De fem fyrstikkene av Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum

De fem fyrstikkene

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39457-8 1. utgave, 2. opplag 2012 Omslagsdesign: Superultraplus Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,4/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Pistolen på plenen

5

De fire vinglassene

61

De fem fyrstikkene

133

Pistolen på plenen

I Min fjerde mordsak skilte seg fra de tre første ved at den hadde et langt mindre omfang hva angikk både tid og antallet involverte personer. Hele saken var avsluttet og oppklart i løpet av 24 timer. Mordet fant sted ti på tre om ettermiddagen søndag 23. mai 1971. Morderen ble pågrepet og tilsto klokken kvart på tre mandag 24. mai 1971. Og jeg kunne telle på én hånd de personene jeg avhørte i løpet av de mellomliggende 24 timene.

I ettertid har jeg flere ganger lurt på hvorfor jeg ikke klarte å se løsningen raskere. Min funksjonshemmede rådgiver Patricia Louise Borchmanns innsats innskrenket seg denne gangen til noen korte setninger i en telefonsamtale helt mot slutten av etterforskningen. Likevel gjelder det for den, som for mine tre første mordsaker, at jeg fortsatt i dag ikke tør love at den noen gang ville blitt oppklart uten hennes innsats.

Søndag 23. mai 1971 startet rolig selv til å være en søndag i mai. Månedens mest omtalte tema i avisene var dollarkursens dramatiske fall som følge av kostnadene for Vietnamkrigen. Og dagens mest dramatiske nyhet i radioen var at en fransk ekspedisjon som den første hadde besteget fjelltoppen Makalus i Himalaya.

Min søndagsvakt på hovedpolitistasjonen i Oslo forløp uten så mye som et sykkeltyveri. Vel å merke til telefonen plutselig ringte høyt da klokken var fem over tre.

Det var «en hastesak fra Holmenkollen som åpenbart bør 7

settes direkte til Kolbjørn Kristiansen», ifølge sentralborddamen. Det viste seg å ikke være noen overdrivelse.

I stemmen hørte jeg en kontrollert og dannet, men hørbart rystet stemme fra en eldre mann med vestkantdialekt.

«Mitt navn er Henrik Benjaminsen, og jeg er butler hos enkefru Camilla Werenberg i Holmenkollen. Jeg beklager sterkt å måtte meddele at enkefruen nettopp er blitt myrdet.»

Jeg stusset et sekund over om det virkelig fortsatt fantes butlere i Oslo. Så forsikret jeg meg raskt om at situasjonen på åstedet nå var under kontroll. Det var den, ifølge Benjaminsen. Enkefruen lå død der hun var funnet på sitt rom i tredje etasje. Og den eneste andre tilstedeværende var en av den avdødes nevøer, som nå var i ferd med å våkne etter å ha besvimt. Det syntes for butleren «hevet over all rimelig tvil» at enkefruen var blitt myrdet, men likevel «særdeles uklart» hvem som hadde skutt henne og hvordan det var skjedd.

Butleren Benjaminsen hørtes ut til å være en ekstremt kontrollert person som likevel nå var på randen av å miste kontrollen. Jeg forsikret at jeg personlig skulle komme snarest mulig, og la på røret.

Så ba jeg om at nærmeste politipatrulje samt en ambulanse umiddelbart ble sendt til åstedet.

Deretter satte jeg meg selv i bilen for å kjøre til enkefru Werenbergs eiendom i Holmenkollen. Underveis ble jeg sittende og fundere over butlerens knappe situasjonsbeskrivelse. Og da jeg fikk eiendommens store grønne plener i sikte, var det med en skrekkblandet forventning om at det var snakk om en sak like oppsiktsvekkende som eiendommen og dens avdøde eierinne.

8

II Camilla Werenberg hadde vært et kjent navn for avislesere siden lenge før jeg begynte å lese aviser. Da jeg begynte med det like etter krigen, var hun fortsatt aktiv som malerinne – og for lengst vel installert i et herregårdshus omkranset av mange mål hage i Holmenkollen. Hennes fjerde ektemann var den rikeste og ble den eneste av dem hun fulgte til døden skilte dem ad. Det tok for øvrig ikke så lang tid, siden han var nærmere 25 år eldre enn henne og hun allerede litt opp i årene. Alt fra 1947 satt hun alene igjen som dronning over eiendommen – og med suveren råderett over en utvilsomt velfylt bankkonto.

Camilla Werenberg hadde etter sin 70-årsdag rundt 1957 en gang erklært sin aktive karriere som malerinne for avsluttet, men blant annet gjennom jevnlige sosietetsselskap i sitt storslåtte hjem forble hun en kjent kulturpersonlighet og et kjent avisnavn i alle år senere. Et raskt regnestykke tilsa at hun ved sin dramatiske død i dag var nærmere 85 år. Det gjorde det ikke lettere å forstå hvem som hadde villet gjennomføre et attentat mot en slik tilsynelatende harmløs gammel kvinne. Særlig ikke hvis det altså var skjedd i tredje etasje i hennes hjem.

