Annette Haaland Pastor Viveka og giftmordene

Pastor Viveka og giftmordene

Annette Haaland

Pastor Viveka og giftmordene Oversatt av Einar Blomgren, MNO

Annette Haaland Originalens tittel: Pastor Viveka och tanterna Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Annette Haaland, 2016 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Utgitt av Korall Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-52695-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: designstudioe.com Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,4/12,6 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min far, som visste hvordan man forteller eventyr

1

Etter bare noen skritt inn på den pent rakte grusgangen er man i en annen verden. En verden utenfor verden. En heggens, syrinens og de små hyttenes verden. Hvis man lytter, hører man Stockholm i bakgrunnen, men det er likevel som om lydene ikke trenger inn.

Hit kommer pastor Viveka. Hver dag. Huset hennes er lite og rødt og har en vegg som ofte er solvarm og som man kan lene ryggen mot, og la tankene fare. Det er her i kolonihagen hun gjemmer seg. For barna, ektemannen Pål og folk i menigheten i Enskede frikirke. Ja, nettopp for folk i menigheten. For det har seg slik at pastor Viveka har begynt å bli en tanke lei. Hvis hun enda en gang må smile høflig til den onde Selmas beske kritikk, høre på Åkes utlegninger om kirketaket eller engasjere seg i en eller annens angstfylte privatliv, kommer hun til å skrike, tror hun. Kanskje er det en slags forsinket førtiårskrise. Temmelig mye forsinket, i så fall. Sånn omtrent sju år. Under pastorskjorten har hun nå begynt å gå med T-skjorter med tekst på. Akkurat nå har hun: «Slutt å syte!» Her om dagen, da hun hadde en personlig samtale med noen, hadde hun: «Og DU tror at det er synd på DEG.» Og på møtet i kaffekomiteen førstkommende lørdag har hun allerede planer om å ha: «Jeg har dere opp i halsen!»

Ingen får jo uansett vite det.

Det er ikke det at hun ikke liker dem. Tvert imot, hun elsker dem. Det gjør hun faktisk.

På litt avstand.

2

Viveka skulle bare visst at et lite stykke borte i kolonihagen, i hytta til Doris Nilsson, er det samlet en hel del fra menigheten. Kolonihagen er slett ikke ukjent terreng for disse gamle damene, tvert imot. Riktignok er det nå en god stund siden kolonihagen hadde sine glansdager, og Doris har vært på pleiehjem de siste årene, men noen ganger brukes hytta hennes til en viss undergrunnsvirksomhet. Som i dag, da kirkens kaffekomité har et uoffisielt møte. Jo da, de er der nesten alle sammen. Ved enden av bordet, i den eneste stolen med armlener i det lille rommet, troner Viola Skott, Enskedes vakreste kvinne med Enskedes vakreste hus, kledd i drakt og lyseblå hatt som matcher øynene, og med den store brune vesken plassert på fanget. Nå er hun også menighetens ubestridte dronning når det gjelder å bake bringebærkaker. Rett overfor henne har den onde Selma plassert seg, som alltid med rullatoren innenfor rekkevidde. Ingen har så skarp tunge som Selma. Men hun har måttet se seg slått når det gjelder bringebærkaker. Viola lager de beste bringebærkakene. Sånn er det bare.

Ved siden av Selma sitter Edna. Hun har en bekymringsrynke i pannen. Det ser i hvert fall slik ut, men det er jo blitt noen rynker med årene, så det er ikke lett å vite hva som er hva. Edna er nittiåtte år og den eldste i menigheten. Også noen flere damer er med på møtet. Dagens tema engasjerer. Det er viktig.

Selma kremter og tar ordet: – Ja, velkommen, da, til møtet vårt. Som dere vet, har 8

kaffekomiteen møte i kirken på lørdag, og vi er kommet sammen her nå for å bli enige om hvordan vi skal møte pastorens forslag om at det skal serveres frukt til kirkekaffen.

En av dem fnyser høylytt ved ordet frukt. Damene retter ryggen og ser plutselig tjue år yngre og adskillig piggere ut. Frukt! Pastoren snakker stadig om å spise frukt.

Spise frukt og drikke vann er veldig sunt, ifølge henne.

Frukt og vann, det er vel ikke noen kirkekaffe som er navnet verdig. Det holder at pastoren har innført muligheten for te i stedet for kaffe, hvis man vil. Der går grensen.

– Der går grensen, synes jeg, sier Selma.

Hun myser på de tilstedeværende. Synet er ikke særlig godt, men hørselen er det ingenting i veien med.

– Ja, og så har vi jo saft også, sier en av dem. – Til barna.

– Her har vi i alle år bakt for Guds rike, sier Selma.

– Det har ikke bestandig vært lett.

– Nei, det har det ikke, istemmer damene.

– Noen ganger har vi vært utslitt, men likevel har vi bakt til kirkekaffen, sier Selma.

