Barn 44, filmpocket av Tom Rob Smith

Tom Rob Smith

Oversatt av Erik Krogstad

Tom Rob Smith Originalens tittel: Child 44 Oversatt av Erik Johs. Krogstad Opprinnelig utgave: Copyright © Tom Rob Smith, 2008 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-45098-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine foreldre

Sovjetunionen Ukraina Landsbyen Tsjervoj

25. januar 1933 Siden Maria hadde bestemt seg for å dø, måtte katten hennes klare seg på egen hånd. Hun hadde allerede beholdt den langt forbi punktet hvor det å ha kjæledyr hadde noen fornuftig mening. Musene og rottene var blitt fanget og spist av landsbyboerne for lenge siden. Etter det hadde husdyrene gått samme vei. Alle, med ett eneste unntak: denne katten, følgesvennen som hun hadde holdt skjult. Hvorfor hadde hun ikke tatt livet av den? Hun trengte noe å leve for; noe å beskytte og elske – noe å overleve for. Hun hadde lovt dyrt og hellig å fortsette å mate den helt til den dagen hun selv ikke hadde noe å spise. I dag var den dagen kommet. Hun hadde allerede skåret opp lærstøvlene sine i tynne strimler, kokt dem med brennesler og rødbetefrø.

Hun hadde gravd etter meitemark, sugd barken på trærne.

I morges hadde hun i febervillelse begynt å gnage på et av bena på kjøkkenkrakken, gnagd og tygd til treflisene sto ut av gommene. Katten hadde sett på henne og løpt og gjemt seg, krøpet innunder sengen og nektet å komme frem igjen selv om hun lå på alle fire og lokket og kalte på den for å få den ut. Der og da hadde Maria bestemt seg for å dø: ingenting å leve av, ingenting å leve for.

7

Maria ventet til etter at det var blitt mørkt med å åpne utgangsdøren. Hun regnet med at katten ville ha større sjanse til å komme seg usett bort til skogkanten i ly av mørket. Hvis noen i landsbyen fikk øye på den, ville de forsøke å fange den. Selv på dødens terskel lot hun seg opprøre ved tanken på at katten kunne miste livet. Hun trøstet seg med at overraskelsesmomentet ville slå ut til dens fordel. Marta visste at der voksne menn tygde jordklumper i håp om å finne maur og insektegg, der barn pirket i hestemøkk etter ufordøyde kornrester og kvinnene sloss om dyreknokler, ville ingen drømme om at en katt fortsatt kunne være i live. * Pavel trodde ikke sine egne øyne. Den var pjuskete og mager med grønne øyne og svart- og hvitflekket pels. At det var en katt var det ingen tvil om. Han hadde vært ute og samlet ved da han så dyret pile fra Maria Antonovnas hus, tvers over den snødekte veien og videre mot skogen. Han holdt pusten og så seg om. Ingen andre hadde oppdaget den. Det var ingen andre ute, ingen lys i vinduene. Små røykstrimer steg fra mindre enn halvparten av murpipene, det var det eneste tegnet til liv. Det var som om landsbyen var blitt retusjert bort av det veldige snøværet, alle livstegn slettet.

Det meste av snøen lå jomfruelig, det var knapt et fotspor å se, ingen hadde vært ute og måkt. Dagene var like stille som nettene. Ingen sto opp for å arbeide. Ingen av vennene var ute og lekte, de lå inne i husene, til sengs sammen med resten av familien, rad på rad av kjempestore, innsunkne øyne som stirret opp i taket. Voksne hadde begynt å se ut som barn, barn lignet voksne. De fleste hadde gitt opp å lete etter mat. Under slike forhold var synet av en katt nærmest for et mirakel å regne – som om et dyr man trodde forlengst var utryddet, plutselig hadde gjenoppstått.

Pavel lukket øynene og forsøkte å huske sist han hadde 8

smakt kjøtt. Da han åpnet dem igjen hadde tennene begynt å løpe i vann. Spyttet rant friskt fra begge munnvikene.

Han tørket seg med håndbaken. Oppglødd slapp han fra seg kvistfanget og løp hjemover. Han måtte fortelle moren Oksana den sensasjonelle nyheten. * Oksana satt inntullet i et ullteppe og stirret i gulvet. Hun satt helt urørlig for å spare energi mens tankene søkte nye utveier til å holde familien i live, slik de alltid gjorde hver våkne time og i hver ankfulle drøm. Hun var en av de få som ikke hadde gitt opp. Hun kom aldri til å gi opp. Ikke så lenge hun hadde sønnene sine. Men besluttsomhet alene var ikke nok, hun måtte være forsiktig: et mislykket initiativ kunne føre til utmattelse, og utmattelse betydde døden.

For noen måneder siden hadde Nikolaj Ivanovitsj, en nabo og venn, i ren desperasjon forsøkt å rane et statlig kornlager. Han kom aldri tilbake. Neste morgen hadde Nikolajs kone og Oksana gått for å lete etter ham. De hadde funnet liket hans liggende på ryggen i veikanten – et beinrangel med oppblåst, utspilt mage på grunn av alt det rå kornet han hadde slukt før døden innhentet ham. Kona gråt mens Oksana plukket resten av kornet ut av lommene hans og delte det mellom dem. Hjemme i landsbyen hadde Nikolajs kone latt alle få del i historien. I stedet for medlidenhet fikk hun de andres misunnelse; alt landsbyboerne kunne tenke på var disse klypene med korn hun hadde fått. Oksana betraktet henne som en naiv tosk – hun hadde brakt dem begge i fare.

Refleksjonene hennes ble forstyrret ved lyden av løpende skritt. Ingen løp uten at noe helt uvanlig var på ferde. Hun reiste seg, engstelig. Pavel braste inn, andpusten, og buste ut: – Mamma, jeg så en katt.

9

Hun gikk bort og grep hånden hans. Hun måtte forsikre seg om at han ikke fantaserte: sulten kunne spille noen hver et puss. Men ansiktet viste ingen tegn til forvirring. Øynene var klare, uttrykket alvorlig. Han var bare ti år gammel, men allerede en mann. Omstendighetene krevde at han ga avkall på barndommen. Faren hans var så godt som sikkert død, om ikke bokstavelig, så i alle fall for dem. Han hadde dratt av gårde mot Kiev i håp om å skaffe mat. Han kom aldri tilbake, og Pavel forsto uten at et ord var ytret og uten å la seg merke med noe, at han aldri ville få se faren igjen. Nå var Oksana like avhengig av sønnen som han var av henne. De var et team, og Pavel hadde sverget på at han skulle ordne opp der faren hadde feilet. Han skulle sørge for at familien overlevde.

Oksana strøk sønnen over kinnet.

– Klarer du å fange den?

Han smilte, stolt.

– Hadde jeg hatt et bein, så.

Dammen var islagt. Oksana famlet i snøen etter en stein.

For ikke å vekke oppmerksomhet pakket hun steinen inn i sjalet sitt slik at lyden ble dempet da hun hakket et lite hull i isen. Hun la fra seg steinen. Hun grøsset og stakk armen nedi det iskalde vannet, gispende av kulde. Armen ville bli nummen i løpet av sekunder, så det gjaldt å være rask. Fingrene famlet langs bunnen, men fant ikke annet enn slam. Hvor var den? Panisk bøyde hun seg og stakk hele armen ned i hullet, følte seg frem til høyre og venstre, mistet følelsen i hendene. Fingrene støtte mot glass. Lettet grep hun flasken og dro den opp. Huden var blålig som om hun hadde blitt skamslått. Det bekymret henne ikke, hun hadde funnet det hun lette etter – en flaske forseglet med tjære. Hun strøk slammet av sidene og myste mot innholdet. Det besto av et knippe små ben.

Da hun kom inn hadde Pavel lagt på bålet. Hun varmet 10

forseglingen over ilden, tjæren dryppet ned på vedkubbene i seige dråper. Mens de ventet, oppdaget Pavel den blå armen til moren og begynte å massere henne så blodet kom i gang igjen – var for behovene hennes som alltid. Da tjæren hadde smeltet, snudde hun flasken opp ned og ristet. Flere ben satte seg fast i flaskehalsen. Hun dro dem løs og rakte dem til sønnen. Pavel studerte dem inngående, skrapte på dem og luktet på hvert enkelt. Han valgte ut et og var klar til å gå igjen. Hun stanset ham.

– Ta med deg broren din.

Pavel trodde han hadde hørt feil. Lillebroren var langsom og klossete. Og uansett var det hans katt. Det var han som hadde oppdaget den og han som skulle fange den. Det skulle bli hans triumf. Moren stakk til ham et ben til.

– Ta med deg Andrej. * Andrej var nesten åtte og forgudet storebroren. Han var sjelden ute og satt for det meste innendørs, i det innerste kammerset hvor alle tre sov. Her satt han og lekte med en kortstokk. Kortene hadde faren laget av papir som var skåret i firkanter og limt sammen – en avskjedsgave før han la ut på turen til Kiev. Andrej trodde fortsatt at han ville komme igjen en vakker dag. Ingen hadde fortalt Andrej noe annet. Hver gang han savnet faren, og det var ofte, la han kortene utover gulvet og sorterte dem etter farge og verdi.