Politipatruljen hadde ankommet og butleren gjenvunnet sinnsroen imponerende godt ved min ankomst. Jeg hadde aldri møtt mannen før, men hadde sterk mistanke om at den eneste synlige forskjell på ham fra en vanlig dag på jobben, var et rødlig skjær rundt øynene. Dette var likevel omtrent så langt unna en vanlig dag som det var mulig å komme. Enkefruen lå død på gulvet i sitt arbeidsrom i tredje etasje, med to skuddsår i ansiktet. Hennes angivelig besvimte nevø hadde kviknet til nå, men det brakte oss ikke noe nærmere en løsning.

Det ble raskt åpenbart at bare to mennesker i verden kunne ha begått mordet. Men hvem av de to som hadde avfyrt skuddene, skulle jeg skifte mening om mange gan9

ger de neste 24 timene. Og hvordan det var skjedd, forble like lenge en gåte.

III Butlerens forklaring var knapp og kortfattet, men ryddig og klar hva angikk alle grunnleggende fakta. Enkefruen hadde vært i god form for sin alder, og var i full gang med å planlegge sin 85-årsdag til høsten. Bortsett fra fødselsdagene og det årlige sosietetsselskapet var det imidlertid blitt stadig lengre mellom besøkene i hennes hjem. Med unntak av ekstrahjelp som ble leid inn til de større arrangementene og en gartner som arbeidet to dager hver uke, besto staben bare av butleren og kokkepiken. Butleren bodde alene i en leilighet på Majorstua og tok daglig trikken til arbeidet, mens kokkepiken disponerte et lite hus på eiendommen som tjenestebolig. Butleren hadde vært i første etasje av hovedhuset da dramaet startet. Kokkepiken hadde etter å ha ryddet unna lunsjen trukket seg tilbake til sin bolig for å hvile ut et par timer før kveldens middagslaging.

Enkefruen hadde ingen barn fra noen av sine ekteskap, og familien hennes ellers hadde vært liten. De eneste som hadde besøkt henne jevnlig i senere år var de to antatte hovedarvingene – hennes brors to sønner Jan og Marius Werenberg. Begge ble bedt på lunsj annenhver søndag og hadde møtt opp hver eneste gang det siste året. De hadde således også begge vært til stede ved dagens lunsj. Begge var som vanlig ankommet klokken halv tolv og gått nesten samtidig rundt ett.

Mot normalt hadde imidlertid den eldste av brødrene, Marius, dukket opp igjen vel en time senere. Han hadde hatt med en stor konfektboks og høflig bedt om å få en kort samtale med sin tante. Tanten hadde via butleren sagt ja til det, og nevøen var klokken halv tre blitt sluppet opp til sin tantes kontor og oppholdsrom i tredje eta10

sje igjen. Situasjonen forekom butleren udramatisk, selv om det var høyst uvanlig at noen av nevøene kom tilbake etter søndagslunsjen. Det neste kvarteret hørtes det da heller ingen lyd der oppe fra.

Klokken ti på tre hørtes imidlertid i rask rekkefølge to høye smell, hvoretter butleren i etasjen under kunne høre noe tungt falle mot gulvet. Han løp umiddelbart opp til tredje etasje, men fant døren låst fra innsiden. Gjennom døren hørte han noe støy, og en stemme som ropte «Du skal også dø. Pengene er mine!» Deretter hørtes ytterligere ett skudd, og en lyd fra et vindu – og et nytt dunk av noe som falt i gulvet.

Butleren var helt kategorisk på at stemmen han hørte ikke kunne være Marius Werenbergs jevne og lave stemme. Det var en høyere og mer skingrende stemme som langt mer lignet stemmen til den yngste broren Jan. Gjennom døren og i situasjonens forvirring kunne butleren likevel ikke si sikkert om det var Jan Werenbergs stemme han hørte, bare at stemmen lignet og at den ikke kunne tilhøre Marius Werenberg.

Da butleren ved hjelp av sin hovednøkkel fikk åpnet døren et par minutter senere, var det et grusomt syn som møtte ham. Enkefruen selv lå livløs midt på gulvet, med blod rennende fra to skuddsår i ansiktet. Hennes nevø Marius lå bevisstløs på gulvet midt mellom sin tante og vinduet, men uten synlige skader og med hørbar pust.

Det var ikke spor av andre mennesker i rommet, og heller ikke noe skytevåpen å se. Vinduet sto åpent, men det var ingen utenfor. Derimot så butleren grovt anslått 25–35 meter unna nede på plenen en svart liten gjenstand som nå hadde vist seg å være en pistol.