– Og det har alltid vært sju slag, sier en.

– Nettopp, sju slag, uansett.

– Vår kirkekaffe har alltid hatt høy kvalitet, sier Viola og retter på hatten. – Det har vært en stolthet for menigheten.

Damene tenker på dette. Violas ord veier tungt.

– I årenes løp har vi av og til hatt problemer med å få økonomien til å gå rundt. Noen hadde mange barn, men vi bakte likevel, sier Selma.

Viola er enig.

Nå er det slik at hverken Viola eller Selma har hatt mange barn, snarere ingen i det hele tatt. Problemer med å få økonomien til å gå rundt har de heller ikke hatt.

Viola er dessuten i ferd med å selge huset sitt for over ni millioner.

9

– Vi har skapt en verdig ramme rundt kirkekaffen, sier Viola.

– Nettopp. Nettopp.

Selma fortsetter: – Det har ikke vært lett, men vi har vært drevet av vår flid, vår lidenskap for Guds rike. Det er derfor vi har bakt. Og nå, nå foreslår pastoren at man skal kunne få frukt. Pastoren forringer vårt arbeid. Hun forringer vår livslange innsats.

Edna Åströms rynke er blitt dypere. Det er definitivt en bekymringsrynke.

– Men, sier Edna, som er en av de mildere damene, Edna som har en lang liste over alle hun ber for. – Vi må jo tenke på at det er forskjellige mennesker. Det er for eksempel ikke alle som tåler nøttekaker. Det finnes noen som er allergiske.

Damene tenker igjennom dette i noen sekunder. Det er dette med Ednas bønner. Det er nesten som om det er noe spesielt med Ednas bønner. De hjelper.

Men Selma rynker på nesen: – Allergiske. Det er et sånt moderne påfunn. Alle er allergiske nå for tiden. Oldebarnet til Anna-Lisa Karlsson tåler ikke melk. Har dere hørt noe så dumt? Da vi var unge, var det min santen ingen som var allergisk.

Edna prøver igjen: – Men noen har problemer med vekten. Vi burde kanskje tenke på dem. Det er jo ikke så bra med småkaker.

Flere er enige med Edna. Alle skal jo føle seg velkommen i en menighet.

– Bra og bra, fnyser Selma. – Man får vel spise det som settes fram. Og vil noen ha mosjon, kan de komme til kirken og hjelpe til med å gjøre rent og pusse vinduene.

Og så blir det bestemt at de skal gå imot pastorens forslag. Pastoren kan jo ikke bare komme og forandre på allting.

3

Viveka sukker og drikker opp resten av kaffen. Hun samler sammen tingene sine. Plikten kaller, hun kan ikke sitte her hele dagen. I dag ville uansett ikke den virkelige roen innfinne seg. Noe sto i veien, hun vet ikke helt hva. Kanskje de slitsomme, støyende kråkene som later til å ha en sammenkomst ved porten. Viveka liker ikke kråker. Kråker betyr uflaks, det sa alltid mormoren hennes. Ikke at Viveka er overtroisk, men det er i hvert fall noe ubehagelig ved dem. Hvis de holder leven nær huset, kan man vente et dødsbudskap, sa mormor. Ikke at Viveka tror på det, altså. Hun låser hytta, tar vesken og sykkelen. Kråkene flyr opprørt av sted idet hun går ut gjennom porten.

Viveka bestemmer seg for å svinge innom bokhandelen. Abbe er der.

– Heisan, Vickan, har du frelst noen i det siste?

Abbe er rundt førtifem år og har en tatovering av den døde hunden sin på høyre overarm. Han er den eneste som kaller henne Vickan. Han er nok Stockholms peneste bokhandler også. Til tross for hunden.

– Det måtte i så fall være deg.

Abbe ler. Han hører ikke til menigheten i Enskede frikirke. Han pleier å kalle seg ateist, men han liker å snakke med Viveka.

Viveka smugkikker på tatoveringen. Abbe har alltid ermeløse T-skjorter. Det er vel for at hunden alltid skal være til stede. Eller så synes han kanskje at han har flotte overarmer, noe som han i så fall har helt rett i.

Abbe har en stor porselenshund i butikkvinduet også.

11

Den er en meter høy og laget på Hutschenreuthers porselensfabrikk i Tyskland, og den er helt lik Blixten. Abbes hund het Blixten. Dette vet Viveka. Alle som kjenner Abbe, vet det. Blixten var antagelig hans store kjærlighet i livet. Blixten var tydeligvis kamerat, bror, mor og far på en og samme tid.

Abbe gir inntrykk av at han ikke hadde det helt bra i familien sin, tenker Viveka. Det virker litt ensomt at det man hadde mest kjært i livet, var en hund.

– Vil du ha kaffe?

– Jeg vet ikke, jeg skulle egentlig bare hente den boka jeg har bestilt.

