Fredrik Backman
Britt-Marie var her Oversatt av Einar Blomgren
Fredrik Backman Originalens tittel: Britt-Marie var här Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Fredrik Backman Author 2014 Published by arrangement With Partners in Stories Stockholm AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45720-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 9,9/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Borg er et fiktivt sted. Enhver eventuell likhet med virkelige steder er utilsiktet.
Til mamma, som alltid sørget for at det fantes mat i magen min og bøker i bokhyllen min.
«Man elsker fotballen fordi den er instinktiv. Hvis den kommer rullende på gata, sparker man til den. Man elsker den av samme grunn som man forelsker seg. Fordi man ikke vet hvordan man lar være.»
1
Gafler. Kniver. Skjeer. I den rekkefølgen. Britt-Marie er så visst ikke en slik person som dømmer andre mennesker, slett ikke, men ingen sivilisert person ville vel komme på tanken å organisere bestikket i en kjøkkenskuff på en annen måte enn den der? Britt-Marie dømmer ingen, slett ikke, men vi er vel tross alt ikke dyr heller? Det er mandag i januar. Hun sitter ved et lite skrivebord på et lite kontor på Arbeidsformidlingen. Dette har for all del ikke noe med bestikket å gjøre, men bestikket er et symptom på alt som er blitt feil. Bestikk skal ligge som vanlig, fordi liv skal være som vanlig. Vanlige liv er presentable, der rydder man på kjøkkenet og pusler på balkongen og tar seg av barna. For det er faktisk mer jobb enn man tror. Å ha balkong. I vanlige liv sitter man sannelig ikke på Arbeidsformidlingen. Jenta som jobber her, har kortklipt frisyre, som en ung gutt. Ikke at det er noe galt med det, naturligvis. Britt-Marie har ingen fordommer. Det er vel moderne, det der, naturligvis. Jenta peker på et papir og smiler som om det haster. – Fyll ut navn, personnummer og adresse her, bare! Britt-Marie skal registreres. Som om Britt-Marie er krimi11
nell. Som om hun er kommet for å stjele arbeidet til formidlingen. – Melk og sukker? spør jenta i neste sekund og serverer kaffe i plastkrus. Britt-Marie dømmer ingen, det gjør hun så visst ikke, men hvem ter seg på den måten? Plastkrus! Lever vi i krig her? Det vil Britt-Marie spørre jenta om, men siden Kent stadig oppfordrer Britt-Marie til å være «mer sosial», smiler hun i stedet så diplomatisk hun makter, og venter på å bli tilbudt en bordskåner. Kent er Britt-Maries mann. Han er entreprenør. Ufattelig, enormt vellykket. Gjør forretninger med Tyskland og er veldig, veldig sosial. Jenta holder fram to små engangsforpakninger med melk av den typen som ikke behøver å oppbevares i kjøleskap. Så holder hun fram et plastkrus fylt med plastskjeer. Britt-Marie kunne umulig ha sett mer forferdet ut om det hadde vært en slange. – Ikke melk og sukker? spør jenta uforstående. Britt-Marie rister på hodet og feier en hånd over skrivebordet som om det var fullt av usynlige smuler. Det ligger papir overalt her, hulter til bulter. Rydde har jenta naturligvis ikke tid til, hun er vel så opptatt av karrieren, forstår Britt-Marie. – Okei, skriv adressen din der, bare! smiler jenta til papiret. Britt-Marie fester blikket i fanget sitt og børster bort usynlige smuler fra skjørtet. Hun lengter hjem til bestikkskuffen. Til et vanlig liv. Hun lengter etter Kent, for det er alltid Kent som fyller ut alle papirer. Da jenta ser ut til å være i ferd med å åpne munnen igjen, avbryter Britt-Marie henne derfor med: – Får jeg bry Dem med et sted å sette kaffekoppen? Hun sier det med den tydelige tonen som Britt-Marie bruker når hun må hente fram all sin innerste godhet for å kalle det «kopp» selv om det er et plastkrus. – Hva? utbryter jenta på den andre siden av skrivebordet, som om kopper kan settes hvor som helst, bare. 12