Butleren vendte seg etter dette først mot enkefruen, som åpenbart var død, uten verken puls eller pust. Deretter gikk han over til nevøen Marius, som ikke syntes å være skadet, og som raskt våknet til liv da han fikk litt kaldt vann i ansiktet. Nevøen virket først forvirret da han våk11

net, men utbrøt spontant: «Han gikk ut vinduet!» Etter langsomt å ha reist seg opp gikk han bort til vinduet og stirret ut av det. Han holdt tilsynelatende der på å besvime igjen, men støttet seg på karmen, pekte ut vinduet og tilføyde: «Se, der ligger pistolen. Han må ha mistet den da han klatret ned stigen!»

Til butlerens spørsmål om hvem han nå snakket om, utbrøt Marius: «min bror Jan, selvfølgelig.»

Ved husveggen lå en trestige lang nok til å kunne settes opp til tredje etasje. Butleren hadde ikke sett den oppstilt mot veggene den dagen, men kunne ikke utelukke at han hadde oversett den. Stigen var håndterlig for én mann, og man ville ikke høre om den ble satt opp eller lagt ned med mindre man var ute i hagen eller befant seg i rommet like innenfor den aktuelle veggen. Butleren hadde ikke på noe tidspunkt sett Jan Werenberg igjen etter at han forlot stedet etter lunsj, men kunne ikke utelukke at han også kunne ha kommet tilbake.

IV Marius Werenberg var en jovial middelaldrende mann, knapt 1,70 høy, med lyst hår og noen kilo for mye rundt livet. Han oppga alder 52 år, bosted en gateadresse noen hundre meter lenger sør i Holmenkollen, sivilstatus enkemann, og yrke regnskapsfører. Han føyde selv til at hans helse dessverre hadde vært noe redusert de siste årene og at han derfor for tiden kun arbeidet i deltidsstilling som kontorfullmektig.

Marius Werenbergs forklaring stemte på alle punkter overens med butlerens hva angikk det som var skjedd etter dennes ankomst.

Om hva som var skjedd før butlerens ankomst hevdet Marius Werenberg at han hadde sittet i en samtale med sin tante, da han plutselig fikk se sin bror dukke opp med en pistol i hånden i det åpne vinduet. Broren hadde vir12

ket sterkt opphisset, og hadde uten å si noe siktet på sin tante og skutt to ganger. Deretter hadde han sagt høyt «Du skal også dø. Pengene er mine!», for så å rette våpenet mot sin bror og trykke av.

Hvorvidt Marius virkelig hadde besvimt eller om han hadde vært åndsnærværende nok til å late som han ble skutt, kunne han ikke svare klart på. Han hadde våknet opp liggende på gulvet og alene i rommet, og da han til sin lettelse ikke var skadet, hadde han straks løpt bort til vinduet. Han var kommet dit akkurat idet han så sin bror legge stigen på plass langs husveggen og løpe av gårde over plenen. Deretter måtte Marius Werenberg igjen ha mistet bevisstheten et minutt eller to. Det neste han husket var at butleren snakket til ham og at det dryppet kaldt vann over ansiktet hans.

V En rask befaring på åstedet kunne ikke bekrefte Marius Werenbergs versjon, men gjorde heller ikke noe for å avsanne den. De to første skuddene var gått i hodet på enkefruen. Et tredje skudd var avfyrt fra en posisjon nær vinduet, og hadde truffet en kommode bak der Marius Werenberg hadde ligget. Det var ikke noen slags platespiller eller radio i rommet, noterte jeg meg – klok av skade etter å ha oversett betydningen av det i en av mine tidligere mordsaker. Stemmen ble da et sterkt indisium, tross butlerens forbehold om hvorvidt det faktisk var Jan Werenbergs stemme han hadde hørt. Sjokoladeboksen var prangende amerikansk og stor som en liten bøtte, men sto nå tom på gulvet ved døren. Noen sjokoladebiter lå igjen i en skål og to tallerkener var satt frem på bordet. Uansett hvem som hadde skutt gamle Camilla Werenberg, var døden åpenbart kommet svært uventet og plutselig på henne.

Noe skytevåpen var det heller ikke spor av inne i rom13

met hvor mordet ble begått. Gjenstanden nede på plenen lå rundt 30 meter fra vinduet og viste seg å være en nærmest kunstferdig liten sort pistol av kaliber .22. Tre patroner manglet i magasinet, som bare tok fire skudd. Det var etter alt å dømme mordvåpenet. Men det forble altså et mysterium både hvem som hadde trykket på avtrekkeren da skuddene gikk av, og hvorfor våpenet lå igjen der midt på plenen. Funnet kunne likevel styrke Marius Werenbergs versjon.

