Christopher Paolini
ARVEN eller Sjelenes hvelv
s
ARVEN Fjerde bok Oversatt av John Grande
Christopher Paolini Originalens tittel: Inheritance Oversatt av John Grande Tekst copyright © 2011 av Christopher Paolini Omslagsillustrasjon: Copyright © 2011 av John Jude Palencar Illustrasjon forsats Copyright © 2002 av Christopher Paolini All rights reserved. Published in the United States by Alfred A. Knopf, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Random House, Inc., New York. This translation is published by arrangement with Random House Children’s Books, a division of Random House Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36874-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10,22/14,8 pkt Sabon og trykt på 70g 1,6 Norbook cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Som alltid: Denne boka er tilegnet familien min. Dessuten tilegnes den dem som drømmer drømmer: de mange kunstnerne, musikerne og historiefortellerne som har gjort denne reisen mulig.
Innhold
I begynnelsen: Eragons, Den eldstes og Brisingrs historie Gjennom muren............................................................. Hammerfall ................................................................... Skygger i horisonten ...................................................... Kattekongen .................................................................. Etterdønninger............................................................... Minner om de døde....................................................... Hva er en mann? ........................................................... Maktens pris ................................................................. Til verden med et skrik ................................................. Vuggesang ..................................................................... Aldri fred å få................................................................ Sverddans ...................................................................... Ingen heder, ingen ære, bare blemmer på ubeleilige steder Måneeteren.................................................................... Rykter og skrift ............................................................. Araf ............................................................................... Dras-Leona .................................................................... Et beinkast .................................................................... Venn og fiende .............................................................. Flammemel .................................................................... Støv og aske .................................................................. 7
11 23 40 47 55 63 68 75 87 101 112 123 131 143 151 163 171 189 197 212 225 243
Interregnum ................................................................... Thardsvergûndnzmal ..................................................... Kunnskapens vei............................................................ En fortrolig samtale....................................................... En oppdagelse ............................................................... Avgjørelser..................................................................... Under stokk og stein ..................................................... Et måltid for guder........................................................ Vantro på frifot ............................................................. Klokkeklang .................................................................. Svart-varsler-torn-hulen ................................................. Hammer og hjelm.......................................................... Og veggene raste …....................................................... Ved bredden av Leonasjøen........................................... En ridders ord ............................................................... Kongene samles ............................................................. En endeløs labyrint........................................................ Dunkle og utydelige bruddstykker................................. Ubesvarte spørsmål........................................................ Avreise........................................................................... Uvisshetens pinsler......................................................... Sannsigerskens hall ........................................................ På dragevinger ............................................................... Håndens berøring og stemmens klang........................... Små opprør ................................................................... En krone av is og snø.................................................... Boremark....................................................................... Blant ruinene ................................................................. To porsjoner snalglí ...................................................... Kuthianklippen .............................................................. 8
267 276 292 317 328 337 348 368 381 400 403 413 416 430 443 458 473 483 495 507 514 530 543 563 578 592 611 629 641 654
Verden er en drøm ........................................................ 660 Et spørsmål om karakterfasthet..................................... 672 Sjelenes hvelv................................................................. 692 Lakunen, første del........................................................ 698 Lakunen, andre del........................................................ 703 Tilbakereisen ................................................................. 719 Sorgenes by ................................................................... 721 Krigsråd......................................................................... 733 Et spørsmål om plikt ..................................................... 751 Ild i natten..................................................................... 759 Over muren, inn i gapet ................................................ 771 Uværet bryter løs........................................................... 788 Det som ikke dreper … ................................................. 798 Stridens kjerne ............................................................... 813 Navnet over alle navn ................................................... 827 Muskler mot metall ....................................................... 849 Kunnskapens gave ......................................................... 883 Dødsrykninger ............................................................... 909 Et hav av nesler ............................................................. 916 Rikets arving ................................................................. 935 En passende gravskrift................................................... 955 Brikker i et spill............................................................. 967 Fírnen ............................................................................ 990 En samvittighetsfull mann ............................................. 1012 Blodskyld....................................................................... 1024 Nye og gamle løfter....................................................... 1042 Avskjed.......................................................................... 1060 Litt om mål og vekt, navn og fremmede språk i Arven. 1071 Takk .............................................................................. 1081
