Biskopens hemmelighet av Tomm Kristiansen

Tomm Kristiansen

Biskopens hemmelighet

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43117-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Satt i 10,6/13,9 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«For en er jo selv et menneske som har opplevd både gloria og beksvart mørke.»

Fridtjov Birkeli, 1974.

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Korset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sunny Boy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De forlatte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Astri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fridtjovs dame. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Birkeli & sønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Presten som ikke kunne knele . . . . . . . . . . . . . . .

Larry . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hedningenes larm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forsoning og ny strid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Evangeliets Røst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brev til biskopen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Med andre ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Halvbroren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fremst blant likemenn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bispinnen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den nakne biskopen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svart september . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 13 17 31 42 46 62 68 71 83 94 100 109 112 118 121 127 134 141 152 158 168 7

Blå mandag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ikke et ord i pressen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nåden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De ensomme gamle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den store veven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dokumentliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteraturliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

180 185 197 204 214 219 220

Forord

Historien om biskop Fridtjov Birkelis stille, men dramatiske avgang har jeg levd med siden septemberdagene i 1972. Saken nådde fort nyhetsdesken i Aftenposten der jeg var reporter, men ingen kom på tanken om at dette var noe som skulle i avisen. Kanskje over gata hos VG eller hos naboen Dagbladet, men aldri hos tanta i Akersgata. Og slett ikke i den kristelige dagsavisen Vårt Land, som effektivt beskyttet kirken og dens menn. Derfor var det en overraskelse at det nettopp var Vårt Land som i 2001, 29 år senere, brettet ut fortelling om Birkelis elskerinne. Journalisten Jan Arild Holbæk leverte et solid håndverk av etterrettelig journalistikk over fem sider. Alle medvirkende som fortsatt var i live fortalte sin bit av «Den ukjente historien», tittelen på oppslaget. Birkelis avgang var noen år i forveien, i 1994, blitt omtalt i Per Voksøs bok om kirkens etterkrigshistorie, «Kirkeliv og kirkelov». Voksø var en ruvende personlighet i kirkens arbeid med reformer og hadde bakgrunn som journalist. Han var en eminent utøver av faget. Jeg hadde ham som journalistlærer på slutten av sekstitallet. Voksø skrev et kapittel om grunnene til Birkelis avgang, men det kom voldsomme reak9

sjoner over at han ville ødelegge en så respektert manns minne. I korrekturen strøk han alt sammen, og erstattet det med en formulering om at Birkelis avskjed vakte forståelse: «Fridtjov Birkeli led, som han selv sa, av mange sykdommer, og mange hadde undret seg over hvordan han kunne klare det harde kjøret bispegjerningen innebar.» Vokså leverte en usannhet, og det plaget ham resten av livet.

Så, hvorfor rippe opp i historien en gang til? Hvorfor nå, 42 år etter hans avgang, 31 år etter hans død?

Fordi mange spørsmål fortsatt ikke er besvart. Hvordan kunne kirkens mest betrodde mann leve et dobbeltliv i dokumenterte ti år? Hvordan kunne de øvrige biskoper avsette ham ved en løgn? Hvorfor holdt norsk presse bispeskandalen unna spaltene? Hvilket spill og hvilken maktkamp var det som førte til hans avgang?

Det er en lang historie om dysfunksjonelle familier, dramatiske barndomsår, uforløst erotikk, hevn og løgn.

Det handler ikke om biskopens sidesprang, men om tro, svik og kjærlighet. Og om en servil presse og en konfliktsky kirke.

Arbeidet med dette stoffet burde ha startet for lenge siden, mens aktørene var i live. Mange historier er blitt borte på veien, mange viktige personer har tatt med seg sannheter i graven. Historen er langt på vei holdt unna skriftlige kilder – det finnes få dokumenter i saken.

I Kirkedepartementet finnes det bare ett brev, unndratt offentlighet og nedlåst i statsarkivene; avskjedssøknaden. Den er kortfattet og signert Birkeli. Selv skrev han ikke brev om hva som hadde skjedd. Ikke «damen» heller. Ikke som vi vet.

10

Men én mann skrev, Astri Tofts halvbror. Det var han som avslørte at halvsøsteren var biskopens elskerinne.