Muligheten for at han selv kunne ha skutt sin tante og så på sinnrikt vis forsøkt å legge skylden på sin bror, hadde jeg selvsagt også vurdert. Vi hadde fortsatt ikke belagt at Jan Werenberg hadde vært til stede da skuddene som drepte hans tante, falt. Men at Marius Werenberg hadde vært der, var udiskutabelt.

Hvis den eldste broren var morderen, gjensto det imidlertid først å forklare den andre stemmen butleren hadde hørt fra rommet. Dernest måtte vi også forklare våpenets plassering nede på plenen. Avstanden forekom noe lang til at våpenet kunne være kastet ned dit fra et vindu. Vinkelen mellom vinduet og funnstedet syntes dessuten nærmest å kunne utelukke en slik mulighet. Dersom noen skulle kaste våpenet gjennom vinduet og få det til å lande der det lå, måtte vedkommende ikke bare ha et talent for å kaste langt med pistol, men også for å kaste pistol med sterk høyreskru. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at den middelaldrende og lett tykkfalne Marius Werenberg kunne ha noen av delene.

Alt før vi kom bort til våpenet fastholdt Marius Werenberg ivrig sin forklaring om at broren måtte ha mistet det under sin flukt. Det forekom meg umiddelbart merkelig. Pistolen lå langt unna stigen og langt unna noe sted stigen kunne ha vært plassert. Hvis Jan Werenberg hadde begått mordet og unnsluppet den veien, kunne han umulig ha mistet pistolen på vei ned stigen.

Rundt avtrekkerbøylen hang en avrevet grønn hyssing 14

som åpnet for at morderen hadde løpt av gårde med pistolen festet til seg. Det virket imidlertid som en merkelig usikker måte å frakte med seg en ladd pistol på. Og det virket nesten like merkelig hvis morderen skulle ha mistet pistolen uten å merke det.

Pistolen på plenen ble et stort mysterium i mysteriet for meg. Mens jeg sto der og så på den, kom jeg til å tenke på den store betydningen min rådgiver Patricia med rette hadde tillagt en mindre merkelig plassering av et mordvåpen under en tidligere etterforskning. Jeg følte meg overbevist om at pistolen på plenen kunne gi svaret på hvem som hadde skutt enkefru Camilla Werenberg.

Jeg manglet bare enhver idé om hvordan jeg kunne få det svaret ut av pistolen eller plenen.

Vi fant flere fordypninger etter stigen på plenen foran huset. Det beviste imidlertid ingenting, all den tid stigen ifølge butleren hadde vært brukt under rengjøring av veggen flere dager den siste uken.

Nå som jeg omsider hadde støtt på en butler, spøkte ordtaket om at butleren alltid gjorde det, i bakhodet. En mulig allianse mellom butleren og Marius Werenberg åpnet for et helt annet forløp enn det de nå skisserte.

Den muligheten ble imidlertid noe svekket da kokkepiken etter å ha sittet diskré på kjøkkenet, meldte seg til tjeneste. Hun het Marianne Halvorsen, og var en tiltalende, om enn nå noe alvorlig, rødhåret kvinne på 29 år.

Hun hadde lagt seg nedpå i sin tjenestebolig, men hadde hatt vinduet åpent og hørt først et dobbelt smell og så ytterligere ett. Kokkepiken hadde da straks sett på vekkerklokken og konstatert at den var nøyaktig ti på tre. Først hadde hun ikke hatt mistanke om noe kriminelt. Likevel hadde hun stått opp, kledd på seg og gått tilbake mot hovedhuset for å se om det kunne være noe galt der. Hun hadde ikke sett noen mann rømme over plenen, ei heller noen stige stilt opp mot veggen. Det måtte i tilfelle ha skjedd før hun kom seg ut. Imidlertid hadde hun sett 15

både butleren og Marius Werenberg oppe i vinduet – og det hadde da ligget en pistol på plenen.

En konspirasjon måtte etter dette enten ha vært svært snarrådig utført av butleren og Marius Werenberg, eller også inkludere kokkepiken. Hun hadde, ifølge butleren, for øvrig arbeidet der i ti år nå og utført sine plikter på en svært god måte. Selv hadde han vært der helt siden 1947. Enkefruen hadde på morssiden avstamning fra britisk adel, og ønsket en butler til å ordne ulike praktiske ting etter at hennes siste ektemann døde.