I begynnelsen: Eragons, Den eldstes og Brisingrs historie
I begynnelsen fantes dragene: stolte, voldsomme og uavhengige. Skjellene deres var som edelsteiner, og fortvilelsen grep den som la øynene på dem, for de var grusomme og vakre å se til. Og de var alene i Alagesia i utallige år. Så formet guden Helzvog dvergene av steinen i Hadarakørkenen. Og de to rasene kriget uavlatelig. Så seilte alvene til Alagesia over sølvhavet. De kriget også mot dragene. Men alvene var sterkere enn dvergene, og de kunne ha utslettet dragene, liksom dragene kunne ha utslettet alvene. Og dermed ble en våpenstillstand inngått, og en pakt ble beseglet mellom dragene og alvene. Og med denne sammenslutningen skaptes drageridderne, som bevarte freden i Alagesia i tusener av år. Så seilte menneskene til Alagesia. Og de behornede urgalene. Og ra’zakene, som jager i mørket og eter menneskekjøtt. Og menneskene sluttet seg også til pakten med dragene. Så gjorde en ung drageridder ved navn Galbatorix opprør 11
mot sine egne. Han gjorde den svarte dragen Shruikan til slave og overtalte tretten andre riddere til å følge ham. Og de tretten kaltes De frafalne. Og Galbatorix og De frafalne veltet ridderne og brente byen deres på øya Vroengard og slo i hjel alle drager som ikke var deres, unntatt tre egg: et rødt, et blått og et grønt. Og der de lyktes med det, fjernet de hjertets hjerte, eldunaríen – som rommer dragenes kraft og sinn – fra dragenes legemer. Og i toogåtti år hersket Galbatorix eneveldig over menneskene. De frafalne døde, men ikke han, for hans styrke var alle dragenes styrke, og ingen kunne gjøre seg håp om å nedkjempe ham. I det treogåttiende året Galbatorix hersket, stjal en mann det blå drageegget fra slottet hans. Og egget ble tatt vare på av dem som fremdeles kjempet mot Galbatorix, de som er kjent som Varden. Alven Arya fraktet egget mellom Varden og alvene på leting etter mennesket eller alven det ville klekkes for. Og slik forløp femogtyve år. Men så, da Arya var på vei til alvebyen Osilon, ble hun og vaktene hennes angrepet av en gruppe urgaler. Sammen med urgalene var skuggen Durza: en trollmann besatt av åndene han hadde fremmant for å tjene ham. Etter De frafalnes død var han blitt Galbatorix’ mest fryktede tjener. Urgalene tok Aryas vakter av dage, og før de og skuggen tok henne til fange, sendte Arya egget av gårde med trolldom, i retning av noen hun håpet kunne beskytte det. Men besvergelsen slo feil. Og slik hadde det seg at Eragon, en femten år gammel foreldreløs gutt, fant egget i fjellene som kalles Ryggen. Han tok 12
egget med til gården hvor han bodde sammen med onkelen Garmann og sin eneste fetter, Roran. Og egget klektes for Eragon, og han oppfostret dragen der. Og hennes navn var Safira. Så sendte Galbatorix to av ra’zakene for å finne og hente egget, og de myrdet Garmann og brente ned Eragons hjem. For Galbatorix hadde gjort ra’zakene til slaver, og det var bare noen få igjen av dem. Eragon og Safira la ut på reise for å ta hevn over ra’zakene. Sammen med dem dro historiefortelleren Brom, som en gang hadde vært ridder selv, før riddernes fall. Det var til Brom alven Arya hadde forsøkt å sende det blå egget. Brom lærte Eragon mye om fektekunst, trolldom og ære. Og han ga Eragon Zar’oc, sverdet som en gang hadde tilhørt Morzan, den fremste og mektigste av De frafalne. Men ra’zakene drepte Brom da de møttes, og da Eragon og Safira klarte å unnslippe, var det bare takket være en ung mann: Murtagh, sønn av Morzan. Mens de var ute på reise, tok skuggen Durza Eragon til fange i byen Gil’ead. Eragon klarte å komme seg fri, og samtidig frigjorde han Arya fra cellen hennes. Arya var forgiftet og alvorlig skadet, så Eragon, Safira og Murtagh tok henne med til Varden, som hadde tilhold hos dvergene i Beorfjellene. Der ble Arya helbredet, og der velsignet Eragon et skrikende spedbarn som het Elwa, velsignet henne for at hun skulle bli skjermet mot ulykke. Men Eragon ordla seg feil, og uten å være klar over det forbannet han henne, og forbannelsen tvang henne til isteden å bli et skjold mot andres ulykke. Kort tid etter sendte Galbatorix en mektig urgalhær for å angripe dvergene og Varden. Og det var i kampen som fulgte, 13
at Eragon drepte skuggen Durza. Men Durza påførte Eragon et dypt sår tvers over ryggen, og Eragon led store smerter, tross besvergelsene til Vardens helbredere. Og i smerten hørte han en stemme. Og stemmen sa: Kom til meg, Eragon. Kom til meg, for jeg har svar på alle dine spørsmål. Tre dager senere ble Vardens leder, Ajihad, angrepet og drept i et bakhold av urgaler ledet av to magikere som var tvillinger, og som forrådte Varden til Galbatorix. Tvillingene bortførte også Murtagh og sendte ham til Galbatorix. Men for Eragon og alle de andre i Varden virket det som om Murtagh var blitt drept, og Eragon ble svært bedrøvet. Og Ajihads datter, Nasuada, overtok som leder for Varden. Fra Tronsheim, dvergenes maktsentrum, reiste Eragon, Safira og Arya nordover til skogen Du Weldenvarden, hvor alvene bor. Sammen med dem dro dvergen Orik, nevø av dvergenes konge, Hrothgar. I Du Weldenvarden møtte Eragon og Safira Oromis og Gleidr: den siste frie ridder og drage, som hadde levd i skjul det siste hundreåret mens de ventet på å lære opp den neste generasjonen av drageriddere. Og Eragon og Safira møtte også dronning Islanzadí, alvenes herskerinne og Aryas mor. Mens Oromis og Gleidr underviste Eragon og Safira, sendte Galbatorix ra’zakene og en gruppe soldater til Karvahall, landsbyen hvor Eragon hadde sitt hjem, denne gangen for å ta hans fetter Roran til fange. Men Roran gikk i dekning, og de ville ikke ha funnet ham om det ikke hadde vært for slakteren Slogums hat. For Slogum myrdet en vakt for at ra’zakene skulle slippe inn i landsbyen, hvor de kunne overrumple Roran. 14