Bokhandelen er ikke så mye bredere enn døren man kommer inn gjennom. Det er bøker fra gulv til tak. Til høyre står alle de nyeste pocketbøkene, for å overleve økonomisk, har Abbe sagt. Venstre side er bare for favorittene hans, pluss en stor seksjon med bøker om hunder.

Abbes bokhandel er den mest velassorterte i Stockholm når det gjelder hundebøker. Aller innerst er det et tekjøkken der en espressomaskin tar det meste av plassen. Drikker man kaffe med Abbe, må man enten lene seg mot hyllen med bøker om engelske mastiffer eller sitte så nær Abbe at man kan studere værhårene på tatoveringen.

– Klart du skal ha kaffe. Kom igjen. Hvis vi snakker om meningen med livet, kan du regne det som arbeidstid.

Meningen med livet er å leve slik at man ikke bidrar til sånt som rovdrift på naturen og urettferdig fordeling av ressurser. Det viktigste er å si nei til forbrukersamfunnet, sier han. – Man må ta en beslutning om ikke å være med.

Det går ikke an å stå med ett bein i hver leir.

Det er en tiltalende innstilling til livet, tenker Viveka.

Det er radikalt. Noen ganger er det lettere å være radikal.

Ingen kan tjene både Gud og Mammon.

– Det er faktisk litt det denne boka du har skaffet for meg, handler om.

– Bonhoeffer, hvem er det, egentlig?

12

– Han var en tysk prest og motstandsmann under andre verdenskrig.

– Aha. Og hva sier han om forbrukersamfunnet, da?

– En gang ble han spurt om Gud vil at man skal selge alt for å følge ham. Jesus sa jo til en rik mann: «Selg alt du eier og gi det til de fattige … Kom så og følg meg.»

Kan man ikke beholde noen ting? spurte noen Bonhoeffer. Han sa: Jo, man kan, men det er vanskeligere.

– Man kan, men det er vanskeligere. Det er jo nydelig.

Det er helt sant.

Abbe fortaper seg i tanker om et bedre samfunn.

– Er du ikke enig? spør han.

– Jo, på en måte.

– Hva mener du med det?

– Det er ikke så lett. Når man har barn, for eksempel.

Man vil jo at de skal få det samme som andre barn får.

Hun tenker på syklene som nylig er kjøpt. To ganger 7000 kroner for at Olle og Otto, tvillingene på ti, skulle få like fine sykler som kameratene. Og den ene sykkelen ble stjålet her om dagen. Den var ulåst, så de får ingenting på forsikringen. Cajsa og Felicia, døtrene på elleve og tretten, har forresten også fått dyre sykler. Tyveriet føles nesten som en straff for at de har vært så materialistiske.

– Ja, det kan jeg kanskje forstå, sier Abbe. – Men alt det som dere kvinner bruker på sminke og klær, da. Jeg skjønner ikke hvordan dere kan støtte den industrien.

Viveka er enig. Men det er jo litt morsomt å føle seg fin. Det skal jo ikke være noe mål for en pastor, men alle vil vel være fine. Hun får plutselig lyst til å spørre Abbe om hva slags kvinner han faller for. Dem som pynter seg litt, eller dem som ikke gjør det. Den siste kvinnen hun så Abbe med, ved bålet på valborgsmesseaften, så ikke akkurat ut som om hun forkastet kosmetikkindustrien.

Ikke kirurgien heller. Det er jo lett å ha prinsipielle synspunkter på kvinner, men noe helt annet er hva man synes 13

er sexy, tenker Viveka. Faktisk. Ved nærmere ettertanke er hun selv lei av alltid å se så vanlig ut i sine vanlige jeans, vanlige joggesko, det vanlige lange håret som er like langt og slett og mellomblondt som det har vært hver eneste dag fra hun var liten. Noen ganger kan hun få lyst til å gjøre noe skikkelig vulgært. Skaffe seg falske negler og gå i utringede klær. Kjøpe farget blondeundertøy. Det ville kanskje være noe, i stedet for T-skjortene med tekst.

– Dette kan du vel regne som arbeidstid, sier Abbe da hun har drukket opp kaffen.

– Jeg skal tenke på det.

– Vi sees, Vickan, sier han da hun tar i døren.

– Vi gjør vel det, sier Viveka.

4

Neste dag er torsdag, og Viveka sitter på kontoret sitt i kirken og prøver å skrive på en preken. Den skal handle om treenigheten, men hun får det ikke til. Hvilken rolle spiller det egentlig om man tror på treenigheten, så lenge det ikke får noen innvirkning på ens eget liv? Hun har lest det et sted, og det er sant. Kirken har alltid vært så nøye med at man skal tro på de riktige tingene. Det viktigste må vel likevel være hvilke konsekvenser det får.

