Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse
Bak lukkede dører En bok om voldtekt
Forfatterne har fått støtte fra Fritt Ord og fra NFF (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) til å skrive manuskriptet til denne boken. © CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36581-3 1. utgave, 2. opplag 2013
Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Fenomenet vi kretser om, at skammen blir værende hos offeret, er sannsynligvis et allmennmenneskelig fenomen. […] Ofrenes ståsted glimrer med sitt fravær. De som erfarer ondskapen, tas ikke med. De er en unevnelig part, de er stumme og forsøkes ikke bli gitt en stemme. […] Fraværet av skam er sammenfallende med fraværet av ofrene, av deres perspektiv. […] I forlengelsen av dette tvinger følgende mulighet seg på: Kan det være at skammens forflytning fra gjerningsmann til offer samtidig er skyldens forflytning? Logisk sett må det være slik dersom skyld og skam er to sider av samme sak, at de opptrer sammen og hos samme part.
Arne Johan Vetlesen «Det er ofrene som skammer seg», s. 124 og 129
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
DEL 1 Relasjonsvoldtekt: De vanligste voldtektene Et voldtektsoffers relative verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hadiya: Det verdige offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mathea: Jenta som ikke passet seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sunniva: Et halvt minutts svik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pene piker blir ikke voldtatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21 26 36 45 52
DEL 2 De usynlige ofrene: Om menn som blir voldtatt Jonas: Jeg fikk i alle fall pult … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mennene bak mørketallene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den intellektuelle latskapens fallgruver . . . . . . . . . . . . . . . . . Det homoseksuelle tabu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Det var jo bare på kødd» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den rituelle voldtekten – fra kaos til orden . . . . . . . . . . . . . . Abu Ghraib – eller historien om feminismens død . . . . . . . . .
63 69 77 82 86 93 98
DEL 3 Voldtektsmannen: en av oss? Voldtekt i Gutteland. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overgriperens utenforskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Æ kaille dæm førr røveran» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtekt mellom makt og avmakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtekt mellom forsoning og straff. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gruppevoldtekten – et maskulint fellesskap? . . . . . . . . . . . . . Voldtektene som forsvant. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skampletter på samfunnets ære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtekt som uforståelig handling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
107 117 121 126 130 136 142 151 154
DEL 4 (U)retten er satt: Om rettssystemets behandling av voldtekt Likestillingsparadokset – om voldtekt og straffrihet . . . . . . . . Evija: Den hevngjerrige hustru . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «En kvinnes raseri kjenner ingen grenser» . . . . . . . . . . . . . . . Eva: Den dumme dama . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtatt og henlagt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politiet – på jobb for en trygg hovedstad eller moralens vokter? Ona & Justina: Løgnaktige horer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Amalie: Hun var med på det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det konstruerte samtykket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Ikke tid nok til verdighet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lettpåvirket jury? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det «utydelige» offer og voldtektsmannen som «ikke visste bedre» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tunghørt rettssystem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Med lov skal landet bygges . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . DEL 5 Voldtektsmyter i likestillingslandet Et ekko av folkedypet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtektsmyte 1: Det er bare «den mørke fremmede» som voldtar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Linda: Redd for mørke menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Men det er kulturforskjell, ikke sant?». . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtektsmyte 2: Ikke overfallsvoldtekt? Ikke voldtekt. . . . . . Voldtektsmyte 3: Kvinner har ansvaret for å unngå voldtekt . Voldtektsmyte 4: Feminister overdriver omfanget av voldtekt Voldtektsmyte 5: Kvinner lyver om voldtekt . . . . . . . . . . . . .
161 165 171 177 184 192 198 207 217 220 224 229 232 235
247 250 256 261 270 277 287 292
DEL 6 Ja betyr ja: Fra skyld og skam til nytelse og samtykke Ta sommernatta tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampen om kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det entusiastiske samtykke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Jeg er ikke et offer …» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldtekt i likestillingslandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søstra mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Vi må snakke med gutta våre» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
309 313 317 324 329 334 341
Forfatternes takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
344 348 354
Forord
Da vi for flere år siden begynte å arbeide med voldtekt, møtte vi stadig folk som delte sine erfaringer med oss. Antallet kvinner vi kjente som hadde vært utsatt for voldtekt og seksuelle krenkelser gikk fra å la seg telle på én, eller til nød to, hender, til det motsatte: I dag kan vi telle på én hånd hvor mange kvinner vi kjenner som ikke har vært utsatt for seksuelle krenkelser – noen svært alvorlige, andre mer tvetydige. Dette satte i gang tankeprosesser om hva vi selv hadde opplevd. Voldtekt er en konkret, levd erfaring som vi stadig forholder oss til: Gjennom overgrep vi selv har vært utsatt for og fremdeles prøver å bli kloke på, gjennom vår frykt for overfallsvoldtekt og når vi erkjenner egne overskridelser av andres grenser. I tillegg til en faglig interesse for voldtekt, brakte denne konkrete erfaringen oss sammen som forfattere. I denne boka deler vi disse opplevelsene med leseren i form av noen små, litterære fortellinger skrevet i kursiv. Alle disse fortellingene er selvopplevde. Historiene bygger også på samtaler med venner og familie, flyktige møter med en fremmed i en kebabkø på Grünerløkka, og tanker om sårbarheten man som menneske kan føle når overfallsvoldtektsbølgene raser som verst i ens eget nabolag. Hvem av forfatterne som har opplevd hva er uvesentlig, men fortellingene fungerer som en forståelsesramme for de tanke- og erfaringsprosessene som har resultert i den boka du holder i hånden. Vi har vært på en lang erkjennelsesmessig reise og sitter av og til igjen med følelsen av å ha flere spørsmål enn svar. Dette er ikke en bok hvor du vil finne fasiten på hvem som egentlig ender med å bli voldtatt og hva som egentlig får en person 7