Roran kjempet seg løs, men ra’zakene røvet Katrina fra ham – Rorans utkårede og Slogums datter. Deretter overtalte Roran landsbyboerne til å forlate hjemstedet sammen med ham, og de reiste gjennom fjellkjeden Ryggen nedover Alagesias kyst til det sørlige landet Surda, som ennå var uavhengig av Galbatorix. Såret Eragon hadde på ryggen, fortsatte å pine ham. Men under alvenes blods-ed-fest, hvor de feirer pakten mellom ridderne og dragene, ble såret helbredet av den spøkelsesaktige dragen som alvene påkaller ved feiringens slutt. I tillegg ga skapningen ham styrke og hurtighet som kan måle seg med alvenes. Deretter fløy Eragon og Safira til Surda, dit Nasuada hadde ledet Varden for å igangsette et angrep mot Galbatorix og Riket. Der inngikk urgalene en allianse med Varden, for de hevdet at Galbatorix hadde fordunklet tankene deres, og de ville hevne seg på ham. Hos Varden møtte Eragon igjen jenta Elwa, som hadde vokst enormt fort på grunn av besvergelsen hans. Fra et skrikende spedbarn hadde hun utviklet seg til en tre eller fire år gammel jente, og i øynene var hun grusom å se til, for hun kjente smerten til alle dem som omga henne. Og ikke langt fra grensen mellom Riket og Surda, på De brennende slettenes mørke jord, utkjempet Eragon, Safira og Varden et stort og blodig slag mot Galbatorix’ hær. Midt under slaget sluttet Roran og landsbyboerne seg til Varden. Det samme gjorde dvergene, som hadde kommet etter dem fra Beorene. Men i øst steg en skikkelse kledd i skinnende rustning opp. Og han red på en glitrende rød drage. Og med en besvergelse slo han kong Hrothgar i hjel. 15
Deretter kjempet Eragon og Safira mot ridderen og hans røde drage. Og de oppdaget at ridderen var Murtagh, som nå var bundet til Galbatorix med ubrytelige løfter. Og dragen var Thorn, den andre til å klekkes fra de tre eggene. Murtagh beseiret Eragon og Safira med styrken fra eldunaríene som Galbatorix hadde gitt ham. Men Murtagh lot Eragon og Safira gå, siden Murtagh fremdeles næret et vennskap med Eragon. Og fordi de var brødre, som han hadde fortalt Eragon; begge var sønner av Morzans ledsager Selena. Så tok Murtagh Zar’roc, deres fars sverd, fra Eragon, og han og Thorn forlot De brennende slettene, i likhet med resten av Galbatorix’ styrker. Da slaget var utkjempet, fløy Eragon, Safira og Roran til det mørke steintårnet Helgrind, som tjente som skjulested for ra’zakene. De drepte en av ra’zakene – og ra’zakenes avskyelige foreldre, lethrblakaene – og reddet Katrina fra Helgrind. Og i en av cellene fant Eragon Katrinas far, som var blind og halvdød. Eragon overveide å ta livet av Slogum for sviket hans, men slo det fra seg. Isteden fikk han Slogum til å falle i dyp søvn og fortalte Katrina at faren hennes var død. Så ba han Safira fly Roran og Katrina tilbake til Varden mens han sporet opp den siste ra’zaken. Da han var alene, gjorde Eragon det av med den ene ra’zaken som var igjen. Så fikk han Slogum vekk fra Helgrind. Etter å ha tenkt lenge oppdaget Eragon Slogums sanne navn på det urgamle språket – kraftens og magiens språk. Og Eragon bandt Slogum med navnet og tvang ham til å sverge at han aldri ville se datteren igjen. Så sendte Eragon ham av sted for å bo hos alvene. Men det han ikke fortalte ham, var at al16
vene ville lege øynene hans hvis han angret sviket og mordet han hadde begått. Arya møtte Eragon på halvveien til Varden, og sammen vendte de tilbake til fots gjennom fiendens territorium. Hos Varden fikk Eragon vite at dronning Islanzadí hadde sendt tolv alvemagikere, anført av en alv ved navn Blödhgarm, for å beskytte ham og Safira. Eragon opphevet deretter så mye han kunne av forbannelsen han hadde lagt på Elwa, men hun beholdt evnen til å føle andres smerte, selv om hun ikke lenger følte seg tvunget til frelse dem fra lidelsen. Og Roran giftet seg med Katrina, som var fruktsommelig, og for første gang på lenge var Eragon lykkelig. Så angrep Murtagh, Thorn og en gruppe av Galbatorix’ menn Varden. Med alvenes hjelp klarte Eragon og Safira å holde dem fra livet, men hverken Eragon eller Murtagh klarte å beseire den andre. Det var en vanskelig kamp, for Galbatorix hadde forhekset soldatene slik at de ikke følte smerte, og Varden led store tap. Senere sendte Nasuada Eragon som representant for Varden da dvergene skulle velge sin nye konge. Eragon var motvillig til å dra, for Safira måtte bli igjen for å beskytte Vardens leir. Men han dro likevel. Og Roran gjorde tjeneste sammen med Varden, og han steg i gradene blant dem, for han viste seg å være en dyktig kriger og en lederskikkelse. Mens Eragon var hos dvergene, var det sju av dem som forsøkte å myrde ham. Etterforskning avslørte at det var klanen Az Sweldn rak Anhûin som sto bak angrepet. Men klanmøtet fortsatte, og Orik ble valgt til å etterfølge onkelen sin. Safira kom og var sammen med Eragon under kroningen. Og mens 17
den pågikk, innfridde hun løftet hun hadde gitt om å reparere dvergenes elskede stjernesafir, som hun hadde knust i løpet av Eragons kamp mot skuggen Durza. Så dro Eragon og Safira tilbake til Du Weldenvarden. Der avslørte Oromis sannheten om Eragons opphav: at han faktisk ikke var Morzans sønn, men Broms, skjønt han og Murtagh hadde samme mor, Selena. Oromis og Gleidr forklarte også hvordan en eldunarí fungerer – at en drage kan velge å støte den ut mens den ennå lever, skjønt dette må gjøres ytterst varsomt, for den som besitter eldunaríen, kan bruke den til å kontrollere dragen den kom fra. Under oppholdet i skogen avgjorde Eragon at han trengte et sverd som erstatning for Zar’roc. Han husket rådet han hadde fått av varkatten Solembum da han reiste med Brom, og gikk til det bevisste Menoa-treet i Du Weldenvarden. Han snakket med treet, og det gikk med på å gi fra seg blankstålet som lå under dets røtter i bytte mot noe som ikke nevnes. Deretter arbeidet alvesmeden Rhuna – som hadde smidd alle drageriddernes sverd – sammen med Eragon for å tilvirke et nytt våpen til ham. Sverdet var blått, og Eragon ga det navnet Brisingr – «ild». Og klingen flammet opp hver gang han uttalte navnet. Så tiltrodde Gleidr Eragon og Safira sitt hjertes hjerte, og de tok seg tilbake til Varden, mens Gleidr og Oromis slo seg sammen med de andre alvene idet de gikk til angrep på Rikets nordlige del. Ved beleiringen av Feinster møtte Eragon og Arya tre fiendtlige magikere, og én av dem ble forvandlet til skuggen Varaug. Og med Eragons hjelp tok Arya Varaug av dage. Samtidig kjempet Oromis og Gleidr mot Murtagh og Thorn. 18
Og Galbatorix strakte bevisstheten ut og tok kontroll over Murtaghs sinn. Og med Murtaghs arm tok han livet av Oromis, og Thorn drepte Gleidrs legeme. Og selv om Varden seiret ved Feinster, sørget Eragon og Safira over tapet av læremesteren Oromis. Men Varden går på, og nå er de på vei dypere inn i Riket, mot hovedstaden Urû’baen, hvor Galbatorix sitter stolt, selvsikker og foraktelig, for hans styrke er dragenes styrke.