Viveka har vokst opp i en frikirke i Jönköping, den byen i Sverige som har flest frikirker, så hun vet hva folk tenker. I frikirken har man for så vidt alltid snakket om konsekvensene. Det skal merkes på ens liv at man er kristen.

Frikirkene ble jo en gang etablert av mennesker som ville ta troen på alvor, mennesker som hadde tatt en beslutning. Å være kristen skal være et liv som preges av kjærlighet, til Gud og til andre. Man skal prøve å bli mer og mer lik Gud, noe man alltid må anstrenge seg for. Det er fint, det er det. Og frikirker har bidratt til mye godt i verden. Overalt i verden er det skoler og sykehus som er startet av kirker. Men det hele kan også føre til en slags prektighet. Man tror man er bedre enn andre. I hvert fall virker det som om andre tror at de frikirkelige synes de er det.

Etter å ha slettet den mislykkede prekenen og tatt en del telefoner, bestemmer Viveka seg for å stikke bort til kolonihagen en stund. Åke har ringt og snakket med henne om en ny idé angående kirketaket. Hun liker Åke, hun ønsker ham virkelig alt godt, men under hele samta15

len føltes det som om hun ikke fikk luft. Hun foreslår at de skal hente inn en proff som gjør jobben, det får koste hva det vil, men Åke nekter. Han vil helst gjøre jobben selv, men menigheten kan jo ikke ha en mann på åttitre år klatrende rundt på et bratt og livsfarlig tak. Hun kikker opp mot taket da hun kommer ut. Det ser helt greit ut her nedenfra, men dessverre kan man ikke lukke øynene for det. Viveka vet at det er krise. På kirketårnet sitter kråkene. Disse ulykksalige kråkene igjen! Det er nesten som om de forfølger henne. Viveka kan høre mormorens stemme: Sitter kråkene på kirketårnet, betyr det at en i menigheten skal dø. Sånn er det.

Framme i kolonihagen tenker hun at problemet med å være pastor i en frikirke er at man har ansvar for absolutt alt. I hvert fall føles det slik. Det er alt fra prekener, begravelser, vielser, andakter, barnegrupper, samtalegrupper og hjemmebesøk, til nettstedet, kopieringsmaskinen, teleslyngen, organisering av kirkekaffe, innkjøp av toalettpapir og, som sagt, en slags handlingsplan angående et kirketak som lekker. Og, det som er vanskeligst, det føles som om hun har ansvar for menneskers liv. Alle de som sitter på kontoret hennes og forteller om problemene sine, det ene verre enn det andre, det føles som om de lemper livene sine over på henne, som om deres liv invaderer henne. Aktiviteten i kirken reduseres riktignok noe nå om sommeren når folk drar ut på landet. Og på søndag er det semesteravslutning for barnekoret. I juli har de ikke gudstjenester engang. Men det føles som om det ikke hjelper. Hun har jo fremdeles ansvar for livene deres.

Hun må vel iallfall få unne seg å sitte her i hytteveggen en stund. Hun har ikke dårlig samvittighet, ikke engang for at alt med hytta har skjedd i hemmelighet. Den eneste som vet om hytta hennes, er Henry, som hører til menigheten og som tipset henne om at den var ledig. Først tenkte hun på det hele som en overraskelse til familien, men da alt var klart, ombestemte hun seg. Dette er hen16

nes sted. Bare hennes. Hun har hatt flaks som fikk overta hytta. Kolonihagen er veldig liten, bare førtitre hytter.

Det er en rest av det store kolonihageområdet som en gang fantes, det som ble revet i sekstiårene, da Dalen sykehus skulle bygges. Dalen sykehus skulle bli et gigantisk sykehusområde, så alle hyttene og parsellene ble ødelagt. Folk i kolonihagen fikk tre uker på seg til å rive og brenne opp hyttene sine. Som om ikke det var nok, ble det til slutt ikke noe av storsykehuset, og området lå øde i sju år før man kom på å bygge et boligområde.

Viveka tenker på hvilken flaks hun hadde med hytta.

Hun har en oase i tilværelsen nå. Riktignok er vel Gamle Enskede en oase i seg selv, en idyll med vakre gamle hus og nydelige hager, og likevel så nær sentrum av Stockholm. Men hytta er også et gjemmested, et nødvendig gjemmested. Hun har ikke dårlig samvittighet, men hun lurer litt på hva som vil skje når Pål merker at arven, pengene etter mormor, er borte. Skjønt han merker kanskje ingenting.

Problemet er nok at hun er så lei av å være snill. Hun har til og med begynt å lure på om det virkelig er snilt å være snill. Er det snilt å være hyggelig mot noen bare fordi man vil være snill? Hvis folk er snille mot meg, tenker Viveka, vil jeg jo at det skal skje fordi de liker meg.