Hans papirer kommer nå for dagen. Slektninger av ham har også tilført kunnskap og dokumenter som hittil har vært ukjente. Det har derfor vært et nitid arbeid med tallrike intervjuer. Aage Müller-Nilssen, stiftskapellan ved Oslo bispedømme i 1972, har generøst delt sine erindringer. Det samme har biskop emeritus Per Lønning gjort; den siste gjenlevende kollega av Fridtjov Birkeli. Lønning var med på å avsette ham. Olav Dag Hauge har gitt meg tilgang på sin fars dagbok fra den dramatiske høsten 1972. Dagfinn Hauge var den gang biskop i Tunsberg og sto Birkeli nær. Professor emeritus Øyvind Dahl har åpnet private arkiver med brever fra misjonsmarken, den gang Birkeli forkynte evangeliet på Madagaskar på trettitallet. Misjonshøyskolen i Stavanger har gitt meg full adgang til sitt arkiv, også Birkelis etterlatte papirer. Arkivets forvaltere har ikke gjort noen forsøk på å dekke over misjonens skyggesider, verken de arkaiske skrifter om «hedningenes mørke» eller senere uforstand. Oslo bispedømme har gitt meg full adgang til bispemøtets protokoller. De skal alle ha forfatterens store takk for å dele mer enn forventet.

Stor og ydmyk takk også til en rekke andre kilder som har blottlagt vanskelige sider av følsomme hendelser, og hvis navn av forskjellige grunner er holdt tilbake.

Dette er ikke biografien om Fridtjov Birkeli, den skal andre skrive. Dette er historien om en biskops hemmelighet, et blikk inn i et liv av dyp tro og lettvinte løgner, om kjærlighetens vanskelige vilkår når foreldre svikter, en kjæreste snur ryggen til og når alvorlige sykdommer driver et menneske til sammenbrudd. Det er også en his11

torie om misjonærers dilemmaer og misjonens primitive menneskesyn.

Mange detaljer har vært sjekket, og adskillige vandrehistorier har forduftet underveis. Fortsatt kan biskopens historie undersøkes videre. Der fins mer stoff i Misjonsarkivet i Stavanger, og ved statsarkivene.

En dokumentarisk fortelling om kjærlighet har en innlysende svakhet. Forfatteren har ikke vært til stede, ingen andre utenforstående heller. Og vi har ikke fått historien verken fra ham eller henne. Men små setninger fra biskopens personlige forfatterskap og vitnesbyrd fra Astris slektninger kaster lys over hva som kan ha skjedd.

Jeg har ikke diktet opp noen hendelser, men fargelagt skisser som de mange navnløse kildene har gitt meg. De er alle takket, personlig.

En stor takk også til mine litterært foresatte gjennom årene, forlagets Ida Berntsen og Anders Heger. Deres stø språksans og kritiske spørsmål har holdt meg oven visse vande.

Tomm Kristiansen, Oslo, i juli 2014.

Korset

Allerede før biskopen var ute av døra denne høstdagen, hadde han brutt det åttende bud. Han sa han skulle til et møte på Diakonhjemmet.

Han tok bilen fra bispegården i Gamlebyen, men var ikke på vei vestover. Biskopen var kledd slik han pleide, til arbeid som til fritid. Svarte, blankpussede sko og en mørkegrå dress. Hvit skjorte og slips, og bispekorset nonsjalant plassert i brystlomma.

Det var lite trafikk. Han kjørte mot Galgeberg og svingte over til Tøyen. Det var mange parkerte biler langs gatene, men han fant to ledige plasser etter hverandre i Smedgata, så slapp han å lukeparkere. Han var ytterst diskré. Etter utnevnelsen til biskop i Oslo året i forveien var han blitt en gjenganger i avisene.

Enerhaugen, en omdiskutert bydel. De gamle pittoreske husene var revet i fornyelsens ånd, noen av dem plassert på Folkemuseet. Der framsto de i en romantikk Enerhaugen aldri hadde. Håndbroderte duker og nips i vinduene. Utedass det ikke luktet lokum av, ingen halmmadrasser og kryp, og ingen rotter. Ingen fulle fedre sloss i bakgården. Det tenkte ikke biskopen på. Han var mer opptatt av ikke å bli sett. Han gikk med raske 13

skritt forbi sykehjemmet og passerte den nye katolske kirken med sin betagende arkitektur. St. Hallvards kirke kunne ikke konkurrere med fire femtenetasjes, himmelstrebende høyblokker. Derfor hadde arkitekten skapt en omvendt kuppel, som vendte ned. Gud kommer til menneskene. Det var sympatisk. Blokkene, derimot, hadde ingen estetisk sjarm. De var de styggeste Oslo hadde sett, sto det i avisene. Men de imponerte også. Trassige sto de der, majestetisk løftet over byen.