til å voldta. Ethvert voldtektsoffer og enhver overgriper har i sine liv en unik bakgrunn som har ført til at ting ble som de ble. Arbeidet med denne boka har lært oss at voldtekt er et komplekst felt, og langt fra et fenomen man kan fatte entydige konklusjoner om. Dessverre har vi opplevd at den offentlige og private samtalen om voldtekt ofte er bombastisk. Voldtektsdebatten går i bølger. Noen ganger er interessen stor, andre ganger mindre. Noen ganger uttaler personer med makt seg kunnskapsrikt og forholdsvis nyansert, andre ganger bidrar de samme personene til en polarisert og kunnskapsløs debatt. Selv om boka er kritisk og problemorientert, anerkjenner vi de små dryppene av endring i positiv retning. Dessverre har vi lang vei å gå før voldtekt debatteres på en måte som er tilstrekkelig kunnskapsbasert. Enten det dreier seg om en privat samtale rundt middagsbordet, i sosiale media eller i den offentlige samfunnsdebatten er tendensen klar: På én og samme tid er voldtekt samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, samtidig som det er et problem folk vil vite alt om. Det er samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, fordi voldtekten skaper avsky og ubehag. Man lurer på om man selv kunne blitt et offer, og blir av og til konfrontert med spørsmålet om man selv, eller noen man kjenner, kunne begått et overgrep. Vår påstand er at disse spørsmålene trigger følelser som få makter å ta inn over seg. Derfor leter mange etter kjennetegn ved ofrene og overgriperne som skiller dem fra oss. Og derfor blir voldtekt samtidig samfunnsproblemet folk vil vite alt om. I denne friksjonen utspiller det seg et motsetningsfullt drama. Vi har et ønske om å få servert en smørbrødliste over faktorer og karakteristika ved ofrene og overgriperne, samtidig som svarene og voldtekten i seg selv støter oss. Den offentlige debatten er åsted for et hav av voldtektsmyter. Satt på spissen kan vi si at ofrene blir karakterisert enten som uskyldsrene eller seksualiserte. På den ene siden har vi madonnafiguren – kvinnen som blir overfalt av en «mørk fremmed» i en park eller i et portrom – og på den andre siden har vi horefiguren – hun som utfordret skjebnen når hun kledde seg sexy og flørtet med en fyr på fest som «feiltolket 8
situasjonen». Hun er det «aktive offer». Voldtektsofrene rangeres. Ikke alle ofre er like mye verdt, og ikke alle har like stort krav på vår sympati og forståelse. Overgriperne fremstilles på sin side ofte enten som ondsinnede monstre eller som kjekke, unge menn som ikke visste bedre. «Fylla har skylda», sier noen. «Kvinner må også være med og forebygge voldtekt», hevder andre. Denne rangeringen av ofre og overgripere har imidlertid få røtter i virkeligheten. Bak ethvert overgrep skjuler det seg en mosaikk av opplevelser og omstendigheter som gjør at verken ofrene eller overgriperne lar seg beskrive og kategorisere så enkelt som samfunnsdebatten ofte legger opp til. Et mål med denne boka har vært å undersøke samfunnets måte å håndtere voldtekt på. Gjennom dette arbeidet har vi kartlagt en rekke myter som vi ønsker å punktere. Vi har tatt mange metoder i bruk. Altfor ofte snakkes det om ofrene, i stedet for med dem. Altfor ofte får de bare lov å fortelle om at de er ødelagte for livet, eller de blir underkastet ekspertanalyser og frarøvet eierskap til sine egne opplevelser. I den tidlige kvinne- og kjønnsforskningen er utgangspunktet motsatt. Der lar man vanlige mennesker være kilden til kunnskap, og man gir ofrene et ansikt og en stemme. Derfor har vi først og fremst snakket med ofrene selv. Vi har også ønsket å formidle erfaringene til de ofrene som er usynliggjort: Mennene som blir voldtatt, og de som blir voldtatt av noen de allerede kjenner. Vi har ønsket at bokas teoretiske og analytiske utgangspunkt skulle ligge nært opp til den virkeligheten ofrene selv beskriver. Samtidig har vi av personvernhensyn sørget for at overgripernes anonynmitet er ivaretatt, for eksempel ved endring av navn og geografisk åsted for voldtekten. Ett av ofrene som leseren blir kjent med i denne boka heter Mathea. Da vi først fikk kontakt med henne, sa hun at hun ville stille opp på to betingelser: For det første vil hun snakke åpent om fenomenet, og er tydelig på at selv om voldtekt får konsekvenser for livet til den som utsettes, så er voldtekt ikke «nesten-drap». «Livet er ikke over», som hun uttrykker det. Blir man ikke snakket til som et helt menneske med handlingsmuligheter, blir man låst i en offeridentitet. Men voldtekts9
ofrene er mye mer enn overgrepene de ble utsatt for, og de trenger å komme seg videre. I denne boka skal vi se hvordan noen av dem har klart det. For det andre vil Mathea ikke være med på å demonisere menn som voldtar. Hun har vært utsatt for tre voldtekter i sitt liv, men mener at vi må innse at det faktisk er mennesker som voldtar, vanlige menn. Hun sier at vi aldri kommer til å forstå mekanismene bak voldtekt hvis vi gjør dem til noe annet enn mennesker. De er mer enn handlingen de har begått. Mathea tror ikke det er mulig for voldtektsmennene å ha et normalt forhold til seksualitet og til seg selv når samfunnet stempler dem som «udyr». Man blir det man blir fortalt at man er. Jeg kan ikke forestille meg at gutta som sitter sedelighetsdømt på Ila fengsel har et rikt språk for følelser, og hvordan man håndterer seg selv og det man er dømt for. Vi er ikke tjent med å skyve dem unna.
For ved å gjøre dem til «ikke-mennesker», som Mathea sier, taper samfunnet samtidig muligheten til å forebygge de livsbetingelser som gjør at noen menn ender med å voldta. Det bringer oss til det andre metodiske grepet. Vi har ønsket å gå bakom de tabloide fortellingene om overgriperne. I denne boka vil leseren bli kjent med overgripere av begge kjønn, og vi har lagt mye arbeid ned i å få dem i tale. I nærmere to år har vi vært i kontakt med fengsler, ulike deler av kriminalomsorgen og forsvarsadvokatene til voldtektsdømte. Mange fagpersoner har vært hjelpsomme, og vi er takknemlige for deres bidrag. Dessverre har vi måttet snu i døra hver gang. Ingen voldtektsdømte har villet stille opp. Forklaringen vi har fått har så å si vært likelydende i alle tilfeller: Gjerningspersonene sliter med skyld og med skam. De orker ikke dele sine historier med omverdenen. Denne skammen besluttet vi oss for å utforske nærmere gjennom å treffe de voldtektsdømtes terapeuter. Vi tror skammen skyldes at mange av oss utdefinerer voldtektsforbryteren fra ethvert fellesskap med oss. Det er en ond sirkel som hindrer forebygging. 10
Bare i ett tilfelle fikk vi kontakt med en voldtektsdømt mann. Møtet var skjellsettende. Han var ikke noe monster. Han serverte oss kaffe og kanelboller. Han fortalte åpent og ærlig om hendelsen og tankene han hadde gjort seg i etterkant. Til tross for at han mente seg uskyldig dømt, fortalte han også nyansert om sider ved det guttemiljøet han er, og har vært, en del av. Han forklarte på hvilke måter denne kjønnskulturen kan stå i veien for gode og respektfulle relasjoner mellom kvinner og menn. Dessverre trakk han seg fra prosjektet vårt. Han likte ikke fremstillingen av seg selv og sine venner. Beslutningen hans respekterte vi. I etterkant har vi tenkt at møtet med ham, og fremfor alt alle møtene vi aldri fikk med de andre som er dømt for voldtekt, er vitnesbyrd om hvor vanskelig det er å få grep om hva voldtekt er som fenomen. Tar vi ikke livet av mytene om voldtektsforbryteren og får til en dialog med ham eller henne, er det lite håp om å forebygge – både de krenkelsene som befinner seg i en juridisk gråsone og de objektive voldtektene som hver eneste dag preger mange menns og kvinners liv. Dette arbeidet må og skal fortsette. I arbeidet med denne boka har mange sagt: «Huff. Hvordan orker dere?» Vi skal være de første til å innrømme at det å dykke ned i denne materien har vært ekstremt krevende. Faglig, etisk og følelsesmessig. Faglig, fordi vårt utgangspunkt til dels er feministisk, og vi derfor har måttet ta mange diskusjoner om hva som er god og dårlig feministisk forskning. Vi mener selv at vi har klart å finne en god balansegang hvor vi utfordrer radikale og uvitenskapelige doktriner, samtidig som vi metodisk og teoretisk har hentet mye inspirasjon ved å lese kjønns- og voldsforskning og konsultere ledende fagpersoner på feltet. De etiske utfordringene har handlet om å ivareta personvern og anonymitet. Det gjelder spesielt i delen om det norske rettssystemets behandling av voldtekt. Her har vi lagt oss på en linje som er i tråd med presseetiske retningslinjer, men forsøkt å komme så nær en forskningsetisk standard som mulig. I rettssakene har vi fått nødvendige tillatelser til å oppholde oss i retten fra rettens formenn eller første lagmann i den aktuelle domstol, som også har hjulpet med rekruttering av 11