Er det snilt å late som om man liker noen som egentlig går en på nervene? Har man ikke lurt folk da? Kanskje jeg rett og slett kunne si til Åke som det er, at jeg ikke vet noe om kirketak og at jeg ikke synes det er min oppgave å vite det heller. Men problemet er at han uansett ikke ville høre det jeg sa.

Så dukker Henry opp. Henry er en av de få hun aldri blir lei av. Han maser aldri.

– Hei, Henry, jeg trodde du skulle se fotball på TV. I tillegg til å hjelpe til i kirken og ordne kolonihageparsell til Viveka, er Henry alle damenes beskytter og engasjert medlem i det lokale historielaget og Enskede IK. 17

– Det er i morgen. Og forresten kan det være det samme, for de gikk ikke videre.

– Du trenger nok en kopp kaffe.

– Jeg sier takk.

Henry hoster og mumler om fotballen. Han hoster veldig mye nå for tiden.

– Altså, det første man må lære når man begynner å spille fotball, er at man skal dekke mål, ikke sant. Dekke mål. Det er det første man må lære. Og keeperen bare står der. Ved siden av målet når ballen går inn.

Viveka er ganske uinteressert i fotball.

– Hvordan går det med deg og alle damene? spør hun.

– Det er slitsomt å sørge for at alle er fornøyd, men jeg klarer det ganske bra, sier Henry med et glimt i øyet.

– Hvordan går det med salget av Violas hus, forresten?

– Det er nok vanskelig for henne å selge. Hun har jo bodd der i hele sitt liv, og faren hennes bygde huset, så det kan man forstå. Jeg har tenkt litt på å selge, jeg også, men jeg vet ikke. Vi er mange som tenker på å selge nå.

Vi er for gamle, vi orker ikke.

– Hvorfor giftet Viola seg aldri, egentlig? spør Viveka.

Hun har aldri fått seg til å spørre Viola om det.

Henry får noe vemodig i blikket.

– Ja, du. Det var mange som ville gifte seg med Viola.

Men hun måtte jo ta seg av faren, Thorvald Kott, så hun var fullt opptatt med det.

– Var ikke det litt vel mye forlangt?

– Hun ville det. Viola forgudet faren sin.

Henry ser på syrinene.

– Viola gjorde hva som helst for faren sin. Men han var ikke noen lett mann å leve med, fortsetter han.

– Nei, han var vel ikke det. Han var vel ganske streng og konservativ.

– Ja, du. Du aner ikke. Han fikk til og med noen ekskludert fra menigheten.

18

Henry ser forarget ut.

– Du vet at han var den første byggmesteren i Enskede.

Skott fikk sjansen til å kjøpe noen av de absolutt beste tomtene fra Enskede gård. Det var han som bygde tomannsboligene i Lindevägen. De husene var hans livs prosjekt, men alt gikk skeis fordi det ble så dyrt å sprenge og frakte vekk masse. Så det endte med konkurs for herr Skott.

Henry vet alt om Enskedes historie. Enskede, bydelen som skulle gjøre det mulig også for vanlige arbeidere å flytte fra kapitalismens mørke slum til eget hus og hageflekk.

– Skott kom seg aldri ovenpå igjen, sier Henry. – Kona fikk nok. Hun flyttet til Amerika. Viola nektet å bli med, og hun tilga aldri moren sin. De hadde ingen kontakt, så vidt jeg vet.

– De som ble ekskludert, hva hadde de gjort?

– En kvinne hadde vært utro.

– Jaha.

– Hun måtte stå foran alle og be om unnskyldning. En annen fikk barn utenfor ekteskap.

Det der høres virkelig horribelt ut, tenker Viveka. Riktignok en annen tid, men likevel.

– Av en eller annen grunn var Skott mest sint på kvinner som oppførte seg galt, sier Henry.

Oppførte seg galt eller prøvde så godt de kunne, å leve og finne lykken, tenker Viveka.

– Han selv, da? Han skilte seg jo. Kona reiste jo fra ham.

Kanskje det egentlig var derfor Skott var så sint og streng.

– De skilte seg aldri formelt, så vidt jeg vet. De bare levde hver for seg.

Viveka tenker på Viola, som aldri giftet seg, for farens skyld. Hvert menneske har så visst sin historie og sine mørke hemmeligheter. Viveka får som sagt høre en hel 19

del om slikt. Men det er ikke alle som vil snakke. Enkelte tier, særlig i den eldre generasjonen. Viola snakker ikke mye om fortiden sin. Men jo eldre hun er blitt, desto mer har sperrene sluppet taket. Selma er en kvinne som aldri snakker om følelsene sine. Og Edna, Edna som ber for alle andre, hos henne later det ikke til å finnes noen problemer å snakke om. Men det må det jo rimeligvis gjøre.

– Hvorfor har Selma aldri giftet seg, da? spør Viveka.

– Den som visste det, sier Henry med uskyldsblå øyne.