Arven
Gjennom muren
Dragen Safira brølte, og soldatene foran henne vek unna. «Følg meg!» ropte Eragon. Han løftet Brisingr over hodet og holdt det høyt så alle kunne se det. Det blå sverdet skinte med et blått fargespill, skarpt avtegnet mot veggen av svarte skyer som samlet seg i vest. «For Varden!» En pil hvinte forbi ham, men han brydde seg ikke om den. Krigerne som hadde samlet seg ved foten av steinhaugen han og Safira sto på, svarte ham med ett enkelt gjallende rop: «Varden!» De svingte våpnene sine og stormet fram opp over steinblokkene. Eragon snudde ryggen til mennene. På den andre siden av haugen lå en vid borggård, og der inne sto rundt to hundre av Rikets soldater stimlet sammen. Bak dem tårnet et høyt, mørkt borgtårn med smale spalter til vinduer og flere mindre, firkantede tårn. I det høyeste av disse lyste det fra en lykt i de øverste rommene. Eragon visste at han et eller annet sted inne i borgtårnet ville finne Borbrand jarl, som var guvernør i Belatona – byen Varden i mange lange timer hadde kjempet for å erobre. Med et rop bykset Eragon ned fra steinblokkene mot soldatene. Mennene tok noen subbende skitt bakover, men de 23
holdt spydene siktet inn mot det forrevne hullet Safira hadde lagd i den ytre borgmuren. Eragon vrikket den høyre ankelen idet han landet. Han falt ned på kne og måtte støtte seg mot bakken med sverdhånden. En av soldatene grep sjansen til å smette ut av formasjonen og stikke spydet mot Eragons blottede hals. Eragon parerte angrepet med en rask bevegelse med håndleddet. Han svingte Brisingr så fort at hverken alv eller menneske ville ha kunnet holde tritt med ham. Soldaten ble slapp i ansiktet av frykt da han innså feilen han hadde begått. Han forsøkte å flykte, men før han var kommet mer enn noen tommer av sted, hadde Eragon kastet seg fremover og rammet ham i magen. Med en ildtunge av blå og gule flammer strømmende ut av gapet kastet Safira seg etter Eragon ned i borggården. Han krøket seg sammen og spente musklene i beina idet hun traff den brosteinsbelagte bakken. Støtet fikk det til å riste i hele borggården. Mange av glassbitene som var satt sammen i en stor, fargerik mosaikk på bakken foran borgtårnet, løsnet og for opp i luften som mynter som spratt mot en tromme. Lenger oppe var det et par vinduslemmer som smalt opp og lukket seg igjen. Arya fulgte etter Safira. Det lange, svarte håret bølget uregjerlig rundt det magre ansiktet idet hun hoppet ned fra steinhaugen. Hun hadde tynne striper av blodsøl over armene og halsen; klingen på sverdet hennes var oversmurt med gørr. Det lød en bløt lyd av lær mot stein idet hun landet. Det at Arya var der, satte mot i Eragon. Det var ingen annen han heller ville ha ved sin og Safiras side. Hun var den perfekte skjoldkamerat, syntes han. 24
Han ga henne et kjapt smil, og hun smilte tilbake, rasende og frydefull i ansiktet. Når hun kjempet, forsvant den reserverte holdningen hennes, og hun la isteden for dagen en åpenhet hun ellers sjelden fremviste. Eragon dukket bak skjoldet sitt idet et hav av blå flammer sprutet ut mellom dem. Under kanten av hjelmen sin så han Safira bade soldatene i en strøm av flammer som innhyllet dem, men ikke skadet dem. En rekke med bueskyttere som sto oppe på brystvernet, sendte en skur av piler mot Safira. Varmen over henne var så intens at flere av pilene tok fyr i luften og brant opp til aske, og resten prellet av mot det usynlige skjoldet Eragon hadde satt opp rundt Safira. En pil på avveie traff Eragons skjold med et dumpt dunk og spratt bort. Den etterlot seg en liten bulk. Flammetungen omsluttet plutselig tre av soldatene, og de falt døde om før de rakk å skrike. De andre soldatene klynget seg sammen midt i infernoet, og et skarpt, blått lys glimtet i spydspissene deres. Hvor hardt hun enn forsøkte, kunne ikke Safira gi de overlevende så mye som en lett forbrenning. Til slutt oppga hun anstrengelsene og lukket kjevene med et smekk. Da flammene opphørte, ble borggården skremmende stille. Det slo Eragon, slik det hadde gjort mange ganger før, at hvem det enn var som hadde gitt soldatene de usynlige skjoldene, måtte det være en dyktig og mektig trollmann. Var det Murtagh? undret han. Og hvis det er ham, hvorfor er ikke han og Thorn her og forsvarer Belatona? Bryr ikke Galbatorix seg om å beholde kontrollen over byene sine? Eragon stormet fram, og med ett eneste hogg med Brisingr 25