Hun så etter ham fra balkongen, men også fra vinduet på den andre siden. Håret var gredd. Det var det flotteste ved henne, etter at kiloene hadde fylt ut midjen: at hun ikke var blitt grå. Hun hadde tent den røde lampen i vinduet, signalet om at alt var greit. Dette besøket, disse besøkene, var det som fylte livet hennes nå. En internasjonal tilværelse som amerikansk diplomatfrue var over.

Etter at mannen døde, hadde hun flyttet hjem til Norge og gjenopptatt gammel kjærlighet. Var det galt? Nei. Det var hans dilemma, ikke hennes. Det var ikke for mange lyse sider av livet. Hun fikk dyrke dem som var.

Han passerte sjuer’n, Enerhauggata 7, og så opp.

Lampen lyste. Han tok heisen opp i fjerde og gikk innover korridoren. Ingen hadde sett ham. Det er ikke noe mistenkelig over en biskop på besøk i ei blokk eller en bygård, men hit kom han litt for ofte. Det var tjue dører å banke på, men han visste hvor han skulle. Hun åpnet, og han var raskt inne i entreen. Hun ga ham et raskt kyss mens han hengte av seg frakken.

Han hadde gjort dette mange ganger, det knuget mindre for hvert besøk. Bispinnen satt hjemme og holdt på med sitt. Her, i fjerde etasje, sto han foran drømmen.

Høyreist, og med flommende, svart hår. En fyldig barm 14

og høyhælte sko. Hun var kledd i svart, som alltid. Han løsnet på slipset, tok korset ut av lomma og la det på stuebordet. Så kneppet de opp skjorta.

Sola var på vei ned, himmelen var rød og fiolett, og fargene fylte stua. På soverommet var det bare skygger og utsikt over hustakene. Gardinene ble trukket for. Det ble noen forbudte timer i en favn han aldri hadde glemt.

Som biskop skulle han ordne opp i prosaiske personalsaker, drøfte menneskelige dilemmaer, diskutere med vanskelige prester, forberede prekener, legge planer for kirkebygging og menighetsstrategier. Han skulle arbeide med teologien, og kjempe den gode strid mot abortloven og kvinnelige prester. Begge de siste sakene var han i ferd med å tape. Han skulle svare på krevende spørsmål fra journalister om kirkens seksualmoral. Den sto på stedet hvil, mens samfunnet var i rask endring. Alt prester og biskoper sa om sex, ble stadig mer kuriøst. Han snakket heller om verdens urett og kampen mot fattigdommen.

Akkurat nå var det bare henne, med den gylne huden.

Og han, i all sin glede. Han hadde en vidunderlig evne til å fortrenge, glemme og gå videre. Det hadde vært fint med et glass vin, etterpå. Siden han kjørte bil, fikk han et glass kaldt vann i stedet, rett fra springen. Han hadde tatt en dusj, men vasket ikke håret. Han kunne ikke komme hjem fra Diakonhjemmet med våt manke, selv om det bare var en krans igjen. Det sjette bud.

Etterpå, hjemme, måtte han forberede visitasen han skulle på neste dag. Sakspapirer med opplysninger om skolene, menighetens henvendelse om hvilke saker de 15

ville søke råd om, og så notatene til talene han skulle holde. Mest tid brukte han på den til elevene. De kunne være spørrelystne, og tok opp ting det var lett å bli forlegen av, og svarløs på.

Han skulle også besøke en barnehage, og han visste at ungene syntes det var stas med det store bispekorset.

Han la på plass klærne for morgendagen, men fant ikke korset. Hvor hadde han lagt det?

Sunny Boy

En vill og ustyrlig krabat ble født på misjonsmarken, og hans navn skulle være Fridtjov. Faren kalte ham bare Sunny Boy. Det var i 1906. Solkulen steg hver morgen over skogene på Øst-Madagaskar, og sank i havet mot vest. Ikke en sky. Guttungens energi dalte midt på dagen, da en utmattet befolkning tok seg hvile, men så var han på farten utpå ettermiddagen. Barbeint, og med ei skjorte som oftere var utenfor strikken i kortbuksa enn innenfor. Far hadde snekret ei seng til Fridtjov.

Emil Birkeli fra Hurumlandet kunne bruke sag og høvel. Det var det eneste kravet hans egen far, båtbyggeren, hadde stilt til ham da han ville begynne på Misjonsskolen.

«Bli misjonær, om du vil, men lær deg et fag først. Bli snekker.»