Britt-Marie smiler så sosialt hun kan. – De glemte å gi meg en bordskåner. Jeg vil ikke forårsake merker i bordet Deres, må De forstå. Jenta på den andre siden av skrivebordet ser ikke ut til å forstå verdien av en bordskåner. Eller ordentlig servise. Eller for den del speil, konstaterer Britt-Marie ut fra jentas frisyre. – Æh, det spiller ingen rolle, bare sett den der, sier jenta ubekymret og peker på en ledig flate på skrivebordet. Som om livet var så enkelt. Som om det ikke spiller noen rolle om man bruker bordskåner eller om man organiserer bestikkskuffen i riktig rekkefølge. Jenta kakker en penn mot papiret, ved rubrikken for «adresse». Britt-Marie puster ut, særdeles tålmodig, det er slett ikke et sukk. – Vi setter vel tross alt ikke kaffekopper bare rett på bordet? Det blir merker i bordet, må De forstå. Jenta betrakter skrivebordplaten, som ser ut som om små barn har prøvd å spise poteter fra den. Med høygafler. I mørket. – Æh, det spiller ingen rolle, det er så slitt og ripete fra før! smiler hun. Britt-Marie skriker innvendig. – De har naturligvis ikke tenkt på at det skyldes at De ikke bruker bordskåner, konstaterer hun. Hun sier det meget omtenksomt, naturligvis. Slett ikke som en «passiv aggressiv», som hun en gang hørte Kents barn kalle henne da de trodde hun ikke hørte det. BrittMarie er faktisk ikke passiv aggressiv. Hun er omtenksom. Etter at hun hadde hørt Kents barn si at hun var passiv aggressiv, var hun ekstra omtenksom i flere uker. Jenta på Arbeidsformidlingen ser litt anstrengt ut. Hun masserer øyebrynene. – Jo … altså, det var vel Britt du het, ikke sant? – Britt-Marie. Bare søsteren min kaller meg Britt, korrigerer Britt-Marie. – Om du bare kan … fylle ut arket. Vær så snill, ber jenta. 13
Britt-Marie skotter ned på papiret som krever at hun oppgir hvor hun bor og hvem hun er. Det kreves en urimelig mengde papirarbeid for å få være menneske nå for tiden, det er Britt-Maries bestemte mening. En vanvittig mengde administrasjon for at samfunnet skal la en få være med. Til slutt fyller hun motvillig ut navn, personnummer og nummeret til mobiltelefonen. Rubrikken for adresse blir stående tom. – Hva slags utdannelse har du, Britt-Marie? spør jenta. Britt-Marie holder hardt i håndvesken. – Jeg må få lov til å opplyse Dem om at min dannelse er utmerket, opplyser hun. – Men ingen formell utdannelse? spør jenta. Britt-Marie puster meget kort ut gjennom nesen. Det er naturligvis ikke et fnys. Britt-Marie er ikke en sånn som fnyser. – Jeg må få lov til å opplyse Dem om at jeg løser enorme mengder kryssord. Det gjør man så visst ikke uten dannelse, opplyser hun og føler seg angrepet. Hun tar en meget liten slurk kaffe. Den smaker slett ikke som Kents kaffe. Kent lager veldig god kaffe, det sier alle bestandig. Britt-Marie har ansvaret for bordskånerne, og Kent har ansvaret for kaffen. Det er slik de har skapt et liv sammen. – Åh, sier jenta og smiler oppmuntrende og prøver i stedet med: – Hva slags arbeidserfaring har du? – Jeg var sist ansatt som serveringsdame. Jeg fikk usedvanlig gode skussmål, opplyser Britt-Marie. Jenta ser et øyeblikk forhåpningsfull ut. Det går snart over. – Og når var det? spør hun. – I 1978, svarer Britt-Marie. – Åh, sier jenta og prøver å smile, i et ikke særlig vellykket forsøk på å skjule den egentlige reaksjonen sin. Så prøver hun med: – Og du har ikke jobbet siden da? 14