Synet av pistolen på nært hold fremkalte en sterk reaksjon fra Marius Werenberg. Han bemerket at man på den nok trolig kunne finne hans fingeravtrykk, men tilføyde raskt at man da også ville finne hans brors avtrykk der. Jeg så spørrende på ham. Han forklarte at dette var en pistol han hadde arvet fra deres for lengst avdøde far, som hadde vært en mesterskytter. Begge sønnene hadde til tider skutt konkurranser i en pistolklubb, uten å gjøre tilnærmet samme suksess som faren. Jan Werenberg hadde på forrige søndagslunsj bedt om å få låne farens favorittpistol over sommeren på grunn av planlagt skytetrening. Marius Werenberg hadde stusset litt over spørsmålet, siden våpenet var en kunstferdig pistol faren hadde fått som premie, og for liten og unøyaktig til å brukes i noen konkurranse. Men han hadde selvsagt velvilligst hjulpet sin bror med lånet. Han hadde overlevert våpenet sammen med en liten eske ammunisjon straks de møttes ved lunsjen og sett ham legge det i jakkelommen. Siden hadde han ikke sett pistolen igjen før nå.

Jeg hadde flere spørsmål å stille Marius Werenberg.

Men jeg hadde på dette tidspunkt enda flere spørsmål å stille hans yngre bror Jan Werenberg. Så jeg ba de to konstablene fra politipatruljen straks kjøre hjem til denne, og hvis han fortsatt befant seg der, påse at han fortsatte med det til jeg kunne avhøre ham. Det var ikke langt dit. Ma16

rius Werenberg, butleren og kokkepiken var skjønt enige om at Jan Werenberg bodde i sine avdøde foreldres gamle enebolig, like over nordsiden av hagen til hans avdøde tante.

VI «Som du forstår, for å holde oversikt over arven var min slu lillebror enda bedre plassert enn meg», bemerket Marius Werenberg med sin lave stemme. Vi hadde satt oss alene i et gjesterom i hans avdøde tantes hjem.

«Jeg visste at min bror var svært ivrig etter å få utbetalt arven fra tante. Men jeg hadde aldri trodd han kunne gå til et så desperat skritt», føyde han raskt og nærmest unnskyldende til.

Jeg spurte om forholdet mellom brødrene alltid hadde vært så fjernt som det nå virket å være. Han nikket alvorlig.

«Det er dessverre slik at min bror og jeg aldri har stått hverandre nær. Vi har de siste årene, etter våre foreldres død, ikke møttes annet enn i disse søndagslunsjene. Og vi har nok begge vært litt ubekvemme med å måtte møtes der så ofte, selv om vi av hensyn til tante forsøkte å være hyggelige.»

Han sukket tungt før han fortsatte sin familiehistorie.

«Det var vel sikkert mest min feil. Jeg var eldst og ser i dag at jeg burde fulgt opp min viltre lillebror bedre. Men personlighetene våre var som du snart vil se svært forskjellige, og aldersforskjellen var på noe vis for stor. Jeg var sytten år og godt vant med å være enebarn og enearving da min lillebror uventet meldte sin ankomst. Han viste alt tidlig i barneårene også en helt annen og mindre kontrollert personlighet. Så det ble alltid en stor avstand mellom oss. Vi fikk i nærmiljøet tilnavnet «Janusbrødrene». Det passet jo godt med navnene, men også med personlighetene. Og den vennlig smilende siden av 17

Janus-ansiktet var da alltid meg, mens den vansirede og dyriske var min bror. Du vil forstå poenget bedre når du ser min bror. Han har et stort arr over halve ansiktet, som han fikk da det en gang i hans unge år gikk på knivene løs i et barslagsmål.»

Marius Werenberg tidde, men gjenopptok sin lavmælte historie da jeg ikke avbrøt ham.

«Min bror har de senere årene gjentatte ganger tatt opp med min tante spørsmålet om forskudd på arv. Han trengte det for å leve sitt liv før det ble for sent, påsto han. Men vi forsto hva som lå i det. Min bror har siden før konfirmasjonen vært en uforbederlig fester og spiller.

Tante likte verken alkoholmisbruk eller spillegalskap. Så hun skjøv det foran seg og sa prinsipielt nei til oss begge.»

«Du ba altså også om forskudd på arv?»

Han nikket raskt.

«Det er en trist del av historien at min mor før sin død begunstiget sin yngste sønn på bekostning av sin eldste, som hun stolte på at uansett ville klare seg godt. Min bror fikk vårt barndomshjem og i tillegg mesteparten av pengene etter våre foreldre. Jeg har ikke trengt penger tidligere. Men nå de siste årene, etter min kones død og med min egen skrantende helse, har situasjonen endret seg.

Min eneste datter er nå nitten år, og hun er en talentfull ung fiolinist som gjerne vil studere ved et prestisjefylt og dyrt musikkonservatorium i Berlin. Jeg kan ikke hjelpe henne med det: Jeg tjener ikke mye mer enn til utgiftene med min nå reduserte stilling. Og jeg har i en årrekke vært aktiv i Røde Kors og Rotary, som jeg gjerne skulle tilgodesett med noe større beløp enn jeg har kunnet hittil. Så min bror vil sikkert fortelle at jeg også har bedt min tante om forskudd på arven. Men det var altså i motsetning til ham da ikke for å kaste bort pengene på egne verdslige gleder, men for å kunne hjelpe andre.»