Han var sikker på at hvis han bare fikk sortert hele stokken riktig, så ville faren komme. Var det ikke derfor han hadde gitt ham kortene før han dro? Andrej likte selvfølgelig aller best å leke med broren, men Pavel hadde ikke tid til å leke lenger. Han var alltid opptatt med å hjelpe moren og lekte bare av og til litt om kvelden rett før de la seg.

Pavel kom inn i rommet. Andrej smilte, håpet at broren 11

hadde tid til å spille et slag med ham, men Pavel bøyde seg ned og samlet kortene sammen.

– Legg bort disse. Vi skal ut. Hvor er laptiene dine?

Andrej oppfattet spørsmålet som en ordre, krøp under sengen og fant frem laptiene: to biter av et traktordekk og noen filler som når de ble surret sammen med hyssing fungerte som et par provisoriske støvler. Pavel hjalp ham å surre stramt mens han forklarte at i kveld hadde de sjansen til å få spise kjøtt hvis bare Andrej gjorde nøyaktig som han ble bedt om.

– Kommer pappa tilbake?

– Han kommer ikke tilbake.

– Har han gått seg bort?

– Ja, han har gått seg bort.

– Hvem er det som kommer med kjøttet da?

– Vi skal ut og få tak i det selv.

Andrej visste at broren var en kløpper til å gå på jakt.

Han hadde fakket flere rotter enn noen av de andre guttene i landsbyen. Dette var første gangen Andrej hadde fått være med ham på en slik viktig ekspedisjon.

Da de kom ut i snøen passet Andrej seg ekstra for ikke å falle. Han hadde det med å snuble eller tråkke feil fordi verden fløt ut for ham. Han kunne bare se tydelig når han holdt ting kloss opp til øynene. Alle syntes han var en kløne, og han trodde alle andre så verden på samme måte som han selv. Når noen kunne kjenne igjen en person på avstand der Andrej bare kunne se flimmer, trodde han at det skyldtes vett eller erfaring, eller en annen egenskap han selv ikke hadde utviklet ennå. I kveld skulle han ikke falle og dumme seg ut. Pavel skulle bli stolt av ham. Det var viktigere enn utsiktene til et kjøttmåltid.

Pavel stanset i skogkanten, bøyde seg ned for å granske kattesporene i snøen. Andrej syntes broren var fenomenalt dyktig som hadde funnet dem. Full av beundring satte han 12

seg på huk og så på mens broren kjente på et av poteavtrykkene. Andrej visste ingenting om spor eller jakt.

– Var det her katten gikk?

Pavel nikket og kikket innover i skogen.

– Sporene er grunne.

Akkurat som broren kjente Andrej med fingeren på poteavtrykket og spurte: – Hva betyr det?

– At katten er lett, som igjen betyr at det blir mindre mat på oss. Men hvis den er sulten, er sjansen desto større for at den vil gå etter åtet.

Andrej forsøkte å ta til seg disse opplysningene, men tankene flakket.

– Bror, hvis du var et kort i en kortstokk, hvilket ville du vært da? Ville du vært ess eller konge, spar eller hjerter?

Pavel stønnet, og Andrej – fortvilt over brorens irritasjon – kjente tårene presse på.

– Hvis jeg svarer, lover du å holde munn da?

– Æresord.

– Vi klarer ikke å fange den katten hvis du prater og skremmer den vekk.

– Jeg skal være stille.

– Jeg ville vært kløver, knekten, han med sverdet. Sånn, husk hva du lovte – ikke et ord.

Andrej nikket. Pavel reiste seg. De gikk inn i skogen. * De hadde gått lenge – det føltes som mange timer, men Andrejs følelse for tid var heller vag, akkurat som synet.

Måneskinnet fikk snøen til å lyse, og det virket ikke som om storebroren hadde problemer med å følge sporene. De var dypt inne i skogen, lenger enn Andrej noen gang hadde vært. Han måtte løpe litt rett som det var for å holde følge.

Det verket i bena, magen verket. Han var kald og sulten, 13

men om det ikke var mat å få hjemme, så var i hvert fall føttene hans i orden. Men surringen rundt fillene og gummidekkene hadde løsnet litt, og han kjente det begynte å komme snø inn under fotsålene. Han torde ikke be broren stanse og stramme på nytt. Han hadde jo lovet – ikke et ord. Snart ville snøen smelte, fillene ville bli våte og føttene numne. For å tenke på noe annet brøt han en kvist av et ungtre og gnagde av barken, tygde den til en bitter grøt som føltes grov mot tennene og tungen. Han hadde hørt at barkgrøt kunne stille følelsen av sult. Han trodde på det.

Det var en fornuftig ting å tro på.

Plutselig gestikulerte Pavel til ham om å være stille.

Andrej stanset midt i steget, tennene var brune av barkbiter. Pavel krøket seg sammen. Andrej likedan, han stirret inn i skogen for å finne ut hva broren hadde oppdaget. Han myste, forsøkte å få trærne i fokus.

Pavel stirret på katten, og katten så ut til å stirre tilbake med de to små grønne øynene. Hva tenkte den på? Hvorfor løp den ikke sin vei? Kanskje den ikke hadde lært å sky mennesker ennå etter å ha levd bortgjemt i huset til Maria?

Pavel trakk kniven og snittet seg i fingertuppen, smurte blodet på kyllingbenet moren hadde gitt ham. Han gjorde det samme med Andrejs åte også – et knust rottekranium – best å bruke sitt eget blod, Andrej kunne finne på å hyle opp og skremme katten. Uten et ord skilte brødrene lag og beveget seg i motsatt retning fra hverandre. Pavel hadde instruert broren grundig hjemme, så det var ikke nødvendig å si noe. Når de hadde kommet seg et stykke fra hverandre og hadde katten mellom seg, skulle de legge bena fra seg i snøen. Pavel holdt øye med broren for å se at han ikke fant på noe tull.

Akkurat som han hadde fått beskjed om dro Andrej hyssingsnøret opp av lommen. Pavel hadde laget en renneløkke i enden på forhånd. Det eneste Andrej hadde å gjøre var å 14

plassere den rundt rottekraniet. Han gjorde det og trakk seg så langt tilbake som snøret rakk, la seg ned på magen og jevnet og pakket snøen godt under seg. Så var det å vente.

Det fortvilte var bare at fra her han lå, kunne han nesten ikke se sitt eget åte. Alt var bare et flimmer. Plutselig engstelig og nervøs håpet han at katten ville gå til brorens kant.

Pavel ville ikke gjøre noen feil, han ville fange den, og så kunne de gå hjem og spise. Redd og frossen som han var begynte han å skjelve på hendene. Han forsøkte å holde dem i ro. Han kunne se noe: en svart skygge som beveget seg mot ham.

Pusten hans begynte å tine snøen foran ansiktet; kalde dråper sivet mot ham og innunder klærne. Han ønsket at katten måtte gå den andre veien, til brorens felle, men da det svarte kom nærmere var det ingen tvil om at katten hadde valgt ham. Selvfølgelig, hvis han fanget katten ville Pavel skryte av ham, spille kort med ham og aldri si et ondt ord til ham igjen. Tanken var behagelig, og følelsen innvendig gikk fra skrekk til forventning. Jo, han skulle bli den som fanget denne katten. Han skulle ta livet av den. Han skulle vise Pavel. Hva var det broren hadde sagt? Han hadde innprentet ham at han ikke måtte rykke i snøret for tidlig. Hvis katten ble skremt var alt forgjeves. Derfor, og fordi Andrej ikke kunne vite akkurat hvor katten befant seg, bestemte han seg for å vente, for sikkerhets skyld. Det var nesten så han kunne skimte den svarte pelsen og de fire bena. Han ville vente litt til, litt til … da hørte han broren hvese: – Nå!

Andrej fikk panikk. Han hadde hørt den tonen mange ganger før. Det betydde at han hadde gjort noe galt. Han myste intenst og så at katten sto midt oppe i snaren hans.

Han rykket i snøret. Men for sent, katten hadde hoppet vekk. Renneløkka var tom. Likevel dro Andrej det tomme snøret omhyggelig inn, i et fortvilt håp om at det likevel 15

skulle vise seg å være en katt i enden av det. Den tomme renneløkka kom inn i hendene hans og han kjente at ansiktet ble rødt av skam. Plutselig fra seg av sinne ville han sette etter og ta dette kattedyret med sine egne hender, kverke det og knuse skallen på det. Men han rørte seg ikke: han så at broren holdt seg langflat i snøen. Og Andrej, som hadde lært å ta etter broren i ett og alt, gjorde nøyaktig likedan.

Han myste, anstrengte øynene til det ytterste og så at den uklare, svarte silhuetten nå beveget seg mot brorens snare.

Sinnet over lillebrorens hjelpeløshet hadde veket plassen for ny spenning og fascinasjon over uforsiktigheten som denne katten la for dagen. Ryggmusklene spente seg i Pavel.

Ingen tvil om at katten hadde fått smaken på blod, og sulten var sterkere enn frykten. Han så katten fryse midt i steget med den ene forpoten løftet, den stirret rett på ham.