– Jeg har jobbet hver dag siden da, jeg har hjulpet min mann i firmaet hans, svarer Britt-Marie fornærmet. Jenta ser forhåpningsfull ut igjen. Man synes jo at hun burde ha lært nå. – Og hva slags arbeidsoppgaver hadde du i firmaet? – Jeg tok meg av barna og sørget for at vårt hjem var presentabelt, svarer Britt-Marie. Jenta smiler for å skjule skuffelsen, slik mennesker gjør når de ikke forstår forskjellen mellom «en bolig» og «et hjem». Det er faktisk omtenksomheten som er forskjellen. Den sørger for at det finnes bordskånere og ordentlige kaffekopper og senger som res opp så stramt om morgenen at Kent fleiper med sine bekjente og sier at hvis man snubler i dørterskelen på vei inn på soverommet, så er det «mindre risiko for beinbrudd om man lander på gulvet enn på sengeteppet». Britt-Marie avskyr at han sier slikt. Siviliserte mennesker løfter vel tross alt føttene når de går over terskelen til soverommet? Er det for mye forlangt? At man er et menneske? Når Britt-Marie og Kent skal reise bort, strør Britt-Marie bakepulver på madrassen og lar det ligge i tjue minutter før hun rer opp. Natronet i bakepulveret suger opp smuss og fukt, slik at madrassen blir frisk. Natron hjelper mot nesten alt, det er Britt-Maries erfaring. Kent pleier å klage på at de blir sene, men da folder Britt-Marie behersket hendene foran hoftene og sier: «Jeg må sannelig få re opp sengen før vi drar, Kent. Tenk om vi dør!» Det er grunnen til at Britt-Marie avskyr å reise. Døden. Ikke engang natron hjelper mot døden. Kent sier at hun overdriver, og da skriker Britt-Marie innvendig. Mennesker dør faktisk stadig vekk når de er ute og reiser, og hva skal folk da tro hvis gårdeieren må bryte opp døren til leiligheten og finner en ufrisk madrass? At Kent og Britt-Marie levde i sitt eget smuss? Jenta ser på klokken. – O…kei, sier hun. Britt-Marie oppfatter tonen hennes som en smule kritisk. 15
– Barna er tvillinger, og vi har balkong. Det er mer jobb med balkong enn man skulle tro, forsvarer hun seg derfor med. Jenta nikker forsiktig. – Hvor gamle er barna dine? – Det er Kents barn. De er 30. Jenta nikker langsommere. – Så de har flyttet hjemmefra? – Selvfølgelig. Jenta klør seg i frisyren som om hun leter etter noe i den. – Og du er 63 år? – Ja, svarer Britt-Marie som om dette var høyst uvesentlig. Jenta kremter som om det tross alt er litt vesentlig. – Altså, Britt-Marie, helt ærlig. Med finanskrisen og alt sånt, altså, det er dårlig med jobber for en i din … situasjon. Jenta høres ikke helt ut som om «situasjon» var førstevalget hennes som avslutning på setningen. Britt-Marie trekker pusten tålmodig og smiler overbærende. – Kent sier at finanskrisen er over. Han er entreprenør, må De forstå. Så han forstår slikt som kanskje ligger litt utenfor Deres kompetanseområde. Jenta blunker unødvendig lenge. Ser på klokken. – Jo, men slik at … jeg har registrert deg her og … Jenta virker stresset. Det stresser Britt-Marie. Hun bestemmer seg derfor fort for å prøve å gi jenta en kompliment, for å vise sin gode vilje. Hun ser seg rundt i rommet etter noe å skryte av, og klarer til slutt å si: – De har en veldig moderne frisyre. Hun smiler så sosialt hun bare kan. Jentas fingertupper beveger seg beklemt mot hårfestet. – Hva? Å. Takk. – Det er veldig modig å ha så kort hår når De har så stor panne, nikker Britt-Marie omtenksomt. Jenta ser oppriktig talt en tanke fornærmet ut ved dette, selv om det var en kompliment. Slik går det tydeligvis når 16
man prøver å være sosial med ungdommer nå for tiden. Jenta reiser seg. – Takk for at du kom, Britt-Marie. Du er registrert i databasen vår. Vi tar kontakt! Hun rekker fram hånden for å si ha det. Britt-Marie reiser seg og plasserer plastkruset med kaffe i hånden hennes. – Når da? vil hun vite. – Altså, det er vanskelig å si …, sier jenta. Britt-Marie smiler diplomatisk. Ikke på noen måte anklagende. – Jeg skal naturligvis bare sitte og vente. Som om jeg ikke har noe bedre å gjøre. Er det det De mener? Jenta svelger. – Altså, kollegaen min kontakter deg om et jobbsøkerkurs, og … – Jeg vil ikke ha kurs. Jeg vil ha arbeid, forklarer BrittMarie. – Jo, jo, men det er jo vanskelig å