Marius Werenberg kremtet svakt og svelget en gang, men fortsatte så: 18

«Det var forresten derfor jeg kom tilbake i dag. Jeg tok forsiktig opp temaet under lunsjen, og min tante reagerte skarpt mot det. Det ble en litt trist avslutning som endte med at først jeg og så min bror raskt forlot stedet. Jeg fikk dårlig samvittighet før jeg rakk hjem. Så da tok jeg med en stor konfektboks jeg nylig hadde fått i fødselsdagsgave av min arbeidsgiver, og løp tilbake med den for å beklage min opptreden. Min tante låste døren, slik hun av og til gjorde når hun ville snakke med noen under fire øyne. Hun tok imot gaven og aksepterte beklagelsen. Vi satte oss ved bordet og spiste litt av sjokoladen. Hun beklaget at hun måtte si nei også til meg, selv om det var min bror hun ikke ville gi forskudd til før han hadde fått orden på livet sitt. Jeg forsøkte å spørre om det eventuelt kunne løses med en gave direkte til min datter, men tante mente at det også ville være urettferdig mot min bror og utløse krav fra ham. Vi var akkurat i ferd med å avslutte samtalen da det fryktelige altså inntraff.»

Marius Werenberg virket oppriktig trist og tankefull.

Han tok seg en liten pause før han fortsatte.

«Min bror er på sine gode og edru dager sjarmerende og på mange måter ressurssterk. Det var noe av problemet. Alle ville gjerne like ham og håpet han skulle få orden på livet sitt. Men det skjedde bare aldri. Og nå ser det ut som spillegjeld og barregninger endog har drevet ham til å bli morder. Han har skutt sin tante, og forsøkt å skyte sin eneste bror – av ren egoisme for å sikre seg hele arven.»

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg så langt fant Marius Werenbergs historie ganske troverdig. Selv om stigen var en risikabel mordplan, hørtes den mindre usannsynlig ut enn alle andre muligheter her – og ikke utenkelig hvis det var snakk om en person med spillemani.

Jeg ble imidlertid stadig mer nysgjerrig på å treffe denne lillebroren og få høre hans versjon. Så jeg reiste 19

meg raskt da en av konstablene kom tilbake med beskjed om at Jan Werenberg befant seg i sitt hjem og ventet på meg.

Jeg visste på dette tidspunktet hva som sto i den avdødes testamente. Hun hadde hatt liggende en kopi i sitt skrivebord. Testamentet ga 20 000 kroner til butleren, 2000 til kokkepiken – og resten til lik deling mellom hennes to nevøer. Eiendommen og bankkontoen var anslått til vel tre millioner kroner, sto det i et vedlegg. Det skulle her plasseres ikke bare ansvaret for et mord, men også retten til en større formue.

Jeg spurte på vei opp av stolen Marius Werenberg hva han visste om arvespørsmålet. Han trakk på skuldrene og svarte at det siste tanten hadde sagt var lik deling mellom nevøene med noen småbeløp til andre. Noe annet ville også vært svært ulikt hans tantes prinsipper.

Jeg spurte om han i så fall visste hva som ville skje hvis en av brødrene ble dømt for mord. Han tenkte seg litt om, nikket ettertenksomt og svarte at det vel i så fall måtte bety at denne mistet sin del av arven og at alt gikk til den andre broren. Han tilføyde raskt at det i hans tilfelle ville gjøre liten praktisk forskjell. Halve arven ville være mer enn nok til hele hans datters utdannelse og til hans egne behov livet ut – samt en rikelig gave til Røde Kors og Rotary.

Marius Werenberg benyttet i det samme sjansen til å spørre om han kunne gå hjem nå. Han ville gjerne fortelle dette til sin datter selv, før hun fikk høre det via andre.

Jeg svarte at han i påvente av etterforskningens videre gang måtte holde seg innenfor bygrensen og tilgjengelig for videre spørsmål, men at han foreløpig var fri til å gå og til å snakke med sin datter. Han takket for det, ønsket meg lykke til videre med etterforskningen, sa at han håpet å bli informert straks det var noe nytt om den, og rakte meg et enkelt visittkort med sin privatadresse og sitt telefonnummer.

20

Jeg forlot Marius Werenberg og åstedet ved sekstiden om kvelden. Jeg syntes de fleste pilene pekte mot hans bror som morder. Mitt inntrykk av den eldste broren var så langt relativt tillitvekkende og sympatisk. Jeg merket meg likevel at han hadde vært i pengeknipe, at han ville arve et millionbeløp etter sin tante, at han var den eneste vi visste var til stede da tanten ble skutt – og at han fortsatt ikke hadde vist noen sorg i anledning hennes død.