Han holdt pusten og ventet, fingrene knuget snøret mens han lydløst lokket den til seg.

Pus, pus, pus.

Katten hoppet frem, åpnet munnen og grep benet. Rykket i snøret var perfekt beregnet. Løkka lukket seg rundt poten på det ene forbenet. Pavel spratt opp, tverrykket i snøret og strammet løkka ytterligere. Katten forsøkte å løpe, men snøret ga ikke etter. Han dro katten over ende. Fresingen og jamringen fylte hele skogen, som om det var et mye større dyr som kjempet og sprellet og kastet seg og snappet etter snøret så snøspruten sto. Pavel var redd løkka ville ryke.

Snøret var tynt og slitt. Når han forsøkte å nærme seg, trakk katten seg unna, utenfor rekkevidde. Han ropte til broren: – Drep den!

Andrej hadde fortsatt ikke rikket seg av flekken, redd for å tabbe seg ut en gang til. Men nå fikk han en ordre å adlyde. Han spratt opp og la på sprang, snublet øyeblikke16

lig og falt så lang han var. Da han fikk nesen opp av snøen så han katten der fremme, et frådende, fresende, sprellende knytte. Hvis snøret røk ville katten komme seg unna, og broren ville hate ham for alltid. Pavel skrek, stemmen hans var hes, desperat: – Drep den! Drep den! Drep den!

Andrej stablet seg opp, og uten noen klar formening om hva han gjorde, humpet han forover og kastet seg over den kavende kattekroppen. Kanskje hadde han håpet at støtet ville gjøre det av med den. Men nå som han lå over dyret, kjente han at katten var levende, buktet seg under magen og klorte i sekkestrien som jakken hans var sydd av. Mens han lå og presset katten ned for å hindre den i å komme løs, kikket han bak seg, øynene bønnfalt Pavel om å gjøre noe.

– Den lever ennå!

Pavel kom til, kastet seg på knærne og førte hendene innunder kroppen på lillebroren. Da fikk han kjenne kattetennene. Den bet ham. Han slet hendene ut igjen. Uten å bry seg om de blødende fingrene kravlet han over broren og smøg hendene inn fra den andre siden. Nå fikk han tak i halen. Denne angrepsvinkelen hadde ikke dyret noe forsvar mot.

Andrej lå urørlig og kjente kampen som utspant seg under ham, kjente hvordan brorens hender nærmet seg kattehodet, sakte men sikkert. Katten visste at det ville bety døden og begynte å bite og rive i alt den kunne nå – jakken, snøen – sanseløs av frykt, en frykt Andrej kunne føle som vibrasjoner i magen. Som et ekko av broren ropte han: – Drep den! Drep den! Drep den!

Pavel knekket nakken på dyret. Ingen av dem gjorde noe til å begynne med, lå bare helt stille, pustet dypt. Pavel hvilte hodet mot Andrejs rygg, fortsatt med hendene rundt kattehalsen. Endelig dro han hendene frem fra under bro17

ren og reiste seg. Andrej ble liggende på snøen, engstelig for å gjøre noe dumt.

– Du kan reise deg nå.

Han kunne reise seg nå. Han kunne stå side om side med broren. Han kunne være stolt. Andrej hadde ikke sviktet.

Han hadde ikke skuffet. Han løftet armen, tok hånden til broren og kom seg på bena. Pavel ville ikke ha klart å fange katten uten ham. Snøret ville ha røket. Katten ville ha stukket av. Andrej smilte og begynte å le, klappet i hendene og danset opp og ned. Han var så glad som han aldri hadde vært i hele sitt liv. De var på lag. Storebroren ga ham en god klem, og sammen sto de og så ned på byttet sitt: en skinnmager, død katt, klemt ned i snøen. Å få byttet fraktet usett hjem til landsbyen var helt avgjørende. Folk var rede til å slåss, ja drepe for en katt, og hylingen og fresingen kunne ha vakt oppmerksomhet. Pavel ville ikke ta noen sjanser. De hadde ikke med seg noen sekk å ha katten i, så de fikk improvisere og gjemme den under et kvistfang. Hvis de møtte noen på hjemveien, ville det se ut som om de hadde vært ute og sanket ved, og ingen ville stusse over det. Han dro katten opp av snøen: – Jeg skal bære den under et lag med kvist så ingen kan se den. Men hvis vi først skal late som vi er på vedsanking, må du også ha hendene fulle.

Andrej var imponert over brorens resonnement – selv ville han aldri ha tenkt på noe slikt. Han begynte å samle ved. Siden bakken var dekket av snø var det vanskelig å finne løs kvist, og han var nødt til å rote i snøen med fingrene for å finkjemme den frosne bakken. Etter hvert søk gned han fingrene mot hverandre og blåste på dem. Nesen hadde begynt å renne, det blanke snørret samlet seg på overleppen. Men det gjorde ikke noe, ikke nå i kveld, ikke etter en slik triumf, og han nynnet på en sang som faren pleide å synge og stakk fingrene i snøen igjen.

18

Mangelen på løst brenne hadde fått Pavel til å bevege seg bort fra lillebroren. De var nødt til å skille lag. Et stykke unna så han en rotvelt med en masse tørre greiner sprikende i alle retninger. Han skyndte seg bort dit og la katten fra seg i snøen så han fikk hendene fri til å brekke løs greinene fra stammen. Det var masse å ta av her, mer enn nok for dem begge, og han kikket rundt for å se hvor det hadde blitt av Andrej. Han skulle akkurat til å rope da han plutselig svelget ordene i seg. Han hadde hørt noe. Han snudde seg brått, speidet til alle kanter. Skogen var tett og mørk.

Han lukket øynene, konsentrerte seg om lyden – en rytme: et husj, husj, husj av snø. Takten økte, det lød høyere. Han åpnet øynene. Der, inne i mørket var det en bevegelse: en mann som løp. Han hadde en tykk, tung grein i hånden. Øynene var oppsperret. Han kom storspringende rett mot Pavel. Han hadde hørt dem kverke katten, og nå kom han og ville ta byttet deres. Men det skulle de bli to om: Pavel ville ikke la moren sulte. Han ville ikke svikte slik faren hadde sviktet. Han begynte å sparke snø over katten for å skjule den.

– Vi er ute og sanker …

Pavels stemme visnet da mannen bykset frem mellom trærne med greinen løftet. Først nå, ved synet av mannens knoklete ansikt og ville øyne, forsto Pavel at det ikke var katten han var ute etter. Det var ham.

Pavels munn åpnet seg omtrent samtidig som greinen suste ned og traff ham med et klask midt i hodet. Han kjente ingenting, men oppfattet at han ikke sto på bena lenger.

Han hadde sunket ned på det ene kneet. Han kikket opp på skrå, blodet silte ned i det ene øyet, han så hvordan mannen løftet greinen til et nytt slag.

Andrej sluttet å nynne. Ropte Pavel? Han hadde ikke funnet særlig mange kvister, langt fra nok for planen deres, og han ville ikke bli avbrutt nå som han nettopp hadde vært 19

så flink. Han tok hendene opp av snøen og reiste seg. Han stirret mot skogen, myste, men kunne bare se selv de nærmeste trærne som utydelige skygger.

– Pavel?

Ikke noe svar. Han ropte igjen. Var dette en lek? Nei, Pavel drev ikke med sånt, ikke nå lenger. Andrej gikk i den retningen han sist hadde sett broren, men kunne ikke se noe. Dette var dumt. Det var ikke hans jobb å finne Pavel, det var Pavel som skulle finne ham. Et eller annet var galt.

Han ropte igjen, høyere denne gangen. Hvorfor svarte ikke broren? Andrej tørket nesen på det grove jakkeermet og lurte på om det var en test. Hva ville broren ha gjort hvis det hadde vært han? Han ville ha fulgt sporene i snøen.

Andrej la fra seg kvistene og bøyde seg ned og begynte å undersøke bakken på alle fire. Han fant sine egne fotspor og fulgte dem tilbake dit hvor han hadde skilt lag med broren. Fornøyd med seg selv skiftet han over til brorens fotspor. Hvis han reiste seg kunne han ikke se sporene, så han holdt seg på alle fire og krabbet med nesen helt ned mot snøen, som en hund med ferten av noe interessant.

Han kom til et veltet tre, greiner på alle kanter, fotspor overalt – noen store og dype. Snøen var rød. Andrej tok opp en håndfull, gned den mellom fingrene, klemte og så at den ble til blod.

– Pavel!