jurymedlemmer som vi har intervjuet etter rettssakenes avslutning. Med mindre annet er nevnt, er opplysninger og sitater hentet fra rettsforhandlingene som er offentlige. I arbeidet med boka har vi gjort feltarbeid i hele landet, og besøkt henholdsvis Borgarting, Agder, Eidsivating, Hålogaland og Gulating lagmannsrett. Av personvernhensyn oppgir vi ikke hvilken domstol som har behandlet sakene vi har fulgt. I flere av sakene vi har overvært siteres det fra tingrettsdommer og lagrettedommer. Av personvernhensyn har vi likeledes utelatt saksnumre også her. I saker vi ikke har fulgt selv, men som har vært omtalt i dagspresse, andre publikasjoner eller som ligger offentlig tilgjengelig på Lovdata, er saksnumrene beholdt, og enkle anonymiseringer foretatt. Alle som har blitt intervjuet til boka har fått sitatsjekk, og vi har innhentet informert samtykke. Partene i rettsforhandlingene vi skriver om har vi ikke innhentet aktivt samtykke fra, men fornærmede og tiltalte i saken har fått informasjon om prosjektet via sine respektive advokater. Så langt det er mulig har vi forsøkt å ha en åpen dialog med alle rettens aktører, men holdt en viss avstand så lenge forhandlingene har pågått, så vi ikke har forstyrret rettsprosessen unødig. Rettens formann har alltid blitt orientert om vår tilstedeværelse i forkant av rettssaken. Ofrenes og overgripernes personopplysninger, samt informasjon om deres nasjonalitet, er endret. Jurymedlemmer har ikke en straffesanksjonert taushetsplikt, men deres anonymitet er ivaretatt basert på råd fra Domstoladministrasjonen og i tråd med det Juryutvalget legger til grunn. Følelsesmessig har det vært utfordrende, fordi menneskene vi har truffet – enten det har vært ofre eller overgripere – har vist oss hvor dype spor en voldtekt setter, og hvor mange små og store tragedier som kan utspille seg i et menneskes liv før man enten blir voldtatt eller blir den som voldtar. Men: Det som gjør at vi har orket å gjøre dette, skyldes først og fremst at det faktisk ikke trenger å være så deprimerende å lære om voldtekt. Voldtekt er en av flere mulige innganger til en bredere samfunnsanalyse. Denne boka handler derfor om mye mer enn bare voldtekt. Den handler også om hvordan likestillingen befinner seg i en brytningstid. Om møtet mellom 12
minoritets- og majoritetsbefolkningen, og om hvordan kjønn og seksualitet henger sammen med nasjonale selvbilder. Det er også en bok om makt, både den synlige og den subtile. Den makten som utøves bak lukkede dører, og som den norske offentligheten sjelden eller aldri får vite om. Den makten media utøver i sin måte å vinkle seksualforbrytelser på. Den makten staten gjennom lover og rettssystemet utøver når de definerer noe som et kriminelt avvik og noe annet som normal seksuell adferd. Bak et tema som tilsynelatende er dystert og alvorstungt, skjuler det seg mange interessante spørsmål, ny kunnskap og ikke minst ideer om hvordan et samfunn uten voldtekt kan se ut og ta form. I denne boka tar vi til orde for en ny voldtektspolitikk. Det handler om hvordan vi vil ha det med hverandre, og hvordan vi skaper gode vekstbetingelser for gjensidige og nytelsesfulle seksuelle relasjoner. I det ligger det mange drømmer og mye håp.
Århus, oktober 2000. Hastige skritt nedover den mennesketomme gata. Jeg har klaprende støvletter og litt for tynn jakke. Høstvinden svir i kinnene og duskregn gjør ansiktet mitt vått. Jeg trekker lua godt nedover ørene og stikker blåfrosne fingre i lomma. Først etter noen hundre meter oppdager jeg ham, der bak meg. Slapp av nå, dette går bra, han er bare en vanlig fyr, irettesetter jeg meg selv mens jeg kjenner magen knuge seg sammen og pulsen stige. Han haler innpå meg. Har jeg ikke blitt advart mot dette tusen ganger før? Ikke gå alene hjem på nattestid i helgen, særlig ikke beruset og på øde strekninger. Ta taxi hjem eller slå følge med en kompis. Jeg bestemmer meg for det siste. Taster nummeret til Kasper, en gammel flamme. – Hei, det er meg. – Hva skjer’a, snuppa? – Du, kan du ikke snakke med meg mens jeg går hjem? Det går en skummel type bak meg. – Klart det. Du vil ikke komme hjem til meg’a? Jeg har vin, lokker han. – Mmm … okay, flørter jeg tilbake og skotter over skulderen. Min potensielle voldtektsmann er borte. Jeg puster lettet ut og gir meg selv en mental ørefik. Dumme, naive pikebarn. Nå må du slutte å utfordre skjebnen, formaner jeg strengt meg selv. Da han åpner døra møtes forventningsfulle blikk. Jeg føler meg varm, glad og litt kåt. Og svimmel av pilsen. Ser på 15
Kasper med slørete øyne, vil holdes rundt, søke tilflukt i favnen hans, hvile på sterke armer. Sove snart i fløyelsmyk søvn, kjenne pusten hans i nakken. Han tar meg. Det er det jeg vil, selv om jeg ikke har noen anelse om hvordan jeg endte i senga hans. Kasper er kjekkasen fra folkehøyskolen som deitet samtlige av venninnene mine mens jeg iherdig la lokk på min hemmelige forelskelse. Deilige skatergutten med de frekke replikkene. Alltid hatt en svakhet for dem. Det er fem år siden, den gang var vi bare fjollete tenåringer. Men nå er jeg en voksen kvinne, og nå er han min. Her og nå. Kanskje bare denne natta, men endelig får jeg pule ham. – Kasper. – Mmmmnn …? – Kasper. – (…) – Kasper, kan du ikke ta på en kondom? – Mmmm … – Kasper. – Du er så deilig … Det føles ikke riktig. Han nedlegger damer på stripe, jeg vil ikke ha en guffen kjønnssykdom. Faen. – Kasper. Jeg vil ikke uten kondom. Vær så snill. (…) Jeg ser i taket. Er så uendelig trøtt og sløv av alkoholen. Han pumper mekanisk videre. Tar meg hardt uten å møte blikket mitt. Jeg kjenner meg tørr og sår, og protesten stilner. Lysten har forsvunnet som dugg for sola. Klarer ikke gjøre mer motstand nå. Jeg ville ha ham, men ikke sånn. Ligger ubevegelig og stum. Ikke redd. Skrur bare hovedbryteren av og lar ham bruke kroppen min, det er likevel snart over. Han tømmer seg inni meg med et høyt stønn og ruller av kroppen min, som ikke er kroppen min, bare et brukt hylster. – Du bruker p-piller, ikke sant, spør han etterpå uten å se på meg. – Mm, mumler jeg stille. Han snur ryggen til meg. Jeg sier jeg er tørst. Gidder han 16
hente et glass vann? Nei, det syns han jeg kan gjøre selv, informerer han meg. Kort etter forteller pusten hans at han sover tungt. Jeg kryper ut av senga og kler lydløst på meg. Føler meg billig, brukt og forbanna. Finner et papirark og skriver følgende:
Noen gode råd til Kasper neste gang han knuller ei dame 1. 2.