Det ble han. Var ikke også Jesus tømmermann? Deretter dro Emil Birkeli til Stavanger for å studerte teologi, misjonsfag og hedningenes overtro. Da han måtte pakke for den lange reisen, fant han av alle ting plass i kofferten til sin konsertsitar. Den kunne han kanskje spille på i kirkene der nede. Eller til husbruk på terrassen ut mot Det indiske hav?

17

Så dro han ut, med båt fra Stavanger, mens misjonsvennene sto på brygga med svære lommetørklær. De sang. Der ute, på solskinnsøya, traff han Olene, en vakker kvinne fra Stavanger som var sju år eldre enn ham selv. Hun var datter av en skipskaptein, og hadde utdannet seg til diakonisse. Olene var god i fransk, kolonimaktens språk. Det måtte gasserne lære, ved siden av sitt eget.

Sola, som kvinnene i misjonsforeningene drømte om, kunne de gjerne vært spart for. Misjonærer flest unngikk ildkula. De holdt seg helst i skyggen, og var like bleke da de kom hjem som da de dro ut. Det var annerledes med Emil. Han sto og svettet i ren trass. Til slutt ble han så solbrent at han måtte innlegges. Mor passet på at Fridtjov ikke ble svidd, han også. De voksne hadde solbriller og tropehjelm. Barna ville ikke ha det. Men de hadde fått seg et greit hus som lå skyggefullt til. De var skjermet fra de innfødte og kunne søke hvile hjemme.

Det var blant de krav en misjonær stilte.

Hjemme i Norge var det mange som ba for dem. De kunne omkomme av sykdommer og få heteslag i tropene. Ja, de skrev brev om hvor varmt det var. Men var det så hett? Middeltemperaturen lå rundt 25 grader, ti mer enn hjemme. Om kveldene var temperaturen aldri under 17, skrev misjonærene hjem. Den kveldstemperaturen skulle misjonsvennene gjerne hatt selv.

Verre var faren for hedenskapet. De kunne bli utsatt for ville mennesker, som det sto om i misjonsbladene. På Misjonsskolen i Stavanger hadde misjonærene lært om sammenhengen mellom kristen tro og samfunnets utvikling. De ti bud ledet menneskene til et liv uten bannskap og tyverier, drap eller hor. Man skulle respektere sine 18

foreldre og ikke begjære sin nestes hus, hustru, hans tjener, tjenestepike, okse eller asen, eller annet som hører ham til. Den kristne etikk hadde et menneskesyn som siviliserte verden. Det var det samme dr. David Livingstone fra the London Missionary Society hadde begrunnet sin misjonsvirksomhet med, der han hadde vandret langs Afrikas elver og lett etter Nilens kilde. Kristendom og forretninger ville kvele slaveriet. Da fikk de innfødte en ny respekt for hverandre, og med gode forretningsforbindelser til England kunne de selge tømmer og elfenben i stedet for mennesker.

Det var ingen sjarmerende småby de var kommet til, selv om Tulear lå pent ved havet med sandstrender og en svalende sønnavind. Men var det hedningene som var verst? De første misjonærene som kom akkurat hit i 1874 oppdaget at byen hadde vært anløpshavn for østasiafarere, hvalfangere, sjørøvere og slavehandlere.

Byen var full av hvite, anstendige menn, men hvor siviliserte var de? Europeerne hadde forsynt seg av kvinnene og gjort dem gravide. Mennene klaget over at slekta de hadde pådratt seg hele tiden skulle ha gaver.

Misjonsskipet «Elieser» hadde likevel blitt møtt med stor entusiasme. I enkle farkoster hadde de innfødte rodd ut til båten, og tatt dem imot med det misjonærene oppfattet som «skrik og skrål». Kvinnene bød seg fram og ville om bord. De håpet de kunne bli natten over.

I land samlet folk seg rundt de nye hvite og regnet med at gjestene hadde noe med. Men det var smått med gaver. Misjonærene ville ikke sløse bort misjonens penger. Selv ikke stoffer til kvinnene hadde de tatt med seg.

Noen burde ha fortalt dem om lokale skikker. Bedre 19

gikk det ikke da kongen ville forære dem en okse. Den ville de ha om bord i skipet, men noen fikk hvisket dem i øret at oksen heller burde slaktes og kjøttet deles med dem som bodde der. Så viste det seg at gjestene ikke drakk brennevin og heller ikke ville handle med dette ildevann. Kongen og stormennene ble meget mistenksomme. Gjestene fortalte at de i stedet skulle undervise og bringe dem visdom. Var de spioner? Drev de med trolldom? Den mistanken ble ikke mindre etter at en av misjonærene ga medisiner til en syk mann. Og så døde pasienten.

