det gjør ingenting, Mma. Du lager bestandig så god mat at det ikke spiller noen rolle om den er varm eller kald. Den er uansett alt en mann kan ønske seg. Og det mener jeg.» Hun smilte til ham. Slik var det en mann skulle være, tenkte hun. Og så var det Charlie, som hver dag jobbet sammen med denne prektige mannen, personifiseringen av alt landet sto for, uten at noe av det, ikke den minste lille bit, lot til å påvirke den unge mannen. Hun tenkte på om hun burde ta opp spørsmålet om hva de skulle gjøre nå, eller bare vente med det. Hun bestemte seg for det siste. Noen ganger var det best å la tingene synke inn før man tok en avgjørelse. De fikk sove på det som var kommet for dagen, og snakke om saken i morgen eller kanskje i overmorgen. Ikke at det var så mye å si, for i denne situasjonen var det egentlig bare én ting å gjøre. Og det var å prøve å få Charlie til å ta ansvar. Det var lettere sagt enn gjort – det visste Mma Ramotswe utmerket godt. Charlie kom til å nekte for at han var faren, eller trekke på skuldrene på den umedgjørlige måten sin og si at tvillingene fikk den unge kvinnen ordne med. «Barn er ikke menns sak,» hadde 26
han sagt en gang. «Det er kvinner som skal ta seg av unger, ikke menn. De som skråler om at menn må hjelpe til med det også, vet ikke hva de snakker om, og dessuten er det bare kvinner som sier det. Menn har mye viktigere arbeid å gjøre. Ha!» Mma Makutsi hadde hørt bemerkningen og blitt så arg at brilleglassene dugget; det var alltid et dårlig tegn, det visste Mma Ramotswe. Minnet om episoden ga henne en idé: De kunne be Mma Makutsi ta seg av problemet og snakke med Charlie. De skulle gi henne sin fulle støtte, tenkte hun, men lederen for felttoget – generalen, så å si – skulle være Grace Makutsi, som hadde fått historiens høyeste karakter (97 prosent) til avgangseksamen ved Botswanas sekretærskole, og svingte svøpen over alle som viste likegyldighet eller så en annen vei eller, for den saks skyld, benektet eksistensen av tvillinger. Ja, hun var rett person.