3. 4.
5. 6.
Gjør din kvinne trygg på laknene. Ha prevensjon tilgjengelig. Ta gjerne selv initiativ til å bruke prevensjonen og sjekk under alle omstendigheter om din kvinne selv beskytter seg med noe. Bruk passe tid på forspill. En tent kvinne er en morsommere sexpartner. Om din kvinne ombestemmer seg eller gir uttrykk for at hun ikke liker det som foregår, pumper du ikke bare videre. Vær hyggelig. Tilby for eksempel å hente vann når dere har hatt sex. Det er dårlig stil å sovne med en gang du selv er tilfredsstilt.
Et sekund vurderer jeg å henge lista på kjøleskapet i bofellesskapet hans, men lar det være. Når jeg forsiktig lukker døra bak meg og går ut i høstnatta føler jeg meg som det mest ensomme mennesket i hele verden. Men jeg er ikke noe jævla offer. Noen dager senere går jeg til legen for å sjekke meg for de kjønnssykdommene Kasper kan ha gitt meg da han tvang seg til sex. Gynekologen ber meg ta plass i stolen. Jeg spriker med beina og føler meg skamfull mens den unge medisinstudenten står og ser på. Synes hun at jeg er en løsaktig hore som selv er skyld i å ha pult på seg sykdommer? Det er litt vondt. Gynekologen gløtter opp på meg over spekulumet. «Her var det veldig rødt og sårt», sier hun. No shit, Sherlock, tenker jeg og 17
ser opp i taket, myser mot det knitrende, statiske lyset. Jeg vil aldri mer tenke på det. Tolv år senere kjører fremdeles tanken på repeat: Var det voldtekt eller var det bare dårlig sex? Jeg har godtatt at jeg aldri vil få svar.
del 1
Relasjonsvoldtekt: De vanligste voldtektene
Et voldtektsoffers relative verdi
Alle voldtektsofre er ikke like mye verdt. Det er en provoserende påstand, for mange er den antakelig absurd. I vårt likestilte land, der voldsofre har erstatningsordninger og offentlig oppnevnt bistandsadvokat, der alle barn og unge lærer på skolen at man skal respektere andres kropper og grenser, er det likevel slik at mange voldtektsofre møtes med mistenksomhet og vantro. De får høre at de må ta på seg sin del av skylda, at de burde visst bedre, passet bedre på. Noen må kjempe hardere for å bli hørt og trodd enn andre ofre, og det de står opp mot er mange hundre år med myter og misforståelser om voldtekt. «Kvinner lyver om voldtekt», lyder refrenget. Har man ikke blåmerker å vise frem, sitter beskyldningene om løgn mye løsere. Mytene slår hardt: «Kvinner ber om å bli voldtatt.» «Kvinner nyter egentlig å bli voldtatt.» «Enhver kvinne som virkelig vil det, klarer å unngå å bli voldtatt.» Voldtektsmytene konstruerer et offerideal som er like lite ønskelig som det er uoppnåelig. De skaper «verdige» og «uverdige» ofre.1 I denne boka vil du møte kvinner – og menn – som har opplevd overgrep som gjør at deres verdi som ofre synker, både i media, i rettssalen og blant folk flest. Våren 2011 sendte NRK en Brennpunkt-dokumentar der fire kvinner sto frem med sin voldtektshistorie.2 Men bare den ene av kvinnene stilte opp med ansiktet mot kamera og fullt navn. Hun hadde vært utsatt for en grov overfallsvoldtekt, og ble trodd på alle punkter i retten. De andre tre ønsket ikke å stå frem med navn og bilde. Voldtektsofferet «Anita» i NRKs dokumentar ble voldtatt i leiligheten til en kompis da hun etter en tur på byen la seg i en 21
seng for å sove. Hun sier til NRK at hun skulle ønske hun heller hadde vært offer for en overfallsvoldtekt. En slik voldtekt med en kniv mot halsen, ingen alkohol, ingen fest, ingenting som kunne brukes mot henne. Dessuten, legger hun til, hadde hun i et slikt tilfelle vært mindre sint på seg selv. «Anita» tolker det hun har vært utsatt for innenfor rammene av de voldtektsmytene vi omgir oss med. Hun er et mindreverdig offer. «Man blir ikke tatt så seriøst når det er alkohol i bildet», uttaler et annet voldtektsoffer, «Julie». Jentene får spørsmål om hvorfor de sitter med ryggen til Brennpunkts kamera. De svarer at det er fordi de opplever at voldtekt fortsatt er tabubelagt. De føler de blir konfrontert med spørsmål om deres egen skyld og ansvar, at folk trekker deres historier i tvil. «Var det ikke noe du egentlig gjorde frivillig? Og så angret du bare etterpå?» hører de stadig når de forteller sine historier. Relasjonsvoldtekt3, en voldtekt der offeret og gjerningsmannen kjenner hverandre fra før, er den vanligste typen voldtekt som forekommer i Norge. I en undersøkelse fra 2004 om Oslobefolkningens utsatthet for vold og trusler, heretter kalt Oslo-undersøkelsen, dokumenterer forskerne Hilde Pape og Kari Stefansen at 16 prosent av kvinnene og to prosent av mennene var blitt truet eller tvunget til sex, utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk minst en gang i livet etter fylte 16 år.4 Halvparten oppga at en venn eller en bekjent hadde begått overgrepet, mens litt over en tredjedel ble utsatt av en nåværende eller tidligere partner. Mindre enn en tredjedel av kvinnene oppga en ukjent gjerningsperson. Det er altså en klar overvekt av kjente gjerningspersoner i Oslo-undersøkelsen. I politiets anmeldelsesstatistikker er overgrep fra fremmede vanligere enn i slike forekomstundersøkelser.5 Sannsynligheten for å anmelde en voldtekt øker med avstanden til gjerningsmannen – jo fjernere og mer fremmed han er, jo større er sjansen for at offeret velger å anmelde. Menn som voldtar noen de kjenner risikerer i mindre grad å bli anmeldt og straffeforfulgt. Man regner med at omkring ti prosent av voldtektene som skjer i Norge blir anmeldt.6 I tillegg er det bare rundt tolv prosent av de voldtektene som faktisk anmeldes i Norge som ender med fellende dom. Det er med andre ord 22
