Anne Grethe Solberg
ET HELT MENNESKE I EN HALV KROPP En historie om mestring
© CAPPELEN DAMM AS 2015 Forfatter har fått støtte fra Fritt ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-47573-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Einar Aslaksen Dikt av Halldor Skard på s. 5 er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
En arm for mye Solen renner oktoberlav. Håpet er varme i kjølig hud. Dampen stiger fra kilden. Den blå lagunen inviterer inn. Vannspeilet skimrer blått. En énarmet kvinne skrider frem, harmonisk duvende, slank – en torso med myke skygger. Øynene glitrer og skuldrene danser. Hånden vever drømmer. Øyeblikkene er stille, store. Hun glir ut i vannet som en svane. Alle er i hennes bølge. Alle er nærmere enn nær. Alle fatter at de har en arm for mye. Halldor Skard
Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Kapittel 1: Du klarer det, mamma! . . . . . . . . . . . . . .
11
Kapittel 2: Norges kuleste dame med én arm. . . . . . .
38
Kapittel 3: Veien tilbake. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
57
Kapittel 4: Skal vi løpe maraton? . . . . . . . . . . . . . . . .
72
Kapittel 5: Mestringsstrategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Kapittel 6: Samholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Litteratur som har inspirert meg . . . . . . . . . . . . . . . . 188
Forord Livet mitt ble snudd på hodet i løpet av noen dramatiske minutter da min fraseparerte mann skjøt meg med hagle. Jeg ble fysisk og mentalt kvestet, men jeg bestemte meg raskt for at skadene ikke skulle få redusere livskvaliteten min. I årevis hadde jeg hjulpet kvinner med å sette seg mål og nå dem. Nå måtte jeg rette lyskasteren mot meg selv og coache min egen målrettete selvmestring. Jeg satte meg som mål å bli Norges kuleste dame med én arm. Jeg måtte bli sterk. Jeg ville ha muskler. Jeg ville være en god løvemor. Jeg ville jobbe med kjønnsbalanse. Jeg ville fullføre doktorgraden. Og jeg ville løpe maraton! Jeg startet med å stille små krav og jeg sto ved disse kravene til målet var nådd. Med tårer i øynene fullførte jeg New York Marathon fire år etter skyteepisoden. Målet med boken er å gi innsikt i hvordan jeg har tenkt underveis. Dette er ikke en oppskriftsbok på mestring, det er min historie. I det store og det hele handler den om at jeg har gjort mitt beste for å være et helt menneske i en halv kropp. Nå skal jeg fortelle om hva som skjedde og hvordan jeg har arbeidet med å lege sårene mine.
Kapittel 1
Du klarer det, mamma! Historien min starter søndag 20. august 2006. Varm augustsol brant gjennom vinduet på kontoret. Jeg følte meg som et dyr fanget i bur, men jeg var min egen fangevokter, en svært effektiv en. Jeg jobbet konsentrert og intenst med doktorgraden. Jeg hadde gjennomført en undersøkelse av norske topp- og mellomledere og var helt oppslukt av analysearbeidet. Noen dager i forveien hadde jeg møtt en mann. Han var høy, flott, kjekk og morsom. En skikkelig kul fyr. Jeg hadde vært gjennom en lang og tung bruddprosess, men nå kjente jeg en lykkefølelse jeg ikke hadde hatt på mange år. Jeg så lyst på livet. Lite visste jeg, der og da, om at dette skulle bli den verste dagen i mitt liv. Det kom en e-post fra min fraseparerte mann. – Kan vi møtes hjemme hos meg for å signere skilsmissesøknaden i dag? Ja, det kunne jeg. En god idé. Nå kunne vi sette et endelig punktum. Jeg bestemte meg for å dra innom ham på vei til min datter Mary Ann, som jeg hadde en avtale med senere på kvelden. Treningsklær hadde jeg allerede på slik at jeg kunne stikke innom treningsstudio på veien. Oppover den lille grusveien gjennom hagen undret jeg på hvordan møtet ville bli. De siste årene av ekteskapet hadde vært strevsomme. Allikevel hadde det i bruddfasen vært mye frem og tilbake, og i senere tid hadde vi hatt en del kontakt. Det hadde vært vanskelig å gi helt slipp, samtidig følte jeg at 11