VII At Janus-brødrene virkelig hadde to svært ulike ansikter, fikk jeg et klart inntrykk av alt før jeg fikk se Jan Werenberg. Huset hans var et av gatens største. Men hagen var sett i kontrast til naboenes sørgelig ustelt, og entreen styrket inntrykket av at husets nåværende eier levde et uryddig liv. Klærne hang hulter til bulter på stumtjeneren og ukens aviser lå i en ustø stabel like innenfor døren – ved siden av en rekke tomme ølflasker. I veggene satt en sigarrøyklukt ingen syntes å ha tenkt på å lufte ut. Veggene var av praktfullt eikepanel, men sto nå helt tomme. Et par store lyse flekker tydet på at det for ikke så mange år siden hadde hengt malerier der. Disse lyse flekkene i panelet ble for meg en bekreftelse på at det hadde gått nedover med denne grenen av familien Werenberg i siste generasjon.

Det satt to menn og ventet på meg inne i stuen. Den ene gjenkjente jeg straks som den middelaldrende politikonstabelen jeg hadde sendt hit vel en time tidligere. Han satt på en rød plysjstol med utsikt mot en sofa i samme gammelmodige stil. I sofaen, med ryggen vendt mot veggen, satt en yngre mann jeg aldri ville ha gjettet på var i slekt med Marius Werenberg.

Utseendemessig var forskjellen åpenbar. Jan Werenberg var en slank og ganske pen mann midt i trettiårene, 21

med kullsort hår og over 1,85 høy. Arret som gikk over høyre halvpart av ansiktet var iøynefallende. Kombinert med et par mørkebrune øyne ga det ham et nifst og halvvilt ansiktsuttrykk.

Størst forekom kontrasten mellom brødrene meg likevel i vesen. Mens Marius Werenberg hadde sittet avslappet lent bakover under hele samtalen med meg, satt denne mannen alt da jeg kom inn i rommet, lent nesten aggressivt fremover i sofaen. Han reiste seg opp straks jeg kom inn døren – og snakket deretter før jeg rakk å gjøre det.

«Du kommer sent og du kommer dessuten til feil adresse, førstebetjent. Det er åpenbart min bror og ikke jeg som har begått mordet på tante i dag!»

Han så utfordrende rett på meg da han sa det. Stemmen var høy. Men hånden var svett og skalv lett i min.

Bak sin selvsikre maske var Jan Werenberg nå en skremt mann – enten det var fordi han forsøkte å skjule sitt ansvar for et mord eller fordi han fryktet å bli urettmessig dømt for et.

Stemmen ble litt roligere da han snakket videre, men tonen forble pågående, og han ble sittende lent forover i sofaen mot meg. Jeg kom dermed mye tettere innpå ham enn jeg hadde gjort på den eldre broren. Vi satt knapt fire desimeter fra hverandre under samtalen. Jan Werenberg forekom meg klart mer truende enn broren, men samtidig også mer dynamisk og engasjert. Svaret kom klart og raskt da jeg spurte om hans versjon av dagens begivenheter.

«Min versjon er meget enkel: Jeg møtte opp som vanlig til dagens lunsj klokken halv tolv og holdt som vanlig ut til ett. Så gikk jeg gjennom parken tilbake hit og oppholdt meg her i mitt hus til de to konstablene kom på døren for en time siden og ba meg bli her til De kom. Jeg hadde i mellomtiden ikke beveget meg ut av huset på noe tidspunkt, og det kom som et sjokk da de fortalte meg 22

at min tante var myrdet. Og jeg har fortsatt ikke fått vite noe mer om hva som skjedde. Men gitt at min bror, etter hva jeg er blitt fortalt, var den eneste som befant seg der inne sammen med tante da hun ble skutt, må vel skyldspørsmålet være åpenbart?»

Jan Werenberg forekom nå om ikke sjokkert, så i hvert fall sterkt opphisset over situasjonen. Men han viste – i likhet med sin bror – ingen påfallende sorg over sin tantes død.

Jeg spurte hvordan forholdet til broren og tanten hadde vært. Det fremkalte to utslåtte hender og et noe stivt smil.

«På det punkt skal jeg moralsk ikke gjøre meg noe bedre enn jeg er. Min tante var en selvopptatt og småskrullete gammel dame som brukte sin store formue som pressmiddel for å skaffe seg oppmerksomhet – også innenfor egen familie. Jeg var ikke glad i henne, men møtte lojalt opp for å vokte min posisjon som arving. Dette vel vitende om at min utspekulerte storebror gjorde det samme, og straks ville baktale meg i håp om å få gjort meg arveløs straks jeg ikke var til stede. Han har mislikt og misunt meg siden han så meg for første gang. Og jeg har mislikt og mistrodd ham helt siden jeg forsto hvem han var og hva han tenkte om meg. Noe jeg tror at jeg forsto omtrent i femårsalderen. Jeg var ganske fremmelig for min alder – den gang.»