– Selma prøver seg forresten fremdeles. Hun har invitert meg til hytta på Vindöga til helgen.

– Du får passe deg.

– Jeg tror ikke jeg blir med.

– Sier du nei til Selma? Da får du virkelig passe deg.

Henry ler.

– Vi får se. Jeg skal ringe i ettermiddag.

Viveka tenker på hva det er med Henry som gjør at damene alltid konkurrerer om hans gunst. De blå øynene, kanskje. Det kan ikke være penger, for det har han ikke.

At han lytter, kanskje. Henry er flink til å lytte. Og han er flink med hemmeligheter. Hun synes forresten at Henry ser litt skral ut. Hosten hans virker ikke bra heller.

– Du burde gå til lege og få sjekket hosten, Henry.

– Ja da, jeg skulle akkurat gå.

Han reiser seg.

– Går du når jeg begynner å snakke om legen?

– Må ringe Selma. Ta vare på deg selv nå.

Henry vandrer av sted, litt lut i ryggen. Han er litt som en far, tenker Viveka. Eller en farfar. Selv har hun ikke noen far lenger. Han døde for ti år siden, av kreft, sekstifem år gammel. Lenge har det likevel føltes som om hun bare kunne løfte telefonrøret og ringe. Hvis hun bestemte seg for det, kom han til å svare, og de kom til å ha sånne lange diskusjoner som de pleide å ha. Faren var den som alltid lyttet til henne. Allerede da hun var liten, lyttet han 20

og syntes hun var klok og hadde fine tanker om Gud. Lurer på om det er derfor jeg ble pastor, tenker Viveka.

Da Henry har gått, tenker Viveka videre på snillhet. En pastors første oppgave er å være snill. Å være snill er til og med viktigere enn å drikke kaffe og spise småkaker.

Så langt tilbake hun kan huske, har Viveka alltid vært snill. Som barn hjemme i Jönköping lekte hun med Lena Olsson hver dag, bare for å være snill. Hun spilte piano, slik moren ville, selv om hun heller ville spille gitar. Hun studerte tysk selv om hun hadde mer lyst på fransk. Hun dro på språkreise selv om hun heller ville være hjemme.

Ikke minst prøvde hun å være snill da foreldrene hennes var i ferd med å skilles, men da var hun ikke snill nok, for det endte med skilsmisse likevel. Etter det innså hun at hun aldri kom til å lykkes. At hun aldri ville strekke til, men at hun tross alt måtte prøve. Men hun valgte å studere i Stockholm i stedet for i Jönköping. Da gjorde hun litt opprør likevel. Ikke at det er noe særlig å snakke om, men det må være bedre enn ingenting, tenker hun.

Og nå i det siste har hun altså helt mistet lysten til å være snill. Jeg burde kanskje gå og snakke med Ingeborg, tenker Viveka. Det er lenge siden hun traff mentoren og sjelesørgeren Ingeborg. Ingeborg er pensjonert prest og den klokeste hun noensinne har kjent. Men hun er sikkert fullt opptatt med sånne som har det verre enn jeg, tenker Viveka.

5

Fredagen innledes i familiens skjød, med krangling om det eneste toalettet, samt et forsøk på felles frokost. Alle sitter benket rundt kjøkkenbordet, som er fullt av diverse typer frokostblanding. Olle vipper på stolen. Han er ferdig og vil gå fra bordet. Eller er det Otto? Noen ganger ser ikke Viveka forskjell. Begge er like høye, har like slett, rødblondt hår, fregner og det totalt ubekymrede oppsynet som bare tiåringer kan ha. Cajsa spiser Kellogg’s Red Berries. Hun er liksom en annen type enn tvillingene. Av utseende ligner hun på Pål. Mørk og alvorlig spiser hun frokostblandingen, som hun har valgt fordi den er næringsrik. Storesøster Felicia, også kalt Flisan, spiser nesten ingenting, for hun har fått det for seg at hun er for tykk. Viveka skotter bekymret på tallerkenen, der noen müsligryn flyter rundt i lettmelk. Flisan er jo familiens skjønnhet, kanskje ikke tynn som en fyrstikk, men utrolig vakker, liksom strålende, med tykt korngult hår.

Og så er det Pål. Mannen hennes. Den vakre mannen hennes. Den begavede mannen hennes. Men også den distré mannen hennes. Den enormt irriterende mannen hennes. Mannen hennes, som kan bli helt INNESNØDD i tankene slik at han glemmer alt annet, for eksempel å handle, eventuelt glemmer å handle det viktige mens han husker det uviktige. Eller han kunne jo støvsuge overalt, ikke bare her og der. Eller ta tøyet ut av vaskemaskinen slik at naboene som har vasketid etterpå, ikke blir sure.