Ikke kunne de språket, ikke ante de stort om lokale skikker, og ikke ville de være med folk. Til slutt var misjonærene så dårlig likt at de måtte søke opphold i de hvite handelsmennenes leir. Det var en røverhule.

Nå var det gått tretti år, og gasserne hadde vennet seg til misjonærenes luner. Den som nå var kommet kunne de stole på, selv om han var av oppfarende karakter. Emil Birkeli var rastløs og kunne ikke vente. Somlet andre, dro han av gårde på sitt muldyr. Oppsto det uenighet, ble det som Birkeli hadde sagt. Han gikk tur med blokk og blyant, og kom hjem med skisser. Han var en tilhenger av at de gassiske kristne skulle få råde i kirkene. Men det var han som fikk det siste ordet. De fraktet ham rundt i en bærestol. Bærerne fikk godt betalt.

Emil gikk rundt på torget i landsbyene og snakket med folk, lyttet til deres historier og undret seg over ord de brukte. Om kveldene satt folk og fortalte eventyr og sagn, løgner og fabler. Snekkeren fra Hurum bygde kirker. Han startet ungdomsarbeid og så til at noe av det viktigste ble gjort: Han startet skoler.

Helt siden 1842 hadde Det Norske Misjonsselskap 20

forkynt evangeliet blant hedningene. Selskapet ble til i et århundre med en eventyrlig oppvåkning. Norge hadde hatt den nye grunnloven i 32 år, og samfunnet endret seg til det bedre. Det politiske liv var pulserende, økonomien ekspanderte og samferdselen bandt landet sammen. Folks levekår ble løftet, og ungdommen fikk utdannelse. Hans Nielsen Hauges puritanske levesett og praktiske håndlag var Misjonsselskapets ideal.

De var gudfryktige, men ingen svermere. På 1850-tallet oppsto det en vekkelse i misjonsforeningene, ledet av professor Gisle Johnson. Mannen med den gråtende stemmen prekte den lutherske ortodoksi om menneskets totale fordervelse. I 1883 sendte han ut et opprop til «Christendommens Venner». Det var rettet mot Venstre, som ville innføre parlamentarismen. Denne radikale, politiske bevegelse truet kristendommens stilling i landet. Venstre-bevegelsens skjulte agenda måtte være å fremme et fritenkeri som ville forgifte hele folket. Kampen mot den politiske radikalisme var derfor en kamp for kristendommen og mot Antikrist.

Det var ikke lenger nok å være døpt. Nattverden, som alle gikk til, skulle heretter bare være for de frelste. De andre var uverdige, som ved alteret «åt og drakk seg til doms». Vekk med alt som forstyrret troens ro. I prestegårdene ble det ikke lenger lest romaner, ikke danset, og kortbordene forsvant. Det passet godt for misjonen i dens kamp mot hedenskapet.

Emil Birkeli var ikke like engstelig for Venstre. Man hadde hatt et levende folkestyre i et kvart århundre, og troen var ikke gått under. Han var mer opptatt av det som nettopp hadde skjedd, i 1905. Norge var blitt et selvstendig rike. Landet hadde fått en dansk prins til 21

konge, riktignok, men han var nå folkevalgt. Den nasjonale ånd fylte tømmermannen. Kirkene han bygget på Madagaskar så derfor svært norske ut. Selv skar han ut dekorasjoner til alteret og ornamenter til kirkerommet, i dragestil. Så kunne kirkene fylles av frelste gassere.

Under et besøk i Bara-landet fikk han høre at det skulle være en annen misjonær fra Norge der, men hvor? Birkeli gikk ut i hovedgata for å lete ham opp.

Han sang derfor med høy røst: «Ja, vi elsker dette landet!» Et forskrekket blekansikt kom ut fra en dør. Det var den besøkende Johannes Johnson. De ble sittende lenge og snakke om det nye Norge og det kommende Madagaskar. Johnson var ingen tømmermann, som Emil Birkeli, men ikke mindre bibelsk enn at han var oppkalt etter en av Jesu disipler. Dessuten hadde han en berømt professor til onkel, Gisle Johnson, mannen med vekkelsen og folkets tukt.

Johannes Johnson skulle gifte seg. Han og Emil snakket om hvor bryllupet skulle stå. Vennen kunne fortelle Johannes om hvordan det var å ha små barn på Madagaskar. Nummer to var på vei. Johannes kjente ikke framtida, men om tre år skulle også han bli far her på Madagaskar, akkurat som Emil. Sønnen ville få navnet Alexander. Og om adskillige år skulle denne påtenkte, ennå ikke unnfangede sønn, bli biskop i Den norske kirke, akkurat som Sunny Boy. Men da under et kortere navn: Alex Johnson.