Jeg lot meg fascinere av kontrasten mellom disse to brødrene. Og måtte innrømme at jeg i sammenligningen fant noe tiltrekkende direkte i den yngre Jan Werenbergs vesen. Om han var mer ærlig enn sin storebror visste jeg foreløpig ikke. Men jeg bestemte meg for å holde muligheten åpen.

All den tid Jan Werenberg benektet å ha vært på åstedet, kunne jeg ikke komme stort videre uten å fortelle ham brorens versjon. Jeg forsøkte først å spørre om han på noe tidspunkt hadde rørt stigen på utsiden av huset.

23

Han så forvirret og mistroisk ut noen sekunder, men ristet så på hodet.

Så ba han om å få høre omstendighetene rundt sin tantes død – og om å få ta seg en røyk mens han hørte den.

Han dampet taus på sigaretten mens han hørte min historie; så ristet han på hodet.

«Jeg var der ikke etter at jeg gikk fra lunsjen. Så vidt jeg forstår har du da bare min brors ord for at jeg var der og klatret inn vinduet med en stige som senere lå nede ved veggen.»

Jeg bekreftet at det forholdt seg slik, men etterlyste igjen en forklaring på denne andre stemmen som skulle ligne hans og som også butleren hadde hørt. Mannen i sofaen ristet bestemt på hodet. Stemmen forekom meg enda høyere og enda litt mer skingrende da han snakket videre.

«Det kan jeg dessverre foreløpig ikke forklare – ut over å forsikre at stemmen ikke var min. Jeg var ikke der, og har for øvrig aldri i mitt liv uttalt de ordene. Tro meg: Dersom jeg hadde vært så desperat etter pengene at jeg etter å ha satt en stige opp langs veggen, klatret opp den og skjøt min tante for å få arven etter henne, ville jeg ha skutt min bror samtidig. Og jeg ville definitivt ikke ha lagt igjen et mordvåpen som kunne knyttes til meg midt på plenen. Da ville jeg for å kaste skylden på min bror heller latt det ligge igjen på åstedet.»

Det siste minnet meg på å spørre om hans forklaring angående mordvåpenet. Han bekreftet brorens historie så langt som til at han selv hadde bedt om å få låne farens gamle mesterskapspistol, i forbindelse med at han denne sommeren planla et comeback i den lokale pistolklubben.

Det hadde ikke vært meningen å bruke pistolen til konkurranser, bare å trene litt med den før han kjøpte seg et nytt konkurransevåpen. Han hadde fått pistolen sammen med en liten eske ammunisjon av sin bror og puttet den i jakkelommen etter deres møte før lunsj. Siden han var vant til å gå med jakken uten pistolen, hadde han ikke 24

på hjemveien reflektert over at den ikke lenger var i lommen. Først da han kom hjem oppdaget han at noen hadde snappet den derfra.

Det måtte ifølge Jan Werenberg åpenbart være hans bror som hadde tatt pistolen tilbake for på denne utspekulerte måten å legge skylden på ham. Broren hadde en gang forlatt rommet under lunsjen, angivelig for å vaske hendene på badet. Og broren hadde gått foran ham ned trappen og ut av huset etter lunsjen. Han hadde således hatt to muligheter til å bytte pistolen over til sin egen jakkelomme igjen. Og siden storebroren skyndte seg å forlate huset først, ville risikoen være liten, selv om lillebroren straks skulle ha merket at pistolen ikke lenger var i lommen.

Jeg sukket for meg selv. I spørsmålet om hvem som hadde hatt pistolen med seg da man forlot stedet etter lunsj, sto vi overfor en ord mot ord-situasjon det ikke ville bli lett å komme ut av. Og selv om det bare var to mulige mordere, fortonte saken seg slett ikke så åpenbar som jeg hadde håpet før jeg satte meg ansikt til ansikt med den yngste broren. Nå var han dessuten kommet på offensiven for alvor. Han lente seg enda lenger fremover i sofaen før han fortsatte, og stemmen steg igjen i styrke.

«Hvis du har snakket med min bror har han sikkert benyttet anledningen til å fortelle deg historien om brødrene med Janus-ansiktet, og om min ville ungdom og min hang til fester og kortspill. Det er dessverre sant. Uttrykket ble brukt om oss under mine noe ustadige ungdomsår. Og jeg mister fortsatt litt for lett kontrollen hvis jeg har drukket for mye eller ser en sjanse til å vinne penger. Jeg avbrøt min utdannelse; det ble dessverre min mors siste store skuffelse. Men jeg drikker og spiller mindre nå enn før, og skal i gang med studiene igjen til høsten. Så jeg er da omsider i bedring.»

Jan Werenberg ble sittende taus i sofaen litt. Han tok et par drag til av sigaretten før han fortsatte.

25