Og så videre, og så videre. Viveka tenker på hvordan det 22

var i begynnelsen, de første årene, ja, ganske lenge. Hvor lenge? Ikke nå mer, iallfall. Viveka og Pål traff hverandre under en filmhelg, på kinoen Zita. Akkurat da var det en eksistensiell film Pål var helt fiksert på. De så filmen Heaven, og under diskusjonen etterpå mente Viveka at Filippo i filmen var en slags kristusfigur. Dette syntes Pål var interessant, og de fortsatte å diskutere over et glass vin. Det var morsomt. Det var mer enn morsomt, det var magisk. Pål var den vakreste, mest intelligente og fascinerende mannen Viveka noensinne hadde møtt. Snart bestemte de seg for å se alle filmer sammen.

Påls filminteresse har holdt seg, han utdannet seg i filmvitenskap, men nå har det lenge vært russiske filmer som gjelder. Og Viveka sier nei takk til å se film med Pål. Hun sluttet med det etter at hun måtte lide seg gjennom Andrej Rubljov, en tre timer lang russisk svart-hvit film med handling fra middelalderen. Alt i filmen er bare elendighet og misère, og dessuten har alle personene like skjegg, slik at man ikke ser forskjell på dem.

Ikke at Pål spør om de skal se film sammen lenger.

Og nå om dagen er han virkelig innesnødd, for nå skriver han på en avhandling om vannsymbolikken hos Tarkovskij.

Pål tygger på en brødskive mens han leser kultursidene i Dagens Nyheter og mumler om noe han ikke er enig i.

Samtalen kommer inn på hvem som har skylden for at sykkelen ble stjålet – Olle, Otto eller noen andre (det er noen andre) – og hvorvidt det skal kjøpes en ny sykkel (selvsagt), og hva det kan få koste (minst 7000), og om tvillingene skal måtte betale selv eller om det skal tas fra feriebudsjettet eller bilbudsjettet (feriebudsjettet eller bilbudsjettet).

– Er du med på det nå, da, Pål? spør Viveka.

Hun er usikker på om han virkelig har hørt etter.

– Det blir nok bra, sier han.

Hun er fremdeles usikker på om han har hørt etter.

23

Fredager har Viveka fri. Hun kunne gjøre noe hyggelig og avslappende når de andre har forsvunnet til sitt. I stedet sitter hun i den blomstrete lenestolen på kjøkkenet mens hun dystert betrakter de bleke bena sine, føttene, for ikke å snakke om armene. Den blomstrete lenestolen er et av Vivekas yndlingssteder i leiligheten. Man kan sitte der mens lyset strømmer inn gjennom de herlige vinduene mot parken, og tenke ordentlig gode tanker. Men akkurat i dag kan hun bare tenke på hvor blek hun er. Med ett føles det umulig å fortsette å være så blek som hun.

Løsningen må bli solarium. Hun liker det egentlig ikke, for hun er sikker på at det er skadelig. Man ligger der og kjenner så godt hvordan hudcellene deler seg abnormt fort. Dessuten skal ikke en pastor være forfengelig. En pastor skal bry seg om andre og ikke lure på om bena hennes har den rette fargen eller ei. Det er helt sprøtt.

Jeg må ringe Ingeborg, tenker hun. Likevel bestemmer hun seg for å dra til Eriksdalsbadet. Der har de vel solarium.

På vei til Eriksdalsbadet passerer hun barneskolen Humlan, og der er Julius. Julius bor i samme hus som Viveka.

Han kommer løpende med en hale av barn etter seg.

– Hei, Viveka! roper barna. – Skal du til jobben din? I kirken!

Dette er også en side ved det å være pastor: Alle vet hvem man er. I hvert fall hvis man bor og jobber i samme område, et område der mange barn er med på aktiviteter i kirken.

– Ikke akkurat nå, faktisk.

– Mamma sier at man ikke kan vite om Gud finnes, sier Julius.

Julius snakker stadig om hva moren hans sier.

– Det er sant. Man kan ikke vite det. Men man kan tro det.

– Ja, det er sant. Og det tror jeg. For vet du, jeg ønsket 24

meg en sykkel til bursdagen min, og det fikk jeg. Vil du vite hvor mange gir den har? Det er tjuefire.

– Så gøy, Julius. Det er veldig bra med tjuefire gir.

– Ja, ha det, Viveka!

– Ha det. Vi sees.

– Ha det, Viveka, roper alle barna og løper videre.

Eriksdalsbadet har et veldig moderne solarium. Det går ikke med mynter, man må kjøpe polletter. Viveka liker ikke at jenta bak disken – hun ser forresten utrolig brun ut – blander seg opp i solingen. Jenta vil vite hvor lenge Viveka skal sole seg. Viveka vil ikke at noen i det hele tatt skal vite at hun har tenkt å ta sol. Hele greia føles pinlig, og hun angrer allerede.

Hun blir informert om at det er et høyeffektivt solarium.

– Det er nok best at du begynner med ti minutter, sier den solbrune jenta bak skranken og studerer huden hennes med kjennermine.