kappet han endene av et dusin hellebarder like lett som han hadde kuttet byggaks av stilkene i barndommen. Han hogg den nærmeste soldaten over brystet og skar gjennom rustningen som om den var lagd av det vevreste tekstil. En fontene av blod sto til værs. Så stakk han sverdet i den neste soldaten i rekken og dundret skjoldet inn i soldaten til venstre for ham, slik at han falt inn i tre av kameratene sine, og alle sammen gikk i bakken. For Eragon virket det som om soldatene reagerte langsomt og klønete der han danset gjennom rekkene deres og hogg dem ned uten motstand. Safira kastet seg inn i striden ved hans venstre side – hun smekket soldatene opp i luften med de enorme potene sine, kuttet dem opp med piggene på halen, bet dem og drepte dem ved å riste på hodet – og samtidig, til høyre for ham, beveget Arya seg så fort at hun bare var synlig som en tåke, og hvert sveip hun gjorde med sverdet, betydde døden for en ny tjener av Riket. Da Eragon bråsnudde for å komme seg unna noen spyd som suste mot ham, så han at den pelskledde alven Blödhgarm sto rett bak ham sammen med de andre elleve alvene som hadde i oppgave å beskytte ham og Safira. Lenger bak ham kom Varden fossende inn i borggården gjennom hullet i den ytre borgmuren, men de avsto fra å angripe; det var for farlig å bevege seg i nærheten av Safira. Hverken hun, Eragon eller alvene trengte hjelp med å bli kvitt soldatene. Kampen drev snart Eragon og Safira bort fra hverandre og ut til hver deres ende av borggården. Det bekymret ikke Eragon. Selv uten skjoldene var Safira utmerket godt i stand til å nedkjempe en gruppe på tjue eller tretti mennesker alene. 26
Et spyd smalt inn i skjoldet til Eragon og ga ham en skramme på skulderen. Han spant rundt mot ham som hadde kastet – en stor, arrete mann som manglet fortennene i underkjeven – og fløy rett på ham. Mannen strevde med å trekke en dolk opp av beltet. I siste øyeblikk vred Eragon kroppen, spente armene og brystet og smelte den vonde skulderen inn i brystbeinet på mannen. Han traff så hardt at soldaten ble skjøvet et titall fot bakover, hvorpå han falt sammen mens han holdt seg for hjertet. Så slo en skur av piler med svarte styrefjær ned og drepte og skadet mange av soldatene. Eragon dukket unna pilene og dekket seg med skjoldet, selv om han følte seg trygg på at trolldommen ville beskytte ham. Han kunne ikke tillate seg å bli skjødesløs; han visste aldri når en fiendtlig magiker ville skyte en forhekset pil som kunne bryte gjennom de usynlige skjoldene hans. Et forbitret smil bredte seg på munnen hans. Bueskytterne over ham hadde innsett at det eneste håpet de hadde om seier, var å drepe Eragon og alvene, samme hvor mange av sine egne de måtte ofre for å få det til. Det er for sent nå, tenkte Eragon bistert og tilfreds. Dere skulle ha forlatt Riket mens dere ennå hadde sjansen. Pilene som fortsatte å falle til marken, ga ham muligheten til å ta en kjærkommen pust i bakken. Angrepet på byen hadde begynt ved soloppgang, og han og Safira hadde vært ved frontlinjen hele tiden. Straks pilregnet opphørte, flyttet Eragon Brisingr over i venstre hånd, plukket opp et av soldatenes spyd og kylte det mot bueskytterne som sto førti fot over ham. Eragon hadde oppdaget at det var vanskelig å kaste spyd med presisjon 27
uten lang trening, så han ble ikke overrasket da han bommet på mannen han hadde siktet på, men han ble overrasket da han ikke traff rekken av bueskyttere på brystvernet i det hele tatt. Spydet gled over dem og ble splintret mot borgmuren. Bueskytterne lo, ropte spydigheter og gjorde obskøne gester. En rask bevegelse i ytterkanten av synsfeltet fanget Eragons oppmerksomhet. Han kikket bort akkurat tidsnok til å se Arya kaste spydet mot bueskytterne og spidde to stykker som sto tett sammen. Så pekte Arya på mennene med sverdet sitt og sa «Brisingr!», og spydet flammet opp med en smaragdgrønn ild. Bueskytterne vek fra de brennende likene, flyktet fra brystvernet i samlet flokk og presset seg inn gjennom dørene som ledet opp til de øvre etasjene i borgen. «Det er urettferdig,» sa Eragon. «Jeg kan ikke bruke det trylleformularet uten at sverdet mitt blusser opp som et leirbål.» Arya myste på ham med en svak antydning til et smil. Kampene fortsatte en liten stund til før de overlevende soldatene enten overga seg eller forsøkte å flykte. Eragon lot de fem mennene som var foran ham, slippe unna. Han visste at de ikke ville komme langt. Etter å ha tatt en kjapp kontroll av likene som lå rundt ham, for å forsikre seg om at de faktisk var døde, så han seg tilbake over borggården. Noen fra Varden hadde åpnet porten i yttermuren og bar en rambukk nedover veien som førte til borgen. Andre stilte seg opp i ujevne rekker ved siden av døra inn til borgtårnet, klare til å storme inn og møte soldatene på innsiden. Blant dem sto Eragons fetter, Roran, og veivet med hammeren han 28
alltid bar med seg, mens han ga ordrer til troppeavdelingen han hadde kommandoen over. Lengst bort i den andre enden av borggården sto Safira bøyd over dem hun hadde drept. Området rundt henne var et blodbad. Dråper av blod klistret seg til de edelsteinaktige skjellene hennes, og de røde flekkene sto i skarp kontrast til den blå kroppen. Hun kastet det taggete hodet tilbake i et triumfbrøl som var så voldsomt at det overdøvet byens larm. Så hørte Eragon klirringen fra tannhjul og kjettinger innefra borgen, etterfulgt av skrapingen av tunge trebjelker som ble trukket bort. Lydene fikk alle til å vende øynene mot porten i borgtårnet. Dørene skiltes og svingte opp med et hult bang. En tykk røyksky fra lampene der inne veltet ut og tvang de nærmeste av Varden-krigerne til å hoste og dekke til ansiktet. Fra et eller annet sted i det mørke dypet hørtes trommingen av jernbeslåtte hover mot brostein, og så kom en hest og en rytter farende ut fra røyken. I den venstre hånden holdt rytteren det Eragon først trodde var en vanlig lanse, men han la snart merke til at den var lagd av et underlig, grønt materiale og utstyrt med en klinge med mothaker som var smidd i en uvant fasong. En svak glød omga spissen på lansen, og det unaturlige lyset avslørte at det var trolldom inne i bildet. Rytteren dro i tømmene og dreide hesten mot Safira, som begynte å reise seg opp på bakføttene for å kunne tildele et fryktelig, dødelig slag med forbeinet. Eragon ble bekymret. Rytteren var for selvsikker og lansen for annerledes, for uhyggelig. Selv om de usynlige skjoldene skulle beskytte henne, var Eragon sikker på at Safira var i livsfare. 29