Han ropte helt til halsen begynte å verke og stemmen forsvant og det bare var en sped klynking igjen. Han ville si til broren at han gjerne kunne få hans del av katten. Det gjorde ingenting bare han fikk Pavel tilbake. Men ingenting hjalp. Broren hadde forlatt ham. Og han var alene. * Oksana hadde gjemt en liten pose med støtte kornagner, perumelde og most potetskall i muren bak ildstedet. Når 20

inspeksjonene kom, hadde hun alltid varme på grua. Kontrollørene som skulle sjekke at hun ikke gjemte unna hamstret korn, så aldri bak den åpne ilden. De mistrodde henne: Hvordan kunne hun holde seg frisk når alle andre var syke – som om det var en forbrytelse å være i live! Men de kunne ikke finne mat i huset hennes, kunne ikke brennemerke henne som kulakk, som velstående bonde. I stedet for å henrette henne på stedet, lot de henne få dø langsomt. Hun hadde forlengst skjønt at hun ikke kunne vinne over dem med makt. For noen år siden hadde hun organisert motstanden i landsbyen da det ble kjent at en deputasjon var på vei for å hente kirkeklokken deres. De ville smelte den om. Hun og fire andre kvinner hadde stengt seg inne i klokketårnet og kimt og ringt uten stans, og nektet å utlevere den. Oksana hadde ropt ut at klokken tilhørte Gud. Hun kunne ha blitt skutt den dagen, men lederen for ekspedisjonen besluttet å skåne kvinnene. Etter at de hadde brutt inn døren, sa han at de bare hadde kommet for å hente kirkeklokken, ikke noe annet, han forklarte at metallet var viktig for landets industrielle revolusjon. Til svar hadde hun spyttet på bakken. Da Staten begynte å ta maten fra landsbyboerne under henvisning til at den tilhørte folket og ikke dem, hadde Oksana sett skriften på veggen. I stedet for å sette hardt mot hardt, hyklet hun underdanighet; motstanden hadde heretter tatt hemmelige former.

I kveld skulle familien feire. Hun smeltet snøklumper og kokte vann som hun jevnet med de knuste kornagnene. Hun la i resten av bena fra flasken. Når de var kokt skulle hun støte dem til mel. Selvfølgelig tok hun gleden på forskudd.

Pavel hadde ikke fullført jobben ennå. Men hun følte at han ville klare det. Om Gud hadde gitt henne prøvelser, så hadde han også gitt henne en sønn til hjelp. Men – hvis han nå likevel ikke skulle klare å fange denne katten, var hun fast bestemt på ikke å bli sint. Skogen var stor og en katt 21

var liten, og uansett var sinne bortkastet energi. Selv om hun prøvde å ta høyde for at hun kunne bli skuffet, var det ikke til å unngå at det svimlet for henne ved tanken på en borsjtsjgryte med kjøtt og poteter.

Andrej sto i døråpningen, oppskrubbet i fjeset, snø over hele seg, snørrete og blodig. Laptiene hans hadde gått helt i oppløsning og tærne stakk ut. Oksana løp til.

– Hvor er broren din?

– Han gikk fra meg.

Andrej begynte å gråte. Han visste ikke hvor broren var.

Han forsto ikke hva som hadde hendt. Han kunne ikke gi noen forklaring. Han visste at moren kom til å forakte ham.

Han visste det kom til å være hans feil selv om han hadde gjort alt riktig, selv om det var broren som hadde forlatt ham.

Pusten ble slått ut av Oksana. Hun føyste Andrej til side og løp ut av huset, speidet mot skogen. Ingen Pavel. Kanskje han hadde falt og skadet seg. Kanskje han trengte hjelp. Hun løp inn igjen, syk etter svar. Der sto Andrej over borsjtsjgryta med en skje i munnen. Skyldbetynget og ynkelig så han opp på moren, potetkraften sivet fra munnen hans. Fra seg av sinne – sinne over den døde ektemannen og den forsvunne sønnen – løp hun til og slo Andrej over ende og stakk treskjeen ned i halsen på ham.

– Når jeg drar ut denne skjea forteller du meg hva som skjedde, eller så dreper jeg deg.

Men da hun dro den ut, kom det ikke annet fra ham enn en voldsom hosting. Rasende stakk hun skjeen ned i halsen hans på nytt.

– Du klønete, udugelige, idiotiske gutt. Hvor er sønnen min? Hvor, sier jeg!

Hun dro skjeen ut igjen, men det kom ikke annet enn kikende hostetokter og gråt. Han kunne ikke snakke. Han kunne bare fortsette å gråte og hoste, så hun slo ham i ste22

det, dunket hendene mot det spinkle brystet hans. Først da borsjtsjen holdt på å koke over, sanset hun seg. Hun reiste seg og svingte gryta ut av ilden.

Andrej klynket på gulvet. Oksana så ned på ham, sinnet hennes fortok seg. Han var så liten. Han var så glad i storebroren sin. Hun bøyde seg og løftet ham i armene og satte ham på en stol. Hun pakket ullteppet rundt ham og øste opp borsjtsj til ham, en rundelig porsjon, mye mer enn han hadde fått noen gang. Hun prøvde å mate ham, men han ville ikke gape. Han stolte ikke på henne. Hun rakte ham skjeen. Han sluttet å gråte og begynte å spise. Han spiste opp alt. Hun fylte opp på nytt. Hun ba ham spise langsomt. Han hørte ikke etter og spiste opp denne også. Lavmælt og forsiktig spurte hun hva som hadde hendt og hørte på forklaringene om blodet i snøen, de forlatte vedtrærne, forsvinningen og de digre fotsporene. Hun lukket øynene.

– Broren din er død. Han er blitt tatt til mat. Forstår du?

Akkurat som dere jaktet på katten, jaktet noen andre på dere. Forstår du?

Andrej forble taus, han stirret på tårene til moren. Sant å si forsto han det ikke. Han så på at hun reiste seg og gikk ut av huset. Da han hørte stemmen hennes, løp han ut i døråpningen.

Oksana lå på knærne i snøen og stirret opp på fullmånen.

– Kjære Gud, gi meg tilbake sønnen min.

Bare Gud kunne få ham hjem nå. Det kunne ikke være så mye å be om. Gud hadde vel ikke så kort hukommelse?

Hun hadde jo risikert livet for klokken hans. Alt hun ba om til gjengjeld, var sønnen, grunnen til at hun var i live.

Noen av naboene kom ut i dørgløttene. De stirret på Oksana. De lyttet til skrikene hennes. Men det var ikke noe oppsiktsvekkende i den slags sorgutbrudd, og etter en liten stund trakk de seg inn igjen.

23

TYVE ÅR SENERE

Moskva

11. februar 1953 Snøballen klasket mot bakhodet til Jora. Helt uforberedt kjente han en eksplosjon av snø rundt ørene. Et sted bak seg hørte han lillebroren le, gapskratte til gagns – tydelig fornøyd med seg selv, kry av dette kastet som selvfølgelig bare var ren flaks, et engangstilfelle. Jora børstet snøen av jakkekragen, men endel hadde allerede drysset på innsiden. Snøpartiklene smeltet og rant nedover ryggen, fuktige striper som iskalde sneglespor. Han dro skjorta ut av buksene og kjørte hendene oppetter ryggen så langt han kunne og børstet.

Forbløffet over hvor rolig broren tok det – bare opptatt med å tømme skjorta for snø i stedet for å ta hevn – ble Arkadij stående og klappe en snøball til, lag på lag. Ikke for stor, da ble den daff: vanskelig å kaste, langsom i lufta og lett å dukke unna. Den feilen hadde han gjort altfor lenge, at han laget dem for store. I stedet for å ha større virkning kunne de lett gripes i flukten, og ofte gikk de i oppløsning av seg selv og falt fra hverandre før de nådde frem til broren. Han og Jora lekte mye i snøen. Noen ganger var de sammen med andre barn også, men for det meste var det bare de to. Leken pleide å begynne fredelig, men etterhvert som de kastet og traff hverandre, ble det som regel en kamp av det. Arkadij hadde aldri vunnet, i den grad man kunne snakke om at noen vant. Han ble alltid presset til27

bake fordi broren kastet både fortere og hardere enn ham.

Leken endte alltid med frustrasjon og nederlag og sinne, eller enda verre: at han begynte å sippe og løp sin vei. Han hatet å være den som alltid måtte tape, og enda mer hatet han at han tok seg så nær av det. Den eneste grunnen til at han fortsatte, var den ukuelige optimismen hans – troen på at i dag ville det snu seg, i dag skulle han vinne. Og nå var kanskje dagen kommet. Nå hadde han sjansen. Han beveget seg nærmere, men ikke for nær: Kastet måtte gjelde.

Kloss hold gjaldt ikke.

Jora så den komme. En hvit kule i slak bue gjennom luften, ikke for stor, ikke for liten, akkurat slik han selv laget dem. Det var ingenting å gjøre. Han sto med hendene låst på ryggen. Han måtte bare innrømme at lillebroren begynte å komme seg.

Snøballen traff ham på nesetippen og føk inn i øynene, opp i neseborene, inn i munnen. Han vaklet bakover, hvit over hele fjeset. Det var et perfekt kast – kampen var avgjort. Han hadde blitt slått av lillebroren, en liten pilt som ikke hadde fylt fem engang. Likevel – først nå som han hadde tapt for første gang, merket han hvor viktig det var å vinne. Broren lo igjen – hemningsløst nå, som om en snøball i trynet var det morsomste i verden. Vel, sånn drev i hvert fall ikke han på; han lo aldri så mye og prøvde aldri å tyne mest mulig ut av seirene sine. Lillebroren var en dårlig taper, og faktisk en enda verre vinner. Han trengte en lærepenge for å komme ned på jorda igjen. Han hadde vunnet én kamp, det var alt: på ren og skjær flaks, et lykketreff. Det var snakk om én kamp av hundre, ikke det engang, én av tusen. Og nå lot han som om han var like god, ja kanskje til og med bedre enn ham. Jora bøyde seg og grov hendene ned i snøen helt til det isete bunnlaget og kom opp med en diger neve is og sand og grus.