Misjonærene var de siste renessansemennesker. De kunne alt. Emil Birkeli snekret og murte, tegnet og beregnet. Samtidig reiste han rundt og gjorde sine notater om folks levnet, og skrev systematisk ned deres historier. Etter hvert utga han verk om folkloristikk, eventyr 22

og folketro. Han skrev en avhandling om sakalavenes øremerking av kveg. Den ble trykt av Académie Malgache, øyas vitenskapsakademi, hvor han var medlem.

Han trakk historiske perspektiver av denne øremerkingen. I folketroen fant han paralleller til den norske nissen. Kunne det ha seg slik at norrøn tro i virkeligheten var en fedretro, slik han møtte den på Madagaskar?

Hans religionshistoriske studier førte til en doktorgrad.

Emil Birkeli snekret kirker og utsmykket dem, tegnet og malte, studerte tro og språk og kultur og øremerkede kyr. Men dr.philos. Emil Birkeli rakk aldri å ta examen artium.

Forgjengeren Lars Dahle, som kom til Madagaskar allerede i 1870, hadde lært seg engelsk, tysk, latin og litt fransk før han dro ut, foruten hebraisk, arabisk, kaldeisk og syrisk. Han fant det også praktisk å studere medisin, botanikk og kjemi. Ved siden av sin forkynnelse og misjonsadministrasjon studerte Dahle gassernes skjebnelære og spåmannskunst. Han utga verk om sine oppdagelser, på gassisk. Han var så god i språket at han ble med i gruppen som oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til gassisk. I studiene av språket fant han innslag av både bantudialekter og arabisk, og kunne derfor legge fram teorier om at øya kunne være befolket av både afrikanere og arabere, ved siden av den dominerende gruppen med malayisk-indonesisk opprinnelse.

Heller ikke Dahle hadde artium, bare et lærerseminar i attenårsalderen.

De så samfunnet de levde i som usivilisert, drevet av hedendommens villskap og onde gjerninger. Misjonsbladene hadde malende beskrivelser av dette gudløse mørke. Misjonærene gikk Herrens ærend, på hans løf23

ter, for å gi evangeliet til de usiviliserte. Dermed skulle livet bli nytt. De skulle få se lyset.

Samtidig studerte de med stor akademisk nysgjerrighet det de var satt til å utrydde. I Lars Dahles øyne var gassernes tro på skjebnen rent oppspinn. Likevel leverte han viktige bidrag til den årlige publikasjonen Antananarivo Annual om skjebnelære og spåmannskunst. De hadde så stor respekt for det de var der for å tilintetgjøre at flere av dem ble medlemmer av vitenskapsakademiet.

De aller første som kom til Madagaskar i 1866, hadde ingen ambisjoner om forskning eller akademiske diskusjoner. Men alt de hadde lært på Misjonsskolen stemte.

En av de første var John Eng, en smålåten, godlynt praktiker fra Gudbrandsdalen. Han skulle til de uomvendte i strøk hvor andre misjonærer ikke før hadde vært. Han dro sammen med Martinius Borgen, en livlig og impulsiv kar fra Kongsberg, sønn av en våpensmed. Evangeliet skulle ut i all verden, nærmere bestemt til Betáfo. De ble vennlig mottatt, men nesten alle de snakket med var fulle. Landsbybefolkningen var usedvanlig drikkfeldig.

Gatene fløt av søppel, husene rant over av uorden, folk var skitne, de hadde syfilis, og mennene holdt seg med flere koner. Ja, verre: De byttet koner hele tiden. Tyverier herjet som en landeplage, og mange ble drept. Det ble holdt fester, men det var ikke annet enn fylleorgier.

Og orgier i det som verre var. Hedenskapets mørke.

Verst var den åpenbare usedeligheten.

Hva kunne de tilby? Misjonærene sa de skulle undervise folk. De innfødte skulle lære å lese og skrive, slik at de kunne studere Bibelen og derved komme til tro. De hadde suksess. Mange kom, de fulgte med. Misjonæren 24

John Eng var godt fornøyd med oppslutningen, mindre med motivasjonen. Han skrev hjem at mange hadde utvilsomt stor lyst til å lære. Om denne lyst skyldes begjærlighet etter guddommelig opplysning eller blott etter menneskelig kunnskap, kunne han ikke avgjøre, «skjønt vi ere meget tilbøielige til at tro det sidste».