Jeg rekker ikke fram til henne i tide, innså han. Han kastet bevisstheten mot rytteren, men mannen var så konsentrert om det han holdt på med, at han ikke engang merket Eragons nærvær, og den urokkelige konsentrasjonen gjorde at Eragon bare fikk helt overfladisk tilgang til bevisstheten hans. Etter å ha trukket seg tilbake inn i seg selv gikk Eragon gjennom et halvt dusin ord fra det urgamle språket og komponerte et enkelt trylleformular for å stanse den galopperende stridshesten. Det var en desperat handling – for Eragon visste ikke om rytteren selv var trollmann, eller hva slags forholdsregler han kunne ha tatt mot å bli angrepet med magi – men Eragon kunne ikke bare stå der og se på når Safiras liv var i fare. Eragon fylte lungene. Han påminte seg selv om den korrekte uttalen av flere vanskelige lyder i det urgamle språket. Så åpnet han munnen for å fremsi formularet. Han var rask, men alvene var enda raskere. Før han hadde fått fram så mye som et ord, begynte de å messe dypt og rasende bak ham, og stemmene som overlappet hverandre, dannet en disharmonisk og urovekkende melodi. «Mäe–» fikk han sagt, og så trådte alvenes magi i kraft. Mosaikken foran hesten rørte seg og forskjøv seg, og glassbitene begynte å flyte som vann. En lang revne åpnet seg i bakken, en gapende sprekk med ukjent dybde. Med et høyt vrinsk ramlet hesten ned i hullet og stupte fremover så den brakk begge forbeina. Da hesten og rytteren falt, dro mannen i sadelen armen tilbake og kastet den glødende lansen mot Safira. Safira kunne ikke løpe, og hun kunne ikke dukke, så hun veivet en fot mot lansen i håp om å slå den til siden. Men hun bommet – med noen få tommer – og Eragon så skrekkslagen 30
på mens lansen trengte seg tre fot eller enda lenger inn i brystet på henne, like under kragebeinet. Et hamrende slør av raseri la seg over Eragons syn. Han trakk energi fra alle tilgjengelige kilder – fra kroppen sin, fra safiren som var innfelt i sverdknappen i Brisingr, fra de tolv diamantene som lå skjult i Beloth den vises belte, som han hadde rundt livet, og fra det enorme forrådet i Aren, alveringen som smykket høyrehånden hans – da han forberedte seg på å tilintetgjøre fienden uten å ense faren han satte seg i. Men Eragon stoppet da Blödhgarm dukket opp og tok et sprang over Safiras venstre forbein. Alven landet på rytteren slik en fjelløve kaster seg over en hjort, og veltet mannen over på siden. Med et villdyraktig hodekast rev Blödhgarm opp strupen på mannen med de lange, hvite tennene sine. Et skrik fylt av altoppslukende fortvilelse lød fra et vindu høyt oppe over inngangen til borgtårnet, fulgt av en voldsom eksplosjon som fikk steinblokker til å ramle ut fra bygningens indre, blokker som falt ned blant Varden der de sto oppstilt, og knuste lemmer og kropper som tørre kvister. Eragon lot seg ikke merke med steinene som haglet ned i borggården, og løp bort til Safira, knapt klar over at Arya og vaktene hans fulgte etter ham. Noen andre alver som hadde stått nærmere, hadde allerede samlet seg rundt henne og var i ferd med å undersøke lansen som stakk ut av brystet hennes. «Hvor ille … Er hun …» sa Eragon, for opprørt til å fullføre setningene. Han lengtet etter å snakke med Safira gjennom sinnet, men så lenge det var fare for at det kunne være fiendtlige trollmenn i området, turte han ikke å åpne bevisst31
heten for henne, for da ville fienden kunne spionere på tankene hans eller ta kontroll over kroppen hans. Etter å ha ventet i noe som virket som en evighet, sa Wyrden, en av de mannlige alvene: «Du kan takke skjebnen for at lansen ikke traff de store blodårene i halsen, Skuggedreper. Den traff bare muskler, og muskler kan vi lege.» «Kan dere fjerne det? Har det noen besvergelser som hindrer det i å –» «Vi tar hånd om det, Skuggedreper.» Alvorstyngede som prester ved alteret la alle alvene unntatt Blödhgarm håndflatene på Safiras bryst og sang som vinden som suser gjennom piletrærne. De sang om varme og vekst, de sang om muskler og sener og pumpende blod, og om andre og mer hemmelighetsfulle ting. Med det som må ha vært en enorm viljeanstrengelse, holdt Safira seg i ro under hele besvergelsen, skjønt kroppen hennes med korte mellomrom skaket. En tynn blodstrime rant nedover brystet fra skaftet som sto plantet der. Da Blödhgarm kom og stilte seg ved siden av ham, ofret Eragon ham et øyekast. Pelsen på haken og halsen til alven var oversmurt av en smørje som formørket fargen fra midnattsblå til beksvart. «Hva var det der?» spurte Eragon og pekte på flammene som fortsatt danset i vinduet høyt der oppe over borggården. Blödhgarm slikket seg rundt munnen og blottet de katteaktige hjørnetennene før han svarte. «I øyeblikket før han døde, klarte jeg å ta meg inn i soldatens sinn, og derfra inn i sinnet til magikeren som hjalp ham.» «Drepte du magikeren?» 32