Da han så at storebroren begynte å lage en ny snøball, 28

snudde Arkadij seg og la på sprang. Dette kom til å bli et hevnkast, en steinhard suser av aller verste sort. Den ville han ikke stå og vente på. Hvis han løp var det ingen fare.

Samme hvor hardt broren kastet, ville snøballen gå i oppløsning og falle fra hverandre før eller siden. Og selv om den traff, gjorde det ikke noe bare holdet var langt nok, da kjentes det nesten ikke. Hvis han løp, ville seieren gjelde.

Broren skulle ikke få vriste den fra ham igjen med en serie raske treffere. Nei – skygge banen i triumf. Slutte mens leken var god. Han kunne suge på den gode følelsen i hvert fall til i morgen, da ville han sikkert tape igjen. Men det var i morgen. I dag var han vinner.

Han hørte broren skrike navnet hans. Han snudde seg mens han løp, fortsatt smilende, overbevist om at han var utenfor faresonen. Slaget var som en knyttneve i ansiktet.

Hodet ble kastet sidelengs, føttene slapp bakken og et øyeblikk svevde han i løse luften. Da han tok bakken igjen klappet bena sammen under ham, han falt som en sekk – i ørska, ute av stand til å ta seg for – og ble liggende i snøen.

En stund lå han bare der, desorientert. Munnen var full av jord, grus, snørr og blod. Han prøvde å kjenne med fingervanten inne i munnen. Tennene føltes kornete som om han hadde spist sand. Det var et tomrom der. En tann var borte.

Han begynte å gråte og spytte i snøen, rotet med fingrene i det blodige klisset for å finne tannen. Av en eller annen grunn var dette det eneste som sto i hodet på ham nå, det eneste som betydde noe. Han måtte finne igjen tannen sin.

Hvor var den? Men han kunne ikke finne den, ikke midt i all denne hvite snøen. Den var borte. Og det var ikke det at det gjorde vondt, det var sinnet, fortvilelsen over hvor urettferdig dette var. Kunne han ikke vinne en eneste kamp?

Han hadde jo vunnet på ærlig vis. Kunne ikke broren gi ham såpass?

Jora løp mot broren. Straks den steinharde klumpen av 29

is, jord, grus og sand hadde forlatt armen, hadde han angret. Han hadde ropt på broren for å få ham til å dukke, komme seg unna, men i stedet hadde Arkadij snudd seg og fått den rett i fjeset. Han hadde ment å hjelpe; nå så det ut som om han hadde ropt på gjørs for å gjøre skaden verre.

Da han nærmet seg så han blod i snøen og ble kvalm. Det var hans verk. Han hadde forvandlet leken deres, som han elsket over alt annet, til noe forferdelig. Hvorfor kunne han ikke latt broren vinne? Han ville jo vunnet igjen i morgen, og i overmorgen, og dagen etter det igjen. Han skammet seg.

Jora kastet seg ned i snøen og la en hånd på skulderen til broren. Arkadij skjøv den vekk og stirret på ham med røde, rennende øyne og blod rundt munnen, han så ut som et vilt dyr. Han sa ingenting. Hele ansiktet strittet av sinne.

Han kom seg på bena, vaklet litt.

– Arkadij?

Lillebroren åpnet munnen og utstøtte en lyd, et uartikulert rop, omtrent som et hundebjeff. Alt Jora kunne se var en rad skitne tenner. Arkadij snudde seg og la på sprang.

Han løp så fort han kunne mens han lette med tungen etter det nye hullet mellom fortennene. Da han fant det og lot tungespissen føle på hullet i gommen, håpet han at han ville slippe å se broren mer så lenge han levde.

14. februar Leo stirret opp på leilighetsblokk 18 – en undersetsig, grov kloss av grå betong. Det var sen ettermiddag, allerede mørkt. En hel arbeidsdag var spolert på grunn av et oppdrag som var like ubehagelig som det var meningsløst.

Ifølge en militsrapport var en gutt på fire år og ti måneder funnet død langs jernbanelinjen. Gutten hadde lekt i sporet om kvelden, i går kveld, og blitt truffet av et passasjer30

tog; kroppen var blitt ille tilredt av hjulene. Føreren av nitoget til Kaborovsk hadde rapportert på nærmeste stasjon at han hadde skimtet en person eller et-eller-annet på linjen like etter at toget hadde forlatt Jaroslavskij Vokzal-stasjonen. Hvorvidt toget faktisk hadde truffet gutten var ennå ikke brakt på det rene. Kanskje ville lokføreren nødig innrømme at han hadde kjørt på barnet. Men det var ingen grunn til å lage noe nummer av det: hele saken var en tragisk ulykke uten noe skyldaspekt overhodet og burde vært lukket allerede.

Ordinært var det ingen grunn til at Leo Stefanovitsj Demidov – en ung og lovende offiser i MGB, det statlige sikkerhetspolitiet – skulle bli involvert i en hendelse av denne typen. Hva hadde det med ham å gjøre? Å miste en sønn var naturligvis opprivende for familie og slektninger. Men å trekke dette opp på et nasjonalt nivå var meningsløst. Ubetenksomme barn var ikke noe som angikk statens sikkerhet, med mindre de var ubetenksomme i munnen. Likevel, denne saken hadde bydd på uventede komplikasjoner. Foreldrenes sorg hadde gitt seg spesielle utslag. Det lot ikke til at de kunne avfinne seg med at sønnen (Leo sjekket rapporten og innprentet seg navnet Arkadij Fjodorovitsj Andrejev) hadde vært skyld i sin egen død. De hadde gått rundt og sagt til folk at han var blitt myrdet. Av hvem – det ante de ikke. Av hvilken grunn – det ante de heller ikke. Og hvordan noe slikt i det hele tatt kunne være mulig – igjen, de ante ikke. Og likevel: selv uten noen form for logisk forklaring lå det en slags følelsesmessig appell i påstandene deres.

Det var en høyst reell sjanse for at de kunne forlede andre naive sjeler – naboer, venner, tilfeldige forbipasserende – til å tro at det forholdt seg slik.

Som om ikke det var nok, var guttens far Fjodor Andrejev, selv ansatt i MGB og på toppen av det hele en av Leos underordnede. Rent bortsett fra at han burde vite bedre, 31

brakte han MGB i vanry ved å gå god for en slik umulig påstand. Han hadde trådt over en grense. Han hadde latt følelsene korrumpere dømmekraften. Hadde ikke omstendighetene vært formildende, kunne Leos oppgave nå ha bestått i å få mannen arrestert. Det hele var en eneste smørje. Og Leo hadde vært nødt til å utsette et sensitivt, viktig oppdrag for å få lagt denne saken død.

Leo gledet seg ikke akkurat til den forestående konfrontasjonen med Fjodor, og han tok seg god tid opp trappene mens han tenkte på hvordan han hadde endt opp her – med å etterforske folks reaksjoner. Han hadde aldri tenkt på å jobbe innenfor det statlige sikkerhetspolitiet; karrieren hadde begynt som en naturlig fortsettelse av militærtjenesten. Under Den store ferdrelandskrigen hadde han latt seg verve til en spesialenhet – OMSBON, Uavhengig Infanteribrigade for Spesialoppdrag. Tredje og fjerde bataljon innenfor denne enheten hadde blitt rekruttert fra Sentralinstitutt for Fysisk Fostring hvor han hadde vært elev. De hadde blitt håndplukket på grunnlag av atletiske anlegg og fysiske ferdigheter og sendt til en treningsleir i Mytisjkij rett nord for Moskva, hvor de ble drillet i nærkamp, våpenbruk, fallskjermhopping fra lav høyde og bruk av eksplosiver. Leiren tilhørte NKVD, ikke hæren, og arten av oppdrag røpet det. De var hemmelige styrker – beregnet på innsats bak fiendens linjer for å ødelegge infrastruktur, samle informasjon, foreta likvidasjoner og lignende.

Leo hadde likt uavhengigheten som operasjonene innebar, selv om han voktet seg vel for å snakke høyt om den slags. Han likte følelsen av å holde skjebnen i sine egne hender, hvor illusorisk den enn måtte være. Han hadde utfoldet seg. Han ble tildelt Suvorov-ordenen av 2. klasse.

Jordnærheten hans, den militære dyktigheten, utseendet og fremfor alt den kompromissløse, usvikelige troen på landet – alt dette resulterte i at han ble opphøyd til et symbol, 32

bokstavelig talt, på den sovjetiske frigjøringen av tyskokkupert territorium. Han og en gjeng soldater fra flere forskjellige enheter ble fotografert rundt et brennende tysk panservognvrak, med geværene løftet, seiersglød i blikket og døde fiender strødd på bakken. I bakgrunnen så man røyk stige opp fra raserte landsbyer. Ødeleggelse og død og triumferende ansikter – Leo, med de feilfrie tennene og de brede skuldrene ble vinket frem. En uke senere prydet fotografiet forsiden av Pravda, og Leo ble gratulert av vilt fremmede mennesker, soldater, sivilister, folk som ville trykke ham i hånden og omfavne ham: selve personifiseringen av den forestående seieren.