praktisk talt forbundet med straffrihet å voldta i Norge.7 Underrapporteringen av og straffriheten for relasjonsvoldtekter skaper den gjenstridige myten om at de vanligste voldtektene er de som skjer mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, på offentlig sted. Relasjonsvoldtektene blir usynlige. De forsvinner fra bevisstheten og gjør det vanskeligere for oss å se uretten når og der den skjer. Når vi tenker «voldtekt», hva ser vi for oss da? Utendørs, en mørk natt, mye og grov fysisk vold, ukjent gjerningsmann. Det er ikke slik en vanlig voldtekt ser ut. Gerd Bohner er professor i sosialpsykologi ved universitetet i Bielefeld i Tyskland. Han har ledet et forskningsarbeid der man har undersøkt hvordan voldtektsmyter påvirker folks fordeling av skyld og ansvar på offer og overgriper i voldtektssaker. Studien viser hvor viktig det er å eksponere motsetningen mellom «verdige» og «uverdige» ofre, for disse ideene får konsekvenser når vanlige folk skal fordele skyld og ansvar i voldtektssaker. I undersøkelsen presenteres forsøkspersonene for ulike voldtektsscenarier og blir bedt om å vurdere ansvar og skyld. Undersøkelsen viser at personer som i stor grad tilslutter seg voldtektsmyter også tenderer mot å legge mer skyld og ansvar for overgrepet på offeret, og mindre på overgriperen.8 Dette er personer som betrakter hendelsen utenfra, og som påvirkes av de tankene og meningene de allerede har om hva som er en «ekte» og en «mindre ekte» voldtekt. Forsøkspersonene får historien gjenfortalt, og voldtektsmytene kommer særlig til uttrykk når de får oppgitt en voldtektshistorie som preges av at det er påstand mot påstand – der selve fortellingen om voldtekten ikke gir klare beviser om hva som har skjedd. Mange relasjonsvoldtekter er slike saker, der det er brukt lite fysisk vold og der bevissituasjonen i retten blir vanskelig. Bohner og kollegene hans fant at når man får presentert en voldtektssak på denne måten, får voldtektsmytene en viktig funksjon som forståelsesramme for personer som skal bedømme om overgriperen har skyld i det som skjedde. Med andre ord former myter våre oppfatninger om skyld og ansvar i voldtektssaker, og folk lar seg styre av slike forestillinger når de skal bedømme om noe var en voldtekt eller ikke. For at en 23
voldtekt skal fremstå som klar og tydelig trengs det et «verdig» offer og en «ekte» overgriper. Voldtektsdebatten speiler samfunnets vanskeligheter med å gripe voldtektsproblemet. Holdninger, meninger og oppfatninger viser seg her, i mer eller mindre usensurert form. Debatten er likevel ikke den viktigste trusselen mot voldtektsofres opplevelse av rettferdighet. Det blir riktig alvorlig når voldtektsmytene får fotfeste i rettssystemet. Rettssystemet og lovgivningen skal ivareta de svake på vegne av fellesskapet. Derfor stilles systemet ovenfor store utfordringer når kriminelle handlinger som så til de grader er befengt med usannheter, halvsannheter og myter skal vurderes innenfor den tilsynelatende objektive arenaen som rettssalen skal være. Dette er bakteppet for den juridiske behandlingen av relasjonsvoldtekter, som vi drøfter i bokas fjerde del, om rettssystemet. Voldtekt er et tvetydig begrep for mange. Mange opplevelser som er ubehagelige og uetiske er ikke nødvendigvis kriminelle i den forstand at de kan ende med dom i en rettssal. Men tvetydigheten innebærer at mange kvinner og noen menn opplever en type seksuelle grenseoverskridelser som de ikke kaller ved sitt rette navn: Voldtekt. De er usikre på om de spilte opp til det, om de kan skylde seg selv, om de må bære ansvaret for noe en annen person har gjort. Det er denne andre personen vi må snakke mer om. Uavhengig av om den personen blir dømt i en rettssal. For ansvaret for overgrepet ligger hos den som har gjort det. Det alvorlige seksuelle overgrepet, voldtekten, er ikke nødvendigvis tvetydig. Det er ikke gitt at de voldtektene vi oppfatter som gråsoneaktige og utydelige, faktisk er det i øyeblikket overgrepet finner sted. Tvetydigheten kommer ofte i etterkant, når offeret, overgriperen eller samfunnet rundt vurderer det som har skjedd. Da konstrueres det et teoretisk samtykke som er farget av de oppfatninger og holdninger man har til voldtekt som fenomen. Mange ofre for voldtekt skammer seg. Ofre for relasjonsvoldtekt opplever ofte en dobbelt skam: de skammer seg både fordi de klandrer seg selv for voldtekten, og fordi det ikke er plass til deres offerhistorier i vår felles fortelling om voldtekt. Den doble skammen blir en tilleggsbelastning. Og 24
den pågående offentlige og private samtalen om voldtekt strør salt i såret gjennom vår manglende evne til å ta klart stilling til at voldtekter i nære relasjoner også er voldtekt, og ikke «noe annet». Vår påstand er at samfunnet opererer med kun to mulige kategorier av voldtekt; den brutale overfallsvoldtekten, som er utvetydig, stygg og brutal, og på den andre siden, den vanskelige, ambivalente og uklare relasjonsvoldtekten. Men er disse relasjonsvoldtektene virkelig så vanskelige å forstå, så tvetydige? Kanskje er det slett ikke slik at offerets signaler er umulige å tyde, eller at maktmisbruket egentlig var så vanskelig å få øye på. Kanskje handler det mer om manglende vilje til å se etter signalene og prøve å forstå dem?