«På sett og vis. Jeg tvang ham til å ta sitt eget liv. Vanligvis ville jeg ikke gripe til så ekstravagant teatralske virkemidler, men jeg var … enervert.» Eragon skulle til å gå fram, men stanset da Safira utstøtte et langtrukkent, dypt stønn idet lansen, uten at noen berørte den, begynte å gli ut av brystet hennes. Øyelokkene blafret, og hun trakk en rekke korte, raske åndedrag idet de seks siste tommene av lansen kom ut av kroppen hennes. Klingen med mothakene, med den svake, smaragdgrønne stråleglansen, falt i bakken og klirret mot brosteinene. Det lød mer som keramikk enn som metall. Alvene sluttet å synge og tok hendene bort fra Safira, og Eragon styrtet fram til henne og berørte henne på halsen. Han ville trøste henne, fortelle henne hvor redd han hadde vært, la bevisstheten smelte sammen med hennes. Men isteden bestemte han seg for å se inn i et av de funklende blå øynene og spørre: «Går det bra med deg?» Ordene virket stusslige sammenlignet med dypet i følelsene hans. Safira svarte ved å blunke én gang før hun senket hodet og kjærtegnet ansiktet hans med et mykt pust av varm luft fra neseborene. Eragon smilte. Så snudde han seg mot alvene og sa: «Eka elrun ono, älfya, wiol förn thornessa.» Han takket dem for hjelpen på det urgamle språket. Alvene som hadde vært med på helbredelsen, deriblant Arya, bukket og vred høyrehånden over midten av brystet i det som var et tegn på respekt blant deres rase. Eragon la merke til at over halvparten av alvene som var satt til å beskytte ham og Safira, var bleke og svake og sto ustøtt. «Trekk dere tilbake og hvil dere,» sa han. «Dere kommer 33
bare til å bli drept hvis dere blir her. Kom igjen, det er en ordre!» Eragon var sikker på at de mislikte sterkt å måtte gå, men likevel svarte de sju alvene: «Som du vil, Skuggedreper», og så skrittet de over lik og bygningsruiner ut av borggården. De beholdt den noble og fornemme fremtoningen selv når de befant seg helt på grensen av hva de kunne utholde. Eragon gikk bort til Arya og Blödhgarm, som satt og undersøkte lansen med et underlig ansiktsuttrykk, som om de var usikre på hvordan de skulle reagere. Eragon satte seg på huk ved siden av dem og passet på ikke å komme borti våpenet med noen del av kroppen. Han gransket de tynne linjene som var gravert nederst på klingen. Det var noe kjent ved disse linjene, men han var ikke sikker på hva det skyldtes. Han studerte det svakt grønne hjaltet, som var lagd av noe som hverken var tre eller metall, og den myke gløden som minnet ham om de flammeløse lampene som alvene og dvergene lyste opp bygningene sine med. «Er dette Galbatorix’ håndverk, tror dere?» spurte Eragon. «Kanskje han har kommet fram til at han heller vil drepe Safira og meg enn å ta oss til fange. Kanskje han mener at vi faktisk har blitt en trussel.» Blödhgarm smilte et bistert smil. «Jeg ville ikke narre meg selv med slike forestillinger, Skuggedreper. Vi skaper nok bare mild irritasjon for Galbatorix. Hvis han noen gang virkelig ønsker å ta livet av dere eller noen av oss, trenger han bare å fly fra Urû’baen og møte oss personlig i kamp, og vi ville falle som høstløvet før en vinterstorm. Dragenes styrke er med ham, og ingen kan sette seg opp mot ham. Dessuten lar ikke Galbatorix seg avlede så lett. Kan hende er han gal, 34
men han er også kløktig, og fremfor alt er han besluttsom. Dersom han ønsker å gjøre dere til slaver, vil han forfølge det målet som besatt, og bare selvoppholdelsesdriften kan vende ham fra det.» «Uansett,» sa Arya, «er ikke dette Galbatorix’ håndverk. Det er vårt.» Eragon rynket pannen. «Vårt? Det er ikke Varden som har lagd dette.» «Ikke Varden, men en alv.» «Men …» Han tidde mens han forsøkte å finne en forklaring som ga mening. «Men ingen alv ville noen gang jobbe for Galbatorix. De ville heller dø enn –» «Galbatorix hadde ingenting med dette å gjøre. Og selv om han hadde hatt det, ville han neppe ha gitt et så sjeldent og mektig våpen til en mann som ikke kunne ta bedre vare på det. Av alle kampmidler som finnes i Alagesia, er dette det ene Galbatorix minst ønsker at vi skal få fatt på.» «Hvorfor det?» «Fordi dette, Eragon Skuggedreper, er en daudgeir,» sa Blödhgarm med en antydning til en katts maling i den dype, klangfulle stemmen. «Og den bærer navnet Niernen, Orkideen,» sa Arya. Hun pekte på linjene som var gravert i klingen, linjer som Eragon nå gjenkjente som stiliserte symboler fra alvenes unike skriftspråk – buktende, sammenflettede former som ble avsluttet i lange, torneaktige spisser. «En daudgeir?» Da både Arya og Blödhgarm stirret vantro på ham, trakk Eragon på skuldrene, pinlig berørt over den mangelfulle utdannelsen sin. Han syntes det var frustrerende at alvene, mens de vokste opp, kunne nyte godt av flere år35