Etter krigen hadde Leo blitt overført fra OMSBON til selve NKVD. Overflyttingen føltes naturlig. Han hadde ikke stilt noen spørsmål: veien var stukket ut av hans overordnede, og han hadde gått den med hevet hode. Fedrelandet kunne ha bedt ham om hva som helst, og han ville stilt opp uten å blunke. Han kunne ha ledet fangeleire på den arktiske tundraen oppe i Kolymaregionen hvis de hadde spurt ham om det. Hans eneste ambisjon var av en helt generell karakter: han ønsket å tjene landet sitt, dette landet som hadde nedkjempet fascismen, som ga innbyggerne gratis skolegang og helsestell, som manet arbeiderklassen til kamp verden over, som ga faren hans – en ammunisjonsarbeider ved et samlebånd – samme lønn som en fullt utdannet lege. Selv om hans egen jobb i organisasjonen for statens sikkerhet ofte kunne være ubehagelig, forsto han nødvendigheten av den; nødvendigheten av å forsvare folkets revolusjon mot fiender både ute og hjemme, mot folk som forsøkte å undergrave den og higet etter å se den styrte i grus.

Dette var Leo villig til å sette liv og helse inn for. Dette var han også villig til å sette andres liv og helse inn for.

Men all denne heroismen og militærutdannelsen var til ingen nytte i dag. Det var ingen fiende han sto overfor. Det 33

var en kollega, en venn, en sorgrammet far. Og likevel, ikke desto mindre: dette var et MGB-oppdrag, og den sørgende faren var undersøkelsens gjenstand. Leo måtte trå varsomt.

Han kunne ikke tillate seg å bli påvirket av de samme følelsene som hadde fått Fjodor til å miste gangsynet. Dette hysteriet var i ferd med å bringe en god familie i fare. Hvis det ikke ble kvalt i fødselen kunne dette grunnløse kaklet om mord spre seg som ugress gjennom befolkningen, skape uro og så tvil om en av grunnpilarene i det nye samfunnet: Forbrytelser eksisterer ikke Ikke mange trodde betingelsesløst på denne tesen. Det fantes skjønnhetsflekker: samfunnet var fortsatt under omforming, det var ikke perfekt ennå. Som MGB-offiser var det Leos plikt å studere Lenins skrifter, det var forsåvidt enhver samfunnsborgers plikt. Han visste at sosiale utskeielser – kriminalitet – ville forta seg etterhvert som fattigdommen og nøden forsvant. De hadde ikke nådd dette nivået ennå.

Ting ble stjålet, fyllekrangler utartet til vold; man hadde også urkiene – de kriminelle gjengene. Men folk måtte tro på at de var på vei mot en bedre eksistensform. Å kalle dette mord, et regelrett barnedrap, var å ta et kjempeskritt bakover. Leo hadde blitt undervist av sin nærmeste overordnede og mentor, major Janusz Kuzmin, om rettssakene i 1937, hvor de tiltalte hadde blitt briefet av Stalin om at de hadde mistet troen.

Mistet troen Partiets fiender var ikke bare agenter, spioner og industrisabotører, men også tvilere – til partilinjen, til samfunnet som ventet dem. Slik sett hadde Fjodor, Leos venn og kollega, faktisk blitt en fiende.

34

Leos oppgave var å likvidere alle ubegrunnede spekulasjoner, lede disse menneskene tilbake fra kanten av stupet.

Alt snakk om mord vakte lett en følelse av drama og oppstandelse, noe som selvsagt appellerte til visse lettbevegelige naturer. Om nødvendig ville han sette tingene brutalt på plass: gutten hadde gjort en feil og hadde måttet bøte for det med livet. Ingen andre behøvde å lide for barnets ubetenksomhet. Kanskje var det å ta vel hardt i. Han trengte ikke å gå så langt. Dette kunne løses med takt og lempe. De var utav seg – det var det hele. Vær tålmodig med dem. De tenkte ikke klart. Legg frem fakta. Han var ikke ute etter å true dem, i hvert fall ikke i første omgang: han var der for å hjelpe dem. Han var der for å gjenopprette troen.

Leo banket på og Fjodor åpnet døren. Leo bøyde hodet.

– Min dypeste medfølelse.

– Takk. Det var hyggelig av deg.

Fjodor gikk til side og slapp Leo inn.

Hver sitteplass var opptatt. Rommet var stappfullt, som om et allmannamøte var sammenkalt. Det var eldre mennesker her, barn – hele familien var tydeligvis trommet sammen. I en slik atmosfære var det ikke vanskelig å forstå at følelser ble pisket opp. De ville selvfølgelig hisse hverandre opp til å tenke at det måtte stå en eller annen mystisk makt bak den lille guttens død. Kanskje det gjorde det lettere for dem å avfinne seg med tragedien. Kanskje de hadde samvittighetskvaler for at de ikke hadde forklart gutten tydelig nok at han måtte holde seg unna jernbanelinjen. Leo dro kjensel på noen av ansiktene rundt seg. Det var Fjodors kamerater fra jobben. Og de var plutselig ille berørt over å bli observert her. De virket ubekvemme, unngikk øyekontakt, ønsket seg langt vekk, men kunne ingenting gjøre. Leo snudde seg mot Fjodor: – Det ville kanskje være lettere å snakke på tomannshånd?

35

– Unnskyld, dette er familie og slektninger, de vil gjerne høre hva du har å si.

Leo så seg rundt – minst tyve par øyne var festet på ham.

De visste allerede hva han hadde å si, og de mislikte ham for det. De var oppbrakt over tapet av familiens sønn, og dette var deres måte å uttrykke fortvilelsen på. Leo måtte bare finne seg i å være skyteskive for sinnet deres.

– Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å miste et barn.

Jeg var din kollega og venn da du og din kone feiret guttens fødsel. Jeg husker at jeg gratulerte deg. Og det er forferdelig trist å stå her og skulle forsøke å trøste deg på en dag som denne.

Litt stivt kanskje, men Leo mente det oppriktig. Ordene hans ble møtt med taushet. Leo overveide fortsettelsen, valgte ordene med omhu: – Jeg har aldri opplevd den sorgen det må være å miste et barn. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagere på det. Kanskje ville jeg føle behov for å legge skylden på en eller annen, noen jeg kunne rette hatet mitt mot. Men fra et nøkternt ståsted kan jeg forsikre deg at årsaken til Arkadijs død ikke er gjenstand for noen tvil. Jeg har tatt med meg rapporten, som du kan få se på hvis du ønsker det. I tillegg er jeg blitt bedt om å svare på spørsmål hvis dere skulle ha noen.

– Arkadij ble myrdet. Vi ønsker din hjelp til å etterforske saken, om ikke fra deg personlig, så ønsker vi at MGB tar skritt overfor påtalemyndigheten for å åpne en kriminalsak.

Leo nikket og forsøkte å opprettholde en forsonlig fasade. Dette var den verst tenkelige åpning på samtalen.

Faren var ubøyelig, posisjonen deres virket fullstendig låst.

Han forlangte formell åpning av en ugolovnoje delo, en kriminalsak, som var nødvendig for at militsen skulle sette i gang etterforskning. Han forlangte det umulige. Leo stirret på kollegene fra jobben. De var klar over – i motsetning 36

til de øvrige – at dette ordet – mord – fra nå av heftet ved samtlige tilstedeværende.

– Arkadij ble truffet av et tog. Hans død var en ulykke, en forferdelig ulykke.

– Kan du da forklare meg hvorfor han var naken? Hvorfor var munnen hans full av jord?

Leo strevde med å forstå det som hadde blitt sagt. Var gutten naken? Dette var nytt for ham. Han åpnet rapporten.

Gutten ble funnet påkledd Nå da han leste setningen på nytt, slo det ham som en underlig formulering. Men der sto det: gutten var påkledd. Han fortsatte å skumme gjennom dokumentet: Ettersom han var blitt slept med langs bakken, inneholdt munnen jord Han lukket rapporten. Forsamlingen ventet.

– Gutten deres ble funnet fullt påkledd. Det er riktig at det var jord i munnen hans. Men ettersom han ble slept med av toget, er dette fullt i samsvar med hva man kunne vente.

En eldre kvinne reiste seg. Hun var krokete av elde, likevel var blikket skjerpet.

– Det var ikke det vi fikk høre.

– Da er dere blitt feilinformert, det er i såfall høyst beklagelig.

Kvinnen lot seg ikke stanse. Det var tydelig at hun var selve krumtappen i dette ryktemakeriet.

– Mannen som fant liket – Taras Kuprin – var ute og ryddet søppel. Han bor to gater unna. Han fortalte oss at Arkadij var naken, hører du? Uten så mye som en tråd på 37

kroppen. Om togene er aldri så farlige, så kler de ikke av folk.

– Mannen du nevner, Kuprin, fant gutten, det er riktig.

Forklaringen hans står i denne rapporten. Han hevder at liket ble funnet i skinnegangen, fullt påkledt. Det står her svart på hvitt.