den endelige skilsmissen var overmoden. Vi hadde bodd fra hverandre i to år og den økonomiske delen av boet var gjort opp. Da han møtte meg i døren, hilste jeg vennlig. Jeg håpet det ikke ble noen diskusjon. Han ba meg komme inn på kjøkkenet, og jeg satte meg ned ved bordet. Der lå skilsmissepapirene klare foran meg. Det var mye å ta stilling til. Jeg hadde vært gjennom dette 17 år tidligere også, da jeg skilte meg fra barnas far, men jeg husket ingenting om skjemautfyllingen. Jeg spurte hvordan dagen hans hadde vært og hvilke planer han hadde fremover. Jeg fortalte om arbeidet med forskningen og skrivingen. Jeg unngikk de vanskelige tingene mellom oss. Han reiste seg opp under samtalen og gikk hvileløst frem og tilbake på gulvet med kaffekoppen i hånden. Jeg stusset over at han ikke hadde tilbudt meg kaffe. Det hadde han alltid gjort de andre gangene jeg hadde vært der. Det var kanskje greit å avslutte besøket raskt. – Jeg tar papirene med meg hjem og ordner alt. Så slipper du å tenke mer på dette. Bare skriv under her og her, du, sa jeg og pekte på arkene. Jeg ønsket bare å gjøre det enklest mulig, ta jobben med å finne vitner for underskriftene våre og sende inn papirene til fylkesmannen. Jeg reiste meg opp og gikk ut i entreen. Han stod i døråpningen til kjøkkenet og så på meg med et stivt ansiktsuttrykk. – Du må ta med deg noen klær du har inne på soverommet, sa han. – Det er ikke mine. Tror ikke jeg har noen klær her hos deg? Han svarte ikke på spørsmålet mitt, men bare fortsatte. – Du har noen bøker der inne. – Nei, det har jeg ikke. Du får ha det bra. Vi sees snart igjen. – Nei, det gjør vi ikke, sa han. 12
Jeg stusset litt, syntes det var en merkelig uttalelse, men ga ham en klem idet jeg tok begge armene rundt ham. Det var en trykkende stemning og jeg ville gå. Jeg gikk bakover mot utgangen med ansiktet vendt mot ham. Utgangsdøren hadde jeg et lite stykke bak meg. Han snudde seg mot kjøkkendøren og tok tak i den med sin høyre arm, før han bøyde seg ned og stakk sin venstre arm bak døren, som for å hente noe. Plutselig stod han med et gevær i hendene. I neste sekund rettet han det mot meg. Kamp eller flukt Jeg tenkte først helt rolig. Har han kjøpt et nytt luftgevær som han vil vise meg? Hva holder han på med? Han hadde jo aldri vært opptatt av våpen. Jeg forstod ikke hva som var i ferd med å skje. Men i neste tusendels sekund skjønte jeg alvoret. Hjertet holdt på å hoppe ut av kroppen, og jeg hev etter pusten. Redselen sprengte på. Min første lyntanke var hva jeg kunne si for å få ham til å la være å skyte meg. Kunne jeg kjempe? Kunne jeg overtale ham? Skulle jeg si at jeg var glad i ham? Nei. Geværmunningen som pekte mot meg, ga meg svaret. Jeg måtte bort. Panikkangsten hogg i. Jeg løp bakover gjennom den lille forgangen med våpenmunningen mot meg. Jeg slo opp døren og skrek alt jeg orket: – Ikke skyt meg! Ikke skyt meg! Nei! Jeg ropte navnet hans flere ganger. Jeg stormet baklengs ned de tre trappetrinnene. Sparket borti blomsterpotter på trappen. Han skjøt. Skuddet traff meg på kloss hold i hoften. Kroppen min ble svingt rundt av kraften fra skuddet. Det høyre benet mitt falt sammen. Jeg klarte ikke å stå oppreist. 13