Viveka får en pollett, går inn, lukker og låser døren.

Endelig litt anonymitet. Dette skal nok gå bra likevel.

Ingen behøver jo å få vite noe i det hele tatt. Ingen unntatt jenta der ute, som hun ellers har en vag følelse av å ha sett før en gang. Hun tørker ekstremt grundig av, legger på polletten og tar plass i solariet. Det er et veldig moderne solarium. Det ser helt annerledes ut enn forrige gang hun tok sol. Men det er jo ganske lenge siden. Rundt femten år.

Det lar seg ikke gjøre å trekke ned overdelen på solariet slik hun husker at man pleier å gjøre. Det må være en eller annen knapp man skal trykke på. Hun prøver alle knapper. Ingenting skjer. Hun prøver alle en gang til. Ingenting skjer. Solariet har startet, og da skal man vel lukke øynene, men hun må jo se for å finne knappen. Det finnes simpelthen ingen knapp hun ikke har prøvd, ingen som er synlig, og heller ingen usynlig.

25

Nå har det gått fire minutter av ti minutters soltid. Det finnes ingen knapp, ikke under, ikke over, ikke på sidene, ikke bak.

Nå har det gått fem minutter. Hun kunne jo be jenta om hjelp. Men ved nærmere ettertanke er det helt utelukket. Hvis hun sier at det ikke fungerer, får hun kanskje en ny pollett. Å nei, det har hun virkelig ikke tenkt å gjøre.

Da det er fire minutter igjen av soltiden, legger hun seg på solariet med dekselet åpent. Jeg blir kanskje litt brun på ryggen, i hvert fall, tenker hun.

Syklende bort derfra tenker hun på noe Ingeborg pleier å si: Det finnes tusen måter å forakte seg selv på.

Dette må være en av dem.

Da hun sykler forbi bokhandelen, stikker Abbe hodet ut.

– Hei der, Vickan. Kaffe?

Plutselig vil hun ikke at Abbe skal få vite at hun har vært og tatt sol. Da får han virkelig vann på mølla om dette med kvinner og forbruk. Forresten, den solbrune jenta bak skranken, minnet ikke hun om den jenta Abbe pleier å ha på slep av og til?

– Kaffe, sånt som pastorer drikker, vet du, presiserer Abbe.

– Det går nok ikke.

– Hallo, jeg trenger jo frelse. Har jeg forresten sagt at jeg var kjempeimponert over talen din ved bålet på valborgsmesseaften?

– Takk.

– Jeg elsker den novellen du snakket om, om båten som stanser i hagen hans. Hvordan er den nå igjen?

– En båt stanser i hagen hans en kveld hver vår, og den er fullastet med alle drømmer han har hatt.

– Akkurat. Og hvis han går ut, møter han dem. Jeg liker det der. Og våren er en slik tid da det føles som om man kan realisere drømmene sine. Og det må man få tro.

26

Så drikker de kaffe og snakker om drømmene sine. Det føles ikke akkurat som om det kan regnes som arbeidstid. Men det er jo fridagen min i dag, tenker Viveka.

Etter en stund kommer Vivekas nabo, Orlowski, inn i bokhandelen. Orlowski er oppfinner, har rufsete grått hår og pleier å gå rundt i parken og røyke pipe mens han grubler over nye ideer.

– Aah, to av mine favorittpersoner, sier Orlowski.

– For en flaks at jeg traff dere. Jeg holder på å lese en interessant artikkel om fri vilje. Det er en amerikansk nevrolog som gjorde eksperimenter som tyder på at vi har fri vilje. Han studerte de elektriske signalene som oppstår forut for de kjemiske signalene som styrer motorikken vår. Han kom fram til følgende: Før man er klar over at man kommer til å gjøre noe, har hjernen allerede satt det i gang, noe som tyder på at viljen ikke er fri. Men det er også slik at når hjernen har satt i gang prosessen, kan den avbrytes, og forut for selve avbrytelsen kommer det ikke noe elektrisk signal. Altså later det til at vi har fri vilje til å avbryte en handling, men vi har ikke fri vilje til å sette den i gang. Så hva tror dere?

– Jeg for min del er determinist, sier Abbe.

– Determinist, fnyser Orlowski. – Det er fordi du ikke har noen fantasi. Du, da, Viveka?

– Det der kan man vri og vrenge på.

– Libet kobler faktisk oppdagelsene sine til religion.

Han mener at hvis det ikke går noe elektrisk signal forut for avbrytelsen av en handling, så må det være noe annet som avbryter handlingen, noe utenfor det målbare, et åndelig aspekt, kanskje sjelen.

De kaster seg inn i denne diskusjonen. Abbe lager kaffe, og plutselig har halve ettermiddagen gått. En veldig hyggelig ettermiddag, tenker Viveka da hun går derfra.