– Hvorfor sa han da noe annet til oss?

– Kanskje han var forvirret. Hva vet jeg. Men jeg har mannens signatur under forklaringen, og forklaringen står her i denne rapporten. Jeg tviler på om han ville si noe annet hvis jeg spurte ham nå.

– Har du sett liket av gutten?

Spørsmålet hennes overrumplet Leo. – Jeg etterforsker ikke denne hendelsen, det er ikke min oppgave. Men om det nå hadde vært det, så er det ingenting å etterforske. Dette er en forferdelig ulykke. Jeg er her for å snakke med dere, for å oppklare ting som beklageligvis er blitt misforstått eller forvirrende fremstilt. Jeg kan lese hele rapporten høyt hvis dere vil.

Den gamle damen tok til orde igjen: – Den rapporten er løgn.

Alle stivnet. Leo forholdt seg taus, kjempet for å bevare roen. De måtte forstå at det ikke var noe prutningsmonn.

De måtte bøye seg, de måtte innse at den lille gutten deres hadde dødd en ulykkelig, men naturlig død. Leo var her for å ivareta deres beste interesser. Han snudde seg mot Fjodor, ventet på at han skulle sette denne kvinnen på plass.

Fjodor tok et skritt frem.

– Leo, vi har nye opplysninger, opplysninger som er kommet frem i dag. En kvinne som bor i en leilighet med utsikt mot jernbanelinjen så Arkadij i følge med en mann. Vi vet ikke noe mer enn det. Denne kvinnen er ikke en venn av oss. Vi har aldri truffet henne før. Hun hadde hørt om mordet og …

38

– Fjodor …

– Hun hadde hørt om min sønns død. Og hvis det vi har hørt stemmer, så kan hun beskrive denne mannen. Hun vil være i stand til å kjenne ham igjen.

– Hvor er denne kvinnen?

– Vi venter på henne nå.

– Kommer hun hit? I så fall er jeg interessert i å høre hva hun har å si.

Leo ble tilbudt en stol. Han vinket den vekk. Han foretrakk å stå.

Ingen sa noe, alle ventet på at det skulle banke på døren.

Leo angret på at han ikke hadde tatt imot stolen. Bortimot en time gikk i dypeste taushet før det lød en svak banking.

Fjodor åpnet, presenterte seg og viste kvinnen inn. Hun var kanskje rundt tredve: et mildt ansikt, store, nervøse øyne.

Hun virket forskrekket over alle menneskene, Fjodor forsøkte å berolige henne.

– Dette er bare familie og venner. Ingen grunn til engstelse.

Men hun hørte ikke etter. Hun stirret på Leo. –Mitt navn er Leo Stefanovitsj. Jeg er MGB-offiser og forhørsleder. Hva er Deres navn?

Leo tok opp notisboken og bladde frem til en blank side.

Kvinnen svarte ikke. Han kikket opp. Hun hadde ennå ikke sagt et ord. Leo skulle til å gjenta spørsmålet da hun endelig ga lyd fra seg.

– Galina Sjaporina.

Stemmen var bare en hvisking.

– Og hva var det De så?

– Jeg så …

Blikket flakket rundt i rommet, mot gulvet, tilbake på Leo, hun ble taus. Fjodor presset på, stemmen hans var tydelig spent: – De så en mann?

39

– Ja, en mann.

Fjodor sukket av lettelse, han sto rett foran kvinnen nå og boret blikket inn i henne. Hun fortsatte: – En mann, en arbeider kanskje, på jernbanen – jeg så ham fra vinduet mitt. Det var veldig mørkt.

Leo banket i notisboken med blyanten.

– De så ham sammen med en liten gutt?

– Nei, jeg så ikke noen gutt.

Fjodor gapte, ordene strømmet ut av ham: – Men vi hørte De hadde sett en mann som gikk og leide gutten vår i hånden.

– Nei, nei, nei – det var ikke noen gutt. Han bar på en veske, tror jeg – en veske full av verktøy. Ja, det var det.

Han arbeidet på linjen, reparerte noe, kanskje. Jeg så ikke stort, bare et glimt, det var det hele. Jeg burde egentlig ikke ha kommet hit. Det gjør meg vondt det med sønnen Deres.

Leo lukket notisboken.

– Takk skal De ha.

– Er vi ferdige nå?

Før Leo rakk å svare, grep Fjodor kvinnen i armen.

– De så en mann?

Kvinnen rev seg løs. Hun så seg om i rommet, på alle øynene som var rettet mot henne. Hun snudde seg mot Leo. – Kommer De til å oppsøke meg igjen senere?

– Nei. De kan gå.

Galina dukket seg og stormet mot døren, sprutrød i ansiktet. Men før hun nådde frem ropte den gamle damen: – Er De virkelig så lettskremt?

Fjodor skyndte seg bort til den gamle.

– Vær så snill, sett deg ned.

Hun nikket, hverken foraktfullt eller imøtekommende.

– Han var sønnen din.

– Ja. Leo kunne ikke se øynene til Fjodor. Han lurte på hva 40

slags lydløs kommunikasjon som utspant seg mellom de to.

Hva det nå enn var, gled hun ned på stolen. I mellomtiden hadde Galina forduftet.

Leo var lettet over at Fjodor hadde grepet inn. Han håpet det betydde at de nå sto ved et vendepunkt. Å koke sammen rykter og spekulasjoner gagnet ingen. Fjodor gikk bort til Leo igjen: – Unnskyld moren min, hun er helt ute av seg.

– Det er jo derfor jeg er her. For at vi kan snakke oss gjennom tingene innenfor disse fire veggene. Det som ikke må skje, er at spekulasjonene fortsetter etter at jeg har forlatt dette rommet. Hvis noen spør deg om sønnen din, kan du ikke si at han er blitt myrdet. Ikke fordi jeg gir deg ordre om det, men fordi det ikke er sant.

– Vi forstår.

– Fjodor, jeg foreslår at du tar deg fri i morgen. Det er allerede klarert. Hvis det er noe mer jeg kan gjøre …

– Mange takk.

Fjodor grep Leos hånd og trykket den ved utgangsdøren.

– Vi er bare så ute av oss over det som har skjedd. Du få tilgi oss at vi var så oppfarende.

– Det blir mellom oss. Men, som jeg sa, det må ikke bli noe mer av det.

Fjodors ansikt strammet seg. Han nikket. Og som om ordene var giftige, presset han frem: – Min sønns død skyldtes en forferdelig ulykke.

Leo gikk ned trappene og trakk pusten dypt. Atmosfæren der oppe hadde vært kvelende. Han var glad det var overstått, glad for at saken var lagt død. Fjodor var en hederlig mann. Når han bare fikk vennet seg til tanken på at sønnen var død, ville sannheten bli lettere å bære.

Han stanset. Noen nærmet seg bakfra. Han snudde seg.

Det var en guttunge, neppe mer enn syv–åtte år gammel.

– Jeg er Jora, Arkadijs storebror. Kan jeg få si noe?

41

– Selvfølgelig.

– Det var min skyld.

– Hva var din skyld?

– At broren min døde. Jeg kastet en snøball på ham. Jeg hadde laget den full av grus og jord og sand. Arkadij ble skadet, han fikk den i ansiktet. Han løp sin vei. Kanskje han ble svimmel, kanskje det var derfor han ikke så toget. Jorden de fant i munnen hans – det var min skyld. Jeg kastet den på ham.

– Din brors død var en ulykke. Du har ingenting å bebreide deg. Men det var fint gjort av deg å fortelle meg sannheten. Gå opp til foreldrene dine nå.

– Jeg har ikke fortalt dem om denne snøballen med grus og jord og sand.

– Kanskje de ikke trenger å vite det heller.

– De blir så sinte. For det var jo siste gangen jeg så ham.

Vi lekte så fint og var gode venner nesten alltid. Og vi kunne vært gode venner nå også, jeg ville ha sagt unnskyld og så ville alt vært bra igjen, det vet jeg. Men nå kan vi aldri mer bli venner, og jeg kan ikke få sagt unnskyld engang.

Leo lyttet til guttens skriftemål. Gutten trengte trøst. Han hadde begynt å gråte. Sjenert strøk Leo ham over hodet og mumlet, som om det var en linje fra en vuggesang: – Det var ingens skyld.

Landsbyen Kimov Ett hundre og seksti kilometer nord for Moskva

Samme dag Anatolij Brodskij hadde ikke sovet på tre døgn. Han var så trett at selv de enkleste ting krevde konsentrasjon. Fjøsdøren foran ham var låst. Han visste at han måtte bryte den opp. Likevel virket det som en fjern tanke. Han hadde simpelthen ikke ork til det. Det hadde begynt å snø. Han kikket opp mot nattehimmelen; tankene vandret, og da han endelig husket hvor han var og hva han hadde å gjøre, hadde snøen begynt å legge seg over ansiktet hans. Han slikket i seg fnuggene rundt munnen og skjønte at hvis han ikke kom seg inn, ville dette være slutten. Han konsentrerte seg og sparket til døren. Det ristet i hengslene, døren forble lukket. Han sparket igjen. Det knaket i treverk. Oppmuntret av lyden samlet han de siste gnistene av energi og satte inn et tredje spark mot låsen. Det kom en knasende lyd, døren gled opp. Han sto på terskelen og vente øynene til mørket. På den ene siden av fjøset befant det seg to kyr i en kve. På den andre siden var det redskaper, høy. Han la noen grove sekker utover det iskalde gulvet, kneppet igjen jakken, la seg ned, korset armene rundt seg og lukket øynene.