Frykten blokkerte tankene mine. Jeg måtte bare vekk. Vekk. Vekk. Jeg reiste meg opp på armene. Jeg slepte og dro meg bortover singelen. Underkroppen hang etter som et dødt kadaver. Tankene lynte i hodet mitt. Han er blitt gal. Han vil drepe meg. Han må ikke skyte en gang til. Han dreper meg nå. Jeg siktet på å runde hushjørnet for å komme meg ut på veien. Før jeg rakk å komme så langt som til hjørnet, skimtet jeg at han hadde fulgt etter meg. Jeg kastet overkroppen frem og tilbake for å få større fart. Så smalt det en gang til. Skuddet traff meg i skulderen og brystet. Overkroppen min falt brått sammen ned på singelen. Ansiktet ble slått ned i de små steinene. Brillene falt av. En lammende følelse bredte seg i kroppen. Jeg forsøkte å reise meg opp på armene igjen. Det gikk ikke. Gråten tok meg. Jeg hikstet. Panikktankene stormet på. Jeg vil ikke dø. Jeg kan ikke dø. Barna mine. Jeg er mamma. Jeg kan ikke dø fra Mary Ann. Jeg kan ikke dø fra Jon Richard. Pokker. Hva skjer? Er dette virkelig? Jeg får aldri ferdig doktorgraden. Idiot. Jeg lever. Nei, jeg dør. Nå er jeg død. Jeg holdt øynene lukket. Jeg la merke til at jeg pustet. Da måtte jeg være levende ennå. Den venstre armen lå krokbøyd under meg. Hva var det med den? Jeg kunne ikke røre den. Kommer han bakfra? Han skyter meg snart en gang til. Nå kjenner jeg snart geværmunningen i nakken. Hva kan jeg gjøre? Jeg greier ikke ett skudd til. Hvilke muligheter har jeg? Plutselig slo en løsning ned i meg. Jeg later som om jeg er død. Da er det ingen vits i å skyte meg en gang til. Jeg ligger jo her og er død. Ser du ikke det? Tilfeldigvis hadde jeg lært å spille død av en skuespiller på et kurs bare noen dager i forveien. Dødsspillet tikket inn i hodet på meg. Jeg hadde øvd meg på dette hjemme i sengen bare for moro skyld. Skuespillere som spiller døde på scenen, puster med den delen av kroppen som vender ned mot scenegulvet. 14
Jeg fokuserte på å puste med magen som lå ned mot grusen. Jeg konsentrerte meg om å holde ryggen helt i ro. Det var fryktelig slitsomt. Pusten min var langt fra regelmessig. Etter en stund mistet jeg grep om tid og rom. Tankene mine var fullstendig i kaos. All energi var forsvunnet ut av kroppen. Tretthetsfølelsen var enorm. Jeg følte at jeg bare måtte sove og lot meg synke ned i dypet. Jeg hadde ingen smerte, bare en deilig varme og nummenhet i skulder og hofte. Plutselig ble denne svevetilstanden brutt. Det kom en pesende, rumlende lyd ut av kroppen min hver gang jeg pustet. Lyden var ikke mulig å kontrollere. Jeg ble på ny grepet av panikk og hadde sterkt behov for å stønne på hvert utpust. Nå hørte han lyden av meg. Jeg var avslørt. Kroppen min klarte ikke å holde seg i ro. Jeg mistet kontrollen og kastet hodet fra side til side. Gråten tok meg. Jeg stønnet av fortvilelse. Nå er det over. Nå skjønner han at jeg lever. Jeg løftet hodet. Jeg måtte skaffe hjelp, men hadde ikke krefter, og resonnerte raskt. Jeg lå inne i en hage, på en søndag, på sommeren. Her var det jo ingen. Ingen vil redde meg. Jeg måtte rope. – Hjeeelp. Hjeeelp. Lyden av ropene var så lave at ingen kunne klare å høre dem selv om de prøvde. Plutselig syntes jeg at noe beveget seg bak buskene til venstre foran meg. Men ingen kom til min unnsetning. Jeg kastet et blikk på skulderen min og skjønte plutselig hvorfor jeg var så slapp. Blodet flommet ut i strie strømmer. Jeg følte meg blytung og kjente en enorm utmattelse.
15