Hadiya: Det verdige offer
«Ja, dette er jo ikke det verste jeg har sett, da.» «Nei vel?» «Nei, du vet, det er de sakene der en helt uskyldig kvinne blir overfalt i en park, for eksempel. Mye vold og sånn.» «Og det syns du er verre enn å ha blitt mishandlet og voldtatt i årevis av sin mann?» «Ja, på sett og vis er det jo det.» Ordene faller i en pause under en rettssak i lagmannsretten. Mannen er rettsbetjent og har overvært mange voldtektssaker. Han ser litt trist ut, men klarer likevel ikke å bli like opprørt over vold i nære relasjoner som over overfallsvoldtekten. Vi møter rettsbetjenten mens vi er til stede i den første av rettssakene vi fulgte i arbeidet med denne boka. Det vi er vitne til er skjellsettende. Noen foreløpige svar på hvorfor så få kvinner anmelder sine overgripere, og hvorfor flesteparten av alle anmeldte voldtektssaker ender med frifinnelse eller henleggelse,9 finnes her. Tårene sildrer stille nedover ansiktet til Hadiya10. Hun sitter i vitneboksen og forklarer seg, en drøy måned etter at tingretten avsa dom mot hennes mann, Tahir, for å ha mishandlet og voldtatt henne over en periode på fire år. Han nekter fortsatt for alt som har skjedd og har anket dommen. Det er avsatt to uker til saken. «Hvorfor var han slem mot deg?» spør aktor. «Fordi jeg ikke hørte på ham. Jeg vet ikke … Jeg vet ikke hvorfor han var slem mot meg.» Veien hit har vært tung. Hadiya har mange ganger forsøkt 26
å forlate Tahir og anmeldt volden mot seg selv og deres sønn, Parvez. Hver gang har det krevd mot. Men motet kan svikte den som elsker. «Jeg sliter sånn med meg selv. Hvordan kunne jeg la ham gjøre det? Jeg forstår det ikke i dag. Men han hadde tak på meg, og jeg syntes så synd på ham», sier Hadiya i vitneboksen. «Dere kan lure på hvorfor man blir sammen med en som sårer en, men han var også den som trøstet meg etterpå.»11 Hadiya og Tahir traff hverandre på ferie da hun var i slutten av tenåra og han i slutten av tjueåra, de ble forelsket. Hun var oppvokst i Norge, han bodde i samme bygd i Irak som familien hennes hadde utvandret fra på begynnelsen av 1990-tallet. To år senere gifter de seg. Familien til Hadiya er ikke akkurat fra seg av begeistring. De syns hun er for ung til å gifte seg. Men jenta som da hadde avsluttet videregående, vil gå sine egne veier og jobber målrettet for å få Tahir til Norge. Etter flere runder i Utlendingsdirektoratet (UDI) og hardt arbeid med å skaffe seg høy nok inntekt for å kunne imøtekomme forsørgerkravet, kommer Tahir endelig til Norge på midten av 2000-tallet. Men det som startet så bra, blir snart et kontrollregime. «Det var som om han slo kontra», sier Hadiya fra vitneboksen. I time etter time får dommerne og juryen høre historiene om mannens raseriutbrudd, sjalusi, trusler, psykiske mishandling, systematiske vold og manipulering. Og om voldtektene som ikke var voldtekter, fordi det var hennes egen mann som gjorde det: «Han sa at jeg som hans kone hadde plikt til å ha sex med sin mann.» Etter hvert blir Hadiya gravid. Hun er konstant dårlig og kvalm, vil bare sove, og mister sexlysten. Det er da han tvinger seg på henne første gang, mens de fremdeles bor i foreldrenes leilighet i en drabantby. Hadiya er gravid i fjerde eller femte måned. Under voldtekten holdt Tahir Hadiyas hender hardt bak ryggen hennes, og la en hånd over munnen hennes så hun ikke skulle skrike. Da hun forsøkte å gjøre motstand, slo han henne. For Hadiya opplevdes voldtekten som spesielt krenkende, fordi hun var i en sårbar situasjon som gravid med deres felles barn. 27
Voldtekten blir et vendepunkt i deres forhold. Etter det, og når de senere flytter for seg selv, eskalerer volden. Den blir grovere og hyppigere og inkluderer spark, slag, biting og trusler med kniv. Volden blir grovere når Hadiya forteller at hun vil skilles. Frem til Tahir etter cirka fire års ekteskap blir pågrepet, har politiet fire utrykninger til parets bopel. En gang i denne perioden søker Hadiya og sønnen tilflukt på badet, hvor hun låser døra og varsler politiet. Tahir skrur av lyset fra utsida. Der blir Hadiya sittende i mørket med en gråtende Parvez på fanget og venter på at ordensmakten skal innfinne seg. I politiavhør noen dager senere trekker Hadiya alle anklager. Hadiya blir mer og mer innesluttet og deprimert. Hun betror seg til et par venninner, som støtter henne i å forlate ektemannen. De får henne til å forstå at sex mot ens vilje, selv om det er med den man er gift med, er voldtekt. Særlig lillesøsteren, A’idah, er bekymret. «Det var forferdelig å se dette skje med søsteren min», forklarer søsteren i retten. «Hun sa ofte at hun ikke orket mer og ville ta sitt liv. Flere ganger kom hun på rommet mitt og lå på knærne og gråt.» Hadiya holdt seg sterk for Parvez’ skyld og gjorde det hun kunne for å beskytte ham når faren mistet besinnelsen, men barnevernet blir etter hvert involvert på grunn av bekymringsmeldinger om vold i hjemmet. I lagmannsretten vitner en sosionom og forteller om en guttunge med klare tegn på posttraumatisk stressyndrom. Etter voldsepisodene noen måneder før den endelige pågripelsen får Tahir besøksforbud, og han og Hadiya flytter hver for seg. Men Tahir overholder ikke besøksforbudet og tross familiens og vennenes formaninger tar hun ham tilbake denne høsten. Men snart må politiet rykke ut igjen – to ganger etter at han er ilagt besøksforbud. Den siste gangen hadde Tahir nesten lyktes med å ta livet av sin kone. Foranledningen var at hun dagen før hadde overnattet hos en mannlig venn. Straffen var ørefiker og slag i ansiktet, kvelertak. «Denne gangen var jeg sikker på at jeg skulle dø. Det bare fortsatte og fortsatte. Han slapp ikke. Jeg trodde han skulle fortsette til det ikke lenger var liv i meg. Jeg følte meg så hjelpeløs. Til slutt bare foldet jeg hendene og så ham rett i 28
øynene, og ba til Gud om at han ville slutte», forteller hun. Han lar henne til slutt gå på do for å kaste opp, men når hun kommer tilbake drar han henne etter håret inn på stua. Han trekker henne bort til stuevinduet mens han holder en kniv for strupen hennes. Hadiyas mann peker ut av vinduet, opp mot himmelen, og sier at dit skal de to, sammen. Etterpå voldtar han henne på stuegolvet. Beskjeden er klar: «Dersom du vil skille deg, skal jeg være den siste som har vært inne i deg.» Når voldtekten er over knuger, klemmer og kysser han henne, og foreslår at de skal legge det hele bak seg og spise en god middag. I stedet kommer politiet og Tahir ender i varetekt, siktet for overtredelse av straffelovens § 192 og § 219 om voldtekt og grov vold mot ektefelle. Dommen fra tingretten er enstemmig når han høsten 2010 dømmes til fem og et halvt års fengsel og en økonomisk oppreisning på 190.000 kroner for volden han har utøvet mot Hadiya og Parvez. To måneder senere møtes Tahir og Hadiya i lagmannsretten. Tahir benekter all straffskyld og har nå anket dommen. Stemningen er fortettet i rettslokalet allerede før rettssaken er i gang. Av dommen fra tingretten fremgår det at det dreier seg om et langvarig mishandlingsforhold mellom en mann og kvinne med minoritetsbakgrunn. Forventningen er å treffe en kuet, hijabkledd kvinne som snakker dårlig norsk, med få ressurser. Men den kvinnen som møter i retten ser ut som enhver annen norsk ungdom. Hun ligner ikke på noe offer i det hele tatt. Hun er liten og vever, med et sterkt blikk. Langt, mørkt hår og moteriktige klær. Ektemannen som står tiltalt sitter rolig i penskjorta og dressbuksa. Ingenting ved kroppsspråket hans gir et hint om skyld eller uskyld. Etter en stund har alle satt seg. Ti jurymedlemmer, tre fagdommere, to tolker, forsvarsadvokaten, aktor, kvinnens bistandsadvokat, tre rettsbetjenter, to protokollførere, tiltalte og fornærmede, og oss selv. De kommende dagene skal Hadiya, Tahir og deres familier foran 27 vilt fremmede personer forklare hva som har skjedd. I tingretten skal Tahir flere ganger ha slengt kommentarer til henne, men lagmannsretten har tydeligvis ikke tatt bistands29