43

Fra soveromsvinduet sitt kunne Mikhail Zinovjev se at fjøsdøren sto åpen. Den slo frem og tilbake i vinden og snøen drev inn i fjøset. Han snudde seg. Kona lå i sengen, hun sov. Han bestemte seg for ikke å uroe henne, smøg på seg jakken og filtstøvlene og stiltret ut.

Vinden hadde frisknet, snøføyka sto rett i fjeset på Mikhail mens han krysset tunet. Han skjermet øynene med hånden. Da han nærmet seg fjøset, så han mellom fingrene at låsen var brutt opp. Han kikket inn, og da øynene hadde vent seg til mangelen på månelys, skimtet han omrisset av en mann som lå i høyet. Uten noen klar plan gikk han inn, grep høygaffelen, stilte seg over den sovende skikkelsen og holdt gaffelen mot magen på mannen, klar til å støte den inn.

Anatolij åpnet øynene og så et par snøete støvler like foran nesen. Han rullet rundt på ryggen og så opp på mannen som raget over ham. Tinnene på en høygaffel hang og dirret like over magen hans. Ingen av mennene rørte på seg.

Pusten deres dannet skyer slik at ansiktene vekselvis kom til syne og forsvant. Anatolij gjorde ikke noe forsøk på å ta tak i høygaffelen. Han gjorde ikke noe forsøk på å komme seg unna.

De holdt seg urørlige, som fastfrosne, helt til en følelse av skam kom over Mikhail. Han gispet som om han var blitt slått i magen av en usynlig hånd, la høygaffelen rolig fra seg og sank ned på kne.

– Herregud, unnskyld.

Anatolij satte seg opp. Adrenalinet hadde slått ham våken, men kroppen verket. Hvor lenge hadde han sovet?

Ikke lenge, ikke lenge nok. Stemmen var hes, halsen tørr.

– Jeg forstår. Jeg skulle ikke ha kommet hit. Jeg skulle ikke ha bedt om din hjelp. Du har familien din å tenke på.

Jeg har satt deg i fare. Det er jeg som skal be om unnskyldning.

Mikhail ristet på hodet.

– Jeg var redd. Jeg fikk panikk. Unnskyld.

Anatolij gløttet ut i snøen og mørket. Han kunne ikke gå ut nå. Han ville ikke overleve. Selvfølgelig kunne han ikke tillate seg å sove. Men han trengte tak over hodet. Mikhail ventet på et svar, ventet på tilgivelse.

– Det er ingenting å unnskylde. Du har ikke gjort noe galt. Jeg kunne ha gjort akkurat det samme.

– Men du er min venn.

– Jeg er fortsatt din venn og vil alltid være din venn. Hør på meg: Jeg vil at vi glemmer det som har skjedd i natt.

Glem at jeg i det hele tatt kom hit. Glem at jeg ba deg om hjelp. Husk oss slik vi var. Husk oss som de gode, gamle vennene. Gjør det for min skyld, og jeg vil gjøre det samme for din. Når det gryr av dag, er jeg dratt. Det lover jeg.

Når du våkner, vil livet ditt fortsette som før. Jeg lover deg, ingen vil noen gang få vite at jeg har vært her.

Mikhails hode falt ned på brystet: han gråt. Inntil i natt hadde han trodd han ville gjøre hva som helst for sin venn.

Det var løgn. Trofastheten, motet, vennskapet – alt hadde vist seg dødt som halm, det hadde røket ved den første virkelige prøven.

Da Anatolij plutselig hadde banket på om kvelden, hadde Mikhail selvfølgelig blitt overrasket. Anatolij hadde kommet uanmeldt til landsbyen. Likevel hadde han blitt varmt mottatt, mat og drikke skulle det bli råd med, og en seng for natten. Men da vertsfolket fikk høre at han hadde tenkt seg nordover i retning finskegrensen, forsto de årsaken til det plutselige besøket. Han nevnte ikke med et ord at han var etterlyst av det statlige sikkerhetspolitiet, av MGB. Det var overflødig. Det sa seg selv. Han var på flukt. Så snart dette gikk opp for dem hadde gjestfriheten fordunstet. Straffen for å hjelpe og bistå flyktninger var døden. Han visste dette, men hadde håpet at vennen ville være villig til å ta den risi45

koen. Han hadde til og med håpet å få følge på veien nordover. MGB var ikke på utkikk etter to personer, og enda viktigere: Mikhail hadde bekjentskaper i byer langs hele veien til Leningrad, blant annet i Tver og Gorkij. Visst var dette mye å be om, men Anatolij hadde engang reddet Mikhails liv, og selv om han aldri hadde betraktet dette som en gjeld som skulle betales tilbake, lå det likevel i vektskålen da han valgte å oppsøke vennen.

I løpet av samtalen hadde det kommet frem at Mikhail ikke var villig til å ta en slik risiko. Faktisk var han ikke villig til å risikere noe i det hele tatt. Kona hadde flere ganger kommet inn mens de snakket og forlangt å få mannen under fire øyne. Hver gang hadde hun stirret på Anatolij med utilslørt hat. Forholdene krevde at vaktsomhet og årvåkenhet ble en del av folks hverdag. Og det var ingen tvil om at han utgjorde en trussel mot vennens familie, en familie han elsket. Han hadde derfor droppet de høye forventningene og forklart Mikhail at han ikke ønsket seg annet enn en natts søvn i fjøset deres. I morgen tidlig ville han være borte. Han ville gå til nærmeste jernbanestasjon, samme vei som han var kommet. Det hadde også vært hans idé å bryte opp låsen til fjøsdøren. Hvis han mot all formodning skulle bli tatt, kunne familien si at de ikke ante noe og at en innbruddstyv hadde vært på ferde. Det hadde virket som om familien slo seg til ro med den løsningen.

Anatolij orket ikke å se vennen gråte, han bøyde seg over ham.

– Du har ingen grunn til å bebreide deg selv. Vi prøver jo alle bare å overleve som best vi kan.

Mikhail sluttet å gråte. Han så opp, tørket tårene. De to vennene visste at de aldri kom til å se hverandre mer, de omfavnet hverandre.

Mikhail trakk seg tilbake.

– Du har alltid vært en bedre mann enn meg. Lykke til.

46

Han reiste seg og gikk ut av fjøset, lukket døren omhyggelig igjen, sparket opp en haug med snø for å holde den på plass. Han snudde ryggen mot vinden og trasket tilbake mot huset. Å drepe Anatolij og rapportere ham som inntrenger ville ha vært en garanti for familiens sikkerhet. Nå måtte de leve i uvisshet. Han måtte be. Han hadde aldri tenkt på seg selv som en feiging, og under krigen, de gangene hans eget liv hadde stått på spill, hadde han aldri sviktet. Noen hadde til og med kalt ham modig. Men det å ha familie hadde gjort ham engstelig. Han var i stand til å se for seg adskillig verre ting enn sin egen død.

Innenfor døren tok han av seg jakke og støvler og gikk inn på soverommet. Idet han åpnet døren skvatt han til ved synet av en skikkelse foran vinduet. Kona hans var våken og stirret mot fjøset. Hun snudde seg da hun hørte ham i døren. Den lille skikkelsen løy om kjempekreftene den rommet, til å løfte og bære og slå med sigd, jobbe tolv timers dager og holde familien samlet. Hun brydde seg ikke om at Anatolij en gang hadde reddet mannens liv. Hun brydde seg ikke om fortiden deres, vennskapet. Lojalitet og takknemlighetsgjeld var abstrakte begreper. Anatolij var en trussel mot deres trygghet. Det var virkeligheten. Hun ville ha ham vekk, jo lenger vekk fra familien hennes jo bedre; i dette øyeblikk hatet hun ham – denne sympatiske og fine vennen som hun engang hadde likt og næret så varme følelser for som gjest – hatet ham mer enn noe levende vesen.

Mikhail kysset kona. Kinnet hennes var kaldt. Han tok hånden hennes. Hun stirret opp på ham, så at han hadde grått.

– Hva gjorde du der ute?

Mikhail forsto opphisselsen hennes. Hun håpet at han hadde gjort det som måtte gjøres. Hun håpet at han hadde satt hensynet til familien øverst og tatt livet av denne mannen. Det ville være det eneste rette.

47

– Han hadde satt fjøsdøren åpen. Hvem som helst kunne ha sett det. Jeg lukket den.

Han kunne kjenne konas håndtrykk visne, følte skuffelsen hennes. Hun syntes han var ynkelig. Hun hadde rett.

Han hadde hverken styrke til å drepe eller til å hjelpe vennen. Han forsøkte å finne på noe beroligende å si for å glatte over.

– Det er ingenting å være redd for. Ingen vet at han er her.