De hadde ingen tempelkult på stedet, altså ingen akseptabel religion. De var overgitt til ren overtro, og de brukte tryllemidler. De lyttet til fedrenes stemme, de dyrket de døde. Etter hvert som gassere ble omvendt, var det brenning av tryllemidlene som var det seremonielle farvel til fortiden, slik dåpen var åpningen mot det nye.

Mange var interessert i å bli omvendt. De ble fascinert av budskapet og følte på den autoritet ordene om Jesus ga. Men det var vanskelig å vende om. Det var ikke bare trylleriet som ble borte, om man fornektet de døde.

Misjonærene hadde løsningen, troen. Den ville føre til at gasserne fikk opplysning, sunnhet og et sosialt godt liv. At dette kunne skje uten en omvendelse, var misjonærene utenkelig. Gasserne måtte bli frelst. Da ville det andre komme.

Lille Sunny Boy visste ikke mye om dette ennå. Mor leste for ham på sengekanten og ba aftenbønnen. Far tok ham med når noe praktisk skulle gjøres. Fridtjov skulle selv bli misjonær, og senere misjonshistoriker.

Det var han som førti år senere skulle føre i pennen beretningen om hvordan misjonen ble til på Madagaskar. Misjonærene hadde slett ikke vært velkomne, skulle han påpeke. Gassiske myndigheter slet allerede med rivaliserende misjonsselskaper fra Frankrike og England. Hva var nordmennenes mandat og hensikter?

Norge hadde ingen diplomatisk representasjon på øya.

25

Det måtte man ha for at misjonærene kunne bli godtatt. I 1869 dukket den lokale konsulatsaken opp. Det Norske Misjonsselskap spurte, gang etter gang, om det svensk-norske utenriksministeriet i Stockholm kunne opprette diplomatiske forbindelser med Madagaskar.

Det sto om misjonens framtid. Saken hadde meget lav prioritet.

De britiske misjonærene i hovedstaden Antananarivo ville ikke ha konkurranse, og ba nordmennene holde seg borte. I årevis ble det drevet buskagitasjon og intrigespill. De åt de seg innpå hverandres misjonsmarker, dels hadde de feil teologi. Der de norske misjonærene reiste fram, kom londonerne etter og dannet motmenigheter, ledet av svermeriske utsendinger.

Til slutt fikk man i stand en avtale om at Norge skulle holde seg unna hovedstaden og «en stor sirkel» rundt.

Britene ville ha Høylandet, med sitt gode og sunne klima for seg selv. Kysten kunne de andre gjerne ta. Der var det malaria, tyfus og dårlig drikkevann.

Internt strevde misjonærene med den eksentriske misjonæren Hans P.S. Schreuder fra Sør-Afrika, som skulle ha myndighet over hele Madagaskar. Han hadde gjort suksess i Sør-Afrika, hvor flere afrikanere var blitt døpt. Det tok riktignok femten år før den første zulu ble døpt. Det var hushjelpen til Schreuder som ga seg over. Begivenheten ble feiret over hele Norge med blafrende flagg og kimende kirkeklokker. M.B. Landstad skrev en egen salme om hyrden som endelig fant sitt får, Matenshwaze Shange, i Zululand.

26

Den gode hyrde, se han går inntil han funnet har sitt får, har det bak hegnet inne. Å, la oss flittig gå med ham og lokke på det kjære lam som løper som i blinde!

Scheuder ville gjenta suksessen i Kina, men der ble han avvist. Så ble det Madagaskar i stedet, men misjonærene ville ikke ledes av en autoritær biskop fra Durban. Den høykirkelige Schreuder mente at hans embete, og han selv, ikke kunne overprøves.

All denne strid om teologi, geografi og strategi fikk misjonsfolket hjemme vite lite om. Misjonsbladene skrev heller at det skjedde store ting i Guds navn der ute. Herren hadde vist dem nye misjonsmarker og de fulgte kallet.

Var det bare Gud som ledet dem? De valgte Madagaskar som misjonsmark fordi Schreuder mislyktes i Kina.

Nå takket de for at Gud «i Troens Eenfold har ledet os dertil». Eller som det sto i Misjonsselskapets årsberetning: «Herren har noge fore, hvormed han vil glæde vore Hjerter. Maatte ogsaa vi ret forstaae Tidens Tegn og dens krav til os.» Fra talerstolen på bedehusene fikk vennene en klar forvissning om at misjonen gjorde det Herren hadde bedt dem om. Alltid var de i hans hellige fotspor. De påberopte seg verken syner eller åpenbaringer. Hele misjonshistorien sydet av menn som fulgte Guds kall. Hvordan kunne de være så sikre på det? Protokollene fra misjonskonferanser og styremøter forteller en annen historie. De kalkulerte rasjonelt og nøkternt om hvor de passet inn, hva de hadde råd til og hvor hen27

siktsmessig satsingene var. Så ble ikke alt som de hadde tenkt seg. Hvor i sine bekjennelser skrev de inn nederlag og feil, sviktende analyser og misforståelser? Var det Guds verk, alt sammen?