advokatens anmodning om skjerming til etterretning. Det sitter bare to personer mellom Hadiya og den mannen som har slått, voldtatt og mishandlet henne i årevis – hennes egen bistandsadvokat og Tahirs tolk. Det tar en stund før vi kan komme i gang. Forsvaret legger ned anmodning om at saken skal føres for lukkede dører, fordi deler av dommen fra tingretten gjelder tvangsoppløsning av ekteskapet og dermed reguleres av sivilrett. Selv om alle voldtektssaker i prinsippet er åpne for offentligheten, er denne saken et grensetilfelle. Sivilrettssaker har nemlig ikke andre noe med. What happens in marriage, stays in marriage. Dommeren avviser forsvarets anmodning. Tahir, som inntil nå har forholdt seg rolig, reiser seg fra stolen sin og er sint. Dette gjelder hans ære, sier han, og erklærer at han nekter å uttale seg om noe som helst dersom fremmede skal overvære rettssaken. «Min kone har gjort ting som er skikkelig ille. Dette er også en belastning for henne og hennes ære», sier han. Dommeren gjør det klart at i rettssalen snakker han ikke for henne. Nekter han å uttale seg, vil rettssaken fortsette uten at han får forklare seg. Vi får til slutt være tilstede, men ilegges referatforbud, hvilket innebærer at intet fra rettsforhandlingene noensinne kan offentliggjøres. Først ett år senere lykkes vi med å få opphevet referatforbudet. Dagen går. I vitneboksen sitter Hadiya og må nok en gang forklare ord for ord om mishandlingen mannen hun en gang elsket utsatte henne for gjennom deres fire år lange samboerskap. Hun klarer seg stort sett bra. Noen få ganger må hun stoppe. Skyld- og skamfølelsen ser ut til å være tyngst å bære. Med det hele på avstand nå, er det uvirkelig at hun lot det skje, at hun lot seg tråkke på, at hun var så naiv, sier hun. Hvordan skal man nøkternt forklare for dommeren og juryen hvorfor man ble værende i ekteskapet, hvorfor man trakk anmeldelsene og hvorfor man ikke straks fortalte om voldtektene i politiavhørene? Hun sliter med å tidfeste alle hendelser og overgrep. Deler av vitneforklaringen stemmer ikke hundre prosent overens med politirapportene. Er juryen ikke i utgangspunktet positivt innstilt til henne, kan slike ting svekke hennes troverdighet. 30
Og her har forsvaret sitt ess i ermet. Kan hun virkelig ha blitt utsatt for voldtekt, når hun ikke engang husker når det skjedde? Er det kanskje sånn at hun som en ressurssterk innvandrerjente som snakker bra norsk, som egentlig har blitt ganske vestlig og frigjort, bare har gått lei av sin mann og har funnet på det hele? Har hun kanskje ikke sagt at hun «kunne finne seg en bedre mann»? Var det i virkeligheten ikke sånn at hun var utro med en norsk mann kort tid før hun besluttet seg for å forlate Tahir, og at det heller er den strenge æreskodeksen i det irakiske eksilmiljøet som gjør at hun skjuler sannheten om sin affære? Eller at anklager om vold er den eneste legitime utvei for ikke å tape ansikt, nå som hun vil skilles? Hva med hennes kontakt med UDI mens mannen satt varetektsfengslet? Prøver hun og hennes familie å få ham kastet ut av landet, fordi de ikke syns at Tahir er av god nok familie? Hadde hun ikke også frivillig sex med sin mann mellom alle politiets utrykninger? Forsvarets strategi er klar. Hvorfor skal man tro på en kvinne som ydmyker sin mann, nekter ham sex og krenker hans ære ved å være utro? Hvordan kan en så godt integrert og «vestlig» kvinne egentlig være et offer? Her spilles det på mange fordommer om minoritetsnordmenn. At «de» ikke evner å føle medfølelse ovenfor kvinner og familiemedlemmer som misbrukes, at «de» er stivnet i en middelaldersk forståelse av ekteskap og skilsmisse, og ikke kan ha tatt til seg norske kjønns- og likestillingsidealer. Når de ikke er norske, kan de heller ikke tenkes å oppføre seg «norsk» i møte med voldtekt innenfor familien. Her assosieres innvandrerbakgrunn med tradisjonelt og forstokket, mens det såkalt norske blir synonymt med det moderne og progressive. Bevisbyrden ligger i praksis ikke hos påtalemakten, men på Hadiya som må svare på svært intime detaljer ved deres samliv. I en moderne rettsstat skal man betraktes som uskyldig til det motsatte er bevist, men mens vi sitter der på tilhørerbenken lurer vi på om det ikke er noen grenser for hvor langt en kan gå for å så tvil om et voldtektsoffers troverdighet. Hvorfor så mange spørsmål om hennes seksualmoral, og knapt noen om hans? Hvorfor så mange kulturrelativistiske unnskyldninger for hans oppførsel, og ingen nærgående spørsmål om hans 31
kvinnesyn eller hvorfor han under opptakten til voldsepisodene stadig har omtalt Hadiya som en hore? På dag to er det Tahirs tur til å forklare seg. Med seg i vitneboksen har han Koranen og han sverger at han skal «fortelle alt». Han sier at han aldri ville voldta eller slå sin kone. Ingen mann av ære ville gjøre det. «Jeg elsker min kone», sier han flere ganger, og sier at hun håper hun kanskje vil gi ham en sjanse, at de kan prøve på nytt. Sannheten, ifølge Tahir, er at han mange ganger har vært riktig sint og truet med å ta sitt eget liv – aldri hennes eller Parvez’ – ikke for å være slem, men fordi han ikke fikk hjelp av det norske helsevesenet og konstant hadde vondt i den opererte foten sin. Han følte seg ikke som en ekte mann, fordi han ikke kunne forsørge sin familie. Det var ikke sant at hun hadde sminket bort blåmerkene og klippet lugg for å skjule en kul i panna. Hun hadde tvert i mot sminket blåmerker på sønnen for å få det til å se ut som om Tahir hadde slått ham. Hvordan skulle han ha klart å voldta henne i foreldrenes leilighet hvor man kunne høre alt? Og den siste voldtekten i januar samme år, hvor politiets fotomapper viser tydelige tegn etter vold, blåveis i ansiktet og merker på halsen etter kvelertak? Oppspinn. Hadiya har vært utro med sin norske kompis, Truls, som i virkeligheten var den som hadde voldtatt henne. Og det tredje tiltalepunktet i dommen fra tingretten, hvor han skal ha ringt Hadiyas lillebror, Mohammad, mens han ennå satt i varetekt og ba ham si at «Hadiya lyver om alt» når han skulle vitne i tingretten? Nei, han hadde ikke forsøkt å påvirke påtalemyndighetens vitner. Dette er en ren og skjær familiekonspirasjon og en utspekulert kvinnes forsøk på å dekke over sin utroskap. Mot slutten av dagen virker Tahir utslitt. Han tørker bort tårer, og begraver flere ganger ansiktet i hendene. Han snakker dårlig norsk, og dommer må flere ganger be han formulere seg på nytt og bruke tolketjenesten som er leid inn for anledningen, men han insisterer på å snakke for seg selv. Etter juryens ansiktsuttrykk å dømme, er det tydelig at flere ikke får med seg hva han sier. Han har mye på hjertet der han sitter, og klarer ikke svare kort og konsist på spørsmålene han får, men hopper i det kronologiske hendelsesforløpet. Igjen og igjen må 32