tier med studier hos de klokeste og mest lærde medlemmene av rasen, mens onkelen hans, Garmann, ikke engang hadde lært ham å lese og skrive, siden han syntes det var uviktig. «Det var ikke så mye jeg rakk å lese i Ellesméra. Hva er det for noe? Ble det smidd under drageriddernes fall for å brukes mot Galbatorix og De frafalne?» Blödhgarm ristet på hodet. «Niernen er nok langt, langt eldre enn som så.» «Daudgeirene,» sa Arya, «er et resultat av hatet og frykten som preget de siste årene av krigen vi utkjempet mot dragene. De dyktigste smedene og magikerne våre formet dem av materialer vi ikke lenger forstår, fylte dem med besvergelser vi ikke lenger husker ordlyden av, og ga dem navn, alle tolv, etter de vakreste blomster – så misvisende navn har ikke verden sett hverken før eller siden – og vi lagde dem med ett mål for øye: å drepe drager.» Vemmelsen overmannet Eragon mens han så ned på den glødende lansen. «Og gjorde dere det?» «De som var til stede, sier at drageblodet regnet fra himmelen som sommerskurer.» Safira hveste høyt og skarpt. Eragon kikket bort på henne et øyeblikk og så i øyekroken at Varden fremdeles holdt posisjonen foran borgtårnet mens de ventet på at han og Safira skulle gjenoppta ledelsen av angrepet. «Vi har trodd at alle daudgeirene ble ødelagt eller tapt for alltid,» sa Blödhgarm. «Men vi har åpenbart tatt feil. Waldgrav-familien må ha fått fatt på Niernen, og så har de holdt det skjult her i Belatona. Jeg tipper at motet sviktet Borbrand jarl da vi brøt gjennom bymurene, og at han ga ordre om at 36
Niernen skulle bringes fram fra våpenforrådet i et forsøk på å stanse deg og Safira. Galbatorix ville garantert ha blitt voldsomt rasende hvis han hadde visst at Borbrand hadde forsøkt å drepe dere.» Selv om han visste at de burde forte seg, klarte ikke Eragon å slippe nysgjerrigheten riktig ennå. «Daudgeir eller ikke, dere har fortsatt ikke forklart hvorfor Galbatorix ikke vil at vi skal ha dette.» Han pekte mot lansen. «Hva er det som gjør Niernen farligere enn det spydet der borte, eller Bris–» han tok seg i det før han hadde uttalt hele navnet – «eller mitt eget sverd?» Det var Arya som svarte. «Det kan ikke ødelegges på vanlig vis, kan ikke skades av ild og har nesten fullkommen motstand mot trolldom, som du selv så. Daudgeirene ble konstruert slik at de skulle være uberørt av alle besvergelser dragene måtte bruke, og beskytte dem som holdt i våpenet også – et ambisiøst prosjekt, med tanke på hvor kraftig, sammensatt og uforutsigbar dragenes magi er. Galbatorix har kanskje pakket seg selv og Shruikan inn i flere usynlige skjold enn noen annen i Alagesia, men det er ikke umulig at Niernen kan komme seg gjennom forsvarsverkene som om de ikke engang fantes.» Eragon forsto, og han ble fylt av oppstemthet. «Vi må –» Han ble avbrutt av et hvin. Lyden stakk og skar og ristet, som metall som skrapte mot stein. Tennene til Eragon begynte å dirre av lyden, og han dekket ørene med hendene og skar en grimase idet han snudde seg for å forsøke å finne ut hvor den kom fra. Safira kastet på hodet, og selv gjennom uvesenet kunne han høre hvordan hun ulte av ubehag. Eragon lot blikket gli over borggården to ganger før han la 37
merke til en liten støvsky som steg opp langs veggen fra en én fot bred sprekk som hadde oppstått under det sotete, delvis ødelagte vinduet hvor Blödhgarm hadde drept trollmannen. Mens hvinet økte i styrke, tok Eragon sjansen på å ta den ene hånden bort fra øret for å peke på sprekken. «Se der!» ropte han til Arya, som nikket for å vise at hun hørte ham. Han la hånden tilbake over øret. Brått opphørte lyden. Eragon ventet et øyeblikk før han sakte lot hendene falle, og for en gangs skyld skulle han ønske at ørene hans ikke var fullt så følsomme. Akkurat idet han gjorde det, begynte sprekken å utvide seg – den åpnet seg til den målte flere fot tvers over – og for nedover borgtårnmuren. Som et lynnedslag traff sprekken sluttsteinen over porten og knuste den, og grusen haglet over bakken. Hele borgen ga fra seg et sukk, og forsiden av borgtårnet begynte å bule utover helt fra det skadede vinduet og ned til porten. «Løp!» ropte Eragon til Varden-krigerne, men de var allerede i full gang med å spre seg utover i borggården, hvor de fortvilt forsøkte å komme seg unna den sviktende muren. Eragon tok ett skritt fram, og hver muskel i kroppen strammet seg mens han prøvde å få et glimt av Roran et sted i mylderet av krigere. Endelig fikk han øye på ham, fanget bak den siste gruppen av menn ved porten. Han sto og brølte vilt til dem, men ordene druknet i oppstyret. Muren forskjøv seg flere tommer nedover og bulte enda lenger ut fra resten av bygningen. Roran ble overdrysset med småstein så han mistet balansen og snublet bakover under utspringet i porten. 38
Idet Roran rettet seg opp igjen etter å ha gått ned på huk, møtte blikket hans Eragons, og i det blikket så Eragon et glimt av frykt og hjelpeløshet som snart ble fulgt av resignasjon. Det var som om Roran visste at uansett hvor fort han løp, ville han ikke kunne komme seg i sikkerhet i tide. Et beskt smil tok form på Rorans munn. Og muren falt.