si når det kan dukke opp noe, prøver jenta. Britt-Marie tar en notisbok opp fra håndvesken. – Skal vi si i morgen, da? – Hva? sier jenta. – Kan det dukke opp noe i morgen? undres Britt-Marie. Jenta kremter. – Altså, det KAN det vel, eller jeg mener … Britt-Marie tar en blyant opp fra vesken, ser forarget først på blyanten og deretter på jenta. – Kunne jeg få låne blyantspisseren Deres? ber hun. – Blyantspisser? gjentar jenta som om spørsmålet gjaldt en flere tusen år gammel magisk artefakt. – Jeg må skrive opp møtet vårt på listen, opplyser BrittMarie. En del mennesker forstår ikke verdien av lister, men gudene skal vite at Britt-Marie ikke er et av de menneskene. Hun har så mange lister at hun må ha en egen liste som lister opp alle listene. Ellers kan hva som helst skje. Hun kunne jo dø. Eller glemme å kjøpe natron. 17
Jenta holder fram en kulepenn og sier noe om «men altså jeg har ikke tid i morgen», men Britt-Marie er for opptatt med å myse mot kulepennen til å høre. – Vi skriver vel ikke listen med blekk, vel? utbryter hun slik man gjør til folk som ikke begriper at man i all verden må kunne bruke viskelær på listen. Jenta ser ut som at hun vil at Britt-Marie skal gå. – Jeg har ikke noe annet. Men altså, jeg har ikke tid i morgen, kollegaen min tar kont… – Ha, avbryter Britt-Marie. Britt-Marie sier ofte det. «Ha.» Ikke som i «haha», som når man ler, men som når man sier «jaha» når man er særdeles skuffet. Som når man oppdager et vått håndkle slengt ned på badegulvet. «Ha.» Britt-Marie snurper alltid sammen leppene rett etter at hun har sagt det, for å markere at dette «ha» min santen er det siste hun har tenkt å si om saken. Noe det veldig sjelden er. Jenta nøler. Britt-Marie holder kulepennen som om den er klissete. Slår opp listen merket «Tirsdag» i notisboken, og øverst, over «Gjøre rent» og «Handle», skriver hun «Tilbakemelding fra Arbeidsformidling». Hun rekker pennen tilbake. Jenta smiler forhåpningsfullt. – Det var hyggelig å treffe deg! Vi tar kontakt! sier hun som om ingenting av det er helt sant. – Ha, nikker Britt-Marie. Så forlater Britt-Marie Arbeidsformidlingen. Jenta tror naturligvis at det er siste gangen de treffes, for hun er slett ikke klar over det alvoret som Britt-Marie behandler listene sine med. Jenta har åpenbart aldri sett Britt-Maries balkong. Det er en meget, meget presentabel balkong. Det er januar ute, vinterkulde i luften, men ikke snø på bakken, minusgrader uten bevis. Den verste tiden på året for balkongplanter. Etter å ha forlatt Arbeidsformidlingen, går Britt-Marie til en dagligvarebutikk som ikke er hennes vanlige dagligvarebutikk, og handler alt på listen. Hun liker ikke å handle alene, for hun liker ikke å kjøre trillevognen. 18
Kent kjører alltid trillevognen, Britt-Marie går ved siden av og holder i kanten på den. Ikke fordi hun prøver å styre, men fordi hun liker å holde i ting mens han også holder i dem. Følelsen av at de er på vei i samme retning. Hun spiser middagen sin kald, nøyaktig klokken seks. Hun er vant til å sitte oppe hele natten og vente på Kent, så hun prøver å sette hans porsjon inn i kjøleskapet. Men det eneste kjøleskapet som finnes her, er fylt av veldig små brennevinsflasker. Hun synker ned på en seng som ikke er hennes, og gnir ringfingeren, en uvane hun har når hun er nervøs. For noen dager siden satt hun på sin egen seng og snurret på gifteringen, etter å ha rengjort madrassen ekstra grundig med bakepulver. Nå gnir hun på den hvite flekken i huden på fingeren der gifteringen pleide å sitte. Bygningen har en adresse, men den er sannelig hverken bolig eller hjem. Det står to avlange plastkasser for balkongplanter på gulvet, men hotellrommet har ikke noen balkong. Britt-Marie har ingen å sitte våken hele natten og vente på. Hun gjør det likevel.