hans forsvarsadvokat be han om å svare på en ting om gangen og snakke sakte. Han kan ikke kodene i norske rettssaler. Om folk fra før tenker sitt om kjønnskonservative, konebankende muslimer, hjelper det ikke akkurat at han drar med seg Koranen i retten. I juryboksen utveksles det tause, men megetsigende blikk mellom medlemmene. I dagene som følger møter vitne etter vitne og avkrefter Tahirs versjon. Hele Hadiyas familie forteller om en hissig mann som ikke kan kontrollere sitt temperament, og om hvordan de gjentatte ganger har vært vitne til at han har dyttet, slått henne og slengt om seg med sexistiske skjellsord. Om episoder hvor broren har vært nødt til å bryte inn døra til et rom hvor Tahir holdt Hadiya innelåst, og om hvordan hun kom ut, andpusten, hoven, forgrått og rød i ansiktet. Når en enstemmig jury to uker senere kjenner Tahir skyldig i voldtekt og grov mishandling, har ikke den trykkede stemningen i rettslokalet forduftet. Straffen lyder på fengsel i fire år og tre måneder og 200.000 kroner i oppreisning til Hadiya og Parvez. Men lettelsens sukk uteblir. Før Hadiya får slippe, må hun tilbake i vitneboksen. Der fortsetter utspørringen som skal danne grunnlag for straffeutmåling og erstatning. For første gang i løpet av rettsforhandlingene gir Hadiya nå skikkelig etter for tårene. «Jeg føler det som om han fremdeles eier meg når han sitter der og omtaler meg som sin kone», svarer hun på bistandsadvokatens spørsmål om hvordan hun har det i dag. Det tristeste av alt er at han ikke uttrykker anger eller ser ut til å forstå hvor mye han har skadet henne og sønnen. Men forsvaret kjører på. «Hvordan er ditt sexliv i dag? Når hadde du sist sex?» lurer forsvarsadvokaten og fortsetter å grave i utroskapen. Hun kan da ikke være noe særlig traumatisert av voldtektene hvis hun har klart å ha sex med andre etterpå? Her gjelder det å spille rollen som det verdige offer etter boka. Skal man vinne sympati, må man være fullstendig oppløst. Skal bevisene holde i retten, bør det helst være synlige tegn på vold, istykkerrevne klær og ikke et snev av tvetydighet om følelsene for overgriperen. Man skal ha handlet rasjonelt. Kunne gjengi hendelser i minste detalj, uten for store sprik mel33
lom det man har forklart politiet mange måneder tidligere og det man vitner om i retten. Men: Ikke vær for rasjonell heller. Da risikerer man å bli stemplet som beregnende – kanskje til og med hevngjerrig. Som voldtektsoffer i norske rettssaler balanserer man på en knivsegg. Ikke vær for sterk, ikke vær for svak. Hadiya klarte balansegangen. Forsvarsadvokaten vant ikke frem med myten om at ressurssterke kvinner ikke kan bli utsatt for voldtekt, eller at slike anklager er en del av et komplott som de tar i bruk for å dekke over egen utroskap. Med sin kjennelse viste lagretten at voldtekt bak lukkede dører, innenfor husets fire vegger, regnes som en kriminell og straffbar handling. Det kan virke som en selvfølge i dag, men det er først de siste førti årene at voldtekt i ekteskapet har vært straffbart i praksis. Altfor lenge har disse voldtektene ikke blitt anmeldt, etterforsket, dømt eller straffet. Inntil den første dommen for ekteskapsvoldtekt falt i Høyesterett i 1974, var kvinner som ble utsatt for voldtekt av sin ektefelle ikke ansett å være «verdige» ofre.12 Men det var ikke slik i denne saken at juryen ikke hadde formeninger om verdighet i det hele tatt. I en røykepause falt følgende uformelle replikkveksling mellom noen av lagrettemedlemmene: «Ja, jeg har jo drevet med jurytjeneste en stund nå og fulgt flere voldtektssaker. I blant kan man jo ikke la vær å tenke litt sånn: ’Hva i alle dager gjorde den dama på det nachspielet med de gutta, så full?’ Altså, hun har jo ikke direkte skyld liksom, men det var kanskje ikke så innmari lurt å bli med de hjem, da.» Et annet jurymedlem stemte i: «Ja, det er jo veldig forskjellig fra de voldtektene der en ukjent psykopat flyr på en kvinne.» Noen ofre er mer verdige enn andre. Øverst «troner» offeret for overfallsvoldtekten, selv om heller ikke slike ofre slipper unna troverdighetsvurderinger eller beskyldninger om at de kunne gjort mer for å unngå voldtekten. Som vi skal se senere, befinner nachspiel- og sovevoldtektene seg nederst på voldtektenes rangstige. Et sted midt i mellom er ekteskapsvoldtekten. Alvorlig nok hvis volden er omfattende, men som 34
rettsbetjenten sier, så er det ikke like fælt å bli mishandlet og voldtatt av sin ektefelle i år etter år som å bli overfalt i parken. Juryen ser ut til å være enig med rettsbetjenten som vi møtte innledningsvis. I hvert fall gir de Tahir ett år og tre måneders mindre fengselsstraff enn tingretten gjorde. Det verdige offeret er hun som er uskyldig. Hun som ikke kjenner sin overgriper. Hun som blir tatt med makt på et offentlig sted. Ikke hun som har hatt frivillig sex med sin overgriper tidligere, eller hun som etter voldtekten kan ha et greit sexliv. Det vi kaller «det verdige offer» er en av mange såkalte voldtekstmyter som lever i beste velgående, både i media og det norske rettssystemet. Ingen dom eller fengselsstraff kan gjøre opp for alle årene med mishandling og krenkelser. Når retten er hevet på rettssakens siste dag snakker vi kort med aktor og gratulerer ham med det vi trodde var en seier. Han bare rister på hodet og sier med et sørgmodig blikk: «I en sak som denne finnes det ingen vinnere.» Vi blir tause og føler oss litt dumme. Det neste halvannet året som vi tilbringer på tilskuerbenken rundt om i landets tingretter og lagmannsretter levner ingen tvil. Den allmenne rettsfølelsen blir i noen saker formelt ivaretatt, men ingen dom kan hele sårene etter et ekteskap som er lagt i grus, knuste drømmer om kjærlighet, en familie revet i filler. Ingen dom kan fullstendig bøte på den selvbebreidelsen mange ofre føler, enten de skylder på seg selv for å ha drukket for mye eller ikke å ha forlatt sine ektemenn i tide. Tankene om hva man kunne gjort annerledes kan komme uventet, lenge etter at rettens punktum er satt – når man sitter i et folkemylder på bussen blant nyforelskede par eller når man tar en røyk i vinduskarmen i skumringen. Erfaringen ligger i bakhodet når man som forelder mange år senere plutselig sitter der med en tenåringssønn som har fått dun på haka og stemmeskifte – og som har fått sin første kjæreste og trenger kondomer.