Målet var at gasserne skulle bli døpt, Emil Birkeli kunne bygge på andres verk. Opprinnelig var det Londonmisjonen som hadde størst framgang. Misjonærene, utsendt fra Stavanger, så på dem med forakt. Londonmisjonen var ikke så nøye på hva de nyfrelste hadde fått med seg. Det var ikke nok å kunne vise til at gasserne drakk mindre, og hadde lært seg å be noen bønner. Misjonærene fra Det Norske Misjonsselskap hadde andre krav til tro. De krevde et alvor. Christian Borchgrevink skrev hjem at hedningenes motstand var liten, men det var dårlig kvalitet over frelsen. De gikk i kirken, og så gikk de hjem til sitt trylleri. «Største Delen maa siges at vandre i Mørket, selv der hvor man roser sig af Christi Navn.»

Etter hvert fikk også Misjonsselskapet sving på dåpstallene. De hadde sådd, etter hvert kunne de høste. Det var en Guds velsignelse, men skyldtes det ikke også at den nye dronningen var kristen? Hennes tjenestemenn, som selv ikke var kristne, gjorde alt de kunne for å legge til rette for misjonen. Borchgrevink noterer seg at gasserne nok vil følge sin dronning. «Folket er af en slavisk Charakter, saa at de øieblikklig følger Overhovedets bevægelser.» Med dronning Ranavalona II ble det forbud mot å selge slaver og handle med brennevin.

I 1910 pakket Emil Birkeli sin bagasje, inklusive konsertsitaren som hadde blitt brukt langt mindre enn han ønsket. Han hadde gjort så godt han kunne. Det sto iall28

fall noen kirkebygg igjen etter ham. Dessuten var han ikke så slepphendt med de religiøse begrunnelser. Han døpte ikke gassere i hytt og vær.

Fridtjov var blitt fire år, og lillesøsteren Margarethe var to. Ottar var nyfødt og ble ammet. De reiste ikke hjem med noe misjonsskip. I stedet hadde de plass på en britisk passasjerdamper fra legendariske Union Castle.

Fridtjov var høyt og lavt. Langs de brede promenadedekkene sto fluktstoler på rad. Guttungen var i snakk med de fleste. De elektriske lyspærene var strålende vidundre. Emil smilte av sin livlige sønn. «Du er født på solsiden av kloden, du. Der vil du komme til å leve resten av livet,» sa han. Meget senere, i 1972, året da Oslo biskop måtte gå av, kommenterte den aldrende Sunny Boy sin fars bemerkning. «Det så lenge ut som han fikk rett.»

Fireåringen kjente ingen i Stavanger. Han snakket bedre gassisk enn norsk. Det var kaldt, og regnet var ikke lenger lunkent. Familien hørte ingen steder hjemme.

Far reiste omkring og fortalte fra misjonsmarken. Han var en populær forkynner som fylte bedehusene. Mor tok seg av smårollingene. Etter hvert fikk de venner. De ble også kjent med egne slektninger. Det gikk seg til, men det skulle ikke vare.

Etter bare to år kalte Misjonsselskapet på sin verdifulle medarbeider. Han hadde gjort det bra hjemme, men det var ute han hørte til. Hva med barna? Minstemann Ottar skulle bli med. Margarethe var stor nok til å bli igjen i Norge. De satte henne bort til slektninger i Drammen, noen hun aldri før hadde møtt. Fridtjov ble plassert på barnehjemmet Solbakken i Stavanger. Der bodde det bare barn av misjonærer.

Fridtjov var seks, Margarethe var fire. Hvor lenge 29

skulle foreldrene og lillebror være borte? Det bestemte Gud og Misjonsselskapet. Far og mor hadde et kall fra Gud, og det var mye som skulle ordnes der ute i Herrens store vingård. Hedningenes frelse gikk foran alt. Det sto om evigheten. Dette skjønte ikke Fridtjov mye av. Når han neste gang skal gi sin mor en klem, har det gått sju år. Da er han i stemmeskiftet og kjenner henne ikke lenger igjen.